Dragefjellets nye stemme

Injuria.no • 16. mars 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 

«How to make a podcast» i søkefeltet på Youtube ble starten på Dragefjellets nye podcast, Pod.Jur. Med litt mangel på kunnskap, men rikelig med engasjement og evne til å by på seg selv, gikk førstekullist Carl Victor Waldenstrøm i høst inn for å starte jussens første studentpodcast. 
 

Tanken om å starte en podcast har vært til stede siden ungdomsskolen, men har fått ligge i bakhodet siden den tid. 

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et stort eksponeringsbehov, men jeg kan vel ikke nekte for det heller. Det er i alle fall gøy å få et kreativt utløp, samtidig som jeg har et ønske om å lage noe studentene på Dragefjellet kan samles rundt for å ha det gøy, forteller Waldenstrøm. 

Om navnet eller fjeset virker kjent, er ikke så rart, ettersom Waldestrøm trolig har rukket å involvere seg i mer enn de fleste etter et halvt år på Dragefjellet. 

– Jeg er jo ikke en som gjemmer meg bort. Jeg tenker vel at jeg er en som er med på å lage god stemning, sier han.

Som skuespiller i revyen, styremedlem i svømmeklubben, assistent i fagstyret og involvert i ELSA, er hverdagen langt fra tom. 

– Jeg liker å være med på mye og har derfor engasjert meg i litt forskjellig for å få litt følelsen av miljøet. Jeg syns det er spennende å ha ting å gjøre på, samtidig som det rett og slett er veldig givende å involvere seg i prosjekter sammen med andre, forteller Waldenstrøm. 
 

At Waldenstrøm skulle havne på Dragefjellet, var ikke selvsagt ett år tilbake. Med en bakgrunn i teatermiljøet, var målet lenge å satse på et arbeidsliv innenfor bransjen. 

– Jeg har drevet med teater i ulike former helt siden barnehagen og gikk senest på teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Jeg har alltid vært veldig interessert i å drive med kreative ting, og spesielt i å formidle. Lenge var jeg veldig overbevist om at jeg hadde lyst til å drive med noe innenfor teater. Jeg søkte blant annet teaterhøyskolen og så etter ulike muligheter i utlandet. Etter hvert innså jeg at den retningen kanskje ikke var helt rett for meg likevel. Da hadde jeg ingen anelse hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt valget på jussen, og jeg har ikke angret siden, forteller han.

Erfaringen fra teatermiljøet kan likevel være en fordel på mange områder i podcast-prosjektet.

– Jeg tror at det å være komfortabel med å snakke foran andre, stå på en scene og å formidle er egenskaper som har overføringsverdi til veldig mye. Det inkluderer absolutt å skulle lage en podcast. Man utleverer seg selv i veldig høy grad når man driver med dette. Da er det en fordel å ikke være redd for akkurat det. 
 


Carl Victor Waldenstrøm. Foto: Malin Askevold Helle

Etter å ha bestemt seg for å starte Pod.Jur, brukte Waldenstrøm mye tid på å hente inspirasjon fra andre podcaster. Alt fra  Misjonen  med Atle Antonsen og Johan Golden til  The Daily  fra  The New York Times  ble hørt på for å samle tips og triks. 

– Jeg merker at jeg prøver å imitere ulike grep som jeg ser fungerer bra hos andre. Spesielt  Pod Save America har vært en stor inspirasjonskilde. De behandler seriøse tema på en måte som er underholdende å høre på. På sikt er det noe slikt jeg ønsker å nærme meg, sier han. 

Med svarene fra google og inspirasjonen fra andre podcaster satte Waldenstrøm i gang med første episode av nykommeren Pod.Jur. 

– I den første episoden var det nok ganske tydelig at jeg ikke var helt utlært. Den ble likevel litt «her er jeg, og dette har jeg lyst til å gjøre. Resten får komme litt som det kommer». 
 

Én episode har blitt til tre, og flere er på vei. Ifølge Waldenstrøm har responsen vært utelukkende positiv. 

– Jeg er veldig nervøs hver gang jeg slipper ut en ny episode. Man har gjerne en tanke om hva man selv syns, men det er jo ingen garanti for at andre er enig. Episodene inkluderer meg og andre, ganske ufiltrerte og akkurat slik vi er. Da er det veldig personlig å legge ut en episode uten å vite om andre kommer til å synes at det er gøy å høre på. Man åpner seg selv ut til verden når man prater, og det føles ut som om man slipper folk veldig inn i det man tenker og måten man er på. Å få gode tilbakemeldinger var derfor veldig deilig og betryggende. Det er veldig hyggelig at folk setter pris på noe man har brukt mye tid på å lage. 
 

For hver episode som blir lagt ut, må det tas opptak, klippes, lages overganger og redigeres. Med begrensede kunnskaper om redigeringsprogram, tar jobben ekstra lang tid, ifølge Waldenstrøm. Det aller meste av episodens innhold er derimot improvisasjon. 

– Jeg syns det er en klar styrke å improvisere. Jeg har ofte en grovskisse på forhånd, men når praten går av seg selv, blir det mye mer genuint å høre på, forteller han. 

I løpet av de tre første episodene har Eivind Abrahamsen og Rahman Akhtar Chaundry gjestet podcasten. I neste episode vil revymedlemmer være å høre. 

– Så langt har vel ikke utvelgingen av gjester vært en veldig demokratisk eller nøye planlagt prosess. Om dette er et prosjekt som slår litt an, hadde det vært artig å få med folk fra ulike sider av fakultetet. Det er klart at en podcast med bare meg og mine venner vil skape et veldig ensartet uttrykk. I tillegg blir det mer spennende for meg å planlegge episodene når jeg ikke kjenner gjestene godt fra før, og dermed ikke vet helt hva de kommer til å mene om ulike ting. 

Det siste tiårets eksplosjon av interesse for og tilgang på podcaster har bakgrunn i tilgjengelighet og personlig form, mener Waldenstrøm.

– Det er jo et veldig rart konsept å skulle høre på andre prate. Samtidig er noe av det jeg selv liker godt å kunne sitte og få inntrykk av andres meninger uten å måtte bidra i samtalen. Man kan velge selv hva man vil forholde seg til og bare lene seg tilbake og lytte. I tillegg gjør formatet at det blir veldig nært og personlig. Mange podcaster er laget av folk som er kjente fra andre ting. Da tror jeg mange setter pris på å føle at man kommer litt nærmere vedkommende. En annen fordel er at det er veldig tilgjengelig og lett å få med seg. Man kan få med seg en episode i forbifarten, i stedet for å måtte sette seg ned med en avis i en travel hverdag. 
 

En god podcast er ifølge Waldenstrøm kjennetegnet av en fin flyt i samtalen, en logisk fordeling av samtaleemner og en bra produksjon. 

– Til syvende og sist er vel det viktigste at en god podcast oppfyller det formålet den har. Da har det kanskje ikke så mye å si om alle jingles er laget med standarder fra Garageband. Så langt har Pod.Jur. hatt en litt avslappet atmosføre som skal være behagelig og underholdende å høre på. Det vil jeg at den skal fortsette å være. Samtidig har jeg et mål om å få inn litt mer substans, gjerne med diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer som er relaterte til jussen. Jeg har riktig nok ikke noen forutsetninger for å komme med de dypeste analysene av juridiske problemstillinger. Likevel ønsker jeg å bidra med mine observasjoner som førsteårsstudent, samtidig som jeg vil skape rom for at andre kan gjøre det samme. I tillegg har jeg veldig lyst til å få muligheten til å fremheve folk på og utenfor Dragefjellet som gjør kule ting og er stole av det. Det er så mange som driver med mye kult, er engasjerte og gjør mye bra. Det har jeg veldig lyst til å få frem. 

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt en episode av Pod.Jur.?
– For det første håper jeg at folk sitter igjen med en følelse av at det var verdt å bruke tiden sin på. For det andre vil jeg at de skal være i bedre humør etter episoden enn før. Om de i tillegg har lært litt på veien, er det et kjempestort pluss. 
 

For øyeblikket er Waldenstrøm alene om arbeidet med podcasten. I fremtiden ser han derimot for seg å utvide til en gruppe. 

– Jeg tror det hadde vært positivt for alle involverte å utvide podcasten til en gruppe. Jeg må nok bare innse at jeg ikke klarer å nå alle målene jeg har satt meg alene. Det har jeg ikke kapasitet til. For det andre er det nok mer behagelig for de som hører på å forholde seg til flere mennesker som de kan bli kjent med gjennom episodene, forteller han. 

Fremover kan lytterne forvente nye episoder av Pod.Jur. hver andre uke, ifølge Waldenstrøm. 

– Jeg hadde i utgangspunktet et mål om å få ut én episode i uken. Det har vist seg å bli litt vanskelig. Det er likevel viktig med en regelmessighet, slik at folk kan venne seg til at episodene kommer til en fast tid. I tillegg har jeg et mål om å få til en litt mer helhetlig struktur, hvor man kan kjenne igjen enkelte segmenter i hver episode.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.