Likegyldigheten er den største trusselen i Norge – et intervju om rettsstaten med Eirik Holmøyvik

Injuria.no • 26. august 2023

Skrevet av Jakob Havsgård og Hedda Fodstad Jørgensen

De fleste studenter på Dragefjellet møter professor Eirik Holmøyvik på andreåret i faget «Rettsstaten». Som foreleser gir han et dyptpløyende innblikk i konstitusjonell rett, og er ikke ubekvem med å rette stygge pekefingre mot det han anser som trusler mot rettstaten. Idyllen av Norge som et superdemokratisk land blir fort utfordret etter en forelesningsrekke i statsrett. Utgaven «Demokrati og Rettsstat» uten Holmøyvik er som en fredag uten fredagshilsen fra Søvig. Vi i Injuria så vårt snitt og fikk innvilget «audiens» hos professoren.

Konstitusjonell rett som er ditt felt, handler jo i aller høyeste grad om rettsstaten. Hvorfor valgte du å fordype deg i dette temaet?

Det var ganske tilfeldig faktisk. Det kjekkeste faget jeg hadde på studiet var formuerett, så jeg ville egentlig jobbe med privatrett. Men, jeg hadde hatt et perspektivfag, «Romersk rettshistorie» av alle ting, og en professor som kjente meg derfra plukket søknaden min til vit.ass.-stilling ut av bunken og overførte den til en stilling i offentlig rett. Stillingen omhandlet folkerettshistorie i forbindelse med jubileet om oppløsningen av unionen med Sverige i 2005. Når jeg først endte opp der var veien kort til statsretten!

Undervisningen i statsrett fra studiet gjorde jo ingen inntrykk i det hele tatt, den hadde jeg helt glemt, men så endte jeg bare opp der.

Siden har du aldri sett tilbake?

Nei, det gidder jeg ikke. De sier jo at gresset alltid er grønnere på andre siden, men det er jo som regel ikke det.

Du har ved flere anledninger uttalt deg om situasjonen i Polen, og truslene mot rettsstaten der. Hva mener du er de sentrale årsakene til at situasjonen der har blitt som den har blitt?

Jeg har fulgt situasjonen tett gjennom Veneziakommisjonen, som er Europarådets ekspertorgan for konstitusjonell rett.  Vi evaluerer jo alle disse lovreformene i Polen, helt siden 2016. Men, vi har jo kun sett på lovreformene i seg selv, ikke årsakene.

Det er jo helt sikkert mange sosiale, politiske og historiske faktorer som ligger bak. Hvis du ser på et kart over Polen, og ser hvor Lov og rettferdighetspartiet (Red.anm. Regjeringspartiet) har størst oppslutning, så ser du at landet deles i to. De har oppslutning i øst. Hvis du deretter ser hvor grensa gikk under første verdenskrig da dagens Polen var delt mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn, så ser du at regjeringspartiet har liten oppslutning i de delene som lå under Tyskland og i storbyene. Den vestlige delen av Polen er altså påvirket av en helt annen kulturell bakgrunn, sammenlignet med øst, og dette matcher oppslutninga til Lov og rettferdighetspartiet. Det har dype røtter.

Hvorfor regjeringspartiet har gått til angrep på uavhengige domstoler og dommere kan være snakk om et ønske om å holde på makten i landet, selv om de taper flertallet. Partiet ble valgt inn med 37,5% av stemmene i 2015, og da fikk de flertall. Der har du valgjuss! Valgordningen har en betydning, og denne belønnet styringsgrunnlag. De ønsket en sterk regjering. Vi ser det samme i Ungarn, der regjeringen under Orban har grunnlovsfestet ordninger som gjør at deres folk vil kunne styre domstolene selv om de mister regjeringsmakten.

Etter hvert har det tegnet seg et visst mønster i hvordan rettsstaten undergraves i Sentral- og Øst-Europa. De begynner gjerne med konstitusjonsdomstolen. En slik domstol er det statsvitenskapen kaller en vetospiller, fordi den ved å håndheve grunnloven kan stoppe politikken. Og det gjør de. Ønsker du store reformer, er det denne du vil ha kontroll over, for den kan overstyre alt. Lov og rettferdighetspartiet ønsket jo verdens mest restriktive abortlovgivning, og dette har de fått gjennomført med velsignelse fra den regjeringskontrollerte konstitusjonsdomstolen.

Den offisielle grunnen for regjeringens domstolsreform var at de mente at domstolene var fylt av masse kommunistdommere, og at de skulle renske ut disse. Dette vet vi er feil.

Men, de kjørte likevel hetskampanje mot dommerne som fremstår som uvirkelig for norske jurister. Regjeringen hadde kontroll over nasjonal tv, og der kom med alle mulige anklager mot dommerne, for eksempel at de var kriminelle. De hang opp bilder langs motorveien med ansiktet til dommeren og et uhyrlig utsagn under. All mulig type press som vi ikke kan se for oss engang.

Ja det høres jo helt vanvittig ut.

Ja, det er akkurat det det er! Det er jo så spinnvilt at vi tenker det umulig kan stemme. Men det skjer.

Du er jo Norges representant i Veneziakommisjonen, og arbeider der for demokratiet rundt om i Europa, og da spesielt de østeuropeiske landene. Hvordan går kommisjon frem for å prøve å løse konflikter som denne?

Vi kan ikke gi statene bindende pålegg, i motsetning til menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen. Ikke at Polen følger det EMD og EU-domstolen sier uansett.

Vi lever på den faglige autoriteten som vi har bygd opp over 30 år. Hele Europarådet, og ofte EU med medlemsstater, står bak Veneziakommisjonen. Vi opplever ofte at når en stat ber om en rapport, så viser de gjerne til denne dersom de ønsker vårt godkjentstempel på en reform som er litt på kanten, men innenfor deres skjønnsmargin. Dette gjorde for eksempel Polen i 2016, og det viser at de har en viss egeninteresse i å følge opp rapportene våre. Selv der statene selv ikke ber om en rapport, blir de frivillig fulgt opp i ca. 50 % av tilfellene. 

Noen ganger vet du jo at staten aldri vil ta til følge anbefalingene. Men vi vet også at den regjeringen vil falle en dag, og da vil den nye regjeringen gjennomføre anbefalingene fra Veneziakommisjonen fordi det har en politisk kostnad på europeisk nivå å ikke følge anbefalingene.  

Så dere må smøre dere med tålmodighet, ja

Ja, og vi må være forsiktige med hvordan vi går frem. Noen ganger får vi jo beskjed fra EU om at vi må være sterkere i klypa, men det er masse diplomati med i bildet. Selv om vi tar hensyn til den politiske konteksten i landet vi vurderer, tar vi ingen politiske hensyn. Vi er et faglig organ og vi må forholde oss til våre faglige standarder, som EMK og andre folkerettslige regler, i tillegg til våre egne «soft law»-standarder.

Det er ikke alltid den europeiske retten er på plass heller. Polen er et kjempegodt eksempel. I 2016 var ikke EMDs rettspraksis om uavhengige domstoler tilstrekkelig utviklet for de tilfellene der spørsmålet er om domstolen er lovlig sammensatt. Da kom det tilfeldigvis inn en sak fra Island i 2019, hvor EMD knuste til. Islendingene fikk jo bakoversveis. Forholdene der var riktignok dårlige, men alle vet at EMD brukte saken for å sette et prejudikat for Polen.

Island måtte ta støyten, altså.

De visste jo ikke hva som traff dem. Og i ettertid har det kommet flere relevante dommer, så nå står vi bedre rusta! I noen tilfeller ser vi også at de «soft law»-standardene vi brukte som utgangspunkt i starten, nå er tatt inn som hard law av EMD.

Vi ser at problemer dukker opp andre steder i Europa også - som for eksempel opptøyene i Frankrike. Står rettsstaten i Europa svakere enn før, eller har vi bare økt fokus på disse utfordringene nå om dagen?

Både ja og nei.

Hvis du tar det lange blikket da – før 1989 hadde vi totalitært regime fra Estland i nord til Bulgaria i sør. Går man tilbake til 70-tallet var Spania, Portugal og Hellas alle diktaturer. I det perspektivet er jo alt kjempebra den dag i dag!

Men man kan tydelig se at vi har fått et tilbakeslag fra hvordan forholdene var i for eksempel 2009. Samtidig har vi sterkere institusjoner nå. Europarådet er sterkere, vi har EU med sine økonomiske verktøy. Vi ser at Polen først gikk inn i forhandlinger med EU om domstolsreformene fordi de ønsket tilgang til pandemistøttepakkene.

Den store trusselen med Polen nå er jo at de er det viktigste landet i Europa i forbindelse med krigen mellom Russland og Ukraina. Det står helt sentralt for å støtte Ukraina, og det er Polen alle de vestlige våpnene går gjennom. Snart er det parlamentsvalg, og hva som skjer der blir veldig spennende. Dersom det blir juks, er det opp til det EMD har konstatert er en ulovlig utnevnt domstol å avgjøre dette. Hva gjør vi da? Skal vi bare se gjennom fingrene? Vi vet jo at politikere har prinsipper så lenge det tjener dem. Polen er veldig vanskelig, fordi på den ene siden trenger vi dem, men på den andre siden vet vi at de vil fortsette som før.

Mener du det finnes enkelte faktorer i dag som truer den norske rettsstaten?

Ikke direkte, sånn som i Polen. Det største problemet vi har i Norge er nok at den politiske styringsmakta er veldig likegyldige til både domstoler og rettsstatsprinsipper. Det er et lavt kunnskapsnivå, og veldig lav interesse. Rettsstatspolitikk står ikke høyt i kursen på Stortinget, det er kun for spesielt interesserte.

Fosen-saken er interessant på flere måter, men noe veldig interessant er at staten bruker over 500 dager på å oppfylle en storkammerdom i Høyesterett. Det er vanskelig å forklare at utenfor Norges grenser. Spørsmålet er jo vanskelig og komplekst, og det krever nok mange utgreiinger. Men det at de ikke engang har en plan , og at det må gå så langt som det har gjort nå, det er vanskelig å forstå utenfor Norge – og i Norge, selvsagt. Det er rett og slett uakseptabelt. Det er jo et eksempel på at den tredje statsmakten ikke kanskje ikke har den autoriteten vi trodde, når det kommer til stykket. Statens opptreden i Fosen-saken viser nesten litt forakt for domstolene. Det burde blitt lagt fram en plan, en tidslinje som viser at de tar dette alvorlig. Hadde du spurt statsråden ville de nok sagt at de har tatt det alvorlig fra første stund, men det ser ikke sånn ut. Jeg tror det er mange i Norge som ikke er klar over innholdet i de rettslige kravene til uavhengighet. Det er minst like viktig at det skal objektivt se ut som man er uavhengig, som at en dommer skal være subjektivt uavhengig og upartisk.

En personlig favoritt hos meg er dommerfullmektigordningen, som er helt spinnvill. Dette kan vi ikke engang nevne i utlandet. Du trenger ikke dra lenger enn Danmark før reaksjonen er «hæ?!». Ingen tror jo at dommerfullmektigene gjør en dårlig jobb, eller at de blir presset av noen, men igjen har det med inntrykket utad å gjøre. Du kan ikke ha tillit til en ordning hvor dommere sitter på korttidskontrakter med lav lønn, hvor fullmaktene deres når som helst kan trekkes tilbake av domstolsleder. Og ingen i Norge tenker over det, her er alt rosenrødt! Men er det virkelig det? Dommerfullmektigene er jo egentlig på permanent jobbjakt. Se for deg at en stilig partner i et stort advokatfirma kommer inn i rettssalen din. Da tenker kanskje dommerfullmektigen; her vil jeg jobbe, her må jeg gjøre et godt inntrykk! Naturligvis gjør man det, det er menneskelig. Og denne ordninga vil flertallet i Domstolskommisjonen og en arbeidsgruppe av dommere videreføre med kun noen få justeringer.

Norske jurister er helt prinsippløse her. Hadde man foreslått at man innførte den norske dommerfullmektigordningen i Bulgaria, hadde norske jurister trolig vært de første til å rope varsku. Men hvorfor skal vi vurdere Bulgaria og Norge ulikt i et så sentralt rettsstatlig spørsmål? Som nevnt handler det om det objektive inntrykket. Den tredje statsmakten må anses som uavhengig, og det gjør den ikke i norske tingretter i dag.

Det er altså denne likegyldigheten som etter min mening er den største trusselen mot rettsstaten i Norge, og idéen om at det kan være udemokratisk å sette rettslige grenser for politikken. Det ligger i vår metodelære at vi skal strekke oss lengst mulig for å legge til rette for det politiske flertallet. Men rettsstaten handler også om at flertallet skal følge loven og handle innenfor de grensene loven setter. Støter man mot grensene, må loven endres på en lovlig måte. Den kan ikke flyttes ved å presse tolkning eller overses.

Du har fått innvilget et ønske fra en magisk ånd. Som den statsrettsprofessoren du er velger du å benytte ønsket på å endre på Grunnloven, uten å gå veien gjennom den tunge prosedyren i grl. § 121. Hva velger du og hvorfor?

Det er jo utrolig mye jeg kunne tenke meg å endre da, jeg er jo ikke grunnlovskonservativ i det hele tatt! Det hadde jo vært litt fristende å endre den paragrafen som sier at Stortinget møtes i rikets hovedstad. Der kunne vi lagt til ett ord: Bergen. Det ville hjulpet utrolig mye!

Det hadde også hjulpet å flytte Høyesterett til en annen by, ut av dette store juristnettverket i Oslo. Det kunne funka litt mot likegyldigheten.

Kanskje det mest provoserende – som alltid er det morsomste å gjøre og – hadde vært å endre § 1. Der skal det da stå at Norge er et fritt udelelig rike, også må det stå «som er medlem av det europeiske økonomiske fellesskap». Altså skrive inn EØS-avtalen.

EØS-avtalen er så gjennomgripende at Grunnloven er litt misvisende. EØS har jo den konsekvensen at store deler av Grunnloven blir satt til side i praksis. Politikerne vil jo ikke ha dette inn, fordi de vil ikke at det skal synes hvor gjennomgripende og udemokratisk det er. Vi er bundet av EU-retten, men har ikke stemmerett.

Å skrive inn avtalen i § 1 vil se veldig rart ut, men det er veldig rart. Kanskje det ville stimulert til en skikkelig EU-debatt. Jeg mener jo at å være for EU er et demokratisk ryddig standpunkt, og det å være mot EØS er også et demokratisk ryddig standpunkt. Å være for EØS-avtalen er demokratisk og konstitusjonelt fullstendig uryddig. Så det ville vært formålet mitt med dette. Skape litt bråk.

Her er det så og si snakk om hele Stortinget ikke sant. De tør ikke si om de er for eller mot. EØS-avtalen er svært krevende fra et statsrettslig perspektiv. Vi kommer igjen tilbake til likegyldigheten til rettsstaten og demokratiet. EU-reglene har jo ikke direkte virkning, men de forhandles aldri over, de bare stemmes over. De har aldri brukt vetoretten. Da er store deler av demokratiet bare en illusjon. Sånn sett er jo ikke Norge det mest demokratiske landet i Europa. Men det kan jeg ikke si.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.