Det kommer en dag i morgen

Tekst: Mari Aaby Møretrø

En dag skal vi danse igjen. Vi skal late som vi går på PsykFak for å snike i køen på Ricks, og danse mellom svette kropper på Natt. Diskré skal vi trekke venninna vår vekk fra han innpåslitne fyren, og måtte lukke det ene øyet for å klare å taste bankkoden i baren. Vi skal synge og le og være idioter. Når klokka bikker tre, skal vi stikke innom Teater Kebab og sende en «hvor er fu»-melding vi kanskje kunne spart oss for. Neste dag skal vi angre litt over doskåla. Men egentlig ikke likevel, fordi vi vet at på et tidspunkt var dette alt vi ønsket.

En dag skal vi sitte gjespende side om side i et fullpakket auditorium kl. 8:15, og få med oss det viktige poenget 1 time, 43 minutter og 45 sekunder senere. Det vil ikke gå 15 minutter før foreleseren får med seg at han er på mute, og vi vil ikke høre hverdagslydende fra familien hans i bakgrunnen. Facebook vil ikke varsle om hvem som har trykket «interessert» i digital manuduksjon eller Zoom-foredrag om halvrelevante tema, men i stedet hvem som skal på Finansklubben sitt kick off-vors eller JVK sin åpne trening.

Den dagen kan jeg ikke lenger si til gutter på Tinder at det kanskje ikke er så lurt å møtes nå, men heller erkjenne at jeg bare er feig. Da må jeg slutte å gi megetsigende blikk og peke unnvikende på munnbindet til folk fra Leger Uten Grenser på Torgallmenningen, men heller erkjenne at jeg bare er gjerrig. Da kan jeg ikke lenger bortforklare manglende søknad på ALD med at det uansett er vanskelig å være trainee nå, men heller innse at jeg er usikker og redd for avslag. 

En dag skal vi høre om alt det andre jævlige som skjer i verden. Kriger, terrorisme, fattigdom og miljøkrise. Å, som jeg gleder meg. Da må vi finne noe annet å smalltalke om, for gjett om vi skal smalltalke! Vi skal sitte med bekjente på vors, i kantina, eller på treningssenter og snakke om alt mulig annet, bare ikke det. Alt jeg vil er å prate om hvor mye det har regnet i det siste, ikke hva de nyeste tiltakene er.

En dag skal vi kunne planlegge noe uten å være redd for at det avlyses. Det eneste som kan stå i veien for den venninneturen til Spania, hytteturen til Geilo eller blåturen til Polen, er at vi ikke klarer å bli enige om tidspunktet. Men ikke bare skal vi kunne planlegge, vi skal også kunne ta ting helt på sparket. Nonchalant skal vi si «bare bli med da» til han ene som virker kul, men som vi ennå ikke har blitt ordentlig kjent med. Da skal vi slippe å gå med en klump i magen etter å ha møtt noen, og gå tilbake til å ikke svare ukjente numre som ringer. Vi skal aldri igjen telle nærkontakter, men heller samle alle de kontaktene vi vil, enten de er nære eller fjerne.

Den dagen skal vi være så sosialt utslitt at alt vi vil er å ligge i senga og se på Netflix. På det tredje vorset den uka skal vi ta oss selv i å si «jeg tror ikke jeg blir med ut i dag», selv om vi en gang i tiden sverget på at det aldri skulle skje igjen.

En dag skal vi kunne skille dagene fra hverandre ved noe annet enn hvilket realityprogram vi så den kvelden. Når vi signe, men smilende sier god natt, skal det føles som en uke siden vi sa god morgen. Ikke fordi dagen var lang og kjedelig, men fordi den tok oss et helt annet sted enn vi forventet den morgenen. Da skal jeg aldri igjen gå på gata og se for meg å bli påkjørt, ikke av et ønske om å bli skadet, men bare så jeg har et holdepunkt for å skille den dagen fra den konturløse massen med tid.

En dag skal vi kunne holde rundt de vi er glad i. Da skal vi slippe å sitte og høre våre nærmeste fortelle om hvordan de egentlig har hatt det i det siste, adskilt av en uendelig stor énmeters sjø fylt av våre tårer. Da skal jeg holde henne helt inntil meg og si at jeg er her. Virkelig her. Ikke bare én meter unna.

En dag vil denne tiden bare være et minne. Vi vil minnes den på samme tåkete måte som gangen du brakk benet på barneskolen; du husker det var vondt, men klarer ikke gjenkalle smerten. Etter hvert som tiden går vil vi ikke huske hvordan det faktisk var, men heller de innøvde frasene og historiene. «Husker du han Erik som fylte hele boden med doruller? For en merkelig tid». Og da vil barna våre sukke oppgitt over nok en gang å måtte høre om hvordan det var den gang da vi var unge.

En dag skal vi være uforsvarlige, hensynsløse, livsglade idioter. Vi skal kile, stryke, klemme, lekeslåss, danse og kline. Masse. En dag skal vi være unge og dumme. Bare ikke i dag.