– Vi fungerer litt som elevrådet på fakultetet

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal

Det er umulig å ikke legge merke til det knæsj oransje flagget med Justitia, en romersk gudinne og et velkjent juridisk symbol, når du trasker ned inngangen til Dragefjellet. Er man mindre opptatt av estetiske flagg, men tar seg selv titt og ofte i å snufse rundt for å avdekke hvor lukten av de nystekte vaflene kommer fra, begynner det kanskje å ringe noen bjeller. Flagget som beskrives pryder inngangen til kontoret til Juridisk Studentutvalg (JSU).

I år er det Emilie Mellbye Rytter, fersk tredjeklassing, som er leder for JSU. Det er JSU som representerer studentenes mening i en del utvalg på fakultetet. Deres arbeid er fagpolitisk, men de tar hånd om en del praktiske oppgaver også. Varmer du lasagnerester i mikrobølgeovnen i kantinen, så er det JSU som har gått til anskaffelse av disse. Kun en Bergensstudent vet at ytterjakken ikke alltid er like tørr når man har kjempet seg gjennom stormen. Da kan Bergensstudenten takke JSU for at vi faktisk har knagger flere steder på fakultetet. Minner dette deg om et gammelt og kjært konsept fra dine yngre dager på skolebenken?

 – Vi liker å beskrive oss som «elevrådet» på fakultetet, sier Emilie. Vi jobber for studierelaterte ting, utdyper hun.

Selv om det er tydelig at JSU jobber politisk prøver de å bidra til det sosiale ved fakultetet også. Målet deres er å bidra til at alle studentorganisasjoner skaper en inkluderende kultur og at man ved fakultetet har en rekke tilbud som oppleves som lavterksel, slik at flere tester dem ut.

Det er ingen ukjent sak at vi nordmenn kanskje er litt for glade i det som er trygt og godt. Dette er også bakgrunnen for at JSU har startet opp #inviterenekstra-kampanjen. Flere studentutvalg ved forskjellige fakulteter har i etterkant blitt med på kampanjen.

– Det er ikke så mye som skal til! Ofte er det kun et par ord som «Blir du med til kantina?» eller «Har du lyst til å være med på foredraget?» som kan gjøre en forskjell. Å være en hyggelig og inkluderende person betyr ikke at dere må være bestevenner ut livet, sier Emilie spøkefullt.

Studiereform og lovdata på eksamen

 Emilie er ganske fersk i lederrollen, men hun og resten av styret har allerede klart å bestemme seg for hvor de skal rette fokuset i år.

 – Vi tenker å jobbe mer med #inviterenekstra-kampanjen. En annen ting er at vi kommer til å jobbe en del med studiereformen og lovdata på eksamen. Det fakultetet arbeider med, jobber vi også med – for å sørge for at studentenes mening blir hørt i de aktuelle sakene, utdyper hun.

JSU sitt arbeid består av å dykke dypere ned i studentenes meninger og hvorfor de føler slik det slik. Hvor ofte hører man ikke oppgitte studenter som forteller om vanskelige eksamener? Det er denne «snakken i gangen» som JSU ønsker skal nå frem til dem. Der mener Emilie de har en vei å gå. Hun forteller at de kjører en rekke spørreundersøkelser, der 300-400 svar ikke er uvanlig. Dermed får de samlet inn svar fra en ganske så stor studentmasse, men det er ikke helt ideelt likevel, mener hun og utdyper:
– Spørreundersøkelser er så lette å svare på, og det er ofte bare «førsteinntrykket» man får av å lese spørsmålet man svarer på. Svarene er ofte ikke veloverveid. Vi er opptatt av å få svar på hvorfor studentene mener det de mener.

Ved spørsmål på hvordan de har tenkt å oppnå dette, svarer hun:
–  For at alle studenter skal føle at det virkelig bare er så lite som skal til for å snakke med oss, skal vi ha åpent kontor hver torsdag. Dette blir i lunsjtiden, og det er opp til deg om du vil slå av en prat eller spise lunsjen din.

Veien til lederstillingen

JSUs leder, Emilie, og nestlederen har ukentlige møter med studiedekanen og rapporterer om studentenes opplevelser av studiet. De tolv styremedlemmene i JSU møtes også ukentlig. Dette betyr tolv ulike personligheter og meninger. Heldigvis har Emilie god erfaring fra JSU som hun tar med seg inn i lederrollen.

–  Jeg ble med i studentutvalget i fjor, så jeg har jo JSU-erfaring fra før. Hovedmotivasjonen for å stille som leder i år var at sakene som JSU fremmer er spennende. En annen stor motivasjon for å stille som leder var at jeg så en utfordring jeg hadde lyst til å hive meg på.

Hun er enig i at det kan være mye jobb å samarbeide med et styre på tolv medlemmer, men det var nettopp dette hun så på som en morsom utfordring. Det er lett å bli nysgjerrig på hvordan Emilie skal få dette til.

–  Jeg er veldig opptatt av åpenhet for å kunne tilrettelegge for at alle skal få komme med sine forslag og meninger. Jeg tror dette er viktig for å fokusere på hva vi alle sammen bør jobbe med og på hvilken måte vi burde jobbe med dette.  Min innstilling til det meste er «prøv og feil». Bestem deg for noe, sett det i gang og prøv - så får man heller se og lære underveis i prosessen.

Eksamensrevolusjon i vente?

Et prosjekt JSU har som mål å iverksette er å publisere sensorveiledninger til obligatoriske kursoppgaver rett etter innleveringsfrist. I dag opplever vi at sensorveiledninger ofte kommer ut for sent, og studentene nærmest har glemt oppgaven i det de får den tilbake.

 – Ved å gjøre denne endringen tror jeg at studentene kan bruke veiledningen i eksamensforberedelsen. Dette kan føre til bedre læring, mener hun.

– Alle studenter skal få mestringsfølelsen

Mestringsfølelse for studentene er viktig for Emilie. Motivasjonen skal ikke komme av prestasjonen på eksamensdagen, men at man mestrer studiet på en god måte. Emilie mener at man ikke skal fokusere på hva man har klart eller ikke klart i løpet av en lesedag. Dessverre har studentene et stort fokus på eksamen, og ikke læringsprosessen på veien. Hun opplever at studentene har et tidspress under eksamen, kombinert med lite søvn. Dagsform har alt å si for om man presterer når det gjelder på skoleeksamen.

Emilie skal foreslå en ny eksamensform der studentene får beskjed en eller to uker før eksamen om hva de vil bli testet i. Hun mener eksamensformen i dag er for begrenset. Hun merker skepsisen min før hun utdyper mer om forslaget sitt.

– Studentene kan for eksempel få beskjed om hvilken dom som skal behandles på eksamensdagen. Så kan denne dommen snus på hodet, og man vet ikke helt hva man får på likevel. Forslaget vil lede til at studentene kan bruke tiden sin til å lese og fokusere på den aktuelle dommen, mener hun.

Lederspire i magen?

Arbeidet som venter på Emilie kan endre eksamenssituasjonen for studentene. Det er litt fascinerende å tenke på hvor mye påvirkning en enkelt student faktisk kan ha, men det er vell kanskje det som er moroa med å engasjere seg? Når jeg spør henne om hun kan komme med en anbefaling til andre engasjerte studenter, er talen klar.

– Bare prøv deg! Personlig har jeg søkt på en rekke ting - noen har jeg fått og noen har jeg ikke fått. Sånn er livet. Da er det bare å stoppe opp og stille seg selv følgene spørsmål: Er jeg egentlig dårligere kvalifisert enn de andre som søker? Svaret er nei! Da er det bare å søke.

– Når det kommer til større verv slik som lederrollen i JSU er det viktig å være mer bevisst på en rekke ting. Hva slags leder ønsker jeg å være? Hva ønsker jeg å forandre på? Man bør ha et formål med vervet. Ellers kan det være vanskelig å finne motivasjon til å jobbe med verv som er tidskrevende, mener Emilie.

Lederens lifehack

Vi er inne i et nytt studieår og det betyr at undergruppene ser etter nye medlemmer. 
Noen har kanskje kommet over en aktuell undergruppe man har lyst å engasjere seg i, men så kjenner man at det ikke er like lett å ta steget med å faktisk møte opp.
– Det er lett å innbille seg at gruppene består av superetablerte gjenger, som har steinvegger rundt. Slik er det ikke. Folk kommer og folk går, sier hun.

Rytter kommer med sine egne personlige erfaringer rundt dette. Hun har alltid dratt på ulike arrangement alene, og faktisk ikke tenkt at dette var et dilemma før hun begynte på jussen. Kanskje hun er blirr miljøpåvirket, for Emilie synes også at det kan være småkleint å delta på ting. Hun har derfor funnet en måte å håndtere dette på, og kommer med en av sine lifehacks.
 – Jeg bestemmer meg på forhånd for at jeg skal gå bort og hilse på de andre umiddelbart. Jeg merker at jeg gjør det lettere for både meg selv og de andre å få i gang praten da. Det blir jo bare mye verre å stå ved siden av hverandre nervøse og sjenerte i et kvarter for så få i gang en samtale, mener hun.

Helt til slutt ønsker lederen å komme med en oppfordring til alle studentene. Det er en kjent sak at det er ekstremt mye som skjer på Dragefjellet i starten av skoleåret, men det er fullt mulig å engasjere seg senere i studieåret også.

– Det er så enkelt som å sende en melding og spørre om du kan komme og prøve ut tilbudet en dag, sier hun.

 

 

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.