Bare ja betyr ja – eller?

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse 

Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen og JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese om en mulig samtykkelov i Norge. 
 

Én at ti norske kvinner har blitt voldtatt minst én gang, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. For både menn og kvinner er det store mørketall tilknyttet voldtekt. Amnesty er blant dem som har tatt til orde for at Norge trenger en samtykkelov for å ivareta voldtektsutsattes rettstrygghet, men hvilke juridiske problemstillinger aktualiseres ved en mulig innføring av en samtykkelov?

Forslaget om en samtykkelov i Norge ble fremmet av Sosialistisk Venstreparti (SV) i 2017, hvor flertallet på Stortinget stemte mot forslaget. Debatten rundt en mulig samtykkelov har imidlertid ikke stilnet siden den gang, og har den siste tiden bare blitt mer og mer dagsaktuell. Med nye lover følger nye rettslige problemstillinger. Injuria tok derfor kontakt med professor i strafferett, Jørn Jacobsen, og fagrådgiver i JURK, Veronika Taran Wiese, om hvordan rettssituasjonen vil kunne stille seg dersom Norge innfører en samtykkelov.
 

Dagens rettstilstand – et sammensatt voldtektsbegrep

I dag er voldtekt regulert i straffeloven § 291. Jacobsen kan fortelle at voldtektsbegrepet i gjeldende rett ble vesentlig utvidet i 2000. Da ble alle former for truende atferd og «ute av stand»-tilfellene tatt med i voldtektsbestemmelsen, i tillegg til tradisjonelle tilfeller av vold og alvorlige trusler.

– Videre ble tilfeller der en tvinges til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller andre regnet som voldtekt, samt at grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert. Dermed kan vi si at voldtekt allerede i lovteksten inneholder flere ulike forøvelsesmåter. Strafferammesystemet forsterker dette, forteller professoren.

I Norge gjelder en minstestraff for voldtekt til samleie etter strl. § 292, samt en ytterligere skjerpet strafferamme ved grov voldtekt etter § 293. Sammenlignet med Sverige kan Jacobsen fortelle at straffenivået i Norge er forholdsvis strengt.
– En positiv side av det sammensatte voldtektsbegrepet i norsk rett er at mange av tilfellene som i andre land er nevnt som nødvendige for å regulere voldtekt, allerede er regulert etter norsk rett. Samtidig kan det rettes innvendinger mot reguleringen på flere områder, både når det gjelder rekkevidden, minstestraffen og en generelt dårlig sammenheng med andre forbrytelser.

Veronika Taran Wiese kan fortelle at en konsekvens av gjeldende straffelovgivning er at politiet og domstolene må fokusere på de kvalifiserende omstendighetene fastsatt i loven, fremfor å vurdere om begge partene har samtykket til den seksuelle omgangen.
– Det er ikke stilt noe krav i dagens lovgivning om at begge parter må samtykke før seksuell omgang.


Mulige svakheter ved lovverket

Wiese mener dagens lovverk ikke evner å fange opp alle formene for ufrivillig seksuell omgang, eksempelvis der den ufriville part bare har gjort verbal motstand.
– Dersom den aktive part ikke har brukt fysisk makt eller truende atferd for å oppnå den seksuelle omgangen, og heller ikke utnyttet at den ufrivillige var i en svekket tilstand, vil omgangen være straffri.

Wiese kan fortelle at det heller ikke eksisterer et strafferettslig vern for å kunne velge bevisst på et hvert tidspunkt om man ønsker å delta eller ikke i seksuelle handlinger. Et eksempel er der et par starter seksuell omgang som er ønsket fra begge parter, men der den ene parten sovner uten at det medfører at den andre parten avbryter omgangen.
– I en slik situasjon er det lovlig å fortsette den seksuelle omgangen uten å kunne forsikre seg om at partneren har lyst. I dagligtalen er all ufrivillig sex omtalt som voldtekt, også der vedkommende sier tydelig nei til sex, mens den andre part likevel fortsetter. Voldtektsanmeldelser om slike hendelser henlegges. Det er problematisk at loven ikke samsvarer med folks oppfatning av hva voldtekt er, meddeler hun.
 

Videre uttaler Wiese at den gjeldende voldtektsdefinisjonen er uklar.

– Hva betyr det å være ute av stand til å motsette seg seksuell omgang? Omfattes frystilfeller av vilkåret? Man kan også frykte vold eller annen reaksjon fra overgriperen, og derfor ikke komme med innsigelser. Tolkningen av dette vilkåret har vist seg å være snever i domstolene.

JURK underviser ungdom og unge voksne om voldtekt. Det har imidlertid vist seg vanskelig å formidle de kvalifiserende omstendighetene fastsatt etter loven. Wiese mener derfor at det hadde vært lettere om man kunne fastslå at seksuell omgang uten samtykke er voldtekt og konsentrere undervisningen om hva et samtykke kan innebære.

– En samtykkelov vil derfor kunne ha en oppdragende effekt, mener Wiese.

Rettsbeskyttelse til ofrene for voldtekt og overgrep

For Wiese vil en samtykkelov som forbyr sex uten samtykke kunne innebære en bedring av rettsvernet mot krenkelser av spesielt kvinners seksuelle autonomi og fysiske integritet.
–  En samtykkelov vil kunne styrke kvinners frie vilje. Jeg nevner kvinner eksplisitt her, fordi kvinner er mest utsatt for voldtekt og fordi voldtekt i hovedsak utøves av menn. Det er viktig å ha mulighet til å anmelde et overgrep. En samtykkelov vil også kunne bidra til at ansvaret plasseres der det hører hjemme, nemlig hos overgriper, meddeler hun.
Videre påpeker Wiese at en samtykkelov ikke vil sette overgriperens rettssikkerhet på spill.
– Uskyldspresumpsjonen vil bestå.
 


Veronika Taran Wiese, Foto: JURK
JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese mener at en samtykkelov vil ha oppdragende effekt, og at en dermed ikke bare kan se på lovbestemmelsens rettslige betydning.

Samtykkelov i nabolandet

Sverige innførte en egen samtykkelov 1. juli 2018. Loven innebar at seksuell omgang nå blir regnet som voldtekt dersom den ene parten ikke eksplisitt gir sitt samtykke. Dermed er det ikke lenger et krav om at voldtekt skal omfatte vold og trusler 1 . Etter innføringen av samtykkeloven har antall voldtektsdommer i Sverige økt med 75 prosent 2 .

Jacobsen påpeker at hvordan en liknende lov vil kunne fungere i praksis i Norge, er noe uklart.

- Økningen i Sverige knytter seg særlig til saker som allerede straffes som voldtekt i Norge, sier han.


Effekten av en mulig samtykkelov

Wiese er klar på at en samtykkelov vil kunne medføre at voldtektsdefinisjonen blir tydeligere, hvilket vil gjøre det enklere ovenfor både overgriper og den utsatte å forstå hva som er rett og galt.
–  I Sverige omfattes typetilfeller samtykkeloven ønsket å dekke, herunder overgrep der den utsatte har reagert med passivitet. Flere overgripere vil etter en samtykkelov kunne bli dømt, ettersom loven vil kunne favne om flere tilfeller enn dagens lovgivning. Dette er viktig ettersom seksuell omgang uten samtykke er klart straffverdig.

Wiese mener derfor en samtykkelov i større grad vil flytte ansvaret over på overgriper og hvordan vedkommende har forsikret seg om at personen han eller hun hadde seksuell omgang med, samtykket til dette.

Norge har tidligere blitt kritisert av FNs kvinnekomité på bakgrunn av voldtektslovgivningen vår 3 . Wiese mener dette er klare tegn på at en endring må til.
– Etter internasjonale menneskerettigheter er essensen av voldtekt mangelen på samtykke. I Norge er essensen derimot bruk av vold, truende atferd og maktforskjeller. Det å innarbeide et samtykkekrav i loven vil harmonere bedre med anbefalingene fra internasjonalt hold.

Jacobsen opplever «samtykkelov» som et begrep som kan favne om mange ulike løsninger og lovutforminger, med uklare faktorer knyttet til hvordan loven vil virke og følges opp i strafferettsapparatet. Ikke minst blir det underliggende spørsmålet hvem som i det hele tatt skal regnes som ofre for «voldtekt». 

En samtykkelov kan derfor ifølge Jacobsen ha mange ulike virkninger, både på det individuelle og sosiale plan.
–  Det kan bli lettere å anmelde voldtekt, men følgen er kanskje dermed også flere henleggelser. Loven kan på den ene siden virke «oppdragende», ettersom det kan bli enklere å formidle hva voldtekt er. Samtidig kan loven også skape usikkerhet med tanke på hvor grensene for voldtekt går. Spørsmålet avhenger slik sett av hvordan loven nærmere utformes, kommuniseres og følges opp av strafferettsapparatet.
 


Jørn Jacobsen, Foto: UiB
Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen mener at voldtekstilfellene som en samtykkelov fanger opp allerede er regulert etter et norsk rett, og at samtykkeloven dermed ikke bør være en diskusjon om man er for eller imot.

Bevissituasjonen ved etterforskning av overgrep og voldtekt

Mangelen på vitnebevis og tekniske bevis, slik at avgjørelsen i stor grad beror på en samlet vurdering av troverdighetene i forklaringen til de involverte i saken, gjør at bevissituasjonen ofte byr på problemer.
– I Sverige er det likevel flere fellende dommer med sterke bevis etter at samtykkeloven trådte i kraft. Det oppstår dessuten bredere bevismuligheter ved en samtykkelov, eksempelvis samtaler både i forkant av og etter den seksuelle omgangen, forteller hun.

Jacobsens erfaring er at samtykkelovens mulige virkning i etterforskningen er omdiskutert.
– Noen mener en samtykkelov i etterforskningssammenheng vil gjøre det enklere å bevise voldtekt, mens andre mener loven kan føre til et uheldig fokus på offerets opptreden. Den nærmere utformingen av loven er derfor et viktig tema. 
Avslutningsvis bemerker Jacobsen at det etter hans syn vil være begrensende å føre eventuelle diskusjoner vedrørende en samtykkelov som et spørsmål om for eller mot.
– Uttrykket «samtykkelov» dekker så mange varianter, med ulike implikasjoner. Vi bør heller ta utgangspunkt i at de aller fleste er enige om at det skal være et tydelig vern mot seksuelle krenkelser, men så bli mer presise og snakke om hvilke andre handlingsmåter vi eventuelt mener bør rammes av voldtektsbetegnelsen, hva som er de konkrete manglene ved dagens lovverk, hvilke alternativer vi har i dagens regulering og hvordan vernet mot seksuelle krenkelser mer allment bør utformes.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.