Injuria hilser fremtiden

Injuria.no • 5. oktober 2020

Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Eline Sandnes Fosse

Jeg liker å spise, og har klare tanker om hva som hører hjemme på tallerkenen. Egg, melk og kjøttdeig kan jeg gafle inn på til jeg kjeder meg, og om jeg noensinne tatoverer meg, skal «Et liv uten biff er et liv uten glede» utgjøre motivet. Men med flere munner å mette, vil vi i fremtiden bli pent nødt til å utnytte andre deler av jorda enn det fjøset jeg er så glad i. Kan jeg smertefritt gå over til en diett bestående av tang, tare og innsekter, eller er det nøyaktig like uappetittlig som det høres ut som? Jeg mistenker det siste, men valgte å teste likevel.

Høsting av råvarer
«Insekt har lenge vorte diskriminert på grunn av utsjånaden sin», hevder Larveriet på baksiden av pakken. Om larvene er urettmessig diskriminert gjenstår å se, men jeg kan gi dem rett i en ting. Larvene er virkelig ikke spesielt appetittvekkende.

Det er VilVite som selger «Mjølmums – frå Voss» i fem-grams-pakker. Akkurat de pakkene jeg kjøpte gikk til halv pris, fordi de gikk ut på dato 18. mars. Dette er en detalj jeg valgte å ikke informere resten av testpanelet om, da damen bak kassen kunne informere om at de er «helt fine». Betaler man derimot fullpris, koster pakkene 50 spenn, noe som gir en kilopris på småstive 10 000 kroner. Til sammenlikning er det nøyaktig det samme som Gjermund Cappelens marokkanske leverandør av jazztobakk skulle ha for varene sine. 1  Larvene går for øyeblikket ikke til en utpreget studentvennlig pris, er det jeg vil fram til.

Men én ting skal larvene ha. De var enkle å få tak i, og krever ingen tilberedning. Det samme kan ikke sies om tangen. Jeg vet ikke hva du brukte tirsdagskvelden din på, men jeg sto uti Skuteviken med saks i den ene hånden, sekken i den andre og bikkjekaldt vann opp til knærne. Da jeg trasket hjem i regnværet var jeg fremdeles ikke helt sikker på om det jeg hadde i sekken faktisk er spiselig.

I motsetning til larvene, som kan nytes rett fra pakken, må selvplukket tang tørkes. Ifølge tangogtare.com bør den prosessen helst foregå i sola. Da tar det omtrent to til tre dager å tørke. Dette er, av åpenbare grunner, uaktuelt. Men om man, som jeg, har blæretang i sekken, kan man lage sprø snacks av den ved å steke den på 100 grader i omtrent to timer. Stekingen foregår, til mine romkameraters store forferdelse, med åpen dør. Dette fyller rommet med en spiss tranlukt, og jeg håper inderlig det er verdt det.

Insekter som pizzatopping er en oppgave vi tenkte vi burde overlate til profesjonelle. Derfor unnet vi oss Kafé Spesials «Pizza Locusta Migratoria». De mest beleste av dere er naturligvis klar over at «locusta migratoria» er blant verdens mest utbredte gresshoppearter. Gresshopper, ja. Nå var ananas plutselig ikke så kontroversielt lenger. Dette bestemte krypet er i tillegg en plage for landbruket fra New Zeeland til Afrika, så for miljøets del bør en helst få i seg flest mulig. Derfor var min skuffelse stor da kokken kunne fortelle meg at de praktisk talt var utsolgt for gresshopper (ja, faktisk!). Heldigvis kunne russeren på kjøkkenet grave fram husets to gjenstående locustaer og fortelle meg at «we have some crickets and worms too». Den pizzaen vi nå skal teste står altså ikke på menyen. Den er kun for Injuria!

            

Test
Da var maten klar. Det eneste som gjensto nå var å finne et villig testpanel. Dette skulle vise seg å være vrient. Folk var nemlig ikke så gira på hverken tang, gresshopper eller larver. Selv ikke på Injurias regning! Etter mye masing klarte vi likevel å skrape sammen tre paneldeltakere, men på testdagen var paneldeltaker nummer en plutselig «bortreist», og paneldeltaker to nektet blankt å smake på pizzaen. Det vi nå skal presentere er dermed en test med 1 og 2/3 i panelet. 

Testresultat:
Heddas tanker:
Insektpizza: Denne klarte jeg ikke å spise. Kombinasjonen pizza og insekt var vanskelig å svelge. Terningkast 1 (0 om mulig).

Larver: Her ble jeg positivt overrasket! Larvene luktet litt kjeks. De smakte veldig lite, men hadde en tørr og søtlig ettersmak. Konsistensen var knasende. Tenker at denne retten kunne gjort seg godt i taco, eller som topping på en pastarett. Terningkast 5.

Tang: Dette var skuff. Tangen luktet vondt, litt som en våt bikini som har ligget for lenge i en bag. Hadde forventet mer saltsmak, men smaken minner mer om råtten krabbe. Det er mulig at tangen kan tilberededes på bedre måter, f.eks. med litt hvitløk og olivenolje. Kunne eventuelt bli brukt som topping på en pastasalat med scampi, eller topping på en fiskesuppe. Terningkast 2.

                                                      

Nicolais tanker:
Pizza: Den har et utseende kun en pizzamor kan elske. Med øynene lukket er den likevel fint spiselig. Insektene smaker ikke annet enn frityr, og resten av pizzaen er det heller ikke stort å utsette på. Jeg tror den kunne blitt tilberedt som en calzone og servert til hvem som helst uten at man hadde merket det, men dessverre er den krydret med litt for mye hvitløk for min gane. Jeg tenker denne parer fint med en god portvin. Terningkast 5.

Larvene: KJEDELIG! Null smak. Null konsistens. Null noe som helst. Larvene er utelukkende en næringskilde. Det kan kanskje fungere som litt ekstra «gains» i en kyllinggryte, men på egen hånd består denne retten kun av det gyselige utseende uten at smaksopplevelsen kompenserer. Parer  fint med en tung rødvin. Terningkast 2.

Tang: Her må jeg være ærlig. Kokken kunne prestert bedre, eller i hvert fall servert den fersk. Jeg tror tanken bak denne retten er at den skal kunne erstatte potetgull, men saltsmaken tangen hadde rett ut av ovnen forsvant etter et par dager i kjøleskapet. Ikke at dette er noe jeg ville satt fram på vors i utgangspunktet. Tangen etterlater en svært bitter ettersmak. Nytes helst sammen med veldig, veldig sterk alkohol. Terningkast 1.

                                                      

                                 

1. Slettholm, Andreas, «Slik var Cappelens lukrative hasj-kjede», Aftenposten nettutgave, 17. september 2015, https://www.aftenposten.no/norge/i/JxzP/slik-var-cappelens-lukrative-hasj-kjede

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.