Dissens: Tilbake til fremtiden

Injuria.no • 16. desember 2019

Tekst: Sarita Disha Prabhakar

Så her sitter dere og koser dere med 50 år gammelt lesestoff? Dere er litt søte altså, når dere både fysisk blar fra en side til en annen og leser hvert ord på hver side. Humrer litt over hvor gammeldags alt var for to eller tre tiår siden. Er jeg like søt når jeg ser på dere fra 2070 og humrer over hvor gammeldagse dere er? Jeg går iallfall utfra at dere synes jeg er søt nok til å fortelle en liten historie.

Det tok meg unaturlig lang tid å prosessere den nye klagen advokatfirmaet mitt mottok. Navnet mitt er Rabota og jeg arbeider for et av landes mest anerkjente advokatfirmaer. I utgangspunktet spesialiserer jeg meg ikke innenfor noe, men firmaet mitt håndterer for det meste økonomiske tvister. Kanskje det er fordi det er de eneste konfliktene vi har nå om dagen? Dette var grunnen til at jeg fikk så mye sjokk som jeg gjorde da jeg fikk beskjed om at det var begått et brudd på menneskevelferdsloven § 3, hvor det heter at «[m]ennesker har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for roboter.» I utgangspunktet kunne jeg ikke bry meg mindre om denne klagen og jeg ville bare tømme den ut av systemet mitt. Forskjellsbehandling? Roboter er smartere og mer effektive enn mennesker, naturligvis vil de ha bedre standarder. Men det var som om en liten alarm gikk av i meg, og jeg bestemte meg for å sette meg inn i saken.

Hun så seg rundt med ren frykt og forvirring i øynene. De var overalt. Hun hadde i flere år visst at denne dagen ville komme, men hadde ignorert problemet så lenge hun kunne. Nå som hun var tilbake for å besøke stedet hun lærte tilbragte 5 av sine beste år, var det ikke lenger noe som kunne ignoreres. Dragefjellet hadde blitt en maskin. De en gang moderne skyvedørene til hovedinngangen hadde blitt erstattet med en dings som scannet deg før du i det hele tatt nådde døren. Med en gang du tredde inn ble du ikke lenger møtt av en 30-70 fordeling mellom gutter og jenter, men en 50-50 fordeling mellom mennesker og roboter med kunstig intelligens. Hva hadde skjedd siden hun studerte her for 20 år siden?

Første steg var å programmere dronen og sende den avgårde. Dronen skulle bare scanne situasjonen, se hvordan omstendighetene var og hva problemet i realiteten var. Jeg ante bare fred og ingen fare, men fikk meg et temmelig stort sjokk da bildene kom tilbake og viste en situasjon som ikke hadde fått noen klager siden 2050. Et menneske hadde vært sent ute med å fordøye den teknologiske utviklingen, overfloden av roboter kom som et stort og plutselig sjokk, mennesket klarte ikke å henge med og følte seg følgelig ukomfortabelt. Denne ukomfortabelheten resulterte i en klage til meg. Men det var lenge siden noe slikt hadde skjedd, og jeg var veldig usikker på hvilke handlinger jeg skulle foreta meg. I øyeblikkets hete programmerte jeg et hologram og sendte det avgårde med dronen. «Bli vant til det. Verden er deres nå.»

Sjokket ble større da hun tredde inn i nybygget. Alt som tidligere hadde vært koselig og fint hadde blitt mekanisk og grått. Kantinen hadde en seksjon for mennesker og en for kunstig intelligens. Menneskene oppførte seg likevel mer mekaniske enn robotene. Det var nesten forstyrrende å være vitne til.  I auditorium 1 var det ikke lenger en pent kledd foreleser, men et hologram av en person. Eller kanskje en robot. Det var vanskelig å skille, spesielt når de ikke engang var fysisk tilstede. Hun tok opp mobilen for å sende en klage til det eneste advokatfirmaet hun visste ennå kunne løse situasjoner som dette. Det var ikke greit at hennes eneste «safe space» skulle bli tatt over av teknologien på denne måten. Men reaksjonen hun fikk på klagen var langt ifra det hun forventet; et hologram   som sa: «Bli vant til det. Verden er deres nå.»

Det var ikke før dronen var sendt avgårde at jeg innså hva jeg faktisk hadde gjort. Dette var akkurat den responsen jeg hadde fått da jeg klaget på akkurat samme situasjon for 30 år siden. På den tiden hadde fakultet blitt tatt over av kunstig intelligens og deres holdninger. Da jeg ville gjøre noe med situasjonen, fikk jeg bare et hologram som fortalte meg at jeg måtte vokse opp og venne meg til det; det  var deres verden nå. Etter den tid plantet holdningene deres seg i rett inn i hodet til oss alle, deriblant hodet mitt. Nå hadde påvirkningen nådd det punktet hvor jeg ikke lenger klarte å skille mellom meg og dem.  

For 50 år siden var det en debatt om jussen noen gang kom til å bli teknologisert. Svarene ekspertene ga oss var nei. Jurister var for essensielle. Men de så aldri lenge nok på hver enkelt medvirkende faktor. Nå sitter jeg i en verden hvor jeg ikke lenger klarer å skille mellom meg selv, et menneske, og kunstig intelligente roboter. En verden hvor jeg er mer mekanisk enn dem.

Så hva synes dere om meg nå? Er jeg fortsatt like søt?

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.