JSU om studiereformen

Injuria.no • 11. februar 2018

Hva mener JSU om studiereformen?
Skrevet av Torgeir Holmøy

 

JSU er her representert ved Sausan Hussein og Benedicte Røvik

 

Mange av de sakene som angår studentens studiehverdag, som f.eks. hva slags type eksamener vi har, eksamenslengde, sensur og utveksling, fattes av et par organer/utvalg på fakultetet. Allikevel er det ikke alle på studiet som har så mye kjennskap til hva studieutvalget (SU), fakultetsstyret, JSU og andre utvalg/organer på jussen driver med.

 

Kan dere fortelle kort om de viktigste organene/styrene ved fakultetet, og hvilken betydning de har for studentens studiehverdag?
Juridisk Studentutvalg i Bergen (JSU) er det student- og fagpolitiske organet ved Det juridiske fakultet. JSU arbeider for å fremme studentenes syn i alle saker som angår undervisning, studiesituasjon og drift ved fakultet. Vi er representert i SU og FU og har ukentlige møter med visedekan for undervisning og studentene som sitter i fakultetsstyret.

 

Studieutvalget (SU) er delegert ansvaret for studietilbudet. SU ledes av visedekan for undervisning, Halvard Haukeland Fredriksen, og består av faste vitenskapelige ansatte, en stipendiat, en teknisk/administrativ ansatt og to studentrepresentanter fra JSU. Her tas alle saker som angår fakultetets utdanningstilbud opp, og JSU er studentenes talerør i disse sakene. Vedtakene som fattes og sakene som tas opp i SU er det som påvirker studentene i størst grad, og det er organet hvor JSU har størst mulighet for å få gjennomslag for studentenes syn.

 

Forskningsutvalget (FU) har ansvaret for organiseringen av den totale forskningsaktiviteten ved fakultetet. De har ansvar for å konkretisere, samt gjennomføre fakultetets overordnede forskningsstrategi og forskningspolitikk i tråd med vedtak fattet av Universitetsstyret. Styresammensetningen er lik SU, slik at JSU også har to representanter her.

 

Det øverste organet på fakultetet er fakultetsstyret. Det ledes av dekan Karl Harald Søvig, og består av faste vitenskapelige ansatte, stipendiater, teknisk/administrativt ansatte og tre studenter. Styret møtes omtrent syv ganger i året, og på disse møtene behandles saker som omhandler økonomi, nye ansettelser, opprettelse av nye fag og andre ting som angår fakultetets drift, forskningsaktivitet og utdanningstilbud. For tiden diskuteres studiereformen og fakultetsstyret har siste ordet i denne prosessen.

 

Kan dere fortelle litt om hvordan prosessen mot en eventuell reform vil se ut?
Til nå har ledelsen, bestående av dekan Karl Harald Søvig, prodekan for forskning, Anne Marie Frøseth, og visedekan for undervisning, lagt frem et diskusjonsnotat. Notatet har så vært gjenstand for diskusjon på et allmøte for de ansatte og et allmøte i regi av JSU for studentene. Videre har det vært høringsrunde, både de ansatte og studentene har blitt oppfordret til å svare på spørreundersøkelser om temaet.

Videre ble saken tatt opp som en diskusjonssak på fakultetsstyremøtet i går (06.02). Styret tok først stilling til om det var grunnlag for å fortsette reformarbeidet, så hvordan det videre arbeidet bør legges opp for å nå frem til en god, helhetlig løsning med bred støtte i fagmiljøet og blant studentene.

Fakultetsstyret kom samlet til at det er grunnlag for å fortsette arbeidet, og diskuterte en del overordnede spørsmål. Noen eksempler på hva slags spørsmål som ble tatt opp er introduksjonen av «semiobligatoriske» emner, valgfrihet og utvekslingsmuligheter på 3. studieår, krav til spesialemner og utveksling på 5. studieår, samt innretningen på metodeundervisningen.

Prosessen videre består i utredninger av de ulike løsningene som er foreslått. Hvor raskt prosessen går, avhenger i stor grad av mottakelsen diskusjonsnotatet og beslutningene som følger får blant fakultetets ansatte og studenter.

JSU har lagt ut en undersøkelse som studentene sterkt oppfordres til å svare på. Fristen for å svare på denne er 15. februar. Videre skal JSU skrive en høringsuttalelse basert på svarene vi får fra undersøkelsen. I tillegg er det mulig å sende oss mail, melding på Facebook, eller stikke innom kontoret for å ta en prat om temaet. Mange av punktene er svært åpne, slik at studentenes mening vil kunne være avgjørende.

 

Hva er de viktigste endringene som foreslås i diskusjonsnotatet for studentene?
Forslaget i diskusjonsnotatet som innebærer størst endringer, foruten en endring til en 3+2-modell, er alternativ 3. I tillegg til en omrokkering og sammenslåing av enkelte emner, er det foreslått endringer som tar sikte på mer valgfrihet på tredje studieår, i form av enten ”semiobligatoriske” valgfag eller utveksling. Disse endringene vil kunne løse studiet opp mer og bidra til at man kan velge en retning som passer og interesserer den enkelte student. I tillegg kan endringene bidra til å frigjøre midler til flere alternative vurderingsformer og to sensorer ved ordinær sensur.

 

Studentene på fakultetet har ulike meninger om man ønsker f.eks. færre fag, og eksamenslengde Hvordan skaffer dere oversikt over hva studentene mener om dagens studiemodell?
I januar avholdt vi et allmøte hvor vi inviterte visedekan for undervisning, Halvard Haukeland Fredriksen, til å fortelle om studiereformen og svare på spørsmål fra studentene. I tillegg har vi en spørreundersøkelse, som vi håper at så mange som mulig tar seg litt tid til å svare på. Spørreundersøkelsen vil være der vi innhenter flest meninger og som danner grunnlag for vårt høringssvar.

 

Hvordan vil JSU jobbe for å få mest mulig gjennomslag for studentenes synspunkter i studiereformen?
Vi kommer i etterkant av spørreundersøkelsen til å skrive et høringssvar basert på svarene vi får. I tillegg har vi god kontakt med studentrepresentantene som sitter i fakultetsstyret og bistår med informasjon om hva studentene mener om de ulike punktene.

 

Er det noe studentene kan gjøre for å få sin mening om reformen hørt? I så fall hva?
Først og fremst kan man svare på spørreundersøkelsen som ligger ute på Facebook (frist 15.02). Dersom studentene ønsker å dele meningene sine utenfor spørreundersøkelsen, tar vi gledelig imot dette på mail (jsu@uib.no), melding på Facebook eller ved et besøk på JSU-kontoret.

 

JSU (v/leder) har tidligere uttalt i Injuria (utgave 5/2017) at mer “varierte prøvingsformer vil (..) kunne bidra til bedre og mer reflekterte jurister” og at vurderingssituasjonen i dag “ i større grad belønner pugging fremover refleksjonen” .  Mener dere at en reformen kan bøte på noe av dette?  
En studiereform åpner for å sette i gang en ny diskusjon rundt temaet om vurderingsformer. Det er en gyllen mulighet til å påvirke eventuelle endringer i en retning som skaper en vurderingssituasjon som i større grad åpner for refleksjon, og hvor studentene får vist kunnskapen de sitter på. Vurderingsformen bør også gjenspeile måten vi skal arbeide på senere.

Fakultetet virker positive til å se nytt på vurderingsformene. Vi opplever også at de har samme interesse i å ha vurderingsformer som utfordrer refleksjon og selvstendig analyse, fremfor innlæring av detaljkunnskap og maler for å besvare standardspørsmål. Et konkret eksempel på en aktuell endring er digitale hjelpemidler under eksamen.

 

Bør man f.eks. gå inn for flere vurderingssituasjoner i hvert emne, i takt med at emnene blir større? Er dette noe som er realistisk å få gjennom med tanke på fakultetets økonomi?
Det er absolutt noe som kan vurderes, og studentene må gjerne komme med slike konkrete forslag, for fakultetet er ikke fremmed for mappeevalueringer eller andre nye vurderingsformer. Detaljene er imidlertid ikke helt klare enda.

 

I deres semestermelding for høsten 2017 skriver dere at   “(v)ed Allmøtet i vår ytret mange av studentene at de hadde svært liten tillit til sensuren ved eksamen”. Hva tror dere den lave tilliten til sensuren skyldes?
Studentenes mangel på tillit til sensuren skyldes nok flere ting, men vi tror den største årsaken er de store karakterhoppene i klagesensuren. Det kan være flere måter å løse dette på. Et forslag er å formulere eksamen og/eller sensorveiledningene på en slik måte at de blir enklere å sensurere. Et annet forslag er å ha to sensorer i første omgang, slik de fleste andre fakulteter har. Vi tror begge løsningene sammen kan bidra til en mer sikker sensur, som studentene kan ha større tillit til.

 

Har dere noen synspunkter om hvilke fag det er hensiktsmessige å ha på de ulike studieårene? F.eks. forslaget om å flytte NIRI og menneskerettigheter til et fag på førsteåret?  
Det er svært ulike oppfatninger hvordan de ulike emnene bør plasseres på en fremtidig studieordning, blant både ansatte og studenter. Prosessen per nå er slik at man først og fremst vil komme til enighet om rammene for en fremtidig studieordning, så arbeide med detaljer rundt fagsammensetninger og –plasseringer. De vitenskapelige ansatte med ansvar for de ulike kursene vil være sentrale her, men studentenes mening vil være av betydning også under dette punktet.

Når det gjelder det konkrete forslaget om å flytte NIRI og menneskerettigheter til første semester på første studieår, er svært mange studenter kritiske. Dette er brakt videre til ledelsen.

 

Det trekkes frem i diskusjonsnotatet at en reform vil være kostbart, og at det er de som vil endre dagens studieordning som har bevisbyrden. Det er ikke gitt at alle studentene, særlig på de øverste studieårene, får merke noe til reformen. Er det en fare for at fakultetet vil bruke så mye ressurser i reformprosessen at det kan gå utover studentene som går på jussen i dag?
Nøyaktig hvordan overgangen vil skje eller koste har verken vi eller ledelsen et godt svar på. Men i prosessen fremover skal vi sørge for at omleggingen skjer på en måte som ikke vil ha negative virkninger for dagens studenter, og at deres behov ivaretas. Vi vil fremdeles arbeide for rettferdige rammer for vurdering, høy kvalitet på undervisning, godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø og trygg sensur – uavhengig av en studiereform.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.