Jakten på den forsvunne lavterskelen

Injuria.no • 30. september 2019

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Johanne Kristiansen, Eline Benedikte Bech Rosendal, Nicolai Staavi 

Du tror du har vært stressa for hva du sa etter en kveld på Straffbar? Prøv å få en melding fra redaktøren i Injuria som synes det er sporty at du sa ja til å dra på langkjøring med Lovstafetten. 

Om du bor langs ruta deres har du opplevd det før. Idet du smeller en Dr. Oetker ut av ovnen, fyrer opp en episode Brooklyn 99 på Chromecast og styrer stumpen stødig mot sofaen, hører du dem utenfor kollektivet. Og så suser de forbi – mellom 20 og 30 jusstudenter i tights og treningstrøyer minner deg på hva du egentlig skulle gjort i kveld.

 

Vi kommer tilbake til Lovstafetten og mitt første møte med gjengen alle har en mening om. Først er det noe annet jeg vil spørre deg om: hva betyr det egentlig når en idrettsundergruppe sier de er lavterskel ? Ordet blir slengt hyppigere rundt på Dragefjellet enn «jeg bruker pensum som oppslagsverk", og alle har sitt eget bilde av hva det vil si at en undergruppe er lavterskel. 

For meg er lavterskel enkelt definert. Jeg er en lubben gutt (men søt lubben, som Chris Pratt før han begynte å trene) som blir andpusten av å gå fra biblioteket til Vrimle og kjenner pulsen når svømmeklubben kjører i gang stiv heks på søndagstreninga. Lavterskel for meg er rett og slett at jeg kan delta uten å drite meg ut. Imidlertid virker det som om idrettsundergruppene har en litt annen forståelse av begrepet. 

Det må en ordlydstolkning til. Injuria stiller de store spørsmålene på Dragefjellet, og derfor har jeg fått tillit av redaktøren min til å utforske lavterskelmysteriet: hvilke idrettsundergrupper er faktisk lavterskel?

I jakten på en terskel den utrente ræva mi kan karre seg over begynte vi på toppen av kransekaka. Melkesyras Shangri-La. Oslo-jussens store frykt. Dragefjellets stolthet. Lovstafetten i Bergen. 

Jeg tropper opp i treningstightsen 19.00 utenfor borggården, og får allerede der mitt første spørsmål besvart: jeg ser fortsatt digg ut i tights. En over-middels sprek gjeng står og småprater mens vi venter på avgang. Jeg havner i prat med to gutter, Audun som jeg hadde ex.fac. med, og en annen kar jeg ikke husker navnet på, men som var veldig hyggelig. De skal løpe maraton til uka og gleder seg til en rolig løpetur til Isdalen. De synes det er fett at jeg stiller opp. Jadda.

Det er avgang, og jeg og mine tre fotografer legger på løp. Det kranser seg greit inn i Nygårdsparken, og hele gjengen holder et rolig tempo. Jeg kommer i prat med Synne, leder for Lovstafetten i Bergen. Jeg prøver å vise at jeg uten problemer kan jogge og slå av en prat samtidig. Synne avslørte meg sikkert ganske kjapt, men var snill nok til å ikke påpeke det. 

– Hva synes du om ryktet Lovstafetten har fått på seg for å ikke være spesielt lavterskel? 
– For det første synes jeg det er sykt sporty av Injuria å bli med oss på trening! Det er skikkelig hyggelig. Og ja, vi har jo fått litt tilbakemeldinger på det. Jeg opplever at den vanskeligste terskelen er å dukke opp på treninger med oss. Når man først gjør det, tror jeg man opplever at det er god stemning, at vi drar hverandre opp og at man får en god treningsøkt ut av det. Det er viktig at treningene er sosiale - her skal du kunne ha noen å prate med mens du er på løpetur. 

– Hvor viktig føler du at idrettsundergruppene er for velværet til studentene på Dragefjellet? 
– Jeg tror de er kjempeviktige. Jusstudenter har andre hobbyer enn å sitte på sal og lese pensum. Når man har et så stort mangfold av idrettsundergrupper som man har på jussen tror jeg alle kan finne noe de liker. Og om du er glad i å løpe, er du mer enn velkommen til Lovstafetten.

– Jeg må spørre om elefanten i rommet: hele poenget med Lovstafetten er vel at vi skal slå jussen i Oslo? Ligger det ikke litt i kortene at treningsøktene er tøffe og ikke så lavterskel når målet er å vinne en konkurranse? 
– Akkurat nå er det kjempelenge til stafetten. Langkjøringen vi har i dag er bare for å holde oss i form og ta en sosial og hyggelig løpetur sammen. De som blir aktive i Lovstafetten vil nok oppleve at det er fullt mulig å engasjere seg i undergruppen vår selv om man ikke skal løpe i selve stafetten. Det vi driver med nå er jo det aller viktigste vi gjør.

Synne sa nok mye mer enn det jeg har skrevet ned her. Men jeg må legge kortene på bordet og innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye annet. Jeg måtte fokusere på å holde beina i bevegelse. Nå var vi nemlig inne i minutt 20 - det er kanskje ikke mye for gjengen i Lovstafetten, men jeg skal love deg at jeg begynte å kjenne det. 

Var dette alt? Skulle jeg gi opp nå? Vi var kommet til en innlagt pause. Maratongutta hadde dannet baktropp med meg og heia meg fremover. Jeg kjente melkesyren presse på. Men så sier en av gutta de magiske ordene: «det er en pause til rett rundt hjørnet». Say no more, compadre.

Føkk it, tenker jeg. Vi peiser på. Audun tilbyr seg å bære genseren jeg har tatt av for meg. For en konge kar. Jeg drar i gang igjen og kjenner at det kramper litt i beina, men jeg har kjent på noe helt spesielt mens jeg har trøkka meg opp mot Store Lungegårdsvann med Lovstafetten: en lav terskel. 

Den finnes! Jeg kan føle det! Lovstafetten-gjengen heier meg fram og vi mater på oppover bakkene. Myten stemmer ikke, Lovstafetten er lavterskel på ekte. Det er rett og slett sykt hyggelig å være med dem på løpetur. Jeg hadde brukt mesteparten av mandagen på å forberede meg mentalt på påkjenningen som ventet på meg 19.00. Jeg skal ikke si at løpeturen ikke var slitsom, men at gjengen i Lovstafetten tok meg imot med åpne armer er det ingen tvil om. Til og med en utrent kar som meg fortsetter å peise på oppover mot Isdalen – i ca. 50 meter til, før jeg bryter. 

Altså. Bare fordi Lovstafetten er knall folk og gode til å heie fram hverandre, betyr det ikke at jeg plutselig kan løpe en mil når jeg ikke har løpt på et år. Jaja. 

Mitt møte med Lovstafetten kan oppsummeres slik: terskelen var lav, stemninga var god, det var de beste 25 minuttene av mandagen min. Men jeg må nok trene litt mer før jeg kan følge gjengen helt inn til målstreken.

Jakten på den lave terskelen fortsetter. Hvilke andre uventede steder vil jeg møte på den neste gang? Det eneste jeg vet er dette: jeg er klar for å fortsette jakten på lavterskelen, og jeg ser definitivt fortsatt digg ut i tights.

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982