NAV må vise medmenneskelighet i møte med brukerne

Injuria.no • 11. desember 2017

Av:  Oda Eriksen Rønning
Sosial-, arbeid- og trygderettsgruppen hos Jussbuss

Digitalisering har vært et fokusområde i offentlig forvaltning de siste årene, og NAV er ikke noe unntak. NAV skal få brukerne ut av kontorene, og over på nett- og telefonbaserte løsninger. NAV begrunner denne endringen med at den frigjør mer ressurser til dem som trenger det, og at kommunikasjonen mellom NAV og brukerne blir mer effektiv. Intensjonen til NAV er god. Likevel opplever vi at det er store utfordringer knyttet til digitalisering.

Jussbuss sine klienter er en av brukergruppene som blir hardest rammet av digitalisering hos NAV. Det er ikke slik at Jussbuss stiller seg negative til digitalisering, det er et godt tilbud for dem som kan benytte seg av nett og telefon, men når våre klienter blir henvist av NAV til offentlige biblioteker for å søke stønader synes vi det er opprørende.

Mange av brukerne til NAV er i håpløse situasjoner og har behov for å møte et menneske og forståelse for situasjonen sin.  Å bli henvist til NAV.no viser hverken forståelse eller medmenneskelighet.

NAV har likevel gitt uttrykk for at man skal kunne ringe og avtale et personlig møte med saksbehandler og det høres flott ut. Likevel er det slik at det er opp til hvert enkelt NAV-kontor å bestemme hvilke åpningstider som er hensiktsmessige. Det kan i realiteten føre til at de som har behov for å møte en saksbehandler ikke får det, fordi deres NAV-kontor har åpningstider som ikke er hensiktsmessige for brukerne. Det er også slik at man kan risikere å komme til et NAV kontor for å få hjelp, men likevel bli henvist til telefon.

Ved å innskrenke åpningstidene på NAV-kontorene, mener NAV at man kan frigi ressurser til de som trenger det. Likevel er det slik at bemanning på telefon ikke har blitt noe bedre, og telefonkøene hos NAV er fortsatt lange. I følge Klassekampen er det fire av ti som kontakter NAV på telefon som legger på før de når frem til en saksbehandler. Dette fører til at de som trenger hjelp ikke nødvendigvis får det, og at omprioriteringen av ressursene hos NAV ikke nødvendigvis fungerer.

NAV har plikt til å veilede i de spørsmål brukerne måtte ha om søknader og stønader som brukerne kan ha krav på. Jussbuss er bekymret for at NAV ikke oppfyller sin veiledningsplikt når de henviser brukerne til nettsiden.

Vi har forståelse for ressursproblematikken hos NAV, men mener at å prioritere effektivitet over de mest ressurssvake menneskene i samfunnet ikke er en rettsstat verdig. 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.