Justispolitisk spalte: KrF og abortloven

Skrevet av Per-Erik Gåskjenn, leder i Bergen KrF
Foto: Privat 

Jurister er vel kjent med behovet for at rettsregler må kunne endres over tid. Dette er en naturlig konsekvens av at vi både nasjonalt og globalt står overfor stadig nye utfordringer knyttet til nye samfunnsstrukturer, ny teknologi og annet som gjør at eksisterende regelverk kommer til kort eller ikke i tilstrekkelig grad gir svar på nåtidens spørsmål. 

For Kristelig Folkeparti (KrF) har det på flere områder vært viktig å være i front for å bidra til nye rettsregler som kan møte nye utfordringer som vi som samfunn står overfor. 

Slaveri har eksistert i årtusener. Menneskehandel er vår tids slaveri, og millioner av mennesker er ofre for dette i verden i dag. I den nye regjeringsplattformen har KrF vært pådriver for å sikre at man må få på plass nye virkemidler for å avdekke og stanse overgrep samt styrke ofrenes rettsstilling. De såkalte «Dark-Room»-sakene er eksempler på at vi i dag står overfor helt andre problemstillinger enn bare for noen få år siden.     

Klimakrisen er et annet eksempel på at nye tider krever nye grep. Klimakrisen må løses både lokalt og internasjonalt, og eksisterende regelverk har vist seg å ikke være svaret på dagens utfordringer. Det grønne skiftet og veien frem mot klima- og miljøvennlig omstilling må stadig stimuleres blant annet ved hjelp av ny lovgivning tilpasset vår tid. 

2018 ble et spennende år i norsk politikk og for KrF spesielt. Diskusjonen om det såkalte vegvalget vakte stor interesse. En av sakene som fikk stor oppmerksomhet var debatten om abortloven § 2, tredje ledd, bokstav c (§ 2c), samt spørsmålet om fosterreduksjon. 

Romerretten anså fosteret utelukkende som en del av kvinnen selv. «Foetus semper pars viscerum est – fosteret er alltid en del av kroppen». Etter hvert som kristen tenkning fikk gjennomslag ble dette synet endret. Fosteret har en egenverdi, og menneskeverdet kan ikke graderes ut fra dets egenskaper. Det er ingen hemmelighet at KrF har en restriktiv holdning til abort, selv om en er tydelig på at dette er et felt som inneholder en rekke dilemmaer og som krever en høy grad av sensitivitet.

Abortloven er fra 1975 og har i det alt vesentlige stått uendret siden 1978 da retten til selvbestemt abort frem til og med uke 12 ble innført. KrFs anliggende om §2c og retten til fosterreduksjon har ikke berørt selvbestemmelsesretten selv om det i den offentlige debatten fra annet hold har vært forsøkt skapt et inntrykk av dette. 

Fosterreduksjon (ofte omtalt som tvillingabort) er ikke omtalt i loven. Praksisen ble først gjort lovlig i 2016 etter en tolkningsuttalelse fra justisdepartementets lovavdeling. Dette uten noen stor forutgående politisk debatt, og uten at dette er lov i land som vi ellers sammenligner oss med. I Norge har praksis vært at det skal være tilfeldig hvilke(t) av de friske fostrene som velges bort. I USA vil noen av sentrene som tilbyr fosterreduksjon kunne DNA-teste fostrene slik at man selekterer bort det eller de fostrene med antatt «dårligst» DNA. Praksisen med fosterreduksjon utgjør en betydelig økt risiko for det gjenværende fosteret. For KrF har det vært viktig å fremheve at tvillinger hører sammen, og at vi ikke ønsker å åpne ytterligere opp for selektering av fostre basert på egenskaper m.v.     

§2c omhandler utelukkende rett til abort etter utgangen av uke 12 og lyder som følger:

« Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet »

Bestemmelsen favner om et stort spekter av ulike typer sykdom. KrF påpeker at § 2c fremstår som diskriminerende. Dette fordi eksempelvis påvist Downs syndrom er blitt akseptert som et selvstendig grunnlag for abort ettersom dette defineres som «alvorlig sykdom». Marte W. Goksøyr som selv har Downs syndrom og som er en profilert forkjemper for funksjonshemmedes rettigheter sa følgende til VG i oktober 2018: « Jeg ønsker lover som hindrer å skape et samfunn som ønsker å sortere bort fostre man regner som mindre perfekte. Det må ikke bli en rettighet å få såkalte perfekte barn, hva nå det er».

KrF erkjenner at abort er et krevende tema. Da abortloven ble vedtatt med knapt flertall i 1975 og med senere endringer i 1978, var fortsatt mange av de teknologiske mulighetene som i dag foreligger hva angår avdekking av sykdommer, «avvik» og egenskaper hos fosteret, ikke kjent. Flere av de problemstillingene som vi i dag må ta stilling til ble aldri vurdert av lovgiver. Det er også all mulig grunn til å se for seg at utviklingen fremover vil innebære stadig nye og vanskelige etiske avveininger. Dette medfører at vi ikke minst også på dette området må kunne føre en løpende fordomsfri og åpen debatt både om lovens innhold og fortolkning. Verken mørkemanns-argumentet eller strikkepinne-argumentet bidrar godt i så henseende. Ideelt sett skulle man også kunne ønske at vi i dag har en større aksept for annerledeshet enn det man hadde da loven i sin tid ble vedtatt for 40 år siden. 

Etter alt å dømme vil debatten knyttet til fosterreduksjon og § 2c bidra til ekstra mobilisering på kvinnedagen i år. I land som Kina og India selekteres det hvert år vekk millioner av jentefostre fordi jentebabyer og kvinner i store miljøer anses som en byrde og mindre verdt. En folketelling i India i 2011 viste at det da var 7,1 million færre jenter enn gutter i alderen opp til 7 år. Dette omtales stadig oftere som «gendercide». Dette burde være et viktig perspektiv å ta med seg inn mot kvinnedagen 8. mars. Vi har ikke indiske eller kinesiske tilstander i Norge, men vi må være høyst våken for hvordan vi selekterer og hvilke signaler vi sender ut gjennom vårt regelverk og vår praksis.