Norsk rettstradisjon er en del av vår språklige og kulturelle arv

Advokatforeningen • 24. april 2025

«Bare tåpen dømmer etter lovens bokstav, dersom straffen er for mild eller for streng.» Slik lød Landsloven av 1274, en lov som i store deler var i kraft i over 400 år. Det er den nordiske rettspragmatismen som kanskje aller mest skiller oss fra andre lands rettssystemer. Pragmatismen søker mot praktiske, effektive og oppnåelige løsninger. I dette ligger en viss antiformalisme. 


I kontrast til store, formelle og kodifiserte juridiske konstruksjoner, slik vi finner dem i store deler av verden rundt oss, har vi tradisjonelt holdt oss unna rettspositivismen, og inntar – tabloid sagt – en tilnærming til juridiske spørsmål som søker å ivareta den sunne fornuft fremfor formalisme og regelrytteri. Sammenlignet med andre land, er norske lovtekster gjerne korte. De er lette å endre, og de er skrevet på et språk som ligger nokså nært allmennspråket. Som høyesterettsdommer Kirsti Coward engang uttalte: En god lov er en lov som «lett og klart forteller alle den har interesse for, hva som skal gjelde, og som oppfattes som rettferdig og rimelig av alle den angår, med den virkning at de følger loven». 


Nordens tradisjon er i stor grad heller å skrive detaljene inn i lovforarbeidene, som hos oss har stor rettskildemessig vekt. Lovene våre kan også være relativt generelle og skjønnsmessige. Vi spesifiserer ikke ethvert tenkelig tilfelle som kan oppstå, og bruker rettslige standarder som «urimelig» eller «usaklig» eller «uturvande». Lovgiver har tillit til at forvaltningen og domstolene ikke tiltar seg myndighet lovgiver ikke har villet gi dem, men tolker begrepene lojalt og skjønnsomt. 


I land med mindre tillit mellom statsmaktene finner man gjerne lange, detaljerte lover. Mens vi kan samle lovene våre i vår røde lovsamling, fyller USAs lovbøker flere hyllemetere. Vårt pragmatiske utgangspunkt gjør dessuten at reelle hensyn er en naturlig del av rettskildebildet. Reelle hensyn er argumenter som benyttes for å komme frem til en rimelig løsning på et rettsspørsmål. Norge og Danmark er de landene i verden hvor reelle hensyn i størst grad ikke bare er en tolkningsfaktor, men en rettskilde. Visstnok har dansk Højesteret aldri åpent anvendt reelle hensyn. Norsk Høyesterett gjør det hele tiden, selv på legalitetsprinsippets område. 



Flere av disse særpregene er under endring. EU-retten tilhører den kontinentale rettstradisjon, som skiller seg fra vår egen. Forarbeider skal tillegges ulik vekt, rettspraksis fra internasjonale domstoler skal hensyntas og våre «reelle hensyn» og pragmatisme har mindre vekt. Når rettskulturen og de rettslige rammebetingelsene endrer seg, gjør samfunnskontrakten mellom borgerne, og mellom borgerne og myndighetene, det samme. Innbyggerne kan oppleve å ha mindre innflytelse over lovutredninger og lovverk, at jussen får mindre preg av konsensustenkning, flere automatiserte beslutningsprosesser, mindre grad av rettspragmatisme i form av rimelighet og skjønn, ja, kanskje også mer formalisme. Ikke noe av dette trenger å være galt i seg selv, så lenge vi er oppmerksomme på, og søker å ivareta, de mekanismene som skaper legitimitet og tillit i befolkningen. Det mest sentrale da, er domstolskontroll, særlig med forvaltningen. Noe vi bør ha langt mer av i Norge, enn vi har i dag. 


< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.