10 500 kroner – regjeringens pris på retten til familieliv

Injuria.no • 2. desember 2018

Skrevet av Awes Afgan, saksbehandler i Jussformidlingen
Bilde: Jussformidlingen


Det å kunne være med sin familie er et grunnleggende behov for ethvert menneske. Dagens gebyrordning fra den norske regjeringen i forbindelse med familiegjenforening, gjør det svært vanskelig for mange å få oppfylt dette behovet.

De som søker om familiegjenforening kan ofte være i en desperat og fortvilet situasjon, hvor de vil gjøre tilnærmet hva som helst for å få sin familie til Norge. For å søke om familiegjenforening må søkerne ikke bare oppfylle en rekke strenge vilkår i utlendingsloven, men de må også betale et gebyr på kr 10 500, bare for å få lov til å kunne søke. [1] Gebyrøkningene de siste årene, særlig under Solberg-regjeringen, kan få det til å virke som om det for regjeringen ikke finnes grenser for hva man kan kreve av mennesker i en desperat situasjon. 


Innføringen av gebyret

I 2003 valgte regjeringen å innføre et gebyr på kr 600 for å søke om familiegjenforening. Begrunnelsen for innføringen av gebyret var «å redusere omfanget av mangelfulle og åpenbart grunnløse søknader» [2]. Allerede da ble gebyret møtt med kritikk fra en rekke høringsinstanser. I Oslo Biskops høringsuttalelse kan vi lese at  «Oslo Biskop stiller seg spørrende til at et rikt land som Norge har behov for å sette økonomiske betingelser som krav til mennesker som vil søke om en rettighet etter utlendingsloven. Ordningen vil ramme de fattige mest, og dermed bidra til ytterligere å skape skille mellom rike og fattige når det gjelder ‘tilgang på like muligheter’» [3] .

Den samme problematikken gjør seg like sterkt gjeldende i dag, om ikke sterkere, som følge av den drastiske økningen av gebyrets størrelse. Gebyrets størrelse utgjør utvilsomt en høy pris for å leve sammen med sine kjære. 


Hva skyldes økningen av gebyret?

Fra gebyret ble innført i 2003 til i dag, har økningen vært på svimlende 1650 %, eller hele 9 900 kr. Hva som er grunnen til at regjeringen setter en så høy pris på retten til familieliv fremgår ikke klart av regjeringens uttalelser. 

Det er vanskelig å forstå hvordan gebyret i Norge kan være såpass høyt når tilsvarende tjeneste i vårt naboland, Sverige, bare koster kr 1500. [4] Det er også vanskelig for søkerne og deres familier å forstå at en så dramatisk økning ikke fører til at man får noe som helst tilbake, for eksempel i form av redusert saksbehandlingstid.

I forbindelse med økningen fra kr 8000 til kr 10 500 uttalte statssekretær i Justisdepartementet, Torkil Åmland (FrP), at «Gebyret har vært på 8000 kroner og det virker ikke som om det har skremt folk fra å søke» [5]. Det er klart at de som søker om familiegjenforening, vil søke om å få være med sin familie uansett hvilken pris de må betale. De vil gjøre alt de makter for å kunne samle sammen nok penger til å kunne få se sin familie igjen. Det er derfor bemerkelsesverdig at regjeringen ønsker å «tjene» penger på mennesker i en vanskelig situasjon. Å godta at gebyret økes med den begrunnelse at folk uansett kommer til å søke, er ikke en rettsstat verdig.

Regjeringen virker ikke særlig bekymret for at gebyret skaper problemer for norske borgere, som allerede gjør det de makter for å møte de mange kravene som stilles for å kunne leve sammen med familiene sine. I lys av Åmlands uttalelser er det nærliggende å anta, med Karin Andersens (SV) ord, at «[…] Regjeringens hensikt er at færre skal kunne søke» [6].


Svekket rettssikkerhet for de aller svakeste

Konsekvensen av dagens skyhøye gebyr er at muligheten for familiegjenforening vanskeliggjøres og det er særlig på bekostning av personer med lavt lønnsnivå. Det er i all hovedsak de svakeste gruppene, med dårlig økonomi og få muligheter til å få hjelp, som rammes. Disse har ikke midler til å betale for seg og får derfor ikke fremmet sin søknad om familiegjenforening.  Dette innebærer at de blir fratatt en av de mest fundamentale menneskerettighetene, nemlig retten til familieliv. I lengden er dette et stort problem for både samfunnet som sådan og for det enkelte individ som blir berørt. Det er ikke slik at rettssamfunnet vårt vil bli ødelagt som følge av dette i løpet av et år eller to, men over tid vil slike ordninger svekke rettssikkerheten til de aller svakeste gruppene i samfunnet.  Det  er et alvorlig problem.

Vi i Jussformidlingen mener derfor at gebyret for å søke om familiegjenforening bør fjernes, eller i det minste settes ned.


[1] https://www.udi.no/ord-og-begreper/gebyr/#link-3593 – 02.05.18

[2] Ot. Prp. Nr. 19 (2002-2003) s. 1

[3] Ot. Prp. Nr. 19 (2002-2003) s. 3

[4] https://www.migrationsverket.se/Privatpersoner/Flytta-till-nagon-i-Sverige/Avgifter.html - 02.05.18

[5] https://www.nrk.no/hordaland/kan-matte-betale-10.500-kroner-for-familiegjenforening-1.13742516 - 02.05.18

[6] https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=67886 – 02.05.18

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.