Dissens: Tilbake til fremtiden
Tekst: Sarita Disha Prabhakar
Så her sitter dere og koser dere med 50 år gammelt lesestoff? Dere er litt søte altså, når dere både fysisk blar fra en side til en annen og leser hvert ord på hver side. Humrer litt over hvor gammeldags alt var for to eller tre tiår siden. Er jeg like søt når jeg ser på dere fra 2070 og humrer over hvor gammeldagse dere er? Jeg går iallfall utfra at dere synes jeg er søt nok til å fortelle en liten historie.
Det tok meg unaturlig lang tid å prosessere den nye klagen advokatfirmaet mitt mottok. Navnet mitt er Rabota og jeg arbeider for et av landes mest anerkjente advokatfirmaer. I utgangspunktet spesialiserer jeg meg ikke innenfor noe, men firmaet mitt håndterer for det meste økonomiske tvister. Kanskje det er fordi det er de eneste konfliktene vi har nå om dagen? Dette var grunnen til at jeg fikk så mye sjokk som jeg gjorde da jeg fikk beskjed om at det var begått et brudd på menneskevelferdsloven § 3, hvor det heter at «[m]ennesker har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for roboter.» I utgangspunktet kunne jeg ikke bry meg mindre om denne klagen og jeg ville bare tømme den ut av systemet mitt. Forskjellsbehandling? Roboter er smartere og mer effektive enn mennesker, naturligvis vil de ha bedre standarder. Men det var som om en liten alarm gikk av i meg, og jeg bestemte meg for å sette meg inn i saken.
Hun så seg rundt med ren frykt og forvirring i øynene. De var overalt. Hun hadde i flere år visst at denne dagen ville komme, men hadde ignorert problemet så lenge hun kunne. Nå som hun var tilbake for å besøke stedet hun lærte tilbragte 5 av sine beste år, var det ikke lenger noe som kunne ignoreres. Dragefjellet hadde blitt en maskin. De en gang moderne skyvedørene til hovedinngangen hadde blitt erstattet med en dings som scannet deg før du i det hele tatt nådde døren. Med en gang du tredde inn ble du ikke lenger møtt av en 30-70 fordeling mellom gutter og jenter, men en 50-50 fordeling mellom mennesker og roboter med kunstig intelligens. Hva hadde skjedd siden hun studerte her for 20 år siden?
Første steg var å programmere dronen og sende den avgårde. Dronen skulle bare scanne situasjonen, se hvordan omstendighetene var og hva problemet i realiteten var. Jeg ante bare fred og ingen fare, men fikk meg et temmelig stort sjokk da bildene kom tilbake og viste en situasjon som ikke hadde fått noen klager siden 2050. Et menneske hadde vært sent ute med å fordøye den teknologiske utviklingen, overfloden av roboter kom som et stort og plutselig sjokk, mennesket klarte ikke å henge med og følte seg følgelig ukomfortabelt. Denne ukomfortabelheten resulterte i en klage til meg. Men det var lenge siden noe slikt hadde skjedd, og jeg var veldig usikker på hvilke handlinger jeg skulle foreta meg. I øyeblikkets hete programmerte jeg et hologram og sendte det avgårde med dronen. «Bli vant til det. Verden er deres nå.»
Sjokket ble større da hun tredde inn i nybygget. Alt som tidligere hadde vært koselig og fint hadde blitt mekanisk og grått. Kantinen hadde en seksjon for mennesker og en for kunstig intelligens. Menneskene oppførte seg likevel mer mekaniske enn robotene. Det var nesten forstyrrende å være vitne til. I auditorium 1 var det ikke lenger en pent kledd foreleser, men et hologram av en person. Eller kanskje en robot. Det var vanskelig å skille, spesielt når de ikke engang var fysisk tilstede. Hun tok opp mobilen for å sende en klage til det eneste advokatfirmaet hun visste ennå kunne løse situasjoner som dette. Det var ikke greit at hennes eneste «safe space» skulle bli tatt over av teknologien på denne måten. Men reaksjonen hun fikk på klagen var langt ifra det hun forventet; et hologram som sa: «Bli vant til det. Verden er deres nå.»
Det var ikke før dronen var sendt avgårde at jeg innså hva jeg faktisk hadde gjort. Dette var akkurat den responsen jeg hadde fått da jeg klaget på akkurat samme situasjon for 30 år siden. På den tiden hadde fakultet blitt tatt over av kunstig intelligens og deres holdninger. Da jeg ville gjøre noe med situasjonen, fikk jeg bare et hologram som fortalte meg at jeg måtte vokse opp og venne meg til det; det var deres verden nå. Etter den tid plantet holdningene deres seg i rett inn i hodet til oss alle, deriblant hodet mitt. Nå hadde påvirkningen nådd det punktet hvor jeg ikke lenger klarte å skille mellom meg og dem.
For 50 år siden var det en debatt om jussen noen gang kom til å bli teknologisert. Svarene ekspertene ga oss var nei. Jurister var for essensielle. Men de så aldri lenge nok på hver enkelt medvirkende faktor. Nå sitter jeg i en verden hvor jeg ikke lenger klarer å skille mellom meg selv, et menneske, og kunstig intelligente roboter. En verden hvor jeg er mer mekanisk enn dem.
Så hva synes dere om meg nå? Er jeg fortsatt like søt?
