Bare ja betyr ja – eller?

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse 

Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen og JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese om en mulig samtykkelov i Norge. 
 

Én at ti norske kvinner har blitt voldtatt minst én gang, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. For både menn og kvinner er det store mørketall tilknyttet voldtekt. Amnesty er blant dem som har tatt til orde for at Norge trenger en samtykkelov for å ivareta voldtektsutsattes rettstrygghet, men hvilke juridiske problemstillinger aktualiseres ved en mulig innføring av en samtykkelov?

Forslaget om en samtykkelov i Norge ble fremmet av Sosialistisk Venstreparti (SV) i 2017, hvor flertallet på Stortinget stemte mot forslaget. Debatten rundt en mulig samtykkelov har imidlertid ikke stilnet siden den gang, og har den siste tiden bare blitt mer og mer dagsaktuell. Med nye lover følger nye rettslige problemstillinger. Injuria tok derfor kontakt med professor i strafferett, Jørn Jacobsen, og fagrådgiver i JURK, Veronika Taran Wiese, om hvordan rettssituasjonen vil kunne stille seg dersom Norge innfører en samtykkelov.
 

Dagens rettstilstand – et sammensatt voldtektsbegrep

I dag er voldtekt regulert i straffeloven § 291. Jacobsen kan fortelle at voldtektsbegrepet i gjeldende rett ble vesentlig utvidet i 2000. Da ble alle former for truende atferd og «ute av stand»-tilfellene tatt med i voldtektsbestemmelsen, i tillegg til tradisjonelle tilfeller av vold og alvorlige trusler.

– Videre ble tilfeller der en tvinges til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller andre regnet som voldtekt, samt at grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert. Dermed kan vi si at voldtekt allerede i lovteksten inneholder flere ulike forøvelsesmåter. Strafferammesystemet forsterker dette, forteller professoren.

I Norge gjelder en minstestraff for voldtekt til samleie etter strl. § 292, samt en ytterligere skjerpet strafferamme ved grov voldtekt etter § 293. Sammenlignet med Sverige kan Jacobsen fortelle at straffenivået i Norge er forholdsvis strengt.
– En positiv side av det sammensatte voldtektsbegrepet i norsk rett er at mange av tilfellene som i andre land er nevnt som nødvendige for å regulere voldtekt, allerede er regulert etter norsk rett. Samtidig kan det rettes innvendinger mot reguleringen på flere områder, både når det gjelder rekkevidden, minstestraffen og en generelt dårlig sammenheng med andre forbrytelser.

Veronika Taran Wiese kan fortelle at en konsekvens av gjeldende straffelovgivning er at politiet og domstolene må fokusere på de kvalifiserende omstendighetene fastsatt i loven, fremfor å vurdere om begge partene har samtykket til den seksuelle omgangen.
– Det er ikke stilt noe krav i dagens lovgivning om at begge parter må samtykke før seksuell omgang.


Mulige svakheter ved lovverket

Wiese mener dagens lovverk ikke evner å fange opp alle formene for ufrivillig seksuell omgang, eksempelvis der den ufriville part bare har gjort verbal motstand.
– Dersom den aktive part ikke har brukt fysisk makt eller truende atferd for å oppnå den seksuelle omgangen, og heller ikke utnyttet at den ufrivillige var i en svekket tilstand, vil omgangen være straffri.

Wiese kan fortelle at det heller ikke eksisterer et strafferettslig vern for å kunne velge bevisst på et hvert tidspunkt om man ønsker å delta eller ikke i seksuelle handlinger. Et eksempel er der et par starter seksuell omgang som er ønsket fra begge parter, men der den ene parten sovner uten at det medfører at den andre parten avbryter omgangen.
– I en slik situasjon er det lovlig å fortsette den seksuelle omgangen uten å kunne forsikre seg om at partneren har lyst. I dagligtalen er all ufrivillig sex omtalt som voldtekt, også der vedkommende sier tydelig nei til sex, mens den andre part likevel fortsetter. Voldtektsanmeldelser om slike hendelser henlegges. Det er problematisk at loven ikke samsvarer med folks oppfatning av hva voldtekt er, meddeler hun.
 

Videre uttaler Wiese at den gjeldende voldtektsdefinisjonen er uklar.

– Hva betyr det å være ute av stand til å motsette seg seksuell omgang? Omfattes frystilfeller av vilkåret? Man kan også frykte vold eller annen reaksjon fra overgriperen, og derfor ikke komme med innsigelser. Tolkningen av dette vilkåret har vist seg å være snever i domstolene.

JURK underviser ungdom og unge voksne om voldtekt. Det har imidlertid vist seg vanskelig å formidle de kvalifiserende omstendighetene fastsatt etter loven. Wiese mener derfor at det hadde vært lettere om man kunne fastslå at seksuell omgang uten samtykke er voldtekt og konsentrere undervisningen om hva et samtykke kan innebære.

– En samtykkelov vil derfor kunne ha en oppdragende effekt, mener Wiese.

Rettsbeskyttelse til ofrene for voldtekt og overgrep

For Wiese vil en samtykkelov som forbyr sex uten samtykke kunne innebære en bedring av rettsvernet mot krenkelser av spesielt kvinners seksuelle autonomi og fysiske integritet.
–  En samtykkelov vil kunne styrke kvinners frie vilje. Jeg nevner kvinner eksplisitt her, fordi kvinner er mest utsatt for voldtekt og fordi voldtekt i hovedsak utøves av menn. Det er viktig å ha mulighet til å anmelde et overgrep. En samtykkelov vil også kunne bidra til at ansvaret plasseres der det hører hjemme, nemlig hos overgriper, meddeler hun.
Videre påpeker Wiese at en samtykkelov ikke vil sette overgriperens rettssikkerhet på spill.
– Uskyldspresumpsjonen vil bestå.
 


Veronika Taran Wiese, Foto: JURK
JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese mener at en samtykkelov vil ha oppdragende effekt, og at en dermed ikke bare kan se på lovbestemmelsens rettslige betydning.

Samtykkelov i nabolandet

Sverige innførte en egen samtykkelov 1. juli 2018. Loven innebar at seksuell omgang nå blir regnet som voldtekt dersom den ene parten ikke eksplisitt gir sitt samtykke. Dermed er det ikke lenger et krav om at voldtekt skal omfatte vold og trusler 1 . Etter innføringen av samtykkeloven har antall voldtektsdommer i Sverige økt med 75 prosent 2 .

Jacobsen påpeker at hvordan en liknende lov vil kunne fungere i praksis i Norge, er noe uklart.

- Økningen i Sverige knytter seg særlig til saker som allerede straffes som voldtekt i Norge, sier han.


Effekten av en mulig samtykkelov

Wiese er klar på at en samtykkelov vil kunne medføre at voldtektsdefinisjonen blir tydeligere, hvilket vil gjøre det enklere ovenfor både overgriper og den utsatte å forstå hva som er rett og galt.
–  I Sverige omfattes typetilfeller samtykkeloven ønsket å dekke, herunder overgrep der den utsatte har reagert med passivitet. Flere overgripere vil etter en samtykkelov kunne bli dømt, ettersom loven vil kunne favne om flere tilfeller enn dagens lovgivning. Dette er viktig ettersom seksuell omgang uten samtykke er klart straffverdig.

Wiese mener derfor en samtykkelov i større grad vil flytte ansvaret over på overgriper og hvordan vedkommende har forsikret seg om at personen han eller hun hadde seksuell omgang med, samtykket til dette.

Norge har tidligere blitt kritisert av FNs kvinnekomité på bakgrunn av voldtektslovgivningen vår 3 . Wiese mener dette er klare tegn på at en endring må til.
– Etter internasjonale menneskerettigheter er essensen av voldtekt mangelen på samtykke. I Norge er essensen derimot bruk av vold, truende atferd og maktforskjeller. Det å innarbeide et samtykkekrav i loven vil harmonere bedre med anbefalingene fra internasjonalt hold.

Jacobsen opplever «samtykkelov» som et begrep som kan favne om mange ulike løsninger og lovutforminger, med uklare faktorer knyttet til hvordan loven vil virke og følges opp i strafferettsapparatet. Ikke minst blir det underliggende spørsmålet hvem som i det hele tatt skal regnes som ofre for «voldtekt». 

En samtykkelov kan derfor ifølge Jacobsen ha mange ulike virkninger, både på det individuelle og sosiale plan.
–  Det kan bli lettere å anmelde voldtekt, men følgen er kanskje dermed også flere henleggelser. Loven kan på den ene siden virke «oppdragende», ettersom det kan bli enklere å formidle hva voldtekt er. Samtidig kan loven også skape usikkerhet med tanke på hvor grensene for voldtekt går. Spørsmålet avhenger slik sett av hvordan loven nærmere utformes, kommuniseres og følges opp av strafferettsapparatet.
 


Jørn Jacobsen, Foto: UiB
Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen mener at voldtekstilfellene som en samtykkelov fanger opp allerede er regulert etter et norsk rett, og at samtykkeloven dermed ikke bør være en diskusjon om man er for eller imot.

Bevissituasjonen ved etterforskning av overgrep og voldtekt

Mangelen på vitnebevis og tekniske bevis, slik at avgjørelsen i stor grad beror på en samlet vurdering av troverdighetene i forklaringen til de involverte i saken, gjør at bevissituasjonen ofte byr på problemer.
– I Sverige er det likevel flere fellende dommer med sterke bevis etter at samtykkeloven trådte i kraft. Det oppstår dessuten bredere bevismuligheter ved en samtykkelov, eksempelvis samtaler både i forkant av og etter den seksuelle omgangen, forteller hun.

Jacobsens erfaring er at samtykkelovens mulige virkning i etterforskningen er omdiskutert.
– Noen mener en samtykkelov i etterforskningssammenheng vil gjøre det enklere å bevise voldtekt, mens andre mener loven kan føre til et uheldig fokus på offerets opptreden. Den nærmere utformingen av loven er derfor et viktig tema. 
Avslutningsvis bemerker Jacobsen at det etter hans syn vil være begrensende å føre eventuelle diskusjoner vedrørende en samtykkelov som et spørsmål om for eller mot.
– Uttrykket «samtykkelov» dekker så mange varianter, med ulike implikasjoner. Vi bør heller ta utgangspunkt i at de aller fleste er enige om at det skal være et tydelig vern mot seksuelle krenkelser, men så bli mer presise og snakke om hvilke andre handlingsmåter vi eventuelt mener bør rammes av voldtektsbetegnelsen, hva som er de konkrete manglene ved dagens lovverk, hvilke alternativer vi har i dagens regulering og hvordan vernet mot seksuelle krenkelser mer allment bør utformes.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.