Dragefjellets kandidater til Universitetsstyret

Injuria.no • 22. mars 2019

Skrevet av Eline Sandnes Fosse

Kampanjeplakater fyller oppslagstavlene, og vaffellukt fra valgstands fyller vrimle. Årets studentvalg er i gang, og jusstudentene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen er to av åtte kandidater til Universitetsstyret. 

Valget foregår mellom 18. og 25. mars, og studenter skal velges til både Studentparlamentet og Universitetsstyret. I motsetning til Studentparlamentets listevalg, velges de to representantene til Universitetsstyret med direkte personvalg. Selv om begge jusstudentkandidatene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen stiller til valg i hvert sitt par, er det derfor ikke umulig at to jusstudenter kan havne sammen i Universitetsstyret. Injuria har tatt en prat med dem for å få svar på mellom annet hva som er deres hjertesaker og hvorfor de fortjener studentenes stemme.


 

Oskar Jakobsen

Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Mitt navn er Oskar Jakobsen. Jeg er 23 år gammel, kommer fra Oslo og går andrekull her på jussen. Tidligere har jeg også studert et årsstudium i psykologi ved UiB. Ved siden av studiene sitter jeg i Rådet til Studentersamfunnet i Bergen og jobber i billettluken i Grieghallen. Jeg stiller til universitetsstyret sammen med Vilde Friis Ruud som studerer sammenliknende politikk ved SV-fakultetet. Vi stiller til valg på lik plattform fordi vi deler mange av de samme hjertesakene. Vilde er en engasjert og utrolig dyktig dame, og sammen tror jeg at vi kan utgjøre et godt lag i universitetsstyret. 

2. Hvorfor ønsker du å stille til valg til Universitetsstyret?

Jeg stiller til valg fordi jeg tror UiB kan bli et enda bedre sted å være student. Universitetet er laget for studentene, da er det på sin plass at Universitetet også strekker seg langt for å skape en så god som mulig studiehverdag for alle. Dessverre tror jeg mange opplever at studentpolitikken ikke angår dem, og at det er vanskelig å få gjennomslag. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å bidra til å senke terskelen for å delta, å vise at studentpolitikk faktisk angår hver enkelt student og at gjennomslag er oppnåelig. 

3. Hva er dine hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Mine hjertesaker er å kutte UiBs klimagassutslipp, få praksis i studiet, bekjempe ensomhet blant studenter og ha lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler.

Klimakampen krever harde prioriteringer. Visste du at flyreiser er den største enkeltkilden til klimagassutslipp ved UiB, eller at UiBs rektor i 2018 var den av alle landets universitetsrektorer som hadde det høyeste klimagassutslippet? Universitets- og fakultetsstyrer ved UiB legger seminarer og møter til utlandet. Dette vil jeg rette et kritisk blikk mot. Jeg vil kjempe for at UiB tar en aktiv del i klimakampen og gjør universitetet til et sted vi kan være stolte av. 

Praksis i studiet gir studentene en unik mulighet til å bli kjent med arbeidslivet. Gjennom studiepoenggivende praksis vil studentene få variert læring, oppleve verdien av kompetansen sin, og øke motivasjonen. Med den nye studiereformen kommer det en fin mulighet til å få praksis inn som valgfag på jussen. JSU jobber allerede godt med dette, men fakultetet vil ikke love når det kan skje. Dersom jeg blir valgt til universitetsstyret, vil jeg jobbe med å legge press på fakultetet fra øverste hold, slik at en ikke kommer unna med å somle med en ordning som 88% av studentene ønsker. 

Ensomhet er et stort problem. I studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 oppga 4 av 10 jusstudenter og 3 av 10 studenter på UiB at de opplever ensomhet. For å bekjempe ensomhet er det viktig både å skape gode relasjoner tidlig, og arenaer utenfor studiet hvor terskelen for å være med er lav. UiB må satse på, og legge til rette for mange og gode studentorganisasjoner og foreninger. Disse danner et viktig grunnlag for å skaffe seg venner og er gode sosiale arenaer for studentene. 

Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil skape en mer fleksibel studiehverdag. Ulike mennesker har ulike behov. Jeg vil jobbe for at hver student får frihet til å kunne legge opp sin egen hverdag på en måte som fungerer best for dem. I noen perioder er arbeidspresset stort, eller andre ting kan oppta hverdagen innenfor normal studietid. Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil kunne være et tilbud for alle studenter uavhengig av jobb- og livssituasjon. 

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Studentene i universitetsstyret er representanter for alle studentene på UiB. Det innebærer et stort ansvar. Studentrepresentantene må være tilgjengelig for studentene. Det er tross alt de som er tett på alle utfordringene de møter i sin hverdag. Videre er det studentrepresentantenes oppgave å sørge for at studentenes stemme blir hørt i alle saker, og at beslutninger og valg ikke skal gjennomføres uten at studentene har hatt fingeren med i spillet. Gjennom representantene i styret har studentene reell gjennomslagskraft i saker som angår universitetet, og som angår alle oss studenter. Jeg mener styrestudentene må være villige til å stå på barrikadene om det trengs. Om ikke vi som studenter kjemper for sakene som er viktige for oss, hvem skal gjøre det da?

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat deg?
Det er jo klart at det burde være en jusstudent i styret. Som fødte kverulanter, forvaltere av den store røde og lettere besatt av ordlydstolkninger, er jusstudenter et nødvendig bidrag til ethvert styre med respekt for seg selv. Fra spøk til alvor. Jeg tror mange studenter ikke føler at studentpolitikken omhandler dem. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å være med å senke terskelen for å ta del i studentdemokratiet. Studentpolitikken skal ikke bare være for dem som har gått gradene over flere år. Alle skal kunne ha en reell mulighet til å ta del i hvordan universitetet vårt skal være. Jeg stiller til valg på konkrete, og gjennomførbare tiltak som jeg tror vil gjøre studenthverdagen ved UiB bedre. Om man er enig i at studentpolitikken burde være åpen og tilgjengelig for alle, at UiB skal ta et krafttak for miljøet samtidig som det satses på studentene, burde man stemme på oss.    


 

Lise Carlsen

1. Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Jeg heter Lise, er 23 år, og går på fjerdeåret her på jussen. Gjennom studietiden har jeg hatt gleden av å jobbe med utrolig flotte folk i JSU og i Fakultetsstyret. Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg ikke burde bli med i et verv som tok for mye tid fra studiet, men så ble jeg veldig engasjert, spesielt i arbeidet med å forbedre kvaliteten på sensuren, få mer praksis i studiet og å dempe karakterpress og ensomhet. Og vipps så gikk tre år av livet mitt, og så kjente jeg at det kunne vært veldig kjekt å prøve å arbeide på heltid med å få gjort noe med disse sakene. Sånn ellers bruker jeg tiden min på å undervise dyktige førstisser og på å være frivillig i en organisasjon som gir hjelp og informasjon til flyktninger og asylsøkere. Og så elsker jeg å stå på ski og å være med hunden min, helst begge deler samtidig! Jeg stiller sammen med Andreas, fordi han er en dyktig fyr som har en felles hjertesak med meg, nemlig sensur. Andreas er fra Sørlandet, men har bodd i Bergen i snart fire år. Det siste året har han viet til å være studentenes tillitsvalgt på heltid, ved å sitte i Arbeidsutvalget til Studentparlamentet. Før det brukte han tre år på en bachelorgrad i matematikk, og på å være engasjert på MatNat-fakultetet i fakultetsstyret og i studentutvalget. Og sist men ikke minst er han en rakker i amatørfotball! 

2. Hvorfor ønsker dere å stille til valg til Universitetsstyret?

Når man arbeider for å få gjennomslag for saker som er viktig for studentene, møter man ofte en øvre vegg. Ta for eksempel kvaliteten på sensuren. De fleste dekaner og professorer er jo enige om at sensuren bør være av et høyere nivå, og at praksis i studiet hadde vært et godt tiltak for å redusere karakterpresset. Problemet er at det på juridisk fakultet er svært lite ressurser til å gjennomføre slike endringer. Vi ser at sensuren nedprioriteres i kamp med de andre utgiftspostene. For å komme helt i mål med våre hjertesaker, er vi derfor nødt til å ta dem videre til øverste hold! 

3. Hva er deres hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Vi har fire hjertesaker som vi mener at det er realistisk å få gjennomslag for i løpet av ett år. Disse er at vi krever riktig sensur, derunder to sensorer på eksamen, vil gjennomføre en storsatsning på psykisk helse, ønsker å bygge UiB som merkevare for god formidling, samt at vi vil kjempe for flere kollokvieplasser. På jussen har vi altfor få sittegrupper der man kan slå seg ned og spise lunsj, men mange store, tomme fellesarealer som kunne vært utnyttet bedre! Vi ønsker også å bygge videre på det solide miljøarbeidet de tidligere studentrepresentantene i universitetsstyret har startet. Det mange ikke vet, er at UiB i fjor fikk ansvar for FNs 14. bærekraftsmål, som én av kun 17 universiteter i verden! Vi mener derfor UiB må fortsette å satse tungt på forskning på bærekraftig bruk av marine ressurser. Kanskje klarer juridisk fakultet i Bergen å overta tronen som Norges beste forskningsmiljø på havrett? 

Det er vel neppe noen hemmelighet at jussen har særskilte utfordringer når det kommer til trivsel på studiet og karakterpress. Våren 2017 laget jeg en stor spørreundersøkelse som JSU sendte rundt til alle studentene. Vi fikk over 600 svar, og tallene taler for seg selv. 96% oppga at de synes medstudentene var påvirket av karakterpress, og 46% oppga at karakterpress gikk negativt utover deres egen læringsprosess. Det hjelper ikke at fakultetet byr på førsteklasses undervisning dersom studentene ikke mestrer studiehverdagen. Læring og trivsel går hånd i hånd! Å bedre den psykiske helsen til studentene er derfor i mine øyne ikke bare et prosjekt som Sammen-psykologene skal ta seg av alene. Det trengs et institusjonelt løft, der fakultetene tar større ansvar. Ikke bare er dette bra for studentene selv, men det er også veldig lite økonomisk å bruke masse midler på syke studenter som ikke er mottakelig for læring. Til syvende og sist handler det også om rettssikkerhet - en glad jurist er en god jurist! 

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Den største makten ligger i å fordele midler i budsjettet. Studentrepresentantene sitter i styret på lik linje som de andre styrerepresentantene, og har dermed formelt sett like mye makt som rektor i styret. I realiteten representerer man nærmere 17 000 studenter, og vi har derfor anledning til å gå hardt ut for våre hjertesaker. Vi har lagt opp konkrete handlingsplaner for hvordan vi skal få gjennomslag for våre saker. Disse planene er lansert på Facebooksiden vår “Lise og Andreas til universitetsstyret”. Med en godt planlagt handlingsplan, øker sjansene for at vi vil få til konkrete og håndfaste endringer! 

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat dere? 

På plakaten er det ingen tomme ord, men løfter som vi mener det er realistisk å oppfylle. Sakene vi går til valg på har vi arbeidet mye med på våre egne fakulteter, og vi mener vi vil ha gjennomslagskraft også i universitetsstyret. Stem på oss fordi vi får ting gjort!

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982