Jurist i Kongens klær

Injuria.no • 26. september 2016

Masteroppgaven er levert og du er endelig ferdig utdannet jurist. To måneder senere sitter du ute i felten og pusser våpen. Dette var tilfellet for Lars Mathias Undheim. Han fullførte mastergraden sin her i Bergen i fjor. I dag har han vært ansatt som løytnant ved Forsvarets høyskole i Oslo i snart ett år. Undheim ønsker at flere skal åpne øynene for de mange mulighetene vi jurister har etter endt studie.

Tekst: Ida Sesaker og Sandra Heimsæter 

Helt innledningsvis, kan du fortelle litt om hva arbeidet ditt går ut på? Hvordan er en typisk arbeidsdag for deg?

– Jeg er ansatt som vernepliktig akademisk befal i Forsvaret. Dette er en ordning for nyutdannede som ikke har tatt verneplikten sin. Den går ut på at du er plassert ett år ved en avdeling i Forsvaret. Jeg er nå ved Forsvarets høgskole i Oslo, ved Akershus festning.

– Mine arbeidsoppgaver innebærer egentlig veldig lite praktisering av jussen. Jeg driver ikke med saksbehandling eller juridisk argumentasjon overfor en motpart. Likevel er arbeidet fullgodt juridisk siden det er en akademisk juridisk stilling hvor jeg underviser de vernepliktige i blant annet det juridiske grunnlaget for Forsvaret og de folkerettslige reglene som gjelder i en væpnet konflikt. I denne sammenheng er for eksempel hjemmelen for militær makt sentral. Jeg driver altså mye med folkerett og det mye omtalte NIRI-faget. NIRI er et kjempeinteressant fag! I tillegg til dette har jeg ansvar for å planlegge og utvikle undervisning, seminar og lignende. Jeg skal nå i oktober ha et seminar om Syria og hvilke rettslige problemstillinger som oppstår rundt statens selvforsvar.

– Dersom krig skulle bryte ut, vil min oppgave være å gi juridisk rådgivning om lovligheten av de ulike handlingene Forsvaret vil foreta seg i krigen.

Hvordan var overgangen fra skole til arbeid? Føler du at du har fått bruk for det du lærte gjennom studiet?

– Det vi lærer på studiet er jo i grunnen en akademisk disiplin, og derfor en grunnstein som både er nødvendig og nyttig når vi skal ut i arbeid. Som nevnt tidligere, har jeg særlig fått bruk for det vi lærte om i NIRI.

-Min overgang fra skole til arbeid skiller seg nok veldig fra de fleste andres. Den innebar at jeg ble plassert i skogen der jeg blant annet måtte pusse våpen, mens jeg holdt vakt og frøs av meg mine edle deler. Alle som skal tjenestegjøre som militærjurist i Forsvaret må gjennom en grunnleggende soldatopplæring. Vi skal jo tross alt kunne fungere som soldater om en krig skulle bryte ut. Dette besto mine to første måneder av. At jeg skulle ende opp med å gjøre noe slikt, hadde jeg aldri sett for meg. Likevel synes jeg dette var en veldig givende måte å gå over til grønt på, blant annet fordi jeg fikk trening i lederskap og forståelse for det som skjer på bakken.

Dersom du kunne gjort én ting annerledes i løpet av studiet, hva ville det vært?

– Om jeg kunne gjort én ting om igjen ville jeg nok vært mer ute, festet mer og brukt mer tid blant folk. Jeg presset meg til å få toppkarakterer, noe jeg ikke tror var nødvendig. Studietiden kommer bare én gang. Når den er over, får du den aldri tilbake. Det såkalte A/B-snittet er bare tull. Det er ikke nødvendig med bare toppkarakterer. Alt dette er bare en unødvendig begrensning vi legger på oss selv i studietiden.

– Jusspust er noe jeg har bitt meg merke i, og jeg synes det er en svært god kampanje. Jeg har derimot merket at de har en tendens til å utelukkende fokusere på de som ikke fikk så gode karakterer, men likevel greide seg fint. Jeg har fått gode karakterer, men jeg tror ikke det var spesielt viktig. Gode resultater åpner selvfølgelig flere dører, men det er så absolutt ikke avgjørende. Jeg kjenner mange som ikke gikk ut med “drømmesnittet”, men alle disse greier seg fint den dag i dag.

– Blås i snittet! Fokuser heller på gleden av å lære jussen. Finner du dette engasjementet, kommer de gode resultatene av seg selv. Dersom du bare fokuserer på å få best mulig karakterer, har du satt deg feil mål.

Var det en slik jobb du i utgangspunktet hadde tenkt deg? Hvordan kom du i kontakt med akkurat denne arbeidsgiveren?

– Da jeg nærmet meg slutten av studiet, var jeg ikke sikker på hva jeg ville. Jeg hadde prøvd meg på mye forskjellig, deriblant flere praktikantstillinger. I og med at jeg var så usikker, passet det veldig godt at jeg fikk mulighet til å være ett år i Forsvaret. Det må likevel minnes om at dette så absolutt ikke er et friår. Man må være klar over alvoret ved Forsvaret. Vår oppgave er å forsvare våre mest grunnleggende verdier, som gjenspeiles i Forsvaret sitt slagord «For alt vi har og alt vi er».

– Det er ikke spesielt god markedsføring rundt denne stillingen, noe jeg jobber med nå. Jeg kom likevel over dette gjennom en liten notis på Mi side rett før jeg leverte masteroppgaven min. Den lød «Vil du bli offiser?», og ja, det ville jeg! Denne stillingen gjaldt flere av de temaene jeg interesserte meg for under studiet. Når det er sagt, har Forsvaret hele spekteret av fagområder. Her finner du garantert noe som interesserer deg!

– Har du noen avsluttende ord til leseren?

Senk skuldrene, pust rolig og ikke ta studiet for seriøst. Gjør noen tabber! Ta vare på studietiden og fokuser på det spennende ved jussen. Og se opp, mulighetene er så mange flere enn du tror!

Til opplysning er søknadsfristen i løpet av oktober og april. Hvis du ønsker å lese mer om tjeneste som vernepliktig akademiker, kan du besøke https://forsvaret.no/karriere/forstegangstjeneste/muligheter/annet/vab-jurist.

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.