– Vi fungerer litt som elevrådet på fakultetet

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal

Det er umulig å ikke legge merke til det knæsj oransje flagget med Justitia, en romersk gudinne og et velkjent juridisk symbol, når du trasker ned inngangen til Dragefjellet. Er man mindre opptatt av estetiske flagg, men tar seg selv titt og ofte i å snufse rundt for å avdekke hvor lukten av de nystekte vaflene kommer fra, begynner det kanskje å ringe noen bjeller. Flagget som beskrives pryder inngangen til kontoret til Juridisk Studentutvalg (JSU).

I år er det Emilie Mellbye Rytter, fersk tredjeklassing, som er leder for JSU. Det er JSU som representerer studentenes mening i en del utvalg på fakultetet. Deres arbeid er fagpolitisk, men de tar hånd om en del praktiske oppgaver også. Varmer du lasagnerester i mikrobølgeovnen i kantinen, så er det JSU som har gått til anskaffelse av disse. Kun en Bergensstudent vet at ytterjakken ikke alltid er like tørr når man har kjempet seg gjennom stormen. Da kan Bergensstudenten takke JSU for at vi faktisk har knagger flere steder på fakultetet. Minner dette deg om et gammelt og kjært konsept fra dine yngre dager på skolebenken?

 – Vi liker å beskrive oss som «elevrådet» på fakultetet, sier Emilie. Vi jobber for studierelaterte ting, utdyper hun.

Selv om det er tydelig at JSU jobber politisk prøver de å bidra til det sosiale ved fakultetet også. Målet deres er å bidra til at alle studentorganisasjoner skaper en inkluderende kultur og at man ved fakultetet har en rekke tilbud som oppleves som lavterksel, slik at flere tester dem ut.

Det er ingen ukjent sak at vi nordmenn kanskje er litt for glade i det som er trygt og godt. Dette er også bakgrunnen for at JSU har startet opp #inviterenekstra-kampanjen. Flere studentutvalg ved forskjellige fakulteter har i etterkant blitt med på kampanjen.

– Det er ikke så mye som skal til! Ofte er det kun et par ord som «Blir du med til kantina?» eller «Har du lyst til å være med på foredraget?» som kan gjøre en forskjell. Å være en hyggelig og inkluderende person betyr ikke at dere må være bestevenner ut livet, sier Emilie spøkefullt.

Studiereform og lovdata på eksamen

 Emilie er ganske fersk i lederrollen, men hun og resten av styret har allerede klart å bestemme seg for hvor de skal rette fokuset i år.

 – Vi tenker å jobbe mer med #inviterenekstra-kampanjen. En annen ting er at vi kommer til å jobbe en del med studiereformen og lovdata på eksamen. Det fakultetet arbeider med, jobber vi også med – for å sørge for at studentenes mening blir hørt i de aktuelle sakene, utdyper hun.

JSU sitt arbeid består av å dykke dypere ned i studentenes meninger og hvorfor de føler slik det slik. Hvor ofte hører man ikke oppgitte studenter som forteller om vanskelige eksamener? Det er denne «snakken i gangen» som JSU ønsker skal nå frem til dem. Der mener Emilie de har en vei å gå. Hun forteller at de kjører en rekke spørreundersøkelser, der 300-400 svar ikke er uvanlig. Dermed får de samlet inn svar fra en ganske så stor studentmasse, men det er ikke helt ideelt likevel, mener hun og utdyper:
– Spørreundersøkelser er så lette å svare på, og det er ofte bare «førsteinntrykket» man får av å lese spørsmålet man svarer på. Svarene er ofte ikke veloverveid. Vi er opptatt av å få svar på hvorfor studentene mener det de mener.

Ved spørsmål på hvordan de har tenkt å oppnå dette, svarer hun:
–  For at alle studenter skal føle at det virkelig bare er så lite som skal til for å snakke med oss, skal vi ha åpent kontor hver torsdag. Dette blir i lunsjtiden, og det er opp til deg om du vil slå av en prat eller spise lunsjen din.

Veien til lederstillingen

JSUs leder, Emilie, og nestlederen har ukentlige møter med studiedekanen og rapporterer om studentenes opplevelser av studiet. De tolv styremedlemmene i JSU møtes også ukentlig. Dette betyr tolv ulike personligheter og meninger. Heldigvis har Emilie god erfaring fra JSU som hun tar med seg inn i lederrollen.

–  Jeg ble med i studentutvalget i fjor, så jeg har jo JSU-erfaring fra før. Hovedmotivasjonen for å stille som leder i år var at sakene som JSU fremmer er spennende. En annen stor motivasjon for å stille som leder var at jeg så en utfordring jeg hadde lyst til å hive meg på.

Hun er enig i at det kan være mye jobb å samarbeide med et styre på tolv medlemmer, men det var nettopp dette hun så på som en morsom utfordring. Det er lett å bli nysgjerrig på hvordan Emilie skal få dette til.

–  Jeg er veldig opptatt av åpenhet for å kunne tilrettelegge for at alle skal få komme med sine forslag og meninger. Jeg tror dette er viktig for å fokusere på hva vi alle sammen bør jobbe med og på hvilken måte vi burde jobbe med dette.  Min innstilling til det meste er «prøv og feil». Bestem deg for noe, sett det i gang og prøv - så får man heller se og lære underveis i prosessen.

Eksamensrevolusjon i vente?

Et prosjekt JSU har som mål å iverksette er å publisere sensorveiledninger til obligatoriske kursoppgaver rett etter innleveringsfrist. I dag opplever vi at sensorveiledninger ofte kommer ut for sent, og studentene nærmest har glemt oppgaven i det de får den tilbake.

 – Ved å gjøre denne endringen tror jeg at studentene kan bruke veiledningen i eksamensforberedelsen. Dette kan føre til bedre læring, mener hun.

– Alle studenter skal få mestringsfølelsen

Mestringsfølelse for studentene er viktig for Emilie. Motivasjonen skal ikke komme av prestasjonen på eksamensdagen, men at man mestrer studiet på en god måte. Emilie mener at man ikke skal fokusere på hva man har klart eller ikke klart i løpet av en lesedag. Dessverre har studentene et stort fokus på eksamen, og ikke læringsprosessen på veien. Hun opplever at studentene har et tidspress under eksamen, kombinert med lite søvn. Dagsform har alt å si for om man presterer når det gjelder på skoleeksamen.

Emilie skal foreslå en ny eksamensform der studentene får beskjed en eller to uker før eksamen om hva de vil bli testet i. Hun mener eksamensformen i dag er for begrenset. Hun merker skepsisen min før hun utdyper mer om forslaget sitt.

– Studentene kan for eksempel få beskjed om hvilken dom som skal behandles på eksamensdagen. Så kan denne dommen snus på hodet, og man vet ikke helt hva man får på likevel. Forslaget vil lede til at studentene kan bruke tiden sin til å lese og fokusere på den aktuelle dommen, mener hun.

Lederspire i magen?

Arbeidet som venter på Emilie kan endre eksamenssituasjonen for studentene. Det er litt fascinerende å tenke på hvor mye påvirkning en enkelt student faktisk kan ha, men det er vell kanskje det som er moroa med å engasjere seg? Når jeg spør henne om hun kan komme med en anbefaling til andre engasjerte studenter, er talen klar.

– Bare prøv deg! Personlig har jeg søkt på en rekke ting - noen har jeg fått og noen har jeg ikke fått. Sånn er livet. Da er det bare å stoppe opp og stille seg selv følgene spørsmål: Er jeg egentlig dårligere kvalifisert enn de andre som søker? Svaret er nei! Da er det bare å søke.

– Når det kommer til større verv slik som lederrollen i JSU er det viktig å være mer bevisst på en rekke ting. Hva slags leder ønsker jeg å være? Hva ønsker jeg å forandre på? Man bør ha et formål med vervet. Ellers kan det være vanskelig å finne motivasjon til å jobbe med verv som er tidskrevende, mener Emilie.

Lederens lifehack

Vi er inne i et nytt studieår og det betyr at undergruppene ser etter nye medlemmer. 
Noen har kanskje kommet over en aktuell undergruppe man har lyst å engasjere seg i, men så kjenner man at det ikke er like lett å ta steget med å faktisk møte opp.
– Det er lett å innbille seg at gruppene består av superetablerte gjenger, som har steinvegger rundt. Slik er det ikke. Folk kommer og folk går, sier hun.

Rytter kommer med sine egne personlige erfaringer rundt dette. Hun har alltid dratt på ulike arrangement alene, og faktisk ikke tenkt at dette var et dilemma før hun begynte på jussen. Kanskje hun er blirr miljøpåvirket, for Emilie synes også at det kan være småkleint å delta på ting. Hun har derfor funnet en måte å håndtere dette på, og kommer med en av sine lifehacks.
 – Jeg bestemmer meg på forhånd for at jeg skal gå bort og hilse på de andre umiddelbart. Jeg merker at jeg gjør det lettere for både meg selv og de andre å få i gang praten da. Det blir jo bare mye verre å stå ved siden av hverandre nervøse og sjenerte i et kvarter for så få i gang en samtale, mener hun.

Helt til slutt ønsker lederen å komme med en oppfordring til alle studentene. Det er en kjent sak at det er ekstremt mye som skjer på Dragefjellet i starten av skoleåret, men det er fullt mulig å engasjere seg senere i studieåret også.

– Det er så enkelt som å sende en melding og spørre om du kan komme og prøve ut tilbudet en dag, sier hun.

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982