En annerledes og krevende studiestart

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Emilie Tønseth Haugo og Marie Lie Jordheim 
Foto: Johanne Kristiansen og Carl Victor Waldenstrøm

Årets studiestart har som kjent vært annerledes, og det har for mange av førstekullistene vært vanskeligere å finne seg til rette på fakultetet. Mange er innflyttere og nye i byen, uten et stort nettverk i Bergen fra før. Vi er selv to førstekullister som nettopp har flyttet til regnbyen, og har virkelig kjent på at det har vært vanskelig å være ny i byen og på studiet under pandemien. Vi ønsket derfor å undersøke nærmere hvordan studiestarten har vært for resten av kullet vårt, og ikke minst hvordan vi alle kan bidra til at den skal bli bedre.

Johanne Lauritsen, Synva Haugo Bryn, Theodor Andreasen og Edvard Tunby startet alle på jussen denne høsten. Studiestarten har vært vanskelig og ikke som forventet, synes de.

 – Russetiden var bedre enn fadderuka, sier Lauritsen, som var russ i våres i en liten bygd uten særlig smitte.

– Studiestarten var rolig og det skjedde lite, synes Haugo Bryn. At så mye var digitalt, gjorde også at det var vanskelig å utvide vennekretsen utover faddergruppa.

–Det hadde nok vært lettere å få seg venner hvis studiestarten hadde vært normal, sier Andreasen, men legger til at han er glad for at han fikk en fin fadderuke.

Da Bergen innførte strengere tiltak dro alle fire hjem.

–Jeg mistet helt hverdagsfølelsen fordi jeg ikke kunne dra på fakultetet, sier Haugo Bryn.

Lauritsen dro også hjem, da det var lite smitte i bygda og mye mer å gjøre der. Tunby forteller på sin side at det først var etter denne perioden han ble kjent med folk. De fire førstekullistene er glade for at den litt tunge perioden heldigvis tok slutt.

Alle de fire førstekullistene har meldt seg inn i ulike undergrupper, noe de er enige i at har vært avgjørende for å bli kjent med nye folk.

– Undergruppene har vært den største lysstrålen i en ellers kjip studiestart, sier Tunby som både er med i Innorett, revyen og diverse idrettsgrupper.

Andreasen er enig, og supplerer med at det har vært fint å ha noe fast å gå til, i hans tilfelle trening med racketklubben en gang i uka.

Haugo Bryn oppfordrer alle som har lyst til å gjøre noe med andre på kullet til å legge ut et innlegg i facebookgruppa dragekull20. Lauritsen har allerede gjort dette da hun tok initiativ til en fjelltur til Fløyen for alle som ville. Dette ble en stor suksess med et stort antall påmeldte, og mange ønsker også at slike sosiale aktiviteter skal gjentas. I tillegg anbefaler Lauritsen å bli aktiv på de forskjellige dragekulltrådene på Jodel. For eksempel finnes det en gruppe ved navn dragekull20 , der det blant annet har blitt tatt initiativ til en snapchatgruppe, som både Lauritsen, Haugo Bryn og Andreasen er med i. 


Fra venstre: Edvard Tunby, Theodor Andreasen, Johanne Lauritsen og Synva Haugo Bryn

Da vi spurte om de hadde noen tips eller oppfordringer til de andre førstekullistene her på dragefjellet, ble alle ivrige.

– Ta initiativ, og ikke tenk at det er flaut! Tenk heller at ditt initiativ kan hindre at en annen dropper ut av studiet, sier Lauritsen.

– Terskelen for å sende melding er mye lavere nå, og hvis du ser at noen står alene, gå bort, sier Haugo Bryn, og legger til med et smil:

– Ingen vil synes du er teit, for alle er desp etter nye venner.

Andreasen mener også at man ikke må vente på at andre tar initiativ, men heller ta initiativ selv.

– Meld deg inn i en undergruppe du kanskje ellers ikke ville blitt med i, der treffer du venner du kanskje ikke ellers ville truffet, sier Tunby og legger til:

– Jeg tror vi alle må tørre å gå litt ut av komfortsonen nå under korona.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Som følge av den uvanlige studiestarten i år, har fakultetet satt ned et utvalg for å bedre det psykososiale miljøet for førstekullistene her på Dragefjellet. I utvalget sitter blant annet en representant fra fakultetet, arbeidsgruppeledere, og representanter fra JSU – alle med et engasjement for studentenes velferd og læring. Førstelektor ved fakultetet, Kristian Wederhus og arbeidsgruppelederne Emma Bø og Rahman Chaudry er tre av utvalgets medlemmer.

– Det er vanskelig for de nye studentene å finne seg sosiale miljøer, noe som er et problem fakultetet har ønsket å ta tak i, forteller Wederhus som er leder av utvalget.

– Dersom studentene sliter med å finne seg til rette på dragefjellet kan dette gå utover mestringsfølelse, læring og det psykososiale, fortsetter han.

I år har fakultetet grepet inn for å bedre det sosiale miljøet ved studiestarten, dette har aldri skjedd før. De tre utvalgsmedlemmene er enige om at det er fint at fakultetet tar ansvar nå.

– Tidligere har ikke fakultetet hatt noen grunn til å gripe inn, men jeg synes det er fint at de har gjort det nå, da det er en ganske prekær situasjon, sier Chaudry.  

– Vi føler nok alle på et ansvar for å hjelpe medstudentene våre, og det er veldig fint at fakultetet tar ansvar. Da skulle det bare mangle at vi arbeidsgruppeledere også hjelper til, legger han til.

Jusstudiet er et tungt studium, og dette legges ikke skjul på. Alle tre er enige om at det er viktig med et sosialt nettverk for å komme seg gjennom jusstudiet.

– På jusstudiet, som er et studie med mye lesing, er det viktig å få muligheten til å danne seg et sosialt nettverk, der man kan bli kjent med andre mennesker som kan forstå den vanlige jusshverdagen, sier Chaudry.

– Det er vist at ¼ av alle studenter er ensomme. Når man mister de første månedene av studiestarten kan det bli vanskeligere å bygge seg et sosialt nettverk senere på studiet, forteller Bø.

Utvalget er også bekymret for at mange av førstekullistene ønsker å droppe ut på grunn av en mindre god studiestart.

–Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at folk dropper ut, men vi er bekymret for et frafall. Det ville være veldig synd, for da mister vi mange kloke hoder, mener Chaudry.  

–Vi har sett på Jodel at det er flere studenter som vurderer å droppe ut, fordi det er mange som sliter med å finne seg venner. Derfor håper vi at dette tiltaket kan hjelpe folk til å ta et annet valg, sier Wederhus.

Utvalget trekker frem at jusstudiets karakter tilsier at et godt sosialt nettverk på Dragefjellet er viktig.

–Det som er spesielt her på Dragefjellet er at det faglige og det sosiale henger så tett sammen. De du sitter på lesesalen med er de samme som de du er i undergruppe med. Mange av studentene har nesten hele livet sitt her oppe, forteller Chaudry.

Bø er enig i dette, og legger til at jussen er som en egen liten boble.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Fordi det sosiale på jussen er et såpass viktig grunnlag for trivsel på jusstudiet, har utvalget nå kommet fram til ulike tiltak de vil prøve å iverksette i nærmeste fremtid. I vurderingen av hvilke tiltak som kunne gjennomføres, var selvfølgelig smittevern viktig. Utover dette var det særlig to faktorer som ble vektlagt, forteller Chaudry.

– Vi var ute etter å finne noen aktiviteter der vi kan fange bredest mulig og få med oss flest mulig, på noe som er så lavterskel som mulig.

Med disse faktorene tatt i betraktning kom utvalget fram til tre tiltak som de jobber med å få gjennomført i nær fremtid. Det første som sannsynligvis innføres er lunsj med arbeidsgruppene en gang i uka, men man kan også vente seg et turtilbud. I tillegg vil utvalget prøve å få til et større arrangement i form av en rebus eller en byvandring der også de ulike undergruppene kan stå på forskjellige poster og introdusere seg selv. Utvalget har fått bekreftet at tiltakene kan vare i 4 uker, forhåpentligvis fram til jul.

– Det er viktig å fange opp studentene så tidlig som mulig for at tiltakene skal ha en effekt, synes Wederhus.

Utvalget ønsker at disse tiltakene kan ha en fin innvirkning på førstekullistenes sosiale trivsel på fakultetet. Wederhus håper at tiltakene kan bidra til at studentene har noen å lene seg på ved en eventuell fremtidig nedstengning, slik at de da for eksempel kan se forelesninger sammen med andre medstudenter.
– Vi håper at vi kan skape trivsel på studiet, slik at studentene kjenner tilhørighet til skolen og at de finner sin gruppe og føler seg hjemme her, legger Bø til.

Utover tiltakene kommer utvalget også med noen tips til hva studentene selv kan gjøre for å bedre egen hverdag fremover.

– Ta initiativ selv! Jeg vet det er skummelt, men til syvende og sist ligger det i dine egne hender å skape sosial trivsel. Vær flink til å sende meldinger til medstudenter der du spør om å finne på noe, foreslår Bø.
Wederhus supplerer med en oppfordring om å melde seg på ulike aktiviteter i regi av studentbergen, i tillegg til å passe på smittevern slik at vi klarer å holde situasjonen under kontroll.

– Hva vil dere si til studentene som vurderer å droppe ut?
– Vi skjønner det er kjipt, men vi ser dere, sier Wederhus.
– Det er noe med å gi studiet en sjanse i en normal situasjon, og den normale situasjonen kommer snart. I tillegg har du ikke satt ordentlig i gang med jussen enda, så gi det litt tid, bemerker Bø.
– Ikke gjør det! En gang, kanskje snart, kommer dette til å gå over, og da vil Dragefjellet være et skikkelig fint sted å studere. Da kommer du til å være veldig glad for at du valgte å bli. Om du holder ut litt nå, blir det skikkelig kult og gøy snart, sier Chaudry og legger til:
– Og sist men ikke minst: du har enda ikke opplevd silent disco på Vaskeriet. Når du er der, skjønner du at det ikke er lurt å droppe ut!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.