Kommentar: Juridisk Fadderuke=Forlenget russetid?

Injuria.no • 27. mai 2018

Av: Jonas Nielsen

 

Et nytt skoleår står for fall, eksamener er levert inn og oppgaver skrevet. Dragefjellets studenter merker allerede nå at både sommerferie, mojito og late dager lokker mer enn lesesalen og tung faglitteratur. Vi bør likevel huske hva som kommer til å skje om noen få måneder, når 400 nye og spente jusstudenter står ved portene i starten på sin karriere som studenter.

De fleste, om ikke alle, husker tilbake til de augustdagene de selv startet som nye studenter. Spenningen var til å ta og føle på. «Kommer jeg til å få meg venner?», «Håper miljøet er bra», «fy søren, her var det mange mennesker.» Fadderuka stod klare til å hjelpe, klare til å forme bånd og utvikle vennskap. Med fadderuka, JSU, alle undergruppene og alle de obligatoriske aktivitetene skulle man tro at miljøet på jussen var helt fantastisk. JSU sin dagsferske rapport om det sosiale på Dragefjellet viser dessverre en annen realitet. Undersøkelsen viser at rundt 10% sier de fikk seg venner først på andre studieår, og et like stort antall svarer de ikke har fått seg venner i det hele tatt. Mange luftet også sin frustrasjon rundt hvor «klikkete» de mener miljøet på jussen er, noe som bidrar til at de uten en «klikk» ikke finner seg et sted å høre hjemme.

I forrige utgave av Injuria skrev André Habbestad om det sosiale miljøet på Dragefjellet. Jussen scorer lavere enn flere av de andre store studiene i Bergen, herunder også NHH, med en poengsum på 3.6 i undersøkelsen fra NOKUT. Artikkelen går så videre og peker på hvordan miljøet på jussen er basert på «klikker», og kommer man ikke inn i en slik «klikk» vil mange tenke at «nå er det over og ut for meg.» Etter en fuktig fadderuke vil mange stå igjen uten en slik klikk, og hvis de da sitter igjen med inntrykket at «nå er det for seint», så må vi andre studenter gjøre det vi kan for å overbevise dem om det motsatte.

For å vise til hvordan vi på jussen kan styrke denne håndsutrekningen til de ensomme studentene, vil jeg trekke frem min egen faddertid. Som en med et moderat forhold til alkohol, ble jeg møtt av en fadderuke som ikke delte dette synet. For meg virket det som om fyll, rus, partymusikk og «kramperussens mentalitet» sto sterkt i opplegget vi fikk i den juridiske fadderuken. For meg ble Kollevågen en ren gjenfortelling av russetiden og bar til bar dro drikkepresset ut i Bergen by. Jeg er en person som liker en god fest, tro ikke noe annet, men fadderuka skal være en uke for å stifte bekjentskap. Noen stifter bekjentskap ved fyll og party, men det er ikke for alle. Andre vil heller nyte god drikke i godt selskap, men fadderuka ved jussen gir altfor fort et inntrykk av både drikkepress og russetid.

Når fadderuken blir en forlenging av russetiden, vil dette fremmedgjøre mange av de studentene som ønsker at russetiden skal forbli i 3. klasse på videregående. Vi har sant et alkoholfritt alternativ i fadderuken, men det er likevel forventet at du skal møte på fadderuken, hvis ikke gis det inntrykket at det blir vanskelig å få seg venner. Det er riktignok feil at man kun får venner via fadderuka, men inntrykket av dette føles ekte og bidrar ikke til å begrense usikkerheten til de nye.

Dette har JSU innsett, og ønsker å engasjere studenter til JSU-uka, en forlengelse av fadderuka med alkoholfrie alternativer av mer faglig karakter. Dette er et utrolig bra initiativ, eller et godt insj som vi sier, men det drikkepresset som møter nye studenter er fremdeles noe man må sette søkelyset på, noe vi bør vurdere å reformere.

Mange studenter som møter opp på Dragefjellet første uka i august, vil være usikre. Ny by, nye mennesker og nye omgivelser. Løsningen på denne usikkerheten er ikke bare fylla, ei heller fadderuka som promoterer dette. Vi må balansere dette fokuset, og akkurat nå ser det ut som om balansen fort vekter fylla og party.

Ensomhet på jussen er et stort problem, men løsningen er dessverre ikke i bunnen av en boks med Hansa. Det skal være lov med en god fest og en god fyll, men hvis vi skal bekjempe den ensomheten som preger mye av det sosiale livet på jussen i dag, tenker jeg at et fint sted å starte er med å reformere fadderuka.

 

    

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.