Jurist i Kongens klær

Injuria.no • 26. september 2016

Masteroppgaven er levert og du er endelig ferdig utdannet jurist. To måneder senere sitter du ute i felten og pusser våpen. Dette var tilfellet for Lars Mathias Undheim. Han fullførte mastergraden sin her i Bergen i fjor. I dag har han vært ansatt som løytnant ved Forsvarets høyskole i Oslo i snart ett år. Undheim ønsker at flere skal åpne øynene for de mange mulighetene vi jurister har etter endt studie.

Tekst: Ida Sesaker og Sandra Heimsæter 

Helt innledningsvis, kan du fortelle litt om hva arbeidet ditt går ut på? Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg?

– Jeg er ansatt som vernepliktig akademisk befal i Forsvaret. Dette er en ordning for nyutdannede som ikke har tatt verneplikten sin. Den går ut på at du er plassert ett år ved en avdeling i Forsvaret. Jeg er nå ved Forsvarets høgskole i Oslo, ved Akershus festning.

– Mine arbeidsoppgaver innebærer egentlig veldig lite praktisering av jussen. Jeg driver ikke med saksbehandling eller juridisk argumentasjon overfor en motpart. Likevel er arbeidet fullgodt juridisk siden det er en akademisk juridisk stilling hvor jeg underviser de vernepliktige i blant annet det juridiske grunnlaget for Forsvaret og de folkerettslige reglene som gjelder i en væpnet konflikt. I denne sammenheng er for eksempel hjemmelen for militær makt sentral. Jeg driver altså mye med folkerett og det mye omtalte NIRI-faget. NIRI er et kjempeinteressant fag! I tillegg til dette har jeg ansvar for å planlegge og utvikle undervisning, seminar og lignende. Jeg skal nå i oktober ha et seminar om Syria og hvilke rettslige problemstillinger som oppstår rundt statens selvforsvar.

– Dersom krig skulle bryte ut, vil min oppgave være å gi juridisk rådgivning om lovligheten av de ulike handlingene Forsvaret vil foreta seg i krigen.

Hvordan var overgangen fra skole til arbeid? Føler du at du har fått bruk for det du lærte gjennom studiet?

– Det vi lærer på studiet er jo i grunnen en akademisk disiplin, og derfor en grunnstein som både er nødvendig og nyttig når vi skal ut i arbeid. Som nevnt tidligere, har jeg særlig fått bruk for det vi lærte om i NIRI.

-Min overgang fra skole til arbeid skiller seg nok veldig fra de fleste andres. Den innebar at jeg ble plassert i skogen der jeg blant annet måtte pusse våpen, mens jeg holdt vakt og frøs av meg mine edle deler. Alle som skal tjenestegjøre som militærjurist i Forsvaret må gjennom en grunnleggende soldatopplæring. Vi skal jo tross alt kunne fungere som soldater om en krig skulle bryte ut. Dette besto mine to første måneder av. At jeg skulle ende opp med å gjøre noe slikt, hadde jeg aldri sett for meg. Likevel synes jeg dette var en veldig givende måte å gå over til grønt på, blant annet fordi jeg fikk trening i lederskap og forståelse for det som skjer på bakken.

Dersom du kunne gjort én ting annerledes i løpet av studiet, hva ville det vært?

– Om jeg kunne gjort én ting om igjen ville jeg nok vært mer ute, festet mer og brukt mer tid blant folk. Jeg presset meg til å få toppkarakterer, noe jeg ikke tror var nødvendig. Studietiden kommer bare én gang. Når den er over, får du den aldri tilbake. Det såkalte A/B-snittet er bare tull. Det er ikke nødvendig med bare toppkarakterer. Alt dette er bare en unødvendig begrensning vi legger på oss selv i studietiden.

– Jusspust er noe jeg har bitt meg merke i, og jeg synes det er en svært god kampanje. Jeg har derimot merket at de har en tendens til å utelukkende fokusere på de som ikke fikk så gode karakterer, men likevel greide seg fint. Jeg har fått gode karakterer, men jeg tror ikke det var spesielt viktig. Gode resultater åpner selvfølgelig flere dører, men det er så absolutt ikke avgjørende. Jeg kjenner mange som ikke gikk ut med “drømmesnittet”, men alle disse greier seg fint den dag i dag.

– Blås i snittet! Fokuser heller på gleden av å lære jussen. Finner du dette engasjementet, kommer de gode resultatene av seg selv. Dersom du bare fokuserer på å få best mulig karakterer, har du satt deg feil mål.

Var det en slik jobb du i utgangspunktet hadde tenkt deg? Hvordan kom du i kontakt med akkurat denne arbeidsgiveren?

– Da jeg nærmet meg slutten av studiet, var jeg ikke sikker på hva jeg ville. Jeg hadde prøvd meg på mye forskjellig, deriblant flere praktikantstillinger. I og med at jeg var så usikker, passet det veldig godt at jeg fikk mulighet til å være ett år i Forsvaret. Det må likevel minnes om at dette så absolutt ikke er et friår. Man må være klar over alvoret ved Forsvaret. Vår oppgave er å forsvare våre mest grunnleggende verdier, som gjenspeiles i Forsvaret sitt slagord «For alt vi har og alt vi er».

– Det er ikke spesielt god markedsføring rundt denne stillingen, noe jeg jobber med nå. Jeg kom likevel over dette gjennom en liten notis på Mi side rett før jeg leverte masteroppgaven min. Den lød «Vil du bli offiser?», og ja, det ville jeg! Denne stillingen gjaldt flere av de temaene jeg interesserte meg for under studiet. Når det er sagt, har Forsvaret hele spekteret av fagområder. Her finner du garantert noe som interesserer deg!

– Har du noen avsluttende ord til leseren?

Senk skuldrene, pust rolig og ikke ta studiet for seriøst. Gjør noen tabber! Ta vare på studietiden og fokuser på det spennende ved jussen. Og se opp, mulighetene er så mange flere enn du tror!

Til opplysning er søknadsfristen i løpet av oktober og april. Hvis du ønsker å lese mer om tjeneste som vernepliktig akademiker, kan du besøke https://forsvaret.no/karriere/forstegangstjeneste/muligheter/annet/vab-jurist.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.