Dragefjellets nye stemme

Injuria.no • 16. mars 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

«How to make a podcast» i søkefeltet på Youtube ble starten på Dragefjellets nye podcast, Pod.Jur. Med litt mangel på kunnskap, men rikelig med engasjement og evne til å by på seg selv, gikk førstekullist Carl Victor Waldenstrøm i høst inn for å starte jussens første studentpodcast. 
 

Tanken om å starte en podcast har vært til stede siden ungdomsskolen, men har fått ligge i bakhodet siden den tid. 

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et stort eksponeringsbehov, men jeg kan vel ikke nekte for det heller. Det er i alle fall gøy å få et kreativt utløp, samtidig som jeg har et ønske om å lage noe studentene på Dragefjellet kan samles rundt for å ha det gøy, forteller Waldenstrøm. 

Om navnet eller fjeset virker kjent, er ikke så rart, ettersom Waldestrøm trolig har rukket å involvere seg i mer enn de fleste etter et halvt år på Dragefjellet. 

– Jeg er jo ikke en som gjemmer meg bort. Jeg tenker vel at jeg er en som er med på å lage god stemning, sier han.

Som skuespiller i revyen, styremedlem i svømmeklubben, assistent i fagstyret og involvert i ELSA, er hverdagen langt fra tom. 

– Jeg liker å være med på mye og har derfor engasjert meg i litt forskjellig for å få litt følelsen av miljøet. Jeg syns det er spennende å ha ting å gjøre på, samtidig som det rett og slett er veldig givende å involvere seg i prosjekter sammen med andre, forteller Waldenstrøm. 
 

At Waldenstrøm skulle havne på Dragefjellet, var ikke selvsagt ett år tilbake. Med en bakgrunn i teatermiljøet, var målet lenge å satse på et arbeidsliv innenfor bransjen. 

– Jeg har drevet med teater i ulike former helt siden barnehagen og gikk senest på teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Jeg har alltid vært veldig interessert i å drive med kreative ting, og spesielt i å formidle. Lenge var jeg veldig overbevist om at jeg hadde lyst til å drive med noe innenfor teater. Jeg søkte blant annet teaterhøyskolen og så etter ulike muligheter i utlandet. Etter hvert innså jeg at den retningen kanskje ikke var helt rett for meg likevel. Da hadde jeg ingen anelse hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt valget på jussen, og jeg har ikke angret siden, forteller han.

Erfaringen fra teatermiljøet kan likevel være en fordel på mange områder i podcast-prosjektet.

– Jeg tror at det å være komfortabel med å snakke foran andre, stå på en scene og å formidle er egenskaper som har overføringsverdi til veldig mye. Det inkluderer absolutt å skulle lage en podcast. Man utleverer seg selv i veldig høy grad når man driver med dette. Da er det en fordel å ikke være redd for akkurat det. 
 


Carl Victor Waldenstrøm. Foto: Malin Askevold Helle

Etter å ha bestemt seg for å starte Pod.Jur, brukte Waldenstrøm mye tid på å hente inspirasjon fra andre podcaster. Alt fra  Misjonen  med Atle Antonsen og Johan Golden til  The Daily  fra  The New York Times  ble hørt på for å samle tips og triks. 

– Jeg merker at jeg prøver å imitere ulike grep som jeg ser fungerer bra hos andre. Spesielt  Pod Save America har vært en stor inspirasjonskilde. De behandler seriøse tema på en måte som er underholdende å høre på. På sikt er det noe slikt jeg ønsker å nærme meg, sier han. 

Med svarene fra google og inspirasjonen fra andre podcaster satte Waldenstrøm i gang med første episode av nykommeren Pod.Jur. 

– I den første episoden var det nok ganske tydelig at jeg ikke var helt utlært. Den ble likevel litt «her er jeg, og dette har jeg lyst til å gjøre. Resten får komme litt som det kommer». 
 

Én episode har blitt til tre, og flere er på vei. Ifølge Waldenstrøm har responsen vært utelukkende positiv. 

– Jeg er veldig nervøs hver gang jeg slipper ut en ny episode. Man har gjerne en tanke om hva man selv syns, men det er jo ingen garanti for at andre er enig. Episodene inkluderer meg og andre, ganske ufiltrerte og akkurat slik vi er. Da er det veldig personlig å legge ut en episode uten å vite om andre kommer til å synes at det er gøy å høre på. Man åpner seg selv ut til verden når man prater, og det føles ut som om man slipper folk veldig inn i det man tenker og måten man er på. Å få gode tilbakemeldinger var derfor veldig deilig og betryggende. Det er veldig hyggelig at folk setter pris på noe man har brukt mye tid på å lage. 
 

For hver episode som blir lagt ut, må det tas opptak, klippes, lages overganger og redigeres. Med begrensede kunnskaper om redigeringsprogram, tar jobben ekstra lang tid, ifølge Waldenstrøm. Det aller meste av episodens innhold er derimot improvisasjon. 

– Jeg syns det er en klar styrke å improvisere. Jeg har ofte en grovskisse på forhånd, men når praten går av seg selv, blir det mye mer genuint å høre på, forteller han. 

I løpet av de tre første episodene har Eivind Abrahamsen og Rahman Akhtar Chaundry gjestet podcasten. I neste episode vil revymedlemmer være å høre. 

– Så langt har vel ikke utvelgingen av gjester vært en veldig demokratisk eller nøye planlagt prosess. Om dette er et prosjekt som slår litt an, hadde det vært artig å få med folk fra ulike sider av fakultetet. Det er klart at en podcast med bare meg og mine venner vil skape et veldig ensartet uttrykk. I tillegg blir det mer spennende for meg å planlegge episodene når jeg ikke kjenner gjestene godt fra før, og dermed ikke vet helt hva de kommer til å mene om ulike ting. 

Det siste tiårets eksplosjon av interesse for og tilgang på podcaster har bakgrunn i tilgjengelighet og personlig form, mener Waldenstrøm.

– Det er jo et veldig rart konsept å skulle høre på andre prate. Samtidig er noe av det jeg selv liker godt å kunne sitte og få inntrykk av andres meninger uten å måtte bidra i samtalen. Man kan velge selv hva man vil forholde seg til og bare lene seg tilbake og lytte. I tillegg gjør formatet at det blir veldig nært og personlig. Mange podcaster er laget av folk som er kjente fra andre ting. Da tror jeg mange setter pris på å føle at man kommer litt nærmere vedkommende. En annen fordel er at det er veldig tilgjengelig og lett å få med seg. Man kan få med seg en episode i forbifarten, i stedet for å måtte sette seg ned med en avis i en travel hverdag. 
 

En god podcast er ifølge Waldenstrøm kjennetegnet av en fin flyt i samtalen, en logisk fordeling av samtaleemner og en bra produksjon. 

– Til syvende og sist er vel det viktigste at en god podcast oppfyller det formålet den har. Da har det kanskje ikke så mye å si om alle jingles er laget med standarder fra Garageband. Så langt har Pod.Jur. hatt en litt avslappet atmosføre som skal være behagelig og underholdende å høre på. Det vil jeg at den skal fortsette å være. Samtidig har jeg et mål om å få inn litt mer substans, gjerne med diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer som er relaterte til jussen. Jeg har riktig nok ikke noen forutsetninger for å komme med de dypeste analysene av juridiske problemstillinger. Likevel ønsker jeg å bidra med mine observasjoner som førsteårsstudent, samtidig som jeg vil skape rom for at andre kan gjøre det samme. I tillegg har jeg veldig lyst til å få muligheten til å fremheve folk på og utenfor Dragefjellet som gjør kule ting og er stole av det. Det er så mange som driver med mye kult, er engasjerte og gjør mye bra. Det har jeg veldig lyst til å få frem. 

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt en episode av Pod.Jur.?
– For det første håper jeg at folk sitter igjen med en følelse av at det var verdt å bruke tiden sin på. For det andre vil jeg at de skal være i bedre humør etter episoden enn før. Om de i tillegg har lært litt på veien, er det et kjempestort pluss. 
 

For øyeblikket er Waldenstrøm alene om arbeidet med podcasten. I fremtiden ser han derimot for seg å utvide til en gruppe. 

– Jeg tror det hadde vært positivt for alle involverte å utvide podcasten til en gruppe. Jeg må nok bare innse at jeg ikke klarer å nå alle målene jeg har satt meg alene. Det har jeg ikke kapasitet til. For det andre er det nok mer behagelig for de som hører på å forholde seg til flere mennesker som de kan bli kjent med gjennom episodene, forteller han. 

Fremover kan lytterne forvente nye episoder av Pod.Jur. hver andre uke, ifølge Waldenstrøm. 

– Jeg hadde i utgangspunktet et mål om å få ut én episode i uken. Det har vist seg å bli litt vanskelig. Det er likevel viktig med en regelmessighet, slik at folk kan venne seg til at episodene kommer til en fast tid. I tillegg har jeg et mål om å få til en litt mer helhetlig struktur, hvor man kan kjenne igjen enkelte segmenter i hver episode.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.