Til Amalie

Injuria.no • 31. august 2017

Skrevet av: Oda Karoline Ringstad 
Foto: Emilie Mellbye Rytter

Dette brevet var ment til et familiemedlem da hun dette skoleåret startet sine studier ved det juridiske fakultet. Brevet er basert på egne erfaringer gjennom årene jeg selv har studert her, og ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg dersom jeg startet studiet som 19-åring og rett fra videregående skole.

1. Du kommer til å få venner.
Første skoledag opplevdes kanskje skummelt med mange som stod i grupper og allerede kjente hverandre, men tro meg – du kommer til å få deg venner. Jussen i Bergen er lagt opp til at man har ulike grupper i ex.fac, ex.phil og arbeidsgruppe så du kommer til å bli kjent med mange mennesker. Og dessuten, hvor spennende er det uansett å fortsette å være sammen med de du allerede har hengt med i noen år? Utvid horisonten og vær åpen for å bli kjent med folk.

2. Delta på foredrag og debatter utenom rent juridiske.
Mange føler det er mye å ta inn over seg på jussen, særlig fordi arbeidsmengden er stor. Likevel er rollen som jurist knyttet til samfunnet, og jeg vil oppfordre deg til å delta på foredrag og debatter som ikke er rent juridiske. For hva hjelper det vel hvis man kan lover og regler, men ikke forstår samfunnet rundt? ELSA, Centre on Law and Social Transformation, Bergen Resource Centre, Studentersamfunnet og Fagstyret er bare noen av de som virkelig får til gode arrangementer, og som jeg synes du burde ta en titt på. Du må ikke dra på alle, men det kan både være nødvendig og godt for deg å ta en liten pause fra Dragefjellet.

3. Ikke ta det for seriøst.
Som nevnt krever jussen mye, og det er vanskelig å komme unna mange timer med lesing. Men for å klare den arbeidsmengden gjennom fem hele år er det viktig at du ikke tar det for seriøst! Jobb når det kreves og sitt på lesesalen så lenge du måtte ønske, men ta en vurdering på når det virkelig er nødvendig. Ikke sitt på lesesalen bare for å være der, da kan du like godt gå hjem. Særlig dette første halvåret er det lagt opp til at man kan prøve og feile litt, det er helt ærlig få som forstår ex.phil før de har kommet litt i gang med studiet uansett. Så ta det seriøst når det kreves, men ha tid til litt fjas.

4. Bli med i organisasjoner.
For å bli kjent med folk så må man ”putte seg selv der ute”. Mange ønsker å bli kjent med nye mennesker i starten av studiet, og dette er perfekt måte å finne vennskap på. Likevel, vennskap er ofte basert på felles interesser og verdier, så prøv å finne en organisasjon eller gruppe som passer deg og dine interesser. På den måten møter du mennesker som bryr seg om det samme som deg, samtidig som du får noe kjekt å holde på med ved siden av studiene. Vinn-vinn!

5. Utforsk Bergen utenom Dragefjellet.
Mange juss-studenter tar seg aldri tiden til å utforske Bergen lenger enn Dragefjellet, Stoltzen og IKEA. Visste du at det finnes en fantastisk stavkirke rett ved Fantoft? Eller at Herdla, en øy på spissen av Askøy, faktisk er utrolig fint? Mange blir så opptatt av livet på jussen at de aldri tar seg tid til å se noe mer av byen, eller ta bybanen lenger enn turnhallen på Sletten for eksamen. Og helt ærlig; vil det ikke være litt flaut når en potensiell arbeidsgiver spør deg hva du likte med Bergen og du aldri har sett byen i løpet av de fem årene du har bodd der? Så ta deg tid til å gjøre som de lokale, enten det er å bli med på et lokalt idrettslag, turer i skog og mark eller enkle turistattraksjoner.

6. Engasjer deg.
Det finnes mange organisasjoner som kjemper om din oppmerksomhet, og det finnes mange som ikke er underlagt Juristforeningen. Ta deg tid til å utforske disse også! På den måten bli du klar over mulighetene som finnes, og du kan bestemme hva som passer best for deg.

Dessuten er det ikke alltid studiet har de fagene man ønsker seg, noe som har vært mitt tilfelle. Likevel, man kan prøve å veie opp dette ved å ta del i organisasjoner som har fokus på de områdene man bryr seg om og ønsker å jobbe med. På den måten ser en fremtidig arbeidsgiver at selv om man har hatt generelle fag, har du vist en genuin interesse for området. Bonus: du møter likesinnede mennesker som er engasjert i det samme som deg, jf. punkt. 4. Så prøv å engasjere deg i noe du synes er interessant, dette vil få studietiden til å gå raskere – selv når eksamensperioden er på sitt verste.

 

7. Spør arbeidsgruppelederen din.
Når du starter med forvaltningsrett i desember kommer du til å få tildelt en arbeidsgruppeleder som skal veilede dere gjennom arbeidsgrupper resten av skoleåret. Det er en klisjé, men spør! Det er garantert flere i gruppen som ikke forstår, eller lurer på noe. Ellers kan det være lurt å spørre han/henne om tips til studiet ellers, for eksempel hvordan ta notater, markere i lovsamling etc. De fleste er veldig hyggelige, og bare glade for å kunne hjelpe.


 

8. Stol på deg selv.
Gjennom dette lange studiet (for ja, fem år er lenge) kommer du til å ha ups and downs. Du kommer til å føle deg glad, inkludert, frustrert, lei og kanskje til og med ensom. Du er en av mange på et sted hvor det finnes ressurssterke mennesker. Mitt største ønske er at du ikke skal bli deppa over den C’en, det er faktisk helt gjennomsnittlig! Forskning viser at snittet for avgangsstudenter ved det juridiske fakultet i Oslo er mellom C og D[1], og det er ikke noe å bli skuffet over så lenge du har gjort ditt beste. Dette fakultetet har noen av de skarpeste hodene samlet på ett sted, og det er viktig å huske. Dersom du føler det bli for mye så oppsøk hjelp, enten i form av venner eller Sammen Helse. Det viktigste er at du klarer å stole på deg selv, selv når tvilen er som størst.

 

[1] http://www.jus.uio.no/studier/aktuelle-saker/2015/karakter-dekaniord.html

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982