Å få bukt med ensomhet på jussen
- Et tilsvar til «Nest verst sosialt miljø på jussen» og «Fadderuke=forlenget russetid?»
Av: Sondre Lid Riise, leder av Juristforeningen i Bergen
Foto: Juristforeningen i Bergen
Da jeg kom til Det juridiske fakultet i Bergen for første gang en augustdag i 2015, kjente jeg ingen. Utenom litt slekt og et par bekjente var Bergen en fremmed by for meg, og jussen var i hvert fall helt ukjent. Jeg var derfor utrolig spent da jeg for første gang gikk opp bakken til fakultetet. Jeg hadde jo tro på at det skulle gå bra, men fortsatt var jeg spent og nesten bekymret før møtet med denne nye hverdagen.
Heldigvis opplevde jeg fort at alle mine bekymringer var grunnløse. I fadderuken fikk jeg noen fantastiske faddere fra håndballgruppen i Juristforeningen. De var imøtekommende og la til rette for at fadderbarna kunne bli kjent med Bergen, jussen og hverandre. Fadderuken overbeviste meg om at her var det et åpent studentmiljø der jeg kunne bli med på akkurat det jeg ville, noe jeg fikk bekreftet i tiden etter fadderuken. Jeg følte meg heldig og velkommen.
Dessverre er det ikke alle som har hatt en like god opplevelse som meg, men dette trenger ikke nødvendigvis å være noen sin feil. Kanskje man rett og slett ikke «klikket» med faddergruppen, eller kanskje man gikk glipp av en ex. fac.-gruppe der noen lagde en «pause-chat». Det kan være mange tilfeldigheter. Men bare fordi det ikke nødvendigvis er noen sin feil, betyr ikke det at vi som studenter ikke trenger å gjøre noe med det.
Fakta
I forrige utgave av Injuria skriver André Habbestad i sin artikkel « Nest verst sosial miljø på jussen»
om hvordan Juss UiB scorer nest dårligst på sosialt miljø av de ti mest populære studiene i Bergen. Vi scorer 3,6 av 5. Noen vil kanskje avvise denne undersøkelsen. Noen vil kanskje mene at 3,6 av 5 er relativt bra, og påpeke at ingen av de andre studiene ved UiB var i nærheten av å ha like mange som svarte på undersøkelsen. Andre vil kanskje vektlegge at når JSU fastslår med sin undersøkelse at rundt 10% ikke har funnet seg en venn på jussen, så er det 90% som har det.
De som eventuelt velger å se bort fra undersøkelsene har etter min mening ikke forstått poenget. At 90% finner seg venner er bra, men det er fortsatt ikke bra nok. Da er spørsmålet: hva er det vi som medstudenter faktisk kan gjøre for å få bukt med problemet?
I ett år har jeg nå sittet som leder av Juristforeningen, og har dermed hatt mulighet til å arbeide med denne problemstillingen på nært hold. Dette arbeidet kan jeg oppsummere veldig enkelt. Det er utrolig vanskelig. Det er vanskelig fordi det handler ikke bare om de store linjene, om hva vi som studentforening investerer i, om hvor mange og store arrangement vi arrangerer, eller om hvor mange tilbud vi har. Det handler vel så mye om de små detaljene. Om hvordan vi snakker til hverandre, om hvordan vi sier hei til hverandre i gangene, og hvem vi inviterer til lunsj.
Fadderuken
I sitt innlegg «Juridisk Fadderuke=Forlenget russetid?» skriver Jonas Nielsen om sin opplevelse av Fadderuken, og hvordan han tenker den kan ha innvirkning på ensomhetsproblematikken på jussen. Han beskriver her en opplevelse av drikkepress.
Drikkepress er en kjent problemstilling som vi i Juristforeningen prøver å sette fokus på, da særlig overfor de som skal være faddere. Heldigvis har det blitt bedre enn før. Før faddervaktordningen, en ordning som Juristforeningen var initiativtaker til, ble innført i 2013, var fadderuken i en uholdbar situasjon preget av alt for mye fyll. Siden den gang vil jeg si at vi har beveget oss i riktig retning. Likevel viser opplevelser slik som Nielsen beskriver, at vi fortsatt har en vei å gå.
Vi ser for eksempel at vi må bli bedre på å tilrettelegge for alternative opplegg, og enda viktigere kommunisere bedre utad at disse er åpne for alle fadderbarn. Noe vi har vært særlig dårlig på, er å tilrettelegge for og informere om at det er lov å kombinere det rusfrie opplegget med fellesopplegget i fadderuken. Det er i denne sammenhengen at vi nå blant annet har opprettet et nytt verv i fadderkomiteen som blir besatt av komiteen for rusfri-fadderuke. Vi går også inn for å videreutvikle det rusfrie konseptet, og eksempelvis ha mer opplegg på den rusfrie torsdagen i fadderuken.
Vi håper at vi i det minste kan ta enda et steg i riktig retning med disse endringene, og dermed gjøre fadderuken til en bedre sosial arena, et bedre førsteinntrykk, og et bedre verktøy i ensomhetsproblematikken. Likevel er det viktig at vi som studentforening og medstudenter er oppmerksomme på at det er mer grunnleggende problemer enn de konkrete tiltakene som ligger bak ensomheten.
Grunnleggende problem
Et slikt grunnleggende problem er kanskje den kulturen vi har hatt. Juss-studenter har tradisjonelt vært en homogen gruppe med folk som i stor grad har hatt lik oppvekst der mange er fra samme sted. Ensomhet er ikke et nytt problem, men det tas kanskje opp nå fordi etterhvert som studiet har økt i popularitet de siste årene, har det blitt mer mangfold i studentmassen. Foreningen og miljøet har vært for dårlig til å tilpasse seg denne endringen. Den manglende tilpasningen har medført at de med felles bakgrunn har søkt sammen, noe som er helt naturlig, og da samtidig skapt en terskel for andre i form av «klikker». At mange opplever det slik vet vi fra undersøkelsen til JSU.
Det viktige fremover er da å jobbe mot og diskutere hvordan vi som studenter kan bli bedre til å øke trivselen i studiehverdagen. Det åpenbare svaret er at hver og en av oss må bli bedre til å inkludere andre og være åpne. Hver og en av oss har som medstudent mulighet til å utgjøre en forskjell hos hverandre. Det kreves en bevisstgjøring hos hver enkelt.
Problemet med det svaret er at det er utrolig enkelt å si som en fin 17.mai-tale uten reell effekt. Vi som studentforening blir sittende igjen med spørsmålet om hva vi konkret kan gjøre for å tilrettelegge for økt trivsel.
Her er vi på riktig spor som studentforening
Foruten å videreutvikle fadderuken, må vi også bli bedre på å fange opp folk etter fadderuken. Et ledd i denne sammenhengen er den filosofien vi har i Juristforeningen, og i alle dens 32 undergrupper, om at alt er åpent for alle. Det skal ikke være en terskel for noen å bli med på det en vil. Det skal heller ikke være en terskel for de som vil prøve å skape noe nytt.
Det tyder på at vi er på riktig spor når vi i år blant annet har hatt rekordoppmøte på lovstafettentrening, rekorddeltagelse i roklubben og lacrosse, og en volleyballklubb som har fulgt opp rekorddeltagelsen fra i fjor. Det har heller ikke vært så stor oppslutning rundt verv på mange år, og vi har aldri før arrangert så mange arrangement som ikke er betinget av medlemskap i en konkret undergruppe. Likevel er det enda mer som kan og bør gjøres.
Hva vi må bli bedre på som studentforening
Bare fordi vi som studentforening og studentmiljø har en filosofi om at alt skal være åpent, er det ikke gitt at det oppleves slik. Det har vært typisk at en vennegjeng har gått sammen i et styre i en undergruppe. Dette i seg selv er ikke et problem, men det kan bli det dersom vi som forening ikke har gjort de nok bevisst sin rolle. Det er skummelt for de som ikke kjenner noen å hive seg inn i noe nytt. Det er enda skumlere dersom en opplever undergruppen som en etablert vennegjeng. Det vi ser er at vårt største forbedringspotensiale er kommunikasjon.
Derfor har vi jobbet intensivt med å forbedre rutiner og opplæring av nye vervtakere. Dette tar tid, fordi det handler om kulturbygging. Kulturbygging på den måten at en skal gi et bredt spekter av folk en fellesskapsfølelse. Baksiden ved filosofien om at alt skal være åpent er at folk kan føle lite eierskap til studentmiljøet og deres rolle i det. Juristforeningen har lenge vært en forening med høy grad av gjennomtrekk i vervtakere, noe som har skapt lite kontinuitet og derav et mindre tilpasningsdyktig miljø.
Helheten
Som studentforening gjør vi det vi kan for å få bukt med ensomheten på jussen, og håper og tror vi vil se forbedring allerede i det nye studieåret som nå står på trappene, men vi er også avhengig av hver enkelt student. Det krever at alle reflekterer rundt hvilket studentmiljø en vil ha, og hvilken mulighet en har til å utgjøre en forskjell for noen andre.
