Jakten på den forsvunne lavterskelen

Injuria.no • 30. september 2019

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Johanne Kristiansen, Eline Benedikte Bech Rosendal, Nicolai Staavi 

Du tror du har vært stressa for hva du sa etter en kveld på Straffbar? Prøv å få en melding fra redaktøren i Injuria som synes det er sporty at du sa ja til å dra på langkjøring med Lovstafetten. 

Om du bor langs ruta deres har du opplevd det før. Idet du smeller en Dr. Oetker ut av ovnen, fyrer opp en episode Brooklyn 99 på Chromecast og styrer stumpen stødig mot sofaen, hører du dem utenfor kollektivet. Og så suser de forbi – mellom 20 og 30 jusstudenter i tights og treningstrøyer minner deg på hva du egentlig skulle gjort i kveld.

 

Vi kommer tilbake til Lovstafetten og mitt første møte med gjengen alle har en mening om. Først er det noe annet jeg vil spørre deg om: hva betyr det egentlig når en idrettsundergruppe sier de er lavterskel ? Ordet blir slengt hyppigere rundt på Dragefjellet enn «jeg bruker pensum som oppslagsverk", og alle har sitt eget bilde av hva det vil si at en undergruppe er lavterskel. 

For meg er lavterskel enkelt definert. Jeg er en lubben gutt (men søt lubben, som Chris Pratt før han begynte å trene) som blir andpusten av å gå fra biblioteket til Vrimle og kjenner pulsen når svømmeklubben kjører i gang stiv heks på søndagstreninga. Lavterskel for meg er rett og slett at jeg kan delta uten å drite meg ut. Imidlertid virker det som om idrettsundergruppene har en litt annen forståelse av begrepet. 

Det må en ordlydstolkning til. Injuria stiller de store spørsmålene på Dragefjellet, og derfor har jeg fått tillit av redaktøren min til å utforske lavterskelmysteriet: hvilke idrettsundergrupper er faktisk lavterskel?

I jakten på en terskel den utrente ræva mi kan karre seg over begynte vi på toppen av kransekaka. Melkesyras Shangri-La. Oslo-jussens store frykt. Dragefjellets stolthet. Lovstafetten i Bergen. 

Jeg tropper opp i treningstightsen 19.00 utenfor borggården, og får allerede der mitt første spørsmål besvart: jeg ser fortsatt digg ut i tights. En over-middels sprek gjeng står og småprater mens vi venter på avgang. Jeg havner i prat med to gutter, Audun som jeg hadde ex.fac. med, og en annen kar jeg ikke husker navnet på, men som var veldig hyggelig. De skal løpe maraton til uka og gleder seg til en rolig løpetur til Isdalen. De synes det er fett at jeg stiller opp. Jadda.

Det er avgang, og jeg og mine tre fotografer legger på løp. Det kranser seg greit inn i Nygårdsparken, og hele gjengen holder et rolig tempo. Jeg kommer i prat med Synne, leder for Lovstafetten i Bergen. Jeg prøver å vise at jeg uten problemer kan jogge og slå av en prat samtidig. Synne avslørte meg sikkert ganske kjapt, men var snill nok til å ikke påpeke det. 

– Hva synes du om ryktet Lovstafetten har fått på seg for å ikke være spesielt lavterskel? 
– For det første synes jeg det er sykt sporty av Injuria å bli med oss på trening! Det er skikkelig hyggelig. Og ja, vi har jo fått litt tilbakemeldinger på det. Jeg opplever at den vanskeligste terskelen er å dukke opp på treninger med oss. Når man først gjør det, tror jeg man opplever at det er god stemning, at vi drar hverandre opp og at man får en god treningsøkt ut av det. Det er viktig at treningene er sosiale - her skal du kunne ha noen å prate med mens du er på løpetur. 

– Hvor viktig føler du at idrettsundergruppene er for velværet til studentene på Dragefjellet? 
– Jeg tror de er kjempeviktige. Jusstudenter har andre hobbyer enn å sitte på sal og lese pensum. Når man har et så stort mangfold av idrettsundergrupper som man har på jussen tror jeg alle kan finne noe de liker. Og om du er glad i å løpe, er du mer enn velkommen til Lovstafetten.

– Jeg må spørre om elefanten i rommet: hele poenget med Lovstafetten er vel at vi skal slå jussen i Oslo? Ligger det ikke litt i kortene at treningsøktene er tøffe og ikke så lavterskel når målet er å vinne en konkurranse? 
– Akkurat nå er det kjempelenge til stafetten. Langkjøringen vi har i dag er bare for å holde oss i form og ta en sosial og hyggelig løpetur sammen. De som blir aktive i Lovstafetten vil nok oppleve at det er fullt mulig å engasjere seg i undergruppen vår selv om man ikke skal løpe i selve stafetten. Det vi driver med nå er jo det aller viktigste vi gjør.

Synne sa nok mye mer enn det jeg har skrevet ned her. Men jeg må legge kortene på bordet og innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye annet. Jeg måtte fokusere på å holde beina i bevegelse. Nå var vi nemlig inne i minutt 20 - det er kanskje ikke mye for gjengen i Lovstafetten, men jeg skal love deg at jeg begynte å kjenne det. 

Var dette alt? Skulle jeg gi opp nå? Vi var kommet til en innlagt pause. Maratongutta hadde dannet baktropp med meg og heia meg fremover. Jeg kjente melkesyren presse på. Men så sier en av gutta de magiske ordene: «det er en pause til rett rundt hjørnet». Say no more, compadre.

Føkk it, tenker jeg. Vi peiser på. Audun tilbyr seg å bære genseren jeg har tatt av for meg. For en konge kar. Jeg drar i gang igjen og kjenner at det kramper litt i beina, men jeg har kjent på noe helt spesielt mens jeg har trøkka meg opp mot Store Lungegårdsvann med Lovstafetten: en lav terskel. 

Den finnes! Jeg kan føle det! Lovstafetten-gjengen heier meg fram og vi mater på oppover bakkene. Myten stemmer ikke, Lovstafetten er lavterskel på ekte. Det er rett og slett sykt hyggelig å være med dem på løpetur. Jeg hadde brukt mesteparten av mandagen på å forberede meg mentalt på påkjenningen som ventet på meg 19.00. Jeg skal ikke si at løpeturen ikke var slitsom, men at gjengen i Lovstafetten tok meg imot med åpne armer er det ingen tvil om. Til og med en utrent kar som meg fortsetter å peise på oppover mot Isdalen – i ca. 50 meter til, før jeg bryter. 

Altså. Bare fordi Lovstafetten er knall folk og gode til å heie fram hverandre, betyr det ikke at jeg plutselig kan løpe en mil når jeg ikke har løpt på et år. Jaja. 

Mitt møte med Lovstafetten kan oppsummeres slik: terskelen var lav, stemninga var god, det var de beste 25 minuttene av mandagen min. Men jeg må nok trene litt mer før jeg kan følge gjengen helt inn til målstreken.

Jakten på den lave terskelen fortsetter. Hvilke andre uventede steder vil jeg møte på den neste gang? Det eneste jeg vet er dette: jeg er klar for å fortsette jakten på lavterskelen, og jeg ser definitivt fortsatt digg ut i tights.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.