Dragefjellets kandidater til Universitetsstyret

Injuria.no • 22. mars 2019

Skrevet av Eline Sandnes Fosse

Kampanjeplakater fyller oppslagstavlene, og vaffellukt fra valgstands fyller vrimle. Årets studentvalg er i gang, og jusstudentene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen er to av åtte kandidater til Universitetsstyret. 

Valget foregår mellom 18. og 25. mars, og studenter skal velges til både Studentparlamentet og Universitetsstyret. I motsetning til Studentparlamentets listevalg, velges de to representantene til Universitetsstyret med direkte personvalg. Selv om begge jusstudentkandidatene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen stiller til valg i hvert sitt par, er det derfor ikke umulig at to jusstudenter kan havne sammen i Universitetsstyret. Injuria har tatt en prat med dem for å få svar på mellom annet hva som er deres hjertesaker og hvorfor de fortjener studentenes stemme.


 

Oskar Jakobsen

Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Mitt navn er Oskar Jakobsen. Jeg er 23 år gammel, kommer fra Oslo og går andrekull her på jussen. Tidligere har jeg også studert et årsstudium i psykologi ved UiB. Ved siden av studiene sitter jeg i Rådet til Studentersamfunnet i Bergen og jobber i billettluken i Grieghallen. Jeg stiller til universitetsstyret sammen med Vilde Friis Ruud som studerer sammenliknende politikk ved SV-fakultetet. Vi stiller til valg på lik plattform fordi vi deler mange av de samme hjertesakene. Vilde er en engasjert og utrolig dyktig dame, og sammen tror jeg at vi kan utgjøre et godt lag i universitetsstyret. 

2. Hvorfor ønsker du å stille til valg til Universitetsstyret?

Jeg stiller til valg fordi jeg tror UiB kan bli et enda bedre sted å være student. Universitetet er laget for studentene, da er det på sin plass at Universitetet også strekker seg langt for å skape en så god som mulig studiehverdag for alle. Dessverre tror jeg mange opplever at studentpolitikken ikke angår dem, og at det er vanskelig å få gjennomslag. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å bidra til å senke terskelen for å delta, å vise at studentpolitikk faktisk angår hver enkelt student og at gjennomslag er oppnåelig. 

3. Hva er dine hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Mine hjertesaker er å kutte UiBs klimagassutslipp, få praksis i studiet, bekjempe ensomhet blant studenter og ha lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler.

Klimakampen krever harde prioriteringer. Visste du at flyreiser er den største enkeltkilden til klimagassutslipp ved UiB, eller at UiBs rektor i 2018 var den av alle landets universitetsrektorer som hadde det høyeste klimagassutslippet? Universitets- og fakultetsstyrer ved UiB legger seminarer og møter til utlandet. Dette vil jeg rette et kritisk blikk mot. Jeg vil kjempe for at UiB tar en aktiv del i klimakampen og gjør universitetet til et sted vi kan være stolte av. 

Praksis i studiet gir studentene en unik mulighet til å bli kjent med arbeidslivet. Gjennom studiepoenggivende praksis vil studentene få variert læring, oppleve verdien av kompetansen sin, og øke motivasjonen. Med den nye studiereformen kommer det en fin mulighet til å få praksis inn som valgfag på jussen. JSU jobber allerede godt med dette, men fakultetet vil ikke love når det kan skje. Dersom jeg blir valgt til universitetsstyret, vil jeg jobbe med å legge press på fakultetet fra øverste hold, slik at en ikke kommer unna med å somle med en ordning som 88% av studentene ønsker. 

Ensomhet er et stort problem. I studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 oppga 4 av 10 jusstudenter og 3 av 10 studenter på UiB at de opplever ensomhet. For å bekjempe ensomhet er det viktig både å skape gode relasjoner tidlig, og arenaer utenfor studiet hvor terskelen for å være med er lav. UiB må satse på, og legge til rette for mange og gode studentorganisasjoner og foreninger. Disse danner et viktig grunnlag for å skaffe seg venner og er gode sosiale arenaer for studentene. 

Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil skape en mer fleksibel studiehverdag. Ulike mennesker har ulike behov. Jeg vil jobbe for at hver student får frihet til å kunne legge opp sin egen hverdag på en måte som fungerer best for dem. I noen perioder er arbeidspresset stort, eller andre ting kan oppta hverdagen innenfor normal studietid. Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil kunne være et tilbud for alle studenter uavhengig av jobb- og livssituasjon. 

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Studentene i universitetsstyret er representanter for alle studentene på UiB. Det innebærer et stort ansvar. Studentrepresentantene må være tilgjengelig for studentene. Det er tross alt de som er tett på alle utfordringene de møter i sin hverdag. Videre er det studentrepresentantenes oppgave å sørge for at studentenes stemme blir hørt i alle saker, og at beslutninger og valg ikke skal gjennomføres uten at studentene har hatt fingeren med i spillet. Gjennom representantene i styret har studentene reell gjennomslagskraft i saker som angår universitetet, og som angår alle oss studenter. Jeg mener styrestudentene må være villige til å stå på barrikadene om det trengs. Om ikke vi som studenter kjemper for sakene som er viktige for oss, hvem skal gjøre det da?

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat deg?
Det er jo klart at det burde være en jusstudent i styret. Som fødte kverulanter, forvaltere av den store røde og lettere besatt av ordlydstolkninger, er jusstudenter et nødvendig bidrag til ethvert styre med respekt for seg selv. Fra spøk til alvor. Jeg tror mange studenter ikke føler at studentpolitikken omhandler dem. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å være med å senke terskelen for å ta del i studentdemokratiet. Studentpolitikken skal ikke bare være for dem som har gått gradene over flere år. Alle skal kunne ha en reell mulighet til å ta del i hvordan universitetet vårt skal være. Jeg stiller til valg på konkrete, og gjennomførbare tiltak som jeg tror vil gjøre studenthverdagen ved UiB bedre. Om man er enig i at studentpolitikken burde være åpen og tilgjengelig for alle, at UiB skal ta et krafttak for miljøet samtidig som det satses på studentene, burde man stemme på oss.    


 

Lise Carlsen

1. Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Jeg heter Lise, er 23 år, og går på fjerdeåret her på jussen. Gjennom studietiden har jeg hatt gleden av å jobbe med utrolig flotte folk i JSU og i Fakultetsstyret. Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg ikke burde bli med i et verv som tok for mye tid fra studiet, men så ble jeg veldig engasjert, spesielt i arbeidet med å forbedre kvaliteten på sensuren, få mer praksis i studiet og å dempe karakterpress og ensomhet. Og vipps så gikk tre år av livet mitt, og så kjente jeg at det kunne vært veldig kjekt å prøve å arbeide på heltid med å få gjort noe med disse sakene. Sånn ellers bruker jeg tiden min på å undervise dyktige førstisser og på å være frivillig i en organisasjon som gir hjelp og informasjon til flyktninger og asylsøkere. Og så elsker jeg å stå på ski og å være med hunden min, helst begge deler samtidig! Jeg stiller sammen med Andreas, fordi han er en dyktig fyr som har en felles hjertesak med meg, nemlig sensur. Andreas er fra Sørlandet, men har bodd i Bergen i snart fire år. Det siste året har han viet til å være studentenes tillitsvalgt på heltid, ved å sitte i Arbeidsutvalget til Studentparlamentet. Før det brukte han tre år på en bachelorgrad i matematikk, og på å være engasjert på MatNat-fakultetet i fakultetsstyret og i studentutvalget. Og sist men ikke minst er han en rakker i amatørfotball! 

2. Hvorfor ønsker dere å stille til valg til Universitetsstyret?

Når man arbeider for å få gjennomslag for saker som er viktig for studentene, møter man ofte en øvre vegg. Ta for eksempel kvaliteten på sensuren. De fleste dekaner og professorer er jo enige om at sensuren bør være av et høyere nivå, og at praksis i studiet hadde vært et godt tiltak for å redusere karakterpresset. Problemet er at det på juridisk fakultet er svært lite ressurser til å gjennomføre slike endringer. Vi ser at sensuren nedprioriteres i kamp med de andre utgiftspostene. For å komme helt i mål med våre hjertesaker, er vi derfor nødt til å ta dem videre til øverste hold! 

3. Hva er deres hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Vi har fire hjertesaker som vi mener at det er realistisk å få gjennomslag for i løpet av ett år. Disse er at vi krever riktig sensur, derunder to sensorer på eksamen, vil gjennomføre en storsatsning på psykisk helse, ønsker å bygge UiB som merkevare for god formidling, samt at vi vil kjempe for flere kollokvieplasser. På jussen har vi altfor få sittegrupper der man kan slå seg ned og spise lunsj, men mange store, tomme fellesarealer som kunne vært utnyttet bedre! Vi ønsker også å bygge videre på det solide miljøarbeidet de tidligere studentrepresentantene i universitetsstyret har startet. Det mange ikke vet, er at UiB i fjor fikk ansvar for FNs 14. bærekraftsmål, som én av kun 17 universiteter i verden! Vi mener derfor UiB må fortsette å satse tungt på forskning på bærekraftig bruk av marine ressurser. Kanskje klarer juridisk fakultet i Bergen å overta tronen som Norges beste forskningsmiljø på havrett? 

Det er vel neppe noen hemmelighet at jussen har særskilte utfordringer når det kommer til trivsel på studiet og karakterpress. Våren 2017 laget jeg en stor spørreundersøkelse som JSU sendte rundt til alle studentene. Vi fikk over 600 svar, og tallene taler for seg selv. 96% oppga at de synes medstudentene var påvirket av karakterpress, og 46% oppga at karakterpress gikk negativt utover deres egen læringsprosess. Det hjelper ikke at fakultetet byr på førsteklasses undervisning dersom studentene ikke mestrer studiehverdagen. Læring og trivsel går hånd i hånd! Å bedre den psykiske helsen til studentene er derfor i mine øyne ikke bare et prosjekt som Sammen-psykologene skal ta seg av alene. Det trengs et institusjonelt løft, der fakultetene tar større ansvar. Ikke bare er dette bra for studentene selv, men det er også veldig lite økonomisk å bruke masse midler på syke studenter som ikke er mottakelig for læring. Til syvende og sist handler det også om rettssikkerhet - en glad jurist er en god jurist! 

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Den største makten ligger i å fordele midler i budsjettet. Studentrepresentantene sitter i styret på lik linje som de andre styrerepresentantene, og har dermed formelt sett like mye makt som rektor i styret. I realiteten representerer man nærmere 17 000 studenter, og vi har derfor anledning til å gå hardt ut for våre hjertesaker. Vi har lagt opp konkrete handlingsplaner for hvordan vi skal få gjennomslag for våre saker. Disse planene er lansert på Facebooksiden vår “Lise og Andreas til universitetsstyret”. Med en godt planlagt handlingsplan, øker sjansene for at vi vil få til konkrete og håndfaste endringer! 

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat dere? 

På plakaten er det ingen tomme ord, men løfter som vi mener det er realistisk å oppfylle. Sakene vi går til valg på har vi arbeidet mye med på våre egne fakulteter, og vi mener vi vil ha gjennomslagskraft også i universitetsstyret. Stem på oss fordi vi får ting gjort!

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.