– En flerkulturell bakgrunn er en ressurs i arbeidslivet

Injuria.no • 21. januar 2021

Kimiya Sajjadi er leder og grunnlegger av Big Enough Global, samtidig som hun er jusstudent ved Universitetet i Bergen. Hun mener at mangfold i advokatbransjen er viktig, samt at bransjen har en vei å gå.

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Foto: Big Enough Global

Big Enough Global ble opprettet i 2020 og har siden den gang arbeidet for å bruke unges flerkulturelle bakgrunn som et konkurransefortrinn. Målet er å øke andelen med flerkulturell bakgrunn i de delene av næringslivet som mangler dette.

Når jeg kontakter Sajjadi kan hun fortelle at hun står midt oppi en intens eksamensperiode. I tillegg til å være leder og grunnlegger av Big Enough Global, er Sajjadi også jusstudent. Ideen om å starte selskapet oppstod ved at hun og en kollega brukte mye av lunsjen på jussen til å reflektere over hvorfor det var så få jusstudenter med flerkulturell bakgrunn, og hvorfor minoritetsgrupper var så lite representert i konsulentbransjen.
–  Vi oppdaget at bedrifter slet med å forstå hvordan de skulle appellere til oss med flerkulturell bakgrunn. Derfor tenkte vi at vi kunne forsøke å være en bro mellom de flerkulturelle og bedriftene, forteller hun.
Målet er å øke representasjonen av flerkulturelle i de delene av næringslivet der dette mangler.
– I første omgang begynte vi med konsulentselskaper og advokatfirmaer, ettersom det var dette vi hadde nærmest tilknytning til som jusstudenter. Per dags dato jobber vi sammen med Thommessen og DLA Piper. Vi håper på å få enda flere prosjekter til høsten, sier hun.


Der mentorordninger til vanlig innebærer at de eldre og mer erfarne lærer opp de yngre, driver Big Enough Global med «omvendt mentorordning».
– Vi som yngre studenter skal være mentorer for bedriftene ved å lære dem hvordan de kan bli enda bedre på å appellere til flerkulturelle, men også bevare og ta vare på dem, sier Sajjadi.

- Mangfold bidrar til økonomisk vekst
Sajjadi mener at undersøkelser viser at mangfold bidrar til å stimulere økonomisk vekst, samt tiltrekke talenter og klienter.
– Dette gjelder for alle bransjer. For advokatbransjen spesifikt, ser man at jusstudenter er spesielt opptatt av rett, urett, moral og etikk. Jeg mener at det å ha mangfold på en arbeidsplass tilsier at det er en god bedrift som har de riktige verdiene. Det handler om at når man ser mangfold i arbeidslivet, vet man at selskapet har satt i gang tiltak for å bli en arbeidsplass for alle, sier hun.

Behov for eksterne og interne endringer
Sajjadi kan fortelle at det kreves omfattende arbeid for å best mulig oppnå mangfold i arbeidslivet.
– For det første må det jobbes med kommunikasjonen ut mot studenter. Bedriftene burde fokusere mer på hvem man er som bedrift. Per dags dato er det mer fokus på hva bedriftene gjør, fremfor bedriftens personlighet og menneskene bak, sier hun.

Hun mener derfor det er viktig for bedriftene å tenke over hvordan de kommuniserer eksternt: Dersom bedriftene fremstår veldig homogene utenfra, vil det ikke være en like tiltrekkende arbeidsplass for dem som ikke kjenner seg igjen i det homogene utseendet.
– Dersom man kan relatere til menneskene bak bedriften, derimot, vil det bli mer attraktivt å søke seg til disse jobbene. Man finner da noe i bedriftens kjerne som man kan relatere til, forteller hun.

–  Mange bedrifter er flinke til å si at de ønsker mangfold, men ikke like flinke til å jobbe med seg selv. Man må få en kultur som er mer rund i kantene, hvor mennesker fra alle bakgrunner kan føle at hele dem blir akseptert, uttaler lederen.
Sajjadi mener et steg i riktig retning er å jobbe i enda større grad mot fordommer og diskriminering.
– Dette er alfa omega for å få mange ulike mennesker til å trives sammen. Mennesker er av natur ikke laget for å komme like godt overens med dem som er ulike seg selv.

Flerkulturell bakgrunn som et konkurransefortrinn
Big Enough Global har erfaring med at mange med flerkulturell bakgrunn ser på bakgrunnen sin som et handikap. Selskapet ønsker dermed å hjelpe denne gruppen til å ta mer plass og tre inn i delene av arbeidslivet som mangler representasjon.
– De store advokat- og konsulentfirmaene kan være noe utdaterte og lite tilpasset dagens samfunn. Dem med flerkulturell bakgrunn kan dermed ha kompetanse som kan være med på å løfte bedriften til nye høyder. Denne kompetansen trenger bedriftene for å bli en attraktiv arbeidsplass for flerkulturelle, konstaterer hun.
Sajjadi ønsker å understreke at dette ikke betyr at man kun skal ansette flerkulturelle som følge av deres bakgrunn.
– De faglige og sosiale ferdighetene er første prioritet. Den flerkulturelle kompetansen er et pluss, sier hun.



Må anvende bakgrunnen sin som en ressurs
Sajjadi mener en viktig presisering er at bakgrunnen bare vil være verdifull dersom man vet hvordan man skal bruke den.
– Man må ikke gjemme bakgrunnen sin. Bruk kompetansen du har og iverksett kunnskapen inn i bedriften. Vi ser at mange flerkulturelle ikke benytter bakgrunnen sin i arbeidet sitt. Bakgrunnen blir ikke et fortrinn med mindre man bruker den, slår hun fast.

Arbeidslivets holdninger til flerkulturelle
Gjennom jobben har Sajjadi vært i kontakt med både ledere og ansatte i advokatbransjen. Det generelle inntrykket Sajjadi sitter igjen med er at de er positive til flerkulturelle arbeidstakere.
– Bedriftene gjør sitt for å prøve å appellere til og bevare denne gruppen. Det er viktig at vi selv også tar ansvar og forteller om hva som er viktig for oss. For noen er kanskje problemet det sosiale miljøet, for andre er det fordommene og diskrimineringen. Så har du dem som synes at alt er fint. Her er det ingen behov som er bedre enn andre. Det viktigste er at dersom du har et behov, må du fortelle om det, sier hun.
Sajjadi mener at dersom man ikke sier ifra, føler heller ikke bedriften behov for å gjøre tiltak på de ansattes vegne.
– Vi må derfor anerkjenne at vi har mange likheter, men også ulikheter, og at disse ulikhetene må man som bedrift forstå seg på, sier Sajjadi.

Videre mener grunnleggeren at mye av problemet ligger i at mange tror at gode intensjoner er godt nok.
– Det er veldig lett for ledere å tenke at fordi de selv ikke har noe imot minoriteter, ikke diskriminerer og generelt vil andre vel, så betyr det at den flerkulturelle kommer til å trives på arbeidsplassen. Likevel må man forstå at det å være ikke-rasist ikke er godt nok, det må en generell kulturendring til innad i bedriften, også. I tillegg må bedriftene anerkjenne at det inkludering betyr for dem, ikke nødvendigvis er det inkludering betyr for dem med flerkulturell bakgrunn.

Utvikling stort sett i positiv retning
Sajjadi kan fortelle at mangfold i arbeidslivet har blitt betydelig bedre de siste årene. Dette skyldes ifølge Sajjadi blant annet samfunnsutviklingen generelt, men også nye generasjoners fremtog.
– «Generasjon Z» og «millenials» er veldig opptatt av at ting skal være etisk rett. Dette så vi blant annet i forbindelse med klimakrisen og LGBTQ+-debatten, og nå er også likestilling og inkludering kommet på agendaen. Black Lives Matter-bevegelsen har videre spilt en viktig rolle i fremgangen.
– Samfunnsutviklingen startet globalt først og har senere kommet til Norge. Ser man på mangfold i advokatbransjen i USA, England og Australia, har mangfold vært på agendaen mye lengre. Der vi er nå med tanke på mangfold i arbeidslivet, var disse landene for flere år siden. Norske bedrifter må henge med i samfunnsutviklingen, meddeler hun.

Viktigheten av å eie bakgrunnen sin
Likevel har ikke alle hatt en like positiv innstilling til utviklingen. Senest i mai i år gikk trygderettsadvokat og sensor ved UiO, Olav Lægreid, ut i Advokatbladet og uttalte at man som fremmedspråklig i utgangspunktet vil stille med et handicap, og at «slike kandidater har store problemer med å utvikle et godt judisium og oppnå god dybdeforståelse av jusen som fag».Dette fikk fart på debatten rundt viktigheten av mangfold i arbeidslivet, samt hvilken ressurs flerkulturelle kan utgjøre.

Sajjadi mener derfor det er viktig at flerkulturelle studenter og jobbsøkere eier bakgrunnen sin med stolthet.
– Selv om man hører om folk som har negative holdninger til minoriteter, eller at man har blitt utsatt for diskriminering eller rasisme selv, må man ikke la dette sette sperrer for hvor langt man tror man kan komme og hvor mye man kan oppnå. Man må heller se på bakgrunnen sin som en styrke fremfor en svakhet.
Samtidig mener Sajjadi det er viktig å presisere at forslagene om hva som skal til for å bevare og appellere til flerkulturelle kun gjelder generelt.
– Man må være klar over at minoriteter er like mangfoldige som alle andre. Likevel er det noen kjennetegn som kan være gjennomgående. Det betyr likevel ikke at alle flerkulturelle tenker eller føler på samme måte. Et godt eksempel her er at når man jobber med å øke kvinneandelen, så iverksetter man kanskje bedre permisjonsordninger. Det betyr ikke at alle kvinner synes at dette er viktig. Det finnes også dem som ikke vil ha barn. Det samme gjelder for minoriteter.
– Endringene som må gjøres er veldig ressurs- og tidskrevende. Advokatfirmaer i andre land har brukt fire til fem år på å implementere endringer på sin arbeidsplass. Dette er ikke noe som blir gjort på dagen. Det skader derfor ikke å starte allerede nå. Det blir bare flere og flere flerkulturelle på jussen, sier hun.

 

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982