Forbud mot rekrutteringsklausuler: 
Kroken på døren for bemanningsbyråene?

Injuria.no • 8. januar 2018

Skrevet av advokatfullmektig Christine Larsen Kalsvik og partner Fredrik Gisholt i Wikborg Rein

Den 1. januar 2016 ble det innført et forbud mot å avtale rekrutteringsklausuler mellom virksomheter. Dette skaper utfordringer for bedrifter som i ulike sammenhenger har behov for vern mot at andre virksomheter ansetter egne arbeidstakere. 

Behovet for avtaler om rekrutteringsforbud

Bemanningsbyråer baserer sin virksomhet på utleie av personell, gjerne til spesifikke sektorer eller bransjer. For å beskytte forretningsgrunnlaget inntas ofte bestemmelser i utleiekontraktene om at kundene ikke kan ansette de utleide arbeidstakerne i eller etter utløpet av kontraktsperioden. For mindre bemanningsbyrå kan slike klausuler være avgjørende for å sikre at innsatsen som legges ned ved ansettelse og utleie blir tilstrekkelig kompensert gjennom hele kontraktsforholdet. 

Også i en rekke andre tilfeller oppstår behov for avtaler om rekrutteringsforbud av hverandres arbeidstakere. Dette kan være aktuelt ved ulike former for samarbeidsforhold, når et selskap gir et annet selskap tilgang til selskapssensitiv informasjon i en såkalt due diligence-prosess (selskapsgjennomgang) knyttet til forhandlinger om overdragelse, og i andre sammenhenger hvor en virksomhet deler informasjon om nøkkelpersonell, deres kompetanse og dennes betydning for virksomheten. 

Hovedtrekkene i forbudet inntatt i arbeidsmiljøloven § 14 A-6

På bakgrunn av et ønske om å begrense bruken av konkurransebegrensende avtaler i arbeidsforhold er det vedtatt et forbud mot slike rekrutteringsklausuler i arbeidsmiljøloven § 14 A-6. 

Hovedtrekkene i de nye reglene er som følger:

  • Arbeidsgiver kan ikke inngå en avtale med en annen virksomhet som medfører hindringer eller begrensninger på en arbeidstakers mulighet til å ta ansettelse hos en annen arbeidsgiver 
  • Både aktive rekrutteringsfremstøt og tilbud om ansettelse rammes av forbudet
  • Avtalen rammes av forbudet dersom minst en av avtalepartene er en arbeidsgiver

Begrunnelsen for lovendringene er de betydelige begrensninger slike klausuler kan legge på arbeidstakernes mulighet til fritt å tilby sin arbeidskraft. Rekrutteringsklausuler anses inngripende overfor arbeidstakerne, ettersom slike avtaler ofte holdes skjult og arbeidstakerne selv ikke er part i avtalene. 

Unntak: Adgang til å avtale rekrutteringsklausuler ved virksomhetsoverdragelser

Det eneste unntaket som er vedtatt er en snever adgang til å inngå rekrutteringsklausuler ved forhandlinger om virksomhetsoverdragelser.

Ved forhandlinger om overdragelse av en virksomhet gis den potensielle kontraktsmotparten ofte tilgang til sensitiv informasjon om virksomheten. Den virksomheten som gir slik informasjon setter seg i en sårbar posisjon og har et legitimt behov for å beskytte seg mot at motparten ikke benytter seg av denne informasjonen. 

Hovedtrekkene i unntaket er som følger:

  • Rekrutteringsklausul kan inngås fra forhandlingene innledes 
  • Dersom forhandlingene ikke leder frem kan rekrutteringsklausulen gjøres gjeldende i inntil seks måneder etter tidspunktet hvor forhandlingene avsluttes
  • Dersom det inngås en endelig avtale kan rekrutteringsklausulen også gjøres gjeldende i seks måneder etter virksomhetsoverdragelsen, forutsatt at arbeidsgiver skriftlig informerer alle berørte arbeidstakere om klausulen

Hva som menes med "virksomhetsoverdragelser" er ikke nærmere definert. Begrepet virksomhetsoverdragelse er vel kjent i arbeidsrettslig sammenheng. Arbeidsmiljølovens kapittel 16 regulerer arbeidstakernes generelle rettigheter ved overdragelse av en virksomhet fra en arbeidsgiver til en annen. I denne sammenheng er virksomhetsoverdragelse definert som overføring av en selvstendig enhet som beholder sin identitet etter overføringen. 

Forståelsen av definisjonen og den rettslige grensedragningen mellom hvilke situasjoner som faller innenfor og utenfor regelverket har vært gjenstand for betydelig EU-praksis og norsk rettspraksis. På tidspunktet det oppstår behov for å avtale et rekrutteringsforbud kan det være svært tvilsomt om transaksjonen vil falle ut som en arbeidsrettslig virksomhetsoverdragelse, og dette gjør at definisjonen i kapittel 16 kan være upraktisk å anvende tilsvarende i relasjon til § 14-A-6.

Videre er ikke transaksjoner som gjennomføres ved overdragelse av aksjer i et selskap omfattet av reglene om virksomhetsoverdragelser i kapittel 16, fordi det ikke skjer en overføring fra en arbeidsgiver til en annen. En aksjesalgstransaksjon medfører kun at aksjonærene på arbeidsgiversiden skiftes ut. 

Det kan stilles spørsmål ved om det er tilsiktet fra lovgivers side at det ikke skal være adgang til å avtale rekrutteringsforbud ved aksjesalg, eller om man må legge til grunn en videre forståelse av begrepet enn det som ellers benyttes i arbeidsrettslig sammenheng. Disse spørsmålene relatert til unntaksrekkevidde og forståelse er imidlertid ikke behandlet i forarbeidene. 

Reglenes konsekvenser for bemanningsbyråer og andre virksomheter

For bemanningsbyråene innebærer de nye reglene om rekrutteringsforbud en stor risiko for å bli sittende igjen som et rent rekrutteringsselskap. Dette reiser spørsmål om man kan sikre seg mot kundenes direkte rekruttering på annen måte, eksempelvis ved å avtale en vederlagsmekanisme som er ment å forhindre at kundene ansetter arbeidstakerne. Forbudet i arbeidsmiljøloven omfatter imidlertid også slike avtaler som knytter betaling til rekruttering av hverandres ansatte og som dermed i realiteten begrenser rekruttering.

Forbudet er strengt og kan ramme enkelte bedrifter hardt. Et alternativ for nevnte virksomheter kan være avtaler om bindingstid direkte med arbeidstakeren. Utfordringen med en slik løsning er at rettstilstanden er uklar hva gjelder adgangen til å avtale slike bindingsklausuler. Utgangspunktet er at arbeidstaker fritt skal kunne si opp ansettelsesforholdet. En avtale som binder arbeidstakeren kan derfor bli ansett som urimelig og ugyldig. En forutsetning for at avtaler om bindingstid skal stå seg er trolig at arbeidstaker oppnår en fordel ved en slik avtale, eksempelvis i form av en "stay-on-bonus". 

En slik løsning innebærer at rekrutteringsforbudet uansett medfører en merkostnad for virksomheten. Forbudet kan således få betydelige konsekvenser for enkelte mindre virksomheter og i verste fall true deres eksistensgrunnlag. 

For andre virksomheter kan regelverket medføre et behov for omstrukturering av måten virksomheten organiseres på, en endring i praksis knyttet til deling av sensitiv informasjon med eksterne aktører og behov for endring av eksisterende avtaler og standardklausuler som benyttes for å avtale rekrutteringsforbud. 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.