– Hurra for Injuria som er femti år, men fremdeles like vakker!

Injuria.no • 16. desember 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli 
Foto: Privat 

I år markerer vi at Dragefjellet i et halvt hundreår har utdannet jurister. Det betyr tusenvis av jurister innen ulike felt, byer og land. En av disse juristene er Bjørn Olav Blokhus. Han er den aller første redaktøren av Injuria – et engasjement som har bidratt til jobb i Bergens Tidende, og senere også som ambassadør av Norge i ulike land. Injuria har tatt kontakt med den pensjonerte ambassadøren, og han påstår at Injuria er minst like vakker nå, som den var for femti år siden.

Bakgrunnen for tidsskriftet Injuria

Formålet med Injuria var ikke bare å fungere som et tidsskrift, men Injuria skulle samtidig være ledd i en identitetsbyggingsprosess. Det nye juridiske lærestedet i Norge skulle ta sin plass som en interessant og synlig institusjon, uavhengig av det juridiske fakultet i Oslo.
Studentene bidro til dette ved å etablere studentorganisasjonene. Det juridiske fagutvalg og Juristforeningen startet eget tidsskrift – Injuria, bladet du holder mellom hendene dine nå.
 
– Vi måtte snarest kvitte oss med det filialstempelet Oslo satte på oss, uttaler Blokhus og veileder meg gjennom starten av Injuria.  

– Det kom et tilbud fra Stud.jur om å få noen sider bak i bladet til Injurias disposisjon, og dette ble en rød klut for oss. Uten det utspillet hadde det kanskje tatt noe lengre tid å få Injuria etablert, mener han.

Inspirasjonen til navnet Injuria kom fra Juristforeningen i Bergen. Deres skytshelgen var Qua Injuria som var en padang til Oslos gullblade hoppe. Dette ble oppfattet som et godt navn til et studenttidsskrift, og slik ble det.

Stor entusiasme

Injuria i 2019 trykker hele 2400 eksemplarer som havner i postkassen til jusstudenter seks ganger i året. Kostnaden for dette er studentenes favorittord: «gratis»! Det var ikke slik i Blokhus sin tid. Da måtte man betale for abonnement av Injuria og det er dermed naturlig å spørre han hvordan Injuria ble tatt imot.

– Etableringen av vårt eget studenttidsskrift i Bergen ble mottatt med stor entusiasme blant studentene. Jeg tror de hadde følelsen av å være med på noe viktig , å være med å legge et fundament for studentinstitusjoner som ville skape trygghet, samhold og identitet for nåværende og fremtidige jusstudenter i Bergen, mener han.

Flertallet var hyret inn for å be om støtte

Ved spørsmål om hva som var det mest utfordrende er svaret den velkjente pengeknipen.  

– Utfordringen var jo økonomien, det var ikke mye offentlig pressestøtte å få! Vi var totalt avhengig av annonseinntekter og flertallet i redaksjonen var derfor hyret inn som annonseakvisitører. De banket på dører hos finansinstitusjoner, advokater og private næringsdrivende, sier han og husker særlig é n talentfull akkvisitør. Studenten het Bernt Adler Solberg og ble senere visepolitimester i Bergen i en årrekke.

– I kraft av sine 1,98 centimeter på strømpelesten og et – skal vi si, kompromissløst utseende, kom han aldri tomhendt tilbake!

Redaktørarbeidet straffet seg faglig

Det var mindre viktig for Blokhus å være redaktør for Injuria, og fokuset hans var å få bladet opp og stå og legge fundamentet for en bærekraftig utvikling av dette for oss så viktige studenttilbudet. 

– Men det er klart, det å kunne bidra til å gi studentene sitt eget debattforum og vedlikeholde dette, var en ikke ubetydelig inspirasjon!

Ved spørsmål om hvor tidskrevende redaktørarbeidet var, legger ikke Blokhus skjul på at det gikk ut over andre felt.

– Sant å si brukte jeg all min tid på Injuria og Juristforeningen, der jeg satt i styret, i et par semester i løpet av annen avdeling. Det straffet seg nådeløst faglig, men så mye moro har jeg sjelden hatt!

Selv om arbeidet med Injuria har vært tidskrevende, har han fått stort utbytte av det også i hans videre karriere. Han søkte nemlig midlertidig jobb hos Bergens Tidende etter avlagt eksamen, og kunne stolt vifte med første og andre utgave av Injuria som bevis på hans eminente penn. Han mimrer tilbake til jobbintervjuet.

– Redaktøren som skulle eventuelt ansette meg kastet et blikk på Injuria, og uttalte som følger: «Så du kan vell skriva då, og forresten du ser jo greie ud!».  

Blokhus uttaler at han fremdeles ikke vet hva som var viktigst for å få jobben.

Ikke et kappløp med tiden nå

I dag er Blokhus pensjonert ambassadør, etter nesten førti år i norsk utenrikstjeneste. Han har vært ambassadør i Indonesia, Øst-Timur og Marokko. Senere ble han også generalkonsul i Shanghai. Han er helt overbevisst om at engasjementet har gitt uttelling.

– Jeg husker ennå at aspirantnemda i Utenriksdepartementet tilla det betydelig vekt at jeg hadde vært såpass mye involvert i studentaktiviteter i studietiden. Dette kan være noe å merke seg for de som leser dette og har tenkt seg inn i UD, påstår han.  
Alle er for øvrig velkommen til å ta kontakt med meg for rådgivning i den forbindelse, jeg har god tid nå! Legger han til.

 Jusstudent for femti år siden og i dag

Svarene til Blokkhus vitner om at det er mye som har skjedd i løpet av femti år. Jeg spør han helt til slutt om han kan sammenligne sin egen studietid med hvordan han tror det er i dag.

–  Det er mye mer disiplinert i dag, mye strammere tøyler og en mer systematisk studieform. Vi hadde det nok mer moro, var friere og mer overlatt til oss selv. Noen lyktes med det, andre ikke, mener han og avslutter med et spørsmål åpen for diskusjon:
Stort sett er det vel mer betryggende i dag?

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.