Dragefjellets nye stemme

Injuria.no • 16. mars 2019

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle
 


«How to make a podcast» i søkefeltet på Youtube ble starten på Dragefjellets nye podcast, Pod.Jur. Med litt mangel på kunnskap, men rikelig med engasjement og evne til å by på seg selv, gikk førstekullist Carl Victor Waldenstrøm i høst inn for å starte jussens første studentpodcast. 
 

Tanken om å starte en podcast har vært til stede siden ungdomsskolen, men har fått ligge i bakhodet siden den tid. 

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et stort eksponeringsbehov, men jeg kan vel ikke nekte for det heller. Det er i alle fall gøy å få et kreativt utløp, samtidig som jeg har et ønske om å lage noe studentene på Dragefjellet kan samles rundt for å ha det gøy, forteller Waldenstrøm. 

Om navnet eller fjeset virker kjent, er ikke så rart, ettersom Waldestrøm trolig har rukket å involvere seg i mer enn de fleste etter et halvt år på Dragefjellet. 

– Jeg er jo ikke en som gjemmer meg bort. Jeg tenker vel at jeg er en som er med på å lage god stemning, sier han.

Som skuespiller i revyen, styremedlem i svømmeklubben, assistent i fagstyret og involvert i ELSA, er hverdagen langt fra tom. 

– Jeg liker å være med på mye og har derfor engasjert meg i litt forskjellig for å få litt følelsen av miljøet. Jeg syns det er spennende å ha ting å gjøre på, samtidig som det rett og slett er veldig givende å involvere seg i prosjekter sammen med andre, forteller Waldenstrøm. 
 

At Waldenstrøm skulle havne på Dragefjellet, var ikke selvsagt ett år tilbake. Med en bakgrunn i teatermiljøet, var målet lenge å satse på et arbeidsliv innenfor bransjen. 

– Jeg har drevet med teater i ulike former helt siden barnehagen og gikk senest på teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Jeg har alltid vært veldig interessert i å drive med kreative ting, og spesielt i å formidle. Lenge var jeg veldig overbevist om at jeg hadde lyst til å drive med noe innenfor teater. Jeg søkte blant annet teaterhøyskolen og så etter ulike muligheter i utlandet. Etter hvert innså jeg at den retningen kanskje ikke var helt rett for meg likevel. Da hadde jeg ingen anelse hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt valget på jussen, og jeg har ikke angret siden, forteller han.

Erfaringen fra teatermiljøet kan likevel være en fordel på mange områder i podcast-prosjektet.

– Jeg tror at det å være komfortabel med å snakke foran andre, stå på en scene og å formidle er egenskaper som har overføringsverdi til veldig mye. Det inkluderer absolutt å skulle lage en podcast. Man utleverer seg selv i veldig høy grad når man driver med dette. Da er det en fordel å ikke være redd for akkurat det. 
 


Carl Victor Waldenstrøm. Foto: Malin Askevold Helle

Etter å ha bestemt seg for å starte Pod.Jur, brukte Waldenstrøm mye tid på å hente inspirasjon fra andre podcaster. Alt fra  Misjonen  med Atle Antonsen og Johan Golden til  The Daily  fra  The New York Times  ble hørt på for å samle tips og triks. 

– Jeg merker at jeg prøver å imitere ulike grep som jeg ser fungerer bra hos andre. Spesielt  Pod Save America har vært en stor inspirasjonskilde. De behandler seriøse tema på en måte som er underholdende å høre på. På sikt er det noe slikt jeg ønsker å nærme meg, sier han. 

Med svarene fra google og inspirasjonen fra andre podcaster satte Waldenstrøm i gang med første episode av nykommeren Pod.Jur. 

– I den første episoden var det nok ganske tydelig at jeg ikke var helt utlært. Den ble likevel litt «her er jeg, og dette har jeg lyst til å gjøre. Resten får komme litt som det kommer». 
 

Én episode har blitt til tre, og flere er på vei. Ifølge Waldenstrøm har responsen vært utelukkende positiv. 

– Jeg er veldig nervøs hver gang jeg slipper ut en ny episode. Man har gjerne en tanke om hva man selv syns, men det er jo ingen garanti for at andre er enig. Episodene inkluderer meg og andre, ganske ufiltrerte og akkurat slik vi er. Da er det veldig personlig å legge ut en episode uten å vite om andre kommer til å synes at det er gøy å høre på. Man åpner seg selv ut til verden når man prater, og det føles ut som om man slipper folk veldig inn i det man tenker og måten man er på. Å få gode tilbakemeldinger var derfor veldig deilig og betryggende. Det er veldig hyggelig at folk setter pris på noe man har brukt mye tid på å lage. 
 

For hver episode som blir lagt ut, må det tas opptak, klippes, lages overganger og redigeres. Med begrensede kunnskaper om redigeringsprogram, tar jobben ekstra lang tid, ifølge Waldenstrøm. Det aller meste av episodens innhold er derimot improvisasjon. 

– Jeg syns det er en klar styrke å improvisere. Jeg har ofte en grovskisse på forhånd, men når praten går av seg selv, blir det mye mer genuint å høre på, forteller han. 

I løpet av de tre første episodene har Eivind Abrahamsen og Rahman Akhtar Chaundry gjestet podcasten. I neste episode vil revymedlemmer være å høre. 

– Så langt har vel ikke utvelgingen av gjester vært en veldig demokratisk eller nøye planlagt prosess. Om dette er et prosjekt som slår litt an, hadde det vært artig å få med folk fra ulike sider av fakultetet. Det er klart at en podcast med bare meg og mine venner vil skape et veldig ensartet uttrykk. I tillegg blir det mer spennende for meg å planlegge episodene når jeg ikke kjenner gjestene godt fra før, og dermed ikke vet helt hva de kommer til å mene om ulike ting. 

Det siste tiårets eksplosjon av interesse for og tilgang på podcaster har bakgrunn i tilgjengelighet og personlig form, mener Waldenstrøm.

– Det er jo et veldig rart konsept å skulle høre på andre prate. Samtidig er noe av det jeg selv liker godt å kunne sitte og få inntrykk av andres meninger uten å måtte bidra i samtalen. Man kan velge selv hva man vil forholde seg til og bare lene seg tilbake og lytte. I tillegg gjør formatet at det blir veldig nært og personlig. Mange podcaster er laget av folk som er kjente fra andre ting. Da tror jeg mange setter pris på å føle at man kommer litt nærmere vedkommende. En annen fordel er at det er veldig tilgjengelig og lett å få med seg. Man kan få med seg en episode i forbifarten, i stedet for å måtte sette seg ned med en avis i en travel hverdag. 
 

En god podcast er ifølge Waldenstrøm kjennetegnet av en fin flyt i samtalen, en logisk fordeling av samtaleemner og en bra produksjon. 

– Til syvende og sist er vel det viktigste at en god podcast oppfyller det formålet den har. Da har det kanskje ikke så mye å si om alle jingles er laget med standarder fra Garageband. Så langt har Pod.Jur. hatt en litt avslappet atmosføre som skal være behagelig og underholdende å høre på. Det vil jeg at den skal fortsette å være. Samtidig har jeg et mål om å få inn litt mer substans, gjerne med diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer som er relaterte til jussen. Jeg har riktig nok ikke noen forutsetninger for å komme med de dypeste analysene av juridiske problemstillinger. Likevel ønsker jeg å bidra med mine observasjoner som førsteårsstudent, samtidig som jeg vil skape rom for at andre kan gjøre det samme. I tillegg har jeg veldig lyst til å få muligheten til å fremheve folk på og utenfor Dragefjellet som gjør kule ting og er stole av det. Det er så mange som driver med mye kult, er engasjerte og gjør mye bra. Det har jeg veldig lyst til å få frem. 

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt en episode av Pod.Jur.?
– For det første håper jeg at folk sitter igjen med en følelse av at det var verdt å bruke tiden sin på. For det andre vil jeg at de skal være i bedre humør etter episoden enn før. Om de i tillegg har lært litt på veien, er det et kjempestort pluss. 
 

For øyeblikket er Waldenstrøm alene om arbeidet med podcasten. I fremtiden ser han derimot for seg å utvide til en gruppe. 

– Jeg tror det hadde vært positivt for alle involverte å utvide podcasten til en gruppe. Jeg må nok bare innse at jeg ikke klarer å nå alle målene jeg har satt meg alene. Det har jeg ikke kapasitet til. For det andre er det nok mer behagelig for de som hører på å forholde seg til flere mennesker som de kan bli kjent med gjennom episodene, forteller han. 

Fremover kan lytterne forvente nye episoder av Pod.Jur. hver andre uke, ifølge Waldenstrøm. 

– Jeg hadde i utgangspunktet et mål om å få ut én episode i uken. Det har vist seg å bli litt vanskelig. Det er likevel viktig med en regelmessighet, slik at folk kan venne seg til at episodene kommer til en fast tid. I tillegg har jeg et mål om å få til en litt mer helhetlig struktur, hvor man kan kjenne igjen enkelte segmenter i hver episode.

 

Av Siggen og Begeret 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!
Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.