Portforbud- hjemmelen som ingen vil ha

Tekst: Runa Kathrinsdatter Almeland.

Det nærmer seg ett år siden Erna Solberg presenterte ”de sterkeste tiltakene vi har hatt i fredstid”. Siden den gang har Bergen og resten av Norge vært gjennom flere perioder med strenge restriksjoner. Likevel fortsetter smittespredningen i høy fart, med blant annet muterte virus fra Storbritannia og Sør-Afrika. I november gikk regjeringen ut og sa det var nødvendig med en generell hjemmel i smittevernloven for portforbud, i tilfelle en særlig krisesituasjon skulle oppstå. Det vil bety at regjeringen får kompetanse gjennom forskrift til å forby befolkningen å oppholde seg utendørs til visse tider. Høringsfristen for forslaget gikk ut 31. januar og tilnærmet hele det sivile samfunnet har frarådet en slik hjemmel.

Et nødvendig og forholdsmessig inngrep?

Grunnloven, smittevernloven og Norges folkerettslige forpliktelser stiller krav til at et portforbud må være et nødvendig og forholdsmessig inngrep. Det innebærer at formålet ikke må kunne oppnås gjennom mindre inngripende tiltak, og at de positive virkningene overgår de negative. En lovhjemmel må legge til rette for at disse kravene blir fulgt i en eventuell fremtidig forskrift.

Helsedirektør i Folkehelseinstituttet, Bjørn Guldvog, har uttalt at det er behov for en hjemmel for portforbud. I Dagsnytt 18 02.02.2021 presiserte han at bruk av hjemmelen er forbeholdt en ekstrem situasjon, hvor smitten har utviklet seg i en langt mer alvorlig retning enn i dag. Det er likevel viktig å være forberedt på det usannsynlige. Han uttrykte at eksisterende bestemmelser ikke inneholder hjemler for å holde folk inne, og at en hjemmel om portforbud slik kan få en tilleggseffekt i svært alvorlige situasjoner.

Jon Wessel-Aas, leder av Advokatforeningen, mener på sin side at det allerede er tilstrekkelige hjemler i dag for å oppnå formålet bak et portforbud.

- Smittevernloven inneholder allerede i § 4-3 og § 4-3a hjemmel for det som innholdsmessig kan betegnes som grader av portforbud på individnivå gjennom tiltak som blant annet karantene, isolasjon og andre begrensninger i bevegelsesfrihet. I tillegg har vi i smittevernloven § 7-12 en lovfesting av prinsippet om konstitusjonell nødrett. Den vil i en ekstremsituasjon, der de tiltak som smittevernloven allerede hjemler skulle vise seg å ikke være tilstrekkelige, kunne brukes av regjeringen til å supplere eksisterende hjemler, så fremt det er fare ved opphold og de aktuelle tiltakene kan begrunnes som smittevernfaglig nødvendige og forholdsmessige.

Ifølge regjeringens høringsnotat vil forholdsmessighetskravet oppfylles ved å unnta kritiske og viktige samfunnsfunksjoner, samt sårbare grupper slik som barn, eldre og bostedsløse. I tillegg vil varigheten vurderes ut fra behov, og Stortinget kan oppheve forskriften helt eller delvis. Det legges altså opp til stort skjønn i den enkelte situasjonen. Wessel-Aas mener en slik type fullmakt skaper et grunnleggende problem, ved at hele utgangspunktet i rettssystemet snus på hodet.

(Foto venstre: Privat, Foto: Privat,  Foto høyre: Privat)

- Istedenfor å ha, som smittevernloven allerede har mange av, hjemler for å begrense handlings- og bevegelsesfrihet på bestemte måter og på bestemte steder, og som fordrer at det er begrensningene som må vurderes og begrunnes konkret, bygger forslaget på et utgangspunkt der regjeringen generelt kan forby utøvelse av handle-og bevegelsesfriheten, og så må vurdere alle de unntak som må gjøres for at et slikt forbud overhodet skal være forholdsmessig. Det er ingen enkel øvelse, og det er derfor også en uheldig lovgivningsteknikk på et slikt felt. Man risikerer å gjøre uholdbare inngrep i enkeltindividers liv, fordi man forbyr mer en man kan begrunne og forsvare som forholdsmessig, og kanskje også mer enn man mente å gjøre, sier han.

Det er også flere grupper som rammes hardt som ikke er regnet som en ”sårbar gruppe” av regjeringen. Tove Gundersen, general sekretær i Rådet for psykisk helse, peker blant annet på enslige og studenter.

- Aleneboende er en utsatt gruppe som ikke er nevnt i høringsnotatet som en gruppe som er unntatt fra portforbud. De representerer cirka 1 million av befolkningen og må bære en uforholdsmessig stor byrde ved eventuell innføring av portforbud. Vi vet også at studenter har vanskelige betingelser under nedstengning. Mange studenter bor alene, mange bor borte hjemmefra og en god del etablerer seg på nytt sted i forbindelse med studiene. 1 av 3 oppgir at de er ensomme i pandemien.

Tillit mellom staten og borgerne

Et velfungerende demokrati er avhengig av at borgerne har tillit til myndighetene. Den europeiske samfunnsundersøkelsen fra 2014 viser at nordmenn er på tillitstoppen i Europa. Hans Petter Graver, professor ved Det juridiske fakultet i Oslo, mener imidlertid at en hjemmel for portforbud kan virke negativt på dette, fordi det viser at det ikke er en gjensidig tillit.

- Portforbud er i første rekke et kontrolltiltak og et tiltak som skal understreke alvoret i en situasjon. Det er uttrykk for at myndighetene ikke har tillit til at folk forstår alvoret selv eller til at de følger anbefalinger og pålegg. Lovlige norske myndigheter har aldri i norsk historie hatt lov til å gripe til portforbud og de har heller ikke hatt bruk for det. Selv ikke under de store sosiale konfliktene i mellomkrigstiden. Det betyr at det er et stort skritt å innføre det i lovgivningen. Det kan skade det norske folks tillit ikke bare til denne regjeringen nå, men til myndighetene på sikt, mener han.

Wessel-Aas peker på at tilliten har vært viktig i pandemien så langt. 

- Det har medført at de aller fleste av oss ikke bare har fulgt myndighetenes påbud, men også deres råd og anbefalinger- noe som bidrar til nettopp effektivt smittevern.

Et internasjonalt perspektiv

Regjeringen påpeker i høringsnotatet at portforbud er et ”type tiltak som de fleste andre europeiske land ser ut til å ha hjemmel for å innføre, og som mange har benyttet den siste tiden”. Storbritannia, Østerrike, Tyskland og Frankrike er eksempler. Dette er demokratiske rettsstater som i stor grad bygger på like rettsprinsipper som Norge.  Graver hevder imidlertid for det første at begrepet ”portforbud” kan dekke over mange forskjellige realiteter.

- For eksempel, så kan det som karakteriseres som ”stay at home orders” i Storbritannia og Irland ikke sammenliknes med det vi vanligvis forbinder med portforbud. De har også begrepet ”curfew” som svarer til vårt portforbud, men de bruker ikke det i denne situasjonen.

Land som har innført tiltak som i større grad kan sammenlignes med Norges begrep om ”portforbud”, mener Graver har større tradisjoner med tiltaket.

- De fleste av disse landene har brukt portforbud i fredstid som tiltak mot opptøyer og trusler mot terror, og mange av dem har også helt andre historiske erfaringer om forholdet mellom befolkning og myndigheter enn det vi har. Å bruke portforbud i den nåværende situasjonen fremstår derfor ikke som like dramatisk, sier han.

Wessel-Aas nevner forholdene i våre naboland. I Sverige og Danmark har hjemmel for portforbud ikke nådd frem.

- Jeg synes at det er påtakelig at det har blitt avvist i de øvrige nordiske land, som ligner mye på Norge med hensyn til rettstradisjon og samfunnskultur ellers.

Et høyrøstet nei til forslaget

Det sivile samfunnet har nesten unisont gått imot at det vedtas hjemmel for portforbud. Blant noen kan nevnes legeforeningen, advokatforeningen, sykepleierforeningen, samt flere kommuner og statsforvaltere.

- Det vil være oppsiktsvekkende om regjeringen fremmer forslaget etter dette, mener Graver.

Regjeringen har imidlertid fortsatt mulighet til å legge fram forslaget for Stortinget. Det kreves likevel flertall for at lovhjemmelen kan innføres i smittevernloven.