– Miljøet er større enn oss selv

Injuria.no • 29. september 2020

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Johanne Kristiansen 

Universitetet i Bergen har de siste årene anlagt et større klima- og miljøfokus med klare mål for fremtiden. I forlengelsen av dette har universitetet opprettet bærekraftspiloter, studentpraktikanter med fokus på UiBs bærekraftsatsning. Men klarer UiB å bli klimanøytalt innen 2030, og hvordan skal de oppnå dette? Hva har blitt gjort allerede? Injuria tok en prat med bærekraftspilot. Hibaq Abdi Mohamed om UiB som Miljøfyrtårn og en grønnere fremtid for universitetet.

– Klimatiltak er ikke bare en dugnad for oss selv, men også de videre kullene som kommer etter oss, sier Hibaq Abdi Mohamed.

Klima- og miljødebatten har vært i vinden i flere tiår allerede, med blant annet opprettelsen av Brundtlandkommisjonen i 1983 og rapporten Vår felles framtid fra 1987. Rapporten rettet fokus mot miljøvern som overordnet mål og prinsippet om bærekraftig utvikling. Dette prinsippet har i senere tid fått sterkt gjennomslag, blant annet i FNs bærekraftsmål. Selv om miljøfokuset har hatt grobunn lenge, er det først i nyere tid at vi i større grad har stått ovenfor mer følbare konsekvenser som følge av klimaendringene vi er vitne til.

- Det blir til stadighet viktigere med et felles ansvar for miljøet, da en liten tue kan velte et stort lass. I kampen om å redusere klimaavtrykk har derfor UiB gått foran og engasjert seg for å arbeide mot et klimanøytralt universitet, sier Mohamed.

Rollen som bærekraftspilot
Én av Hibaqs hovedoppgaver som bærekraftspilot er å fungere som et bindeledd mellom studentene og fakultetene. På den måten vil hun kunne videreformidle hva studentene selv ønsker av universitetet, samt påse at UiBs mål og budskaper når ut til dem.
– Det er mange arrangementer når det kommer til miljøet, slik som SDG-konferansen (Bærekraftskonferansen i Bergen, red. anm.) som studentene ikke nødvendigvis får med seg fordi det ikke er en tydelig kanal for det, forteller Hibaq.

Mer spesifikt er derfor de fem bærekraftspilotenes oppgave å stelle i stand arrangementer og skape nye plattformer for studentene slik at de kan engasjere seg for miljøet. Motivasjonen for arbeidet fant Hibaq i at hun fikk muligheten til å gjøre noe nytt for klimaet.
– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske livlig person og synes det er hyggelig å være i kontakt med andre mennesker. Som bærekraftspilot lærte jeg nye ting, samtidig som jeg fikk bidra til miljøet så godt jeg kunne med mine evner og egenskaper, sier hun.

Går i bresjen for studentene
Hibaq mener det er helt nødvendig for universitetet å ha egne bærekraftspiloter med fokus på klima og miljø.
– UiB jobber med studenter hver dag, og de fleste tiltakene de iverksetter er på vegne av eller for oss studenter. Da er det viktig med representanter for å kunne skape et ansikt utad hvor man viser at studentene også sitter med muligheten til å kunne påvirke. UiB viser gjennom oss bærekraftspiloter at de tar miljøet på alvor, sier hun.
Hibaq har inntrykket av at det snakkes mer om miljø blant studentene dersom man har kjennskap til noen som er bærekraftspiloter.
– Man blir mer interessert i hva som foregår når det er studentene selv som står i fokus og sprer informasjonen. Alle vet at klima og miljø er viktig, men det å se at studenter på eget fakultet holder på med dette, gjør at man blir mer engasjert, tenker jeg.
Hibaq mener at Universitetet i Bergen går foran på en god måte i klimakampen.   
– At UiB ble sertifisert som Miljøfyrtårn i 2016 viser at universitetet har hatt et gjennomgående arbeid med å gjøre institusjonen så miljøvennlig som mulig. Man ser at UiB har jobbet med dette, ved at de ved innkjøp av materialer har valgt det mest miljøvennlige alternativet, og at de har begynt å kildesortere. Nå arbeides det også med en egen reisepolicy, sier hun.

Et tosidig klimaansvar for UiBs miljøtiltak
Ifølge Hibaq gjenspeiles ikke UiBs klimaansvar bare ved universitetets rolle som statlig institusjon. Det blir også et spørsmål om hvilket ansvar studentene ønsker at UiB skal ta.
– Målet om et klimanøytralt universitet innen 2030 er et hårete mål ingen har pålagt UiB. De har selv ønsket å ta ansvar. Man kan se det slik at UiB har et ansvar for å bli mer klimavennlig som følge av menneskene de har ansvar for å utdanne. Min personlige mening er at jeg som student forventer at institusjonen jeg studerer ved gjenspeiler de verdiene jeg har, herunder også innen miljødebatten, forteller hun.
– UiB skal forsøke å få på plass mer digital møtevirksomhet for å redusere det helhetlige CO 2 -utslippet, uten at dette skal gå utover studentene og den essensielle undervisningen.
Videre har UiB et ønske om å videreutvikle solcellepaneler, som blant annet er på plass på taket til det odontologiske fakultet og gir strøm til resten av bygget.

I tillegg informerer Hibaq om at det har kommet automatiske lys på lesesalene på jussen som slår seg av når det ikke er folk på rommene, hvilket sparer mye strøm.

2030-målet: En felles klimadugnad
Hibaq mener målet om et klimanøytralt universitet er mulig å nå.  
– Selv om det er et omfattende mål, blir slike mål nådd så lenge folk har en lyst og vilje til å oppnå dem. Her kommer vi som bærekraftspiloter inn. Vi skal få både studenter og ansatte på UiB til å forstå at miljøet er noe vi må ta ansvar for. Dette er større enn oss selv. Jeg uteksamineres i 2023, men jeg må vite at det jeg gjør i dag, at jeg kildesorterer i kantinen for eksempel, ikke bare påvirker fakultetet mitt, men også UiB som en samlet utdanningsinstitusjon. For å kunne nå målene må man ha økt bevissthet rundt dette.
Bærekraftspilotene jobber derfor aktivt med å spre informasjon for å få alle med på laget.
– Det hjelper ikke at det er en liten gruppe i administrasjonen som vil kjempe for miljøet, eller at vi som bærekraftspiloter er aktive på Instagram. Hva som hjelper er at vi kombinerer de ulike tiltakene sammen og får med oss medstudentene, sier hun.  

Fremtidens studiehverdag
Med ytterligere klimatiltak i stadig utvikling er det nærliggende å spørre hvordan studenttilværelsen vil kunne bli i fremtiden. Hibaq mener at studiehverdagen per nå ikke ser ut til å by på store omveltninger.

– Man ser at det settes inn tiltak som eksempelvis bysykkel like ved fakultetene, slik at studentene kan benytte mer miljøvennlige fremkomstmidler for å komme seg til lesesalen. Selv om kollektivtransport er bra, er sykkel enda bedre for miljøet. Jeg tror det vi kommer til å oppleve som størst endring gjelder reisepolicy. Men generelt er mange av tiltakene allerede gjennomført. Det er informasjonen tilknyttet tiltakene som må bedres, slik som kildesorteringskampanjen. Dette må i større grad bli synlig for studentene.
Hibaq er av den oppfatning at klimatiltakene vil kunne bli følbare i nærmeste fremtid.
– Tiltak blir iverksatt fortløpende, så man må henge med. Selv om det er mye som ikke er avklart ennå, kommer de tiltakene som allerede er iverksatt, slik jeg ser det, til å bare bli bygget videre på. Vi må hele tiden finne ut hvordan vi kan jobbe med det vi har. Det er ti år til vi skal nå målene. Hvis man ser på utviklingen innen klima og energi bare de siste ti årene, har vi ting i dag vi aldri hadde trodd skulle eksistere for ti år siden. Jeg tror også at ulike måter å nå målene på blir til mens vi går. Det blir en spennende reise å være med på.

Klima inn i pensum og rettsapparatet
Per nå er det bare ett valgfag på Dragefjellet med klima som fokusområde, JUS271-2-C (International and comparative Energy and Climate Law). Hibaq uttrykker at det blir interessant å se hvordan dette stiller seg etter UiBs studiereform.
– Man ser allerede på fagene man har hatt at miljø får en stadig mer fremtredende rolle. Jeg tror miljø bare kommer til å implementeres i flere fag med tiden. Dette skyldes ikke UiBs prioriteringer alene, men rettsutviklingen. Gjennom hele rettsapparatet begynner miljø å få en større betydning for de rettsspørsmål som reises, avslutter hun.
 

 

Noen av UiBs klimamål

  • Utslipp fra reiser skal halveres innen 2025 gjennom årlige kutt på 10%
  • Utslipp fra varer og tjenester reduseres med 40% innen 2025
  • Areal skal reduseres med 10% innen 2030
  • Energibruk skal reduseres med 30% innen 2025

Kilde: «Klimanøytralt UiB – ambisjoner og tiltak», Universitetsstyret, styresak 109/19, 10.11.2019, s. 6

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.