JSU om studiereformen

Injuria.no • 11. februar 2018

Hva mener JSU om studiereformen?
Skrevet av Torgeir Holmøy

 

JSU er her representert ved Sausan Hussein og Benedicte Røvik

 

Mange av de sakene som angår studentens studiehverdag, som f.eks. hva slags type eksamener vi har, eksamenslengde, sensur og utveksling, fattes av et par organer/utvalg på fakultetet. Allikevel er det ikke alle på studiet som har så mye kjennskap til hva studieutvalget (SU), fakultetsstyret, JSU og andre utvalg/organer på jussen driver med.

 

Kan dere fortelle kort om de viktigste organene/styrene ved fakultetet, og hvilken betydning de har for studentens studiehverdag?
Juridisk Studentutvalg i Bergen (JSU) er det student- og fagpolitiske organet ved Det juridiske fakultet. JSU arbeider for å fremme studentenes syn i alle saker som angår undervisning, studiesituasjon og drift ved fakultet. Vi er representert i SU og FU og har ukentlige møter med visedekan for undervisning og studentene som sitter i fakultetsstyret.

 

Studieutvalget (SU) er delegert ansvaret for studietilbudet. SU ledes av visedekan for undervisning, Halvard Haukeland Fredriksen, og består av faste vitenskapelige ansatte, en stipendiat, en teknisk/administrativ ansatt og to studentrepresentanter fra JSU. Her tas alle saker som angår fakultetets utdanningstilbud opp, og JSU er studentenes talerør i disse sakene. Vedtakene som fattes og sakene som tas opp i SU er det som påvirker studentene i størst grad, og det er organet hvor JSU har størst mulighet for å få gjennomslag for studentenes syn.

 

Forskningsutvalget (FU) har ansvaret for organiseringen av den totale forskningsaktiviteten ved fakultetet. De har ansvar for å konkretisere, samt gjennomføre fakultetets overordnede forskningsstrategi og forskningspolitikk i tråd med vedtak fattet av Universitetsstyret. Styresammensetningen er lik SU, slik at JSU også har to representanter her.

 

Det øverste organet på fakultetet er fakultetsstyret. Det ledes av dekan Karl Harald Søvig, og består av faste vitenskapelige ansatte, stipendiater, teknisk/administrativt ansatte og tre studenter. Styret møtes omtrent syv ganger i året, og på disse møtene behandles saker som omhandler økonomi, nye ansettelser, opprettelse av nye fag og andre ting som angår fakultetets drift, forskningsaktivitet og utdanningstilbud. For tiden diskuteres studiereformen og fakultetsstyret har siste ordet i denne prosessen.

 

Kan dere fortelle litt om hvordan prosessen mot en eventuell reform vil se ut?
Til nå har ledelsen, bestående av dekan Karl Harald Søvig, prodekan for forskning, Anne Marie Frøseth, og visedekan for undervisning, lagt frem et diskusjonsnotat. Notatet har så vært gjenstand for diskusjon på et allmøte for de ansatte og et allmøte i regi av JSU for studentene. Videre har det vært høringsrunde, både de ansatte og studentene har blitt oppfordret til å svare på spørreundersøkelser om temaet.

Videre ble saken tatt opp som en diskusjonssak på fakultetsstyremøtet i går (06.02). Styret tok først stilling til om det var grunnlag for å fortsette reformarbeidet, så hvordan det videre arbeidet bør legges opp for å nå frem til en god, helhetlig løsning med bred støtte i fagmiljøet og blant studentene.

Fakultetsstyret kom samlet til at det er grunnlag for å fortsette arbeidet, og diskuterte en del overordnede spørsmål. Noen eksempler på hva slags spørsmål som ble tatt opp er introduksjonen av «semiobligatoriske» emner, valgfrihet og utvekslingsmuligheter på 3. studieår, krav til spesialemner og utveksling på 5. studieår, samt innretningen på metodeundervisningen.

Prosessen videre består i utredninger av de ulike løsningene som er foreslått. Hvor raskt prosessen går, avhenger i stor grad av mottakelsen diskusjonsnotatet og beslutningene som følger får blant fakultetets ansatte og studenter.

JSU har lagt ut en undersøkelse som studentene sterkt oppfordres til å svare på. Fristen for å svare på denne er 15. februar. Videre skal JSU skrive en høringsuttalelse basert på svarene vi får fra undersøkelsen. I tillegg er det mulig å sende oss mail, melding på Facebook, eller stikke innom kontoret for å ta en prat om temaet. Mange av punktene er svært åpne, slik at studentenes mening vil kunne være avgjørende.

 

Hva er de viktigste endringene som foreslås i diskusjonsnotatet for studentene?
Forslaget i diskusjonsnotatet som innebærer størst endringer, foruten en endring til en 3+2-modell, er alternativ 3. I tillegg til en omrokkering og sammenslåing av enkelte emner, er det foreslått endringer som tar sikte på mer valgfrihet på tredje studieår, i form av enten ”semiobligatoriske” valgfag eller utveksling. Disse endringene vil kunne løse studiet opp mer og bidra til at man kan velge en retning som passer og interesserer den enkelte student. I tillegg kan endringene bidra til å frigjøre midler til flere alternative vurderingsformer og to sensorer ved ordinær sensur.

 

Studentene på fakultetet har ulike meninger om man ønsker f.eks. færre fag, og eksamenslengde Hvordan skaffer dere oversikt over hva studentene mener om dagens studiemodell?
I januar avholdt vi et allmøte hvor vi inviterte visedekan for undervisning, Halvard Haukeland Fredriksen, til å fortelle om studiereformen og svare på spørsmål fra studentene. I tillegg har vi en spørreundersøkelse, som vi håper at så mange som mulig tar seg litt tid til å svare på. Spørreundersøkelsen vil være der vi innhenter flest meninger og som danner grunnlag for vårt høringssvar.

 

Hvordan vil JSU jobbe for å få mest mulig gjennomslag for studentenes synspunkter i studiereformen?
Vi kommer i etterkant av spørreundersøkelsen til å skrive et høringssvar basert på svarene vi får. I tillegg har vi god kontakt med studentrepresentantene som sitter i fakultetsstyret og bistår med informasjon om hva studentene mener om de ulike punktene.

 

Er det noe studentene kan gjøre for å få sin mening om reformen hørt? I så fall hva?
Først og fremst kan man svare på spørreundersøkelsen som ligger ute på Facebook (frist 15.02). Dersom studentene ønsker å dele meningene sine utenfor spørreundersøkelsen, tar vi gledelig imot dette på mail (jsu@uib.no), melding på Facebook eller ved et besøk på JSU-kontoret.

 

JSU (v/leder) har tidligere uttalt i Injuria (utgave 5/2017) at mer “varierte prøvingsformer vil (..) kunne bidra til bedre og mer reflekterte jurister” og at vurderingssituasjonen i dag “ i større grad belønner pugging fremover refleksjonen” Mener dere at en reformen kan bøte på noe av dette?  
En studiereform åpner for å sette i gang en ny diskusjon rundt temaet om vurderingsformer. Det er en gyllen mulighet til å påvirke eventuelle endringer i en retning som skaper en vurderingssituasjon som i større grad åpner for refleksjon, og hvor studentene får vist kunnskapen de sitter på. Vurderingsformen bør også gjenspeile måten vi skal arbeide på senere.

Fakultetet virker positive til å se nytt på vurderingsformene. Vi opplever også at de har samme interesse i å ha vurderingsformer som utfordrer refleksjon og selvstendig analyse, fremfor innlæring av detaljkunnskap og maler for å besvare standardspørsmål. Et konkret eksempel på en aktuell endring er digitale hjelpemidler under eksamen.

 

Bør man f.eks. gå inn for flere vurderingssituasjoner i hvert emne, i takt med at emnene blir større? Er dette noe som er realistisk å få gjennom med tanke på fakultetets økonomi?
Det er absolutt noe som kan vurderes, og studentene må gjerne komme med slike konkrete forslag, for fakultetet er ikke fremmed for mappeevalueringer eller andre nye vurderingsformer. Detaljene er imidlertid ikke helt klare enda.

 

I deres semestermelding for høsten 2017 skriver dere at   “(v)ed Allmøtet i vår ytret mange av studentene at de hadde svært liten tillit til sensuren ved eksamen”. Hva tror dere den lave tilliten til sensuren skyldes?
Studentenes mangel på tillit til sensuren skyldes nok flere ting, men vi tror den største årsaken er de store karakterhoppene i klagesensuren. Det kan være flere måter å løse dette på. Et forslag er å formulere eksamen og/eller sensorveiledningene på en slik måte at de blir enklere å sensurere. Et annet forslag er å ha to sensorer i første omgang, slik de fleste andre fakulteter har. Vi tror begge løsningene sammen kan bidra til en mer sikker sensur, som studentene kan ha større tillit til.

 

Har dere noen synspunkter om hvilke fag det er hensiktsmessige å ha på de ulike studieårene? F.eks. forslaget om å flytte NIRI og menneskerettigheter til et fag på førsteåret?  
Det er svært ulike oppfatninger hvordan de ulike emnene bør plasseres på en fremtidig studieordning, blant både ansatte og studenter. Prosessen per nå er slik at man først og fremst vil komme til enighet om rammene for en fremtidig studieordning, så arbeide med detaljer rundt fagsammensetninger og –plasseringer. De vitenskapelige ansatte med ansvar for de ulike kursene vil være sentrale her, men studentenes mening vil være av betydning også under dette punktet.

Når det gjelder det konkrete forslaget om å flytte NIRI og menneskerettigheter til første semester på første studieår, er svært mange studenter kritiske. Dette er brakt videre til ledelsen.

 

Det trekkes frem i diskusjonsnotatet at en reform vil være kostbart, og at det er de som vil endre dagens studieordning som har bevisbyrden. Det er ikke gitt at alle studentene, særlig på de øverste studieårene, får merke noe til reformen. Er det en fare for at fakultetet vil bruke så mye ressurser i reformprosessen at det kan gå utover studentene som går på jussen i dag?
Nøyaktig hvordan overgangen vil skje eller koste har verken vi eller ledelsen et godt svar på. Men i prosessen fremover skal vi sørge for at omleggingen skjer på en måte som ikke vil ha negative virkninger for dagens studenter, og at deres behov ivaretas. Vi vil fremdeles arbeide for rettferdige rammer for vurdering, høy kvalitet på undervisning, godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø og trygg sensur – uavhengig av en studiereform.

 

Av Hannah M. Behncke, Eylül Sahin and Sabrina Eriksen Zapata – ELSA Bergen, Human Rights, Researchgruppen 24. april 2025
Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are. Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language. This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds. Legal basis Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system. Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27. Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter. Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2 Historical overview After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3 Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5 The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6 Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7 Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8 Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10 Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted. Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions. Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12 Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13 How is the situation today? An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside. Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15 To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating. When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said. He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.” In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers. When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.” Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one. While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate. The survival of Kurdish culture in Turkey In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language? According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”. Media As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17 Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18 Education The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19 Final remarks Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.
Av Injuria 24. april 2025
I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982