– Vi fungerer litt som elevrådet på fakultetet

Injuria.no • 29. september 2019

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal

Det er umulig å ikke legge merke til det knæsj oransje flagget med Justitia, en romersk gudinne og et velkjent juridisk symbol, når du trasker ned inngangen til Dragefjellet. Er man mindre opptatt av estetiske flagg, men tar seg selv titt og ofte i å snufse rundt for å avdekke hvor lukten av de nystekte vaflene kommer fra, begynner det kanskje å ringe noen bjeller. Flagget som beskrives pryder inngangen til kontoret til Juridisk Studentutvalg (JSU).

I år er det Emilie Mellbye Rytter, fersk tredjeklassing, som er leder for JSU. Det er JSU som representerer studentenes mening i en del utvalg på fakultetet. Deres arbeid er fagpolitisk, men de tar hånd om en del praktiske oppgaver også. Varmer du lasagnerester i mikrobølgeovnen i kantinen, så er det JSU som har gått til anskaffelse av disse. Kun en Bergensstudent vet at ytterjakken ikke alltid er like tørr når man har kjempet seg gjennom stormen. Da kan Bergensstudenten takke JSU for at vi faktisk har knagger flere steder på fakultetet. Minner dette deg om et gammelt og kjært konsept fra dine yngre dager på skolebenken?

 – Vi liker å beskrive oss som «elevrådet» på fakultetet, sier Emilie. Vi jobber for studierelaterte ting, utdyper hun.

Selv om det er tydelig at JSU jobber politisk prøver de å bidra til det sosiale ved fakultetet også. Målet deres er å bidra til at alle studentorganisasjoner skaper en inkluderende kultur og at man ved fakultetet har en rekke tilbud som oppleves som lavterksel, slik at flere tester dem ut.

Det er ingen ukjent sak at vi nordmenn kanskje er litt for glade i det som er trygt og godt. Dette er også bakgrunnen for at JSU har startet opp #inviterenekstra-kampanjen. Flere studentutvalg ved forskjellige fakulteter har i etterkant blitt med på kampanjen.

– Det er ikke så mye som skal til! Ofte er det kun et par ord som «Blir du med til kantina?» eller «Har du lyst til å være med på foredraget?» som kan gjøre en forskjell. Å være en hyggelig og inkluderende person betyr ikke at dere må være bestevenner ut livet, sier Emilie spøkefullt.

Studiereform og lovdata på eksamen

 Emilie er ganske fersk i lederrollen, men hun og resten av styret har allerede klart å bestemme seg for hvor de skal rette fokuset i år.

 – Vi tenker å jobbe mer med #inviterenekstra-kampanjen. En annen ting er at vi kommer til å jobbe en del med studiereformen og lovdata på eksamen. Det fakultetet arbeider med, jobber vi også med – for å sørge for at studentenes mening blir hørt i de aktuelle sakene, utdyper hun.

JSU sitt arbeid består av å dykke dypere ned i studentenes meninger og hvorfor de føler slik det slik. Hvor ofte hører man ikke oppgitte studenter som forteller om vanskelige eksamener? Det er denne «snakken i gangen» som JSU ønsker skal nå frem til dem. Der mener Emilie de har en vei å gå. Hun forteller at de kjører en rekke spørreundersøkelser, der 300-400 svar ikke er uvanlig. Dermed får de samlet inn svar fra en ganske så stor studentmasse, men det er ikke helt ideelt likevel, mener hun og utdyper:
– Spørreundersøkelser er så lette å svare på, og det er ofte bare «førsteinntrykket» man får av å lese spørsmålet man svarer på. Svarene er ofte ikke veloverveid. Vi er opptatt av å få svar på hvorfor studentene mener det de mener.

Ved spørsmål på hvordan de har tenkt å oppnå dette, svarer hun:
–  For at alle studenter skal føle at det virkelig bare er så lite som skal til for å snakke med oss, skal vi ha åpent kontor hver torsdag. Dette blir i lunsjtiden, og det er opp til deg om du vil slå av en prat eller spise lunsjen din.

Veien til lederstillingen

JSUs leder, Emilie, og nestlederen har ukentlige møter med studiedekanen og rapporterer om studentenes opplevelser av studiet. De tolv styremedlemmene i JSU møtes også ukentlig. Dette betyr tolv ulike personligheter og meninger. Heldigvis har Emilie god erfaring fra JSU som hun tar med seg inn i lederrollen.

–  Jeg ble med i studentutvalget i fjor, så jeg har jo JSU-erfaring fra før. Hovedmotivasjonen for å stille som leder i år var at sakene som JSU fremmer er spennende. En annen stor motivasjon for å stille som leder var at jeg så en utfordring jeg hadde lyst til å hive meg på.

Hun er enig i at det kan være mye jobb å samarbeide med et styre på tolv medlemmer, men det var nettopp dette hun så på som en morsom utfordring. Det er lett å bli nysgjerrig på hvordan Emilie skal få dette til.

–  Jeg er veldig opptatt av åpenhet for å kunne tilrettelegge for at alle skal få komme med sine forslag og meninger. Jeg tror dette er viktig for å fokusere på hva vi alle sammen bør jobbe med og på hvilken måte vi burde jobbe med dette.  Min innstilling til det meste er «prøv og feil». Bestem deg for noe, sett det i gang og prøv - så får man heller se og lære underveis i prosessen.

Eksamensrevolusjon i vente?

Et prosjekt JSU har som mål å iverksette er å publisere sensorveiledninger til obligatoriske kursoppgaver rett etter innleveringsfrist. I dag opplever vi at sensorveiledninger ofte kommer ut for sent, og studentene nærmest har glemt oppgaven i det de får den tilbake.

 – Ved å gjøre denne endringen tror jeg at studentene kan bruke veiledningen i eksamensforberedelsen. Dette kan føre til bedre læring, mener hun.

– Alle studenter skal få mestringsfølelsen

Mestringsfølelse for studentene er viktig for Emilie. Motivasjonen skal ikke komme av prestasjonen på eksamensdagen, men at man mestrer studiet på en god måte. Emilie mener at man ikke skal fokusere på hva man har klart eller ikke klart i løpet av en lesedag. Dessverre har studentene et stort fokus på eksamen, og ikke læringsprosessen på veien. Hun opplever at studentene har et tidspress under eksamen, kombinert med lite søvn. Dagsform har alt å si for om man presterer når det gjelder på skoleeksamen.

Emilie skal foreslå en ny eksamensform der studentene får beskjed en eller to uker før eksamen om hva de vil bli testet i. Hun mener eksamensformen i dag er for begrenset. Hun merker skepsisen min før hun utdyper mer om forslaget sitt.

– Studentene kan for eksempel få beskjed om hvilken dom som skal behandles på eksamensdagen. Så kan denne dommen snus på hodet, og man vet ikke helt hva man får på likevel. Forslaget vil lede til at studentene kan bruke tiden sin til å lese og fokusere på den aktuelle dommen, mener hun.

Lederspire i magen?

Arbeidet som venter på Emilie kan endre eksamenssituasjonen for studentene. Det er litt fascinerende å tenke på hvor mye påvirkning en enkelt student faktisk kan ha, men det er vell kanskje det som er moroa med å engasjere seg? Når jeg spør henne om hun kan komme med en anbefaling til andre engasjerte studenter, er talen klar.

– Bare prøv deg! Personlig har jeg søkt på en rekke ting - noen har jeg fått og noen har jeg ikke fått. Sånn er livet. Da er det bare å stoppe opp og stille seg selv følgene spørsmål: Er jeg egentlig dårligere kvalifisert enn de andre som søker? Svaret er nei! Da er det bare å søke.

– Når det kommer til større verv slik som lederrollen i JSU er det viktig å være mer bevisst på en rekke ting. Hva slags leder ønsker jeg å være? Hva ønsker jeg å forandre på? Man bør ha et formål med vervet. Ellers kan det være vanskelig å finne motivasjon til å jobbe med verv som er tidskrevende, mener Emilie.

Lederens lifehack

Vi er inne i et nytt studieår og det betyr at undergruppene ser etter nye medlemmer. 
Noen har kanskje kommet over en aktuell undergruppe man har lyst å engasjere seg i, men så kjenner man at det ikke er like lett å ta steget med å faktisk møte opp.
– Det er lett å innbille seg at gruppene består av superetablerte gjenger, som har steinvegger rundt. Slik er det ikke. Folk kommer og folk går, sier hun.

Rytter kommer med sine egne personlige erfaringer rundt dette. Hun har alltid dratt på ulike arrangement alene, og faktisk ikke tenkt at dette var et dilemma før hun begynte på jussen. Kanskje hun er blirr miljøpåvirket, for Emilie synes også at det kan være småkleint å delta på ting. Hun har derfor funnet en måte å håndtere dette på, og kommer med en av sine lifehacks.
 – Jeg bestemmer meg på forhånd for at jeg skal gå bort og hilse på de andre umiddelbart. Jeg merker at jeg gjør det lettere for både meg selv og de andre å få i gang praten da. Det blir jo bare mye verre å stå ved siden av hverandre nervøse og sjenerte i et kvarter for så få i gang en samtale, mener hun.

Helt til slutt ønsker lederen å komme med en oppfordring til alle studentene. Det er en kjent sak at det er ekstremt mye som skjer på Dragefjellet i starten av skoleåret, men det er fullt mulig å engasjere seg senere i studieåret også.

– Det er så enkelt som å sende en melding og spørre om du kan komme og prøve ut tilbudet en dag, sier hun.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.