Fra «drop-out» til anerkjent advokat og politiker

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Ellen Marie Rognerud

Abid Raja
Alder: 43 år
Utdanning: Utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, mellomfag i kriminologi og fordypning i menneskerettigheter fra Universitetet i Southampton.
Han er den første med minoritetsbakgrunn til å få kongens stipend for å studere ved det prestisjetunge universitetet i Oxford.
I dag: Stortingspolitiker for Venstre.

Det kunne gått begge veier med Abid Raja. Hans oppvekst var alt annet enn en dans på roser. Han har ved flere anledninger vært brutalt ærlig om sin oppvekst som besto av mobbing, kronisk sykdom og involvering av barnevernet. På et punkt droppet han til og med ut av videregående skole. Til tross for prognosene kom han seg imidlertid tilbake på skolebenken og ble advokat - og etter hvert stortingspolitiker.

Abid Raja ble først kjent for det norske folk da han debuterte som samfunnsdebattant på TV2 i 1999. Han var fremdeles jusstudent, men møtte i debatt mot tidligere FrP-formann Carl I. Hagen. Tema var rasisme og innvandringspolitikk. En langt fra beskjeden og ung Raja henvendte seg til FrP-formannen ved å kalle han for ‘Du, Carl Ivar!’ og ‘Hør nå, Carl Ivar’.
FrP-formannen så seg lei og forlanget at studenten skulle bruke hans fulle navn.
Da kom Raja lynkjapt med spørsmålet han bare måtte få ut:
«Hvis du reagerer så sterkt på å bli tiltalt med ditt fornavn, hvordan tror du da det er for innvandrere å bli omtalt som kriminelle hver dag?».

Mange år frem i tid og den 23.oktober er Abid Raja på besøk ved fakultetet for å snakke til andre jusstudenter. Debatten handlet om både han som jusstudent og hans virke som politiker. Etterpå snakket han gjerne med Injuria om sin egen vei til den politikeren han er i dag. 

Foto: Sveinung Bråthen

– Hvorfor begynte du å studere juss?
– Min vei inn til jussen baserte seg ikke på bekjentskap i form av en onkel eller lignende som jobbet som advokat. Jeg skulle jo egentlig bli basketballstjerne, jeg trodde jeg var selveste Michael Jordan. Idealistisk nok som det høres ut som, kom interessen for juss etter å ha sett en film kalt 'JFK'. Filmen fascinerte meg, og avgjørelsen var da tatt. Filmen i seg selv er en typisk amerikansk konspirasjonsteori rundt døden til presidenten John F. Kennedy og rettssaken rundt døden. Last ned filmen – lovlig - da skjønner dere hvorfor jeg begynte å studere juss, sier han.

– Du har vært politisk engasjert som student, og ytret deg om vanskelige temaer som religion og integrering. Er det rom for det som ikke er helt A4 i jussen?
–  Dette er et vanskelig spørsmål, faktisk. Det spørs litt på hva slags rolle og hva slags arbeidsgiver du har. I noen roller er det noen begrensninger på dette. Når du kommer ut i arbeidslivet, kan engasjement være litt mer kompleks. I dag har man kommet dit at de aller fleste mennesker kan kombinere politisk engasjement ved siden av sin sivile jobb. Vi har kommet frem til en stor grad av aksept på dette området, men selvfølgelig kan utfordrende situasjoner oppstå hvis man er dommerfullmektig samtidig som man er kommunerepresentant for et parti, forteller han

– Jeg vil uansett anbefale alle studenter å engasjere seg i noe. Jusstudenter er kjent for å lese mye, og med et så omfattende pensum så må man nesten det. Men vi må også være noe mer enn bare oss selv, sier han.

– Gjennom min studietid har jeg hatt traineestillinger i flere advokatfirmaer, og jeg tror de satt pris på at jeg ikke bare var en lesehest. Dette tror jeg engasjerte studenter også får høre når dere går ut og søker jobb. Mange arbeidsgivere i det juridiske felt setter pris på at du ikke bare har hatt nesen festet i læreboken hele studietiden, sier han.

– Bare husk å ikke lukke noen dører hvis du skal vise politisk engasjement. Jeg var advokat, og drømte aldri om å bli politiker. Som advokat hadde jeg mange saker som var i klinsj med politikere: barnevernssaker, politivoldssaker, tvangsinnleggelse og maktbruk. Ikke lås deg til noe, engasjer dere mer i noe som ikke bare er skole og ikke minst; pass på helsen deres, sier han.


– Dagens studenter har enda mer press på seg enn det vi hadde. Karakterpresset har tatt av, og så mye bør man ikke tillegge karakterer vekt. Du må huske å være med på ting! Dette er den beste tiden i livet. Og sist, men ikke minst: Dra på utveksling! Det å være ute og se andre studenter være ute i verden sammen, er magisk, legger han til.

– Hvordan var din vei inn til jussen?
–  På min tid hadde man åpnet en mulighet der 'hvem som helst' kunne få lov til å ta eksamen ved første avdeling på jussen. Mitt vitnemål fra videregående skole viste ikke utelukkende femmere eller seksere, forteller han.

– Vi var kanskje over tusen personer som tok eksamen, men det var 190 studieplasser på andre avdeling. Når du omsider var inne, da var du inne. Det var ikke femmeren eller sekseren fra videregående skole som var avgjørende, men om du fikk til selve jussen. Miljøet ved juridisk fakultet i Oslo var veldig inkluderende, og jeg følte meg ikke utenfor. Jeg personlig syns dette er en mer rettferdig måte å komme inn på, sier han.

– Din rådgiver på videregående skole frarådet deg å studere juss og foreslo en mer yrkesfagrettet fremtid for deg. Er dette tanker du har hatt som student, at jussen var over din evne?
- Det stemmer at rådgiveren min på videregående sa at jeg aldri kom til å klare jusstudiet og at jeg kom til å kaste bort tiden min.  Når jeg først kom inn på jussen følte jeg riktignok at dette var noe jeg kunne få til, sier han.

– Hva har jussen gitt deg?
– Mitt møte med juridisk fakultet i sentrum av Oslo var kjærlighet ved første blikk. Den ga meg en sterkt faglig forankring, men den ga meg også selvtillit. Jeg fikk en bred forståelse av hvordan lover og regler i statsforfatning henger sammen – ting jeg ikke visste noen ting om, sier han.

– Selv når jeg tenker tilbake på den tiden, gir den meg varme. Statsforvaltningsrett og forvaltningsrett var de fagene jeg likte aller best, legger han til.

– Ser du likheter mellom jobben din som advokatfullmektig og jobben din som politiker?
– Ja, det er noen likheter. Forskjellen er at du som advokat hjelper enkeltindividet, mens du som politiker jobber med hvordan et samfunn skal fungere. Som advokat praktiserer du og bruker jussen – du får være kreativ, mens man som politiker lager jussen.

Begge retningene er viktige, men å være politiker i Stortinget er veldig unikt og annerledes enn alt annet, sier han.

 – Dersomt at du ikke hadde jobbet som politiker i dag. Hvilket juridisk fagfelt ville du jobbet med?
–  Jeg tror jeg hadde jobbet med menneskerettigheter, og mest sannsynlig jobbet for en menneskerettighetsorganisasjon, forteller han.

– Du har erfaring fra både det offentlige og det private. Hva likte du best, og hvorfor?

–  Jeg var fem år i det private og fem år i det offentlige før jeg ble politiker. Det private var mye kjappere og mye mer resultatorientert. Jeg kan også tørre å påstå at det er veldig konkurransedrevet. Advokatyrket i seg selv jo raskt og dynamisk, sier han.

– I det offentlige jobber du i helt annet tempo. Det er konkurranse innenfor det offentlige også, men det er ikke på samme måte som i advokatverdenen. Det private er ofte kjappe resultater , mens det i det offentlige er mer prosesser og samsnakking. Jeg tror min erfaring fra begge områder og balansegangen jeg opparbeidet meg har vært veldig nyttig i min karriere som politiker, sier han.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.