JUSREVYEN 2023: ET MASSIVT HELL I UHELLET

Injuria.no • 24. januar 2023

Tekst: Christoffer Saastad

Foto: Hedda Jørgensen

JUSREVYEN 2023: ET MASSIVT HELL I UHELLET

Så er det denne tiden av året igjen. Denne gangen er det plakater i rødt og hvitt som er klistret i alle høydemetrene som skiller Dragematen fra toalettet i gamlebyggets 4. etasje. Intelligentsiaen i årets revy kan gi seg selv en solid klapp på skulderen for markedsføringskampanjens effektivitet allerede før intensivuken starten. På fredagens premiereforestilling var salen stappet hardere enn et Ryanair-fly med britiske turister på vei mot Magaluf.

Selvsagt betyr ikke det at noe er tungt markedsført at det automatisk har et bra innhold. Man trenger bare å spørre den nylig omtalte Stayclassy-gründeren da Forbrukertilsynet- og nå Sparebank1- kom bankende på døren. Du kan kalle meg Jeff Dahmer, for nå skal jeg dissekere årets revy.

Før jeg setter i gang, så vil jeg si at jeg i streng forvaltningsrettslig forstand nok hadde vært inhabil til å skrive denne anmeldelsen, da jeg tross alt var med i revyens skrivegruppe i høst. Til gjengjeld er dette (heldigvis) en publisitetstekst, og ikke et tvangsvedtak om psykisk helsevern. Undertegnede har dermed vurdert seg selv som personlig egnet. Eposter fra bekymrede borgere tas imot på dagligleder@injuria.no.

Så var dette besøket verdt 130 kr? Det korte svaret er ja. Temaet for årets revy er «SÅ SKJEDDE DET SOM IKKE SKULLE SKJE», men resultatet som utspilte seg i Straffbar var i så fall et massivt hell i uhellet.

Ettersom dramaet om skuespillerplassene som hvert år skal tildeles på mange måter kan minne om en nedvannet versjon av Roy-familiens intriger i Succession, så var spenningen om årets skuespillerliste høy. Jeg skal innrømme at det var uvant å se en (stort sett) fersk gjeng oppe på scenen. Hverken Victor Kasa eller Johanne Braarud var på scenen i år, men til gjengjeld har begge satt talentene sine til god nytte som henholdsvis årets kreative sjef og kreative leder (hva realitetsforskjellen er på de to stillingene er jeg uskikket til å svare på). Særlig stort var savnet etter Sara Shillington, som for fjorårets revy var det Maggie Smith var for Downton Abbey.

Til gjengjeld har ikke dette årets skuespillergjeng på noen måte tapt seg i talent. Her vil jeg særlig ta av hatten for to folk. Det var en absolutt riktig avgjørelse å resirkulere dødsflinke Iselin Herud fra fjorårets skuespillergjeng: denne damen klarer å kapre scenens midtpunkt selv når hun nesten ikke sier noe som helst. Det kanskje beste eksempelet er der hvor hun spiller en- ja, skal man kalle det ustabil- prøverørsforsker i den hysterisk morsomme sketsjen: «Det store genlotteriet».

Den andre er nykommeren Thomas Aasheim, som binder publikum med en karisma av en annen verden hver gang han åpner munnen. Favorittsketsjen min i dette årets revy er faktisk et sangnummer hvor den energiske Thomas spiller den atskillig mindre energiske statsansatte Tom Tveit fra «Statens erstatningskontor for person som betalte litt for mye for båtførerprøven». Og om du var på høstens internaften så får du gjensynet med et sangnummer om og med en gjenkjennelig skikkelse som på Torgallmenningen nok er best kjent for sitatet: «Kan jeg stille deg et spørsmål?»

Årets revy byr på bøtter av sjarm, kreativitet og humor. Studentene og jusstudiets hverdag åpnes og utforskes som en umarkert hermetikkboks, som både vekker latter og tanker. Ingen temaer er for hellige til å slippe unna å bli stukket hull på av gjengen på seks stykker oppe på scenen; om det så er statsslaven Tom Tveit, eller den oppadgående BAHR-partneren Arnfinn som har solgt både sjel og luktesans for å kunne «fakturere ti tusen timer».

Dette er for øvrig en ting jeg vil si at man gjør bedre i år enn i fjor; uansett hvor godt jeg likte fjorårets revy, så var det noen sketsjer som forutsatte at man satt inne med visse referanser for å skjønne hele eller deler av poenget. Dette føler jeg med fordel at er en ting de har klart å gjøre «enklere» i år, og med det mener jeg at det i disse drøye to timene var å finne humoristisk ammunisjon for hele publikum uavhengig av studie eller interesser.

Det er av samme grunn at jeg stiller meg uforstående til kritikken årets revy har fått i Bergens Tidende om akkurat dette. Jeg skal nøye meg med å si at anmelderen har retten til å kommentere hva hun mener er morsomt like mye som jeg har retten til å være uenig.

En annen ting jeg synes at revyen gjør bedre i år er at man har sørget for å senke musikkvolumet til et nivå som gjør at man kan høre hva skuespillerne synger oppe på scenen- det motsatte var etter min mening var fjorårets akilleshæl. Dette var all forskjell som etter min mening løftet sangnumrene til årets høydepunkt. Bandets medley i starten av andre akt fløt også som en drøm. Om jusstudiet noen gang ryker så bør særlig Anders Stokka Meling seriøst vurdere en karriere som vokalist.

Når alt dette er sagt, så skal man ha et imponerende visuelt sinn for å se revyen gjennom denne anmeldelsen. Ordene mine kan ikke alene yte rettferdighet til det fantastisk bra arbeidet årets gjeng har gjennomført, men kanskje terningkastet mitt kan det. Revysjef Mathias Hordvei og resten av gjengen har gjort seg vel fortjent til applausen de mottok på slutten av premieren.

Terningkast: 6

Så om du ennå er på gjerdet om du vil se revyen, kom deg ned og inn på Straffbar!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.