Dragefjellets kandidater til Universitetsstyret

Injuria.no • 22. mars 2019

Skrevet av Eline Sandnes Fosse

Kampanjeplakater fyller oppslagstavlene, og vaffellukt fra valgstands fyller vrimle. Årets studentvalg er i gang, og jusstudentene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen er to av åtte kandidater til Universitetsstyret. 

Valget foregår mellom 18. og 25. mars, og studenter skal velges til både Studentparlamentet og Universitetsstyret. I motsetning til Studentparlamentets listevalg, velges de to representantene til Universitetsstyret med direkte personvalg. Selv om begge jusstudentkandidatene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen stiller til valg i hvert sitt par, er det derfor ikke umulig at to jusstudenter kan havne sammen i Universitetsstyret. Injuria har tatt en prat med dem for å få svar på mellom annet hva som er deres hjertesaker og hvorfor de fortjener studentenes stemme.

 

Oskar Jakobsen

Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Mitt navn er Oskar Jakobsen. Jeg er 23 år gammel, kommer fra Oslo og går andrekull her på jussen. Tidligere har jeg også studert et årsstudium i psykologi ved UiB. Ved siden av studiene sitter jeg i Rådet til Studentersamfunnet i Bergen og jobber i billettluken i Grieghallen. Jeg stiller til universitetsstyret sammen med Vilde Friis Ruud som studerer sammenliknende politikk ved SV-fakultetet. Vi stiller til valg på lik plattform fordi vi deler mange av de samme hjertesakene. Vilde er en engasjert og utrolig dyktig dame, og sammen tror jeg at vi kan utgjøre et godt lag i universitetsstyret. 

2. Hvorfor ønsker du å stille til valg til Universitetsstyret?

Jeg stiller til valg fordi jeg tror UiB kan bli et enda bedre sted å være student. Universitetet er laget for studentene, da er det på sin plass at Universitetet også strekker seg langt for å skape en så god som mulig studiehverdag for alle. Dessverre tror jeg mange opplever at studentpolitikken ikke angår dem, og at det er vanskelig å få gjennomslag. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å bidra til å senke terskelen for å delta, å vise at studentpolitikk faktisk angår hver enkelt student og at gjennomslag er oppnåelig. 

3. Hva er dine hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Mine hjertesaker er å kutte UiBs klimagassutslipp, få praksis i studiet, bekjempe ensomhet blant studenter og ha lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler.

Klimakampen krever harde prioriteringer. Visste du at flyreiser er den største enkeltkilden til klimagassutslipp ved UiB, eller at UiBs rektor i 2018 var den av alle landets universitetsrektorer som hadde det høyeste klimagassutslippet? Universitets- og fakultetsstyrer ved UiB legger seminarer og møter til utlandet. Dette vil jeg rette et kritisk blikk mot. Jeg vil kjempe for at UiB tar en aktiv del i klimakampen og gjør universitetet til et sted vi kan være stolte av. 

Praksis i studiet gir studentene en unik mulighet til å bli kjent med arbeidslivet. Gjennom studiepoenggivende praksis vil studentene få variert læring, oppleve verdien av kompetansen sin, og øke motivasjonen. Med den nye studiereformen kommer det en fin mulighet til å få praksis inn som valgfag på jussen. JSU jobber allerede godt med dette, men fakultetet vil ikke love når det kan skje. Dersom jeg blir valgt til universitetsstyret, vil jeg jobbe med å legge press på fakultetet fra øverste hold, slik at en ikke kommer unna med å somle med en ordning som 88% av studentene ønsker. 

Ensomhet er et stort problem. I studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 oppga 4 av 10 jusstudenter og 3 av 10 studenter på UiB at de opplever ensomhet. For å bekjempe ensomhet er det viktig både å skape gode relasjoner tidlig, og arenaer utenfor studiet hvor terskelen for å være med er lav. UiB må satse på, og legge til rette for mange og gode studentorganisasjoner og foreninger. Disse danner et viktig grunnlag for å skaffe seg venner og er gode sosiale arenaer for studentene. 

Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil skape en mer fleksibel studiehverdag. Ulike mennesker har ulike behov. Jeg vil jobbe for at hver student får frihet til å kunne legge opp sin egen hverdag på en måte som fungerer best for dem. I noen perioder er arbeidspresset stort, eller andre ting kan oppta hverdagen innenfor normal studietid. Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil kunne være et tilbud for alle studenter uavhengig av jobb- og livssituasjon. 

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Studentene i universitetsstyret er representanter for alle studentene på UiB. Det innebærer et stort ansvar. Studentrepresentantene må være tilgjengelig for studentene. Det er tross alt de som er tett på alle utfordringene de møter i sin hverdag. Videre er det studentrepresentantenes oppgave å sørge for at studentenes stemme blir hørt i alle saker, og at beslutninger og valg ikke skal gjennomføres uten at studentene har hatt fingeren med i spillet. Gjennom representantene i styret har studentene reell gjennomslagskraft i saker som angår universitetet, og som angår alle oss studenter. Jeg mener styrestudentene må være villige til å stå på barrikadene om det trengs. Om ikke vi som studenter kjemper for sakene som er viktige for oss, hvem skal gjøre det da?

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat deg?
Det er jo klart at det burde være en jusstudent i styret. Som fødte kverulanter, forvaltere av den store røde og lettere besatt av ordlydstolkninger, er jusstudenter et nødvendig bidrag til ethvert styre med respekt for seg selv. Fra spøk til alvor. Jeg tror mange studenter ikke føler at studentpolitikken omhandler dem. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å være med å senke terskelen for å ta del i studentdemokratiet. Studentpolitikken skal ikke bare være for dem som har gått gradene over flere år. Alle skal kunne ha en reell mulighet til å ta del i hvordan universitetet vårt skal være. Jeg stiller til valg på konkrete, og gjennomførbare tiltak som jeg tror vil gjøre studenthverdagen ved UiB bedre. Om man er enig i at studentpolitikken burde være åpen og tilgjengelig for alle, at UiB skal ta et krafttak for miljøet samtidig som det satses på studentene, burde man stemme på oss.    

 

Lise Carlsen

1. Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Jeg heter Lise, er 23 år, og går på fjerdeåret her på jussen. Gjennom studietiden har jeg hatt gleden av å jobbe med utrolig flotte folk i JSU og i Fakultetsstyret. Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg ikke burde bli med i et verv som tok for mye tid fra studiet, men så ble jeg veldig engasjert, spesielt i arbeidet med å forbedre kvaliteten på sensuren, få mer praksis i studiet og å dempe karakterpress og ensomhet. Og vipps så gikk tre år av livet mitt, og så kjente jeg at det kunne vært veldig kjekt å prøve å arbeide på heltid med å få gjort noe med disse sakene. Sånn ellers bruker jeg tiden min på å undervise dyktige førstisser og på å være frivillig i en organisasjon som gir hjelp og informasjon til flyktninger og asylsøkere. Og så elsker jeg å stå på ski og å være med hunden min, helst begge deler samtidig! Jeg stiller sammen med Andreas, fordi han er en dyktig fyr som har en felles hjertesak med meg, nemlig sensur. Andreas er fra Sørlandet, men har bodd i Bergen i snart fire år. Det siste året har han viet til å være studentenes tillitsvalgt på heltid, ved å sitte i Arbeidsutvalget til Studentparlamentet. Før det brukte han tre år på en bachelorgrad i matematikk, og på å være engasjert på MatNat-fakultetet i fakultetsstyret og i studentutvalget. Og sist men ikke minst er han en rakker i amatørfotball! 

2. Hvorfor ønsker dere å stille til valg til Universitetsstyret?

Når man arbeider for å få gjennomslag for saker som er viktig for studentene, møter man ofte en øvre vegg. Ta for eksempel kvaliteten på sensuren. De fleste dekaner og professorer er jo enige om at sensuren bør være av et høyere nivå, og at praksis i studiet hadde vært et godt tiltak for å redusere karakterpresset. Problemet er at det på juridisk fakultet er svært lite ressurser til å gjennomføre slike endringer. Vi ser at sensuren nedprioriteres i kamp med de andre utgiftspostene. For å komme helt i mål med våre hjertesaker, er vi derfor nødt til å ta dem videre til øverste hold! 

3. Hva er deres hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Vi har fire hjertesaker som vi mener at det er realistisk å få gjennomslag for i løpet av ett år. Disse er at vi krever riktig sensur, derunder to sensorer på eksamen, vil gjennomføre en storsatsning på psykisk helse, ønsker å bygge UiB som merkevare for god formidling, samt at vi vil kjempe for flere kollokvieplasser. På jussen har vi altfor få sittegrupper der man kan slå seg ned og spise lunsj, men mange store, tomme fellesarealer som kunne vært utnyttet bedre! Vi ønsker også å bygge videre på det solide miljøarbeidet de tidligere studentrepresentantene i universitetsstyret har startet. Det mange ikke vet, er at UiB i fjor fikk ansvar for FNs 14. bærekraftsmål, som én av kun 17 universiteter i verden! Vi mener derfor UiB må fortsette å satse tungt på forskning på bærekraftig bruk av marine ressurser. Kanskje klarer juridisk fakultet i Bergen å overta tronen som Norges beste forskningsmiljø på havrett? 

Det er vel neppe noen hemmelighet at jussen har særskilte utfordringer når det kommer til trivsel på studiet og karakterpress. Våren 2017 laget jeg en stor spørreundersøkelse som JSU sendte rundt til alle studentene. Vi fikk over 600 svar, og tallene taler for seg selv. 96% oppga at de synes medstudentene var påvirket av karakterpress, og 46% oppga at karakterpress gikk negativt utover deres egen læringsprosess. Det hjelper ikke at fakultetet byr på førsteklasses undervisning dersom studentene ikke mestrer studiehverdagen. Læring og trivsel går hånd i hånd! Å bedre den psykiske helsen til studentene er derfor i mine øyne ikke bare et prosjekt som Sammen-psykologene skal ta seg av alene. Det trengs et institusjonelt løft, der fakultetene tar større ansvar. Ikke bare er dette bra for studentene selv, men det er også veldig lite økonomisk å bruke masse midler på syke studenter som ikke er mottakelig for læring. Til syvende og sist handler det også om rettssikkerhet - en glad jurist er en god jurist! 

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Den største makten ligger i å fordele midler i budsjettet. Studentrepresentantene sitter i styret på lik linje som de andre styrerepresentantene, og har dermed formelt sett like mye makt som rektor i styret. I realiteten representerer man nærmere 17 000 studenter, og vi har derfor anledning til å gå hardt ut for våre hjertesaker. Vi har lagt opp konkrete handlingsplaner for hvordan vi skal få gjennomslag for våre saker. Disse planene er lansert på Facebooksiden vår “Lise og Andreas til universitetsstyret”. Med en godt planlagt handlingsplan, øker sjansene for at vi vil få til konkrete og håndfaste endringer! 

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat dere? 

På plakaten er det ingen tomme ord, men løfter som vi mener det er realistisk å oppfylle. Sakene vi går til valg på har vi arbeidet mye med på våre egne fakulteter, og vi mener vi vil ha gjennomslagskraft også i universitetsstyret. Stem på oss fordi vi får ting gjort!

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.