USAs høyesterett, prejudikater og politikk

Injuria.no • 30. november 2018

Skrevet av Jonas Nielsen

Etter Senatets godkjenning av Brett Kavanaugh den 5. oktober har reaksjonene vært splittende. For oss her i Norge kan det virke som et mediesirkus uten like. Politisk utnevnte dommere har her til lands vært en distansert historie fra siden før krigen av (1945), og i dag holder Norges høyesterettsdommere seg ofte strengt disiplinert til en doktrine som skiller politikk og juss. I USA møter vi en helt annen virkelighet, hvor politikk og juss ofte møtes med like tung vekt i dom-
stolens kammer. For å forstå Kavanaugh-saken er det først sentralt å forstå USA og hva som får
deres rettssystem til å tikke og gå.


Bildetekst: US Supreme Court Building. Bilde: aoc.gov
 

To tradisjoner, én likhet

Når man først setter seg ned for å studere de forskjellige rettstradisjonene vil man fort komme til en realisering. Det er overaskende mange varierende tradisjoner og få land har en «ren» tradisjon som følges fullt ut. Det kontinentale Europa har en lang tradisjon med å følge det systemet som kalles «civil law», et system basert på romerske tradisjoner og regler utstedt fra en lovgiver. Anglosaksiske rettskulturer har fulgt den tradisjonen som primært vokste frem i Storbritannia, da ofte kalt «common law», hvor regler er langt mer sentrert rundt dommere og domstolene. 

Når man sier at Norge følger den kontinentale tradisjonen vil dette være en forenkling av hvordan det norske systemet fungerer. Det norske systemet har to sentrale funksjoner som skiller seg markant fra den rene formen for «civil law» slik vi finner den på kontinentet, og begge disse funksjonene kan oppsummeres i et kort ord; Høyesterett. I Norge har Høyesterett alminnelig jurisdiksjon og denne rett sitter med prejudikatfunksjon. Her skiller Norge seg betraktelig fra sine «civil law»-brødre i syd. 


Bildetekst: Norges Høyesterett, kammer for andre avdeling. Bilde: Tore Sætre

I «civil law»-tradisjonen fulgt av det kontinentale Europa har prejudikater sjeldent vært av verdi. I Frankrike har eksempelvis ikke deres høyesteretter (fire totalt) en prejudikatgivende funksjon og deres domsavsigelser fungerer rådgivende fremfor bindende for advokater og dommere. En annen løsning er ført av vår nabo til øst, Sverige. Her har man delt Høyesteretten i Högsta domstolen (HD) og Högsta förvaltningsdomstolen (HfD), hvor kun HD har prejudikatfunksjon. Dette fører til at Sveriges høyesterett (HD) ikke fører saker som omfatter forvaltningen, og dette svekker deres mulighet til å føre prejudikat. Prejudikater i Sverige er bindende, men deres høyesterett har begrenset jurisdiksjon, og dette gjør igjen prejudikater mindre omfattende og til en mindre sentral del av rettskildematerialitet.

Vår Høyesterett bærer også funksjonen av å kunne sette norske lover til siden. På engelsk kalles dette ofte for «judicial review» og Norge er et av få land hvor en høyesterett med alminnelig jurisdiksjon kan overprøve hva Stortinget og regjeringen har stemt igjennom av lovverk. I Nederland er eksempelvis slik «judicial review» gjort ulovlig ved deres grunnlov § 120. De fleste kontinentale land har enten forbudt slik praksis, slik som Nederland, eller sentrert slike spørsmål til en «constitutional court», slik vi finner i Tyskland, med deres Bundesverfassungsgericht (Forbundsrepublikken Tysklands forfatningsdomstol). Disse domstolene har en særlig begrenset jurisdiksjon, noe som innsnevrer deres kompetanse til å regulere landets lover. 

Norge har, med andre ord, langt større likhetstrekk til vår Amerikanske nabo når det kommer til domstolene, og særlig til Høyesterett. For oss i Norge er Høyesteretts avgjørelser bindende og prejudikat fra denne domstolen får virkning for hele dens jurisdiksjon (hele Norge). Norske domstoler underlagt Høyesteretts jurisdiksjon kan ikke fravike prejudikater, noe som er et særegent preg fra «common law» og som gjør at vi skiller oss betraktelig fra våre kontinentale naboer. 
 

Prejudikater i Norge og i USA

Når både Norge og USA har bindende prejudikat utsendt fra en høyesterett med alminnelig jurisdiksjon, vil et spørsmål stå sentralt: Hvor er de store forskjellene?

Før man ser på prejudikatfunksjonen man finner i rettssystemet i USA er det sentralt å først gå inn på det amerikanske domstolhierarkiet. I USA har man to selvstendige domstolhierarki, det føderale og det delstatlige. Det delstatlige er for omfattende til å gjennomgå her, men omfatter lover, reguleringer og grunnloven til den aktuelle delstaten. Dette hierarkiet er ofte delt i tre, men vil i flere delstater kunne være satt med både flere og med færre ledd. 

Det andre leddet er det føderale domstolhierarkiet, hvor føderale lover, reguleringer og USAs grunnlov er de sentrale rettskildene. Brytes en føderal lov er det vanlig å ta det inn til det føderale domshierarkiet, men det er ikke absolutt. Om man ønsker det kan man velge å føre en føderal sak i det delstatlige hierarkiet.

Det føderale hierarkiet har tre domstoler: distriktsdomstolene (94+3), de føderale ankedomstolene (12) og USAs høyesterett. Dette systemet ligner mer på det vi har her i Norge.

Ettersom USA har flere hierarkier, har også prejudikatene som domstolene avsier varierende verdi. I motsetning til hvordan det er i Norge, hvor kun én domstol har prejudikatfunksjon (Høyesterett), har alle domstoler i USA prejudikatsvirkning for sine respektive jurisdiksjoner. Dette kan best belyses i en dom avsagt av The Supreme Court of California, hvor førstevoterende (Justice Raymond E. Peters) uttalte følgende sentrale obiter dictum: 

“[U]nder the doctrine of stare decisis, all tribunals exercising inferior jurisdiction are required to follow decisions of courts exercising superior jurisdiction. Otherwise, the doctrine of stare decisis makes no sense. The decisions of this court are binding upon and must be followed by all the state courts of California. Decisions of every division of the District Courts of Appeal are binding upon all the justice and municipal courts and upon all the superior courts of this state, and this is so whether or not the superior court is acting as a trial or appellate court. Courts exercising inferior jurisdiction must accept the law declared by courts of superior jurisdiction. It is not their function to attempt to overrule decisions of a higher court.” («Auto Equity Sales, Inc. v. Superior Court» (1962) [i] )

Hadde Norge fulgt det samme systemet som USA, ville vi hatt et system hvor alle avgjørelsene tatt av Gulating ville blitt bindende for Gulatings jurisdiksjon, mens domsavsigelsene i Hålogaland ville blitt bindende for Nord-Norge. I Norge har riktignok prinsippet om at loven skal være lik over hele landet stått sterkt, noe som gjør at kun en domstol har prejudikatfunksjon og at denne domstolen har hele landet som jurisdiksjon.
 

Hvorfor så kontroversielt?

Mye av årsaken til at dommer Brett Kavanaugh og Neil Gorsuch var såpass kontroversielle karakterer har likevel ikke så mye å gjøre med amerikansk rettstradisjon som med deres rettskultur. 

I USA, likt som i Norge, har høyesteretten alle de juridiske rammene tilrettelagt for å spille en aktiv rolle i både politikk og lov. I Norge har Høyesterett siden krigen påtatt seg en restriktiv rolle i å fylle ut lover og regler, mye takket være effektiviteten i Stortinget. Sammenlignet med USA har Norge langt færre «checks and balances», som gjør at prosessene for lovgiver er kortere i Norge. Norge hadde likevel en periode med aktive dommere som «skapte lov fra benken», men denne kulturen trakk seg tilbake under Gerhardsen på 1940-50 tallet.


Bildetekst: Født av en norsk innvandrer, Earl Warren brøt med en restriktiv rettstradisjon og
brakte med seg en epoke av juridisk aktivisme. Bilde: Harris & Ewing photography firm

USA hadde også sin periode med juridisk restriksjon. Justitiarius Earl Warren (født av en norsk innvandrer) ble den første som systematisk brøyt med denne tradisjonen, noe som igjen førte med seg kjente saker slik som Brown v. Board of Education (1954), som ulovliggjorde segregering i offentlige skoler, Miranda v. Arizona (1966), som gjorde at rettighetene til en i politiets varetekts skulle forklares tydelig (ofte ved den velkjente Miranda-advarselen) og Gideon v. Wainwright (1963), som krevde at enhver som ikke hadde råd til advokat skulle få dette dekket av myndighetene.

Warren og hans etterfølger justitiarius Warren Burger førte en aktiv domstol, noe som William Rehnquist (86-05) satte en tydelig begrensning på. Dette viser det tydeligste skillet innenfor Amerikansk høyesterettspraksis: Skal man tolke grunnloven innskrenkende og la Kongressen skape lovene (originalist), eller skal høyesteretten ta en aktiv rolle i å skape lover når Kongressen står fast i politiske prosesser (ofte kalt «judicial activism»)?

Det mange frykter vil bli tilfellet med Neil Gorsuch og Brett Kavanaugh er hvordan deres nykonservative holdninger vil påvirke prejudikater avsagt av tidligere juridisk aktive høyesteretter, da særlig prejudikatet Roe v. Wade fra 1973 (grunnlovsfester retten til abort) og Planned Parenthood v. Casey fra 1992 (som tillot restriksjoner på abort). Abort er et høyst kontroversielt tema i USA og republikanerne, som nå kontrollerer både Senatet og Representantenes hus, er imot innføringen av lover som tillater abort. Med andre ord er høyesterettens prejudikater det eneste som gjør det umulig for delstater å ulovliggjøre abort fullt ut. 
 

Politikk?

I USA er det vanskelig å skille politikk og juss, noe vi har gjort relativt effektivt i Norge. Mye av dette kommer av hvordan man utnevner dommere på. I Norge har vi hatt siden 2001 et innstillingsråd hvor Høyesterettsdommere (inklusiv justitiariusen) intervjuer og setter opp en foretrukket liste over kandidater, som så leveres til Justisdepartementet. Når Justisdepartementet har funnet sine kandidater så innsettes de av Kongen i Statsråd, uten påvirkning fra Stortinget.

I USA blir derimot dommere utnevnt av presidenten, som  “[…]with the Advice and Consent of the Senate […] appoint […] Judges to the Supreme Court […]” jf. US Constitution, Section 2, Article 2. Med andre ord skal dommere utnevnes med Senatets aksept. Dette har i lang tid blitt brukt som et virkemiddel for å nominere, og akseptere, dommere som lener samme vei politisk som den presidenten som utnevnte de. Dette er ingen absolutt regel, men i senere tid er dette blitt langt vanligere. De to siste dommerne, Neil Gorsuch og Brett Kavanaugh er tydelige sosial-konservative, noe som gjør at også amerikansk juss blir sterkt preget av politikken som føres i Kongressen. Ruth Bader Ginsburg er et annet eksempel på en dommer som har tydelige politiske standpunkter, dog til den mer liberale fløyen av høyesteretten.

Å være konservativ i USAs høyesterett er heller ikke en filosofisk retning, men flere retninger som i senere tid har endret seg i takt med det skiftende politiske landskapet i USA. Både Chief Justice Roberts og den avdøde dommeren Antonin Scalia var tradisjonelle konservative som satte prinsippet om forutberegnelighet høyt når det kom til sentrale prejudikater. John Roberts uttalte i sin høring at han har stor respekt for domstolens prejudikater, noe hans kollega Antonin Scalia ofte sa seg enig i. Begge disse to tilhører en filosofi av tradisjonell konservatisme, med fokus på både økonomien og individets frihet, eksemplifisert ved domsavsigelsen i Citizens United v. FEC (2010) som tillot store donasjoner til politiske kandidater ved føderale valg. Denne typen konservative er også ofte store tilhengere av en sterk forutberegnelighet og ønsker ikke å overkjøre det de anser som «settled law» (sterke prejudikater), noe Roberts uttalte at Roe v. Wade i hans øyne kan anses som.

Det er riktignok ikke en absolutt regel at dommere skal tilhøre en viss rettsfilosofisk tilnærming, og flere dommere har blitt utnevnt av tidligere presidenter hvor formålet har vært å holde jussen så objektiv som mulig. Justice Byron White, utnevnt av Kennedy i 1962 og som satt til han gikk av med pensjon i 1993, ble ofte omtalt som en som uttalte seg pragmatisk til dommer og holdt seg unna konkrete juridiske filosofier [ii]. I andre tilfeller har en høyesterettsdommer som presidenten opprinnelig trodde var partisk i hans favør vist seg å være langt mer i motsatt retning. David Souter, oppnevnt til domstolen av Bush Sr. i 1990, var ansett for å være strengt konservativ. Dette endret seg uti hans rettskarriere og mot slutten i 2000-tallet hadde Souter tatt et tydelig liberalt standpunkt på flere saker, deriblant i saken Bush v. Gore (2000), den eneste saken hvor Høyesterett indirekte har utnevnt vinneren av et presidentvalg. 


Bildetekst: Høyesterettsdommer Oliver Wendell Holmes Jr, mottaker av historiens kanskje
mest classy, men aggressive, fornærmelse fra president Roosevelt. Bilde: Ukjent (1902-10).
"The March of Events". The World's  Work IV: p. 2587. New York: Doubleday, Page, and
Company.

Det samme skjedde i 1902, da Theodore Roosevelt, som trodde han hadde funnet en monopol-buster i Oliver Wendell Holmes Jr., ble riktig provosert da sistnevnte stemte mot å oppløse et gigantisk jernbaneselskap i dommen United States v. Northern Securities (1904). En provosert Roosevelt skal da ha uttalt den udødelige setningen“I could carve out of a banana a judge with more backbone than that.”  [iii]

Vi kan ofte tenke på USAs høyesterett og klø oss litt i hodet over hva som foregår der over dammen. Det kan likevel være vanskelig for oss å forstå det som får domstolene, politikken og menneskene der borte til å fungere. Om det å blande politikk og juss er en god måte å løse politiske fastlåsninger og ineffektive lovgivende organ på er et spørsmål for en annen dag, her er det nemlig mange forskjellige synspunkter og det finnes gode argumenter både for og imot. En ting er sikkert, for å forstå USAs høyesterett må man forstå USA, deres kultur og deres syn på politikken som føres. 

Tekst: Jonas Nielsen [iv]


[i] Auto Equity Sales, Inc. v. Superior Court ,  57 Cal. 2d 450  (1962).

[ii] USA Today,  Ex-Supreme Court Justice Byron White dies.  Joan Biskupic. 04/15/2002.

[iii] NY Times,  Presidents, picking justices Can Have Backfires.  Todd S. Purdum. 05.07.2005

[iv] Samtale med Professor Jørn Øyrehagen Sunde

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.