Anmeldelse og bildeserie: Jusrevyen 2019

Injuria.no • 29. januar 2019

Skrevet av Marie Bakken
Foto: Malin Askevold Helle

Jusrevyen 2019: Jungeltelegrafen 

Forventningene til årets jusrevy var som vanlig høye. Jusrevyen har levert forestillinger av høy kvalitet i mange år. Det var derfor naturlig at Straffbar oste av forventning på premierekvelden. Det var satt frem velkomstdrinker, og det var god stemning i 3. etasje på Dragefjellet denne kvelden. Publikum var festkledde, og bare var åpen. Forholdene lå absolutt til rette for en uforglemmelig kveld. 

Som tittelen insinuerer handlet årets revy om ryktebørsen på Dragefjellet. Da kommer man selvsagt ikke unna sosiale medier, det er tross alt 2019. Nora Nokhart og Eivind Abrahamsen ønsker velkommen, og sier samtidig litt om hva som har inspirert skrivingen. Hvis det er noe vi jusstudenter er gode på så er det å spre rykter, hevder de. Jeg må jo si meg enig i det. De nevner eksempler fra den siste tiden: Bjellegate, tingsretteksamen, Lacrossens budsjett. Hvis du har fulgt med på Jodel og på praten i gangene skjønner du hva de mener. Publikum kjenner seg tydelig igjen. Det er altså vårt indirekte bidrag som har gjort denne revyen mulig, sier Nora og Eivind spøkefullt. Det hele sparkes i gang med sang og dans i klassisk revystil. ”Hva som er sant? Irrelevant!” synger skuespillerne av full hals. Dette åpningsnummeret treffer tematikken godt. Det synges og danses med stor selvtillit, og det er gøy å se på. 

Politikerharselas

Tematikken rundt #metoo er fremdeles høyaktuell. Her får flere sentrale politikere gjennomgå. Lager man revy basert på aktuelle temaer, er det vanskelig å komme utenom KrFs veivalg. Dette illustreres gjennom en en slags ”trekanttango”, hvor KrF danser med både Høyre og Arbeiderpartiet. Det innslaget mangler på morsomhet tas igjen på rått dansetalent. Uten at jeg er noen danseekspert vil jeg hevde at vi får se dans på høyt nivå. Imponerende løft og store bevegelser.

Kommentarfeltgeriljaen blir portrettert på mesterlig vis i en sketsj som tar utgangspunkt i noe så enkelt som kommentarfeltet under en kakeoppskrift. Alle som har lest mer enn et kommentarfelt kjenner umiddelbart igjen typene. Som så ofte ellers på internett sporer diskusjonen av. Før vi vet ordet av det handler debatten om innvandring, og vi får høre det berømte: ”jeg er ikke rasist, men...”. Publikum får også et unikt innblikk i en førsteklassings arbeid med ex.phil-oppgaven sin. Mens vi ser en som sitter ved et skrivebord, får vi også se hva som skjer på skjermen hans. Et Word-dokument er åpent, men Google blir flittig brukt til å søke opp ting som har mindre og mindre relevans til oppgaven. Studenten tørker støv, og lager til og med et gjøkur før han setter i gang med oppgaven. Også her er gjenkjenningsfaktoren høy, i alle fall for min egen del. 

Musikken fra Farmen begynner så å spille, og på skjermen får vi se introen til det som skal være Farmen 1999. Bildene viser et velkjent gårdsbruk fra Sørumsand. Det er selvsagt Orderud gård. ”Kampen for tilværelsen” blir brått langt mer alvorlig. 

Andre akt dras i gang av at bandet spiller en medley. Og vi må snakke litt om bandet. Mellom hver eneste sketsj spiller bandet kul og vakker musikk, slik at overgangene – og sceneryddingen – blir en fryd å høre på. Bandet bidrar til at forestillingen er gjennomført og har høy kvalitet. 

Kommunikasjon

Vi lever i en tid hvor en stor andel av kommunikasjonen vi driver med foregår skriftlig. Det er imidlertid fremdeles viktig å vise følelser og ansiktsuttrykk, selv om man ikke ser den man snakker med. Teknologien har heldigvis kommet så langt at vi har mulighet til å gjøre nettopp det. Med  emojis. Da sier det seg selv at hvilken emoji man velger å sende har like stor betydning som det man faktisk skriver. Tankeprosessen som skjer når vi velger hvilken emoji vi skal sende, klarer årets revy å lage særdeles god humor ut av. Det blir presentert som et toppmøte i hjernen, og argumenter for og imot ulike emojier drøftes, før avgjørelsen tas. Vi får også servert en suveren emoji-sang, skrevet på melodien til High School Musicals uforglemmelige ”Stick to the Status Quo”. Sånt blir det god stemning av!

Mange av sketsjene er helt enkle, slik som når skuespillerne stiller seg opp på scenen for å ha  hviskeleken. Her illustrerer de hvordan budskap forandres litt hver gang en ny person forteller det videre. Dette er universelt, og noe alle har opplevd. Det er også evig aktuelt, og for anledningen har de valgt vinterens abortdebatt som tema. 

Det enkleste innslaget er kanskje også det som høster mest krampelatter fra salen. En ”Jodel-slange” kommer ut på scenen og rister med en bjelle. Mer skal ikke til for å få en jusstudent til å le. Innslaget er også herlig internt. Det er vanskelig for utenforstående å fatte hvorfor bjeller er så gøy. Men interne sketsjer er jo det som skiller en jusrevy fra en hvilken som helst annen revy. Dette er en revy av og for jusstudenter, og det kommer tydelig frem med massevis av små, interne referanser gjennom hele forestillingen. 

Det kommer klart frem at det er lagt ned mange arbeidstimer for å få i stand denne forestillingen, og alle de involverte har god grunn til å være fornøyd med sluttresultatet. Jeg blir like overrasket hver år over hvor mange talentfulle og kreative studenter jeg deler lesesaler med. 

”Husk at dine ord har konsekvenser”

Mot slutten av forestillingen er det skrevet inn et nummer som ikke er humor. Nummeret har fått navnet ”Til nettrollene”, og det fremføres vakker sang, mens hatefulle kommentarer ruller over skjermen. Budskapet i sangen er at vi alle har et ansvar, og må stå sammen mot nettrollene. Dette innslaget gjør etter min mening årets revy til en forestilling som kombinerer humor og alvor på mesterlig vis. Hele revyen oppleves som en kritisk samfunnskommentar, og retter publikums oppmerksomhet til mange av de negative sidene ved kommunikasjonsplattformene vi benytter oss av alle sammen, hver eneste dag. Det vil jeg applaudere. Og som prikken over i-en, avsluttes denne forrykende revyen med en krystallklar oppfordring: ”Vær grei og snill, det får du til!” Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha sett årets revy. Den var nemlig ikke bare hysterisk morsom, men den hadde også et underliggende budskap, som bare blir mer og mer viktig. Jeg vil påstå at hvis ikke du var der, gikk du virkelig glipp av noe!

 

< Eldre innlegg

Nyere innlegg >

Zapffes maksimerende metode

Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent • 28. oktober 2026
Zapffes maksimerende metode Av Eirik Zondag Hustad – kulturskribent «Maksimering» er et mye diskutert begrep i samtiden. Det fremstilles gjerne som ønske om å presse noe mot det ytterste, uten at prosessen egentlig har noe naturlig sluttpunkt. Begrepet må sies å ha bygget seg opp en negativ konnotasjon, gjerne fordi sluttpunktet er satt av andre, trender og det målbare og gir dermed lett gjenklang av narsissisme og overfladisk resultatsøken. Men er det mulig å tillegge begrepet en annen betydning? Ja foreslår jeg. En kort gjennomgang av juristen, filosofen, klatreren og pessimisten Peter Wessel Zapffe (1899-1990) mener jeg kan gi «jussmaxing» en betydning som ligger utenfor konseptets moderne klang. Hvordan da? Zapffe kan gi oss en idé om hvordan en presser jussens språk, sitt embete og tiden mot sitt ytterste. Zapffe var fundamentalt pessimist og oppfattes som både elitistisk og konservativ rundt hva mennesker burde fylle de såkalt meningsløse livene sine med. Likevel er han dypt fascinerende som person. For Zapffe var nemlig svært prinsipiell i sine valg av hobbyer og aktiviteter, i tillegg til hvordan han skulle dekke livets primærbehov. Selv om livet manglet mening, og tidsfordriv dermed i grunn var poengløst, mente han at en kunne rangere hvordan en holdt ut meningsløsheten. Litteratur og klatring var «tidsfordriv» på øverste hylle. Nederste finner en ting som reality-tv, overdrevent fokus på loggføring av fjellturer og banale tankemønstre om hva som er «riktig margarintype». Elitismen oser, men det er ikke nødvendigvis disse bemerkningene vi bør ta med oss. Vi trenger heller ikke dele premisset om at livet er meningsløst for å ta med oss essensen. Det sentrale er ikke at handlingen er nyttig, men om den er verdt noe i seg selv: at den er utforskende og faktisk krever noe av deg mens du holder på. For denne gang er det hensiktsmessig å vekte hva Zapffe gjorde, ikke hva han sa. I 1923 gikk Zapffe opp til juridisk embetseksamen og besvarte en av oppgavene på rim. Oppgaveteksten lød « Om præjudikater og deres betydning for retsutviklingen» og Zapffe fikk karakteren «laud» (god). Eksamenen som helhet bestod han imidlertid ikke. Allikevel ble besvarelsen en sensasjon langt utenfor de juridiske kretser blant annet fordi Zapffe klarte å gjøre regelstyrt juss til poesi, og det under den avsluttende eksamen. Som om ikke det var nok klatret han opp en av de joniske søylene utenfor det gamle juridiske fakultetet i Oslo. Stuntet skjedde i pausen under nok en eksamen. Ruten er forsøkt av flere andre tilhengere, uten lykke, og ikke iført hatt og glatte sko som Zapffe. Jeg skulle gjerne likt å observere ham opp Puddefjordsbroen under en Damsgårdseksamen. Zapffe er kjent for sine klatrebragder. Han skal ha førstebesteget over 20 fjell rundt om i Troms. Flere av disse førstebestigningene fant sted mens han arbeidet som sakførerfullmektig i Tromsø. Zapffe var også ivrig på velkjente klatrefelt rundt i Lyngen og på Kolsås utenfor Oslo, ofte i følge med filosofen Arne Næss. Klatreekspedisjonene kulminerte da Zapffe, som byens dommerfullmektig, forlot kontoret sitt og klatret opp i spiret på Tromsø domkirke iført hatt og frakk. Han skal angivelig ha sagt at «nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp». Stuntet gjorde Zapffe til byoriginal i Tromsø for livet. Zapffe må således sies å være en kompleks mann, med flere hobbyer enn førsteårsstudenter på Dragefjellet med 17 ulike undergruppemedlemsskaper. Mangfoldet og variasjonen vitner imidlertid om noe litt annet: det var et forsøk på å fylle livet med subjektivt meningsfylte aktiviteter, unngå trivialiteter, og dermed bekjempe meningsløsheten. Uten å påstå at dette er mangelvare for jusstudenter og jurister, anser jeg Zapffes metode som forbilledlig: måten han brukte jussens logikk og språk til satire, bøker og filosofiske avhandlinger, samtidig som han beholdt og dyrket sin kjærlighet for naturen gjennom et langt liv. Den maksimerende metoden bestod i å fylle livet med ting som føltes dypt meningsfylt, så godt det lot seg gjøre for en med hans filosofiske tankegang, uten at det nødvendigvis var et jag om å nå et illusorisk sluttpunkt.  Jeg tror vi kan notere oss Zapffes lekne, nesten overlegne, men velbegrunnede manøvrering i livet. I et strengt logisk og systemelskende fagmiljø, der argumentasjon og stringens er liv eller død, kan Zapffe med sine bragder og mangfoldighet virke inspirerende. Hans liv fremstår maksimerende på et vis, selv om han sikkert hadde mislikt at noen skjenket livet hans den statusen. For han var streng mot seg selv og andre i hva slags tidsfordriv han anså som «innenfor». Men felles for aktivitetene var at de ikke hadde noe mål utover aktiviteten i seg selv, foruten at de bød på eksistensielle utfordringer, og får en håpe, en del glede. Ja det var regler og prinsipper for fjellklatring og turgåing (han mente veiskilt i naturen var forkastelig), men maksimeringen hadde en mer leken og utfordrende undertone, istedenfor dagens optimaliseringsreligion, der verdi og mening litt for ofte ses i sammenheng med konkrete og formelle prestasjoner. På den måten var Zapffe en maksimerende jurist, som svarte i vers og klatret utenfor pensum. Den egentlige maksimeringen skjer ikke i et sluttpunkt satt av andre, men i selve utforskningen og opplevelsen. Han ville trolig ha hatet å bli kalt en jussmaxer. Det er kanskje det beste beviset på at han var en.

To the maxx?

Av Mai Emilie Tresselt – kulturskribent • 28. oktober 2026
«Slow down, you’re doing fine», synger Billy Joel til den unge lytteren i sangen «Vienna». «You better cool it off before you burn it out». Ikke stress så fælt. Wien venter på deg! Det er jo en trøst. Noe overraskende avbrytes den lunefulle og avslappende stemningen når han konstaterer klart: «don’t you know that only fools are satisfied?» Bare idioter er tilfredse. Hm. Nei, for vi er jo ikke idioter vi? Så kanskje har han rett, kanskje er vi ikke tilfredse heller? Vi lever i en tid der ting alltid kan forbedres. Lommeboka kan bli fullere, VO2 opptaket og sleep scoren kan bli høyere, middagen kan inneholde flere proteiner. For en jusstudent på Dragefjellet kan karakterene bli bedre, timene på lesesalen kan bli flere, og den juridiske metoden kan forbedres. Vår generasjon har fått navnet generasjon prestasjon, og det er jo ikke så rart. Som barn fikk vi høre at vi kunne bli hva vi ville. President i USA? Hehe, klart det, gutten min. For hvert år vi gikk på skolen, krabbet landets karaktersnitt oppover. I årevis har våre elskede duppeditter kunnet servere oss summen av all menneskelig kunnskap, og vist oss alt som er mulig. Et resultat av dette er at det i dag ikke finnes noen grenser for vårt potensiale. Alt kan maxxes. Om vi noen gang skulle vært idioter og følt oss tilfredse, er det sjelden en følelse som varer. Rusen man får av å kjøpe en veske man har siklet på i ukesvis, forvitrer ofte etter noen dager. Når følelsen forsvinner, går det ikke lang tid før vi finner en ny veske å sikle på. Psykologer mener vi er konstruert til å kun føle midlertidig tilfredshet. Permanent tilfredshet kunne vært katastrofalt for vår art. Vår evne til å ikke føle oss tilfreds fikk urmennesket til å finne nytt land, sanke og jakte mer, bygge bedre hus og lage bedre verktøy. Det er i menneskets natur å jakte på noe bedre. Med andre ord kan vi kanskje ikke noe for det. Et premiss for at alt kan forbedres, er at vi aldri vil bli tilfreds med noen ting. Det sies at veien er målet. Er det jakten, og ikke fangsten, som egentlig driver oss videre? Filosofiprofessor Einar Duenger Bøhn har de siste 15 årene forsøkt å finne meningen med livet. Det største spørsmålet av de alle. Og svaret? Meningen med livet er å forbedre ting. Han mener det er det ubegrensede potensialet som gjør at vi fortsetter å leve. For Bøhn er det å komme til himmelen et helvete, for der er alt perfekt - det er ingenting å forbedre. Han trekker likevel et skille mellom hva som gir lykke, og hva som gir livet mening. Å forbedre ting, gir ikke nødvendigvis et lykkelig liv. «Maxxing»-kulturen føles som en ny og mer ekstrem variant av det samme presset som har preget vår generasjon. Stadig presenteres nye ord det kan settes «maxxing» bak, og besettelsen etter å forbedre ulike aspekter av livet ser ut til å ha nådd nye høyder. Når jeg kommer over råd for «relaxmaxxing» og «ethicsmaxxing» føles det nesten som en parodi. Rådet fra filosofien, biologien og evolusjonen er tydelig; det er livsfarlig å være tilfreds. Hadde vi vært tilfredse, ville vi aldri utrettet noe som helst. For meg virker rådet i sin kjerne paradoksalt. Hvis vi har bestemt oss for, og egentlig vet, at vi aldri kan eller vil bli tilfredse, hva er det vi kontinuerlig jobber så hardt mot? Jager vi bare midlertidige lykkerus som plutselig fordufter? Løper vi mot regnbuens ende i håp om å finne gull, vel vitende om at vi bare kan se den på avstand? På den ene siden er det noe nihilistisk over det hele. Vi burde jo ha skjønt det nå, den tingen vi har så inderlig lyst på, det vi så gjerne vil oppnå, vil ikke oss en evigvarende lykke. Og allikevel jobber vi iherdig mot å nå det neste målet. Samtidig ser jeg det som en fin mekanisme som bor i oss. En evig, kanskje naiv optimisme som ligger bak alt vi jobber mot. Kanskje kan vi velge å se vår fordømmelse til å aldri bli tilfredse som en evig drivkraft, istedenfor utakknemlighet eller misnøye. For hvis vi faktisk søker etter noe bedre, er det fordi vi vet at det finnes, og fordi vi vet vi kan få det. Eller vi tror vi vet det finnes. Og om det ikke finnes noe bedre, så finnes i hvert fall troen på at det gjør det. I Albert Camus sitt essay «Myten om Sisyfos» sammenligner han menneskers liv med skikkelsen Sisyfos fra gresk mytologi. Sisyfos var kjent for å lure gudene, og som straff ble han dømt til å rulle en stein opp et fjell til evig tid. Et evig anstrengende liv, uten pause eller belønning. Forbannelsen lyder litt kjent. Men Camus har et optimistisk syn på Sisyfos’ strebende skjebne. Essayets siste setninger lyder: «Selve kampen mot høydene er nok til å fylle et menneskes hjerte. Man må forestille seg Sisyfos som lykkelig.» Vi blir jevnlig påminnet av de voksne hvor verdifull denne tiden av livet som studenter er. Generasjonene før oss elsker å drømme seg tilbake til studietiden, da de jo egentlig hadde alt de trengte! En helt okei leilighet, et magert kjøleskap, og den ultimate friheten – et hav av muligheter, opplevelser som sto i kø, og ingen forpliktelser overfor noen andre enn dem selv. Kanskje er det nok et bevis på at vi aldri vil bli tilfreds. Selv de voksne som sitter med hus, fast jobb og trygg økonomi – det vi unge drømmer om – lengter etter noe annet. Hvis vi skal ta med oss noe fra deres mimring om studietiden, må det bli påminnelsen om å være til stede i øyeblikket og anerkjenne det vi har akkurat nå. Vi er så opptatte av den ideelle fremtiden, og alt vi kan forbedre for å nå den, at vi glemmer nåtiden – den eneste tidsformen som egentlig eksisterer. Fortiden er forbi, den lever bare i minnene våre. Fremtiden finnes heller ikke, den har ikke skjedd enda. Men nuet derimot! Det finnes nå.  Det vil komme tider for oss alle der alt føles for mye. Presset blir for stort, vi føler at vi ikke strekker til, eller at vi ikke får til noe som helst. Når verden føles så alt for stor, og mulighetene så alt for mange, må vi huske at livet ikke er et prosjekt som skal optimaliseres før det kan leves. Vi har ikke dårlig tid. Som Billy Joel synger, Vienna waits for you.