Bare ja betyr ja – eller?

Injuria.no • 21. januar 2021

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse 

Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen og JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese om en mulig samtykkelov i Norge. 
 

Én at ti norske kvinner har blitt voldtatt minst én gang, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. For både menn og kvinner er det store mørketall tilknyttet voldtekt. Amnesty er blant dem som har tatt til orde for at Norge trenger en samtykkelov for å ivareta voldtektsutsattes rettstrygghet, men hvilke juridiske problemstillinger aktualiseres ved en mulig innføring av en samtykkelov?

Forslaget om en samtykkelov i Norge ble fremmet av Sosialistisk Venstreparti (SV) i 2017, hvor flertallet på Stortinget stemte mot forslaget. Debatten rundt en mulig samtykkelov har imidlertid ikke stilnet siden den gang, og har den siste tiden bare blitt mer og mer dagsaktuell. Med nye lover følger nye rettslige problemstillinger. Injuria tok derfor kontakt med professor i strafferett, Jørn Jacobsen, og fagrådgiver i JURK, Veronika Taran Wiese, om hvordan rettssituasjonen vil kunne stille seg dersom Norge innfører en samtykkelov.
 

Dagens rettstilstand – et sammensatt voldtektsbegrep

I dag er voldtekt regulert i straffeloven § 291. Jacobsen kan fortelle at voldtektsbegrepet i gjeldende rett ble vesentlig utvidet i 2000. Da ble alle former for truende atferd og «ute av stand»-tilfellene tatt med i voldtektsbestemmelsen, i tillegg til tradisjonelle tilfeller av vold og alvorlige trusler.

– Videre ble tilfeller der en tvinges til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller andre regnet som voldtekt, samt at grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert. Dermed kan vi si at voldtekt allerede i lovteksten inneholder flere ulike forøvelsesmåter. Strafferammesystemet forsterker dette, forteller professoren.

I Norge gjelder en minstestraff for voldtekt til samleie etter strl. § 292, samt en ytterligere skjerpet strafferamme ved grov voldtekt etter § 293. Sammenlignet med Sverige kan Jacobsen fortelle at straffenivået i Norge er forholdsvis strengt.
– En positiv side av det sammensatte voldtektsbegrepet i norsk rett er at mange av tilfellene som i andre land er nevnt som nødvendige for å regulere voldtekt, allerede er regulert etter norsk rett. Samtidig kan det rettes innvendinger mot reguleringen på flere områder, både når det gjelder rekkevidden, minstestraffen og en generelt dårlig sammenheng med andre forbrytelser.

Veronika Taran Wiese kan fortelle at en konsekvens av gjeldende straffelovgivning er at politiet og domstolene må fokusere på de kvalifiserende omstendighetene fastsatt i loven, fremfor å vurdere om begge partene har samtykket til den seksuelle omgangen.
– Det er ikke stilt noe krav i dagens lovgivning om at begge parter må samtykke før seksuell omgang.


Mulige svakheter ved lovverket

Wiese mener dagens lovverk ikke evner å fange opp alle formene for ufrivillig seksuell omgang, eksempelvis der den ufriville part bare har gjort verbal motstand.
– Dersom den aktive part ikke har brukt fysisk makt eller truende atferd for å oppnå den seksuelle omgangen, og heller ikke utnyttet at den ufrivillige var i en svekket tilstand, vil omgangen være straffri.

Wiese kan fortelle at det heller ikke eksisterer et strafferettslig vern for å kunne velge bevisst på et hvert tidspunkt om man ønsker å delta eller ikke i seksuelle handlinger. Et eksempel er der et par starter seksuell omgang som er ønsket fra begge parter, men der den ene parten sovner uten at det medfører at den andre parten avbryter omgangen.
– I en slik situasjon er det lovlig å fortsette den seksuelle omgangen uten å kunne forsikre seg om at partneren har lyst. I dagligtalen er all ufrivillig sex omtalt som voldtekt, også der vedkommende sier tydelig nei til sex, mens den andre part likevel fortsetter. Voldtektsanmeldelser om slike hendelser henlegges. Det er problematisk at loven ikke samsvarer med folks oppfatning av hva voldtekt er, meddeler hun.
 

Videre uttaler Wiese at den gjeldende voldtektsdefinisjonen er uklar.

– Hva betyr det å være ute av stand til å motsette seg seksuell omgang? Omfattes frystilfeller av vilkåret? Man kan også frykte vold eller annen reaksjon fra overgriperen, og derfor ikke komme med innsigelser. Tolkningen av dette vilkåret har vist seg å være snever i domstolene.

JURK underviser ungdom og unge voksne om voldtekt. Det har imidlertid vist seg vanskelig å formidle de kvalifiserende omstendighetene fastsatt etter loven. Wiese mener derfor at det hadde vært lettere om man kunne fastslå at seksuell omgang uten samtykke er voldtekt og konsentrere undervisningen om hva et samtykke kan innebære.

– En samtykkelov vil derfor kunne ha en oppdragende effekt, mener Wiese.

Rettsbeskyttelse til ofrene for voldtekt og overgrep

For Wiese vil en samtykkelov som forbyr sex uten samtykke kunne innebære en bedring av rettsvernet mot krenkelser av spesielt kvinners seksuelle autonomi og fysiske integritet.
–  En samtykkelov vil kunne styrke kvinners frie vilje. Jeg nevner kvinner eksplisitt her, fordi kvinner er mest utsatt for voldtekt og fordi voldtekt i hovedsak utøves av menn. Det er viktig å ha mulighet til å anmelde et overgrep. En samtykkelov vil også kunne bidra til at ansvaret plasseres der det hører hjemme, nemlig hos overgriper, meddeler hun.
Videre påpeker Wiese at en samtykkelov ikke vil sette overgriperens rettssikkerhet på spill.
– Uskyldspresumpsjonen vil bestå.
 


Veronika Taran Wiese, Foto: JURK
JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese mener at en samtykkelov vil ha oppdragende effekt, og at en dermed ikke bare kan se på lovbestemmelsens rettslige betydning.

Samtykkelov i nabolandet

Sverige innførte en egen samtykkelov 1. juli 2018. Loven innebar at seksuell omgang nå blir regnet som voldtekt dersom den ene parten ikke eksplisitt gir sitt samtykke. Dermed er det ikke lenger et krav om at voldtekt skal omfatte vold og trusler 1 . Etter innføringen av samtykkeloven har antall voldtektsdommer i Sverige økt med 75 prosent 2 .

Jacobsen påpeker at hvordan en liknende lov vil kunne fungere i praksis i Norge, er noe uklart.

- Økningen i Sverige knytter seg særlig til saker som allerede straffes som voldtekt i Norge, sier han.


Effekten av en mulig samtykkelov

Wiese er klar på at en samtykkelov vil kunne medføre at voldtektsdefinisjonen blir tydeligere, hvilket vil gjøre det enklere ovenfor både overgriper og den utsatte å forstå hva som er rett og galt.
–  I Sverige omfattes typetilfeller samtykkeloven ønsket å dekke, herunder overgrep der den utsatte har reagert med passivitet. Flere overgripere vil etter en samtykkelov kunne bli dømt, ettersom loven vil kunne favne om flere tilfeller enn dagens lovgivning. Dette er viktig ettersom seksuell omgang uten samtykke er klart straffverdig.

Wiese mener derfor en samtykkelov i større grad vil flytte ansvaret over på overgriper og hvordan vedkommende har forsikret seg om at personen han eller hun hadde seksuell omgang med, samtykket til dette.

Norge har tidligere blitt kritisert av FNs kvinnekomité på bakgrunn av voldtektslovgivningen vår 3 . Wiese mener dette er klare tegn på at en endring må til.
– Etter internasjonale menneskerettigheter er essensen av voldtekt mangelen på samtykke. I Norge er essensen derimot bruk av vold, truende atferd og maktforskjeller. Det å innarbeide et samtykkekrav i loven vil harmonere bedre med anbefalingene fra internasjonalt hold.

Jacobsen opplever «samtykkelov» som et begrep som kan favne om mange ulike løsninger og lovutforminger, med uklare faktorer knyttet til hvordan loven vil virke og følges opp i strafferettsapparatet. Ikke minst blir det underliggende spørsmålet hvem som i det hele tatt skal regnes som ofre for «voldtekt». 

En samtykkelov kan derfor ifølge Jacobsen ha mange ulike virkninger, både på det individuelle og sosiale plan.
–  Det kan bli lettere å anmelde voldtekt, men følgen er kanskje dermed også flere henleggelser. Loven kan på den ene siden virke «oppdragende», ettersom det kan bli enklere å formidle hva voldtekt er. Samtidig kan loven også skape usikkerhet med tanke på hvor grensene for voldtekt går. Spørsmålet avhenger slik sett av hvordan loven nærmere utformes, kommuniseres og følges opp av strafferettsapparatet.
 


Jørn Jacobsen, Foto: UiB
Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen mener at voldtekstilfellene som en samtykkelov fanger opp allerede er regulert etter et norsk rett, og at samtykkeloven dermed ikke bør være en diskusjon om man er for eller imot.

Bevissituasjonen ved etterforskning av overgrep og voldtekt

Mangelen på vitnebevis og tekniske bevis, slik at avgjørelsen i stor grad beror på en samlet vurdering av troverdighetene i forklaringen til de involverte i saken, gjør at bevissituasjonen ofte byr på problemer.
– I Sverige er det likevel flere fellende dommer med sterke bevis etter at samtykkeloven trådte i kraft. Det oppstår dessuten bredere bevismuligheter ved en samtykkelov, eksempelvis samtaler både i forkant av og etter den seksuelle omgangen, forteller hun.

Jacobsens erfaring er at samtykkelovens mulige virkning i etterforskningen er omdiskutert.
– Noen mener en samtykkelov i etterforskningssammenheng vil gjøre det enklere å bevise voldtekt, mens andre mener loven kan føre til et uheldig fokus på offerets opptreden. Den nærmere utformingen av loven er derfor et viktig tema. 
Avslutningsvis bemerker Jacobsen at det etter hans syn vil være begrensende å føre eventuelle diskusjoner vedrørende en samtykkelov som et spørsmål om for eller mot.
– Uttrykket «samtykkelov» dekker så mange varianter, med ulike implikasjoner. Vi bør heller ta utgangspunkt i at de aller fleste er enige om at det skal være et tydelig vern mot seksuelle krenkelser, men så bli mer presise og snakke om hvilke andre handlingsmåter vi eventuelt mener bør rammes av voldtektsbetegnelsen, hva som er de konkrete manglene ved dagens lovverk, hvilke alternativer vi har i dagens regulering og hvordan vernet mot seksuelle krenkelser mer allment bør utformes.

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Av Jussbuss • 12. desember 2025
«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene? Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler". Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning. Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen. Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger? Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer. Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet. Kilder: Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Av ELSA: Adele Sofie Skogmo, Emma Helene Husebæk og Maria Jørgensen • 12. desember 2025
Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser. Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. Miljørettens sovende bestemmelse Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1 Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig. Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig. Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2 Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3 I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene. Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt. Et steg i riktig retning? I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon. Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade. Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt. Et rettslig maraton Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere. Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5 For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår. Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon. En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser. Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold. Litteraturliste: [1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv) [2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25. [3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024. [4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition (5) Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121 (6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024 (7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.