Med One Ocean Expedition fra Singapore til Jakarta: – En opplevelse for livet!

Injuria.no • 4. april 2023

Tekst: Wikborg Rein

 

For våre medarbeidere Kamilla Hope Kleppenes og Ingrid Weltzien ble den eksotiske tokten med Statsraad Lehmkuhl i Sørøst-Asia noe de sent vil glemme. Les deres reisebrev og se de flotte bildene fra den fantastiske turen!

W ikborg Rein er stolt sponsor av One Ocean Expedition, en forskningsekspedisjon inspirert av FNs tiår med havvitenskap for en bærekraftig utvikling. Det norske seilskipet Statsraad Lehmkuhl la i fjor ut på en jordomseiling, der det underveis forskes på havet. Målet med ekspedisjonen er å finne ut mer om menneskelig påvirkning på de ulike havene, samt å øke bevisstheten rundt problemstillinger som knytter seg til bærekraftig havbruk.

I den forbindelse ble to av våre ansatte utsendt for å delta på en av ekspedisjonsetappene, fra Singapore til Jakarta i Indonesia. De to heldige vinnerne av turen, Kamilla Hope Kleppenes og Ingrid Weltzien er nå tilbake på norsk jord og har skrevet dette reisebrevet fra opplevelsen: 

Skip o´hoi!

Den 1. november 2022 troppet vi forventningsfulle opp på kaia i Singapore, klare for å gyve løs på seks dager og 722 nautiske mil med seiling til Jakarta.

Under innlosjeringen i vårt nye flytende hjem ble det fort klart at vi her skulle sove tett i tett i hengekøyer som hang i knagger fra taket. Intimgrensene var det med andre ord bare å legge fra seg på land – her skulle vi gynge side om side med rundt 120 fremmede – i takt til bølgene fra skipet.

På vakt

Trygt om bord var første post på agendaen inndeling i vaktlag. Skipet driftes av tre ulike vaktlag, der hvert lag er på fire timer av gangen, to ganger i døgnet. Dermed er statsråden bemannet av ett vaktlag til enhver tid, som ledes av en erfaren vaktleder. Vi fikk begge tildelt blått team, og var derfor på vakt fra klokken 08 til 12 og fra klokken 20 til midnatt.

Ved vaktskifte mønstrer både avtroppende og påtroppende vaktlag i rekker på dekk. Det var derfor viktig at samtlige møtte opp til riktig tid. 

Typiske oppgaver her kunne være å holde utkikk, og melde fra om skip eller gjenstander vi kunne skimte i horisonten, stå til rors, gå brannrunde eller å være såkalt "bøyevakt" – altså melde fra om noen falt over bord. Heldigvis fikk ikke bøyevakten muligheten til å rope "mann over bord!" under vårt seilas. Vi fikk også utfordret høydeskrekken med klatring i rigg.

Utenom de faste postene er en sentral oppgave for vaktlagene å bidra med å sette og ta ned seil. Dette kan sammenlignes med en intensiv form for tautrekkingskonkurranse, der en gjeng uerfarne seilere på kort tid prøver å lære seg forskjellen på tau ved navn som "stump" og "gording," og deretter forsøker å dra i riktig tau mest mulig rytmisk – med varierende hell.

Forskningen om bord

Et av de sentrale formålene med One Ocean Expedition er havforskning, samt å øke bevisstheten tilknyttet bærekraftig havbruk. Dataene som samles inn som et ledd i denne forskningen ligger åpent tilgjengelige, så forskere over hele verden skal kunne benytte seg av dataene.

Et skjær i sjøen er imidlertid at noen land er mer restriktive enn andre med å innvilge forskere tillatelse til å forske i sine farvann. På etappen vi var med på var det dessverre forskningsnekt. Likevel fikk vi høre mer om hvordan forskningen normalt foregår om bord. Til enhver tid deltar det forskere på ekspedisjonen, og disse har faste oppgaver knyttet til målinger og observasjoner om bord. De registrerer for eksempel data og informasjon om mengden makro- og mikroplast i de ulike havene, og havtemperaturer på ulike dyp og bølgehøyde. Observasjoner av pattedyr som hval eller delfin, samt fangst av fisk registreres også. Forskerne har en fiskestang i havet til enhver tid, men det ble dessverre ingen fangst under vårt seilas.

Martin Bua Rønhovde (bildet) og Erik Furevik holdt foredrag om forskningen ombord One Ocean

 

Til tross for lite forskning i løpet av etappen vi var med på, var vi heldige og fikk se delfiner leke seg i bølgene fra skipet flere av dagene vi var til havs. 

Døpt av kong Neptun

Etappen mellom Singapore og Jakarta krysser ekvator, og over ekvator kommer man seg ikke uten å gjennomgå en formriktig dåp. Døperen er kong Neptun selv. Det faste mannskapet stilte opp som Neptuns villige medhjelpere. Alle på skipet som ikke tidligere hadde krysset ekvator vannveien ble grundig døpt i isvann.

I tillegg ble hver og en påtvunget å drikke en hjemmelaget "suppe" som var laget i forbindelse med passeringen av ekvator. Suppens innhold forble en godt bevart hemmelighet, men noen større kulinarisk opplevelse var det ikke.

Vi fikk senere en innføring i historiske norske sjømannstatoveringer, og lærte at man etter å ha krysset ekvator kvalifiserer til å tatovere en skilpadde. Det var med andre ord like før vi bestilte en tatoveringstime ved ankomst i Jakarta, for å dokumentere denne bragden på ekte sjømanns vis.

Allsang til havs

Vi lærte også fort at allsang var en obligatorisk aktivitet om bord på Statsraad Lehmkuhl. Direktør og ekspedisjonsleder, Håkon Steinar Vatle, viste seg å være kongen av sea shanties. Etter litt opplæring  var  det en engasjert gjeng som sang med.

I tillegg til flere kvelder med allsang var det også en egen quiz-kveld i regi av mannskapet. Spørsmålene var  svært  vanskelige – forferdelig irriterende for de av oss med høyt konkurranseinstinkt! 

En opplevelse for livet

Arbeidsuken om bord på Statsraad Lehmkuhl vil ikke bli glemt med det første. Vi ble kjent med en flott gjeng folk, fikk kjenne på en uvant form for ro etter flere dager uten mobildekning eller internett-tilgang, og lærte mye både om havforskning og seiling.

Statsraad Lehmkuhl fortsetter nå ferden, og seiler akkurat nå fra Jakarta til Mauritius. Ekspedisjonen skal etter planen fullføres 15. april 2023 når skipet kommer tilbake til sin hjemhavn i Bergen.

 

 

 

 

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.