Ett år med uvurderlig erfaring og venner for livet

Injuria.no • 30. september 2020

Tekst: Vårin Brox og Åsne Solberg, saksbehandlere i JURK

Vi var spente da vi trappet opp på kontoret til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) i august. Hva ville dette året inneholde, hvem ville vi møte og hvordan ville året i JURK påvirke oss som fremtidige jurister? Etter å ha jobbet i JURK i en måned, er det ingen tvil om at dette kommer til å bli et lærerikt, utfordrende og sosialt år. Vi er likevel fortsatt nysgjerrige på hva året i JURK vil bringe, og bestemte oss derfor for å ta kontakt med tre tidligere JURKere for å høre om hvordan tiden i JURK har kommet til nytte senere i livet. 


Andreas Erichsen. Foto: Privat 

Jussen i praksis
For Andreas Erichsen ble året i JURK et avbrekk fra jusstudiet. Han følte at studiet hadde en altfor teoretisk tilnærming til faget, og ville se hvordan det faktisk var å jobbe med juss i praksis. Han forteller at han alltid har vært opptatt av diskriminerings – og likestillingsrett, slik at JURK ble et veldig naturlig valg.

Andreas jobbet med bolig- og utlendingsrett i JURK. Nå skriver han masteroppgave om asylopphold for LHBTIQ-personer. Ved siden av masteroppgaven har han en deltidsstilling som juridisk konsulent i Leieboerforeningen. Det blir klart for oss at JURK har hatt stor betydning for Andreas, også etter at han var ferdig som saksbehandler i 2018.

- Man får ansvar for egne klienter hos JURK, og man opparbeider seg uvurderlig erfaring når det kommer til å forstå klienten. Gjennom den daglige klientkontakten blir man drevet på god formidling og kommunikasjon, og dette er gode erfaringer jeg har tatt med meg videre som juridisk konsulent i Leieboerforeningen. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg satt studiene «på vent» i ett år for å jobbe i JURK, sier Erichsen.


Gunhild Veshusheia. Foto: Privat 

Burde være obligatorisk
Vi tar også kontakt med Gunhild Vehusheia, tidligere leder i JURK og nåværende partner i eget advokatfirma. Hun forteller at hun ikke har vært saksbehandler hos JURK selv, fordi hun fikk barn under studiet og var redd for om det ikke lot seg kombinere.

- Jeg vet bedre i dag. Man kan absolutt arbeide i JURK selv om man har barn, sier hun.

Videre forteller Gunhild oss at årene som daglig leder i JURK har gitt henne masse kunnskap, kontakter og motivasjon som hun bruker i arbeidet sitt som advokat i dag.

-  Den teoretiske jussen er viktig – men advokatyrket er et håndverk. Der handler arbeidet mye om å hjelpe klientene til å hjelpe seg selv til å stå i sin sak, sier hun.

- Praksis i en rettshjelpsorganisasjon burde egentlig være obligatorisk for alle jusstudenter. De som jobber i JURK må huske på at de er svært heldige. Først og fremst fordi man får muligheten til å hjelpe andre mennesker i en krevende situasjon, men også fordi man får venner for livet, sier hun.


Toril Reynholds. Foto: Privat 

Fra saksbehandler til statssekretær
Vi bestemmer oss også for å ta en prat med Toril Reynholds. Toril jobbet i JURK for ti år siden, og har siden den tid jobbet som politisk rådgiver på Stortinget og vært statssekretær for fire statsråder i tre forskjellige departementer.

Toril sier at hun ser tilbake på året i JURK som utrolig lærerikt.

- Man blir kastet rett inn i komplekse saksfelt, man jobber selvstendig og blir nødt til å tenke selv. Man blir veldig god på de fagområdene man jobber med, faktisk på samme nivå som mange advokater man møter, sier hun.

Hun minnes også året i JURK som hektisk, men forteller at hun fikk gode venner som hun fortsatt har kontakt med.

Toril forteller oss at man kan mye om temaer som andre jusstudenter ikke kan like mye om når man er ferdig som saksbehandler i JURK. Hun forteller at erfaringen ga henne en stor fordel da hun søkte sin første jobb på Stortinget. Avslutningsvis spør vi hvem som bør søke jobb i JURK. Til dette svarer hun: «absolutt alle!»

Søknadsfristen til JURK er 1. oktober! Sjekk ut JURK.no for mer informasjon om hvordan man søker.

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.