– Viljen til endring må skje nedenfra

Injuria.no • 11. mai 2021

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Intervju med Jan-Ove Færstad og Rahman Akhtar Chaudhry om prosjektet «Bedre læring, bedre jurister».

Førsteamanuensis Jan-Ove Færstad leder det nye prosjektet «Bedre læring, bedre jurister». Han har mottatt nærmere fem millioner kroner fra Direktoratet  for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) for å utvikle nye undervisningsmetoder på fakultetet. Injuria tok en prat med Færstad og én av studentene han har med på laget, Rahman Akhtar Chaudhry, om målet om at jusstudenters hverdag skal  preges av en mer aktiv læreprosess.

Inspirasjonen for prosjektet startet allerede noen år tilbake gjennom «Bedre språk, bedre jurister». I arbeidet med dette prosjektet ble det oppdaget at overraskende mange studenter hadde en passiv tilnærming til egenlæring. En så derfor at dette måtte gjøres noe med.
– Vi oppdaget at mange studenter drev med mye passiv lesing og repetering. De kikket på opptak av forelesninger, men hadde ikke aktivt forhold til stoffet, forteller Færstad.

Med studiereformen på trappene ble det generert diskusjoner innad på fakultetet om nye undervisningsmetoder.

– Den konkrete årsaken til at vi kom i gang og fikk finansiering var at Nina Østensen, seniorrådgiver ved fakultetet og nestleder i studieseksjonen, så at Diku hadde utlysning på program for studentaktiv læring. Vi vurderte hvorvidt det kunne være interessant å sende inn en søknad, og fikk en stor tommel opp fra studiedekanen. Vi fikk så med oss et team, skrev søknaden og endte opp med å få tilslag.  

 

Prosjektgruppen
Prosjektet består av Færstad som prosjektleder, Nina Østensen, Synne Sæther Mæhle og Knut Einar Skodvin. I tillegg har Færstad fått med seg Malcolm Langford fra Universitetet i Oslo, leder for CELL (senter for fremragende undervisning), og Kjetil Egelandsdal, pedagog og ansatt ved SLATE (globalt senter for læringsanalyse ved det psykologiske fakultet på UiB). Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry er studentleder for prosjektet.
– Formålet med å få inn en student i prosjektgruppen var å få et studentperspektiv på alt gruppen gjør. Jeg har ikke spesifikke arbeidsoppgaver, men er tilknyttet alle ansvarsområdene. Kort fortalt kan man si at jeg er der alle andre er, og kommer med løpende tilbakemeldinger, forteller Chaudhry.
Færstad kan meddele at de bruker Chaudhry særskilt i tilknytning til vurderingsformer. Chaudhrys bakgrunn som tidligere leder for Elevorganisasjonen gjorde at det var naturlig at dette tilfalt ham, da han har bred kompetanse på området.
– Da jeg var leder for Elevorganisasjonen, gikk skolesektoren igjennom fagfornyelsen hvor det ble gjort en «reform» av undervisning gjennom hele skoleløpet, med slagside også opp mot vurderinger. Jeg er opptatt av at undervisning og vurdering må henge sammen. Man kan ikke reformere det ene uten å se på hvordan man kan tilpasse det andre.
Færstad mener særlig dette har medført at Chaudhry og Langford har samarbeidet godt.
– De har virkelig funnet hverandre på baklengsplanlegging. Man må begynne med vurderingsformen dersom man skal legge om undervisningen, og bygge vurderingen opp under studentaktiv læring, forteller han.


Visjonen
Færstad kan fortelle at det helt konkrete målet med prosjektet er å få flere studenter til å være mer aktive i læringsprosessen.
– I søknaden til Diku satt vi opp en abstrakt målsetning om å skape kultur for studentaktiv læring. Studerer man juss ved UiB skal man tenke at man skal være aktiv i studentløpet og at studiet skal basere seg på studentaktivitet. Dette er ut ifra en tanke om at studenter som er vant til å jobbe direkte opp mot nye og konkrete problemstillinger, blir i bedre stand til å løse spørsmål som de ikke har møtt på studiet, sier han.
– En studentaktiv hverdag innebærer at du kommer på fakultetet og ikke forventer at du skal sitte og motta informasjon, men heller få ulike verktøy som du kan bruke til å finne informasjonen selv. Du får verktøyene du trenger til å kunne lage problemstillingene selv, og så løse dem med andre studenter, forteller Chaudhry.  
Færstad kan informere om at store deler av arbeidshverdagen som de fleste som går ut fra jussen møter gjennom de 40-50 år de skal være yrkesaktive, er spørsmål vi ikke har tenkt på ennå.
– Den beste måten å gjøre studentene i stand til å håndtere denne typen utfordringer er derfor at de blir vant til å jobbe aktivt med stoffet allerede som student, meddeler han.

Mer enn statisk kunnskap
Chaudhry mener tanken som ligger til grunn for ønsket om mer studentaktiv læring er at rent statisk kunnskap er noe enhver med internett kan lete seg frem til.
– Det er sløsing av ressurser å ha fagpersoner på fakultetet som skal bruke tid på å overføre statisk kunnskap. Dette er vi oppegående nok til å finne selv. Poenget er at når man kommer frem til en problemstilling som ikke finnes ennå, skal man kunne ha verktøykassen til å tilegne seg og svare på disse problemstillingene. Metoden og det å kunne identifisere problemer og hvordan løse dem blir mye viktigere. Dette kan ikke læres statisk, men må tilegnes selv, sier han.
Det er derfor ønskelig å gå vekk fra den tradisjonelle tanken om at professorer er en slags kommunikasjonsplattform for statisk kunnskap, og at de heller skal fungere som en sparringspartner for studentene.
– Professorene skal heller gi deg de vanskelige spørsmålene som du kan bryne deg på og diskutere med andre studenter. Det ligger litt til grunn i studiemodellen vi har fra før gjennom arbeidsgruppeoppgaver og storgrupper, men vi ønsker at dette skal bli en enda mer integrert del av hvordan vi gjør ting på jussen. Å sparre med hverandre istedenfor å bare sitte passivt og ta til seg kunnskap tror jeg er en mer effektiv bruk av ressurser, forteller han.
Færstad er enig i at mange av disse elementene allerede eksisterer i vår nåværende studieordning.
– Vi har som nevnt gruppeundervisning, men vi har manglet helhetstankegang om hvordan vi kan legge opp de enkelte emnene slik at vi får mest mulig ut av den type aktiviteter. Juss har veldig monologpreget forelesningstradisjon som vi ønsker å gjøre noe med.
For å nå målene med prosjektet, ønsker prosjektgruppen derfor å iverksette tiltak i forbindelse med forelesningene på flere emner. Eksempelvis foreslår Færstad at man kan få inn to undervisere og ha mer rom for diskusjoner mellom undervisere og studenter.
– Vi jobber også med å se på hvordan vurderingsformer og undervisningen kan integreres på det nye metodeemnet etter studiereformen, og hva man kan gjøre for å få helhetlig overlapping av alle aktivitetene, meddeler han.
 

Positive tilbakemeldinger
Det treårige prosjektet hadde oppstart i januar. Prosjektgruppen er likevel allerede godt i gang med å planlegge ut ifra studiereformen til høsten, og skal gå inn i de enkelte emnene etter hvert som de blir innført. Chaudhry kan fortelle at de allerede har etablert kontakt med de emneansvarlige på første studieår.
– Vi har vært i dialog med dem om hvordan man kan skape studentaktivitet på emnene deres. Vi diskuterer med dem og gir dem verktøyene de trenger for hvordan de kan legge opp emnet, sier han.
Til dette kan Færstad skyte inn at det er en grunnleggende tanke om at viljen til endring må skje nedenfra.
– Vi kan ikke komme inn ovenfra og si at man skal gjøre sånn og sånn. Det må være noe de emneansvarlige selv vil. Inntrykket vi har fått er at de emneansvarlige er positive og interesserte i å se nærmere på mer studentaktiv læring.
 

Opplæring i pedagogikk
Selv om prosjektet befinner seg i oppstartfasen, planlegger de allerede et opplæringsprogram for fakultetets midlertidige ansatte.
– Ordningen er slik at alle faste ansatte på fakultetet skal gjennom et opplæringsprogram i universitetspedagogikk, men vi har ikke hatt tilsvarende ordning for de midlertidig ansatte. Vi er i gang med etableringen av dette og det vil forhåpentligvis være på plass i løpet av semesteret. Vi har i tillegg planer om å finne måter for å heve de øvrige ansattes kompetanse på planlegging og bruk av studentaktive lærings- og vurderingsformer, meddeler Færstad.
 

Ønske om flere undervisnings- og vurderingsformer
Chaudhry kan fortelle at det er et stort mangfold av undervisnings- og vurderingsformer som det er mulighet for, og kompetanse til, å bruke for at studentene kan lære på best mulig måte.
– En ting man kan se på er forelesninger som vi bruker mye på huset. Vi har professorer som forsøker å formidle til rundt 300 mennesker. Dette fører til at det blir liten mulighet til å drive dialog, sier han.
Prosjektgruppen skal blant annet se nærmere på muligheten til å spalte opp forelesninger ved å bruke en form for klasseromsundervisning hvor studentene deles inn i mindre grupper.
– Man kan eksempelvis be studentene forberede enkelte deler til undervisningen i forkant, for å skape mer dialog. Dette vil gi en mer aktiv bruk av storgruppeordningen som undervisningsform. I tillegg ønsker vi å bryte ned formidlingskanalene slik at det blir færre studenter per formidler, forteller han.
Videre vil det ses nærmere på alternative undervisnings- og vurderingsformer som kan brukes aktivt i undervisningen som erstatning for skoleeksamen, eksempelvis prosedyre, forhandlinger og å lage kontrakter og tolke dem.
– En skoleeksamen er i for stor grad en test av hva man husker, og hvilken faktakunnskap man sitter på. Det er ikke nødvendigvis en autentisk test på de kvaliteter en moderne jurist trenger å ha. Hvis man ønsker at moderne jurister skal skaffe seg ulike kvaliteter, må vi finne en måte som tester disse kvalitetene på en bedre måte, for eksempel gjennom semesteroppgaver og mappevurderinger, forteller Chaudhry.
Dette medfører ikke nødvendigvis at skoleeksamen må avskaffes på alle emner, men Chaudhry understreker at det er viktig med variasjon.
– Man må ikke til månen for å finne nye vurderings- og undervisningsformer. De finnes allerede og vi har all mulighet til å bruke dem. Emneansvarlige har lyst til å bruke dem, og studenter ønsker å oppleve dem. Mye er allerede på plass, men trengte et lite «kick». Vi har vært heldig og fått midler til dette prosjektet, som forhåpentligvis kan være dette kicket, meddeler han.  

Fremtidens jurister
Færstad mener prosjektet gjennom sin læringsaktivitet kan bidra til at studentene utdannes til å bli enda bedre jurister.
–  En god jurist er en jurist som klarer å håndtere en problemstilling som var ukjent for vedkommende på en treffsikker måte. Da trenger man grunnleggende kunnskap om metode og forståelse for de hensyn som gjør seg gjeldende. Dette kan prosjektet bidra med, forteller Færstad.
Chaudhry mener en god jurist for fremtiden er en person som er nysgjerrig og i stand til å identifisere problemstillinger som ikke umiddelbart er åpenbare.
– Man må grave litt for å finne svaret på disse problemstillingene, i tillegg til å være tilpasningsdyktig og reflektert. Det kan vi skape på fakultetet. Vi skaper allerede studenter og mennesker som skal ut i yrkeslivet som oppfyller disse kriteriene, men vi kan legge om undervisningen vår for å gjøre dette i enda større grad. Vi har unyttet potensial, men samtidig utrolig mange flinke ansatte og studenter. Hvis vi klarer å legge enda klarere rammer rundt oss, tror jeg vi kan få frem enda flere av disse gode kvalitetene og i enda større grad utnytte det potensialet vi har på fakultetet, konstaterer han.

Noen av endringene i vurderingsformer har allerede begynt å merkes på studentene. Selv går Chaudhry i tredje, og blir derfor ikke påvirket av den kommende studiereformen. Likevel merker han som arbeidsgruppeleder at førstekullistene forholder seg annerledes til emnene enn hva han selv gjorde i starten av jusstudiet.
– Nåværende førstekull er mer preget av genuin nysgjerrighet og refleksjon fremfor stress, i motsetning til hva jeg selv erfarte ettersom vi begynte tidlig med karakterer. Jeg er derfor spent på hvilke ringvirkninger prosjektet kan skape, sier han.
Færstad kan informere om at studiereformen innebærer at det bare vil gis karakterer i to av de seks emnene på førsteåret, mens de øvrige emnene vil ha vurderingsuttrykket bestått/ikke bestått. Dette tror Færstad vil gi positive utslag blant studentene.
–  Det blir en mye mer variert vurderingsportefølje i løpet av det første året. Jeg opplever det samme som Rahman når jeg nå underviser i Kontraktsrett l. Mange studenter jobber nå ut ifra at de har en lyst til å lære ting, uten at karakterer blir en stressfaktor. Det er sånn det skal være, avslutter han.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.