Juridiske undergrupper i anmarsj

Injuria.no • 10. januar 2019

Skrevet av Eline Sandnes Fosse
Bilde: Juristforeningen 

 

De er innovative, sterke og brennende interesserte i sitt felt, og har, til tross for sine vidt ulike felt, et felles ønske om å fylle tomrom i jussens undergruppeutvalg. Injuria har tatt en prat med de tre nye undergruppene på jussen: Innorett, Juridisk styrkeklubb og Dragefjellet e-sport og gaming.

Innorett

Fortell kort hva undergruppen deres går ut på.

Innorett ønsker å samle de studentene som ønsker å vite mer om nåværende og fremtidige muligheter og problemstillinger knyttet til innovasjon og IT-løsninger i advokat- og juristbransjen. Lawtech er et relativt lite utviklet område sammenlignet med andre bransjer (fintech, medtech etc). Advokat- og juristbransjen står overfor store omveltninger, og Innorett ønsker å følge med på og bidra til utviklingen vi vil se i fremtiden. 
 

Hvordan oppstod ideen om å starte denne undergruppen?

Vi som har vært med fra oppstart har alle en interesse for lawtech og innovasjon. Vi ser at andre bransjer er i bevegelse, og vi så et behov for at også jusstudentene skal få være med på denne bølgen innenfor vårt fagfelt. 
 

Hvor langt har dere kommet i oppstartsprosessen?

Vi har utformet vedtekter, budsjett, opprettet et styre, fastsatt arbeidsoppgaver og satt opp et årshjul med aktiviteter. Videre har vi hatt møter med næringsliv og innovasjonsmiljø i Bergen og fått positive tilbakemeldinger derfra. Vi har også deltatt på konferansen  F uture Lawyer i Oslo, hvor vi fikk bekreftet at det er et marked for innovasjon innen advokat- og juristbransjen.


Hva er formålet med denne gruppen?

Innorett har som formål å være en innovativ gruppe for studenter som fokuserer på krysningspunktet mellom innovasjon, teknologi og juss. Gjennom blant annet foredrag, minglekvelder, debatter, årskonferanse og ekskursjoner, skal Innorett tilby medlemmene av Juristforeningen en innsikt i den teknologiske og innovative utviklingen innenfor det juridiske fagfeltet og arbeidslivet. 

 

Hvem er gruppen deres tiltenkt? 

Gruppen er tiltenkt alle som har et ønske om å lære mer om innovasjon innenfor juss. Vi vil både ha arrangementer som er åpne foralle studentene ved det juridiske fakultetet på UiB, samt arrangementer som er tilegnet våre medlemmer. Medlemskap er åpent for alle JF-medlemmer. Det vil også være behov for noen særlig aktive medlemmer som ønsker å bidra til gjennomføringen av disse arrangementene. 
 

Hvorfor trenger jussen akkurat deres undergruppe?

Det er et behov for en undergruppe som tar for seg et fagområde som går utenfor studieplanen. Innorett sikter mot fremtidens muligheter og utfordringer. Dette er noe som vil påvirke arbeidshverdagen til alle jurister i fremtiden. Innorett ønsker å være i forkant av denne utviklingen, slik at studentene kan møte med økt kunnskap på dette området når arbeidslivet står for tur.
 

Hva vil bli det store målet for gruppen i tiden fremover?

Først og fremst må gruppen komme seg på beina. Etter GF går vi aktivt ut for å skape en medlemsmasse, og spennende arrangementer står for tur allerede i januar. Samtidig ønsker vi å skaffe sponsorer slik at vi kan gjennomføre ytterligere planer. Gjennom semesteret vil gruppen jobbe kontinuerligmed å sette sammen en konferanse som går av stabelen i oktober 2019. Konferansen tar sikte på å ta for seg aktuelt innhold rundt krysningspunktet mellom juss og teknologi. Ellers planlegger Innorett å holde faglige arrangementer, sosiale arrangementer med innslag av brainstorming innenfor det faglige området, ekskursjon til Oslo med bedriftsbesøk, og mye annet.
 

Spørsmålene er besvart av styret i Innorett


Bak fra venstre: Bernhard Slagsvold, Fabian Bjørnstad, Jacob Bull, Kristoffer Trøndel, Steve Contreras, Sondre Høgheim
Foran fra venstre: Julie Marie Knutsen, Myy Tamuly, Caroline Andersen
Foto: Malin Askevold Helle
 

Dragefjellet e-sport og gaming

Fortell kort hva undergruppen deres går ut på.

Dragefjellet E-sport og Gaming er, som navnet tilsier, en gaminggruppe. Undergruppen sikter på å samle jussens gaminginteresserte på ulike temakvelder med all slags type gaming. Vårt tilbud er åpent for alle, uansett om man har god erfaring eller bare syns det høres hyggelig ut å spille Mario Kart sammen med andre på fakultetet. 


Hvordan oppstod ideen om å starte denne undergruppen?

Helt siden jeg begynte på jussen har jeg stusset over hvorfor vi ikke hadde noen undergruppe med fokus på gaming og e-sport. Jeg forsto kjapt at gaming kanskje ikke var det temaet folk flest snakket høyt om i kantinen. Det førte også til at det var vanskelig å komme i kontakt med andre spillinteresserte studenter, noe jeg syns var veldig uheldig. Da jeg fant ut at andre fakulteter, samt Høyskolen, har et slikt tilbud, tenkte jeg «hvorfor ikke?», og slo til! Det tok ikke lang tid før jeg fant andre som var minst like gira som meg, og innen bare noen få timer etter at interessegruppen på facebook ble opprettet, var styret samlet. 


Hvor langt har dere kommet i oppstartsprosessen?

Det hele startet med at jeg fikk noen gode tips fra Sondre Lid Riise om hvordan jeg burde gå frem for å starte opp undergruppen. Uten motivasjon fra Sondre er det ikke sikkert at jeg hadde turt å starte opp! Etter at styret ble samlet har vi hatt flere styremøter for å bli enige om hvordan vi vil at gruppen skal drives, og blitt enige om verv. Vi har vært i møte med foreningsstyret og lagt frem ideen vår, og fått noen tips om hvordan vi burde gå frem nå i oppstartsfasen. FS virker positive til ideen, og vi tror at vi stiller sterke som ny undergruppe, i og med at vi treffer en målgruppe som de nåværende undergruppene ikke treffer like godt. Vi har sendt ut sponsorforespørsler til forskjellige aktuelle sponsorer, og har tatt kontakt med aktuelle lokaler der vi kan arrangere LAN til våren. Nå fokuserer vi på forberedelser til GF, og vi håper vi kan overbevise om at akkurat vår undergruppe er noe Dragefjellet trenger. 
 

Hva er formålet med denne gruppen?

Formålet vårt er å være et sosialt samlingspunkt for alle spillinteresserte på jussen. Vi ønsker å være en plattform der det ikke skal være flaut å snakke om at vi er gamere, og der det skal være enklere å finne andre med samme interesse. 


Hvem er gruppen deres tiltenkt? 

Undergruppen vår skal treffe en målgruppe som ikke treffes av det tilbudet som er på jussen fra før. Man trenger ingen forkunnskaper, annet enn at man har hørt om spillet. Det skal være lett for den enkelte å velge mellom å møte opp på ett, noen eller alle arrangementene våre. For turneringer er det selvsagt ønskelig at deltakerne har en viss erfaring, men graden av denne vil variere fra spill til spill. 
 

Hvorfor trenger jussen akkurat deres undergruppe?

Jussen trenger en gaminggruppe fordi det som nevnt er et tilbud som ikke finnes fra før. Det er ikke alle som driver med idrett, eller ønsker å involvere seg i de faglige undergruppene, men som rett og slett liker å koble av med gaming etter en lang dag på lesesal. Derfor trenger vi en sosial gruppe som samler disse menneskene på ett sted, slik at vi kan ha et eget fellesskap rundt denne interessen. 
 

Hva vil bli det store målet for gruppen i tiden fremover?

Målet er først og fremst å få gjennomslag for prøvemedlemskap i Juristforeningen, men etter det vil vi begynne å jobbe frem mot vårsemesterets stor-LAN, som blir en helg med gaming, turneringer og andre konkurranser i et leid lokale. Underveis vil vi selvsagt arrangere forskjellige temakvelder for at medlemmene skal få bli kjent med hverandre, og ikke minst med oss i styret!


Spørsmålene er besvart av Selina Johanson Simpson



Selina Johanson Simpson, leder av Dragefjellet E-sport og Gaming. Foto: Malin Askevold Helle

 

Juridisk styrkeklubb

Fortell kort hva undergruppen deres går ut på.

Vår undergruppe går ut på å skape en felles arena for alle styrkeglade medstudenter. Dette gjelder alt fra dem som gjerne skulle ønsket å trene mer på egenhånd, men som muligens ikke føler seg komfortable nok eller har nok forkunnskaper til å begi seg ut på det alene, til dem som tilbringer vel så mye tid i styrkerommene som i deres respektive undergrupper. 
 

Hvordan oppstod ideen om å starte denne undergruppen?

Mangelen på en styrkeklubb virker som et åpenbart tomrom å fylle, da jeg som mosjonistbodybuilder og gjenganger på treningssenteret til stadighet ser og snakker med flere jusstudenter som har det samme ønsket. Dette gjenspeiles i Injurias undersøkelse om nye undergrupper, der også flere studenter ga uttrykk for ønske om en slik gruppe. Vi ønsker gjerne å gjøre folk flinke på styrketrening, da det er mye rart som foregår på treningssentrene. Enten man spiller fotball på toppnivå, streber etter sommerkroppen, skriver for skoleavisa eller er gitarist i band, har alle behov for å fremme helsa med styrketrening, og det på riktig og mest effektiv måte.


Hvor langt har dere kommet i oppstartsprosessen?

Hittil har vi bestemt ønsket logo og lagt plan for hvordan gruppen praktisk skal gjennomføres. Eksempelvis er vi i samtale med CrossFit Bryggen for felles gruppetreninger; dette i form av generell styrketrening og crossfit hver eller annen hver uke. Vi planlegger også å få til én samarbeidspartner til, sannsynligvis Bjørgvin Styrkeløftklubb for et større fokus på ren styrketeknikk, også med timer hver eller annen hver uke. 


Hva er formålet med denne gruppen?

I tillegg er styrkeklubben en ypperlig arena for å skaffe seg treningspartnere. Ved at det når som helst kan meddeles i gruppens Facebookside hvilken dag vedkommende tenker å trene, kan medlemmer på samme nivå kommentere at de gjerne blir med.  Det er også tiltenkt et såkalt «buddy-system», der en som er mer erfaren kan ta med en mindre erfaren på trening for å lære. Dette er basert på å gi og ta fra medlemmene. 
 

Hvem er gruppen deres tiltenkt? 

Målet er å starte opp med undergruppen mot sommeren. Treningsfasiliteter, et beskjedent budsjett for utlegg av treningstimer, gruppestyre, og merch, blir klart til JFs neste generalforsamling til våren.
 

Hvorfor trenger jussen akkurat deres undergruppe?

Selv om det eksisterer mange undergrupper med ulike former for idrett, er det ingen gruppe for dem som foretrekker egentrening fremfor gruppesport. Det finnes ikke et samlested som legger opp til styrketrening på jussen, og vi føler at dette trengs. Samtidig er det mange som har lyst til å begynne med styrketrening, men vegrer seg for å trene alene, siden det kan føles noe skummelt å begynne uten riktig teknikk, eller følelsen om at en ikke er «sterk nok». Vi håper på at gruppen vil gagne publisitet ved at den skiller seg ut fra mange av de andre treningsrelaterte undergruppene.
 

Hva vil bli det store målet for gruppen i tiden fremover?

Det store målet for gruppen er å forsøke å øke muligheten for å møte likesinnede medstudenter, gi riktige treningstips, og senke terskelen for at en kan begynne med styrketrening selv om en ikke har prøvd før. De praktiske målene fremover vil først og fremst være å få realisert undergruppen ut på våren, ved at samarbeidsavtalene og det økonomiske er satt på plass. I tillegg blir det å designe ferdig logo, samt promotere oss selv på sosiale medier, så vi kan stå klare og mannsterke før sommeren 2019. 

Spørsmålene er besvart av Henrik Saxegaard og Truls Bache.
Henrik Saxegaard, en av lederne i Juridisk styrkeklubb. Foto: Malin Askevold Helle

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.