Du får det til

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Sarita Disha Prabhakar 
 

Selvbilde er den generelle oppfatningen en person har om seg selv. Det er tankene som kommer når man ser seg i speilet eller når man åpner Snapchat-kameraet og ser seg selv i en vinkel man ikke engang visste eksisterte. Selvbilde er engelen på den ene skulderen og djevelen på den andre. Det er stemmen som motiverer deg til å komme i gang og den andre stemmen som overtaler deg om at du ikke får det til. Som studenter har vi et selvbilde som er under et kontinuerlig press. Vi skal gjøre det bra på studiet, ha et sosialt liv og være aktive i studentorganisasjoner. Etter dette skal vi ende opp med en drømmejobb. Er det da rart at mange av oss sitter igjen med et så ødelagt selvbilde at vi ikke engang husker å anerkjenne våre egne oppnåelser?

Kommer jeg inn?

Jusstudiet i Bergen er et av Norges mest ettertraktede studier. En kjent setning? Dette er dekanens faste velkomst til ferske drager. Snittet er høyt og mange må sette inn støtet allerede før livet som jusstudent er i gang. Enten du kom rett fra videregående, fra et friår eller med en fullført bachelorgrad, trer du inn på Det juridiske fakultet med den samme oppnåelsen; du er en drage. Med nesten like mange søkere årlig som det er jusstudenter på UiB, er det ikke tvil om at du tredde gjennom nåløyet med både sjarm og eleganse. Du kom deg inn.

Får jeg til jussen?

Livet som jusstudent er krevende. Du skal ha en godt gjennomtenkt rutine, men samtidig skal du være så fleksibel at ingen skjønner at du har en. Du skal være på lesesal fra 8-16, minst. I løpet av denne tiden skal du ha en halvtimes lunsj, en halvtimes diskusjon på gangen om dagens uforståelige tema, minst et kvarter på Jodel og minst enda et kvarter på å sjekke ut lesesalcrushet. Og hei, ikke glem å lese i 8 timer. Selv om dette virker helt umulig, får du det på en eller annen magisk måte til. Til tross for at hver dag ikke er like lett eller produktiv, står du opp igjen hver morgen for å prøve på nytt. Du får til jussen.

Passer jeg inn?

Gjennomført stil, men poser under øynene, PC-veske eller Rains-sekk og Rrugsprø med avokado. Det er lett å sette oss i en bås, tenke at man vil kjenne igjen enhver stud.jur dersom man ser dem på gaten. Kanskje mange av oss passer innunder de nevnte stereotypiene. Vi har likevel alle vår egen sjarm. Vår egen rutine, vår egen favorittlunsj, vår egen favorittperson og våre egne mål. Mange er bekymret for å finne sin plass på jussen, og enda flere er kanskje bekymret for at denne plassen ikke engang eksisterer. Enten du føler du har funnet deg til rette eller ikke, så prøver du. Du går ut av komfortsonen din, møter opp på arrangementer og snakker med nye mennesker. Det er unikt. Du passer inn.

Får jeg det til?

Å se for seg en hverdag etter studietiden kan være vanskelig. Mange av oss har ikke engang bestemt oss for hvilket område vi vil jobbe med. Andre har bestemt seg, men tviler på egne egenskaper. Det er lov å ha bekymringer for det som kommer. Hvordan skulle man ellers hatt noe å jobbe mot? Det er likevel ikke ulovlig å stoppe seg selv og se tilbake på alt man allerede har fått til. Du kom deg inn på jusstudiet, du kommer deg gjennom jusstudiet og du passer mer enn godt inn på Dragefjellet. Det er klart du får det til.

Neste gang du ser deg selv i speilet, gi deg selv smilet du skulle ønske noen andre ga deg. Gi deg komplimentet du ville gitt din bestevenn og minn deg selv på hvor flink du er. Studentlivet er ikke en dans på røde roser og det er lov å møte på motbakker i ny og ne. Men det er ikke motbakkene som definerer selvbildet ditt; det er det bare du som kan.  

 

 

 

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.