– En flerkulturell bakgrunn er en ressurs i arbeidslivet

Injuria.no • 21. januar 2021

Kimiya Sajjadi er leder og grunnlegger av Big Enough Global, samtidig som hun er jusstudent ved Universitetet i Bergen. Hun mener at mangfold i advokatbransjen er viktig, samt at bransjen har en vei å gå.

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Foto: Big Enough Global

Big Enough Global ble opprettet i 2020 og har siden den gang arbeidet for å bruke unges flerkulturelle bakgrunn som et konkurransefortrinn. Målet er å øke andelen med flerkulturell bakgrunn i de delene av næringslivet som mangler dette.

Når jeg kontakter Sajjadi kan hun fortelle at hun står midt oppi en intens eksamensperiode. I tillegg til å være leder og grunnlegger av Big Enough Global, er Sajjadi også jusstudent. Ideen om å starte selskapet oppstod ved at hun og en kollega brukte mye av lunsjen på jussen til å reflektere over hvorfor det var så få jusstudenter med flerkulturell bakgrunn, og hvorfor minoritetsgrupper var så lite representert i konsulentbransjen.
–  Vi oppdaget at bedrifter slet med å forstå hvordan de skulle appellere til oss med flerkulturell bakgrunn. Derfor tenkte vi at vi kunne forsøke å være en bro mellom de flerkulturelle og bedriftene, forteller hun.
Målet er å øke representasjonen av flerkulturelle i de delene av næringslivet der dette mangler.
– I første omgang begynte vi med konsulentselskaper og advokatfirmaer, ettersom det var dette vi hadde nærmest tilknytning til som jusstudenter. Per dags dato jobber vi sammen med Thommessen og DLA Piper. Vi håper på å få enda flere prosjekter til høsten, sier hun.


Der mentorordninger til vanlig innebærer at de eldre og mer erfarne lærer opp de yngre, driver Big Enough Global med «omvendt mentorordning».
– Vi som yngre studenter skal være mentorer for bedriftene ved å lære dem hvordan de kan bli enda bedre på å appellere til flerkulturelle, men også bevare og ta vare på dem, sier Sajjadi.

- Mangfold bidrar til økonomisk vekst
Sajjadi mener at undersøkelser viser at mangfold bidrar til å stimulere økonomisk vekst, samt tiltrekke talenter og klienter.
– Dette gjelder for alle bransjer. For advokatbransjen spesifikt, ser man at jusstudenter er spesielt opptatt av rett, urett, moral og etikk. Jeg mener at det å ha mangfold på en arbeidsplass tilsier at det er en god bedrift som har de riktige verdiene. Det handler om at når man ser mangfold i arbeidslivet, vet man at selskapet har satt i gang tiltak for å bli en arbeidsplass for alle, sier hun.

Behov for eksterne og interne endringer
Sajjadi kan fortelle at det kreves omfattende arbeid for å best mulig oppnå mangfold i arbeidslivet.
– For det første må det jobbes med kommunikasjonen ut mot studenter. Bedriftene burde fokusere mer på hvem man er som bedrift. Per dags dato er det mer fokus på hva bedriftene gjør, fremfor bedriftens personlighet og menneskene bak, sier hun.

Hun mener derfor det er viktig for bedriftene å tenke over hvordan de kommuniserer eksternt: Dersom bedriftene fremstår veldig homogene utenfra, vil det ikke være en like tiltrekkende arbeidsplass for dem som ikke kjenner seg igjen i det homogene utseendet.
– Dersom man kan relatere til menneskene bak bedriften, derimot, vil det bli mer attraktivt å søke seg til disse jobbene. Man finner da noe i bedriftens kjerne som man kan relatere til, forteller hun.

–  Mange bedrifter er flinke til å si at de ønsker mangfold, men ikke like flinke til å jobbe med seg selv. Man må få en kultur som er mer rund i kantene, hvor mennesker fra alle bakgrunner kan føle at hele dem blir akseptert, uttaler lederen.
Sajjadi mener et steg i riktig retning er å jobbe i enda større grad mot fordommer og diskriminering.
– Dette er alfa omega for å få mange ulike mennesker til å trives sammen. Mennesker er av natur ikke laget for å komme like godt overens med dem som er ulike seg selv.

Flerkulturell bakgrunn som et konkurransefortrinn
Big Enough Global har erfaring med at mange med flerkulturell bakgrunn ser på bakgrunnen sin som et handikap. Selskapet ønsker dermed å hjelpe denne gruppen til å ta mer plass og tre inn i delene av arbeidslivet som mangler representasjon.
– De store advokat- og konsulentfirmaene kan være noe utdaterte og lite tilpasset dagens samfunn. Dem med flerkulturell bakgrunn kan dermed ha kompetanse som kan være med på å løfte bedriften til nye høyder. Denne kompetansen trenger bedriftene for å bli en attraktiv arbeidsplass for flerkulturelle, konstaterer hun.
Sajjadi ønsker å understreke at dette ikke betyr at man kun skal ansette flerkulturelle som følge av deres bakgrunn.
– De faglige og sosiale ferdighetene er første prioritet. Den flerkulturelle kompetansen er et pluss, sier hun.



Må anvende bakgrunnen sin som en ressurs
Sajjadi mener en viktig presisering er at bakgrunnen bare vil være verdifull dersom man vet hvordan man skal bruke den.
– Man må ikke gjemme bakgrunnen sin. Bruk kompetansen du har og iverksett kunnskapen inn i bedriften. Vi ser at mange flerkulturelle ikke benytter bakgrunnen sin i arbeidet sitt. Bakgrunnen blir ikke et fortrinn med mindre man bruker den, slår hun fast.

Arbeidslivets holdninger til flerkulturelle
Gjennom jobben har Sajjadi vært i kontakt med både ledere og ansatte i advokatbransjen. Det generelle inntrykket Sajjadi sitter igjen med er at de er positive til flerkulturelle arbeidstakere.
– Bedriftene gjør sitt for å prøve å appellere til og bevare denne gruppen. Det er viktig at vi selv også tar ansvar og forteller om hva som er viktig for oss. For noen er kanskje problemet det sosiale miljøet, for andre er det fordommene og diskrimineringen. Så har du dem som synes at alt er fint. Her er det ingen behov som er bedre enn andre. Det viktigste er at dersom du har et behov, må du fortelle om det, sier hun.
Sajjadi mener at dersom man ikke sier ifra, føler heller ikke bedriften behov for å gjøre tiltak på de ansattes vegne.
– Vi må derfor anerkjenne at vi har mange likheter, men også ulikheter, og at disse ulikhetene må man som bedrift forstå seg på, sier Sajjadi.

Videre mener grunnleggeren at mye av problemet ligger i at mange tror at gode intensjoner er godt nok.
– Det er veldig lett for ledere å tenke at fordi de selv ikke har noe imot minoriteter, ikke diskriminerer og generelt vil andre vel, så betyr det at den flerkulturelle kommer til å trives på arbeidsplassen. Likevel må man forstå at det å være ikke-rasist ikke er godt nok, det må en generell kulturendring til innad i bedriften, også. I tillegg må bedriftene anerkjenne at det inkludering betyr for dem, ikke nødvendigvis er det inkludering betyr for dem med flerkulturell bakgrunn.

Utvikling stort sett i positiv retning
Sajjadi kan fortelle at mangfold i arbeidslivet har blitt betydelig bedre de siste årene. Dette skyldes ifølge Sajjadi blant annet samfunnsutviklingen generelt, men også nye generasjoners fremtog.
– «Generasjon Z» og «millenials» er veldig opptatt av at ting skal være etisk rett. Dette så vi blant annet i forbindelse med klimakrisen og LGBTQ+-debatten, og nå er også likestilling og inkludering kommet på agendaen. Black Lives Matter-bevegelsen har videre spilt en viktig rolle i fremgangen.
– Samfunnsutviklingen startet globalt først og har senere kommet til Norge. Ser man på mangfold i advokatbransjen i USA, England og Australia, har mangfold vært på agendaen mye lengre. Der vi er nå med tanke på mangfold i arbeidslivet, var disse landene for flere år siden. Norske bedrifter må henge med i samfunnsutviklingen, meddeler hun.

Viktigheten av å eie bakgrunnen sin
Likevel har ikke alle hatt en like positiv innstilling til utviklingen. Senest i mai i år gikk trygderettsadvokat og sensor ved UiO, Olav Lægreid, ut i Advokatbladet og uttalte at man som fremmedspråklig i utgangspunktet vil stille med et handicap, og at «slike kandidater har store problemer med å utvikle et godt judisium og oppnå god dybdeforståelse av jusen som fag».Dette fikk fart på debatten rundt viktigheten av mangfold i arbeidslivet, samt hvilken ressurs flerkulturelle kan utgjøre.

Sajjadi mener derfor det er viktig at flerkulturelle studenter og jobbsøkere eier bakgrunnen sin med stolthet.
– Selv om man hører om folk som har negative holdninger til minoriteter, eller at man har blitt utsatt for diskriminering eller rasisme selv, må man ikke la dette sette sperrer for hvor langt man tror man kan komme og hvor mye man kan oppnå. Man må heller se på bakgrunnen sin som en styrke fremfor en svakhet.
Samtidig mener Sajjadi det er viktig å presisere at forslagene om hva som skal til for å bevare og appellere til flerkulturelle kun gjelder generelt.
– Man må være klar over at minoriteter er like mangfoldige som alle andre. Likevel er det noen kjennetegn som kan være gjennomgående. Det betyr likevel ikke at alle flerkulturelle tenker eller føler på samme måte. Et godt eksempel her er at når man jobber med å øke kvinneandelen, så iverksetter man kanskje bedre permisjonsordninger. Det betyr ikke at alle kvinner synes at dette er viktig. Det finnes også dem som ikke vil ha barn. Det samme gjelder for minoriteter.
– Endringene som må gjøres er veldig ressurs- og tidskrevende. Advokatfirmaer i andre land har brukt fire til fem år på å implementere endringer på sin arbeidsplass. Dette er ikke noe som blir gjort på dagen. Det skader derfor ikke å starte allerede nå. Det blir bare flere og flere flerkulturelle på jussen, sier hun.

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.