– Miljøet er større enn oss selv

Injuria.no • 29. september 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Johanne Kristiansen 

Universitetet i Bergen har de siste årene anlagt et større klima- og miljøfokus med klare mål for fremtiden. I forlengelsen av dette har universitetet opprettet bærekraftspiloter, studentpraktikanter med fokus på UiBs bærekraftsatsning. Men klarer UiB å bli klimanøytalt innen 2030, og hvordan skal de oppnå dette? Hva har blitt gjort allerede? Injuria tok en prat med bærekraftspilot. Hibaq Abdi Mohamed om UiB som Miljøfyrtårn og en grønnere fremtid for universitetet.

– Klimatiltak er ikke bare en dugnad for oss selv, men også de videre kullene som kommer etter oss, sier Hibaq Abdi Mohamed.

Klima- og miljødebatten har vært i vinden i flere tiår allerede, med blant annet opprettelsen av Brundtlandkommisjonen i 1983 og rapporten Vår felles framtid fra 1987. Rapporten rettet fokus mot miljøvern som overordnet mål og prinsippet om bærekraftig utvikling. Dette prinsippet har i senere tid fått sterkt gjennomslag, blant annet i FNs bærekraftsmål. Selv om miljøfokuset har hatt grobunn lenge, er det først i nyere tid at vi i større grad har stått ovenfor mer følbare konsekvenser som følge av klimaendringene vi er vitne til.

- Det blir til stadighet viktigere med et felles ansvar for miljøet, da en liten tue kan velte et stort lass. I kampen om å redusere klimaavtrykk har derfor UiB gått foran og engasjert seg for å arbeide mot et klimanøytralt universitet, sier Mohamed.

Rollen som bærekraftspilot
Én av Hibaqs hovedoppgaver som bærekraftspilot er å fungere som et bindeledd mellom studentene og fakultetene. På den måten vil hun kunne videreformidle hva studentene selv ønsker av universitetet, samt påse at UiBs mål og budskaper når ut til dem.
– Det er mange arrangementer når det kommer til miljøet, slik som SDG-konferansen (Bærekraftskonferansen i Bergen, red. anm.) som studentene ikke nødvendigvis får med seg fordi det ikke er en tydelig kanal for det, forteller Hibaq.

Mer spesifikt er derfor de fem bærekraftspilotenes oppgave å stelle i stand arrangementer og skape nye plattformer for studentene slik at de kan engasjere seg for miljøet. Motivasjonen for arbeidet fant Hibaq i at hun fikk muligheten til å gjøre noe nytt for klimaet.
– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske livlig person og synes det er hyggelig å være i kontakt med andre mennesker. Som bærekraftspilot lærte jeg nye ting, samtidig som jeg fikk bidra til miljøet så godt jeg kunne med mine evner og egenskaper, sier hun.

Går i bresjen for studentene
Hibaq mener det er helt nødvendig for universitetet å ha egne bærekraftspiloter med fokus på klima og miljø.
– UiB jobber med studenter hver dag, og de fleste tiltakene de iverksetter er på vegne av eller for oss studenter. Da er det viktig med representanter for å kunne skape et ansikt utad hvor man viser at studentene også sitter med muligheten til å kunne påvirke. UiB viser gjennom oss bærekraftspiloter at de tar miljøet på alvor, sier hun.
Hibaq har inntrykket av at det snakkes mer om miljø blant studentene dersom man har kjennskap til noen som er bærekraftspiloter.
– Man blir mer interessert i hva som foregår når det er studentene selv som står i fokus og sprer informasjonen. Alle vet at klima og miljø er viktig, men det å se at studenter på eget fakultet holder på med dette, gjør at man blir mer engasjert, tenker jeg.
Hibaq mener at Universitetet i Bergen går foran på en god måte i klimakampen.   
– At UiB ble sertifisert som Miljøfyrtårn i 2016 viser at universitetet har hatt et gjennomgående arbeid med å gjøre institusjonen så miljøvennlig som mulig. Man ser at UiB har jobbet med dette, ved at de ved innkjøp av materialer har valgt det mest miljøvennlige alternativet, og at de har begynt å kildesortere. Nå arbeides det også med en egen reisepolicy, sier hun.

Et tosidig klimaansvar for UiBs miljøtiltak
Ifølge Hibaq gjenspeiles ikke UiBs klimaansvar bare ved universitetets rolle som statlig institusjon. Det blir også et spørsmål om hvilket ansvar studentene ønsker at UiB skal ta.
– Målet om et klimanøytralt universitet innen 2030 er et hårete mål ingen har pålagt UiB. De har selv ønsket å ta ansvar. Man kan se det slik at UiB har et ansvar for å bli mer klimavennlig som følge av menneskene de har ansvar for å utdanne. Min personlige mening er at jeg som student forventer at institusjonen jeg studerer ved gjenspeiler de verdiene jeg har, herunder også innen miljødebatten, forteller hun.
– UiB skal forsøke å få på plass mer digital møtevirksomhet for å redusere det helhetlige CO 2 -utslippet, uten at dette skal gå utover studentene og den essensielle undervisningen.
Videre har UiB et ønske om å videreutvikle solcellepaneler, som blant annet er på plass på taket til det odontologiske fakultet og gir strøm til resten av bygget.

I tillegg informerer Hibaq om at det har kommet automatiske lys på lesesalene på jussen som slår seg av når det ikke er folk på rommene, hvilket sparer mye strøm.

2030-målet: En felles klimadugnad
Hibaq mener målet om et klimanøytralt universitet er mulig å nå.  
– Selv om det er et omfattende mål, blir slike mål nådd så lenge folk har en lyst og vilje til å oppnå dem. Her kommer vi som bærekraftspiloter inn. Vi skal få både studenter og ansatte på UiB til å forstå at miljøet er noe vi må ta ansvar for. Dette er større enn oss selv. Jeg uteksamineres i 2023, men jeg må vite at det jeg gjør i dag, at jeg kildesorterer i kantinen for eksempel, ikke bare påvirker fakultetet mitt, men også UiB som en samlet utdanningsinstitusjon. For å kunne nå målene må man ha økt bevissthet rundt dette.
Bærekraftspilotene jobber derfor aktivt med å spre informasjon for å få alle med på laget.
– Det hjelper ikke at det er en liten gruppe i administrasjonen som vil kjempe for miljøet, eller at vi som bærekraftspiloter er aktive på Instagram. Hva som hjelper er at vi kombinerer de ulike tiltakene sammen og får med oss medstudentene, sier hun.  

Fremtidens studiehverdag
Med ytterligere klimatiltak i stadig utvikling er det nærliggende å spørre hvordan studenttilværelsen vil kunne bli i fremtiden. Hibaq mener at studiehverdagen per nå ikke ser ut til å by på store omveltninger.

– Man ser at det settes inn tiltak som eksempelvis bysykkel like ved fakultetene, slik at studentene kan benytte mer miljøvennlige fremkomstmidler for å komme seg til lesesalen. Selv om kollektivtransport er bra, er sykkel enda bedre for miljøet. Jeg tror det vi kommer til å oppleve som størst endring gjelder reisepolicy. Men generelt er mange av tiltakene allerede gjennomført. Det er informasjonen tilknyttet tiltakene som må bedres, slik som kildesorteringskampanjen. Dette må i større grad bli synlig for studentene.
Hibaq er av den oppfatning at klimatiltakene vil kunne bli følbare i nærmeste fremtid.
– Tiltak blir iverksatt fortløpende, så man må henge med. Selv om det er mye som ikke er avklart ennå, kommer de tiltakene som allerede er iverksatt, slik jeg ser det, til å bare bli bygget videre på. Vi må hele tiden finne ut hvordan vi kan jobbe med det vi har. Det er ti år til vi skal nå målene. Hvis man ser på utviklingen innen klima og energi bare de siste ti årene, har vi ting i dag vi aldri hadde trodd skulle eksistere for ti år siden. Jeg tror også at ulike måter å nå målene på blir til mens vi går. Det blir en spennende reise å være med på.

Klima inn i pensum og rettsapparatet
Per nå er det bare ett valgfag på Dragefjellet med klima som fokusområde, JUS271-2-C (International and comparative Energy and Climate Law). Hibaq uttrykker at det blir interessant å se hvordan dette stiller seg etter UiBs studiereform.
– Man ser allerede på fagene man har hatt at miljø får en stadig mer fremtredende rolle. Jeg tror miljø bare kommer til å implementeres i flere fag med tiden. Dette skyldes ikke UiBs prioriteringer alene, men rettsutviklingen. Gjennom hele rettsapparatet begynner miljø å få en større betydning for de rettsspørsmål som reises, avslutter hun.
 

 

Noen av UiBs klimamål

  • Utslipp fra reiser skal halveres innen 2025 gjennom årlige kutt på 10%
  • Utslipp fra varer og tjenester reduseres med 40% innen 2025
  • Areal skal reduseres med 10% innen 2030
  • Energibruk skal reduseres med 30% innen 2025

Kilde: «Klimanøytralt UiB – ambisjoner og tiltak», Universitetsstyret, styresak 109/19, 10.11.2019, s. 6

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.