Anmeldelse: Culpa synger våren inn!

Injuria.no • 24. juni 2019

Tekst og foto: Sabina Grace Mugford

Det er ikke bare fuglene som begynner å synge på våren. Tiden er også inne for Culpa, Juristforeningens eget sangkor, sin årlige vårkonsert. Den 29. mai var Injuria selvsagt med glede til stede for å rapportere om høydepunktene fra arrangementet. 

Konserten fant sted i Storelogen på Kvarteret. Sjamanisme? Nei, men det var utvilsomt en magisk aften som Culpa tryllet frem. Med klokkeklare stemmer tok Culpa publikum med på en reise fra Afrika til Nordmøre. Med høy underholdningsverdi er Culpa et kor som handler om mer enn «Berre om bass». Etter konserten var Injuria så heldig å få intervjue leder Celine Daviknes Halland, om kveldens konsert og tiden fremover for Culpa. 


Hvordan synes du det gikk?

Jeg synes det gikk veldig fint, jeg er fornøyd. Alle har jobbet veldig hardt, og ting satt som de skulle. 
 

Gratulerer med overstått konsert. Hva er deres nyeste attributter til repertoaret deres?

«Somebody to love» av Queen, arrangert av dirigenten vår Mia, begynte vi på for bare to uker siden! Africa og Solbønn har vi også lært denne våren samt nye versjoner av Love on top og Culpasangen. 
 

Har dere møtt på noen utfordringer ved planleggingen av arrangementet? 

Det er alltid noen. I år tok Kvarteret betalt for lyd- og lysteknikere, noe som kom overraskende på da de ikke har gjort det tidligere. Culpa hadde derfor ikke penger til dette i budsjettet. Heldigvis har Anders i koret jobbet med lys og lyd før, så da kunne han styre lyset også droppet vi mikrofoner. 

Ellers er det jo alltid noen sanger som er vanskeligere enn andre. Spesielt «Solbønn», som vi har hatt premiere på i dag, har vært utfordrende. Dette er et atonalt stykke med fiolin i tillegg, langt utenfor Culpa sin «komfortsone». 
 

Det må jeg si man ikke la merke til som tilskuer. 

Det var kjekt å se at det gikk som bra som det gjorde. 
 

Har dere noen planer for sommeravslutningen?

Vi har Quiz og etterfest her i kveld. 

I morgen skal vi ha sommeravslutning. Så det passer veldig fint, i morgen er det jo Kristi Himmelfartsdag og fridag, så vi skal hjem til to i koret for tapas, styret har kjøpt inn bobler. Så det blir veldig stas. 

Der deler vi og ut utmerkelser for årets arbeidsjern, årets nykommer, årets sangfugl, årets dansefot og årets PB-mester som har stått for øl og god stemning i portnerboligen. Så ja, jeg gleder meg veldig til å dele ut de prisene. Å få gjøre litt stas på enkelte medlemmer som har utmerket seg. Ellers blir det jo masse sang, god stemning, god mat og fine folk. 

Hva er dine forventninger som leder med nytt semester og nytt styre?

Det blir veldig spennende. Vi har blant annet fått inn en veldig flink markedsfører i Henning. Vi har funnet en veldig god gjeng som har god kjemi. I tillegg har vi ansatt en dirigent som tidligere har vært medlem av mannskoret Arme Riddere. Han studerer musikkterapi, så det blir veldig spennende. 
 

Da kan det kanskje hende at det blir litt reform i Culpa. 

Det kan hende, det får vi se. 

Det har vært litt storm rundt oss på jodel. Noen har ytret at vi er eksklusive og ekskluderende. De siste årene har vi hatt en liten opptakssamtale for nye medlemmer som i hovedsak har vært for kunne plassere folk i de ulike stemmegruppene, alt, sopran også videre. Men vi vurderer nå å droppe den samtalen og å ha flere åpne øvelser for å få med de sangglade studentene på dragefjellet. Vi har mange ledige plasser fra høsten av. Vi trenger både nye gutter og jenter og vil gjerne vise at Culpa er den flotteste gjengen som har det kjekt sammen både mens vi synger og utenom øvelser. 
 

Dere er ikke den eksklusive sangeliten? 

Nei, vi er ikke den eksklusive sangeliten som noen kanskje tror. Vi drikker øl etter hver øvelse. Vi har fyllatur til Krakow, dagsfylla, kveldsfylla og nach. Vors kl. 08 om morgenen, shottseeminar kl. 10. Vi er ikke det vanlige kirkekoret folk har hørt om hjemme.


Culpa er med andre ord en veldig sosial og hyggelig gjeng som også liker å synge. Gratulerer så mye til Culpa med enda en konsert gjennomført med stor suksess! Vi i Injuria gleder oss til å se mer av hva det fantastiske koret på Dragefjellet har å by på igjen til høsten. 

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.