Hva skjedde egentlig med homoterapi-forbud?

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Isa Shillington og Trude Røst

I desember 2019 fremmet Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne forslag om å forby konverteringsterapi i Norge. Stortinget vedtok å utrede et lovforslag, og denne utredningen skulle ferdigstilles våren 2020. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja har utsatt utredningen, blant annet fordi utredningen byr på vanskelige juridiske spørsmål. Vi ønsker å undersøke bakgrunnen for lovforslaget, hvilke konsekvenser et forbud vil ha for de som rammes av det, samt hvilke juridiske problemstillinger et forbud reiser.

Konverteringsterapi, populært kjent som «homoterapi», praktiseres i enkelte religiøse miljøer, med mål om å endre et enkeltindivid sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Praksisen er rettet mot LHBTIQ+personer, og innebærer alt fra bønn, sjelesorgsamtaler og utdriving av demoner. På denne måten skal en undertrykke eller erstatte såkalt uønskede seksuelle følelser på en slik måte at man skal kunne identifisere seg som heterofil. Terapien legger altså til grunn at man kan helbredes fra «sykdommen» - egen legning.

EU-resolusjon 
Det er en generell konsensus innen forskningsmiljøer om at konverteringsterapi ikke fungerer, og samtidig mye som tyder på at dette er skadelig for de som utsettes for det. Spesielt barn og unge er sårbare i møte med slike miljøer. På bakgrunn av dette foreligger det et økt press på å forby konverteringsterapi.

Et stort flertall i EU-parlamentet vedtok i mars 2018 en resolusjon som oppfordrer medlemsstatene til å forby konverteringsterapi fra religiøse og terapeutiske miljøer. I Europa har Malta og Albania allerede innført et slikt forbud, og Tyskland har innført et forbud for barn under 18 år. På verdensbasis finnes et slikt forbud i Brasil, Ecuador og Taiwan, samt for mindreårige i 20 delstater i USA og for helsevesenet i Argentina. I Canada har de et forbud i enkelte byer og provinser.

Dårlig på undersøkelser
Samtidig gjør Norge det dårligere enn tidligere i undersøkelser som dekker likestilling for LHBTI i Europa. ILGA (International lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) produserer årlig et kart som rangerer land etter hvor likestilte de er, og Norge har de siste tre årene gått fra en andreplass til en femteplass, blant annet grunnet mangelen på forbud mot konverteringsterapi.

Etter lanseringen av miniserien «Homoterapi» med Morten Hegseth i VGTV fikk konverteringsterapi mye oppmerksomhet i Norge. I serien vises det at homoterapi forekommer i Norge, og at kirkesamfunn med statlig støtte har betalt for å sende menighetsmedlemmer til slik behandling i utlandet. Dette kom som en overraskelse for mange. Like etter ble som nevnt en utredning av forbud mot konverteringsterapi vedtatt i Stortinget. Hva skjer egentlig med utredningen?

- Utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet. Arbeidet har kommet langt, men er ennå ikke i mål, sier statssekretær Gunhild Berge Stange fra Kulturdepartementet til Injuria.

- Reiser mange kompliserte problemstillinger
Hun forteller videre at utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet, og at arbeidet har kommet langt, men enda ikke er i mål. Hun sier videre at Covid-19 har forsinket arbeidet. Det er derfor vanskelig å fastslå når utredningsarbeidet vil ferdigstilles.

– Dette er nybrottsarbeid som reiser mange kompliserte problemstillinger, og som krever at det gjøres gode og grundige vurderinger. Det er sentralt for arbeidet å klargjøre hvilket handlingsrom menneskerettighetene gir for en eventuell ny regulering, forteller hun.

Kulturdepartementet kartlegger derfor rettstilstanden i andre land og har fått bistand fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til å kartlegge kunnskap om blant annet omfang og skadevirkninger av konverteringsterapi. Stange sier ikke noe videre om hvilken retning arbeidet med utredningen går, med tanke på en konklusjon.

Arbeiderpartiet har varslet omkamp, dersom utredningen ikke resulterer i et forslag om forbud. Anette Trettebergstuen er likestillingspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, og blant dem som sendte inn representantforslag om å forby konverteringsterapi.

– Arbeiderpartiet ønsket å tette igjen de hullene som fortsatt gjør at LHBTI-personer faller utenfor, har et dårligere vern, og dårligere levekår enn andre. Dette er ikke en teoretisk trussel, men noe som faktisk foregår i religiøse miljøer i Norge i dag. Vi mener det ikke er behov for en utredning, fordi vi allerede vet at dette er en uting som bør forbys, sier Trettebergstuen.

- Vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet
Stortingspolitikeren mener et forbud vil ha en preventiv og normativ effekt, selv om det ikke nødvendigvis vil fjerne problemet.

– Dette bør være en relativt enkelt sak, fordi et forbud vil medføre at de som bli utsatt for dette vil vite at dette ikke er lovlig, og dermed noe de ikke skal finne seg i, og kan si ifra om. Det sender videre et sterkt signal til de miljøene som driver med det, om at de ikke kan henvende seg til folk på denne måten.

­– Regjeringen har pekt på at et forbud byr på vanskelige problemstillinger i møte med menneskerettigheter. Vil et forbud komme i konflikt med religions- eller ytringsfrihet?

– Et forbud vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet. Religionsfriheten handler om at du har rett til å tro på det du vil, og utøve egen religion. Det er ingen religionsutøvelse som handler om å drive med konverteringsterapi. Det rammer heller ikke ytringsfriheten; forbudet vil ikke begrense at folk kan si og mene det de vil, for eksempel at homofile lever i synd, det er bare tilbud av slik terapi som vil rammes av forbudet. 

Peker på Regjeringskonflikt
Da vi spurte om hvor saken ligger an nå, og hva hun tenker om Regjeringens handlekraft, svarte Trettebergstuen:

– Regjeringens handlekraft er svekket på grunn av regjeringskonflikt. Det er et år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og regjeringen har fremdeles ikke blitt enige seg imellom. De er ganske handlingslammede i denne typen verdispørsmål.

– Abid Raja er ikke like tydelig som før. Tidligere sa han at det ville komme et forbud, og at Regjeringen bare skulle utrede dette først, men da jeg stilte skriftlig spørsmål til statsråden for et par måneder siden, skrev han hvis det kommer et forbud.

Hva tenker professoren?
Vi har sett nærmere på Abid Rajas skriftlige svar til Trettebergstuen. Der uttaler han at det er «lettere å fordømme dette fra et personlig og politisk ståsted. Det er dermed ikke ensbetydende med at det er enkelt å forby alle slike handlinger». Vi spurte derfor professor Henriette Sinding Aasen ved det juridiske fakultet i Bergen, om de juridiske problemstillingene et forbud reiser.

Aasen uttaler at konverteringsterapi er problematisk i den grad terapien forutsetter at homofili er en sykdom som kan helbredes.

– Dette strider mot dagens kunnskap som tilsier at homofil legning er en medfødt egenskap ved individet som ikke kan behandles bort, sier hun.

I relasjon til religions- og ytringsfrihet sier Aasen at det viktige er at terapi som handler om å «omvende» en homofil person, hviler på et uakseptabelt menneskesyn som ikke kan aksepteres under henvisning til religions- eller ytringsfrihet. Det gjelder også selv om personen selv ønsker slik terapi, eksempelvis når vedkommende tilhører et trossamfunn der slik terapi tilbys.

– Dersom bakgrunnen for å tilby slik behandling er at homofili oppfattes som å stride mot kristne normer eller av andre grunner er uønsket, vil behandlingen lett komme i konflikt med tanken om alle menneskers likeverd, uansett medfødte egenskaper som kjønn og seksuell legning. Religionsfrihet gir ikke rett til å utøve uforsvarlig praksis overfor andre, når praksisen krenker andres menneskeverd og rettigheter, sier professoren.

– Utenfor ytringsfriheten
Hun legger til at folk gjerne må snakke om at de støtter konverteringsterapi, da dette inngår i ytringsfriheten.

– Utøvelse av slik terapi, i form av å tilby slik til personer som “trenger” det, ligger derimot utenfor det som omfattes av ytringsfriheten.

Aasen poengterer også at selv om den enkelte skulle ønske en slik behandling, vil det stride mot krav om forsvarlighet i helsetjenesten dersom det tilbys behandling som man vet ikke virker. Behandlingen kan ikke sees som «nødvendig» helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven, både fordi den ikke virker og fordi den er diskriminerende.

Det fremstår derfor som et forbud mot konverteringsterapi ikke byr på særlige utfordringer i møte med menneskerettigheter. Forbudet vil heller verne en ellers sårbar gruppe, som blant annet utsettes for hatefulle ytringer og hatkriminalitet, mot terapi som undertrykker deres rett til å være den de selv ønsker. Et forbud kan også ha en signaleffekt, med tanke på hvilke handlinger som er uønskede i samfunnet.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.