Er såkalte "tullestudier" keiserens nye klær?

Liam Folmann Østvik - redaktør • 28. oktober 2026

Er såkalte «tullestudier» keiserens nye klær? 

Av Liam Folmann Østvik – redaktør 

Peter Frølich uttalte i et intervju med Khrono at han har sett «nye fagkombinasjoner dukke opp og lurt på hva dette egentlig er. Er det keiserens nye klær» spør han så. 


I H.C. Andersens eventyr fra 1837 kjøper keiseren usynlige klær av svindlere. Verken keiseren eller folket tør å innrømme at de ikke ser noen klær ettersom svindleren sa at stoffet kun var usynlig for dumme mennesker. Fordi ingen ville fremstå som dumme, sa ingen høyt at keiseren gikk rundt naken. Det er først i eventyret når et lite barn påpeker at keiseren er naken at illusjonen brister og alle blir tatt for en narr. 


I et Facebook-innlegg skrev Frølich: «Det er godt mulig jeg tråkker på noen tær nå. Men har vi ikke litt for mange tullestudier i Norge?» Utspillet satte fart i en debatt som preget medielandskapet i ukene etterpå. Senere har Simen Velle tatt tanken et steg videre. I boken «11 gode grunner til å våkne opp» vil han utforske muligheten for å fjerne stipendet til utdanninger som ikke er «samfunnsøkonomisk lønnsomme». Frølich stilte spørsmålet, Velle har foreslått svaret. Men er de to Stortingspolitikerne sammen det lille barnet i H.C. Andersens fortelling som avslører at keiseren er naken, eller er de svindlerne som selger «samfunnsøkonomisk lønnsomhet» som en fasit på hva kunnskap er verdt? 


Om lag 50 milliarder kroner er satt av til høyere utdanning i statsbudsjettet for 2026. Fellesskapet betaler, og det er legitimt å spørre hva vi reelt får igjen. Stipend er en slags investering for staten som indirekte betales tilbake gjennom skatt etter fullført utdanning. Kostnaden er heller ikke bare stipendet, men også årene hvor folk står utenfor arbeidslivet. Samlet sett koster det staten enormt med penger årlig for å utdanne mennesker gjennom høyere utdanning. 


Da jeg først fikk med meg kommentarene fra Velle spesielt må jeg si at jeg ble overrasket over at en politiker med sterke markedsliberalistiske profil, ikke lar markedets krefter ta hånd. Om det er så lite etterspørsel etter disse yrkene, vil folk naturlig og gradvis trekke seg vekk fra yrker med mindre mulighet for relevant jobb. Problemet som Frølich og Velle trekker frem, er når disse utdanningsløpene som har stipend ikke ender i en arbeidstaker som bruker kunnskapen for å skaffe seg relevant jobb, blir det en tilsynelatende «bortkastet» investering for staten. Velle punkterer at dette gjelder å danne rammer for hva som gjør noe mer «bærekraftig for morgendagen» for hva samfunnet faktisk «trenger». 


Likevel er det viktigste spørsmålet er hvordan kan vi vite hva som utgjør samfunnsøkonomisk lønnsomme yrker? 


Er det da ikke nødvendig å ha religionsvitere som kan forstå dyptliggende identitetskonflikter som preger krigsrammede områder verden rundt. Er det tull når en sosialantropolog kan bidra til å hjelpe hvordan velferdsordninger skal ramme best mulig – selv om yrket har høy arbeidsledighet? Om vi utelukkende har spisskompetanse, er det en reell fare for at skyter oss selv i foten. Mange av de største gjennombruddene stammer sjeldent fra et enkeltstyrke spesialinnsikt. De stammer fra krysningspunkter i fagfelt hvor man trenger en bredere kunnskapsforståelser. Frølich trekker frem jurister, ingeniører, IT- og helsearbeidere, som yrker som han mener har høy samfunnsmessig verdig. Han tar ikke feil, men denne ideen bygger på en feilslutning, ettersom at verdien av de fagfeltene er lettere å operasjonalisere og verdien lettere måles i tall, modeller og lønnsomhet. 


Poenget som trer gjennom på et noe populistisk vis, er nok at universitetene ikke burde ha mulighetene til å danne evige studiepoeng. Det er tross alt fellesskapets verdier som forvaltes til de norsk universiteter og høyskoler og må ha grunnlag i virkeligheten. Likevel tror ikke veien til Frølich og Velle er veien å gå. Ifølge en undersøkelse av Opinion er kun 1/10 unge i dag som er optimistiske for fremtiden. Vi må tilbake til 80-tallet under den kalde krigen for å se lignende tall. Mange er bekymret for om de får jobb i møte med AI og andre samfunnsutfordringer. Studievalg reflekterer også dette, der det aldri har vært så mange søkere på de yrker som er høytlønnede og med lav arbeidsledighet som juss, økonomi og teknologi. Kanskje markedskreftene er nok til å styre utviklingen, slik de normalt gjør? Hvis man selektere ut noen utdannelser der noen må starte arbeidslivet sitt med mer gjeld, øker man ikke bare forskjellene i samfunnet, men man tvinger også mennesker inn i yrker de ikke er skapt for å være i. 


Kuttes det i stipendet til for eksempel litteraturstudenter, kan resultatet være at det er færre av dem. Karl Ove Knausgård begynte sin vei ved Skrivekunstakademiet og litteraturstudiet her i Bergen. Ingen lønnsomhetsberegning eller samfunnsøkonomisk analyse kunne den gang beregne at han skulle bli en av Norges mest leste forfattere internasjonalt. Verdien av kunnskap viser seg først i ettertid. Å kreve at den skal være synlig på forhånd, er å be om et stoff ingen kan se – som klærne til keiseren. 



Så hvem er Simen Velle og Peter Frølich i eventyret til H.C. Andersen? Frølich mener han selv er barnet som sprekker illusjonen, men barnet i historien er troverdig fordi det ikke har noe agenda. Frølich låner barnets replikk, uten barnets uskyld i eventyret. Barnet har ingenting å vinne på å rope at keiseren var naken, men det har en Stortingspolitiker. 

 

 

 

 

 


< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.