Du får det til

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Sarita Disha Prabhakar 
 

Selvbilde er den generelle oppfatningen en person har om seg selv. Det er tankene som kommer når man ser seg i speilet eller når man åpner Snapchat-kameraet og ser seg selv i en vinkel man ikke engang visste eksisterte. Selvbilde er engelen på den ene skulderen og djevelen på den andre. Det er stemmen som motiverer deg til å komme i gang og den andre stemmen som overtaler deg om at du ikke får det til. Som studenter har vi et selvbilde som er under et kontinuerlig press. Vi skal gjøre det bra på studiet, ha et sosialt liv og være aktive i studentorganisasjoner. Etter dette skal vi ende opp med en drømmejobb. Er det da rart at mange av oss sitter igjen med et så ødelagt selvbilde at vi ikke engang husker å anerkjenne våre egne oppnåelser?

Kommer jeg inn?

Jusstudiet i Bergen er et av Norges mest ettertraktede studier. En kjent setning? Dette er dekanens faste velkomst til ferske drager. Snittet er høyt og mange må sette inn støtet allerede før livet som jusstudent er i gang. Enten du kom rett fra videregående, fra et friår eller med en fullført bachelorgrad, trer du inn på Det juridiske fakultet med den samme oppnåelsen; du er en drage. Med nesten like mange søkere årlig som det er jusstudenter på UiB, er det ikke tvil om at du tredde gjennom nåløyet med både sjarm og eleganse. Du kom deg inn.

Får jeg til jussen?

Livet som jusstudent er krevende. Du skal ha en godt gjennomtenkt rutine, men samtidig skal du være så fleksibel at ingen skjønner at du har en. Du skal være på lesesal fra 8-16, minst. I løpet av denne tiden skal du ha en halvtimes lunsj, en halvtimes diskusjon på gangen om dagens uforståelige tema, minst et kvarter på Jodel og minst enda et kvarter på å sjekke ut lesesalcrushet. Og hei, ikke glem å lese i 8 timer. Selv om dette virker helt umulig, får du det på en eller annen magisk måte til. Til tross for at hver dag ikke er like lett eller produktiv, står du opp igjen hver morgen for å prøve på nytt. Du får til jussen.

Passer jeg inn?

Gjennomført stil, men poser under øynene, PC-veske eller Rains-sekk og Rrugsprø med avokado. Det er lett å sette oss i en bås, tenke at man vil kjenne igjen enhver stud.jur dersom man ser dem på gaten. Kanskje mange av oss passer innunder de nevnte stereotypiene. Vi har likevel alle vår egen sjarm. Vår egen rutine, vår egen favorittlunsj, vår egen favorittperson og våre egne mål. Mange er bekymret for å finne sin plass på jussen, og enda flere er kanskje bekymret for at denne plassen ikke engang eksisterer. Enten du føler du har funnet deg til rette eller ikke, så prøver du. Du går ut av komfortsonen din, møter opp på arrangementer og snakker med nye mennesker. Det er unikt. Du passer inn.

Får jeg det til?

Å se for seg en hverdag etter studietiden kan være vanskelig. Mange av oss har ikke engang bestemt oss for hvilket område vi vil jobbe med. Andre har bestemt seg, men tviler på egne egenskaper. Det er lov å ha bekymringer for det som kommer. Hvordan skulle man ellers hatt noe å jobbe mot? Det er likevel ikke ulovlig å stoppe seg selv og se tilbake på alt man allerede har fått til. Du kom deg inn på jusstudiet, du kommer deg gjennom jusstudiet og du passer mer enn godt inn på Dragefjellet. Det er klart du får det til.

Neste gang du ser deg selv i speilet, gi deg selv smilet du skulle ønske noen andre ga deg. Gi deg komplimentet du ville gitt din bestevenn og minn deg selv på hvor flink du er. Studentlivet er ikke en dans på røde roser og det er lov å møte på motbakker i ny og ne. Men det er ikke motbakkene som definerer selvbildet ditt; det er det bare du som kan.  

 

 

 

 

 

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.