En annerledes og krevende studiestart

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Emilie Tønseth Haugo og Marie Lie Jordheim 
Foto: Johanne Kristiansen og Carl Victor Waldenstrøm

Årets studiestart har som kjent vært annerledes, og det har for mange av førstekullistene vært vanskeligere å finne seg til rette på fakultetet. Mange er innflyttere og nye i byen, uten et stort nettverk i Bergen fra før. Vi er selv to førstekullister som nettopp har flyttet til regnbyen, og har virkelig kjent på at det har vært vanskelig å være ny i byen og på studiet under pandemien. Vi ønsket derfor å undersøke nærmere hvordan studiestarten har vært for resten av kullet vårt, og ikke minst hvordan vi alle kan bidra til at den skal bli bedre.

Johanne Lauritsen, Synva Haugo Bryn, Theodor Andreasen og Edvard Tunby startet alle på jussen denne høsten. Studiestarten har vært vanskelig og ikke som forventet, synes de.

 – Russetiden var bedre enn fadderuka, sier Lauritsen, som var russ i våres i en liten bygd uten særlig smitte.

– Studiestarten var rolig og det skjedde lite, synes Haugo Bryn. At så mye var digitalt, gjorde også at det var vanskelig å utvide vennekretsen utover faddergruppa.

–Det hadde nok vært lettere å få seg venner hvis studiestarten hadde vært normal, sier Andreasen, men legger til at han er glad for at han fikk en fin fadderuke.

Da Bergen innførte strengere tiltak dro alle fire hjem.

–Jeg mistet helt hverdagsfølelsen fordi jeg ikke kunne dra på fakultetet, sier Haugo Bryn.

Lauritsen dro også hjem, da det var lite smitte i bygda og mye mer å gjøre der. Tunby forteller på sin side at det først var etter denne perioden han ble kjent med folk. De fire førstekullistene er glade for at den litt tunge perioden heldigvis tok slutt.

Alle de fire førstekullistene har meldt seg inn i ulike undergrupper, noe de er enige i at har vært avgjørende for å bli kjent med nye folk.

– Undergruppene har vært den største lysstrålen i en ellers kjip studiestart, sier Tunby som både er med i Innorett, revyen og diverse idrettsgrupper.

Andreasen er enig, og supplerer med at det har vært fint å ha noe fast å gå til, i hans tilfelle trening med racketklubben en gang i uka.

Haugo Bryn oppfordrer alle som har lyst til å gjøre noe med andre på kullet til å legge ut et innlegg i facebookgruppa dragekull20. Lauritsen har allerede gjort dette da hun tok initiativ til en fjelltur til Fløyen for alle som ville. Dette ble en stor suksess med et stort antall påmeldte, og mange ønsker også at slike sosiale aktiviteter skal gjentas. I tillegg anbefaler Lauritsen å bli aktiv på de forskjellige dragekulltrådene på Jodel. For eksempel finnes det en gruppe ved navn dragekull20 , der det blant annet har blitt tatt initiativ til en snapchatgruppe, som både Lauritsen, Haugo Bryn og Andreasen er med i. 


Fra venstre: Edvard Tunby, Theodor Andreasen, Johanne Lauritsen og Synva Haugo Bryn

Da vi spurte om de hadde noen tips eller oppfordringer til de andre førstekullistene her på dragefjellet, ble alle ivrige.

– Ta initiativ, og ikke tenk at det er flaut! Tenk heller at ditt initiativ kan hindre at en annen dropper ut av studiet, sier Lauritsen.

– Terskelen for å sende melding er mye lavere nå, og hvis du ser at noen står alene, gå bort, sier Haugo Bryn, og legger til med et smil:

– Ingen vil synes du er teit, for alle er desp etter nye venner.

Andreasen mener også at man ikke må vente på at andre tar initiativ, men heller ta initiativ selv.

– Meld deg inn i en undergruppe du kanskje ellers ikke ville blitt med i, der treffer du venner du kanskje ikke ellers ville truffet, sier Tunby og legger til:

– Jeg tror vi alle må tørre å gå litt ut av komfortsonen nå under korona.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Som følge av den uvanlige studiestarten i år, har fakultetet satt ned et utvalg for å bedre det psykososiale miljøet for førstekullistene her på Dragefjellet. I utvalget sitter blant annet en representant fra fakultetet, arbeidsgruppeledere, og representanter fra JSU – alle med et engasjement for studentenes velferd og læring. Førstelektor ved fakultetet, Kristian Wederhus og arbeidsgruppelederne Emma Bø og Rahman Chaudry er tre av utvalgets medlemmer.

– Det er vanskelig for de nye studentene å finne seg sosiale miljøer, noe som er et problem fakultetet har ønsket å ta tak i, forteller Wederhus som er leder av utvalget.

– Dersom studentene sliter med å finne seg til rette på dragefjellet kan dette gå utover mestringsfølelse, læring og det psykososiale, fortsetter han.

I år har fakultetet grepet inn for å bedre det sosiale miljøet ved studiestarten, dette har aldri skjedd før. De tre utvalgsmedlemmene er enige om at det er fint at fakultetet tar ansvar nå.

– Tidligere har ikke fakultetet hatt noen grunn til å gripe inn, men jeg synes det er fint at de har gjort det nå, da det er en ganske prekær situasjon, sier Chaudry.  

– Vi føler nok alle på et ansvar for å hjelpe medstudentene våre, og det er veldig fint at fakultetet tar ansvar. Da skulle det bare mangle at vi arbeidsgruppeledere også hjelper til, legger han til.

Jusstudiet er et tungt studium, og dette legges ikke skjul på. Alle tre er enige om at det er viktig med et sosialt nettverk for å komme seg gjennom jusstudiet.

– På jusstudiet, som er et studie med mye lesing, er det viktig å få muligheten til å danne seg et sosialt nettverk, der man kan bli kjent med andre mennesker som kan forstå den vanlige jusshverdagen, sier Chaudry.

– Det er vist at ¼ av alle studenter er ensomme. Når man mister de første månedene av studiestarten kan det bli vanskeligere å bygge seg et sosialt nettverk senere på studiet, forteller Bø.

Utvalget er også bekymret for at mange av førstekullistene ønsker å droppe ut på grunn av en mindre god studiestart.

–Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at folk dropper ut, men vi er bekymret for et frafall. Det ville være veldig synd, for da mister vi mange kloke hoder, mener Chaudry.  

–Vi har sett på Jodel at det er flere studenter som vurderer å droppe ut, fordi det er mange som sliter med å finne seg venner. Derfor håper vi at dette tiltaket kan hjelpe folk til å ta et annet valg, sier Wederhus.

Utvalget trekker frem at jusstudiets karakter tilsier at et godt sosialt nettverk på Dragefjellet er viktig.

–Det som er spesielt her på Dragefjellet er at det faglige og det sosiale henger så tett sammen. De du sitter på lesesalen med er de samme som de du er i undergruppe med. Mange av studentene har nesten hele livet sitt her oppe, forteller Chaudry.

Bø er enig i dette, og legger til at jussen er som en egen liten boble.


Fra venstre: Rahman Chaudry, Emma Bø og Kristian Wederhus

Fordi det sosiale på jussen er et såpass viktig grunnlag for trivsel på jusstudiet, har utvalget nå kommet fram til ulike tiltak de vil prøve å iverksette i nærmeste fremtid. I vurderingen av hvilke tiltak som kunne gjennomføres, var selvfølgelig smittevern viktig. Utover dette var det særlig to faktorer som ble vektlagt, forteller Chaudry.

– Vi var ute etter å finne noen aktiviteter der vi kan fange bredest mulig og få med oss flest mulig, på noe som er så lavterskel som mulig.

Med disse faktorene tatt i betraktning kom utvalget fram til tre tiltak som de jobber med å få gjennomført i nær fremtid. Det første som sannsynligvis innføres er lunsj med arbeidsgruppene en gang i uka, men man kan også vente seg et turtilbud. I tillegg vil utvalget prøve å få til et større arrangement i form av en rebus eller en byvandring der også de ulike undergruppene kan stå på forskjellige poster og introdusere seg selv. Utvalget har fått bekreftet at tiltakene kan vare i 4 uker, forhåpentligvis fram til jul.

– Det er viktig å fange opp studentene så tidlig som mulig for at tiltakene skal ha en effekt, synes Wederhus.

Utvalget ønsker at disse tiltakene kan ha en fin innvirkning på førstekullistenes sosiale trivsel på fakultetet. Wederhus håper at tiltakene kan bidra til at studentene har noen å lene seg på ved en eventuell fremtidig nedstengning, slik at de da for eksempel kan se forelesninger sammen med andre medstudenter.
– Vi håper at vi kan skape trivsel på studiet, slik at studentene kjenner tilhørighet til skolen og at de finner sin gruppe og føler seg hjemme her, legger Bø til.

Utover tiltakene kommer utvalget også med noen tips til hva studentene selv kan gjøre for å bedre egen hverdag fremover.

– Ta initiativ selv! Jeg vet det er skummelt, men til syvende og sist ligger det i dine egne hender å skape sosial trivsel. Vær flink til å sende meldinger til medstudenter der du spør om å finne på noe, foreslår Bø.
Wederhus supplerer med en oppfordring om å melde seg på ulike aktiviteter i regi av studentbergen, i tillegg til å passe på smittevern slik at vi klarer å holde situasjonen under kontroll.

– Hva vil dere si til studentene som vurderer å droppe ut?
– Vi skjønner det er kjipt, men vi ser dere, sier Wederhus.
– Det er noe med å gi studiet en sjanse i en normal situasjon, og den normale situasjonen kommer snart. I tillegg har du ikke satt ordentlig i gang med jussen enda, så gi det litt tid, bemerker Bø.
– Ikke gjør det! En gang, kanskje snart, kommer dette til å gå over, og da vil Dragefjellet være et skikkelig fint sted å studere. Da kommer du til å være veldig glad for at du valgte å bli. Om du holder ut litt nå, blir det skikkelig kult og gøy snart, sier Chaudry og legger til:
– Og sist men ikke minst: du har enda ikke opplevd silent disco på Vaskeriet. Når du er der, skjønner du at det ikke er lurt å droppe ut!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.