Anmeldelse og bildeserie: Jusrevyen 2019

Injuria.no • 29. januar 2019

Skrevet av Marie Bakken
Foto: Malin Askevold Helle

Jusrevyen 2019: Jungeltelegrafen 

Forventningene til årets jusrevy var som vanlig høye. Jusrevyen har levert forestillinger av høy kvalitet i mange år. Det var derfor naturlig at Straffbar oste av forventning på premierekvelden. Det var satt frem velkomstdrinker, og det var god stemning i 3. etasje på Dragefjellet denne kvelden. Publikum var festkledde, og bare var åpen. Forholdene lå absolutt til rette for en uforglemmelig kveld. 

Som tittelen insinuerer handlet årets revy om ryktebørsen på Dragefjellet. Da kommer man selvsagt ikke unna sosiale medier, det er tross alt 2019. Nora Nokhart og Eivind Abrahamsen ønsker velkommen, og sier samtidig litt om hva som har inspirert skrivingen. Hvis det er noe vi jusstudenter er gode på så er det å spre rykter, hevder de. Jeg må jo si meg enig i det. De nevner eksempler fra den siste tiden: Bjellegate, tingsretteksamen, Lacrossens budsjett. Hvis du har fulgt med på Jodel og på praten i gangene skjønner du hva de mener. Publikum kjenner seg tydelig igjen. Det er altså vårt indirekte bidrag som har gjort denne revyen mulig, sier Nora og Eivind spøkefullt. Det hele sparkes i gang med sang og dans i klassisk revystil. ”Hva som er sant? Irrelevant!” synger skuespillerne av full hals. Dette åpningsnummeret treffer tematikken godt. Det synges og danses med stor selvtillit, og det er gøy å se på. 

Politikerharselas

Tematikken rundt #metoo er fremdeles høyaktuell. Her får flere sentrale politikere gjennomgå. Lager man revy basert på aktuelle temaer, er det vanskelig å komme utenom KrFs veivalg. Dette illustreres gjennom en en slags ”trekanttango”, hvor KrF danser med både Høyre og Arbeiderpartiet. Det innslaget mangler på morsomhet tas igjen på rått dansetalent. Uten at jeg er noen danseekspert vil jeg hevde at vi får se dans på høyt nivå. Imponerende løft og store bevegelser.

Kommentarfeltgeriljaen blir portrettert på mesterlig vis i en sketsj som tar utgangspunkt i noe så enkelt som kommentarfeltet under en kakeoppskrift. Alle som har lest mer enn et kommentarfelt kjenner umiddelbart igjen typene. Som så ofte ellers på internett sporer diskusjonen av. Før vi vet ordet av det handler debatten om innvandring, og vi får høre det berømte: ”jeg er ikke rasist, men...”. Publikum får også et unikt innblikk i en førsteklassings arbeid med ex.phil-oppgaven sin. Mens vi ser en som sitter ved et skrivebord, får vi også se hva som skjer på skjermen hans. Et Word-dokument er åpent, men Google blir flittig brukt til å søke opp ting som har mindre og mindre relevans til oppgaven. Studenten tørker støv, og lager til og med et gjøkur før han setter i gang med oppgaven. Også her er gjenkjenningsfaktoren høy, i alle fall for min egen del. 

Musikken fra Farmen begynner så å spille, og på skjermen får vi se introen til det som skal være Farmen 1999. Bildene viser et velkjent gårdsbruk fra Sørumsand. Det er selvsagt Orderud gård. ”Kampen for tilværelsen” blir brått langt mer alvorlig. 

Andre akt dras i gang av at bandet spiller en medley. Og vi må snakke litt om bandet. Mellom hver eneste sketsj spiller bandet kul og vakker musikk, slik at overgangene – og sceneryddingen – blir en fryd å høre på. Bandet bidrar til at forestillingen er gjennomført og har høy kvalitet. 

Kommunikasjon

Vi lever i en tid hvor en stor andel av kommunikasjonen vi driver med foregår skriftlig. Det er imidlertid fremdeles viktig å vise følelser og ansiktsuttrykk, selv om man ikke ser den man snakker med. Teknologien har heldigvis kommet så langt at vi har mulighet til å gjøre nettopp det. Med  emojis. Da sier det seg selv at hvilken emoji man velger å sende har like stor betydning som det man faktisk skriver. Tankeprosessen som skjer når vi velger hvilken emoji vi skal sende, klarer årets revy å lage særdeles god humor ut av. Det blir presentert som et toppmøte i hjernen, og argumenter for og imot ulike emojier drøftes, før avgjørelsen tas. Vi får også servert en suveren emoji-sang, skrevet på melodien til High School Musicals uforglemmelige ”Stick to the Status Quo”. Sånt blir det god stemning av!

Mange av sketsjene er helt enkle, slik som når skuespillerne stiller seg opp på scenen for å ha  hviskeleken. Her illustrerer de hvordan budskap forandres litt hver gang en ny person forteller det videre. Dette er universelt, og noe alle har opplevd. Det er også evig aktuelt, og for anledningen har de valgt vinterens abortdebatt som tema. 

Det enkleste innslaget er kanskje også det som høster mest krampelatter fra salen. En ”Jodel-slange” kommer ut på scenen og rister med en bjelle. Mer skal ikke til for å få en jusstudent til å le. Innslaget er også herlig internt. Det er vanskelig for utenforstående å fatte hvorfor bjeller er så gøy. Men interne sketsjer er jo det som skiller en jusrevy fra en hvilken som helst annen revy. Dette er en revy av og for jusstudenter, og det kommer tydelig frem med massevis av små, interne referanser gjennom hele forestillingen. 

Det kommer klart frem at det er lagt ned mange arbeidstimer for å få i stand denne forestillingen, og alle de involverte har god grunn til å være fornøyd med sluttresultatet. Jeg blir like overrasket hver år over hvor mange talentfulle og kreative studenter jeg deler lesesaler med. 

”Husk at dine ord har konsekvenser”

Mot slutten av forestillingen er det skrevet inn et nummer som ikke er humor. Nummeret har fått navnet ”Til nettrollene”, og det fremføres vakker sang, mens hatefulle kommentarer ruller over skjermen. Budskapet i sangen er at vi alle har et ansvar, og må stå sammen mot nettrollene. Dette innslaget gjør etter min mening årets revy til en forestilling som kombinerer humor og alvor på mesterlig vis. Hele revyen oppleves som en kritisk samfunnskommentar, og retter publikums oppmerksomhet til mange av de negative sidene ved kommunikasjonsplattformene vi benytter oss av alle sammen, hver eneste dag. Det vil jeg applaudere. Og som prikken over i-en, avsluttes denne forrykende revyen med en krystallklar oppfordring: ”Vær grei og snill, det får du til!” Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha sett årets revy. Den var nemlig ikke bare hysterisk morsom, men den hadde også et underliggende budskap, som bare blir mer og mer viktig. Jeg vil påstå at hvis ikke du var der, gikk du virkelig glipp av noe!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Av Christine Egebakken • 26. juni 2025
Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen. Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner. Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser? Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser. Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden. Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus. Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner. Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Av Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, and Selma Z. Nasby - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen • 26. juni 2025
The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland. The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors. The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms. Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration. Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’. Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently. Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark. Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses. The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen. As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent. In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.