– En flerkulturell bakgrunn er en ressurs i arbeidslivet

Injuria.no • 21. januar 2021

Kimiya Sajjadi er leder og grunnlegger av Big Enough Global, samtidig som hun er jusstudent ved Universitetet i Bergen. Hun mener at mangfold i advokatbransjen er viktig, samt at bransjen har en vei å gå.

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Foto: Big Enough Global

Big Enough Global ble opprettet i 2020 og har siden den gang arbeidet for å bruke unges flerkulturelle bakgrunn som et konkurransefortrinn. Målet er å øke andelen med flerkulturell bakgrunn i de delene av næringslivet som mangler dette.

Når jeg kontakter Sajjadi kan hun fortelle at hun står midt oppi en intens eksamensperiode. I tillegg til å være leder og grunnlegger av Big Enough Global, er Sajjadi også jusstudent. Ideen om å starte selskapet oppstod ved at hun og en kollega brukte mye av lunsjen på jussen til å reflektere over hvorfor det var så få jusstudenter med flerkulturell bakgrunn, og hvorfor minoritetsgrupper var så lite representert i konsulentbransjen.
–  Vi oppdaget at bedrifter slet med å forstå hvordan de skulle appellere til oss med flerkulturell bakgrunn. Derfor tenkte vi at vi kunne forsøke å være en bro mellom de flerkulturelle og bedriftene, forteller hun.
Målet er å øke representasjonen av flerkulturelle i de delene av næringslivet der dette mangler.
– I første omgang begynte vi med konsulentselskaper og advokatfirmaer, ettersom det var dette vi hadde nærmest tilknytning til som jusstudenter. Per dags dato jobber vi sammen med Thommessen og DLA Piper. Vi håper på å få enda flere prosjekter til høsten, sier hun.


Der mentorordninger til vanlig innebærer at de eldre og mer erfarne lærer opp de yngre, driver Big Enough Global med «omvendt mentorordning».
– Vi som yngre studenter skal være mentorer for bedriftene ved å lære dem hvordan de kan bli enda bedre på å appellere til flerkulturelle, men også bevare og ta vare på dem, sier Sajjadi.

- Mangfold bidrar til økonomisk vekst
Sajjadi mener at undersøkelser viser at mangfold bidrar til å stimulere økonomisk vekst, samt tiltrekke talenter og klienter.
– Dette gjelder for alle bransjer. For advokatbransjen spesifikt, ser man at jusstudenter er spesielt opptatt av rett, urett, moral og etikk. Jeg mener at det å ha mangfold på en arbeidsplass tilsier at det er en god bedrift som har de riktige verdiene. Det handler om at når man ser mangfold i arbeidslivet, vet man at selskapet har satt i gang tiltak for å bli en arbeidsplass for alle, sier hun.

Behov for eksterne og interne endringer
Sajjadi kan fortelle at det kreves omfattende arbeid for å best mulig oppnå mangfold i arbeidslivet.
– For det første må det jobbes med kommunikasjonen ut mot studenter. Bedriftene burde fokusere mer på hvem man er som bedrift. Per dags dato er det mer fokus på hva bedriftene gjør, fremfor bedriftens personlighet og menneskene bak, sier hun.

Hun mener derfor det er viktig for bedriftene å tenke over hvordan de kommuniserer eksternt: Dersom bedriftene fremstår veldig homogene utenfra, vil det ikke være en like tiltrekkende arbeidsplass for dem som ikke kjenner seg igjen i det homogene utseendet.
– Dersom man kan relatere til menneskene bak bedriften, derimot, vil det bli mer attraktivt å søke seg til disse jobbene. Man finner da noe i bedriftens kjerne som man kan relatere til, forteller hun.

–  Mange bedrifter er flinke til å si at de ønsker mangfold, men ikke like flinke til å jobbe med seg selv. Man må få en kultur som er mer rund i kantene, hvor mennesker fra alle bakgrunner kan føle at hele dem blir akseptert, uttaler lederen.
Sajjadi mener et steg i riktig retning er å jobbe i enda større grad mot fordommer og diskriminering.
– Dette er alfa omega for å få mange ulike mennesker til å trives sammen. Mennesker er av natur ikke laget for å komme like godt overens med dem som er ulike seg selv.

Flerkulturell bakgrunn som et konkurransefortrinn
Big Enough Global har erfaring med at mange med flerkulturell bakgrunn ser på bakgrunnen sin som et handikap. Selskapet ønsker dermed å hjelpe denne gruppen til å ta mer plass og tre inn i delene av arbeidslivet som mangler representasjon.
– De store advokat- og konsulentfirmaene kan være noe utdaterte og lite tilpasset dagens samfunn. Dem med flerkulturell bakgrunn kan dermed ha kompetanse som kan være med på å løfte bedriften til nye høyder. Denne kompetansen trenger bedriftene for å bli en attraktiv arbeidsplass for flerkulturelle, konstaterer hun.
Sajjadi ønsker å understreke at dette ikke betyr at man kun skal ansette flerkulturelle som følge av deres bakgrunn.
– De faglige og sosiale ferdighetene er første prioritet. Den flerkulturelle kompetansen er et pluss, sier hun.



Må anvende bakgrunnen sin som en ressurs
Sajjadi mener en viktig presisering er at bakgrunnen bare vil være verdifull dersom man vet hvordan man skal bruke den.
– Man må ikke gjemme bakgrunnen sin. Bruk kompetansen du har og iverksett kunnskapen inn i bedriften. Vi ser at mange flerkulturelle ikke benytter bakgrunnen sin i arbeidet sitt. Bakgrunnen blir ikke et fortrinn med mindre man bruker den, slår hun fast.

Arbeidslivets holdninger til flerkulturelle
Gjennom jobben har Sajjadi vært i kontakt med både ledere og ansatte i advokatbransjen. Det generelle inntrykket Sajjadi sitter igjen med er at de er positive til flerkulturelle arbeidstakere.
– Bedriftene gjør sitt for å prøve å appellere til og bevare denne gruppen. Det er viktig at vi selv også tar ansvar og forteller om hva som er viktig for oss. For noen er kanskje problemet det sosiale miljøet, for andre er det fordommene og diskrimineringen. Så har du dem som synes at alt er fint. Her er det ingen behov som er bedre enn andre. Det viktigste er at dersom du har et behov, må du fortelle om det, sier hun.
Sajjadi mener at dersom man ikke sier ifra, føler heller ikke bedriften behov for å gjøre tiltak på de ansattes vegne.
– Vi må derfor anerkjenne at vi har mange likheter, men også ulikheter, og at disse ulikhetene må man som bedrift forstå seg på, sier Sajjadi.

Videre mener grunnleggeren at mye av problemet ligger i at mange tror at gode intensjoner er godt nok.
– Det er veldig lett for ledere å tenke at fordi de selv ikke har noe imot minoriteter, ikke diskriminerer og generelt vil andre vel, så betyr det at den flerkulturelle kommer til å trives på arbeidsplassen. Likevel må man forstå at det å være ikke-rasist ikke er godt nok, det må en generell kulturendring til innad i bedriften, også. I tillegg må bedriftene anerkjenne at det inkludering betyr for dem, ikke nødvendigvis er det inkludering betyr for dem med flerkulturell bakgrunn.

Utvikling stort sett i positiv retning
Sajjadi kan fortelle at mangfold i arbeidslivet har blitt betydelig bedre de siste årene. Dette skyldes ifølge Sajjadi blant annet samfunnsutviklingen generelt, men også nye generasjoners fremtog.
– «Generasjon Z» og «millenials» er veldig opptatt av at ting skal være etisk rett. Dette så vi blant annet i forbindelse med klimakrisen og LGBTQ+-debatten, og nå er også likestilling og inkludering kommet på agendaen. Black Lives Matter-bevegelsen har videre spilt en viktig rolle i fremgangen.
– Samfunnsutviklingen startet globalt først og har senere kommet til Norge. Ser man på mangfold i advokatbransjen i USA, England og Australia, har mangfold vært på agendaen mye lengre. Der vi er nå med tanke på mangfold i arbeidslivet, var disse landene for flere år siden. Norske bedrifter må henge med i samfunnsutviklingen, meddeler hun.

Viktigheten av å eie bakgrunnen sin
Likevel har ikke alle hatt en like positiv innstilling til utviklingen. Senest i mai i år gikk trygderettsadvokat og sensor ved UiO, Olav Lægreid, ut i Advokatbladet og uttalte at man som fremmedspråklig i utgangspunktet vil stille med et handicap, og at «slike kandidater har store problemer med å utvikle et godt judisium og oppnå god dybdeforståelse av jusen som fag».Dette fikk fart på debatten rundt viktigheten av mangfold i arbeidslivet, samt hvilken ressurs flerkulturelle kan utgjøre.

Sajjadi mener derfor det er viktig at flerkulturelle studenter og jobbsøkere eier bakgrunnen sin med stolthet.
– Selv om man hører om folk som har negative holdninger til minoriteter, eller at man har blitt utsatt for diskriminering eller rasisme selv, må man ikke la dette sette sperrer for hvor langt man tror man kan komme og hvor mye man kan oppnå. Man må heller se på bakgrunnen sin som en styrke fremfor en svakhet.
Samtidig mener Sajjadi det er viktig å presisere at forslagene om hva som skal til for å bevare og appellere til flerkulturelle kun gjelder generelt.
– Man må være klar over at minoriteter er like mangfoldige som alle andre. Likevel er det noen kjennetegn som kan være gjennomgående. Det betyr likevel ikke at alle flerkulturelle tenker eller føler på samme måte. Et godt eksempel her er at når man jobber med å øke kvinneandelen, så iverksetter man kanskje bedre permisjonsordninger. Det betyr ikke at alle kvinner synes at dette er viktig. Det finnes også dem som ikke vil ha barn. Det samme gjelder for minoriteter.
– Endringene som må gjøres er veldig ressurs- og tidskrevende. Advokatfirmaer i andre land har brukt fire til fem år på å implementere endringer på sin arbeidsplass. Dette er ikke noe som blir gjort på dagen. Det skader derfor ikke å starte allerede nå. Det blir bare flere og flere flerkulturelle på jussen, sier hun.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Er sosiale medier blitt barns eventyrland for ytringer?

Av Emma Helene Husebæk og Josefine Gløersen - ELSA Bergen, Academic Activities, Research Gruppen (2025-2026) • 4. juni 2026
Sosiale medier fungerer i dag som et moderne «eventyrland»; et sted for kreativitet og fellesskap, men også et miljø preget av ekkokamre og manipulerende algoritmer. For mange unge er sosiale medier et sted for læring, informasjon og selvutfoldelse, samtidig som at personvernet og sikkerheten deres ofte er utilstrekkelig ivaretatt. Sosiale medier ble opprinnelig ikke utviklet med barn som målgruppe, men spiller fortsatt en stor rolle i barns liv i dag.1 Europaparlamentet er bekymret over at én av fire unge har telefonbruk som minner om avhengighet. På bakgrunn av dette har Europarlamentet foreslått å innføre en felles aldersgrense på 16 år for tilgang på sosiale medier og AI-tjenester.2 Dette reiser spørsmålet om et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år er forenlig med ytringsfriheten, og om det kan forsvares i en norsk kontekst. Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som beskytter individets mulighet til å uttrykke meninger, motta informasjon og delta i samfunnsdebatten. Både Grunnloven og EMK artikkel 10 beskytter retten til ytringsfrihet og retten til å motta og informasjon, samtidig som den åpner for lovlige begrensninger når det er nødvendig i et demokratisk samfunn. For barn innebærer dette en balanse mellom retten til deltakelse og ytring, og behovet for vern mot skade og utnyttelse. Barn skal ha mulighet til å uttrykke seg, delta i offentlig debatt og få tilgang til informasjon, men dette kan lovlig reguleres for å beskytte deres trygghet, utvikling og personvern på sosiale medier. En vurdering av en eventuell aldersgrense må derfor finne en balanse mellom disse to hensynene. En aldergrense på sosiale medier er særlig begrunnet i at barn står i en sårbar posisjon fordi hjernen deres fortsatt er under utvikling. FNs barnekomité påpeker at hjernens plastisitet er på sitt høyeste i de tidlige leveårene og i ungdomstiden, noe som gjør barn påvirkelige for manipulerende algoritmer, reklame og sosialt press på sosiale medier.3 Når barn blir eldre og hjernen modnes, utvikles evnen til å vurdere konsekvenser og ta mer selvstendige beslutninger. En aldersgrense gir derfor barn tid til å styrke sin dømmekraft og refleksjonsevne, slik at de bedre kan navigere på sosiale medier på en bevisst måte. Sosiale medier er designet nettopp for å holde brukeren engasjert gjennom funksjoner som «infinite scroll», autoplay og push-varsler.4 Nytt innhold lastes kontinuerlig og nye videoer starter automatisk, noe som gjør at strømmen av innhold aldri kommer til en ende. Algoritmestyrte plattformer gjør at barn lettere blir dratt inn i mørke «kaninhull» (rabbit holes), hvor de gradvis blir eksponert for mer ekstremt og skadelig innhold.5 Disse algoritmene er også med på å skape ekkokamre fordi man i hovedsak blir presentert for innhold man tidligere har vist interesse for. Dette kan bidra til polarisering ved at alternative perspektiver blir mindre synlige, og ved at sterke eller ytterliggående budskap forsterkes over tid. Dette peker på kjernen i debatten: Barn har ennå ikke utviklet den kognitive «motstandskraften» som trengs for å stå imot algoritmer som er spesialdesignet for å fange oppmerksomheten deres.6 Samtidig som begrunnelsen for en aldersgrense fremstår tungtveiende, er det ikke gitt at et slik tiltak er uproblematisk. Spørsmålet er om løsningen faktisk er å stenge dørene til dette digitale «eventyrlandet». Et forbud mot sosiale medier for barn under 16 år reiser av den grunn flere prinsipielle og praktiske utfordringer, særlig i lys av barns rett til ytring og deltakelse i det digitale rom. Sosiale medier er ikke bare en underholdningsplattform, men en sentral arena for barns ytringer, informasjonsinnhenting og sosiale liv. I dagens samfunn foregår store deler av den offentlige debatten digitalt, et forbud vil i praksis kunne innebære at barns utestenges fra viktige rom for deltakelse. Et slik tiltak kan derfor argumenteres for at ikke utelukkende vil være beskyttelse, men også en form for ekskludering. Det reiser et grunnleggende spørsmål om hva som skjer med barns mulighet til å bli hørt når de stenges ut av de plattformene der samtalene foregår? FNs barnekomite poengterer at sosiale medier gir barn nye og viktige muligheter til å delta og uttrykke seg i samfunnet, og at de ulike statene må legge til rette for en slik deltagelse.7 En aldersgrense kan også medføre digital utestengelse. For mange barn er sosiale medier en viktig kilde til tilhørighet, særlig for dem som ikke finner fellesskap i fysiske omgivelser. Å stenge disse arenaene kan dermed ramme skjevt, og særlig gå utover sårbare grupper. FNs barnekomite understreker at barn har rett til likeverdig tilgang til det digitale miljøet, og at statene har en plikt til å motvirke digital ekskludering. Dette betyr at man ikke bare skal beskytte barn mot skade, men og sikre at de får delta. Spørsmålet blir derfor hvem som faller utenfor når porten stenges. En annen sentral utfordring er at aldersgrense i praksis kan være lite treffsikker. Erfaring tilsier at aldersgrense på nett er enkle å lure seg rundt, blant annet ved å oppgi gi feil alder. Det kan derfor være et forbud som får begrenset effekt for barna det er ment å beskytte. Samtidig er det en risiko for at barn som utestenges søker seg til mindre regulerte plattformer. Det kan i verste fall øke eksponeringen for skadelig innhold, fremfor å senke den. Ulike forskningsmiljøer har påpekt at forbud ikke nødvendigvis vil være den mest effektive måten å håndtere utfordringene ved sosiale medier på.8 En fastsatt aldersgrense reiser spørsmål om reguleringen er tilstrekkelig nyansert. Barn er ikke en ensartet gruppe, og både modenhet, digital kompetanse og behov vil variere betydelig. FNs barnekomite understreker at barn er i utvikling og at tiltakene av den grunn må tilpasses barnets alder og modenhet. En absolutt aldersgrense kan derfor fremstå som et strengt virkemiddel, som ikke tar høyde for individuelle tilpasninger.9 De ulike utfordringene sender oss mot kjernen i spørsmålet: selv om hensynet til beskyttelse er tungtveiende vil det ikke alltid være gitt at et generelt forbud er et forholdsmessig inngrep i barns rettigheter. Det er ingen tvil om at barn har behov for beskyttelse i sosiale medier og på internett, spesielt mot skadelig innhold og utnyttelse. På samme tid innebærer innføring av aldersgrense et inngrep i barns ytringsfrihet og rett til informasjon, som etter de universale menneskerettighetene krever mer enn gode hensyn.10 Spørsmålet er av den grunn om et generelt forbud som dette er nødvendig og forholdsmessig. Er det slik at barn må stenges ute for å beskyttes? FNs barnekomité understreker at barn har en rett til å søke, motta og formidle informasjon på sosiale medier og at begrensninger må være nødvendig og forholdsmessig. Dette viser at et forbud ikke utelukkende kan begrunnes i risiko, men må konkret vurderes opp mot mindre inngripende tiltak som kan gi tilsvarende beskyttelse.11 Et mulig alternativ er å regulere de ulike plattformene fremfor et forbud for barna. Barnekomiteen fremhever statens ansvar for å sikre at digitale tjenester utformes i tråd med barnas rettigheter, spesifikt gjennom krav til design, personvern og sikkerhet.12 EU-kommisjonens retningslinjer konkretiserer det ved å foreslå private kontoer som standard, regulerte algoritmer og begrensinger av funksjoner som fremmer avhengighet. I tillegg kan barns egen beskyttelse styrkes gjennom bedre rapporteringsverktøy og opplæring av barn og foreldre i digital kompetanse. Tiltak som dette retter seg mot de strukturelle utfordringene ved sosiale medier, og gjør det digitale «eventyrlandet» tryggere uten å nekte barn tilgang. Et generelt forbud fremstår derimot som et vidtrekkende inngrep, som rammer barn uavhengig av modenhet og behov. I tillegg er det uvisst hvor effektivt et slikt tiltak er i praksis. Avveiingen er derfor mellom å beskytte barn fra det digitale rommet eller beskytte dem i det. Ettersom det finnes mindre inngripende og mer målrettede alternativer, vil det være vanskelig å konkludere med et generelt forbud som nødvendig. En aldersgrense på 16 år fremstår på bakgrunn av dette som et strengt og usikkert virkemiddel. Til tross for at hensynet om beskyttelse er tungtveiende, tilsier både rettslige og praktiske hensyn at reguleringen heller bør rettes mot plattformene, fremfor barnas tilgang til dem. For at barn skal ha en reell frihet til å delta, lære og uttrykke seg på sosiale medier, må plattformene de bruker være bedre tilpasset mindreårige. Staten har et ansvar for å motvirke digital ekskludering, men de har også et ansvar for at barn ikke diskrimineres ved å bli overlatt til tjenester som profitterer på deres sårbarhet. Samtidig advarer UNICEF mot at aldersforbud alene ikke løser alle problemer, da barn kan finne omveier til mindre regulerte områder.13 Aldersgrense bør derfor inngå i en helhetlig tilnærming som også innebærer bedre tilpasning av sosiale medier for barn og styrking av foreldres digitale kompetanse. Litteraturliste: Europakommisjonen. (2025). Communication from the Commission: Guidelines on measures to ensure a high level of privacy, safety and security for minors online . Tilgjengelig fra: https://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=OJ:C_202505519 FNs barnekomité. (2021). Generell kommentar nr. 25 om barns rettigheter i det digitale miljøet . CRC/C/GC/25. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/1376fac2fe2a427389f9f94b52acdefc/kommentar-nr.-25-barnekonvensjonen.pdf Leibniz Institute for Media Research. (2026, March 16). Why banning social media is not the solution . Tilgjengelig fra: https://leibniz-hbi.de/en/hbi-news/news/why-banning-social-media-is-not-the-solution/  News European Parliament. (2025). Children should be at least 16 to access social media, say MEPs . Tilgjengelig fra: https://www.europarl.europa.eu/news/en/press-room/20251120IPR31496/children-should-be-at-least-16-to-access-social-media-say-meps NOU 2024: 20. (2024). Det digitale (i) livet. Balansert oppvekst i skjermens tid. Kunnskapsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/c252947398de4fb0aea9349f011eb410/no/pdfs/nou202420240020000dddpdfs.pdf UN News. (2025). Social media: Age-related bans won't keep kids safe, UNICEF warns . Tilgjengelig fra: https://news.un.org/en/story/2025/12/1166557

Skatteparadis

Av Bilder og tekst av Yngvil Sveen Øyen • 4. juni 2026
Vindusskatt var en eiendomsskatt i England fra 1696 til 1851, Skottland fra 1748 til 1851 og Frankrike mellom 1798 og 1926. Da skatteordningen først ble innført i England, bestod den av en fast avgift per hus på det som tilsvarer 200 norske kroner i dagens penger, og en tilleggsavgift på 410 kroner for hus med flere enn ti vinduer, og 830 kroner for hus med flere enn 20 vinduer. Skattesystemet var basert på en enkel logikk om at antall vinduer og dører på et hus var en indikator på eierens velstand. Vinduer og dører var et egnet mål på kapital, ettersom dette var en tid der rikdom var materiell og vanskelig å gjemme bort, lenge før skatteparadis, skatteplanlegging og offshore-bankkontorer. Vindusskatten ble videre ansett som en mindre inngripende form for beskatning, ettersom skattefunksjonærene ikke måtte trenge seg inn i folks hus for å beregne hva eieren skulle skattlegges, men kunne simpelthen telle antall vinduer og dører fra utsiden. På tross av at vindusskatten bygget på en fornuftig logikk og hensynet til privatliv, hadde ordningen den uheldige utilsiktede virkningen at mange huseiere muret igjen vinduer på eiendommene sine for å slippe å betale. Resultatet var mørke, innestengte og dårlig ventilerte hus og en rekke negative helseeffekter hos beboerne. Dette var én av hovedårsakene til av avgiften ble avskaffet. Vindusskatten har satt varig preg på arkitekturen. Du kan fortsatt se hus med vinduer som er muret igjen i byer som London. Dette er ikke det eneste eksempelet på hvordan beskatning har påvirket arkitekturen. Nederland hadde på 1600-tallet en eiendomsskatt basert på bredden av bygningers fasade. Denne ordningen førte til konstruksjonen av smale, høye og dype hus. En fransk skatteordning er opphav til «mansardtak» som er en form for skråtak som ble popularisert i Frankrike på 1700-tallet. Den franske eiendomsskatten ble på denne tiden beregnet med utgangspunkt i antall etasjer under taket. Utformingen på mansardtaket skapte et loftareal som ikke formelt ble regnet som en etasje. Huseieren fikk ved å utforme taket slik én ekstra etasje og et større leveareal uten å betale eiendomsskatt på dette.