Anmeldelse og bildeserie: Jusrevyen 2019

Injuria.no • 29. januar 2019

Skrevet av Marie Bakken
Foto: Malin Askevold Helle

Jusrevyen 2019: Jungeltelegrafen 

Forventningene til årets jusrevy var som vanlig høye. Jusrevyen har levert forestillinger av høy kvalitet i mange år. Det var derfor naturlig at Straffbar oste av forventning på premierekvelden. Det var satt frem velkomstdrinker, og det var god stemning i 3. etasje på Dragefjellet denne kvelden. Publikum var festkledde, og bare var åpen. Forholdene lå absolutt til rette for en uforglemmelig kveld. 

Som tittelen insinuerer handlet årets revy om ryktebørsen på Dragefjellet. Da kommer man selvsagt ikke unna sosiale medier, det er tross alt 2019. Nora Nokhart og Eivind Abrahamsen ønsker velkommen, og sier samtidig litt om hva som har inspirert skrivingen. Hvis det er noe vi jusstudenter er gode på så er det å spre rykter, hevder de. Jeg må jo si meg enig i det. De nevner eksempler fra den siste tiden: Bjellegate, tingsretteksamen, Lacrossens budsjett. Hvis du har fulgt med på Jodel og på praten i gangene skjønner du hva de mener. Publikum kjenner seg tydelig igjen. Det er altså vårt indirekte bidrag som har gjort denne revyen mulig, sier Nora og Eivind spøkefullt. Det hele sparkes i gang med sang og dans i klassisk revystil. ”Hva som er sant? Irrelevant!” synger skuespillerne av full hals. Dette åpningsnummeret treffer tematikken godt. Det synges og danses med stor selvtillit, og det er gøy å se på. 

Politikerharselas

Tematikken rundt #metoo er fremdeles høyaktuell. Her får flere sentrale politikere gjennomgå. Lager man revy basert på aktuelle temaer, er det vanskelig å komme utenom KrFs veivalg. Dette illustreres gjennom en en slags ”trekanttango”, hvor KrF danser med både Høyre og Arbeiderpartiet. Det innslaget mangler på morsomhet tas igjen på rått dansetalent. Uten at jeg er noen danseekspert vil jeg hevde at vi får se dans på høyt nivå. Imponerende løft og store bevegelser.

Kommentarfeltgeriljaen blir portrettert på mesterlig vis i en sketsj som tar utgangspunkt i noe så enkelt som kommentarfeltet under en kakeoppskrift. Alle som har lest mer enn et kommentarfelt kjenner umiddelbart igjen typene. Som så ofte ellers på internett sporer diskusjonen av. Før vi vet ordet av det handler debatten om innvandring, og vi får høre det berømte: ”jeg er ikke rasist, men...”. Publikum får også et unikt innblikk i en førsteklassings arbeid med ex.phil-oppgaven sin. Mens vi ser en som sitter ved et skrivebord, får vi også se hva som skjer på skjermen hans. Et Word-dokument er åpent, men Google blir flittig brukt til å søke opp ting som har mindre og mindre relevans til oppgaven. Studenten tørker støv, og lager til og med et gjøkur før han setter i gang med oppgaven. Også her er gjenkjenningsfaktoren høy, i alle fall for min egen del. 

Musikken fra Farmen begynner så å spille, og på skjermen får vi se introen til det som skal være Farmen 1999. Bildene viser et velkjent gårdsbruk fra Sørumsand. Det er selvsagt Orderud gård. ”Kampen for tilværelsen” blir brått langt mer alvorlig. 

Andre akt dras i gang av at bandet spiller en medley. Og vi må snakke litt om bandet. Mellom hver eneste sketsj spiller bandet kul og vakker musikk, slik at overgangene – og sceneryddingen – blir en fryd å høre på. Bandet bidrar til at forestillingen er gjennomført og har høy kvalitet. 

Kommunikasjon

Vi lever i en tid hvor en stor andel av kommunikasjonen vi driver med foregår skriftlig. Det er imidlertid fremdeles viktig å vise følelser og ansiktsuttrykk, selv om man ikke ser den man snakker med. Teknologien har heldigvis kommet så langt at vi har mulighet til å gjøre nettopp det. Med  emojis. Da sier det seg selv at hvilken emoji man velger å sende har like stor betydning som det man faktisk skriver. Tankeprosessen som skjer når vi velger hvilken emoji vi skal sende, klarer årets revy å lage særdeles god humor ut av. Det blir presentert som et toppmøte i hjernen, og argumenter for og imot ulike emojier drøftes, før avgjørelsen tas. Vi får også servert en suveren emoji-sang, skrevet på melodien til High School Musicals uforglemmelige ”Stick to the Status Quo”. Sånt blir det god stemning av!

Mange av sketsjene er helt enkle, slik som når skuespillerne stiller seg opp på scenen for å ha  hviskeleken. Her illustrerer de hvordan budskap forandres litt hver gang en ny person forteller det videre. Dette er universelt, og noe alle har opplevd. Det er også evig aktuelt, og for anledningen har de valgt vinterens abortdebatt som tema. 

Det enkleste innslaget er kanskje også det som høster mest krampelatter fra salen. En ”Jodel-slange” kommer ut på scenen og rister med en bjelle. Mer skal ikke til for å få en jusstudent til å le. Innslaget er også herlig internt. Det er vanskelig for utenforstående å fatte hvorfor bjeller er så gøy. Men interne sketsjer er jo det som skiller en jusrevy fra en hvilken som helst annen revy. Dette er en revy av og for jusstudenter, og det kommer tydelig frem med massevis av små, interne referanser gjennom hele forestillingen. 

Det kommer klart frem at det er lagt ned mange arbeidstimer for å få i stand denne forestillingen, og alle de involverte har god grunn til å være fornøyd med sluttresultatet. Jeg blir like overrasket hver år over hvor mange talentfulle og kreative studenter jeg deler lesesaler med. 

”Husk at dine ord har konsekvenser”

Mot slutten av forestillingen er det skrevet inn et nummer som ikke er humor. Nummeret har fått navnet ”Til nettrollene”, og det fremføres vakker sang, mens hatefulle kommentarer ruller over skjermen. Budskapet i sangen er at vi alle har et ansvar, og må stå sammen mot nettrollene. Dette innslaget gjør etter min mening årets revy til en forestilling som kombinerer humor og alvor på mesterlig vis. Hele revyen oppleves som en kritisk samfunnskommentar, og retter publikums oppmerksomhet til mange av de negative sidene ved kommunikasjonsplattformene vi benytter oss av alle sammen, hver eneste dag. Det vil jeg applaudere. Og som prikken over i-en, avsluttes denne forrykende revyen med en krystallklar oppfordring: ”Vær grei og snill, det får du til!” Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha sett årets revy. Den var nemlig ikke bare hysterisk morsom, men den hadde også et underliggende budskap, som bare blir mer og mer viktig. Jeg vil påstå at hvis ikke du var der, gikk du virkelig glipp av noe!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Lex Promille

Av Siggen og Begeret • 1. mai 2026
Akkurat som med Snusboks-leken skal du sende en gjenstand (helst Norges Lover) til den påstanden resonerer best med. Drikk hver gang du får den, eller når rimet slapper for hardt. Splash er selvfølgelig oblig!

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Av By Sabrina Eriksen-Zapata, Josefine Gløersen and Hilda Sønderland Lundanes - ELSA Bergen, Academic Activities Research Group (2025-2026) • 23. april 2026
Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability. Efficiency and Structure International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. Funding and legitimacy The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8 By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. Empowering the affected people Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term. Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis.