Arkiv

Det er ikke noe mer til livet enn kjærligheten, hvis man skal tro Snow Patrols lyrikk i sangen «In The End». Kjærligheten har vært motiv i huletegninger, Shakespeares skuespill og utallige reality tv-serier. Kjærligheten er klart en sentral del av menneskets eksistens og kollektive bevissthet.

Likevel har ikke alle alltid hatt friheten til å elske. I Norge markerer vi i år at det er 50 år siden homofiliparagrafen ble opphevet. Dette var et viktig første steg i en fortsatt pågående kamp om friheten til å elske her til lands.

Homofiliparagrafen

Straffeloven § 213 i den tidligere straffeloven av 1902 lød i sin tid som følger:

«Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar.»

Frem til 21. april 1972 kunne menn som lå med menn risikere ett år med fengsel for dette. Den samme straffen gjaldt for de som «utugtig omgjængelse med dyr», jf. lovens andre ledd. Ut fra konteksten kan man lese dette slik at lovgiver mente at homofil omgang var sammenlignbart med sodomi (seksuell omgang med dyr). Det ble altså ansett som svært skamfullt og usømmelig. Dessverre henger mye av denne skammen igjen i dag; man trenger ikke se lenger enn til statistikken over de mest brukte skjellsordene blant ungdomsskoleelevene, eller oppslag i nyhetene om hatkriminalitet mot homofile (eller antatte homofile) menn. Selv om paragrafen er opphevet, er ikke skammen det.

Kvinner og homofiliparagrafen

Som en kvinne som elsker kvinner, var ordlyden aldri treffende for mitt tilfelle. Da spørsmålet var oppe på starten av 1900-tallet om paragrafen også skulle omfatte kvinner, uttalte statsråd Qvam under stortingsforhandlingene at «kjønslig omgjængelse mellem to kvinder – har man hørt noget saadant? Det hører til de umulige ting.»[1] Det var altså ikke slik at Stortinget aksepterte lesbiske kvinner og fordømte homofile menn. Det var i stedet et tilfelle der Stortinget enten ikke visste, eller ikke ville innrømme, at kvinner evnet å ha et seksualliv som ikke involverte menn. Ordlyden var altså et utslag av kvinnesynet i Norge på denne tiden, ikke aksept av kvinner som elsker kvinner.  

Paragrafen illustrerer slikt de ulike problemene (skeive) menn og kvinner historisk sett har møtt. Kvinner usynliggjøres eller ses på som å være til for patriarkatets seksuelle konsumpsjon, mens menn dyttes frem i søkelyset og påtvinges skam grunnet patriarkatets ubehag. Disse utfordringene eksisterer fortsatt i dagens Norge, men heldigvis i mindre grad enn for noen tiår siden. Vi har forbedret oss som samfunn siden homofiliparagrafen sin tid.

Dagens situasjon

Det er mye som har endret seg på 50 år. Skeive har i dag den legale friheten til å elske i Norge. Siden 2009 har vi hatt muligheten til å gifte oss. Vi har rett til å stifte familier, og vi har et vern mot diskriminering og hatkriminalitet. Den juridiske situasjonen i Norge er på mange måter god (selv om det fortsatt er rom for forbedringer, men det er en diskusjon for en annen dag). Denne lovgivningen er grunnsteinen i et samfunn som er trygt for skeive.

Selv om vi har trygge juridiske rammer og støtte fra mange heterofile, tar det tid for deler av samfunnet å følge etter. Litt over dobbelt så mange LHBT-folk opplever hets enn heterofile.[2] Rundt 15% av homofile, lesbiske og bifile har opplevd hatkriminalitet, sammenlignet med 3% av heterofile.[3] Selv har jeg skjult – og indirekte løyet – om seksualiteten min i frykt av å utsettes for overgrep, og jeg er langt fra den eneste skeive med en slik opplevelse. Hver Pride leser man om regnbueflagg som rives ned, ser hatefulle ytringer på sosiale medier, og hører om skeive som trakasseres på gatene. Vi blir ofte fortalt at vi skal dempe oss og ikke gjøre en stor greie ut av identiteten vår. Det føles fortsatt ikke hundre prosent trygt å elske eller å feire kjærligheten når man alltid må tenke på andres reaksjoner. Vår reelle frihet innskrenkes av denne følelsen.

I et hav av dårlige nyheter, er det viktig å huske på det gode. Selvmordsraten blant homofile i Sverige og Danmark har sunket merkbart siden legaliseringen av samkjønnede ekteskap.[4] Homofili er langt mer synlig i dag enn for noen få tiår siden, med økende skeiv representasjon og Pride-fest. I tillegg har vi utrolig mange gode allierte blant våre heterofile venner. Jeg føler meg mye mer akseptert i samfunnet i 2022 enn jeg gjorde som en 11-åring i 2012. Det gir meg håp for både min egen fremtid og for den fremtidige generasjonen med skeive, og for vår frihet til å elske.

Litteraturliste:

Bufdir (19. april. 2022) https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hatkriminalitet_og_diskriminering/

Fladmoe, A.; Nadim, M. (2019) Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen. Institutt for samfunnsforskning. https://www.unit.no/ugyldig-lenke-til-dokument-i-vitenarkiv

Good Good Good (21.12.2021) 12 LGBTQ+ Good News Stories (2022) https://www.goodgoodgood.co/articles/lgbtq-good-news