Jakten på den forsvunne lavterskelen

Injuria.no • 30. september 2019

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Johanne Kristiansen, Eline Benedikte Bech Rosendal, Nicolai Staavi 

Du tror du har vært stressa for hva du sa etter en kveld på Straffbar? Prøv å få en melding fra redaktøren i Injuria som synes det er sporty at du sa ja til å dra på langkjøring med Lovstafetten. 

Om du bor langs ruta deres har du opplevd det før. Idet du smeller en Dr. Oetker ut av ovnen, fyrer opp en episode Brooklyn 99 på Chromecast og styrer stumpen stødig mot sofaen, hører du dem utenfor kollektivet. Og så suser de forbi – mellom 20 og 30 jusstudenter i tights og treningstrøyer minner deg på hva du egentlig skulle gjort i kveld.

 

Vi kommer tilbake til Lovstafetten og mitt første møte med gjengen alle har en mening om. Først er det noe annet jeg vil spørre deg om: hva betyr det egentlig når en idrettsundergruppe sier de er lavterskel ? Ordet blir slengt hyppigere rundt på Dragefjellet enn «jeg bruker pensum som oppslagsverk", og alle har sitt eget bilde av hva det vil si at en undergruppe er lavterskel. 

For meg er lavterskel enkelt definert. Jeg er en lubben gutt (men søt lubben, som Chris Pratt før han begynte å trene) som blir andpusten av å gå fra biblioteket til Vrimle og kjenner pulsen når svømmeklubben kjører i gang stiv heks på søndagstreninga. Lavterskel for meg er rett og slett at jeg kan delta uten å drite meg ut. Imidlertid virker det som om idrettsundergruppene har en litt annen forståelse av begrepet. 

Det må en ordlydstolkning til. Injuria stiller de store spørsmålene på Dragefjellet, og derfor har jeg fått tillit av redaktøren min til å utforske lavterskelmysteriet: hvilke idrettsundergrupper er faktisk lavterskel?

I jakten på en terskel den utrente ræva mi kan karre seg over begynte vi på toppen av kransekaka. Melkesyras Shangri-La. Oslo-jussens store frykt. Dragefjellets stolthet. Lovstafetten i Bergen. 

Jeg tropper opp i treningstightsen 19.00 utenfor borggården, og får allerede der mitt første spørsmål besvart: jeg ser fortsatt digg ut i tights. En over-middels sprek gjeng står og småprater mens vi venter på avgang. Jeg havner i prat med to gutter, Audun som jeg hadde ex.fac. med, og en annen kar jeg ikke husker navnet på, men som var veldig hyggelig. De skal løpe maraton til uka og gleder seg til en rolig løpetur til Isdalen. De synes det er fett at jeg stiller opp. Jadda.

Det er avgang, og jeg og mine tre fotografer legger på løp. Det kranser seg greit inn i Nygårdsparken, og hele gjengen holder et rolig tempo. Jeg kommer i prat med Synne, leder for Lovstafetten i Bergen. Jeg prøver å vise at jeg uten problemer kan jogge og slå av en prat samtidig. Synne avslørte meg sikkert ganske kjapt, men var snill nok til å ikke påpeke det. 

– Hva synes du om ryktet Lovstafetten har fått på seg for å ikke være spesielt lavterskel? 
– For det første synes jeg det er sykt sporty av Injuria å bli med oss på trening! Det er skikkelig hyggelig. Og ja, vi har jo fått litt tilbakemeldinger på det. Jeg opplever at den vanskeligste terskelen er å dukke opp på treninger med oss. Når man først gjør det, tror jeg man opplever at det er god stemning, at vi drar hverandre opp og at man får en god treningsøkt ut av det. Det er viktig at treningene er sosiale - her skal du kunne ha noen å prate med mens du er på løpetur. 

– Hvor viktig føler du at idrettsundergruppene er for velværet til studentene på Dragefjellet? 
– Jeg tror de er kjempeviktige. Jusstudenter har andre hobbyer enn å sitte på sal og lese pensum. Når man har et så stort mangfold av idrettsundergrupper som man har på jussen tror jeg alle kan finne noe de liker. Og om du er glad i å løpe, er du mer enn velkommen til Lovstafetten.

– Jeg må spørre om elefanten i rommet: hele poenget med Lovstafetten er vel at vi skal slå jussen i Oslo? Ligger det ikke litt i kortene at treningsøktene er tøffe og ikke så lavterskel når målet er å vinne en konkurranse? 
– Akkurat nå er det kjempelenge til stafetten. Langkjøringen vi har i dag er bare for å holde oss i form og ta en sosial og hyggelig løpetur sammen. De som blir aktive i Lovstafetten vil nok oppleve at det er fullt mulig å engasjere seg i undergruppen vår selv om man ikke skal løpe i selve stafetten. Det vi driver med nå er jo det aller viktigste vi gjør.

Synne sa nok mye mer enn det jeg har skrevet ned her. Men jeg må legge kortene på bordet og innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye annet. Jeg måtte fokusere på å holde beina i bevegelse. Nå var vi nemlig inne i minutt 20 - det er kanskje ikke mye for gjengen i Lovstafetten, men jeg skal love deg at jeg begynte å kjenne det. 

Var dette alt? Skulle jeg gi opp nå? Vi var kommet til en innlagt pause. Maratongutta hadde dannet baktropp med meg og heia meg fremover. Jeg kjente melkesyren presse på. Men så sier en av gutta de magiske ordene: «det er en pause til rett rundt hjørnet». Say no more, compadre.

Føkk it, tenker jeg. Vi peiser på. Audun tilbyr seg å bære genseren jeg har tatt av for meg. For en konge kar. Jeg drar i gang igjen og kjenner at det kramper litt i beina, men jeg har kjent på noe helt spesielt mens jeg har trøkka meg opp mot Store Lungegårdsvann med Lovstafetten: en lav terskel. 

Den finnes! Jeg kan føle det! Lovstafetten-gjengen heier meg fram og vi mater på oppover bakkene. Myten stemmer ikke, Lovstafetten er lavterskel på ekte. Det er rett og slett sykt hyggelig å være med dem på løpetur. Jeg hadde brukt mesteparten av mandagen på å forberede meg mentalt på påkjenningen som ventet på meg 19.00. Jeg skal ikke si at løpeturen ikke var slitsom, men at gjengen i Lovstafetten tok meg imot med åpne armer er det ingen tvil om. Til og med en utrent kar som meg fortsetter å peise på oppover mot Isdalen – i ca. 50 meter til, før jeg bryter. 

Altså. Bare fordi Lovstafetten er knall folk og gode til å heie fram hverandre, betyr det ikke at jeg plutselig kan løpe en mil når jeg ikke har løpt på et år. Jaja. 

Mitt møte med Lovstafetten kan oppsummeres slik: terskelen var lav, stemninga var god, det var de beste 25 minuttene av mandagen min. Men jeg må nok trene litt mer før jeg kan følge gjengen helt inn til målstreken.

Jakten på den lave terskelen fortsetter. Hvilke andre uventede steder vil jeg møte på den neste gang? Det eneste jeg vet er dette: jeg er klar for å fortsette jakten på lavterskelen, og jeg ser definitivt fortsatt digg ut i tights.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.