Dragefjellets nye stemme

Injuria.no • 16. mars 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 


«How to make a podcast» i søkefeltet på Youtube ble starten på Dragefjellets nye podcast, Pod.Jur. Med litt mangel på kunnskap, men rikelig med engasjement og evne til å by på seg selv, gikk førstekullist Carl Victor Waldenstrøm i høst inn for å starte jussens første studentpodcast. 
 

Tanken om å starte en podcast har vært til stede siden ungdomsskolen, men har fått ligge i bakhodet siden den tid. 

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et stort eksponeringsbehov, men jeg kan vel ikke nekte for det heller. Det er i alle fall gøy å få et kreativt utløp, samtidig som jeg har et ønske om å lage noe studentene på Dragefjellet kan samles rundt for å ha det gøy, forteller Waldenstrøm. 

Om navnet eller fjeset virker kjent, er ikke så rart, ettersom Waldestrøm trolig har rukket å involvere seg i mer enn de fleste etter et halvt år på Dragefjellet. 

– Jeg er jo ikke en som gjemmer meg bort. Jeg tenker vel at jeg er en som er med på å lage god stemning, sier han.

Som skuespiller i revyen, styremedlem i svømmeklubben, assistent i fagstyret og involvert i ELSA, er hverdagen langt fra tom. 

– Jeg liker å være med på mye og har derfor engasjert meg i litt forskjellig for å få litt følelsen av miljøet. Jeg syns det er spennende å ha ting å gjøre på, samtidig som det rett og slett er veldig givende å involvere seg i prosjekter sammen med andre, forteller Waldenstrøm. 
 

At Waldenstrøm skulle havne på Dragefjellet, var ikke selvsagt ett år tilbake. Med en bakgrunn i teatermiljøet, var målet lenge å satse på et arbeidsliv innenfor bransjen. 

– Jeg har drevet med teater i ulike former helt siden barnehagen og gikk senest på teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Jeg har alltid vært veldig interessert i å drive med kreative ting, og spesielt i å formidle. Lenge var jeg veldig overbevist om at jeg hadde lyst til å drive med noe innenfor teater. Jeg søkte blant annet teaterhøyskolen og så etter ulike muligheter i utlandet. Etter hvert innså jeg at den retningen kanskje ikke var helt rett for meg likevel. Da hadde jeg ingen anelse hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt valget på jussen, og jeg har ikke angret siden, forteller han.

Erfaringen fra teatermiljøet kan likevel være en fordel på mange områder i podcast-prosjektet.

– Jeg tror at det å være komfortabel med å snakke foran andre, stå på en scene og å formidle er egenskaper som har overføringsverdi til veldig mye. Det inkluderer absolutt å skulle lage en podcast. Man utleverer seg selv i veldig høy grad når man driver med dette. Da er det en fordel å ikke være redd for akkurat det. 
 


Carl Victor Waldenstrøm. Foto: Malin Askevold Helle

Etter å ha bestemt seg for å starte Pod.Jur, brukte Waldenstrøm mye tid på å hente inspirasjon fra andre podcaster. Alt fra  Misjonen  med Atle Antonsen og Johan Golden til  The Daily  fra  The New York Times  ble hørt på for å samle tips og triks. 

– Jeg merker at jeg prøver å imitere ulike grep som jeg ser fungerer bra hos andre. Spesielt  Pod Save America har vært en stor inspirasjonskilde. De behandler seriøse tema på en måte som er underholdende å høre på. På sikt er det noe slikt jeg ønsker å nærme meg, sier han. 

Med svarene fra google og inspirasjonen fra andre podcaster satte Waldenstrøm i gang med første episode av nykommeren Pod.Jur. 

– I den første episoden var det nok ganske tydelig at jeg ikke var helt utlært. Den ble likevel litt «her er jeg, og dette har jeg lyst til å gjøre. Resten får komme litt som det kommer». 
 

Én episode har blitt til tre, og flere er på vei. Ifølge Waldenstrøm har responsen vært utelukkende positiv. 

– Jeg er veldig nervøs hver gang jeg slipper ut en ny episode. Man har gjerne en tanke om hva man selv syns, men det er jo ingen garanti for at andre er enig. Episodene inkluderer meg og andre, ganske ufiltrerte og akkurat slik vi er. Da er det veldig personlig å legge ut en episode uten å vite om andre kommer til å synes at det er gøy å høre på. Man åpner seg selv ut til verden når man prater, og det føles ut som om man slipper folk veldig inn i det man tenker og måten man er på. Å få gode tilbakemeldinger var derfor veldig deilig og betryggende. Det er veldig hyggelig at folk setter pris på noe man har brukt mye tid på å lage. 
 

For hver episode som blir lagt ut, må det tas opptak, klippes, lages overganger og redigeres. Med begrensede kunnskaper om redigeringsprogram, tar jobben ekstra lang tid, ifølge Waldenstrøm. Det aller meste av episodens innhold er derimot improvisasjon. 

– Jeg syns det er en klar styrke å improvisere. Jeg har ofte en grovskisse på forhånd, men når praten går av seg selv, blir det mye mer genuint å høre på, forteller han. 

I løpet av de tre første episodene har Eivind Abrahamsen og Rahman Akhtar Chaundry gjestet podcasten. I neste episode vil revymedlemmer være å høre. 

– Så langt har vel ikke utvelgingen av gjester vært en veldig demokratisk eller nøye planlagt prosess. Om dette er et prosjekt som slår litt an, hadde det vært artig å få med folk fra ulike sider av fakultetet. Det er klart at en podcast med bare meg og mine venner vil skape et veldig ensartet uttrykk. I tillegg blir det mer spennende for meg å planlegge episodene når jeg ikke kjenner gjestene godt fra før, og dermed ikke vet helt hva de kommer til å mene om ulike ting. 

Det siste tiårets eksplosjon av interesse for og tilgang på podcaster har bakgrunn i tilgjengelighet og personlig form, mener Waldenstrøm.

– Det er jo et veldig rart konsept å skulle høre på andre prate. Samtidig er noe av det jeg selv liker godt å kunne sitte og få inntrykk av andres meninger uten å måtte bidra i samtalen. Man kan velge selv hva man vil forholde seg til og bare lene seg tilbake og lytte. I tillegg gjør formatet at det blir veldig nært og personlig. Mange podcaster er laget av folk som er kjente fra andre ting. Da tror jeg mange setter pris på å føle at man kommer litt nærmere vedkommende. En annen fordel er at det er veldig tilgjengelig og lett å få med seg. Man kan få med seg en episode i forbifarten, i stedet for å måtte sette seg ned med en avis i en travel hverdag. 
 

En god podcast er ifølge Waldenstrøm kjennetegnet av en fin flyt i samtalen, en logisk fordeling av samtaleemner og en bra produksjon. 

– Til syvende og sist er vel det viktigste at en god podcast oppfyller det formålet den har. Da har det kanskje ikke så mye å si om alle jingles er laget med standarder fra Garageband. Så langt har Pod.Jur. hatt en litt avslappet atmosføre som skal være behagelig og underholdende å høre på. Det vil jeg at den skal fortsette å være. Samtidig har jeg et mål om å få inn litt mer substans, gjerne med diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer som er relaterte til jussen. Jeg har riktig nok ikke noen forutsetninger for å komme med de dypeste analysene av juridiske problemstillinger. Likevel ønsker jeg å bidra med mine observasjoner som førsteårsstudent, samtidig som jeg vil skape rom for at andre kan gjøre det samme. I tillegg har jeg veldig lyst til å få muligheten til å fremheve folk på og utenfor Dragefjellet som gjør kule ting og er stole av det. Det er så mange som driver med mye kult, er engasjerte og gjør mye bra. Det har jeg veldig lyst til å få frem. 

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt en episode av Pod.Jur.?
– For det første håper jeg at folk sitter igjen med en følelse av at det var verdt å bruke tiden sin på. For det andre vil jeg at de skal være i bedre humør etter episoden enn før. Om de i tillegg har lært litt på veien, er det et kjempestort pluss. 
 

For øyeblikket er Waldenstrøm alene om arbeidet med podcasten. I fremtiden ser han derimot for seg å utvide til en gruppe. 

– Jeg tror det hadde vært positivt for alle involverte å utvide podcasten til en gruppe. Jeg må nok bare innse at jeg ikke klarer å nå alle målene jeg har satt meg alene. Det har jeg ikke kapasitet til. For det andre er det nok mer behagelig for de som hører på å forholde seg til flere mennesker som de kan bli kjent med gjennom episodene, forteller han. 

Fremover kan lytterne forvente nye episoder av Pod.Jur. hver andre uke, ifølge Waldenstrøm. 

– Jeg hadde i utgangspunktet et mål om å få ut én episode i uken. Det har vist seg å bli litt vanskelig. Det er likevel viktig med en regelmessighet, slik at folk kan venne seg til at episodene kommer til en fast tid. I tillegg har jeg et mål om å få til en litt mer helhetlig struktur, hvor man kan kjenne igjen enkelte segmenter i hver episode.

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982