Å få bukt med ensomhet på jussen

Injuria.no • 31. mai 2018

- Et tilsvar til «Nest verst sosialt miljø på jussen» og «Fadderuke=forlenget russetid?»

Av: Sondre Lid Riise, leder av Juristforeningen i Bergen
Foto: Juristforeningen i Bergen

Da jeg kom til Det juridiske fakultet i Bergen for første gang en augustdag i 2015, kjente jeg ingen. Utenom litt slekt og et par bekjente var Bergen en fremmed by for meg, og jussen var i hvert fall helt ukjent. Jeg var derfor utrolig spent da jeg for første gang gikk opp bakken til fakultetet. Jeg hadde jo tro på at det skulle gå bra, men fortsatt var jeg spent og nesten bekymret før møtet med denne nye hverdagen.

Heldigvis opplevde jeg fort at alle mine bekymringer var grunnløse. I fadderuken fikk jeg noen fantastiske faddere fra håndballgruppen i Juristforeningen. De var imøtekommende og la til rette for at fadderbarna kunne bli kjent med Bergen, jussen og hverandre. Fadderuken overbeviste meg om at her var det et åpent studentmiljø der jeg kunne bli med på akkurat det jeg ville, noe jeg fikk bekreftet i tiden etter fadderuken. Jeg følte meg heldig og velkommen.

Dessverre er det ikke alle som har hatt en like god opplevelse som meg, men dette trenger ikke nødvendigvis å være noen sin feil. Kanskje man rett og slett ikke «klikket» med faddergruppen, eller kanskje man gikk glipp av en ex. fac.-gruppe der noen lagde en «pause-chat». Det kan være mange tilfeldigheter. Men bare fordi det ikke nødvendigvis er noen sin feil, betyr ikke det at vi som studenter ikke trenger å gjøre noe med det.

Fakta
I forrige utgave av Injuria skriver André Habbestad i sin artikkel « Nest verst sosial miljø på jussen» om hvordan Juss UiB scorer nest dårligst på sosialt miljø av de ti mest populære studiene i Bergen. Vi scorer 3,6 av 5. Noen vil kanskje avvise denne undersøkelsen. Noen vil kanskje mene at 3,6 av 5 er relativt bra, og påpeke at ingen av de andre studiene ved UiB var i nærheten av å ha like mange som svarte på undersøkelsen. Andre vil kanskje vektlegge at når JSU fastslår med sin undersøkelse at rundt 10% ikke har funnet seg en venn på jussen, så er det 90% som har det.

De som eventuelt velger å se bort fra undersøkelsene har etter min mening ikke forstått poenget. At 90% finner seg venner er bra, men det er fortsatt ikke bra nok. Da er spørsmålet: hva er det vi som medstudenter faktisk kan gjøre for å få bukt med problemet?

I ett år har jeg nå sittet som leder av Juristforeningen, og har dermed hatt mulighet til å arbeide med denne problemstillingen på nært hold. Dette arbeidet kan jeg oppsummere veldig enkelt. Det er utrolig vanskelig. Det er vanskelig fordi det handler ikke bare om de store linjene, om hva vi som studentforening investerer i, om hvor mange og store arrangement vi arrangerer, eller om hvor mange tilbud vi har. Det handler vel så mye om de små detaljene. Om hvordan vi snakker til hverandre, om hvordan vi sier hei til hverandre i gangene, og hvem vi inviterer til lunsj.

Fadderuken
I sitt innlegg «Juridisk Fadderuke=Forlenget russetid?» skriver Jonas Nielsen om sin opplevelse av Fadderuken, og hvordan han tenker den kan ha innvirkning på ensomhetsproblematikken på jussen. Han beskriver her en opplevelse av drikkepress.

Drikkepress er en kjent problemstilling som vi i Juristforeningen prøver å sette fokus på, da særlig overfor de som skal være faddere. Heldigvis har det blitt bedre enn før. Før faddervaktordningen, en ordning som Juristforeningen var initiativtaker til, ble innført i 2013, var fadderuken i en uholdbar situasjon preget av alt for mye fyll. Siden den gang vil jeg si at vi har beveget oss i riktig retning. Likevel viser opplevelser slik som Nielsen beskriver, at vi fortsatt har en vei å gå.

Vi ser for eksempel at vi må bli bedre på å tilrettelegge for alternative opplegg, og enda viktigere kommunisere bedre utad at disse er åpne for alle fadderbarn. Noe vi har vært særlig dårlig på, er å tilrettelegge for og informere om at det er lov å kombinere det rusfrie opplegget med fellesopplegget i fadderuken. Det er i denne sammenhengen at vi nå blant annet har opprettet et nytt verv i fadderkomiteen som blir besatt av komiteen for rusfri-fadderuke. Vi går også inn for å videreutvikle det rusfrie konseptet, og eksempelvis ha mer opplegg på den rusfrie torsdagen i fadderuken.

Vi håper at vi i det minste kan ta enda et steg i riktig retning med disse endringene, og dermed gjøre fadderuken til en bedre sosial arena, et bedre førsteinntrykk, og et bedre verktøy i ensomhetsproblematikken. Likevel er det viktig at vi som studentforening og medstudenter er oppmerksomme på at det er mer grunnleggende problemer enn de konkrete tiltakene som ligger bak ensomheten.

Grunnleggende problem
Et slikt grunnleggende problem er kanskje den kulturen vi har hatt. Juss-studenter har tradisjonelt vært en homogen gruppe med folk som i stor grad har hatt lik oppvekst der mange er fra samme sted. Ensomhet er ikke et nytt problem, men det tas kanskje opp nå fordi etterhvert som studiet har økt i popularitet de siste årene, har det blitt mer mangfold i studentmassen. Foreningen og miljøet har vært for dårlig til å tilpasse seg denne endringen. Den manglende tilpasningen har medført at de med felles bakgrunn har søkt sammen, noe som er helt naturlig, og da samtidig skapt en terskel for andre i form av «klikker». At mange opplever det slik vet vi fra undersøkelsen til JSU.

Det viktige fremover er da å jobbe mot og diskutere hvordan vi som studenter kan bli bedre til å øke trivselen i studiehverdagen. Det åpenbare svaret er at hver og en av oss må bli bedre til å inkludere andre og være åpne. Hver og en av oss har som medstudent mulighet til å utgjøre en forskjell hos hverandre. Det kreves en bevisstgjøring hos hver enkelt.

Problemet med det svaret er at det er utrolig enkelt å si som en fin 17.mai-tale uten reell effekt. Vi som studentforening blir sittende igjen med spørsmålet om hva vi konkret kan gjøre for å tilrettelegge for økt trivsel.

Her er vi på riktig spor som studentforening
Foruten å videreutvikle fadderuken, må vi også bli bedre på å fange opp folk etter fadderuken. Et ledd i denne sammenhengen er den filosofien vi har i Juristforeningen, og i alle dens 32 undergrupper, om at alt er åpent for alle. Det skal ikke være en terskel for noen å bli med på det en vil. Det skal heller ikke være en terskel for de som vil prøve å skape noe nytt.

Det tyder på at vi er på riktig spor når vi i år blant annet har hatt rekordoppmøte på lovstafettentrening, rekorddeltagelse i roklubben og lacrosse, og en volleyballklubb som har fulgt opp rekorddeltagelsen fra i fjor. Det har heller ikke vært så stor oppslutning rundt verv på mange år, og vi har aldri før arrangert så mange arrangement som ikke er betinget av medlemskap i en konkret undergruppe. Likevel er det enda mer som kan og bør gjøres.

Hva vi må bli bedre på som studentforening
Bare fordi vi som studentforening og studentmiljø har en filosofi om at alt skal være åpent, er det ikke gitt at det oppleves slik. Det har vært typisk at en vennegjeng har gått sammen i et styre i en undergruppe. Dette i seg selv er ikke et problem, men det kan bli det dersom vi som forening ikke har gjort de nok bevisst sin rolle. Det er skummelt for de som ikke kjenner noen å hive seg inn i noe nytt. Det er enda skumlere dersom en opplever undergruppen som en etablert vennegjeng. Det vi ser er at vårt største forbedringspotensiale er kommunikasjon.

Derfor har vi jobbet intensivt med å forbedre rutiner og opplæring av nye vervtakere. Dette tar tid, fordi det handler om kulturbygging. Kulturbygging på den måten at en skal gi et bredt spekter av folk en fellesskapsfølelse. Baksiden ved filosofien om at alt skal være åpent er at folk kan føle lite eierskap til studentmiljøet og deres rolle i det. Juristforeningen har lenge vært en forening med høy grad av gjennomtrekk i vervtakere, noe som har skapt lite kontinuitet og derav et mindre tilpasningsdyktig miljø.

Helheten
Som studentforening gjør vi det vi kan for å få bukt med ensomheten på jussen, og håper og tror vi vil se forbedring allerede i det nye studieåret som nå står på trappene, men vi er også avhengig av hver enkelt student. Det krever at alle reflekterer rundt hvilket studentmiljø en vil ha, og hvilken mulighet en har til å utgjøre en forskjell for noen andre.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.