JUSSMINIMIZING I INTERNASJONALE RELASJONER

Ena Belanny Tvedt Sporsem – samfunssskribent • 28. oktober 2026

Som nyutnevnt samfunnskribent er det klart at det er lurt å begynne i det små. Men nå har jeg isteden skrevet en kommentar til stormaktspolitikken for de spesielt interesserte. 

Her på fakultetet har vi en genuin tro på lov og rett. Jussmaksimering i alle kanaler er jo derfor bare å forvente. Eller? 

Til forskjell fra maksimering på fakultetet synes det rettslige å spille en avtakende rolle på ett område – internasjonale relasjoner. Rettsregler oppheves riktignok ikke formelt, men den reelle reguleringen av staters handlinger fortrenges, og den juridiske forklaringskraften svekkes betydelig. 

Står vi ovenfor jussminimizing på den internasjonale arenaen? 

En transaksjonalistisk verdensorden 

Den «internasjonale verdensorden» er i hardt vær. Statene kan ikke lenger lene seg på den internasjonal orden vi har hatt blitt vant med siden forrige verdenskrig; med forutsigbare sikkerhetsgarantier, handelsregler og multilateralt samarbeid. Isteden er stormaktenes adferdsmønster preget av enkeltlederes relasjoner til hverandre. 

Uten å være for fremoverlent i retorikken, virker tendensen å være at internasjonale institusjoners gjennomslagskraft og folkerettslige systemer havner i bakevjen når statenes handlinger tilsynelatende dikteres av enkeltlederes emosjonelle forhold. Den amerikanske presidenten, så vel som autokratene i Russland og Kina sår tvil om folkerettens legitimitet, og det ser ut til å passe både deres lynne og styresett. 

Et gjennomgående mønster er at internasjonale relasjoner ligner mer og mer et forretningslandsskap. Særlig utspiller dette seg gjennom en transaksjonell tilnærming. Transaksjonalismen dreier seg om at diplomatiet baseres på kortsiktige byttehandler, snarere enn langsiktige forpliktelser eller verdigrunnlag. Statenes handlinger blir resultatet av hestehandel hvor tjenestegjengjeldelse står sentralt, og hvor statslederens egne vinning er det primære målet. Makten forskyves da fra de multilaterale samarbeidsforumene til den bipolare forhandlingsscenen. 

 

De sterkestes rett 

For personaliserte autokratier, slik som Russland og Kina, passer en slik verdensorden seg ypperlig. Den bipolare bromancen mellom Trump og Putin er et prakteksemplar. Gjennom Trumps andre periode har amerikanske reaksjoner på russisk aggresjon vært vinglende, og en ubetinget og konsekvent anerkjennelse av folkeretten og Ukrainsk suverenitet har latt vente på seg. Å påstå et vennskap mellom maktpolene er nok fremdeles upresist, men relasjonen er viktig og de to statslederne har langt på vei sammenfallende verdenssyn. Tanken om den sterkestes rett og forakten for multilateralismen, gjør at stormaktspolitikken i stadig mindre grad reguleres i tråd med internasjonale regler. 

Et regelstyrt EU tilbyr mange jobber for oss jurister, men er dårlig skodd for en slik type maktpolitikk. Som et ansiktsløst byråkrati, med fravær av en sentral og karismatisk leder, er EU lite egnet til å bygge personlige relasjoner med statsledere som helst vil henge med de største gutta i klassen. Personaliseringen og transaksjonalismen resulterer i det europeiske tilfelle i et underdanig forhold. Gjennom ros og tidvis infantil retorikk forsøker statsledere å være lojale og bygge bro med ettergivenhet som fremste verktøy. Smiskingen kulminerte i det ubehagelige øyeblikket hvor NATOs generalsekretær, Mark Rutte, omtalte Trump som «daddy». Sjeldent har internasjonal politikk vekket en så stor grad av second hand embarrassment – det var rett og slett pute-TV. 

Tilnærmingen er likevel forståelig. For det synes mer virkningsfullt å please Trump på et individnivå enn å henvise til internasjonale handelsregler eller folkerettslig sedvane. Da Trump i januar truet de NATO-allierte med straffetoll som følge av de militære forsterkningene på Grønland, var det nettopp Ruttes retorikk og en samtale under fire øyne som avverget situasjonen. Ikke internasjonale rettslige regler. 

Business as usual?  

Den transaksjonelle tilnærmingen til internasjonal politikk kan neppe betegnes som nyskapt i vår tid. Realister vil gjerne argumentere for at mønsteret alltid har vært der, og at statslederes innbyrdes forhold gjennomgående har vært essensielt. Makta rår, og til syvende og sist er det statenes egne interesser som er avgjørende, ikke moralen eller idealistiske verdisett. Stormaktspolitikk er og forblir hestehandel mellom lederne. 

Jeg vil likevel holde fast ved at måten stormaktspolitikken nå utspiller seg på, er særegen for vår tid. At FN-kvarterets hjemland, USA, selv er blant institusjonens største kritikere, samtidig som det repostes videoer hvor Gaza fremstilles som et ferieparadis skiller seg fra det vi har sett før. Maktpolitikken utspiller seg nå helt løsrevet fra rettslige fasader, og statslederne distanserer seg skamløst fra både handels- og folkeretten. Kanskje har tendensen bare fått klarere farger, da særlig oransje, ved at USA ledes av en noe ambivalent og svært shady businessmann.  

Den finske løsningen  

Uansett hvor glad en er vårt lille land er det ikke til å stikke under en stol at Norge har lite vi skulle sagt i en slik stormaktsrivalisering, slik vi så her forleden da Norge ble bortdømt i en kvartfinale mot England. Som et rikt lite land er vi utsatt når stormaktene opptrer som bøller. Spørsmålet blir da hvilke valg vi har, og hvordan vi kan hegne om det rettslige rammeverket vi jusstudenter er så glade i. Som europeisk land, er løsningen ifølge Finlands president Alexander Stubb en verdibasert realisme - en balansegang mellom prinsipper og pragmatisme. Vi må holde ved de grunnleggende verdiene våre, de rettslige hindrene mot maktutøvelse og verne om menneskerettighetene. De internasjonale organene må tilpasses– ikke forlates. Samtidig må vi være bevisste om hvem vi forhandler med, og erkjenne at interessene våre ikke alltid er sammenfallende. 

I forbindelse med FNs høynivåuke forkynte Støre nylig denne tilnærmingen for alle penga, med lovnader om støtte og styrking av FN og folkeretten. I sterk kontrast står kritikk av FN og rystende trusler mot Iran i Trumps tale. Forskjellene mellom den verdibaserte rasjonalismen og den transaksjonelle mafiaatferden utspiller seg as we speak. Enda mer spennende kan det bli å følge med på hvor Xi og Kina stiller seg, og i hvilken grad de strekker seg etter et bipolart forhold med USA. Et forholds som vil være definerende for resten av verden.   

Nåtiden serverer en internasjonal virkelighet hvor retten i økende grad bare binder de som velger å la seg binde, et valg som til stadighet avgjøres av hvem som har den nødvendige direktekontakten, og hvem som ringte inn til det ovale kontor dagen før. Kort sagt lever vi i «interessante tider» - en beskrivelse som bør få varsellampene til å blinke. Enkeltlederes jussminimizing bør minne oss på at rettsorden neppe forsvarer seg selv, og med et skråblikk bort på galskapen i politikken blir dette soleklart. 

Spør du meg ser det ut til at internasjonal politikk kunne hatt godt av jussmaxing og noen rutinedrevne og pliktoppfyllende jusstudenter i førersetet, heller enn looksmaxing presidenter som hensynsløst kun forhandler med hverandre. 

Som fremtidige jurister (bank i bordet) har vi et særlig ansvar for å følge med, og engasjere oss i, denne utviklingen i internasjonal politikk. Det er vi som skal gi råd og styre i fremtiden, og vi legger grunnlaget for både interessefelt og standpunkt i denne herlige studietiden. 

 

 

 


< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.