Fra «drop-out» til anerkjent advokat og politiker

Injuria.no • 10. november 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Ellen Marie Rognerud

Abid Raja
Alder: 43 år
Utdanning: Utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, mellomfag i kriminologi og fordypning i menneskerettigheter fra Universitetet i Southampton.
Han er den første med minoritetsbakgrunn til å få kongens stipend for å studere ved det prestisjetunge universitetet i Oxford.
I dag: Stortingspolitiker for Venstre.

Det kunne gått begge veier med Abid Raja. Hans oppvekst var alt annet enn en dans på roser. Han har ved flere anledninger vært brutalt ærlig om sin oppvekst som besto av mobbing, kronisk sykdom og involvering av barnevernet. På et punkt droppet han til og med ut av videregående skole. Til tross for prognosene kom han seg imidlertid tilbake på skolebenken og ble advokat - og etter hvert stortingspolitiker.

Abid Raja ble først kjent for det norske folk da han debuterte som samfunnsdebattant på TV2 i 1999. Han var fremdeles jusstudent, men møtte i debatt mot tidligere FrP-formann Carl I. Hagen. Tema var rasisme og innvandringspolitikk. En langt fra beskjeden og ung Raja henvendte seg til FrP-formannen ved å kalle han for ‘Du, Carl Ivar!’ og ‘Hør nå, Carl Ivar’.
FrP-formannen så seg lei og forlanget at studenten skulle bruke hans fulle navn.
Da kom Raja lynkjapt med spørsmålet han bare måtte få ut:
«Hvis du reagerer så sterkt på å bli tiltalt med ditt fornavn, hvordan tror du da det er for innvandrere å bli omtalt som kriminelle hver dag?».

Mange år frem i tid og den 23.oktober er Abid Raja på besøk ved fakultetet for å snakke til andre jusstudenter. Debatten handlet om både han som jusstudent og hans virke som politiker. Etterpå snakket han gjerne med Injuria om sin egen vei til den politikeren han er i dag. 

Foto: Sveinung Bråthen

– Hvorfor begynte du å studere juss?
– Min vei inn til jussen baserte seg ikke på bekjentskap i form av en onkel eller lignende som jobbet som advokat. Jeg skulle jo egentlig bli basketballstjerne, jeg trodde jeg var selveste Michael Jordan. Idealistisk nok som det høres ut som, kom interessen for juss etter å ha sett en film kalt 'JFK'. Filmen fascinerte meg, og avgjørelsen var da tatt. Filmen i seg selv er en typisk amerikansk konspirasjonsteori rundt døden til presidenten John F. Kennedy og rettssaken rundt døden. Last ned filmen – lovlig - da skjønner dere hvorfor jeg begynte å studere juss, sier han.

– Du har vært politisk engasjert som student, og ytret deg om vanskelige temaer som religion og integrering. Er det rom for det som ikke er helt A4 i jussen?
–  Dette er et vanskelig spørsmål, faktisk. Det spørs litt på hva slags rolle og hva slags arbeidsgiver du har. I noen roller er det noen begrensninger på dette. Når du kommer ut i arbeidslivet, kan engasjement være litt mer kompleks. I dag har man kommet dit at de aller fleste mennesker kan kombinere politisk engasjement ved siden av sin sivile jobb. Vi har kommet frem til en stor grad av aksept på dette området, men selvfølgelig kan utfordrende situasjoner oppstå hvis man er dommerfullmektig samtidig som man er kommunerepresentant for et parti, forteller han

– Jeg vil uansett anbefale alle studenter å engasjere seg i noe. Jusstudenter er kjent for å lese mye, og med et så omfattende pensum så må man nesten det. Men vi må også være noe mer enn bare oss selv, sier han.

– Gjennom min studietid har jeg hatt traineestillinger i flere advokatfirmaer, og jeg tror de satt pris på at jeg ikke bare var en lesehest. Dette tror jeg engasjerte studenter også får høre når dere går ut og søker jobb. Mange arbeidsgivere i det juridiske felt setter pris på at du ikke bare har hatt nesen festet i læreboken hele studietiden, sier han.

– Bare husk å ikke lukke noen dører hvis du skal vise politisk engasjement. Jeg var advokat, og drømte aldri om å bli politiker. Som advokat hadde jeg mange saker som var i klinsj med politikere: barnevernssaker, politivoldssaker, tvangsinnleggelse og maktbruk. Ikke lås deg til noe, engasjer dere mer i noe som ikke bare er skole og ikke minst; pass på helsen deres, sier han.


– Dagens studenter har enda mer press på seg enn det vi hadde. Karakterpresset har tatt av, og så mye bør man ikke tillegge karakterer vekt. Du må huske å være med på ting! Dette er den beste tiden i livet. Og sist, men ikke minst: Dra på utveksling! Det å være ute og se andre studenter være ute i verden sammen, er magisk, legger han til.

– Hvordan var din vei inn til jussen?
–  På min tid hadde man åpnet en mulighet der 'hvem som helst' kunne få lov til å ta eksamen ved første avdeling på jussen. Mitt vitnemål fra videregående skole viste ikke utelukkende femmere eller seksere, forteller han.

– Vi var kanskje over tusen personer som tok eksamen, men det var 190 studieplasser på andre avdeling. Når du omsider var inne, da var du inne. Det var ikke femmeren eller sekseren fra videregående skole som var avgjørende, men om du fikk til selve jussen. Miljøet ved juridisk fakultet i Oslo var veldig inkluderende, og jeg følte meg ikke utenfor. Jeg personlig syns dette er en mer rettferdig måte å komme inn på, sier han.

– Din rådgiver på videregående skole frarådet deg å studere juss og foreslo en mer yrkesfagrettet fremtid for deg. Er dette tanker du har hatt som student, at jussen var over din evne?
- Det stemmer at rådgiveren min på videregående sa at jeg aldri kom til å klare jusstudiet og at jeg kom til å kaste bort tiden min.  Når jeg først kom inn på jussen følte jeg riktignok at dette var noe jeg kunne få til, sier han.

– Hva har jussen gitt deg?
– Mitt møte med juridisk fakultet i sentrum av Oslo var kjærlighet ved første blikk. Den ga meg en sterkt faglig forankring, men den ga meg også selvtillit. Jeg fikk en bred forståelse av hvordan lover og regler i statsforfatning henger sammen – ting jeg ikke visste noen ting om, sier han.

– Selv når jeg tenker tilbake på den tiden, gir den meg varme. Statsforvaltningsrett og forvaltningsrett var de fagene jeg likte aller best, legger han til.

– Ser du likheter mellom jobben din som advokatfullmektig og jobben din som politiker?
– Ja, det er noen likheter. Forskjellen er at du som advokat hjelper enkeltindividet, mens du som politiker jobber med hvordan et samfunn skal fungere. Som advokat praktiserer du og bruker jussen – du får være kreativ, mens man som politiker lager jussen.

Begge retningene er viktige, men å være politiker i Stortinget er veldig unikt og annerledes enn alt annet, sier han.

 – Dersomt at du ikke hadde jobbet som politiker i dag. Hvilket juridisk fagfelt ville du jobbet med?
–  Jeg tror jeg hadde jobbet med menneskerettigheter, og mest sannsynlig jobbet for en menneskerettighetsorganisasjon, forteller han.

– Du har erfaring fra både det offentlige og det private. Hva likte du best, og hvorfor?

–  Jeg var fem år i det private og fem år i det offentlige før jeg ble politiker. Det private var mye kjappere og mye mer resultatorientert. Jeg kan også tørre å påstå at det er veldig konkurransedrevet. Advokatyrket i seg selv jo raskt og dynamisk, sier han.

– I det offentlige jobber du i helt annet tempo. Det er konkurranse innenfor det offentlige også, men det er ikke på samme måte som i advokatverdenen. Det private er ofte kjappe resultater , mens det i det offentlige er mer prosesser og samsnakking. Jeg tror min erfaring fra begge områder og balansegangen jeg opparbeidet meg har vært veldig nyttig i min karriere som politiker, sier han.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.