Å få bukt med ensomhet på jussen

Injuria.no • 31. mai 2018

- Et tilsvar til «Nest verst sosialt miljø på jussen» og «Fadderuke=forlenget russetid?»

Av: Sondre Lid Riise, leder av Juristforeningen i Bergen
Foto: Juristforeningen i Bergen

Da jeg kom til Det juridiske fakultet i Bergen for første gang en augustdag i 2015, kjente jeg ingen. Utenom litt slekt og et par bekjente var Bergen en fremmed by for meg, og jussen var i hvert fall helt ukjent. Jeg var derfor utrolig spent da jeg for første gang gikk opp bakken til fakultetet. Jeg hadde jo tro på at det skulle gå bra, men fortsatt var jeg spent og nesten bekymret før møtet med denne nye hverdagen.

Heldigvis opplevde jeg fort at alle mine bekymringer var grunnløse. I fadderuken fikk jeg noen fantastiske faddere fra håndballgruppen i Juristforeningen. De var imøtekommende og la til rette for at fadderbarna kunne bli kjent med Bergen, jussen og hverandre. Fadderuken overbeviste meg om at her var det et åpent studentmiljø der jeg kunne bli med på akkurat det jeg ville, noe jeg fikk bekreftet i tiden etter fadderuken. Jeg følte meg heldig og velkommen.

Dessverre er det ikke alle som har hatt en like god opplevelse som meg, men dette trenger ikke nødvendigvis å være noen sin feil. Kanskje man rett og slett ikke «klikket» med faddergruppen, eller kanskje man gikk glipp av en ex. fac.-gruppe der noen lagde en «pause-chat». Det kan være mange tilfeldigheter. Men bare fordi det ikke nødvendigvis er noen sin feil, betyr ikke det at vi som studenter ikke trenger å gjøre noe med det.

Fakta
I forrige utgave av Injuria skriver André Habbestad i sin artikkel « Nest verst sosial miljø på jussen» om hvordan Juss UiB scorer nest dårligst på sosialt miljø av de ti mest populære studiene i Bergen. Vi scorer 3,6 av 5. Noen vil kanskje avvise denne undersøkelsen. Noen vil kanskje mene at 3,6 av 5 er relativt bra, og påpeke at ingen av de andre studiene ved UiB var i nærheten av å ha like mange som svarte på undersøkelsen. Andre vil kanskje vektlegge at når JSU fastslår med sin undersøkelse at rundt 10% ikke har funnet seg en venn på jussen, så er det 90% som har det.

De som eventuelt velger å se bort fra undersøkelsene har etter min mening ikke forstått poenget. At 90% finner seg venner er bra, men det er fortsatt ikke bra nok. Da er spørsmålet: hva er det vi som medstudenter faktisk kan gjøre for å få bukt med problemet?

I ett år har jeg nå sittet som leder av Juristforeningen, og har dermed hatt mulighet til å arbeide med denne problemstillingen på nært hold. Dette arbeidet kan jeg oppsummere veldig enkelt. Det er utrolig vanskelig. Det er vanskelig fordi det handler ikke bare om de store linjene, om hva vi som studentforening investerer i, om hvor mange og store arrangement vi arrangerer, eller om hvor mange tilbud vi har. Det handler vel så mye om de små detaljene. Om hvordan vi snakker til hverandre, om hvordan vi sier hei til hverandre i gangene, og hvem vi inviterer til lunsj.

Fadderuken
I sitt innlegg «Juridisk Fadderuke=Forlenget russetid?» skriver Jonas Nielsen om sin opplevelse av Fadderuken, og hvordan han tenker den kan ha innvirkning på ensomhetsproblematikken på jussen. Han beskriver her en opplevelse av drikkepress.

Drikkepress er en kjent problemstilling som vi i Juristforeningen prøver å sette fokus på, da særlig overfor de som skal være faddere. Heldigvis har det blitt bedre enn før. Før faddervaktordningen, en ordning som Juristforeningen var initiativtaker til, ble innført i 2013, var fadderuken i en uholdbar situasjon preget av alt for mye fyll. Siden den gang vil jeg si at vi har beveget oss i riktig retning. Likevel viser opplevelser slik som Nielsen beskriver, at vi fortsatt har en vei å gå.

Vi ser for eksempel at vi må bli bedre på å tilrettelegge for alternative opplegg, og enda viktigere kommunisere bedre utad at disse er åpne for alle fadderbarn. Noe vi har vært særlig dårlig på, er å tilrettelegge for og informere om at det er lov å kombinere det rusfrie opplegget med fellesopplegget i fadderuken. Det er i denne sammenhengen at vi nå blant annet har opprettet et nytt verv i fadderkomiteen som blir besatt av komiteen for rusfri-fadderuke. Vi går også inn for å videreutvikle det rusfrie konseptet, og eksempelvis ha mer opplegg på den rusfrie torsdagen i fadderuken.

Vi håper at vi i det minste kan ta enda et steg i riktig retning med disse endringene, og dermed gjøre fadderuken til en bedre sosial arena, et bedre førsteinntrykk, og et bedre verktøy i ensomhetsproblematikken. Likevel er det viktig at vi som studentforening og medstudenter er oppmerksomme på at det er mer grunnleggende problemer enn de konkrete tiltakene som ligger bak ensomheten.

Grunnleggende problem
Et slikt grunnleggende problem er kanskje den kulturen vi har hatt. Juss-studenter har tradisjonelt vært en homogen gruppe med folk som i stor grad har hatt lik oppvekst der mange er fra samme sted. Ensomhet er ikke et nytt problem, men det tas kanskje opp nå fordi etterhvert som studiet har økt i popularitet de siste årene, har det blitt mer mangfold i studentmassen. Foreningen og miljøet har vært for dårlig til å tilpasse seg denne endringen. Den manglende tilpasningen har medført at de med felles bakgrunn har søkt sammen, noe som er helt naturlig, og da samtidig skapt en terskel for andre i form av «klikker». At mange opplever det slik vet vi fra undersøkelsen til JSU.

Det viktige fremover er da å jobbe mot og diskutere hvordan vi som studenter kan bli bedre til å øke trivselen i studiehverdagen. Det åpenbare svaret er at hver og en av oss må bli bedre til å inkludere andre og være åpne. Hver og en av oss har som medstudent mulighet til å utgjøre en forskjell hos hverandre. Det kreves en bevisstgjøring hos hver enkelt.

Problemet med det svaret er at det er utrolig enkelt å si som en fin 17.mai-tale uten reell effekt. Vi som studentforening blir sittende igjen med spørsmålet om hva vi konkret kan gjøre for å tilrettelegge for økt trivsel.

Her er vi på riktig spor som studentforening
Foruten å videreutvikle fadderuken, må vi også bli bedre på å fange opp folk etter fadderuken. Et ledd i denne sammenhengen er den filosofien vi har i Juristforeningen, og i alle dens 32 undergrupper, om at alt er åpent for alle. Det skal ikke være en terskel for noen å bli med på det en vil. Det skal heller ikke være en terskel for de som vil prøve å skape noe nytt.

Det tyder på at vi er på riktig spor når vi i år blant annet har hatt rekordoppmøte på lovstafettentrening, rekorddeltagelse i roklubben og lacrosse, og en volleyballklubb som har fulgt opp rekorddeltagelsen fra i fjor. Det har heller ikke vært så stor oppslutning rundt verv på mange år, og vi har aldri før arrangert så mange arrangement som ikke er betinget av medlemskap i en konkret undergruppe. Likevel er det enda mer som kan og bør gjøres.

Hva vi må bli bedre på som studentforening
Bare fordi vi som studentforening og studentmiljø har en filosofi om at alt skal være åpent, er det ikke gitt at det oppleves slik. Det har vært typisk at en vennegjeng har gått sammen i et styre i en undergruppe. Dette i seg selv er ikke et problem, men det kan bli det dersom vi som forening ikke har gjort de nok bevisst sin rolle. Det er skummelt for de som ikke kjenner noen å hive seg inn i noe nytt. Det er enda skumlere dersom en opplever undergruppen som en etablert vennegjeng. Det vi ser er at vårt største forbedringspotensiale er kommunikasjon.

Derfor har vi jobbet intensivt med å forbedre rutiner og opplæring av nye vervtakere. Dette tar tid, fordi det handler om kulturbygging. Kulturbygging på den måten at en skal gi et bredt spekter av folk en fellesskapsfølelse. Baksiden ved filosofien om at alt skal være åpent er at folk kan føle lite eierskap til studentmiljøet og deres rolle i det. Juristforeningen har lenge vært en forening med høy grad av gjennomtrekk i vervtakere, noe som har skapt lite kontinuitet og derav et mindre tilpasningsdyktig miljø.

Helheten
Som studentforening gjør vi det vi kan for å få bukt med ensomheten på jussen, og håper og tror vi vil se forbedring allerede i det nye studieåret som nå står på trappene, men vi er også avhengig av hver enkelt student. Det krever at alle reflekterer rundt hvilket studentmiljø en vil ha, og hvilken mulighet en har til å utgjøre en forskjell for noen andre.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.