Klimasøksmål 2016

Injuria.no • 30. november 2016

Til sak for en bærekraftig fremtid

Skrevet av Mina Haugen og Kristine Skorpen 

Menneskeskapte klimaendringer er et evig brennhett tema, og det blir stadig mer aktuelt etter hvert som flere begynner å merke effektene av høyere temperaturer og stigende havnivåer. Mange opplever at tiden er i ferd med å renne ut, og at man ikke lenger kan vente på at myndighetene iverksetter tiltak for å bremse den globale oppvarmingen. Flere organisasjoner og privatpersoner har derfor valgt å gå rettens vei, og saksøkt sine egne myndigheter for brudd på nasjonale og internasjonale miljøforpliktelser. Vi har sett det skje i Nederland, hvor over 900 mennesker saksøkte staten for manglende klimahandlinger. I USA har ungdomsorganisasjonen «Our Children’s future» gått til søksmål mot Obama-administrasjonen for brudd på landets miljøforpliktelser etter den amerikanske Grunnloven. Borgerne har sakte men sikkert begynt å ta saken i egne hender, og mener at myndighetene i større grad må svare for manglende tiltak i kampen for en grønnere klode.

Nå står Norge for tur. Den 18. oktober i år gikk Greenpeace og Natur og Ungdom til sak mot den norske stat for brudd på Grunnloven § 112. Målet er å få Olje- og energidepartementets nylige vedtak om å gi 13 selskaper utvinningstillatelser for petroleum (olje og gass) kjent ugyldig. Dersom søksmålet vinner frem, vil det bli det det største inngrepet domstolene har gjort i myndighetsutøvelsen siden andre verdenskrig.

Selv om det er Greenpeace og Natur og Ungdom som står som saksøkere, så er de ikke alene om søksmålet. Begge organisasjonene er tilknyttet Foreningen Grunnloven § 112. Formålet til foreningen er å være et nav for formidling og operasjonalisering av Grunnlovens miljøparagraf, samtidig som de vil være en arena for faglig diskusjon i krysningspunktet mellom klimaaktivisme og juss. Foreningen er en bred koalisjon av flere ulike miljøorganisasjoner og enkeltpersoner som kaller seg arbeidsgruppa for Klimasøksmål Arktis, og som jobber med å spre info om og samle inn midler til søksmålet. I tillegg til Greenpeace og Natur og Ungdom er organisasjonene Spire, Concerned Students Norway, Concerned Artists Norway, Forfatternes klimaaksjon § 112 og Besteforeldrenes klimaaksjon tilknyttet Foreningen.

Injuria har pratet med nestleder Foreningen Grunnloven § 112,Mari Seilskjær. Hun er utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, og hun jobber til daglig i NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere). Hun skrev masteroppgave om klimalovgivning og var med på å stifte Foreningen § 112.

 

Grunnlaget for søksmålet er at Staten v/Olje og energidepartementet har åpnet for oljeboring i Barentshavet. Hva er det med dette vedtaket som gjorde at dere valgte å gå til søksmål mot den norske stat?

– Klimavitenskapen blir klarere og klarere på at det er på høy tid å legge om kursen. Det er bred enighet blant klimaforskere om at det meste av oljen som er oppdaget, må bli liggende i bakken dersom vi skal nå togradersmålet. I Paris-avtalen er dette til og med skjerpet til et mål om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, dvs. at enda mindre kan slippes ut. Dette er første gang på over 20 år at Norge åpner for oljeutvinning i helt nye områder. Det er snakk om et langsiktig prosjekt med omfattende oljeutvinning fra 2030 og mange tiår frem i tid. 23. konsesjonsrunde vil altså medføre svært store utslipp i lang tid fremover, i en periode hvor vi må legge om til andre energikilder enn de fossile.

Grunnlaget for søksmålet er Grunnloven § 112, den såkalte miljøparagrafen. Av bestemmelses første ledd framgår det at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Videre følger det av bestemmelsen at «naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.» Av paragrafens siste ledd følger det også at «statens myndigheter skal tiltak for å gjennomføre disse grunnsetningene».

Oppsummert følger det dermed av paragrafen at myndighetene har en plikt til å sikre bærekraftig natur miljø for statens borgere. Paragrafen ble revidert og skjerpet i forbindelse med Grunnlovsendringene i 2014, og er nå plassert som en av de sentrale menneskerettighetene i loven.

Grunnlovens § 112 har aldri blitt prøvd for domstolen før. Er det en paragraf som egner seg godt for rettslig prøving?

– Grunnlovsbestemmelser går foran ordinær lov og forvaltningsvedtak, og det er derfor helt vesentlig å finne ut mer om hva miljøparagrafen innebærer og hvilken grense den oppstiller. Det er relativt få rettskilder som gir anvisning på det nærmere innholdet i bestemmelsen, men ordlyden gir borgere rett til en viss miljøkvalitet, rett til informasjon om miljøforhold og pålegger staten en aktiv handlingsplikt. Bestemmelsen er nylig skjerpet, og bakgrunnen for det var nettopp å klargjøre at Grunnloven § 112 er en rettslig forpliktende bestemmelse. Koblet med en klimavitenskap som klart sier at bruken av fossile ressurser må begrenses kraftig om vi skal unngå ødeleggende global oppvarming, og en saksbehandling som ikke har vurdert klimakonsekvensene av den planlagte oljeboringen, ser vi fram til å få domstolenes vurdering av om tildelingene er grunnlovsmessige.

Det er lagt ned mye arbeid og ressurser i forberedelsene til dette søksmålet. Kan du fortelle om prosessen frem til stevningen ble sendt til tingretten i Oktober?

-Det hele startet på et seminar under Klimafestivalen § 112 for et par år siden. Folk fra miljøbevegelsen, klimavitere og jurister deltok på en workshop under festivalen, og diskuterte om muligheten for et klimasøksmål mot staten. Vi fant ut at vi burde forfølge denne ideen, så vi begynte å møtes med jevne mellomrom for å diskutere videre. Det ledet til at vi satte i gang det som nå har blitt Klimasøksmål Arktis.

– I en så stor og prinsipiell sak som dette, blir det nok nødvendig å ta den til øverste instans. Vi er derfor forberedt på å ta saken helt til Høyesterett. Skal det være noe poeng med søksmålet, må det gjøres ordentlig. Vi har derfor brukt mye tid på å skaffe ressurser til god advokatbistand. Vi har også satt sammen et juridisk råd med tunge fagpersoner, som har gitt sine innspill til hvordan vi bør gå fram og hvordan den juridiske argumentasjonen bør legges opp. Rådet har blitt ledet av Pål W. Lorentzen (red: Høyesterettsadvokat fra Bergen).

-Vi har også jobbet mye med de ikke-juridiske sidene av søksmålet. Det er helt sentralt for oss at søksmålet er et breddeinitiativ, og minst like viktig som den rent rettslige aspektene ved en rettssak, er det at søksmålet bidrar til å skape engasjement og oppmerksomhet rundt klimasaken og norsk oljepolitikk. Vi opplever mye velvilje fra flere kanter. En folkefinansieringskampanje nå i høst samlet inn 500 000 kroner på en drøy måned. Det synes vi selvfølgelig er svært positivt.

I stevningen som er sendt til Oslo tingrett nevnes Paris-avtalen flere ganger. Hvilken innflytelse har denne avtalen i søksmålet, med tanke på at det er en folkerettslig?

– I rettssaken vil Paris-avtalen ha størst betydning som bevis. Avtalen viser en etablert enighet om hva som er den globale klimatilstanden og hvor mye utslipp må begrenses hvis vi skal kunne bevare et levelig klima. Det at Norge har signert og ratifisert avtalen gir uttrykk for at vi har sluttet oss til avtalens definisjoner av hva et levelig klimaer. Dette kan ha betydning for hvordan retten vurderer klimasøksmålet.

 

Flere land opplever å bli saksøkt av innbyggerne på grunn av brudd på miljøforpliktelser. Kan dette ha innvirkning på utfallet av saken i tingretten?

– Rettslig sett har andre nasjonale søksmål liten betydning i en rettsak om den norske Grunnloven. Domstolen kommer til å vurdere søksmålet på samme måte som andre rettslige spørsmål, tolke lovbestemmelsen og ta stilling til den konkrete saken den står ovenfor. Klimakampen har så langt blitt ført mer i den politiske enn den rettslige sfæren, men nå tar stadig flere i bruk juridiske virkemidler i klimaarbeidet. Et annet poeng er at vi befinner oss i en fase hvor stadig flere får øynene opp for klimautfordringene kloden står overfor. Det skjer en mental modningsprosess hos mange, noe som også vil kunne ha betydning for hvordan saken vurderes rettslig.

Så, hva er planen fremover?

-Staten har fått frist til 14. desember for å presentere sitt syn på saken. Før den tid vet vi ikke hvilke av anførslene våre de kommer til å imøtegå, og det blir veldig spennende å se hva de har å si. Svaret fra dem har betydning for hvor omfattende rettssaken blir. Uavhengig av utfallet, kommer vi få uttalelser i domspremissene om hvordan Grunnlovens § 112 skal forstås og tolkes. Og som sagt er vi forberedt på at saken kommer til å gå videre helt til Høyesterett. Selve rettssaken mellom Greenpeace og NU og staten v/Olje- og Energidepartementet vil nok ikke bli avholdt før et godt stykke ut i 2017. Saken er likevel som nevnt ikke den første av sitt slag i verden, og det norske klimasøksmålet har fått stor internasjonal oppmerksomhet. Det kan se ut som tiden er moden for at domstolene kommer på banen i kampen for en grønn og bærekraftig verden. Tilnærmet all klimaforskning sier at tiden er i ferd med å renne ut dersom den globale temperaturøkningen ikke skal overskride halvannengradersmålet i Paris-avtalen. Etterhvert som stadig flere kjenner klimaendringene på kroppen, samtidig som det ikke ser ut til at verdens folkevalgte myndigheter er i stand til å gjennomføre tilstrekkelige tiltak mot forurensing, karbongassutslipp og avskoging, kan inngrep fra domstolene bli nødvendige for å redde verdens klima. Det er ingen tvil om at den dømmende makt kan bli bevisst på dens rolle i kampen mot klimaendringen, og det er ikke utenkelig at veien til en grønnere fremtid går gjennom en rettssal.

Du kan lese mer om klimasøksmålet på klimasøksmål.no, hvor også stevningen i saken er lagt ut.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.