Portforbud- hjemmelen som ingen vil ha

Injuria.no • 10. mars 2021

Tekst: Runa Kathrinsdatter Almeland.

Det nærmer seg ett år siden Erna Solberg presenterte ”de sterkeste tiltakene vi har hatt i fredstid”. Siden den gang har Bergen og resten av Norge vært gjennom flere perioder med strenge restriksjoner. Likevel fortsetter smittespredningen i høy fart, med blant annet muterte virus fra Storbritannia og Sør-Afrika. I november gikk regjeringen ut og sa det var nødvendig med en generell hjemmel i smittevernloven for portforbud, i tilfelle en særlig krisesituasjon skulle oppstå. Det vil bety at regjeringen får kompetanse gjennom forskrift til å forby befolkningen å oppholde seg utendørs til visse tider. Høringsfristen for forslaget gikk ut 31. januar og tilnærmet hele det sivile samfunnet har frarådet en slik hjemmel.

Et nødvendig og forholdsmessig inngrep?

Grunnloven, smittevernloven og Norges folkerettslige forpliktelser stiller krav til at et portforbud må være et nødvendig og forholdsmessig inngrep. Det innebærer at formålet ikke må kunne oppnås gjennom mindre inngripende tiltak, og at de positive virkningene overgår de negative. En lovhjemmel må legge til rette for at disse kravene blir fulgt i en eventuell fremtidig forskrift.

Helsedirektør i Folkehelseinstituttet, Bjørn Guldvog, har uttalt at det er behov for en hjemmel for portforbud. I Dagsnytt 18 02.02.2021 presiserte han at bruk av hjemmelen er forbeholdt en ekstrem situasjon, hvor smitten har utviklet seg i en langt mer alvorlig retning enn i dag. Det er likevel viktig å være forberedt på det usannsynlige. Han uttrykte at eksisterende bestemmelser ikke inneholder hjemler for å holde folk inne, og at en hjemmel om portforbud slik kan få en tilleggseffekt i svært alvorlige situasjoner.

Jon Wessel-Aas, leder av Advokatforeningen, mener på sin side at det allerede er tilstrekkelige hjemler i dag for å oppnå formålet bak et portforbud.

- Smittevernloven inneholder allerede i § 4-3 og § 4-3a hjemmel for det som innholdsmessig kan betegnes som grader av portforbud på individnivå gjennom tiltak som blant annet karantene, isolasjon og andre begrensninger i bevegelsesfrihet. I tillegg har vi i smittevernloven § 7-12 en lovfesting av prinsippet om konstitusjonell nødrett. Den vil i en ekstremsituasjon, der de tiltak som smittevernloven allerede hjemler skulle vise seg å ikke være tilstrekkelige, kunne brukes av regjeringen til å supplere eksisterende hjemler, så fremt det er fare ved opphold og de aktuelle tiltakene kan begrunnes som smittevernfaglig nødvendige og forholdsmessige.

Ifølge regjeringens høringsnotat vil forholdsmessighetskravet oppfylles ved å unnta kritiske og viktige samfunnsfunksjoner, samt sårbare grupper slik som barn, eldre og bostedsløse. I tillegg vil varigheten vurderes ut fra behov, og Stortinget kan oppheve forskriften helt eller delvis. Det legges altså opp til stort skjønn i den enkelte situasjonen. Wessel-Aas mener en slik type fullmakt skaper et grunnleggende problem, ved at hele utgangspunktet i rettssystemet snus på hodet.

(Foto venstre: Privat, Foto: Privat,  Foto høyre: Privat)

- Istedenfor å ha, som smittevernloven allerede har mange av, hjemler for å begrense handlings- og bevegelsesfrihet på bestemte måter og på bestemte steder, og som fordrer at det er begrensningene som må vurderes og begrunnes konkret, bygger forslaget på et utgangspunkt der regjeringen generelt kan forby utøvelse av handle-og bevegelsesfriheten, og så må vurdere alle de unntak som må gjøres for at et slikt forbud overhodet skal være forholdsmessig. Det er ingen enkel øvelse, og det er derfor også en uheldig lovgivningsteknikk på et slikt felt. Man risikerer å gjøre uholdbare inngrep i enkeltindividers liv, fordi man forbyr mer en man kan begrunne og forsvare som forholdsmessig, og kanskje også mer enn man mente å gjøre, sier han.

Det er også flere grupper som rammes hardt som ikke er regnet som en ”sårbar gruppe” av regjeringen. Tove Gundersen, general sekretær i Rådet for psykisk helse, peker blant annet på enslige og studenter.

- Aleneboende er en utsatt gruppe som ikke er nevnt i høringsnotatet som en gruppe som er unntatt fra portforbud. De representerer cirka 1 million av befolkningen og må bære en uforholdsmessig stor byrde ved eventuell innføring av portforbud. Vi vet også at studenter har vanskelige betingelser under nedstengning. Mange studenter bor alene, mange bor borte hjemmefra og en god del etablerer seg på nytt sted i forbindelse med studiene. 1 av 3 oppgir at de er ensomme i pandemien.

Tillit mellom staten og borgerne

Et velfungerende demokrati er avhengig av at borgerne har tillit til myndighetene. Den europeiske samfunnsundersøkelsen fra 2014 viser at nordmenn er på tillitstoppen i Europa. Hans Petter Graver, professor ved Det juridiske fakultet i Oslo, mener imidlertid at en hjemmel for portforbud kan virke negativt på dette, fordi det viser at det ikke er en gjensidig tillit.

- Portforbud er i første rekke et kontrolltiltak og et tiltak som skal understreke alvoret i en situasjon. Det er uttrykk for at myndighetene ikke har tillit til at folk forstår alvoret selv eller til at de følger anbefalinger og pålegg. Lovlige norske myndigheter har aldri i norsk historie hatt lov til å gripe til portforbud og de har heller ikke hatt bruk for det. Selv ikke under de store sosiale konfliktene i mellomkrigstiden. Det betyr at det er et stort skritt å innføre det i lovgivningen. Det kan skade det norske folks tillit ikke bare til denne regjeringen nå, men til myndighetene på sikt, mener han.

Wessel-Aas peker på at tilliten har vært viktig i pandemien så langt. 

- Det har medført at de aller fleste av oss ikke bare har fulgt myndighetenes påbud, men også deres råd og anbefalinger- noe som bidrar til nettopp effektivt smittevern.

Et internasjonalt perspektiv

Regjeringen påpeker i høringsnotatet at portforbud er et ”type tiltak som de fleste andre europeiske land ser ut til å ha hjemmel for å innføre, og som mange har benyttet den siste tiden”. Storbritannia, Østerrike, Tyskland og Frankrike er eksempler. Dette er demokratiske rettsstater som i stor grad bygger på like rettsprinsipper som Norge.  Graver hevder imidlertid for det første at begrepet ”portforbud” kan dekke over mange forskjellige realiteter.

- For eksempel, så kan det som karakteriseres som ”stay at home orders” i Storbritannia og Irland ikke sammenliknes med det vi vanligvis forbinder med portforbud. De har også begrepet ”curfew” som svarer til vårt portforbud, men de bruker ikke det i denne situasjonen.

Land som har innført tiltak som i større grad kan sammenlignes med Norges begrep om ”portforbud”, mener Graver har større tradisjoner med tiltaket.

- De fleste av disse landene har brukt portforbud i fredstid som tiltak mot opptøyer og trusler mot terror, og mange av dem har også helt andre historiske erfaringer om forholdet mellom befolkning og myndigheter enn det vi har. Å bruke portforbud i den nåværende situasjonen fremstår derfor ikke som like dramatisk, sier han.

Wessel-Aas nevner forholdene i våre naboland. I Sverige og Danmark har hjemmel for portforbud ikke nådd frem.

- Jeg synes at det er påtakelig at det har blitt avvist i de øvrige nordiske land, som ligner mye på Norge med hensyn til rettstradisjon og samfunnskultur ellers.

Et høyrøstet nei til forslaget

Det sivile samfunnet har nesten unisont gått imot at det vedtas hjemmel for portforbud. Blant noen kan nevnes legeforeningen, advokatforeningen, sykepleierforeningen, samt flere kommuner og statsforvaltere.

- Det vil være oppsiktsvekkende om regjeringen fremmer forslaget etter dette, mener Graver.

Regjeringen har imidlertid fortsatt mulighet til å legge fram forslaget for Stortinget. Det kreves likevel flertall for at lovhjemmelen kan innføres i smittevernloven.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.