En annerledes og krevende studiestart

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Emilie Tønseth Haugo og Marie Lie Jordheim 
Foto: Johanne Kristiansen og Carl Victor Waldenstrøm

Årets studiestart har som kjent vært annerledes, og det har for mange av førstekullistene vært vanskeligere å finne seg til rette på fakultetet. Mange er innflyttere og nye i byen, uten et stort nettverk i Bergen fra før. Vi er selv to førstekullister som nettopp har flyttet til regnbyen, og har virkelig kjent på at det har vært vanskelig å være ny i byen og på studiet under pandemien. Vi ønsket derfor å undersøke nærmere hvordan studiestarten har vært for resten av kullet vårt, og ikke minst hvordan vi alle kan bidra til at den skal bli bedre.

Johanne Lauritsen, Synva Haugo Bryn, Theodor Andreasen og Edvard Tunby startet alle på jussen denne høsten. Studiestarten har vært vanskelig og ikke som forventet, synes de.

 – Russetiden var bedre enn fadderuka, sier Lauritsen, som var russ i våres i en liten bygd uten særlig smitte.

– Studiestarten var rolig og det skjedde lite, synes Haugo Bryn. At så mye var digitalt, gjorde også at det var vanskelig å utvide vennekretsen utover faddergruppa.

–Det hadde nok vært lettere å få seg venner hvis studiestarten hadde vært normal, sier Andreasen, men legger til at han er glad for at han fikk en fin fadderuke.

Da Bergen innførte strengere tiltak dro alle fire hjem.

–Jeg mistet helt hverdagsfølelsen fordi jeg ikke kunne dra på fakultetet, sier Haugo Bryn.

Lauritsen dro også hjem, da det var lite smitte i bygda og mye mer å gjøre der. Tunby forteller på sin side at det først var etter denne perioden han ble kjent med folk. De fire førstekullistene er glade for at den litt tunge perioden heldigvis tok slutt.

Alle de fire førstekullistene har meldt seg inn i ulike undergrupper, noe de er enige i at har vært avgjørende for å bli kjent med nye folk.

– Undergruppene har vært den største lysstrålen i en ellers kjip studiestart, sier Tunby som både er med i Innorett, revyen og diverse idrettsgrupper.

Andreasen er enig, og supplerer med at det har vært fint å ha noe fast å gå til, i hans tilfelle trening med racketklubben en gang i uka.

Haugo Bryn oppfordrer alle som har lyst til å gjøre noe med andre på kullet til å legge ut et innlegg i facebookgruppa dragekull20. Lauritsen har allerede gjort dette da hun tok initiativ til en fjelltur til Fløyen for alle som ville. Dette ble en stor suksess med et stort antall påmeldte, og mange ønsker også at slike sosiale aktiviteter skal gjentas. I tillegg anbefaler Lauritsen å bli aktiv på de forskjellige dragekulltrådene på Jodel. For eksempel finnes det en gruppe ved navn dragekull20 , der det blant annet har blitt tatt initiativ til en snapchatgruppe, som både Lauritsen, Haugo Bryn og Andreasen er med i. 


Fra venstre: Edvard Tunby, Theodor Andreasen, Johanne Lauritsen og Synva Haugo Bryn

Da vi spurte om de hadde noen tips eller oppfordringer til de andre førstekullistene her på dragefjellet, ble alle ivrige.

– Ta initiativ, og ikke tenk at det er flaut! Tenk heller at ditt initiativ kan hindre at en annen dropper ut av studiet, sier Lauritsen.

– Terskelen for å sende melding er mye lavere nå, og hvis du ser at noen står alene, gå bort, sier Haugo Bryn, og legger til med et smil:

– Ingen vil synes du er teit, for alle er desp etter nye venner.

Andreasen mener også at man ikke må vente på at andre tar initiativ, men heller ta initiativ selv.

– Meld deg inn i en undergruppe du kanskje ellers ikke ville blitt med i, der treffer du venner du kanskje ikke ellers ville truffet, sier Tunby og legger til:

– Jeg tror vi alle må tørre å gå litt ut av komfortsonen nå under korona.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Som følge av den uvanlige studiestarten i år, har fakultetet satt ned et utvalg for å bedre det psykososiale miljøet for førstekullistene her på Dragefjellet. I utvalget sitter blant annet en representant fra fakultetet, arbeidsgruppeledere, og representanter fra JSU – alle med et engasjement for studentenes velferd og læring. Førstelektor ved fakultetet, Kristian Wederhus og arbeidsgruppelederne Emma Bø og Rahman Chaudry er tre av utvalgets medlemmer.

– Det er vanskelig for de nye studentene å finne seg sosiale miljøer, noe som er et problem fakultetet har ønsket å ta tak i, forteller Wederhus som er leder av utvalget.

– Dersom studentene sliter med å finne seg til rette på dragefjellet kan dette gå utover mestringsfølelse, læring og det psykososiale, fortsetter han.

I år har fakultetet grepet inn for å bedre det sosiale miljøet ved studiestarten, dette har aldri skjedd før. De tre utvalgsmedlemmene er enige om at det er fint at fakultetet tar ansvar nå.

– Tidligere har ikke fakultetet hatt noen grunn til å gripe inn, men jeg synes det er fint at de har gjort det nå, da det er en ganske prekær situasjon, sier Chaudry.  

– Vi føler nok alle på et ansvar for å hjelpe medstudentene våre, og det er veldig fint at fakultetet tar ansvar. Da skulle det bare mangle at vi arbeidsgruppeledere også hjelper til, legger han til.

Jusstudiet er et tungt studium, og dette legges ikke skjul på. Alle tre er enige om at det er viktig med et sosialt nettverk for å komme seg gjennom jusstudiet.

– På jusstudiet, som er et studie med mye lesing, er det viktig å få muligheten til å danne seg et sosialt nettverk, der man kan bli kjent med andre mennesker som kan forstå den vanlige jusshverdagen, sier Chaudry.

– Det er vist at ¼ av alle studenter er ensomme. Når man mister de første månedene av studiestarten kan det bli vanskeligere å bygge seg et sosialt nettverk senere på studiet, forteller Bø.

Utvalget er også bekymret for at mange av førstekullistene ønsker å droppe ut på grunn av en mindre god studiestart.

–Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at folk dropper ut, men vi er bekymret for et frafall. Det ville være veldig synd, for da mister vi mange kloke hoder, mener Chaudry.  

–Vi har sett på Jodel at det er flere studenter som vurderer å droppe ut, fordi det er mange som sliter med å finne seg venner. Derfor håper vi at dette tiltaket kan hjelpe folk til å ta et annet valg, sier Wederhus.

Utvalget trekker frem at jusstudiets karakter tilsier at et godt sosialt nettverk på Dragefjellet er viktig.

–Det som er spesielt her på Dragefjellet er at det faglige og det sosiale henger så tett sammen. De du sitter på lesesalen med er de samme som de du er i undergruppe med. Mange av studentene har nesten hele livet sitt her oppe, forteller Chaudry.

Bø er enig i dette, og legger til at jussen er som en egen liten boble.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Fordi det sosiale på jussen er et såpass viktig grunnlag for trivsel på jusstudiet, har utvalget nå kommet fram til ulike tiltak de vil prøve å iverksette i nærmeste fremtid. I vurderingen av hvilke tiltak som kunne gjennomføres, var selvfølgelig smittevern viktig. Utover dette var det særlig to faktorer som ble vektlagt, forteller Chaudry.

– Vi var ute etter å finne noen aktiviteter der vi kan fange bredest mulig og få med oss flest mulig, på noe som er så lavterskel som mulig.

Med disse faktorene tatt i betraktning kom utvalget fram til tre tiltak som de jobber med å få gjennomført i nær fremtid. Det første som sannsynligvis innføres er lunsj med arbeidsgruppene en gang i uka, men man kan også vente seg et turtilbud. I tillegg vil utvalget prøve å få til et større arrangement i form av en rebus eller en byvandring der også de ulike undergruppene kan stå på forskjellige poster og introdusere seg selv. Utvalget har fått bekreftet at tiltakene kan vare i 4 uker, forhåpentligvis fram til jul.

– Det er viktig å fange opp studentene så tidlig som mulig for at tiltakene skal ha en effekt, synes Wederhus.

Utvalget ønsker at disse tiltakene kan ha en fin innvirkning på førstekullistenes sosiale trivsel på fakultetet. Wederhus håper at tiltakene kan bidra til at studentene har noen å lene seg på ved en eventuell fremtidig nedstengning, slik at de da for eksempel kan se forelesninger sammen med andre medstudenter.
– Vi håper at vi kan skape trivsel på studiet, slik at studentene kjenner tilhørighet til skolen og at de finner sin gruppe og føler seg hjemme her, legger Bø til.

Utover tiltakene kommer utvalget også med noen tips til hva studentene selv kan gjøre for å bedre egen hverdag fremover.

– Ta initiativ selv! Jeg vet det er skummelt, men til syvende og sist ligger det i dine egne hender å skape sosial trivsel. Vær flink til å sende meldinger til medstudenter der du spør om å finne på noe, foreslår Bø.
Wederhus supplerer med en oppfordring om å melde seg på ulike aktiviteter i regi av studentbergen, i tillegg til å passe på smittevern slik at vi klarer å holde situasjonen under kontroll.

– Hva vil dere si til studentene som vurderer å droppe ut?
– Vi skjønner det er kjipt, men vi ser dere, sier Wederhus.
– Det er noe med å gi studiet en sjanse i en normal situasjon, og den normale situasjonen kommer snart. I tillegg har du ikke satt ordentlig i gang med jussen enda, så gi det litt tid, bemerker Bø.
– Ikke gjør det! En gang, kanskje snart, kommer dette til å gå over, og da vil Dragefjellet være et skikkelig fint sted å studere. Da kommer du til å være veldig glad for at du valgte å bli. Om du holder ut litt nå, blir det skikkelig kult og gøy snart, sier Chaudry og legger til:
– Og sist men ikke minst: du har enda ikke opplevd silent disco på Vaskeriet. Når du er der, skjønner du at det ikke er lurt å droppe ut!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.