Å få bukt med ensomhet på jussen

Injuria.no • 31. mai 2018

- Et tilsvar til «Nest verst sosialt miljø på jussen» og «Fadderuke=forlenget russetid?»

Av: Sondre Lid Riise, leder av Juristforeningen i Bergen
Foto: Juristforeningen i Bergen

Da jeg kom til Det juridiske fakultet i Bergen for første gang en augustdag i 2015, kjente jeg ingen. Utenom litt slekt og et par bekjente var Bergen en fremmed by for meg, og jussen var i hvert fall helt ukjent. Jeg var derfor utrolig spent da jeg for første gang gikk opp bakken til fakultetet. Jeg hadde jo tro på at det skulle gå bra, men fortsatt var jeg spent og nesten bekymret før møtet med denne nye hverdagen.

Heldigvis opplevde jeg fort at alle mine bekymringer var grunnløse. I fadderuken fikk jeg noen fantastiske faddere fra håndballgruppen i Juristforeningen. De var imøtekommende og la til rette for at fadderbarna kunne bli kjent med Bergen, jussen og hverandre. Fadderuken overbeviste meg om at her var det et åpent studentmiljø der jeg kunne bli med på akkurat det jeg ville, noe jeg fikk bekreftet i tiden etter fadderuken. Jeg følte meg heldig og velkommen.

Dessverre er det ikke alle som har hatt en like god opplevelse som meg, men dette trenger ikke nødvendigvis å være noen sin feil. Kanskje man rett og slett ikke «klikket» med faddergruppen, eller kanskje man gikk glipp av en ex. fac.-gruppe der noen lagde en «pause-chat». Det kan være mange tilfeldigheter. Men bare fordi det ikke nødvendigvis er noen sin feil, betyr ikke det at vi som studenter ikke trenger å gjøre noe med det.

Fakta
I forrige utgave av Injuria skriver André Habbestad i sin artikkel « Nest verst sosial miljø på jussen» om hvordan Juss UiB scorer nest dårligst på sosialt miljø av de ti mest populære studiene i Bergen. Vi scorer 3,6 av 5. Noen vil kanskje avvise denne undersøkelsen. Noen vil kanskje mene at 3,6 av 5 er relativt bra, og påpeke at ingen av de andre studiene ved UiB var i nærheten av å ha like mange som svarte på undersøkelsen. Andre vil kanskje vektlegge at når JSU fastslår med sin undersøkelse at rundt 10% ikke har funnet seg en venn på jussen, så er det 90% som har det.

De som eventuelt velger å se bort fra undersøkelsene har etter min mening ikke forstått poenget. At 90% finner seg venner er bra, men det er fortsatt ikke bra nok. Da er spørsmålet: hva er det vi som medstudenter faktisk kan gjøre for å få bukt med problemet?

I ett år har jeg nå sittet som leder av Juristforeningen, og har dermed hatt mulighet til å arbeide med denne problemstillingen på nært hold. Dette arbeidet kan jeg oppsummere veldig enkelt. Det er utrolig vanskelig. Det er vanskelig fordi det handler ikke bare om de store linjene, om hva vi som studentforening investerer i, om hvor mange og store arrangement vi arrangerer, eller om hvor mange tilbud vi har. Det handler vel så mye om de små detaljene. Om hvordan vi snakker til hverandre, om hvordan vi sier hei til hverandre i gangene, og hvem vi inviterer til lunsj.

Fadderuken
I sitt innlegg «Juridisk Fadderuke=Forlenget russetid?» skriver Jonas Nielsen om sin opplevelse av Fadderuken, og hvordan han tenker den kan ha innvirkning på ensomhetsproblematikken på jussen. Han beskriver her en opplevelse av drikkepress.

Drikkepress er en kjent problemstilling som vi i Juristforeningen prøver å sette fokus på, da særlig overfor de som skal være faddere. Heldigvis har det blitt bedre enn før. Før faddervaktordningen, en ordning som Juristforeningen var initiativtaker til, ble innført i 2013, var fadderuken i en uholdbar situasjon preget av alt for mye fyll. Siden den gang vil jeg si at vi har beveget oss i riktig retning. Likevel viser opplevelser slik som Nielsen beskriver, at vi fortsatt har en vei å gå.

Vi ser for eksempel at vi må bli bedre på å tilrettelegge for alternative opplegg, og enda viktigere kommunisere bedre utad at disse er åpne for alle fadderbarn. Noe vi har vært særlig dårlig på, er å tilrettelegge for og informere om at det er lov å kombinere det rusfrie opplegget med fellesopplegget i fadderuken. Det er i denne sammenhengen at vi nå blant annet har opprettet et nytt verv i fadderkomiteen som blir besatt av komiteen for rusfri-fadderuke. Vi går også inn for å videreutvikle det rusfrie konseptet, og eksempelvis ha mer opplegg på den rusfrie torsdagen i fadderuken.

Vi håper at vi i det minste kan ta enda et steg i riktig retning med disse endringene, og dermed gjøre fadderuken til en bedre sosial arena, et bedre førsteinntrykk, og et bedre verktøy i ensomhetsproblematikken. Likevel er det viktig at vi som studentforening og medstudenter er oppmerksomme på at det er mer grunnleggende problemer enn de konkrete tiltakene som ligger bak ensomheten.

Grunnleggende problem
Et slikt grunnleggende problem er kanskje den kulturen vi har hatt. Juss-studenter har tradisjonelt vært en homogen gruppe med folk som i stor grad har hatt lik oppvekst der mange er fra samme sted. Ensomhet er ikke et nytt problem, men det tas kanskje opp nå fordi etterhvert som studiet har økt i popularitet de siste årene, har det blitt mer mangfold i studentmassen. Foreningen og miljøet har vært for dårlig til å tilpasse seg denne endringen. Den manglende tilpasningen har medført at de med felles bakgrunn har søkt sammen, noe som er helt naturlig, og da samtidig skapt en terskel for andre i form av «klikker». At mange opplever det slik vet vi fra undersøkelsen til JSU.

Det viktige fremover er da å jobbe mot og diskutere hvordan vi som studenter kan bli bedre til å øke trivselen i studiehverdagen. Det åpenbare svaret er at hver og en av oss må bli bedre til å inkludere andre og være åpne. Hver og en av oss har som medstudent mulighet til å utgjøre en forskjell hos hverandre. Det kreves en bevisstgjøring hos hver enkelt.

Problemet med det svaret er at det er utrolig enkelt å si som en fin 17.mai-tale uten reell effekt. Vi som studentforening blir sittende igjen med spørsmålet om hva vi konkret kan gjøre for å tilrettelegge for økt trivsel.

Her er vi på riktig spor som studentforening
Foruten å videreutvikle fadderuken, må vi også bli bedre på å fange opp folk etter fadderuken. Et ledd i denne sammenhengen er den filosofien vi har i Juristforeningen, og i alle dens 32 undergrupper, om at alt er åpent for alle. Det skal ikke være en terskel for noen å bli med på det en vil. Det skal heller ikke være en terskel for de som vil prøve å skape noe nytt.

Det tyder på at vi er på riktig spor når vi i år blant annet har hatt rekordoppmøte på lovstafettentrening, rekorddeltagelse i roklubben og lacrosse, og en volleyballklubb som har fulgt opp rekorddeltagelsen fra i fjor. Det har heller ikke vært så stor oppslutning rundt verv på mange år, og vi har aldri før arrangert så mange arrangement som ikke er betinget av medlemskap i en konkret undergruppe. Likevel er det enda mer som kan og bør gjøres.

Hva vi må bli bedre på som studentforening
Bare fordi vi som studentforening og studentmiljø har en filosofi om at alt skal være åpent, er det ikke gitt at det oppleves slik. Det har vært typisk at en vennegjeng har gått sammen i et styre i en undergruppe. Dette i seg selv er ikke et problem, men det kan bli det dersom vi som forening ikke har gjort de nok bevisst sin rolle. Det er skummelt for de som ikke kjenner noen å hive seg inn i noe nytt. Det er enda skumlere dersom en opplever undergruppen som en etablert vennegjeng. Det vi ser er at vårt største forbedringspotensiale er kommunikasjon.

Derfor har vi jobbet intensivt med å forbedre rutiner og opplæring av nye vervtakere. Dette tar tid, fordi det handler om kulturbygging. Kulturbygging på den måten at en skal gi et bredt spekter av folk en fellesskapsfølelse. Baksiden ved filosofien om at alt skal være åpent er at folk kan føle lite eierskap til studentmiljøet og deres rolle i det. Juristforeningen har lenge vært en forening med høy grad av gjennomtrekk i vervtakere, noe som har skapt lite kontinuitet og derav et mindre tilpasningsdyktig miljø.

Helheten
Som studentforening gjør vi det vi kan for å få bukt med ensomheten på jussen, og håper og tror vi vil se forbedring allerede i det nye studieåret som nå står på trappene, men vi er også avhengig av hver enkelt student. Det krever at alle reflekterer rundt hvilket studentmiljø en vil ha, og hvilken mulighet en har til å utgjøre en forskjell for noen andre.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.