Dragefjellets nye stemme

Injuria.no • 16. mars 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 


«How to make a podcast» i søkefeltet på Youtube ble starten på Dragefjellets nye podcast, Pod.Jur. Med litt mangel på kunnskap, men rikelig med engasjement og evne til å by på seg selv, gikk førstekullist Carl Victor Waldenstrøm i høst inn for å starte jussens første studentpodcast. 
 

Tanken om å starte en podcast har vært til stede siden ungdomsskolen, men har fått ligge i bakhodet siden den tid. 

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et stort eksponeringsbehov, men jeg kan vel ikke nekte for det heller. Det er i alle fall gøy å få et kreativt utløp, samtidig som jeg har et ønske om å lage noe studentene på Dragefjellet kan samles rundt for å ha det gøy, forteller Waldenstrøm. 

Om navnet eller fjeset virker kjent, er ikke så rart, ettersom Waldestrøm trolig har rukket å involvere seg i mer enn de fleste etter et halvt år på Dragefjellet. 

– Jeg er jo ikke en som gjemmer meg bort. Jeg tenker vel at jeg er en som er med på å lage god stemning, sier han.

Som skuespiller i revyen, styremedlem i svømmeklubben, assistent i fagstyret og involvert i ELSA, er hverdagen langt fra tom. 

– Jeg liker å være med på mye og har derfor engasjert meg i litt forskjellig for å få litt følelsen av miljøet. Jeg syns det er spennende å ha ting å gjøre på, samtidig som det rett og slett er veldig givende å involvere seg i prosjekter sammen med andre, forteller Waldenstrøm. 
 

At Waldenstrøm skulle havne på Dragefjellet, var ikke selvsagt ett år tilbake. Med en bakgrunn i teatermiljøet, var målet lenge å satse på et arbeidsliv innenfor bransjen. 

– Jeg har drevet med teater i ulike former helt siden barnehagen og gikk senest på teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Jeg har alltid vært veldig interessert i å drive med kreative ting, og spesielt i å formidle. Lenge var jeg veldig overbevist om at jeg hadde lyst til å drive med noe innenfor teater. Jeg søkte blant annet teaterhøyskolen og så etter ulike muligheter i utlandet. Etter hvert innså jeg at den retningen kanskje ikke var helt rett for meg likevel. Da hadde jeg ingen anelse hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt valget på jussen, og jeg har ikke angret siden, forteller han.

Erfaringen fra teatermiljøet kan likevel være en fordel på mange områder i podcast-prosjektet.

– Jeg tror at det å være komfortabel med å snakke foran andre, stå på en scene og å formidle er egenskaper som har overføringsverdi til veldig mye. Det inkluderer absolutt å skulle lage en podcast. Man utleverer seg selv i veldig høy grad når man driver med dette. Da er det en fordel å ikke være redd for akkurat det. 
 


Carl Victor Waldenstrøm. Foto: Malin Askevold Helle

Etter å ha bestemt seg for å starte Pod.Jur, brukte Waldenstrøm mye tid på å hente inspirasjon fra andre podcaster. Alt fra  Misjonen  med Atle Antonsen og Johan Golden til  The Daily  fra  The New York Times  ble hørt på for å samle tips og triks. 

– Jeg merker at jeg prøver å imitere ulike grep som jeg ser fungerer bra hos andre. Spesielt  Pod Save America har vært en stor inspirasjonskilde. De behandler seriøse tema på en måte som er underholdende å høre på. På sikt er det noe slikt jeg ønsker å nærme meg, sier han. 

Med svarene fra google og inspirasjonen fra andre podcaster satte Waldenstrøm i gang med første episode av nykommeren Pod.Jur. 

– I den første episoden var det nok ganske tydelig at jeg ikke var helt utlært. Den ble likevel litt «her er jeg, og dette har jeg lyst til å gjøre. Resten får komme litt som det kommer». 
 

Én episode har blitt til tre, og flere er på vei. Ifølge Waldenstrøm har responsen vært utelukkende positiv. 

– Jeg er veldig nervøs hver gang jeg slipper ut en ny episode. Man har gjerne en tanke om hva man selv syns, men det er jo ingen garanti for at andre er enig. Episodene inkluderer meg og andre, ganske ufiltrerte og akkurat slik vi er. Da er det veldig personlig å legge ut en episode uten å vite om andre kommer til å synes at det er gøy å høre på. Man åpner seg selv ut til verden når man prater, og det føles ut som om man slipper folk veldig inn i det man tenker og måten man er på. Å få gode tilbakemeldinger var derfor veldig deilig og betryggende. Det er veldig hyggelig at folk setter pris på noe man har brukt mye tid på å lage. 
 

For hver episode som blir lagt ut, må det tas opptak, klippes, lages overganger og redigeres. Med begrensede kunnskaper om redigeringsprogram, tar jobben ekstra lang tid, ifølge Waldenstrøm. Det aller meste av episodens innhold er derimot improvisasjon. 

– Jeg syns det er en klar styrke å improvisere. Jeg har ofte en grovskisse på forhånd, men når praten går av seg selv, blir det mye mer genuint å høre på, forteller han. 

I løpet av de tre første episodene har Eivind Abrahamsen og Rahman Akhtar Chaundry gjestet podcasten. I neste episode vil revymedlemmer være å høre. 

– Så langt har vel ikke utvelgingen av gjester vært en veldig demokratisk eller nøye planlagt prosess. Om dette er et prosjekt som slår litt an, hadde det vært artig å få med folk fra ulike sider av fakultetet. Det er klart at en podcast med bare meg og mine venner vil skape et veldig ensartet uttrykk. I tillegg blir det mer spennende for meg å planlegge episodene når jeg ikke kjenner gjestene godt fra før, og dermed ikke vet helt hva de kommer til å mene om ulike ting. 

Det siste tiårets eksplosjon av interesse for og tilgang på podcaster har bakgrunn i tilgjengelighet og personlig form, mener Waldenstrøm.

– Det er jo et veldig rart konsept å skulle høre på andre prate. Samtidig er noe av det jeg selv liker godt å kunne sitte og få inntrykk av andres meninger uten å måtte bidra i samtalen. Man kan velge selv hva man vil forholde seg til og bare lene seg tilbake og lytte. I tillegg gjør formatet at det blir veldig nært og personlig. Mange podcaster er laget av folk som er kjente fra andre ting. Da tror jeg mange setter pris på å føle at man kommer litt nærmere vedkommende. En annen fordel er at det er veldig tilgjengelig og lett å få med seg. Man kan få med seg en episode i forbifarten, i stedet for å måtte sette seg ned med en avis i en travel hverdag. 
 

En god podcast er ifølge Waldenstrøm kjennetegnet av en fin flyt i samtalen, en logisk fordeling av samtaleemner og en bra produksjon. 

– Til syvende og sist er vel det viktigste at en god podcast oppfyller det formålet den har. Da har det kanskje ikke så mye å si om alle jingles er laget med standarder fra Garageband. Så langt har Pod.Jur. hatt en litt avslappet atmosføre som skal være behagelig og underholdende å høre på. Det vil jeg at den skal fortsette å være. Samtidig har jeg et mål om å få inn litt mer substans, gjerne med diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer som er relaterte til jussen. Jeg har riktig nok ikke noen forutsetninger for å komme med de dypeste analysene av juridiske problemstillinger. Likevel ønsker jeg å bidra med mine observasjoner som førsteårsstudent, samtidig som jeg vil skape rom for at andre kan gjøre det samme. I tillegg har jeg veldig lyst til å få muligheten til å fremheve folk på og utenfor Dragefjellet som gjør kule ting og er stole av det. Det er så mange som driver med mye kult, er engasjerte og gjør mye bra. Det har jeg veldig lyst til å få frem. 

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt en episode av Pod.Jur.?
– For det første håper jeg at folk sitter igjen med en følelse av at det var verdt å bruke tiden sin på. For det andre vil jeg at de skal være i bedre humør etter episoden enn før. Om de i tillegg har lært litt på veien, er det et kjempestort pluss. 
 

For øyeblikket er Waldenstrøm alene om arbeidet med podcasten. I fremtiden ser han derimot for seg å utvide til en gruppe. 

– Jeg tror det hadde vært positivt for alle involverte å utvide podcasten til en gruppe. Jeg må nok bare innse at jeg ikke klarer å nå alle målene jeg har satt meg alene. Det har jeg ikke kapasitet til. For det andre er det nok mer behagelig for de som hører på å forholde seg til flere mennesker som de kan bli kjent med gjennom episodene, forteller han. 

Fremover kan lytterne forvente nye episoder av Pod.Jur. hver andre uke, ifølge Waldenstrøm. 

– Jeg hadde i utgangspunktet et mål om å få ut én episode i uken. Det har vist seg å bli litt vanskelig. Det er likevel viktig med en regelmessighet, slik at folk kan venne seg til at episodene kommer til en fast tid. I tillegg har jeg et mål om å få til en litt mer helhetlig struktur, hvor man kan kjenne igjen enkelte segmenter i hver episode.

 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.