Årets Raftopris går til Egyptian Commission for Rights and Freedoms

Injuria.no • 24. september 2020

Tekst: Inga Marie Tronsaune 

I en sal i Raftohuset på adressen Menneskerettighetenes Plass 1 ble det i dag kunngjort at Raftoprisen 2020 går til Egyptian Commission for Rights and Freedoms for sin motstand overfor regimet i Egypt.

Professor Thorolf Raftos minnepris for menneskerettigheter er en pris som årlig deles ut til en enkeltperson, gruppe eller organisasjon som arbeider for å fremme menneskerettigheter. Prisen deles ut hver høst på Den Nationale Scene i Bergen, og inkluderer en pengesum på 20 000 dollar.

ECRF ble grunnlagt av Mohamed Lotfy og Ahmed Adballah i kjøvannet av statskuppet i Egypt i 2013. Siden den gang har organisasjonen vokst til et team på 50 ansatte advokater og researchere, og 1000 frivillige.

Gruppen «dokumenterer, rapporterer og skaper bevissthet om de alvorlige krenkelsene av menneskerettigheter i og utenfor Egypt og gir juridisk hjelp til ofre for brudd på menneskerettighetene», heter det i Raftostiftelsens begrunnelse.

Injuria har pratet med leder av Raftostiftelsens studentgruppe, Anne Noddeland. Som leder av studentgruppen, har hun også sittet i komiteen som har valgt mottakeren av årets pris.

– ECRF mottar prisen i år fordi de gjør et utrolig viktig arbeid i Egypt, i en situasjon som er ekstremt krevende. De bruker rettsvesenet og de få fungerende institusjonene i Egypt på en måte som er harmløs, men som krever mye av dem. De setter sine egne liv i fare hver eneste dag. Deres arbeid utgjør et fyrtårn av håp for menneskerettighetene og for andre menneskerettighetsforkjempere i Egypt, sier hun.

Hæren i Egypt overtok kontrollen over staten i 2013, og siden den gang har menneskerettighetssituasjonen blitt ytterligere svekket. Nå er situasjonen verre enn noen gang, ifølge Raftostiftelsen.

Stiftelsen skriver også i sin begrunnelsen at regjeringen, siden 2013, ofte har gjort seg skyldig i tvungne forsvinninger og massearrestasjoner hvor ofrene deretter blir holdt innesperret under elendige forhold i overfylte fengsler uten tilgang til forsvarlig medisinsk behandling.

Anne forteller videre at myndighetene i Egypt erklærte unntakstilstand i april 2017 som konsoliderte det autoritære regimet og undergravde rettssikkerheten. Egypterne har levd i unntakstilstand de siste 3 årene, og grunnen til at ECRF mottar prisen nå er, ifølge Anne, at menneskerettighetsbruddene i Egypt nå rett og slett har blitt for grove til å ignorere.

– Nå er det 10 år siden den arabiske våren. Dette har vært en tid med mye håp og forventninger. Når situasjonen er blitt slik som den er nå, er det viktig å sette søkelyset på Egypt for å stille dem til ansvar for de grove menneskerettighetsbruddene. Vi mener det er viktig at det internasjonale samfunnet stiller krav til Egypt om at få en slutt på disse grusomme menneskerettighetsbruddene, sier hun.


Foto: ECRF

Det som gjør at ECRF skiller seg fra andre grupper og enkeltpersoner som også kjemper for menneskerettighetene i regionen er, ifølge Anne, måten de benytter seg av institusjonene og rettsvesenet på, i tillegg til arbeidet de gjør med å dokumentere menneskerettighetsbruddene.

– De jobber mye med å fremme ofrenes sak i rettsvesenet. I tillegg dokumenterer ECRF menneskerettighetsbruddene, og sprer dette via sosiale medier. Rapportene og dokumentasjonen som ECRF har utarbeidet har blant annet blitt henvist til av Amnesty, The Guardian og Al Jazeera.

Gjennom blant anent krisetelefoner og sin «Stopp tvungne forvinninger»-kampanje har ECRF i løpet av 5 år dokumentert 2723 tilfeller av tvungne forsvinninger. Ifølge Raftostiftelsens begrunnelse, har ECRFs dokumentasjon av dette også ført til at flere ofre har kommet til rette.

Ved å tildele ECRF denne prisen innleder Raftostiftelsen et varig samarbeid med organisasjonen.

­– Når man mottar Raftoprisen, inngår man et varig «vennskap». Man blir en Raftofamilie, og en del av et team. Rafto har flere ansatte på huset som jobber med å støtte deres arbeid videre, ved å bevisstgjøre rundt deres sak, og få saken frem i flere internasjonale institusjoner og organer, sier hun.

Anne nevner også at hun anbefaler Raftostiftelsens studentgruppe på det varmeste til alle som er engasjert i verden rundt seg og i menneskerettigheter, og at dette er en fin måte å bli kjent med folk fra mange forskjellige studieretninger på.

– Det er utrolig gøy å være student i Raftostiftelsen. Man har så mye ansvar og så mye å si, og de som jobber på huset her tar så godt vare på studentene. Det er et prosjekt som er både gøy og meningsfullt, sier hun.

Raftoprisen deles ut den 8. november på Den Nationale Scene.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.