– Viljen til endring må skje nedenfra

Injuria.no • 11. mai 2021

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Intervju med Jan-Ove Færstad og Rahman Akhtar Chaudhry om prosjektet «Bedre læring, bedre jurister».

Førsteamanuensis Jan-Ove Færstad leder det nye prosjektet «Bedre læring, bedre jurister». Han har mottatt nærmere fem millioner kroner fra Direktoratet  for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) for å utvikle nye undervisningsmetoder på fakultetet. Injuria tok en prat med Færstad og én av studentene han har med på laget, Rahman Akhtar Chaudhry, om målet om at jusstudenters hverdag skal  preges av en mer aktiv læreprosess.

Inspirasjonen for prosjektet startet allerede noen år tilbake gjennom «Bedre språk, bedre jurister». I arbeidet med dette prosjektet ble det oppdaget at overraskende mange studenter hadde en passiv tilnærming til egenlæring. En så derfor at dette måtte gjøres noe med.
– Vi oppdaget at mange studenter drev med mye passiv lesing og repetering. De kikket på opptak av forelesninger, men hadde ikke aktivt forhold til stoffet, forteller Færstad.

Med studiereformen på trappene ble det generert diskusjoner innad på fakultetet om nye undervisningsmetoder.

– Den konkrete årsaken til at vi kom i gang og fikk finansiering var at Nina Østensen, seniorrådgiver ved fakultetet og nestleder i studieseksjonen, så at Diku hadde utlysning på program for studentaktiv læring. Vi vurderte hvorvidt det kunne være interessant å sende inn en søknad, og fikk en stor tommel opp fra studiedekanen. Vi fikk så med oss et team, skrev søknaden og endte opp med å få tilslag.  

 

Prosjektgruppen
Prosjektet består av Færstad som prosjektleder, Nina Østensen, Synne Sæther Mæhle og Knut Einar Skodvin. I tillegg har Færstad fått med seg Malcolm Langford fra Universitetet i Oslo, leder for CELL (senter for fremragende undervisning), og Kjetil Egelandsdal, pedagog og ansatt ved SLATE (globalt senter for læringsanalyse ved det psykologiske fakultet på UiB). Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry er studentleder for prosjektet.
– Formålet med å få inn en student i prosjektgruppen var å få et studentperspektiv på alt gruppen gjør. Jeg har ikke spesifikke arbeidsoppgaver, men er tilknyttet alle ansvarsområdene. Kort fortalt kan man si at jeg er der alle andre er, og kommer med løpende tilbakemeldinger, forteller Chaudhry.
Færstad kan meddele at de bruker Chaudhry særskilt i tilknytning til vurderingsformer. Chaudhrys bakgrunn som tidligere leder for Elevorganisasjonen gjorde at det var naturlig at dette tilfalt ham, da han har bred kompetanse på området.
– Da jeg var leder for Elevorganisasjonen, gikk skolesektoren igjennom fagfornyelsen hvor det ble gjort en «reform» av undervisning gjennom hele skoleløpet, med slagside også opp mot vurderinger. Jeg er opptatt av at undervisning og vurdering må henge sammen. Man kan ikke reformere det ene uten å se på hvordan man kan tilpasse det andre.
Færstad mener særlig dette har medført at Chaudhry og Langford har samarbeidet godt.
– De har virkelig funnet hverandre på baklengsplanlegging. Man må begynne med vurderingsformen dersom man skal legge om undervisningen, og bygge vurderingen opp under studentaktiv læring, forteller han.


Visjonen
Færstad kan fortelle at det helt konkrete målet med prosjektet er å få flere studenter til å være mer aktive i læringsprosessen.
– I søknaden til Diku satt vi opp en abstrakt målsetning om å skape kultur for studentaktiv læring. Studerer man juss ved UiB skal man tenke at man skal være aktiv i studentløpet og at studiet skal basere seg på studentaktivitet. Dette er ut ifra en tanke om at studenter som er vant til å jobbe direkte opp mot nye og konkrete problemstillinger, blir i bedre stand til å løse spørsmål som de ikke har møtt på studiet, sier han.
– En studentaktiv hverdag innebærer at du kommer på fakultetet og ikke forventer at du skal sitte og motta informasjon, men heller få ulike verktøy som du kan bruke til å finne informasjonen selv. Du får verktøyene du trenger til å kunne lage problemstillingene selv, og så løse dem med andre studenter, forteller Chaudhry.  
Færstad kan informere om at store deler av arbeidshverdagen som de fleste som går ut fra jussen møter gjennom de 40-50 år de skal være yrkesaktive, er spørsmål vi ikke har tenkt på ennå.
– Den beste måten å gjøre studentene i stand til å håndtere denne typen utfordringer er derfor at de blir vant til å jobbe aktivt med stoffet allerede som student, meddeler han.

Mer enn statisk kunnskap
Chaudhry mener tanken som ligger til grunn for ønsket om mer studentaktiv læring er at rent statisk kunnskap er noe enhver med internett kan lete seg frem til.
– Det er sløsing av ressurser å ha fagpersoner på fakultetet som skal bruke tid på å overføre statisk kunnskap. Dette er vi oppegående nok til å finne selv. Poenget er at når man kommer frem til en problemstilling som ikke finnes ennå, skal man kunne ha verktøykassen til å tilegne seg og svare på disse problemstillingene. Metoden og det å kunne identifisere problemer og hvordan løse dem blir mye viktigere. Dette kan ikke læres statisk, men må tilegnes selv, sier han.
Det er derfor ønskelig å gå vekk fra den tradisjonelle tanken om at professorer er en slags kommunikasjonsplattform for statisk kunnskap, og at de heller skal fungere som en sparringspartner for studentene.
– Professorene skal heller gi deg de vanskelige spørsmålene som du kan bryne deg på og diskutere med andre studenter. Det ligger litt til grunn i studiemodellen vi har fra før gjennom arbeidsgruppeoppgaver og storgrupper, men vi ønsker at dette skal bli en enda mer integrert del av hvordan vi gjør ting på jussen. Å sparre med hverandre istedenfor å bare sitte passivt og ta til seg kunnskap tror jeg er en mer effektiv bruk av ressurser, forteller han.
Færstad er enig i at mange av disse elementene allerede eksisterer i vår nåværende studieordning.
– Vi har som nevnt gruppeundervisning, men vi har manglet helhetstankegang om hvordan vi kan legge opp de enkelte emnene slik at vi får mest mulig ut av den type aktiviteter. Juss har veldig monologpreget forelesningstradisjon som vi ønsker å gjøre noe med.
For å nå målene med prosjektet, ønsker prosjektgruppen derfor å iverksette tiltak i forbindelse med forelesningene på flere emner. Eksempelvis foreslår Færstad at man kan få inn to undervisere og ha mer rom for diskusjoner mellom undervisere og studenter.
– Vi jobber også med å se på hvordan vurderingsformer og undervisningen kan integreres på det nye metodeemnet etter studiereformen, og hva man kan gjøre for å få helhetlig overlapping av alle aktivitetene, meddeler han.
 

Positive tilbakemeldinger
Det treårige prosjektet hadde oppstart i januar. Prosjektgruppen er likevel allerede godt i gang med å planlegge ut ifra studiereformen til høsten, og skal gå inn i de enkelte emnene etter hvert som de blir innført. Chaudhry kan fortelle at de allerede har etablert kontakt med de emneansvarlige på første studieår.
– Vi har vært i dialog med dem om hvordan man kan skape studentaktivitet på emnene deres. Vi diskuterer med dem og gir dem verktøyene de trenger for hvordan de kan legge opp emnet, sier han.
Til dette kan Færstad skyte inn at det er en grunnleggende tanke om at viljen til endring må skje nedenfra.
– Vi kan ikke komme inn ovenfra og si at man skal gjøre sånn og sånn. Det må være noe de emneansvarlige selv vil. Inntrykket vi har fått er at de emneansvarlige er positive og interesserte i å se nærmere på mer studentaktiv læring.
 

Opplæring i pedagogikk
Selv om prosjektet befinner seg i oppstartfasen, planlegger de allerede et opplæringsprogram for fakultetets midlertidige ansatte.
– Ordningen er slik at alle faste ansatte på fakultetet skal gjennom et opplæringsprogram i universitetspedagogikk, men vi har ikke hatt tilsvarende ordning for de midlertidig ansatte. Vi er i gang med etableringen av dette og det vil forhåpentligvis være på plass i løpet av semesteret. Vi har i tillegg planer om å finne måter for å heve de øvrige ansattes kompetanse på planlegging og bruk av studentaktive lærings- og vurderingsformer, meddeler Færstad.
 

Ønske om flere undervisnings- og vurderingsformer
Chaudhry kan fortelle at det er et stort mangfold av undervisnings- og vurderingsformer som det er mulighet for, og kompetanse til, å bruke for at studentene kan lære på best mulig måte.
– En ting man kan se på er forelesninger som vi bruker mye på huset. Vi har professorer som forsøker å formidle til rundt 300 mennesker. Dette fører til at det blir liten mulighet til å drive dialog, sier han.
Prosjektgruppen skal blant annet se nærmere på muligheten til å spalte opp forelesninger ved å bruke en form for klasseromsundervisning hvor studentene deles inn i mindre grupper.
– Man kan eksempelvis be studentene forberede enkelte deler til undervisningen i forkant, for å skape mer dialog. Dette vil gi en mer aktiv bruk av storgruppeordningen som undervisningsform. I tillegg ønsker vi å bryte ned formidlingskanalene slik at det blir færre studenter per formidler, forteller han.
Videre vil det ses nærmere på alternative undervisnings- og vurderingsformer som kan brukes aktivt i undervisningen som erstatning for skoleeksamen, eksempelvis prosedyre, forhandlinger og å lage kontrakter og tolke dem.
– En skoleeksamen er i for stor grad en test av hva man husker, og hvilken faktakunnskap man sitter på. Det er ikke nødvendigvis en autentisk test på de kvaliteter en moderne jurist trenger å ha. Hvis man ønsker at moderne jurister skal skaffe seg ulike kvaliteter, må vi finne en måte som tester disse kvalitetene på en bedre måte, for eksempel gjennom semesteroppgaver og mappevurderinger, forteller Chaudhry.
Dette medfører ikke nødvendigvis at skoleeksamen må avskaffes på alle emner, men Chaudhry understreker at det er viktig med variasjon.
– Man må ikke til månen for å finne nye vurderings- og undervisningsformer. De finnes allerede og vi har all mulighet til å bruke dem. Emneansvarlige har lyst til å bruke dem, og studenter ønsker å oppleve dem. Mye er allerede på plass, men trengte et lite «kick». Vi har vært heldig og fått midler til dette prosjektet, som forhåpentligvis kan være dette kicket, meddeler han.  

Fremtidens jurister
Færstad mener prosjektet gjennom sin læringsaktivitet kan bidra til at studentene utdannes til å bli enda bedre jurister.
–  En god jurist er en jurist som klarer å håndtere en problemstilling som var ukjent for vedkommende på en treffsikker måte. Da trenger man grunnleggende kunnskap om metode og forståelse for de hensyn som gjør seg gjeldende. Dette kan prosjektet bidra med, forteller Færstad.
Chaudhry mener en god jurist for fremtiden er en person som er nysgjerrig og i stand til å identifisere problemstillinger som ikke umiddelbart er åpenbare.
– Man må grave litt for å finne svaret på disse problemstillingene, i tillegg til å være tilpasningsdyktig og reflektert. Det kan vi skape på fakultetet. Vi skaper allerede studenter og mennesker som skal ut i yrkeslivet som oppfyller disse kriteriene, men vi kan legge om undervisningen vår for å gjøre dette i enda større grad. Vi har unyttet potensial, men samtidig utrolig mange flinke ansatte og studenter. Hvis vi klarer å legge enda klarere rammer rundt oss, tror jeg vi kan få frem enda flere av disse gode kvalitetene og i enda større grad utnytte det potensialet vi har på fakultetet, konstaterer han.

Noen av endringene i vurderingsformer har allerede begynt å merkes på studentene. Selv går Chaudhry i tredje, og blir derfor ikke påvirket av den kommende studiereformen. Likevel merker han som arbeidsgruppeleder at førstekullistene forholder seg annerledes til emnene enn hva han selv gjorde i starten av jusstudiet.
– Nåværende førstekull er mer preget av genuin nysgjerrighet og refleksjon fremfor stress, i motsetning til hva jeg selv erfarte ettersom vi begynte tidlig med karakterer. Jeg er derfor spent på hvilke ringvirkninger prosjektet kan skape, sier han.
Færstad kan informere om at studiereformen innebærer at det bare vil gis karakterer i to av de seks emnene på førsteåret, mens de øvrige emnene vil ha vurderingsuttrykket bestått/ikke bestått. Dette tror Færstad vil gi positive utslag blant studentene.
–  Det blir en mye mer variert vurderingsportefølje i løpet av det første året. Jeg opplever det samme som Rahman når jeg nå underviser i Kontraktsrett l. Mange studenter jobber nå ut ifra at de har en lyst til å lære ting, uten at karakterer blir en stressfaktor. Det er sånn det skal være, avslutter han.

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.
Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.