En kommentar angående Erlend Baldersheim artikkel i Jussens Venner 06/2017

Injuria.no • 10. mars 2018

Skrevet av Knut Martin Tande, førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet, UiB, og kursansvarlig i rettskilde- og metodelære på tredje studieår
Bilde: Universitetet i Bergen

 

Erlend Baldersheim kommer i sin artikkel ”Høggir og tomgang i rettskildelæra” i Jussens Venner 06/2017 s. 343-377 med kritikk mot undertegnedes artikkel ”Individuelle valg og vurderinger i rettsanvendelsesprosessen” i Jussens Venner 01/2011 s. 1-33.

Jeg har blitt bedt om å komme med en kommentar til kritikken, men har bare fått beg­ren­set plass til disposisjon. Dermed må mine kommentarer knytte seg til det mest grunn­leggende, både når det gjelder kritikkens innhold og mine egne innvendinger mot kritik­ken.

Baldersheim synes særlig å ha vanskeligheter med å akseptere at det jeg kaller en vitenskapelig til­nærming til rettsanvendelsesprosessen, er en legitim metodisk posisjon.

Den vitenskapelige tilnærmingen blir av Baldersheim forstått dit hen at jeg mener at domstolene (og andre i det prak­tiske rettsliv) ideelt sett skal skrive rettslige analyser på linje med mer omfattende og dyptgående akademiske fremstillinger. Samtidig inne­bærer min metodiske posisjon at intuisjonen skal drives ut av rettsanvendelses­pro­sessen, i tillegg til at rettsanvenderen i detalj skal gjøre rede for sine mentale prosesser for å ha rettslig legitimitet, igjen ifølge Baldersheim.

En nærmere gjennomgang av min artikkel fra 2011 og kursinnholdet i rettskilde- og metodelære vil imidlertid vise at dette ikke er i nærheten av å være en riktig opp­fatning av min metodiske innfallsvinkel:

Nils Nygaard sin bok ”Rettsgrunnlag og standpunkt” utgjør størstedelen av kurs­litteraturen i rettskildelære- og metodelære. Boken behandler alle tradisjonelle deler av juridisk metode, inkludert rettskildeprinsippene, rettskildefaktorene og analy­ser av konkret rettspraksis i et tradisjonelt metodisk perspektiv. Forelesnings­disposisjonene og annet materiale på kurset, inkludert sensor­veiledningene, henviser hyppig til ulike deler av denne boken.

Dermed er kurset trygt forankret i den etablerte rettskilde- og metodelæren.

Også min artikkel ”Individuelle valg og vurderinger i rettsanvendelsesprosessen” fra 2011, som utgjør en del av kurslitteraturen, bygger på det som i nyere tid har vært de to etablerte lærebøkene i juridisk metode ved de tre juridiske fakultetene i Norge. Bøkene er valgt nettopp fordi de representerer den etablerte metodiske tradisjonen, samtidig som de har ulikheter i tilnærmingen som det kan være interessant å analysere. I tillegg trekker jeg inn enkelte utviklingslinjer i nyere juridisk litteratur som kan sies å supplere eller utvikle videre den tradisjonelle metodiske tilnærmingen i de to lærebøkene.

Også artikkelen fra 2011 har altså det allerede etablerte innenfor juridisk metode som sitt grunnleggende fundament.

Mitt sentrale poeng i artikkelen er det følgende: Det er rettsanvenderen selv som må sørge for kvalitetssikringen av de valgmulighetene som er mulige innenfor rammen av rettskildeprinsippene, og foreta de nødvendige vurderingene som et ledd i denne kvalitetssikringen, før rettsanvenderen kommer frem til sitt rettslige standpunkt. Målet må være å gjøre vurderingene så grundige, balanserte og etterprøvbare som mulig for å sikre den enkelte avgjørelse størst mulig rettslig legitimitet.

Jeg trekker i denne sammenhengen inn vitenskapsidealene som universelle kriterier for hva som er en kvalitativt god vurdering, og mener at disse kriteriene med fordel kan holdes i forgrunnen også som metodiske retningslinjer. På denne måten kan en i større grad enn ellers unngå potensielt vilkårlige utslag av rettsanvenderens individuelle intuisjon.

Nyere rettslitteratur angående juridisk metode, gjengitt i kapittel 4 i artikkelen fra 2011, gir nettopp slike mer spesifikke og nyanserte retningslinjer for kvalitetssikringen av rettslige vurde­ringer, sammenliknet med de tradisjonelle metodiske retningslinjene til Eckhoff og Nygaard. Det gjelder særlig nærmere retningslinjer for problemformulering og argumentasjon.  Nyere juridisk teori blir dermed eksempler på hva jeg mener med en vitenskapelig tilnærming. Disse eksemplene blir oversett av Baldersheim når han etter­lyser det nærmere innholdet i denne tilnærmingen.

Samtidig skriver jeg det følgende i avsnitt 4.4:

”Det må likevel understrekes at det ikke er til å unngå at en del valg foretas ubevisst eller intuitivt i forbindelse med juridisk analyse og argumentasjon. Alle avvik fra det optimale kan ikke regnes som en feil i juridisk sammenheng. Å være seg bevisst alle valg og vurderinger som er mulig å foreta i forbindelse med et juridisk resonnement, kan ikke bli annet enn et ideal for, eller regulativ idé bak, rettsanvendelsesprosessen.”

Det blir derfor sterkt misvisende når Baldersheim angir at jeg ut fra mitt teore­tiske ståsted tar sikte på å drive intuisjonen ut av rettsanvendelsesprosessen. Tvert imot er bud­skapet både i artikkelen og på kurset i rettskilde- og metodelære at rettsanvenderen bør kombinere elementer fra ulike metodiske posisjoner. På den måten kan en optimalisere kvaliteten på vurderinger i rettsanvendelsesprosessen, innenfor rammen av alminnelige rettskilde­prinsipper.

I det avsluttende kapittel 8 i artikkelen lar jeg Eckhoffs rettskildelære være en påminnelse om at en må være forsiktig med stille opp objektive kriterier for gjennom­føringen av rettsanven­delses­prosessen innen juridisk metode, utover de grunnleggende rettskilde­prinsippene. Det kan nemlig føre til at en skjuler vurderinger som uansett vil finne sted fra rettsanvenderens side.

Samtidig kan Nygaard gjennom sin metodiske tilnærming i særlig grad minne oss på at rettskilde­faktorer og rettskildeprinsipper er utledet av grunnleggende verdier i rettssystemet, og at vi må vise respekt for disse verdiene i den juridiske argumen­tasjo­nen.

Som en tredje innfallsvinkel kan så den vitenskapelige tilnærmingen (i nyere juridisk teori), synlig­gjøre og kvalitetssikre vurderinger utover det de tradisjonelle metodiske posisjonene kan bidra til, med det forbehold at en aldri kan oppfylle viten­skaps­idealet fullt ut.

Mitt selvstendige analytiske bidrag i artikkelen fra 2011 ligger i å analysere ulike meto­diske posi­sjoner i norsk retts­litteratur med tanke på synliggjøring og kvalitetssikring av vurderinger, vise hvilke styrker og begrens­ninger de ulike posisjonene har i dette henseendet, og angi hvordan posisjonene kan utfylle hverandre. 

-

Baldersheims artikkel fra "Jussens Venner" er tilgjengelig gratis for alle jusstudenter gjennom bibliotekets database for tidsskrifter. 

Av Christine Egebakken 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?
Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen 26. juni 2025
The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.