- Mange jurister tenker at digitaliseringen ikke gjelder jussen, men egentlig er det på full fart inn

Injuria.no • 23. april 2021

Tekst: Astrid Fisher

Foto: privat

Teknologi og utnyttelse av informasjon har i løpet av de siste tiårene utviklet seg svært mye, og store deler av samfunnet har allerede blitt digitalisert. Hvordan påvirkes jussen, og særlig forvaltningsrett, av digitaliseringen? Injuria tok kontakt med assisterende statsforvalter Gunnar Hæreid for å stille noen spørsmål om dette. 

Hæreid har jobbet med forvaltningsrett siden han ble ferdigutdannet, og jobber for tiden som assisterende statsforvalter i Vestland fylke. Han var med i utvalget som i 2019 la frem forslag om ny forvaltningslov (NOU 2019:5). Den nye forvaltningsloven skulle legge til rette for at loven ikke skapte hindringer for en digitalisering av forvaltningsretten. 

- Mange jurister tenker at digitaliseringen ikke gjelder jussen, men egentlig er det på full fart inn. 

Som leder for IT-forum, i tidligere Sogn og Fjordane, så han selv hvordan digitaliseringen bredte om seg og er over oss på alle felt. Videre forteller Hæreid at digitaliseringen handler om å bruke digitale verktøy i saksbehandlingsprosessene, noe som passer svært godt for forvaltningsretten. 

- Digitaliseringen kan i forvaltningsretten føre til at flere av de nåværende skjønnsmomentene blir gjort om til kriterier uten skjønnselementer som må være oppfylt for å for eksempel få løyve til et byggeprosjekt. I noen tilfeller vil man likevel sitte igjen med et skjønnselement som saksbehandleren må ta del i. 

Digitalisering kan komme inn i alle rettsfelt, og jo mindre behov for skjønnselement i behandlingen av saker, desto mer digitaliseringsklar vil en lov være. Hæreid forteller videre om både positive og negative sider ved digitaliseringen.

Digitaliseringen kan gjøre at saksbehandlingen og avgjørelser kan treffes raskere, noe som både vil spare på tid og ressurser. Dette vil blant annet gjøre det enklere og mindre dyrt å ta opp forvaltningssaker, samt at det vil være enklere å likebehandle saker. Avgjørelsen vil også kunne komme langt raskere. Videre peker Hæreid på at noen undersøkelser tilsier at mennesker generelt har mer tillit til digitaliserte avgjørelser enn avgjørelser som mennesker står bak. 

På den andre siden fremhever han at jo mer man digitaliserer, desto mer sårbart er samfunnet for datakriminalitet. Likevel peker han på at det da er viktig å jobbe parallelt med sikkerheten og benytte sikkerhetsmekanismer som eksempelvis to-faktor-identifisering. Hæreid mener at en annen konsekvens som er særlig relevant er at regelverket kan bli for firkantet, og at dette kan påvirke borgernes opplevelse av rettssikkerhet og rimelighet.

Rettssikkerheten kan imidlertid ivaretas ved at de involverte i saksbehandlingen kan få fullt innsyn i alle valg, og for eksempel tillate at man kan kreve menneskelig behandling. 

- Det vil være helt umulig å fjerne alt av skjønn både i forvaltningsretten og på andre rettsfelt, men det vil være mulig å fjerne noen av skjønnsmomenter på vei til skjønnet. 

Hæreid forteller videre at kunstig intelligens sannsynligvis vil kunne komme med forslag til løsninger på saker som senere kan kvalitetssikres av mennesker. 

Helt avslutningsvis ønsker Hæreid å trekke frem at utvalget til ny forvaltningslov var opptatt av deling av privates informasjon. 

- Det offentlige sitter med mye lagret informasjon om hver enkelt. Det vil generelt være i de privates interesse å slippe å oppgi all informasjon til det offentlige for hver gang man er i kontakt med en ny offentlig etat. 

Justisdepartementet tok tak i denne problemstillingen fra forslaget om ny forvaltningslov, og har lagt frem lovproposisjon som har vært på høring. Hæreid antar at det kan forventes lovendringer i nær fremtid som vil gjøre det enklere å dele informasjon mellom offentlige organer.

- Likevel setter personvernforordningen begrensninger av hensyn til personvernet for den enkelte, så det vil ikke bli fritt frem.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.