En annerledes måned i ny jobb 

Injuria.no • 30. oktober 2022

Tekst: Harris Advokatfirma

 

Advokatfullmektig Kevin Grindland ble uteksaminert i rettsvitenskap ved UiB for nesten 10 år siden, våren 2013. Våren 2022 startet han som advokatfullmektig i Harris Advokatfirma AS, og hadde allerede etter tre måneder i ny jobb en pause for å dra på en helt spesiell skitur. Han og en gruppe på ni andre gikk nemlig på ski over Grønland i tre sammenhengende uker, i mai 2022.   

 

Kevin er nå tilbake i hverdagen hos Harris for fullt, og vi har tatt en prat med han om ekspedisjonen og hans tanker om identitet og arbeidsliv.   

 

Hvilke tanker har du om identiteten din fra tiden som jusstudent, til tiden nå som advokatfullmektig og snart trebarnspappa?   

 

Man er jo så klart mer usikker som student, særlig som fersk student, på hva man vil og skal i livet. Det som har båret meg gjennom, er å være tro mot mine interesser, og balansere studie, jobb og fritid.   

Det er ikke noen begrensning å bli advokat eller å få barn, selv om veldig mange skylder på dårlig tid når de blir etablert og «voksne». Dersom man liker å stå på ski, klatre, reise, drive med yoga, dykke eller seile, så er det ikke noe i veien for at man kan fortsette med det resten av livet. Det handler bare om planlegging og prioriteringer. Det å kombinere studie og fritid, og å finne en jobb som lar deg kombinere både familieliv, karriere og at man har tid/overskudd til å gjør egne ting, er for meg alfa omega. Riktig arbeidsgiver vil ikke bare godta dette, men også se verdien i sammensetningen av ulike personlighetstyper og legge til rette for at hver og en skal gis rom til å utvikle sin egen identitet.   

 

Hvordan ble du møtt av Harris med ideen om å dra på ekspedisjonen tre måneder inn i arbeidsforholdet?   

 

Folk i Harris applauderte prosjektet og synes at det var råkult. Tilliten viste meg at balansegangen mellom jobb og fritid ikke bare var noe som ble “godtatt”, men også verdsatt og heiet frem. Jeg har troen på at man gjør en bedre jobb om man gis rom til å være seg selv og dyrke sine interesser. En arbeidsplass som legger til rette for dette har virkelig skjønt gevinsten av denne balansegangen, noe jeg følte Harris gjorde umiddelbart. De tente veldig på ideen og fortalte at vi skulle få det til ved å planlegge godt og sikre god overføring til de som tok over sakene mine. I tillegg ble selvsagt alle klientene varslet muntlig og skriftlig i forkant, slik at det ikke skulle få noen praktisk betydning for de.  

 

Vil du si at turen har utviklet deg som menneske og medmenneske? I så fall, hvordan?  

 

Jeg vet ikke om jeg har blitt et bedre menneske, jeg tror personligheten vår er nokså satt. Men turen har fått meg til å tenke annerledes når det gjelder å se på egne begrensninger og hvordan jeg bruker tiden min. De begrensningene man har fysisk henger sammen med din psykiske kapasitet og vice versa.   

Ellers er det å kjenne på å bli sliten og gå litt i “kjelleren” noe som kan overføres til flere aspekter i livet enn å gå langt på ski. Det handler om å gå utenfor komfortsonen for å utforske hva som ligger bortenfor horisonten.   

Jeg har også blitt enda mer opptatt av å bruke tiden på de tingene og aktivitetene som jeg liker, og å bruke tiden min på folk som gir meg noe tilbake.  

 

Hva er det du har lært/opplevd på turen som du tenker du kan ta med deg inn i advokatrollen og som kan gjøre deg til en bedre advokat?  

 

Jeg fikk muligheten til å samarbeide og sove i telt med andre som jeg ikke kjente så godt. Det er én ting å få til samarbeid når man har mye overskudd mellom kl. 8-16, men her måtte vi samarbeide døgnet rundt og svelge noen kameler når vi var slitne, hadde lavt blodsukker, det var storm ute og du egentlig hadde lyst til å gi opp. Jeg forventer vel ikke at jeg skal havne i eksakt samme situasjon med kollegaene mine, men det er et læringsutbytte av å forstå hvorfor egne tanker kommer og hva du kan gjøre for å håndtere tankene før du velger å agere på de. Evnen man har til å motivere seg selv og andre er noe man kan bruke ikke bare som jurist/advokat, men også ellers.     

Det å spille hverandre gode ble også veldig viktig på turen, og noe jeg vil ta med meg videre i rollen som advokat - selv om jeg føler vi allerede er veldig gode på dette i Harris.   

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982