Hva skjedde egentlig med homoterapi-forbud?

Injuria.no • 12. november 2020

Tekst: Isa Shillington og Trude Røst

I desember 2019 fremmet Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne forslag om å forby konverteringsterapi i Norge. Stortinget vedtok å utrede et lovforslag, og denne utredningen skulle ferdigstilles våren 2020. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja har utsatt utredningen, blant annet fordi utredningen byr på vanskelige juridiske spørsmål. Vi ønsker å undersøke bakgrunnen for lovforslaget, hvilke konsekvenser et forbud vil ha for de som rammes av det, samt hvilke juridiske problemstillinger et forbud reiser.

Konverteringsterapi, populært kjent som «homoterapi», praktiseres i enkelte religiøse miljøer, med mål om å endre et enkeltindivid sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Praksisen er rettet mot LHBTIQ+personer, og innebærer alt fra bønn, sjelesorgsamtaler og utdriving av demoner. På denne måten skal en undertrykke eller erstatte såkalt uønskede seksuelle følelser på en slik måte at man skal kunne identifisere seg som heterofil. Terapien legger altså til grunn at man kan helbredes fra «sykdommen» - egen legning.

EU-resolusjon 
Det er en generell konsensus innen forskningsmiljøer om at konverteringsterapi ikke fungerer, og samtidig mye som tyder på at dette er skadelig for de som utsettes for det. Spesielt barn og unge er sårbare i møte med slike miljøer. På bakgrunn av dette foreligger det et økt press på å forby konverteringsterapi.

Et stort flertall i EU-parlamentet vedtok i mars 2018 en resolusjon som oppfordrer medlemsstatene til å forby konverteringsterapi fra religiøse og terapeutiske miljøer. I Europa har Malta og Albania allerede innført et slikt forbud, og Tyskland har innført et forbud for barn under 18 år. På verdensbasis finnes et slikt forbud i Brasil, Ecuador og Taiwan, samt for mindreårige i 20 delstater i USA og for helsevesenet i Argentina. I Canada har de et forbud i enkelte byer og provinser.

Dårlig på undersøkelser
Samtidig gjør Norge det dårligere enn tidligere i undersøkelser som dekker likestilling for LHBTI i Europa. ILGA (International lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) produserer årlig et kart som rangerer land etter hvor likestilte de er, og Norge har de siste tre årene gått fra en andreplass til en femteplass, blant annet grunnet mangelen på forbud mot konverteringsterapi.

Etter lanseringen av miniserien «Homoterapi» med Morten Hegseth i VGTV fikk konverteringsterapi mye oppmerksomhet i Norge. I serien vises det at homoterapi forekommer i Norge, og at kirkesamfunn med statlig støtte har betalt for å sende menighetsmedlemmer til slik behandling i utlandet. Dette kom som en overraskelse for mange. Like etter ble som nevnt en utredning av forbud mot konverteringsterapi vedtatt i Stortinget. Hva skjer egentlig med utredningen?

- Utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet. Arbeidet har kommet langt, men er ennå ikke i mål, sier statssekretær Gunhild Berge Stange fra Kulturdepartementet til Injuria.

- Reiser mange kompliserte problemstillinger
Hun forteller videre at utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet, og at arbeidet har kommet langt, men enda ikke er i mål. Hun sier videre at Covid-19 har forsinket arbeidet. Det er derfor vanskelig å fastslå når utredningsarbeidet vil ferdigstilles.

– Dette er nybrottsarbeid som reiser mange kompliserte problemstillinger, og som krever at det gjøres gode og grundige vurderinger. Det er sentralt for arbeidet å klargjøre hvilket handlingsrom menneskerettighetene gir for en eventuell ny regulering, forteller hun.

Kulturdepartementet kartlegger derfor rettstilstanden i andre land og har fått bistand fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til å kartlegge kunnskap om blant annet omfang og skadevirkninger av konverteringsterapi. Stange sier ikke noe videre om hvilken retning arbeidet med utredningen går, med tanke på en konklusjon.

Arbeiderpartiet har varslet omkamp, dersom utredningen ikke resulterer i et forslag om forbud. Anette Trettebergstuen er likestillingspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, og blant dem som sendte inn representantforslag om å forby konverteringsterapi.

– Arbeiderpartiet ønsket å tette igjen de hullene som fortsatt gjør at LHBTI-personer faller utenfor, har et dårligere vern, og dårligere levekår enn andre. Dette er ikke en teoretisk trussel, men noe som faktisk foregår i religiøse miljøer i Norge i dag. Vi mener det ikke er behov for en utredning, fordi vi allerede vet at dette er en uting som bør forbys, sier Trettebergstuen.

- Vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet
Stortingspolitikeren mener et forbud vil ha en preventiv og normativ effekt, selv om det ikke nødvendigvis vil fjerne problemet.

– Dette bør være en relativt enkelt sak, fordi et forbud vil medføre at de som bli utsatt for dette vil vite at dette ikke er lovlig, og dermed noe de ikke skal finne seg i, og kan si ifra om. Det sender videre et sterkt signal til de miljøene som driver med det, om at de ikke kan henvende seg til folk på denne måten.

­– Regjeringen har pekt på at et forbud byr på vanskelige problemstillinger i møte med menneskerettigheter. Vil et forbud komme i konflikt med religions- eller ytringsfrihet?

– Et forbud vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet. Religionsfriheten handler om at du har rett til å tro på det du vil, og utøve egen religion. Det er ingen religionsutøvelse som handler om å drive med konverteringsterapi. Det rammer heller ikke ytringsfriheten; forbudet vil ikke begrense at folk kan si og mene det de vil, for eksempel at homofile lever i synd, det er bare tilbud av slik terapi som vil rammes av forbudet. 

Peker på Regjeringskonflikt
Da vi spurte om hvor saken ligger an nå, og hva hun tenker om Regjeringens handlekraft, svarte Trettebergstuen:

– Regjeringens handlekraft er svekket på grunn av regjeringskonflikt. Det er et år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og regjeringen har fremdeles ikke blitt enige seg imellom. De er ganske handlingslammede i denne typen verdispørsmål.

– Abid Raja er ikke like tydelig som før. Tidligere sa han at det ville komme et forbud, og at Regjeringen bare skulle utrede dette først, men da jeg stilte skriftlig spørsmål til statsråden for et par måneder siden, skrev han hvis det kommer et forbud.

Hva tenker professoren?
Vi har sett nærmere på Abid Rajas skriftlige svar til Trettebergstuen. Der uttaler han at det er «lettere å fordømme dette fra et personlig og politisk ståsted. Det er dermed ikke ensbetydende med at det er enkelt å forby alle slike handlinger». Vi spurte derfor professor Henriette Sinding Aasen ved det juridiske fakultet i Bergen, om de juridiske problemstillingene et forbud reiser.

Aasen uttaler at konverteringsterapi er problematisk i den grad terapien forutsetter at homofili er en sykdom som kan helbredes.

– Dette strider mot dagens kunnskap som tilsier at homofil legning er en medfødt egenskap ved individet som ikke kan behandles bort, sier hun.

I relasjon til religions- og ytringsfrihet sier Aasen at det viktige er at terapi som handler om å «omvende» en homofil person, hviler på et uakseptabelt menneskesyn som ikke kan aksepteres under henvisning til religions- eller ytringsfrihet. Det gjelder også selv om personen selv ønsker slik terapi, eksempelvis når vedkommende tilhører et trossamfunn der slik terapi tilbys.

– Dersom bakgrunnen for å tilby slik behandling er at homofili oppfattes som å stride mot kristne normer eller av andre grunner er uønsket, vil behandlingen lett komme i konflikt med tanken om alle menneskers likeverd, uansett medfødte egenskaper som kjønn og seksuell legning. Religionsfrihet gir ikke rett til å utøve uforsvarlig praksis overfor andre, når praksisen krenker andres menneskeverd og rettigheter, sier professoren.

– Utenfor ytringsfriheten
Hun legger til at folk gjerne må snakke om at de støtter konverteringsterapi, da dette inngår i ytringsfriheten.

– Utøvelse av slik terapi, i form av å tilby slik til personer som “trenger” det, ligger derimot utenfor det som omfattes av ytringsfriheten.

Aasen poengterer også at selv om den enkelte skulle ønske en slik behandling, vil det stride mot krav om forsvarlighet i helsetjenesten dersom det tilbys behandling som man vet ikke virker. Behandlingen kan ikke sees som «nødvendig» helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven, både fordi den ikke virker og fordi den er diskriminerende.

Det fremstår derfor som et forbud mot konverteringsterapi ikke byr på særlige utfordringer i møte med menneskerettigheter. Forbudet vil heller verne en ellers sårbar gruppe, som blant annet utsettes for hatefulle ytringer og hatkriminalitet, mot terapi som undertrykker deres rett til å være den de selv ønsker. Et forbud kan også ha en signaleffekt, med tanke på hvilke handlinger som er uønskede i samfunnet.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.