– Miljøet er større enn oss selv

Injuria.no • 29. september 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Johanne Kristiansen 

Universitetet i Bergen har de siste årene anlagt et større klima- og miljøfokus med klare mål for fremtiden. I forlengelsen av dette har universitetet opprettet bærekraftspiloter, studentpraktikanter med fokus på UiBs bærekraftsatsning. Men klarer UiB å bli klimanøytalt innen 2030, og hvordan skal de oppnå dette? Hva har blitt gjort allerede? Injuria tok en prat med bærekraftspilot. Hibaq Abdi Mohamed om UiB som Miljøfyrtårn og en grønnere fremtid for universitetet.

– Klimatiltak er ikke bare en dugnad for oss selv, men også de videre kullene som kommer etter oss, sier Hibaq Abdi Mohamed.

Klima- og miljødebatten har vært i vinden i flere tiår allerede, med blant annet opprettelsen av Brundtlandkommisjonen i 1983 og rapporten Vår felles framtid fra 1987. Rapporten rettet fokus mot miljøvern som overordnet mål og prinsippet om bærekraftig utvikling. Dette prinsippet har i senere tid fått sterkt gjennomslag, blant annet i FNs bærekraftsmål. Selv om miljøfokuset har hatt grobunn lenge, er det først i nyere tid at vi i større grad har stått ovenfor mer følbare konsekvenser som følge av klimaendringene vi er vitne til.

- Det blir til stadighet viktigere med et felles ansvar for miljøet, da en liten tue kan velte et stort lass. I kampen om å redusere klimaavtrykk har derfor UiB gått foran og engasjert seg for å arbeide mot et klimanøytralt universitet, sier Mohamed.

Rollen som bærekraftspilot
Én av Hibaqs hovedoppgaver som bærekraftspilot er å fungere som et bindeledd mellom studentene og fakultetene. På den måten vil hun kunne videreformidle hva studentene selv ønsker av universitetet, samt påse at UiBs mål og budskaper når ut til dem.
– Det er mange arrangementer når det kommer til miljøet, slik som SDG-konferansen (Bærekraftskonferansen i Bergen, red. anm.) som studentene ikke nødvendigvis får med seg fordi det ikke er en tydelig kanal for det, forteller Hibaq.

Mer spesifikt er derfor de fem bærekraftspilotenes oppgave å stelle i stand arrangementer og skape nye plattformer for studentene slik at de kan engasjere seg for miljøet. Motivasjonen for arbeidet fant Hibaq i at hun fikk muligheten til å gjøre noe nytt for klimaet.
– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske livlig person og synes det er hyggelig å være i kontakt med andre mennesker. Som bærekraftspilot lærte jeg nye ting, samtidig som jeg fikk bidra til miljøet så godt jeg kunne med mine evner og egenskaper, sier hun.

Går i bresjen for studentene
Hibaq mener det er helt nødvendig for universitetet å ha egne bærekraftspiloter med fokus på klima og miljø.
– UiB jobber med studenter hver dag, og de fleste tiltakene de iverksetter er på vegne av eller for oss studenter. Da er det viktig med representanter for å kunne skape et ansikt utad hvor man viser at studentene også sitter med muligheten til å kunne påvirke. UiB viser gjennom oss bærekraftspiloter at de tar miljøet på alvor, sier hun.
Hibaq har inntrykket av at det snakkes mer om miljø blant studentene dersom man har kjennskap til noen som er bærekraftspiloter.
– Man blir mer interessert i hva som foregår når det er studentene selv som står i fokus og sprer informasjonen. Alle vet at klima og miljø er viktig, men det å se at studenter på eget fakultet holder på med dette, gjør at man blir mer engasjert, tenker jeg.
Hibaq mener at Universitetet i Bergen går foran på en god måte i klimakampen.   
– At UiB ble sertifisert som Miljøfyrtårn i 2016 viser at universitetet har hatt et gjennomgående arbeid med å gjøre institusjonen så miljøvennlig som mulig. Man ser at UiB har jobbet med dette, ved at de ved innkjøp av materialer har valgt det mest miljøvennlige alternativet, og at de har begynt å kildesortere. Nå arbeides det også med en egen reisepolicy, sier hun.

Et tosidig klimaansvar for UiBs miljøtiltak
Ifølge Hibaq gjenspeiles ikke UiBs klimaansvar bare ved universitetets rolle som statlig institusjon. Det blir også et spørsmål om hvilket ansvar studentene ønsker at UiB skal ta.
– Målet om et klimanøytralt universitet innen 2030 er et hårete mål ingen har pålagt UiB. De har selv ønsket å ta ansvar. Man kan se det slik at UiB har et ansvar for å bli mer klimavennlig som følge av menneskene de har ansvar for å utdanne. Min personlige mening er at jeg som student forventer at institusjonen jeg studerer ved gjenspeiler de verdiene jeg har, herunder også innen miljødebatten, forteller hun.
– UiB skal forsøke å få på plass mer digital møtevirksomhet for å redusere det helhetlige CO 2 -utslippet, uten at dette skal gå utover studentene og den essensielle undervisningen.
Videre har UiB et ønske om å videreutvikle solcellepaneler, som blant annet er på plass på taket til det odontologiske fakultet og gir strøm til resten av bygget.

I tillegg informerer Hibaq om at det har kommet automatiske lys på lesesalene på jussen som slår seg av når det ikke er folk på rommene, hvilket sparer mye strøm.

2030-målet: En felles klimadugnad
Hibaq mener målet om et klimanøytralt universitet er mulig å nå.  
– Selv om det er et omfattende mål, blir slike mål nådd så lenge folk har en lyst og vilje til å oppnå dem. Her kommer vi som bærekraftspiloter inn. Vi skal få både studenter og ansatte på UiB til å forstå at miljøet er noe vi må ta ansvar for. Dette er større enn oss selv. Jeg uteksamineres i 2023, men jeg må vite at det jeg gjør i dag, at jeg kildesorterer i kantinen for eksempel, ikke bare påvirker fakultetet mitt, men også UiB som en samlet utdanningsinstitusjon. For å kunne nå målene må man ha økt bevissthet rundt dette.
Bærekraftspilotene jobber derfor aktivt med å spre informasjon for å få alle med på laget.
– Det hjelper ikke at det er en liten gruppe i administrasjonen som vil kjempe for miljøet, eller at vi som bærekraftspiloter er aktive på Instagram. Hva som hjelper er at vi kombinerer de ulike tiltakene sammen og får med oss medstudentene, sier hun.  

Fremtidens studiehverdag
Med ytterligere klimatiltak i stadig utvikling er det nærliggende å spørre hvordan studenttilværelsen vil kunne bli i fremtiden. Hibaq mener at studiehverdagen per nå ikke ser ut til å by på store omveltninger.

– Man ser at det settes inn tiltak som eksempelvis bysykkel like ved fakultetene, slik at studentene kan benytte mer miljøvennlige fremkomstmidler for å komme seg til lesesalen. Selv om kollektivtransport er bra, er sykkel enda bedre for miljøet. Jeg tror det vi kommer til å oppleve som størst endring gjelder reisepolicy. Men generelt er mange av tiltakene allerede gjennomført. Det er informasjonen tilknyttet tiltakene som må bedres, slik som kildesorteringskampanjen. Dette må i større grad bli synlig for studentene.
Hibaq er av den oppfatning at klimatiltakene vil kunne bli følbare i nærmeste fremtid.
– Tiltak blir iverksatt fortløpende, så man må henge med. Selv om det er mye som ikke er avklart ennå, kommer de tiltakene som allerede er iverksatt, slik jeg ser det, til å bare bli bygget videre på. Vi må hele tiden finne ut hvordan vi kan jobbe med det vi har. Det er ti år til vi skal nå målene. Hvis man ser på utviklingen innen klima og energi bare de siste ti årene, har vi ting i dag vi aldri hadde trodd skulle eksistere for ti år siden. Jeg tror også at ulike måter å nå målene på blir til mens vi går. Det blir en spennende reise å være med på.

Klima inn i pensum og rettsapparatet
Per nå er det bare ett valgfag på Dragefjellet med klima som fokusområde, JUS271-2-C (International and comparative Energy and Climate Law). Hibaq uttrykker at det blir interessant å se hvordan dette stiller seg etter UiBs studiereform.
– Man ser allerede på fagene man har hatt at miljø får en stadig mer fremtredende rolle. Jeg tror miljø bare kommer til å implementeres i flere fag med tiden. Dette skyldes ikke UiBs prioriteringer alene, men rettsutviklingen. Gjennom hele rettsapparatet begynner miljø å få en større betydning for de rettsspørsmål som reises, avslutter hun.
 

 

Noen av UiBs klimamål

  • Utslipp fra reiser skal halveres innen 2025 gjennom årlige kutt på 10%
  • Utslipp fra varer og tjenester reduseres med 40% innen 2025
  • Areal skal reduseres med 10% innen 2030
  • Energibruk skal reduseres med 30% innen 2025

Kilde: «Klimanøytralt UiB – ambisjoner og tiltak», Universitetsstyret, styresak 109/19, 10.11.2019, s. 6

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982