Likegyldigheten er den største trusselen i Norge – et intervju om rettsstaten med Eirik Holmøyvik

Injuria.no • 26. august 2023

Skrevet av Jakob Havsgård og Hedda Fodstad Jørgensen

De fleste studenter på Dragefjellet møter professor Eirik Holmøyvik på andreåret i faget «Rettsstaten». Som foreleser gir han et dyptpløyende innblikk i konstitusjonell rett, og er ikke ubekvem med å rette stygge pekefingre mot det han anser som trusler mot rettstaten. Idyllen av Norge som et superdemokratisk land blir fort utfordret etter en forelesningsrekke i statsrett. Utgaven «Demokrati og Rettsstat» uten Holmøyvik er som en fredag uten fredagshilsen fra Søvig. Vi i Injuria så vårt snitt og fikk innvilget «audiens» hos professoren.

Konstitusjonell rett som er ditt felt, handler jo i aller høyeste grad om rettsstaten. Hvorfor valgte du å fordype deg i dette temaet?

Det var ganske tilfeldig faktisk. Det kjekkeste faget jeg hadde på studiet var formuerett, så jeg ville egentlig jobbe med privatrett. Men, jeg hadde hatt et perspektivfag, «Romersk rettshistorie» av alle ting, og en professor som kjente meg derfra plukket søknaden min til vit.ass.-stilling ut av bunken og overførte den til en stilling i offentlig rett. Stillingen omhandlet folkerettshistorie i forbindelse med jubileet om oppløsningen av unionen med Sverige i 2005. Når jeg først endte opp der var veien kort til statsretten!

Undervisningen i statsrett fra studiet gjorde jo ingen inntrykk i det hele tatt, den hadde jeg helt glemt, men så endte jeg bare opp der.

Siden har du aldri sett tilbake?

Nei, det gidder jeg ikke. De sier jo at gresset alltid er grønnere på andre siden, men det er jo som regel ikke det.

Du har ved flere anledninger uttalt deg om situasjonen i Polen, og truslene mot rettsstaten der. Hva mener du er de sentrale årsakene til at situasjonen der har blitt som den har blitt?

Jeg har fulgt situasjonen tett gjennom Veneziakommisjonen, som er Europarådets ekspertorgan for konstitusjonell rett.  Vi evaluerer jo alle disse lovreformene i Polen, helt siden 2016. Men, vi har jo kun sett på lovreformene i seg selv, ikke årsakene.

Det er jo helt sikkert mange sosiale, politiske og historiske faktorer som ligger bak. Hvis du ser på et kart over Polen, og ser hvor Lov og rettferdighetspartiet (Red.anm. Regjeringspartiet) har størst oppslutning, så ser du at landet deles i to. De har oppslutning i øst. Hvis du deretter ser hvor grensa gikk under første verdenskrig da dagens Polen var delt mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn, så ser du at regjeringspartiet har liten oppslutning i de delene som lå under Tyskland og i storbyene. Den vestlige delen av Polen er altså påvirket av en helt annen kulturell bakgrunn, sammenlignet med øst, og dette matcher oppslutninga til Lov og rettferdighetspartiet. Det har dype røtter.

Hvorfor regjeringspartiet har gått til angrep på uavhengige domstoler og dommere kan være snakk om et ønske om å holde på makten i landet, selv om de taper flertallet. Partiet ble valgt inn med 37,5% av stemmene i 2015, og da fikk de flertall. Der har du valgjuss! Valgordningen har en betydning, og denne belønnet styringsgrunnlag. De ønsket en sterk regjering. Vi ser det samme i Ungarn, der regjeringen under Orban har grunnlovsfestet ordninger som gjør at deres folk vil kunne styre domstolene selv om de mister regjeringsmakten.

Etter hvert har det tegnet seg et visst mønster i hvordan rettsstaten undergraves i Sentral- og Øst-Europa. De begynner gjerne med konstitusjonsdomstolen. En slik domstol er det statsvitenskapen kaller en vetospiller, fordi den ved å håndheve grunnloven kan stoppe politikken. Og det gjør de. Ønsker du store reformer, er det denne du vil ha kontroll over, for den kan overstyre alt. Lov og rettferdighetspartiet ønsket jo verdens mest restriktive abortlovgivning, og dette har de fått gjennomført med velsignelse fra den regjeringskontrollerte konstitusjonsdomstolen.

Den offisielle grunnen for regjeringens domstolsreform var at de mente at domstolene var fylt av masse kommunistdommere, og at de skulle renske ut disse. Dette vet vi er feil.

Men, de kjørte likevel hetskampanje mot dommerne som fremstår som uvirkelig for norske jurister. Regjeringen hadde kontroll over nasjonal tv, og der kom med alle mulige anklager mot dommerne, for eksempel at de var kriminelle. De hang opp bilder langs motorveien med ansiktet til dommeren og et uhyrlig utsagn under. All mulig type press som vi ikke kan se for oss engang.

Ja det høres jo helt vanvittig ut.

Ja, det er akkurat det det er! Det er jo så spinnvilt at vi tenker det umulig kan stemme. Men det skjer.

Du er jo Norges representant i Veneziakommisjonen, og arbeider der for demokratiet rundt om i Europa, og da spesielt de østeuropeiske landene. Hvordan går kommisjon frem for å prøve å løse konflikter som denne?

Vi kan ikke gi statene bindende pålegg, i motsetning til menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen. Ikke at Polen følger det EMD og EU-domstolen sier uansett.

Vi lever på den faglige autoriteten som vi har bygd opp over 30 år. Hele Europarådet, og ofte EU med medlemsstater, står bak Veneziakommisjonen. Vi opplever ofte at når en stat ber om en rapport, så viser de gjerne til denne dersom de ønsker vårt godkjentstempel på en reform som er litt på kanten, men innenfor deres skjønnsmargin. Dette gjorde for eksempel Polen i 2016, og det viser at de har en viss egeninteresse i å følge opp rapportene våre. Selv der statene selv ikke ber om en rapport, blir de frivillig fulgt opp i ca. 50 % av tilfellene. 

Noen ganger vet du jo at staten aldri vil ta til følge anbefalingene. Men vi vet også at den regjeringen vil falle en dag, og da vil den nye regjeringen gjennomføre anbefalingene fra Veneziakommisjonen fordi det har en politisk kostnad på europeisk nivå å ikke følge anbefalingene.  

Så dere må smøre dere med tålmodighet, ja

Ja, og vi må være forsiktige med hvordan vi går frem. Noen ganger får vi jo beskjed fra EU om at vi må være sterkere i klypa, men det er masse diplomati med i bildet. Selv om vi tar hensyn til den politiske konteksten i landet vi vurderer, tar vi ingen politiske hensyn. Vi er et faglig organ og vi må forholde oss til våre faglige standarder, som EMK og andre folkerettslige regler, i tillegg til våre egne «soft law»-standarder.

Det er ikke alltid den europeiske retten er på plass heller. Polen er et kjempegodt eksempel. I 2016 var ikke EMDs rettspraksis om uavhengige domstoler tilstrekkelig utviklet for de tilfellene der spørsmålet er om domstolen er lovlig sammensatt. Da kom det tilfeldigvis inn en sak fra Island i 2019, hvor EMD knuste til. Islendingene fikk jo bakoversveis. Forholdene der var riktignok dårlige, men alle vet at EMD brukte saken for å sette et prejudikat for Polen.

Island måtte ta støyten, altså.

De visste jo ikke hva som traff dem. Og i ettertid har det kommet flere relevante dommer, så nå står vi bedre rusta! I noen tilfeller ser vi også at de «soft law»-standardene vi brukte som utgangspunkt i starten, nå er tatt inn som hard law av EMD.

Vi ser at problemer dukker opp andre steder i Europa også - som for eksempel opptøyene i Frankrike. Står rettsstaten i Europa svakere enn før, eller har vi bare økt fokus på disse utfordringene nå om dagen?

Både ja og nei.

Hvis du tar det lange blikket da – før 1989 hadde vi totalitært regime fra Estland i nord til Bulgaria i sør. Går man tilbake til 70-tallet var Spania, Portugal og Hellas alle diktaturer. I det perspektivet er jo alt kjempebra den dag i dag!

Men man kan tydelig se at vi har fått et tilbakeslag fra hvordan forholdene var i for eksempel 2009. Samtidig har vi sterkere institusjoner nå. Europarådet er sterkere, vi har EU med sine økonomiske verktøy. Vi ser at Polen først gikk inn i forhandlinger med EU om domstolsreformene fordi de ønsket tilgang til pandemistøttepakkene.

Den store trusselen med Polen nå er jo at de er det viktigste landet i Europa i forbindelse med krigen mellom Russland og Ukraina. Det står helt sentralt for å støtte Ukraina, og det er Polen alle de vestlige våpnene går gjennom. Snart er det parlamentsvalg, og hva som skjer der blir veldig spennende. Dersom det blir juks, er det opp til det EMD har konstatert er en ulovlig utnevnt domstol å avgjøre dette. Hva gjør vi da? Skal vi bare se gjennom fingrene? Vi vet jo at politikere har prinsipper så lenge det tjener dem. Polen er veldig vanskelig, fordi på den ene siden trenger vi dem, men på den andre siden vet vi at de vil fortsette som før.

Mener du det finnes enkelte faktorer i dag som truer den norske rettsstaten?

Ikke direkte, sånn som i Polen. Det største problemet vi har i Norge er nok at den politiske styringsmakta er veldig likegyldige til både domstoler og rettsstatsprinsipper. Det er et lavt kunnskapsnivå, og veldig lav interesse. Rettsstatspolitikk står ikke høyt i kursen på Stortinget, det er kun for spesielt interesserte.

Fosen-saken er interessant på flere måter, men noe veldig interessant er at staten bruker over 500 dager på å oppfylle en storkammerdom i Høyesterett. Det er vanskelig å forklare at utenfor Norges grenser. Spørsmålet er jo vanskelig og komplekst, og det krever nok mange utgreiinger. Men det at de ikke engang har en plan , og at det må gå så langt som det har gjort nå, det er vanskelig å forstå utenfor Norge – og i Norge, selvsagt. Det er rett og slett uakseptabelt. Det er jo et eksempel på at den tredje statsmakten ikke kanskje ikke har den autoriteten vi trodde, når det kommer til stykket. Statens opptreden i Fosen-saken viser nesten litt forakt for domstolene. Det burde blitt lagt fram en plan, en tidslinje som viser at de tar dette alvorlig. Hadde du spurt statsråden ville de nok sagt at de har tatt det alvorlig fra første stund, men det ser ikke sånn ut. Jeg tror det er mange i Norge som ikke er klar over innholdet i de rettslige kravene til uavhengighet. Det er minst like viktig at det skal objektivt se ut som man er uavhengig, som at en dommer skal være subjektivt uavhengig og upartisk.

En personlig favoritt hos meg er dommerfullmektigordningen, som er helt spinnvill. Dette kan vi ikke engang nevne i utlandet. Du trenger ikke dra lenger enn Danmark før reaksjonen er «hæ?!». Ingen tror jo at dommerfullmektigene gjør en dårlig jobb, eller at de blir presset av noen, men igjen har det med inntrykket utad å gjøre. Du kan ikke ha tillit til en ordning hvor dommere sitter på korttidskontrakter med lav lønn, hvor fullmaktene deres når som helst kan trekkes tilbake av domstolsleder. Og ingen i Norge tenker over det, her er alt rosenrødt! Men er det virkelig det? Dommerfullmektigene er jo egentlig på permanent jobbjakt. Se for deg at en stilig partner i et stort advokatfirma kommer inn i rettssalen din. Da tenker kanskje dommerfullmektigen; her vil jeg jobbe, her må jeg gjøre et godt inntrykk! Naturligvis gjør man det, det er menneskelig. Og denne ordninga vil flertallet i Domstolskommisjonen og en arbeidsgruppe av dommere videreføre med kun noen få justeringer.

Norske jurister er helt prinsippløse her. Hadde man foreslått at man innførte den norske dommerfullmektigordningen i Bulgaria, hadde norske jurister trolig vært de første til å rope varsku. Men hvorfor skal vi vurdere Bulgaria og Norge ulikt i et så sentralt rettsstatlig spørsmål? Som nevnt handler det om det objektive inntrykket. Den tredje statsmakten må anses som uavhengig, og det gjør den ikke i norske tingretter i dag.

Det er altså denne likegyldigheten som etter min mening er den største trusselen mot rettsstaten i Norge, og idéen om at det kan være udemokratisk å sette rettslige grenser for politikken. Det ligger i vår metodelære at vi skal strekke oss lengst mulig for å legge til rette for det politiske flertallet. Men rettsstaten handler også om at flertallet skal følge loven og handle innenfor de grensene loven setter. Støter man mot grensene, må loven endres på en lovlig måte. Den kan ikke flyttes ved å presse tolkning eller overses.

Du har fått innvilget et ønske fra en magisk ånd. Som den statsrettsprofessoren du er velger du å benytte ønsket på å endre på Grunnloven, uten å gå veien gjennom den tunge prosedyren i grl. § 121. Hva velger du og hvorfor?

Det er jo utrolig mye jeg kunne tenke meg å endre da, jeg er jo ikke grunnlovskonservativ i det hele tatt! Det hadde jo vært litt fristende å endre den paragrafen som sier at Stortinget møtes i rikets hovedstad. Der kunne vi lagt til ett ord: Bergen. Det ville hjulpet utrolig mye!

Det hadde også hjulpet å flytte Høyesterett til en annen by, ut av dette store juristnettverket i Oslo. Det kunne funka litt mot likegyldigheten.

Kanskje det mest provoserende – som alltid er det morsomste å gjøre og – hadde vært å endre § 1. Der skal det da stå at Norge er et fritt udelelig rike, også må det stå «som er medlem av det europeiske økonomiske fellesskap». Altså skrive inn EØS-avtalen.

EØS-avtalen er så gjennomgripende at Grunnloven er litt misvisende. EØS har jo den konsekvensen at store deler av Grunnloven blir satt til side i praksis. Politikerne vil jo ikke ha dette inn, fordi de vil ikke at det skal synes hvor gjennomgripende og udemokratisk det er. Vi er bundet av EU-retten, men har ikke stemmerett.

Å skrive inn avtalen i § 1 vil se veldig rart ut, men det er veldig rart. Kanskje det ville stimulert til en skikkelig EU-debatt. Jeg mener jo at å være for EU er et demokratisk ryddig standpunkt, og det å være mot EØS er også et demokratisk ryddig standpunkt. Å være for EØS-avtalen er demokratisk og konstitusjonelt fullstendig uryddig. Så det ville vært formålet mitt med dette. Skape litt bråk.

Her er det så og si snakk om hele Stortinget ikke sant. De tør ikke si om de er for eller mot. EØS-avtalen er svært krevende fra et statsrettslig perspektiv. Vi kommer igjen tilbake til likegyldigheten til rettsstaten og demokratiet. EU-reglene har jo ikke direkte virkning, men de forhandles aldri over, de bare stemmes over. De har aldri brukt vetoretten. Da er store deler av demokratiet bare en illusjon. Sånn sett er jo ikke Norge det mest demokratiske landet i Europa. Men det kan jeg ikke si.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.