Forskjellsbehandling i norske fengsler

Injuria.no • 17. november 2017

Vilde Svendsrud,  Fengsel- og miljøgruppa i Jussbuss

 

Å være innsatt i fengsel byr på mange små og store utfordringer. For utenlandske innsatte kan hverdagen oppleves som enda mer utfordrende enn for norske innsatte. Praksis og lovgivning gjør at utenlandske innsatte på mange områder behandles dårligere. Forskjellsbehandling uten saklig begrunnelse er diskriminering. Når en tredjedel av de innsatte i norske fengsler i 2016 var utenlandske statsborgere, innebærer dette at en stor gruppe innsatte risikerer å bli utsatt for diskriminering. Et fengselssystem som ikke tar hensyn til alle innsatte, er ikke rettferdig.

Norge har gjennom egen lovgivning og internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å forhindre diskriminering. Det gjelder også overfor innsatte i fengsel. Det er uakseptabelt at de innsattes soningsforhold avhenger av om de er norske eller ikke. 

Vanskelig å kommunisere i fengsel

I fengselet er det nødvendig å kunne kommunisere med de ansatte - både for å følge ordre, og kunne få hjelp og rådgivning i ulike spørsmål. I de tilfellene ansatte ikke behersker den innsattes morsmål, og den innsatte ikke forstår engelsk eller norsk, skaper dette store kommunikasjonsproblemer i hverdagen. Alle innsatte har rett til å klage på vedtak som er fattet mot dem; for eksempel avslag på permisjon eller tvangsoverflytting til et annet fengsel. Hvis man ikke forstår innholdet i disse vedtakene vil ikke klageretten være reell. Da vil heller ikke feil i vedtak avdekkes, noe som kan ha store konsekvenser for den innsatte. 

Mister kontakt med familie

Kommunikasjon med familie og venner på utsiden kan by på utfordringer for innsatte som snakker et språk som betjentene ikke behersker. De som soner i høysikkerhetsfengsel har som regel 20 minutter i uken til å snakke i telefonen. Fengselet har ofte bestemt at telefonsamtalene skal kontrolleres. For utenlandske innsatte betyr det at en tolk må være tilstede. Bruk av tolk er svært ressurskrevende, både økonomisk og bemanningsmessig. Det har ført til en praksis i kriminalomsorgen som begrenser morsmålstelefoni til 40 minutter i måneden. For utenlandske innsatte innebærer det at de får halvparten så mye taletid med familien sin, som norske innsatte. Selv om det er ressurskrevende med morsmåltelefoni, er dette et klart eksempel på at utenlandske innsatte stilles dårligere enn andre innsatte. Problemet forsterkes ytterligere fordi familiene til de utenlandske innsatte ofte bor i andre land enn Norge, og derfor sjeldent kan komme på besøk. For utenlandske innsatte er denne telefonkontakten ekstra viktig for å opprettholde kontakten med sine nære og kjære.

Får ikke tilbud om utdanning

Norske fengsler tilbyr utdanning slik som voksenopplæring og yrkesfagskurs, så vel som sinnemestringskurs, sedelighetskurs og pappakurs. Dette skal bidra til at de innsatte lettere kan tilbakeføres til samfunnet og få seg jobb etter endt soning. 

Noen av kursene tilbys kun på norsk, blant annet pappakurs. Et pappakurs skal veilede og bedre ruste den innsatte for farsrollen. I noen fengsler har gjennomføringen av pappakursene vært en betingelse for å kunne bruke besøkshus til besøk av barn. At utenlandske innsatte ikke har kunnet ta pappakurs har dermed utelukket dem fra å få bruke besøkshusene. Dette bidrar til et enda større skille mellom norske og utenlandske fanger.

Urimeligheten av dette understrekes ytterligere av at barna til utenlandske innsatte ofte bor i andre land. Det er ekstra betydningsfullt for disse pårørende å kunne bruke en besøksleilighet og være i fengselet over en lengre periode, siden muligheten for korte, hyppige besøk er mindre når reiseveien er lang og dyr.

Som følge av at de utenlandske innsatte får et dårligere tilbud i fengselet, blir det også vanskeligere for dem å tilbakeføres til samfunnet og opprettholde et ikke-kriminelt nettverk. Selv om ikke alle utenlandske innsatte skal tilbake til det norske samfunnet, skal de tilbake til et samfunn, hvor de kan nyttiggjøre seg av de tilbudene som finnes i fengsel.

Ikke samme mulighet til progresjon

Progresjon er et overordnet mål i straffegjennomføringsloven. Med dette menes at innsatte skal gjennomgå en gradvis overgang til frihet, for eksempel med soning på lavere sikkerhetsnivå og flere permisjoner. På den måten skal man venne seg til livet utenfor fengsel. Til tross for at målet om soningsprogresjon også gjelder for utenlandske innsatte, opplever Jussbuss at de ikke har lik mulighet til soningsprogresjon som norske innsatte. Når Kriminalomsorgen avslår søknader om for eksempel permisjon og fremstilling, begrunnes avslagene ofte i at innsatte er utvist.

I realiteten fører dette til at en gruppe innsatte ikke får tilgang til rettigheter som etter loven skal gis alle. Soningsprogresjon er et hensyn som skal tas med i alle vurderinger, også hvor den innsatte er utvist. Det holder derfor ikke at Kriminalomsorgen kun ser på rømningsfaren når de vurderer søknader.

Likebehandling må prioriteres

Det må en satsing fra regjerings side til for å sikre rettighetene til utenlandske innsatte. Da er det avgjørende at det settes inn tilstrekkelige midler over statsbudsjettet. Dagens praksis innebærer en systematisk forskjellsbehandling av utenlandske innsatte, som kun kan avhjelpes med økonomiske ressurser. Forskjellsbehandling basert på statsborgerskap kan ikke aksepteres. Det skal ikke oppleves som en tilleggsstraff å være utlending i fengsel.

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.