Peder Ås for alltid sin rett

Tiril Amalie Smestad, Jussbuss • 23. april 2026

 – det gjør ikke alle andre

Underveis i jusstudiet lærer vi å identifisere rettsregler, anvende dem på et ferdig servert faktum og trekke en konklusjon. Ofte ender vi med en setning av typen: «Konklusjonen er at Peder Ås har et krav». Fokuset ligger på om noe er innenfor loven eller ikke. Hvordan Peder Ås i praksis skal få oppfylt kravet sitt ligger utenfor oppgaven, og vi haster videre til neste. Det er derfor lett å glemme hva som skjer etter at vi har konstatert at et forhold er urett: Får man faktisk gjennomslag for den retten man har? 


Etter kort tid i Jussbuss forsto jeg at avstanden mellom det å ha en rett og det å få den kan være enorm, og det første fører ofte ikke til det andre. For mange – særlig de mest sårbare i samfunnet – blir mange rettigheter illusoriske, og man får ikke det man etter loven har krav på. Dersom man har penger, tid og retten på sin side er som regel tvisten ganske grei. Svært mange har imidlertid verken økonomi eller tid til å vente på å få sin rett. 


I Norge finnes en ordning for fri rettshjelp for personer som ikke har råd til advokat. Gjennom rettshjelpskalkulatoren kan man beregne om man ligger under inntekts- og formuesgrensene og dermed har krav på fri rettshjelp. Ordningen er utformet som en glideskala: de aller lavest lønnede får full fri rettshjelp, mens mange må betale en egenandel som øker i takt med inntekten. 

Jussbuss ser imidlertid jevnlig at personer faller mellom to stoler: de tjener for mye til å få full fri rettshjelp, men har ikke økonomi til å dekke egenandelen eller betale for advokat. Resultatet er at de står fullstendig uten rettshjelp i saker hvor de er helt avhengige av juridisk bistand. Samtidig gjelder ordningen kun for bestemte saksområder, og selv om man skulle være innenfor et prioritert rettsområde, er antall timer rettshjelp man får dekket ofte utilstrekkelig. 


Et av områdene hvor man ikke har krav på fri rettshjelp er sosialstønad. Sosialstønad skal dekke helt grunnleggende behov i situasjoner hvor man ikke klarer å forsørge seg selv, og det er derfor samfunnets mest ressurssvake og sårbare som søker. Begrunnelsen for at rettshjelp ikke gis i disse sakene, er Navs egen opplysnings- og veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Men saksbehandlere i Nav er mennesker de også, og Jussbuss ser at personer som har rett på sosialhjelp, får avslag. 

 

De som får avslag på sosialstønad er mennesker som står i en utrygg hverdag uten penger, og uten forståelse for hvordan de skal skrive en klage. Attpåtil vil en klageprosess ta flere måneder for noen som har behov for penger nå. Uten rett til juridisk hjelp står mange alene i en situasjon hvor de er helt avhengige av å få innvilget en ytelse for å klare seg. Samtidig er det Nav de må henvende seg til for å få hjelp i prosessen, som de allerede har mistet tilliten til og opplever seg urettferdig behandlet av. Resultatet av alle disse faktorene er at mange i praksis har store vanskeligheter med å få ytelser de faktisk har rett på. 


Det ble nylig besluttet at det skal gis fri rettshjelp i saker om lønn, noe Jussbuss er svært positive til. Det er et tydelig behov: Jussbuss får inn mange saker der arbeidsgivere foretar ulovlige trekk eller ikke utbetaler lønn i det hele tatt. Selv om lønnstyveri også er straffbart, går arbeidsgivere i praksis ofte fri, mens arbeidstakeren står igjen uten lønn å leve av. 


Rettshjelpen som nå vil innvilges i saker om lønn vil innebære at advokaten får betalt for å gi fire timer fritt rettsråd. Det er et skritt i riktig retning, men Jussbuss mener det er langt ifra tilstrekkelig. Å drive inn utestående lønn er en omfattende prosess: dokumentasjon må skaffes, lønnskrav må beregnes, arbeidsgiver må kontaktes, påkrav må sendes, og i mange tilfeller bestrides kravet uansett av arbeidsgiver. Når fire timer er brukt opp lenge før arbeidet er ferdig, står arbeidstakeren igjen alene mot en mye mer ressurssterk motpart. I praksis er det derfor vanskelig å se hvordan ordningen skal sikre at man faktisk får utbetalt den lønnen man har et rettmessig krav på. 


Igjen ser vi hvordan urett rammer de svakeste. Det er de som trenger rettighetene sine mest, som har minst mulighet til å få dem oppfylt. Når avstanden mellom å ha en rett og å få den blir for stor, er rettighetene i realiteten illusoriske. 


Så selv om det kanskje er lett i praktikumsoppgaven å konkludere med at Peder Ås har en rett, så står den ekte Peder Ås ofte igjen uten å få denne retten. Det er en påminnelse om makt og avmakt i møte med et system som ikke alltid leverer det loven lover. 

Og vil du være med å gjøre en forskjell – søk Jussbuss da vel ;) 

 

 


< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.

Moral for den offentlig tjenestemann

Av Ruben Vestbøstad Vik & Oskar Bondkall • 23. april 2026
Machiavellis Fyrsten har mange verdifulle refleksjoner, men mest kjent er den om fyrsters moralske forpliktelser. En vanlig sivil bør handle etter den beste moralske pliktetikk – om han blir utnyttet av andre har han fortsatt handlet godt, og det fører ikke til større onder enn at han lider med rettferdigheten på sin side. Om en fyrste blir utnyttet er det derimot ikke kun til hans eget nederlag. For når en med stabil posisjon mister den, gir det alltid ulempe for dem som tjener ham – selv om ulempen så klart kan bli overveid av gevinsten om det nye er en forbedring. Man kjenner det igjen så vel i rettsvitenskapen som i økonomien: Et stabilt samfunn er til gagn for allmennheten. Som fyrste er det derfor – gitt du setter lit til egen dømmekraft – viktig å overveie dagens ondskaper mot morgendagens konsekvenser. Å utslette en by når du tar den kan være forsvarlig om det forhindrer fremtidige opprør som må slås hardt ned gang på gang. En fyrste må, som Machiavelli så delikat formulerer det, evne å gjøre vondt. Det moderne Norge er intet fyrstedømme. I hvert fall ikke slik Machiavelli definerer dem – et rike hvor all makt ligger hos én person, vunnet enten av bragd, hell eller bedrag. Vi har derimot erstattet fyrsten med et komplekst sammensatt statsapparat. Mens de folkevalgte har sin egen innflytelse – Machiavelli har en egen bok om dem – har vi også et mer konstant byråkratisk apparat. Dette byråkratiet kan betraktes som et lappverk av delfyrster – alle i posisjon takket være bragd, hell eller bedrag. Jurister, økonomer, sosionomer og hine kompetanser representert i den store stat. Alle de små avgjørelsene legges sammen for å styre helheten. Står ikke de da ovenfor samme dilemma som fyrsten? For om Norge er verdens beste land – som en så ofte postulerer – er det ikke en selvfølge at alternativet er noen oppgradering. Vil ikke da et urettferdig vedtak; en byråkratisk løgn; et grovt habilitetsbrudd; kunne forsvares om det opprettholder langsiktig stabilitet? For som Machiavelli selv skriver: "En fyrste som ønsker å holde sin stilling må ha lært å være annet enn godt".