Injuria

Why is it important to strengthen local aid organisations?

Thu, 23 Apr 2026 14:32:57 GMT

Last year’s Rafto Prize was awarded to Emergency Response Rooms of Sudan (ERRs) for their humanitarian work in the Sudanese civil war. As conflict continues to devastate the country and displace millions, ERR has played a vital role as a local humanitarian organisation. The organisation is community-driven and focuses on empowering the local community, which was one of the reasons why they were awarded the Rafto Prize1. The recognition of ERR raises questions on how local humanitarian organisations compare to international organisations in terms of efficiency, capacity and long-term sustainability.

Efficiency and Structure

International organisations will, to a larger degree, use international staff. However, in some cases they will employ and use staff from the country in crisis, in which they will be able to deploy their local understanding in the situation2. In the cases where international organisations do not use local staff to a great extent, there are undoubtedly several benefits of using local aid organisations instead. 

When comparing the efficiency and structure of humanitarian organisations, clear differences appear between local and international actors. Local actors have more cultural and contextual knowledge which allows them to use other approaches than international organisations. The Building Resilient Communities in Somalia (BRCiS) consortium included Somali local expertise, and thus was able to tailor the aid based on what the affected people actually needed.3 While the methods of the local actors are tailored to the specific context, international organisations often use standardised operating procedures. These procedures often prove efficient at the time of crises but can also provide a risk for unintended harm arising from the lack of understanding of local customs. 

International and local humanitarian aid organisations are also different in the way they are structured. The local organisations often have a vertical structure which might make it easier for them to adapt to sudden changes compared to organisations with hierarchical structures which are less flexible. Since local actors are already present in the affected area, they are able to respond quickly to sudden escalations in a current crisis. For example, ERR was based on community-led activities existing prior to the Sudanese war, which allowed them to establish immediately after the outbreak of the war.4 Because they were not dependent on foreign staff, they were able to mobilize quickly by using resources from local networks. 

By contrast, international organisations will to a large degree depend on international staff who have to be transported to the conflict-affected area. During the typhoon in the Philippines in 2013, the local NGOs had a more efficient first response because they were already present in the area.5 For international organisations, decisions have to pass through more levels of approval before international staff can be deployed, making it harder to be present when the crisis first emerges. International organisations may also struggle to enter the conflict-affected area because of restrictions and safety concerns while local actors have a more immediate access. 

Funding and legitimacy

The local and international aid organizations also differ when it comes to accessing donors and funding, and areas where help is needed. The local organizations may not be well known outside of their area. This could impact their funding, as those who are willing to donate may not know of their work, or know who to trust. From the donors' point of view, it is difficult to trust that their money is going to the right causes when they have limited knowledge of the area and the different local organizations. This makes it more likely that they will choose to donate to the international organizations they know and trust. The access to donors is a great advantage for the international organizations. 

On the other hand, some studies suggest that local organizations might use their funding more efficiently. In 2024, The Share Trust and Refugees International in cooperation with Center for Disaster Philanthropy (CDP) published a study which showed that the local intermediaries were 15.5% more cost-efficient than the international ones in Ukraine. The study found that the UNOCHA Country Based Pooled Fund saved about $ 5.5 million in just one year.6 While the funding showed to be more efficient when going to the local actors in Ukraine this may not necessarily be the case elsewhere. In other areas the local actors will have widely different degrees of organization, and it will be difficult to predict how effective the funding will be. 

The funding of the organizations also shape the access they have to areas where aid is needed. This is clear when you look at the difference between MSF Doctors Without Borders and the Red Cross. MSF is based on private donations as a way to protect their independence. 7 This funding strategy also allows them to not be associated with a country’s policy, which ensures their access to multiple areas other organizations do not have access to. While they gain access by staying independent with their funding, MSF is vocal about their experiences in the areas they work. This can both be a hindrance and a benefit, depending on whether the people in power wish to be in the spotlight or not. 

The Red Cross on the other hand relies heavily on financial contributions from states. However, their long-term humanitarian commitment to the principle of neutrality has provided the Red Cross access to conflict areas where other international humanitarian organisations were denied access due to them publicly reporting war crimes and violations they witnessed. For instance, MSF were denied access to Darfur for publicly reporting the rape of over 500 women by soldiers, whilst the Red Cross were able to remain due to their principle of remaining silent and not reporting violations that they witnessed.8

By funding the local actors, one can circumvent the problem altogether. The local actors will have access to the area no matter where they get their funding from or what they publish about the crisis since they are already there. 

All in all, the funding of local actors is shown to be positive. However, at the same time they lack the legitimacy and the resources that the international aid organizations have. 

Empowering the affected people 

Scholars have also pointed out how local organisations can create a sense of ownership and empowerment in a time of crisis and war. Including the local population in humanitarian aid can help the affected people of the crisis feel a sense of control in a time of despair and hopelessness. Using local staff and collecting them together to work on infrastructural projects, or on the distribution of water, food and medicine can also create a sense of solidarity and cohesion which is incredibly important in times of war. Scholars have even suggested that creating such a space where the affected population collaborate together on their common humanity can even facilitate the discussion of peace and negotiation further down the road.9 

Strengthening local organisations will also provide a more sustainable dynamic in later crises as the people can transfer knowledge, dynamics and infrastructure they have built. For instance, the BRIGHTLY consortium, combined the strengths of international aid organisations with national Yemeni organisations to empower and strengthen the local community. It put the decision-making processes in the hands of the local community which paved the way for mentoring and training.10 Not only is this empowering on a psychological level, but it is also extremely sustainable in the long-term.

Therefore, this article does not intend to diminish the importance of international aid organisations. On the contrary, international aid organisations have been vital in securing life for centuries. However, as this article mentions, and seen through ERR’s hard work in Sudan, strengthening local organisations can provide aid relief in a sustainable and efficient manner, in addition to empowering the affected population in a time of crisis. 

Peder Ås for alltid sin rett

Thu, 23 Apr 2026 14:30:19 GMT

– det gjør ikke alle andre

Underveis i jusstudiet lærer vi å identifisere rettsregler, anvende dem på et ferdig servert faktum og trekke en konklusjon. Ofte ender vi med en setning av typen: «Konklusjonen er at Peder Ås har et krav». Fokuset ligger på om noe er innenfor loven eller ikke. Hvordan Peder Ås i praksis skal få oppfylt kravet sitt ligger utenfor oppgaven, og vi haster videre til neste. Det er derfor lett å glemme hva som skjer etter at vi har konstatert at et forhold er urett: Får man faktisk gjennomslag for den retten man har?

Etter kort tid i Jussbuss forsto jeg at avstanden mellom det å ha en rett og det å få den kan være enorm, og det første fører ofte ikke til det andre. For mange – særlig de mest sårbare i samfunnet – blir mange rettigheter illusoriske, og man får ikke det man etter loven har krav på. Dersom man har penger, tid og retten på sin side er som regel tvisten ganske grei. Svært mange har imidlertid verken økonomi eller tid til å vente på å få sin rett.

I Norge finnes en ordning for fri rettshjelp for personer som ikke har råd til advokat. Gjennom rettshjelpskalkulatoren kan man beregne om man ligger under inntekts- og formuesgrensene og dermed har krav på fri rettshjelp. Ordningen er utformet som en glideskala: de aller lavest lønnede får full fri rettshjelp, mens mange må betale en egenandel som øker i takt med inntekten.

Jussbuss ser imidlertid jevnlig at personer faller mellom to stoler: de tjener for mye til å få full fri rettshjelp, men har ikke økonomi til å dekke egenandelen eller betale for advokat. Resultatet er at de står fullstendig uten rettshjelp i saker hvor de er helt avhengige av juridisk bistand. Samtidig gjelder ordningen kun for bestemte saksområder, og selv om man skulle være innenfor et prioritert rettsområde, er antall timer rettshjelp man får dekket ofte utilstrekkelig.

Et av områdene hvor man ikke har krav på fri rettshjelp er sosialstønad. Sosialstønad skal dekke helt grunnleggende behov i situasjoner hvor man ikke klarer å forsørge seg selv, og det er derfor samfunnets mest ressurssvake og sårbare som søker. Begrunnelsen for at rettshjelp ikke gis i disse sakene, er Navs egen opplysnings- og veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Men saksbehandlere i Nav er mennesker de også, og Jussbuss ser at personer som har rett på sosialhjelp, får avslag.

De som får avslag på sosialstønad er mennesker som står i en utrygg hverdag uten penger, og uten forståelse for hvordan de skal skrive en klage. Attpåtil vil en klageprosess ta flere måneder for noen som har behov for penger nå. Uten rett til juridisk hjelp står mange alene i en situasjon hvor de er helt avhengige av å få innvilget en ytelse for å klare seg. Samtidig er det Nav de må henvende seg til for å få hjelp i prosessen, som de allerede har mistet tilliten til og opplever seg urettferdig behandlet av. Resultatet av alle disse faktorene er at mange i praksis har store vanskeligheter med å få ytelser de faktisk har rett på.

Det ble nylig besluttet at det skal gis fri rettshjelp i saker om lønn, noe Jussbuss er svært positive til. Det er et tydelig behov: Jussbuss får inn mange saker der arbeidsgivere foretar ulovlige trekk eller ikke utbetaler lønn i det hele tatt. Selv om lønnstyveri også er straffbart, går arbeidsgivere i praksis ofte fri, mens arbeidstakeren står igjen uten lønn å leve av.

Rettshjelpen som nå vil innvilges i saker om lønn vil innebære at advokaten får betalt for å gi fire timer fritt rettsråd. Det er et skritt i riktig retning, men Jussbuss mener det er langt ifra tilstrekkelig. Å drive inn utestående lønn er en omfattende prosess: dokumentasjon må skaffes, lønnskrav må beregnes, arbeidsgiver må kontaktes, påkrav må sendes, og i mange tilfeller bestrides kravet uansett av arbeidsgiver. Når fire timer er brukt opp lenge før arbeidet er ferdig, står arbeidstakeren igjen alene mot en mye mer ressurssterk motpart. I praksis er det derfor vanskelig å se hvordan ordningen skal sikre at man faktisk får utbetalt den lønnen man har et rettmessig krav på.

Igjen ser vi hvordan urett rammer de svakeste. Det er de som trenger rettighetene sine mest, som har minst mulighet til å få dem oppfylt. Når avstanden mellom å ha en rett og å få den blir for stor, er rettighetene i realiteten illusoriske.

Så selv om det kanskje er lett i praktikumsoppgaven å konkludere med at Peder Ås har en rett, så står den ekte Peder Ås ofte igjen uten å få denne retten. Det er en påminnelse om makt og avmakt i møte med et system som ikke alltid leverer det loven lover.

Og vil du være med å gjøre en forskjell – søk Jussbuss da vel ;)

Moral for den offentlig tjenestemann

Thu, 23 Apr 2026 14:27:25 GMT

Machiavellis Fyrsten har mange verdifulle refleksjoner, men mest kjent er den om fyrsters moralske forpliktelser.

En vanlig sivil bør handle etter den beste moralske pliktetikk – om han blir utnyttet av andre har han fortsatt handlet godt, og det fører ikke til større onder enn at han lider med rettferdigheten på sin side.

Om en fyrste blir utnyttet er det derimot ikke kun til hans eget nederlag. For når en med stabil posisjon mister den, gir det alltid ulempe for dem som tjener ham – selv om ulempen så klart kan bli overveid av gevinsten om det nye er en forbedring. Man kjenner det igjen så vel i rettsvitenskapen som i økonomien: Et stabilt samfunn er til gagn for allmennheten.

Som fyrste er det derfor – gitt du setter lit til egen dømmekraft – viktig å overveie dagens ondskaper mot morgendagens konsekvenser. Å utslette en by når du tar den kan være forsvarlig om det forhindrer fremtidige opprør som må slås hardt ned gang på gang. En fyrste må, som Machiavelli så delikat formulerer det, evne å gjøre vondt.

Det moderne Norge er intet fyrstedømme. I hvert fall ikke slik Machiavelli definerer dem – et rike hvor all makt ligger hos én person, vunnet enten av bragd, hell eller bedrag. Vi har derimot erstattet fyrsten med et komplekst sammensatt statsapparat. Mens de folkevalgte har sin egen innflytelse – Machiavelli har en egen bok om dem – har vi også et mer konstant byråkratisk apparat.

Dette byråkratiet kan betraktes som et lappverk av delfyrster – alle i posisjon takket være bragd, hell eller bedrag. Jurister, økonomer, sosionomer og hine kompetanser representert i den store stat. Alle de små avgjørelsene legges sammen for å styre helheten. Står ikke de da ovenfor samme dilemma som fyrsten?

For om Norge er verdens beste land – som en så ofte postulerer – er det ikke en selvfølge at alternativet er noen oppgradering. Vil ikke da et urettferdig vedtak; en byråkratisk løgn; et grovt habilitetsbrudd; kunne forsvares om det opprettholder langsiktig stabilitet? For som Machiavelli selv skriver: "En fyrste som ønsker å holde sin stilling må ha lært å være annet enn godt".

Altoppslukende og jævlig

Thu, 23 Apr 2026 14:25:58 GMT

Får du dagen i gang uten det lille kicket?

The body content of your post goes here. To edit this text, click on it and delete this default text and start typing your own or paste your own from a different source.

Jurister og statister

Mon, 20 Apr 2026 08:01:37 GMT

Juss er makt

Å være jurist er å beherske et språk bestående av lover og forskrifter. Likesom teologi er juss tolkning av autoritative tekster, en søken etter mening og system i samfunnsregulerende kilder. Jurister utgjør riktignok ingen geistlighet, men de har monopol i beherskelsen av et språk som gjennomsyrer samfunnet vårt.

I løpet av fem år på Dragefjellet tilegner studenter seg denne makten. Maktperspektivet er likevel svært fraværende i juristutdanningen. Ikke bare undervises det lite om det, men studentene gis få føringer på hvordan de skal forvalte sin makt etter endte studier. Et lite unntak er kandidatløftet, juristenes svar på den hippokratiske ed, som fremdeles lyder slik den gjorde i Holbergs tid:

Aldrig vidende at ville vige fra Ret og Rætferdighed,

mindre raade nogen til ufornødne Processer eller i andre Maader med

sine Raad befordre nogen uretvis Sag eller Intention.

Alle jusstudenter, i alle fall ved de gamle juristutdanningene, har avlagt eller kommer til å avlegge eden om etisk fremferd, med ett modig avvik. En student ved UiT, som nektet å inngå løftet, tok faktisk saken helt til Høyesterett for å få graden sin godkjent, hvor han tapte. Etter å ha uttømt alle nasjonale instanser var neste stopp naturligvis Strasbourg. Også der uten hell.

Kandidatløftet er likevel bare en formalitet. Juristutdanningen, som rendyrket profesjonsstudium, gir lite rom for kritisk tenkning om jussens og juristens makt, og kanskje enda viktigere, hvordan anvende den. Det er opp til den nyutdannede juristen selv å finne ut hvordan bruke makten som medfølger profesjonen.

Om å ha rett, men ikke få det

I oktober i fjor ble rettshjelpsloven endret. Den regulerer adgang til fri rettshjelp og endringen sørger for at flere mennesker som ikke har råd til advokat, kan få fritt rettsråd eller fri sakførsel i visse saker. Regjeringen selv hevdet at ordningen nå dekker rundt en tredel av befolkningen. Det er et sykdomstegn mer enn noe annet.

Den norske rettsstaten har alltid vært klassedelt – mange har rett, men får det ikke. Isolert sett er det bra at flere får tilgang på fri rettshjelp, og endringen av rettshjelpsloven har lenge vært etterspurt. Det som bekymrer meg, er at den urettferdighet som har og fortsetter å ramme de aller mest ressurssvake i samfunnet vårt, nå omfatter en langt større del av befolkningen. Denne andelen er også større enn tredelen av befolkningen som i utgangspunktet nå kvalifiserer for fri rettshjelp. Rettshjelptiltak som Jussformidlingen bistår mange mennesker som ikke kvalifiserer for fri rettshjelp, men likevel ikke har råd til å engasjere advokat. Heltidsarbeid garanterer ikke lenger tilgang på rettspleie.

Primært er problemet økningen av sakskostnader i sivile saker, som gjør at å bringe sak for retten er blitt en umulighet for mange. En rapport fra Domstolsadministrasjonen viste at kostnadene i sivile saker i tingrettene økte i snitt med 92 % fra 2009 til 2018. Medianøkning var på 54 %. For lagmannsrettene og Høyesterett var medianøkningen litt over 80 % i samme periode. I 2022 nådde medianen for sakskostnader i sivile saker i tingretten hele kr 175 000. I dag er summen enda høyere.

Økte sakskostnader medfører ytterligere prosessrisiko. Derfor er det kanskje ikke unaturlig at antall sivile saker for domstolene er blitt redusert med en firedel på ti år, riktignok med et lite oppsving de to siste rapporterte årene. Den generelle nedgangen skyldes neppe færre konflikter i befolkningen enn før, som har økt med en million mennesker de siste tjue årene.

Hos forliksrådene er ikke situasjonen stort bedre. Forliksrådsordningen er ment å være et tvisteløsningsorgan som er mindre fordyrende enn domstolene. Likevel viste en rapport fra 2025 gjort av Politihøgskolen, at ordningen har opplevd en betydelig nedgang i antall saker de siste femten årene. Fra 2014 til 2022 har denne vært på rundt 60 %. Noe av utviklingen kan forklares med at spesialiserte nemnder og utvalg har blitt flere og tar en større saksmengde enn før, men dette forklarer ikke fullt ut den overordnede trenden. Særlig trekker rapporten frem årene 2018 til 2022, da grensen for tvistesummen for å ta saker inn for forliksrådet, ble økt. Det skulle tilsi en økning i antall saker, men det motsatte skjedde.

Rapporten gir ikke noe godt svar på den store nedgangen i antall saker i forliksrådene. Også her kan vi anta at det ikke er fordi konfliktnivået i befolkningen er særlig lavere enn før. Tilfellet er nok heller det motsatte. Ta husleiesaker som eksempel, der tallene viser økt konfliktnivå og flere tvister, noe leieboer- og huseierforeninger bekrefter. Det samme gjør Husleietvisteutvalget (HTU), godt illustrert av saksbehandlingstiden deres. Der er ventetiden for å få tildelt saksbehandler i en sak opptil syv måneder, en økning på tre måneder det siste halvåret.

Økte rettsgebyrer og det faktum at fri sakførsel ikke innvilges for saker i forliksrådet, gjør at forliksrådsordningens rolle i å tilgjengeliggjøre rettspleie for allmennheten, fremstår betydelig svekket. Våre rettslige institusjoner klarer i mindre grad å utføre sine samfunnsoppgaver enn før. Færre har adgang til å fremme sine rettslige krav overfor domstolene. For menneskene det gjelder, er det en følelse av fremmedgjørelse og avmakt i møte med et system de ikke forstår og et språk de ikke behersker. Årsakene til utviklingen er i stor grad utenomrettslige. De er produkter av økonomiske, politiske og sosiologiske samfunnsendringer som ikke bare former jussen, men også rettsapparatet som forvalter den.

Utviklingen er imidlertid ikke ny. I en av sine bøker skisserer Jørn Øyrehagen Sunde et brudd på samfunnskontrakten, der borgere ikke lenger er garantert den rettssikkerheten de arbeider og betaler skatt for. Nå er mange av dem avhengige av å tegne forsikringer og medlemskap for å kunne helgardere seg mot rettighetstap. Det er dessverre ikke en mulighet for alle. Resultatet blir at flere ikke får rett, selv om de måtte ha det.

Pro bono eller pro forma?

I en artikkel fra 2015 opplyste Advokatforeningen at kun 25 % av advokatfirmaer med elleve advokater eller flere, hadde utført pro bono-arbeid året før. Hele 35 % av alle spurte advokater visste ikke engang om firmaet de arbeidet for, utførte pro bono-arbeid eller ikke. Nå er tallene riktignok et tiår gamle, men undersøkelsen var første og foreløpig siste gang slike tall er hentet inn. Det er påfallende.

Misforstå meg rett, det gjøres utvilsomt mye godt pro bono-arbeid blant norske advokater. Advokatforeningens pro bono-ordning, Advokatvakten og NOASs domstolsprosjekt, er alle eksempler til etterfølgelse. Rettshjelptiltak og andre statlige ordninger gjør at det overordnede behovet for pro bono-arbeid, trolig er mindre i Norge enn i andre land. Og godt er det.

Inntrykket er likevel at dedikerte og idealistiske enkeltindivider skal ha mye av æren for det uselviske arbeidet som gjøres, imens mange firma slipper unna. Mange advokatfirma er flinke til vise frem humanitære og veldedige organisasjoner som de arbeider pro bono for. Å finne tall på hvor mye arbeid som faktisk nedlegges i slike sammenhenger, er vanskeligere. Å hjelpe veldedige organisasjoner er i og for seg positivt, men vellykketheten av en rettsstat bør måles etter enkeltindividets adgang til rettssystemet. Gitt at denne adgangen fortsetter å reduseres, blir pro bono-arbeid til gunst for individer, ikke organisasjoner, viktigst.

Ingen rettsstat bør avhenge av dugnad. Når rettslige institusjoner derimot svikter, er det nærliggende at ressurssterke juridiske miljøer tar samfunnsansvar. Da er det bekymringsfullt at juristutdanningen i liten grad gir en følelse av plikt i besittelse av makt. Man bør ikke utelukke at de verdier en jurist tilegner seg i løpet av en tidvis teknokratisk utdanning, også former ham som advokat.

Makt og avmakt

Juss er makt og juristen mektig. Det er hans bånd til loven som gir ham makt.

Han kan, til gunst eller ugunst for andre, bruke sin kompetanse og ferdigheter til å fremme rettslige interesser. Det pålegger ham et særlig individuelt ansvar i møte mennesker som ikke har samme anledning.

Juristen er imidlertid ikke bare mektig. Det samme båndet som gir ham makt, kan også gjøre ham avmektig. Juss er tråden som binder samfunnet sammen, men det betyr også at juss er særlig utsatt. Når et samfunn endrer seg, gjør jussen det samme. Økonomiske, politiske og sosiologiske krefter og bevegelser som former vårt fellesskap, skaper også ringvirkninger for jussen og vår anledning til å anvende den.

Faren oppstår dersom man blir blind for disse prosessene. Dersom juristen ikke bruker sin kunnskap og kompetanse til å søke å påvirke dem, enten gjennom juridisk bistand, rettspolitisk og rettsopplysende arbeid, risikerer han å bli stående igjen som en statist. Ikke bare en statist i utøvelsen av sitt eget virke, men i utviklingen av rettsstaten som helhet.

Det vil være den totale avmakt.

Hestens år

Mon, 20 Apr 2026 07:49:54 GMT

Vi er noen måneder inn i 2026 og du har antageligvis for lengst brutt nyttårsforsettet ditt om å trene mer, spise sunnere eller begrense skjermtiden. Derfor er det kanskje verdt å sette seg et litt annerledes mål for 2027 – å være litt mer som en sau?

2026 er ifølge den kinesiske kalenderen hestens år . Overgangen fra slangens år til hestens representerer et skifte fra visdom, refleksjon og transformasjon mot handling, bevegelse, styrke, intensitet og selvstendighet. Dette er ifølge den kinesiske kalenderen egenskapene hesten legemliggjør og menneskene bør etterstrebe.

Niccolò Machiavelli er enig i premisset om at dyr har egenskaper mennesker bør tilegne seg. Machiavelli fremhever i Fyrsten (1513) at en god fyrste bør være «slu som en rev» for å tilegne seg makten og «sterk som en løve» for å opprettholde den.

Det er vanlig å tillegge dyr menneskelige egenskaper og personlighetstrekk. Dyr styres imidlertid ikke av abstrakte tanker og følelser, men av instinkt. Hesten drives ikke av en indre motivasjon om å gjøre en god jobb. Løven føler ikke at den har et rykte å opprettholde.

Machiavelli løfter frem rovdyr, som reven og løven, som innehavere av egenskaper som er viktige for å kapre og opprettholde makten. Mens Machiavelli ser til rovdyrene, løfter den kinesiske kalenderen frem et mangfold av dyriske forbilder: rotten, oksen, tigeren, haren, dragen, slangen, hesten, sauen, apen, hanen, hunden og grisen.

Rotter er generelt ansett som sykdomsspredere og skadedyr, men i den kinesiske kalenderen representerer rotten intelligens, sjarm og tilpasningsdyktighet. På tross av rottenes bidrag til å spore opp landminer og ufrivillig deltakelse i utallige forskningsprosjekter er det sjeldent rotten folk løfter frem som sin animalske ekvivalent.

Dyrene de fleste ønsker å emulere er rovdyrene som befinner seg på toppen av næringskjeden, som tigeren, løven eller reven. Det er naturlig ettersom de fleste ønsker å spise fremfor å bli spist.

De fleste vil imidlertid motsette seg sammenlikning med rovdyr som haien, som muligens oppfattes som for blodtørstig og upåregnelig. De færreste vil tilsvarende bli glade for å sidestilles med åtseldyr, som hyenen eller gribben, som antageligvis oppfattes som noenlunde desperate, grenseløse, til og med ekle.

Kanskje bør man motsette seg sammenlikning med selv de mer velansette rovdyrene. Forskning viser at machiavelliske fyrster som modellerer seg etter løven og reven ikke kommer særlig langt i dagens samfunn. Sosialpsykologien Dacher Keltner har gjennomført studier av sommerleirer og studentboliger, som viser at hvis du oppfører deg som en kynisk og manipulerende fyrste blir du sakte, men sikkert fryst ut.

Det er altså ikke nødvendigvis gymlæreren som modellerer seg etter gaupen som blir mest populær på lærerværelset, eller sykepleieren som har leoparden som rollemodell som har de mest fornøyde pasientene. Det viser seg faktisk at det er «the survival of the friendliest» som gjelder.

Lærdommen om dyriske egenskaper fungerer kanskje om vi ser mindre til rovdyrene og mer mot planteeterne. Dyrene vi bør modellere oss etter i nasjonaldemokratiske Norge er vel de med størst nytte for andre mennesker – husdyr, som kua, geita eller høna?

Det kan samtidig ikke bli for mange drøvtyggere. Fellesskapet trenger også altetere, som bjørnen – allsidige vesener som kan veksle mellom fredelig blåbærspising og mindre fredelig menneskespising. Det er selvsagt også behov for noen risikovillige og spenningssøkende rovdyr for å gjøre det hele mer spennende.

Så, når 2027 melder sin ankomst, kan du vurdere å sette deg et mål om å gå inn i nyåret – sauens år ifølge den kinesiske kalenderen – ikledd ull, med et fredelig lynne, som en del av flokken.

Jusrevyen 2026 - Helt perfekt, nesten

Tue, 20 Jan 2026 11:11:33 GMT

Helt perfekt, nesten - Terningkast: 6

Jusrevyen 2026 med tittelen Helt sant, nesten leverer varene fra øverste hylle og omgjør Straffbar til et resonansrom av sprudlende og lattermild energi.

Skuespillerne er tidlig ute med å sette listen, energinivået og ikke minst temaet for kvelden, der det viser seg at det er grensen mellom sannhet og løgn som skal utforskes. Publikum blir umiddelbart trukket inn, og gjennom hele første akt kom jeg til å glemme at jeg befant meg i en litt klaustrofobisk Straffbar hvor sketsjene løftet musikken frem, og musikken løftet sketsjene frem.

Høydepunkt i første akt var sketsjen om brennmanetene som ikke bare er skrevet på nærmest profesjonelt nivå, men med sylskarpe rekvisitter og kostymer som hever sketsjen til en ny liga. I tillegg blir man mellom sketsjene tatt godt vare på av et band som alene hadde vært en grunn for å se revyen. Bandet er rett og slett fantastisk med et spekter av instrumenter som viser en enorm beherskelse av ulike sjangre.

Frem til pausen spares det ikke på kruttet og det blir levert sterke sketsjer som er konseptuelt og dramaturgisk på svært høyt nivå, som for eksempel sketsjen om russens irritasjon over Jonas Gahr Støres russebuss-reglement. Det er imidlertid ikke alle sketsjene som treffer. Sketsjen med Sylvi Listhaug i et multi-vers er original og har ekstremt potensial, men mangler litt finpuss.

Da andre akt begynte, var jeg ikke forberedt på at vi skulle bli “flekset på” på den måten bandet og sangerne gjorde. Med fire-fem sanger på rappen, holdt de ikke tilbake og presterer å øke nivået fra første akt, om det i det hele tatt er mulig. De utfyller hverandre svært godt og man gleder seg til neste gang de holder mikrofonen.

Revyen kan for enkelte oppleves som noe på kanten, men hvis en revy ikke nærmer seg grensen forsvinner litt av poenget i mine øyne. Helt sant, nesten nærmer seg noen ganger grensen, men utfører dette på en behersket og gøyal måte.

Det tar noen runder i tenkeboksen før man forstår den konseptuelle forbindelsen mellom tittelen på revyen og det som skjer på scenen i enkelte sketsjer. Revyens tematikk omkring hvite løgner følges ikke alltid rigid, men kommer subtilt til uttrykk og åpner for er en mer fri utforskning. Løsningen vil mulig appellere ulikt, men i dette tilfelle oppleves den som vellykket.

Etter pausen virker det som at skuespillerne har blitt varmere i trøyen (og det var publikum i varme Straffbar også) og det skinner virkelig gjennom. Spesielt sketsjene om en ambisiøs porno-direktør og om en Trump som ønsker å kapre andre lands fotballspillere for å vinne VM, leverer godt dialog og skuespill. Kjemien mellom dem som gruppe er ikke til å tvile på, og når akt to nærmet seg slutten ønsket jeg meg mer.

Hvis det er noe som må påpekes, gjelder det ikke hva som skjer på scenen, men heller i lokalet. Det kan være noe anstrengende å sitte trangt og hardt, som senker helhetsinntrykket noe. Så formidabel som Straffbar er, så er det synd at det ikke er bedre plass til publikum. Dette er ikke bare for at det blir mer komfortabelt for publikum, men også slik at flere får sett den fantastiske revyen.

Jusrevyen 2026, Helt sant, nesten, er en revy med et gjennomgående, subtilt konsept, som tar akkurat den plassen det skal. Revyen balanserer dagsaktuelle temaer med de klassiske elementene som gjør en revy til en revy på en lekefull måte. Likevel strekker ikke alltid sketsjene til, noe som heldigvis blir overskygget av skuespillernes sjarm. Det er tydelig at det ligger mye entusiasme og hardt arbeid bak dette prosjektet, og vi er heldige som har så flinke, engasjerte og morsomme mennesker på Dragefjellet.

Etter forestillingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at revyen er skapt av genuint talentfulle medstudenter, med skuespillere som øser over av glede, og et band som bidrar enormt til å løfte publikumsopplevelsen.

Jeg tror ikke jeg kunne ordlagt meg bedre enn Giertsen med «FABELAKTIG! FABELAKTIG! FABELAKTIG!»

Vær en rockestJørne!

Sun, 18 Jan 2026 19:14:33 GMT

I anledning utgavetemaet «Lex, drugs and rock n´roll» har Injuria snakket med husets egne, men også en av landets fremste, professor på området, Jørn Jacobsen. Mange studenter kjenner ham som en aldri så liten juridisk rockestJørne.

Andre kjenner ham først og fremst som en prinsipiell og teoretisk orientert fagperson, men er han selv enig i denne beskrivelsen?

– Målet er helt klart et godt samvirke mellom teori og praksis, men det praktiske og pragmatiske tar gjerne hånd om seg selv på noe vis. Da blir det vår jobb å bidra med det som gjerne forsvinner i det daglige. Jeg tenker ikke at teori er viktigere enn praksis, men vi som er her på huset får et eget ansvar for at de større perspektivene blir ivaretatt.

Desto mer interessant å grave litt i det underliggende premisset for denne Injuria-utgaven – opprør og rebelskhet! Hva tenker egentlig den prinsipielle teoretikeren om rebelske jurister – kan og bør vi gjøre «opprør» mot lovgiver og den positive retten? Hvilket ansvar har vi personlig for den retten vi håndhever?

Vel, premisset er kanskje for snevert, mener han. En god jurist er tro mot jussen, men da «jussen» i en videre forstand enn vi kanskje tenker:

– Vi tenker lett at jussen er det Høyesterett sier, men jussen er en samfunnsform som har flere lag enn den konkrete rettsanvendelsen. Jeg er mer opptatt av at vi har et ansvar for å ivareta jussen slik den mer grunnleggende sett er. Det krever jo at vi noen ganger er «rebelske» mot dårlige avgjørelser og ideer, og praksiser som er skadelig for rettsstaten. Det handler ikke nødvendigvis om å være rebelsk mot jussen, men derimot om å utøve god juristvirksomhet.

Men tenderer vi mot å være for lojale mot lovgiver og andre institusjoner?

– I et demokratisk samfunnssystem er det i stor utstrekning lovgiver som bestemmer, og det skal vi i utgangspunktet ha stor respekt for, men det er ikke ensbetydende med å la være å kritisere eller utfordre. Og, blir det for ille, krever den samme lojaliteten at man rett og slett stopper opp og gir uttrykk for at «dette går ikke». Blind systemlojalitet der vi slutter å stile spørsmål er ikke noe vi bør streve etter – det minner mer om umyndighet enn lojalitet.

Han utdyper;

– Jeg har stor respekt for Høyesterett som institusjon, men når man har arbeidet med juss en tid, ser man etter hvert at også juss er en menneskelig praksis. Dommere er mennesker, og dommen preges av deres forståelse. Høyesterett sine avgjørelser står, men noen ganger var det kanskje ikke så godt tenkt?

Og hvordan reagerer vi best på slike dårlige beslutninger, regler og ideer? Skal man for eksempel dele ut usladdede pornoblader1 og drive cannabiscafé2 for å endre jussen, eller er det best å skrive fagbøker, artikler og høringssvar?

– Vel, sivil ulydighet kan per definisjon aldri være juridisk riktig, så i det juridiske perspektivet er det sånn sett tryggere å skrive fagbøker, artikler og drive annen form for reformorientert virksomhet. Samtidig kan jussen aldri definere hva som er etisk riktig å gjøre. Som kantianer har jeg tro på den moralsk autonome borgeren som har en plikt til å lyde egen fornuft og etiske refleksjon. Underkaster man seg Stortingets politiske beslutninger blindt, blir man heteronom og oppgir både selvstendig tenkning om, og ansvar for, din egen oppfatning av hva som er det riktige å gjøre.

Men hvor går den nedre grensen?

– Det må jo bli opp til den enkelte å ta stilling til.

Det er vel der det blir vanskelig, da?

– Ja, og det er en grense vi ikke kan regelfeste på noe vis. Du må gjøre opp din egen mening om når situasjonen blir utålelig for deg som etisk individ – og den beslutningen er et selvstendig ansvar du har som tenkende, fritt menneske.

Vi vil heller ha et samfunn med litt for mange tar slike beslutninger, enn et samfunn med servile, ikke-tenkende individer, mener han.

Drugs

I tråd med Injurias tema for denne utgaven er det spesielt aktuelt å diskutere de mange problemstillingene som har oppstått innenfor jussen på rusområdet.

Det finnes dermed ingen bedre innledning til en slik samtale enn å trekke frem den beryktede mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett for 3 år siden. I HR-2022-731-A gjorde nettopp Høyesterett noen litt kontroversielle og uklare steg mot en ny rettstilstand på rusområdet. Jørn var heldigvis villig til å gi oss en gjennomgang av endringene som fulgte med dommen.

Hva slags endringer fulgte egentlig av denne såkalte mini-rusreformen som kom gjennom Høyesterett i 2022?

Jørn er skeptisk til den rusreformen som først ble foreslått. Den tok generelt sett sikte på å skifte spor i rusreguleringen fra et straffespor til et helsespor. Denne tanken forstår han isolert sett godt. Samtidig ville en slik omlegging hatt andre konsekvenser som ikke er like gode, mener han;

– Jeg er litt redd for en modell der man i praksis ikke tar tak i markedet som bygger seg opp, eller allerede har bygd seg opp i tilknytning til salg av rus. Man kan godt si at det er ulovlig å være i besittelse av rus, men hvis det ikke har konsekvenser, er det i realiteten en godkjennelse av markedet, og den effekten er jeg veldig redd for.

Jørn påpeker at pengene fra narkotikaindustrien uansett vil gå til kriminelle miljøer som vil bruke pengene på andre tvilsomme aktiviteter. Derfor mener han at verken et straffespor eller et helsespor for bruk i seg selv vil løse de større problemene.

I juni 2025 ble det enighet om en rusreform fra Stortinget. Denne reformen dempet bruken av straff ved at forenklet forelegg ble hovedregelen for bruk og besittelse. Jørn tenker det er et steg i riktig retning, men at denne reformen likevel ikke innebærer noe mer gjennomgripende endring sammenlignet med den underliggende jussen som allerede eksisterte etter høyesterettsdommen fra 2022.

Reformen fra Stortinget og Høyesterett ville ikke egentlig ta tak i det underliggende problemet bak rusmisbruk, mener Jørn. På spørsmål om hva man burde gjøre, var er klinkende klar;

– Hvis dette skulle være gjort forsvarlig måtte vi egentlig ha hatt en modell à la det vi har for alkohol.

Rusproblemet må løses gjennom en eller annen form for statlig legalisering, forklarer han;

– Det må finnes lovlige måter å anskaffe seg på, typisk et monopol, og så må du ha sanksjoner for å gå utenfor det lovlige markedet. Hvis du først skal gjøre disse grepene så må du gjøre det mer helhetlig.

Jørn påpeker at hvis staten legaliserer rus på en forsvarlig måte har staten i stor grad “satt spillereglene”. Det vil da bli lettere å regulere det å ta i bruk de illegitime markedene. Han er likevel tydelig på at en eventuell legalisering må gjøres kontrollert, og betrakter utviklingen i norsk rett som gradvise steg i så måte.

– Det er i politikkens natur å behandle krevende spørsmål gradvis og stegvis.

Jørn avslutter om rus med en enkel beskjed;

– Jeg tror ikke man er ferdig med reguleringen på rusfeltet.

Sex

Den nye samtykkeloven – og da særlig «bare ja er ja»-modellen i strl. § 291 (1) – har vært og er et hett diskusjonstema. Vi ber Jørn gi oss problemstillingene med teskje.

Hva er egentlig bakgrunnen for diskusjonen?

Jørn forklarer at seksuallovbruddene tidligere vernet allmennheten og ærbarheten, mens selvbestemmelsesretten i større og større grad har kommet i fokus. Nyere lovreformer har endret seksualstraffebudene i denne retningen, og de fleste har handlet om å utvide voldtektsstraffebudet – det har «vokst».

– Sammen med fremveksten av selvbestemmelsestankegangen, har man i økende grad sett behov for å markere krenkelser av denne selvbestemmelsesretten med bruk av voldtektsbegrepet. Utviklingen har gått mot å anse all seksuell omgang med noen som ikke har sagt ja som voldtekt. Straffelovens kapittel om seksuallovbrudd er imidlertid et system av ulike straffebud mot ulike seksuelle krenkelser, alt etter hvor alvorlige de regnes for å være. Juridisk sett er voldtekt bare en av mange seksualforbrytelser.

At selvbestemmelsesretten er viktig, er alle enige om. Men, spør han;

– Hvor mange tilfeller som innebærer brudd på denne selvbestemmelsen skal regnes som voldtekt? Her er det ulike syn. Noen vil ha en modell som vi nå har fått [«bare ja er ja»-modellen, red.anm]. Andre – inkludert meg – har vært skeptiske til dette. Jeg, på samme måte som Straffelovrådet, har foreslått å sette innslagspunktet for voldtekt ved seksuell omgang ved noen som har motsatt seg det [«nei er nei»-modellen, red.anm.]. Der er det ulike syn, avhengig av hvordan man ser på de prinsipielle spørsmålene og hva som er god juridisk regulering. Den loven vi nå har fått synes ikke jeg er så god.

Hvilke effekter ønsket man og hvilke effekter, tilsiktede og utilsiktede, tror du samtykkeloven kommer loven til å få?

– Dette blir nødvendigvis spekulativt. Loven vil etter alt å dømme ha en sterk symboleffekt. Alle er enige i at seksuelle krenkelser er et alvorlig problem, og at tiltak som reduserer slike er bra.

Jørn er mer bekymret for hvilke effekter loven vil ha for strafferettens håndtering av problemstillingen.

– Det er nå mer utydelig hva som skal regnes som en voldtekt, og jo mer utydelig dette er fra lovgivers side, jo større ansvar får påtalemyndigheten og domstolene for å regulere dette selv fra sak til sak.

Hvorfor blir det vanskeligere å definere voldtekt nå enn tidligere?

– Seksualitet er et felt der folk normalt sett interagerer på mer subtile måter – mye kan være underforstått og handle om relasjonens karakter og dynamikk. Den seksuelle interaksjonen er gjerne «diffus» og kan bestå av en kompleks og ustrukturert samhandling med større rom for utydelig kommunikasjon og feiloppfatninger. Hvor skal man da sette målepunktet for når situasjonen går fra bra til dårlig sex, og videre derfra til et straffbart overgrep som gir mange års fengsel? Mange kan ha en intuitiv oppfatning av hva som er god og dårlig sex, men grensen mot en straffbar voldtekt må ha et tydelig målepunkt som vi mangler i dag. Dette avspeiler seg i at ren passivitet etter en skjønnsmessig vurdering noen ganger kan utgjøre et samtykke, men andre ganger ikke.

Han følger opp:

– Jo mer utydelig definisjonen blir, jo mer faller ansvaret på påtalemyndigheten for å plukke ut de riktige sakene.

Litt tabloid, men kan vi få «two stars and a wish/two wishes and a star» for samtykkeloven?

– Jeg tror påtalemyndigheten og domstolen vil gi loven et forholdsvis fornuftig nedslagsfelt, men det er jo ikke egentlig deres oppgave. Det er lovgivers ansvar å avgrense de viktigste forbrytelsene klart og tydelig – det følger også av lovskravet at man i de fleste tilfeller kan avgjøre selv om handlingen er straffbar. Det synes jeg ikke denne loven lever opp til.

Nå ligger ballen hos Høyesterett, og de får en viktig jobb med å trekke de nærmere grensene, mener Jørn.

Foruten manglende forutberegnelighet er Jørn bekymret for en backlash-effekt der en utydelighet i loven virker kontraproduktivt ved at rettsvesenet blir utydelige i sin praktisering og store ressurser i strafferettsapparatet bindes opp i lange prosesser og ankesaker. Han viser til backlash-effekten ved innføringen av minstestraff, som mange mener fikk urimelige utslag og virket mot sin hensikt.

– Et rettsapparat som er både ryddig, konsistent, forutsigbart og har rimelige og proporsjonale reaksjoner er det beste systemet for å motvirke seksuelle krenkelser. Desto mindre tvil det er om regelen, og desto tydeligere og tryggere rettssystemet er, desto sterkere vil det virke i denne sammenhengen.

Han runder av:

– Det er jeg mest redd for nå; at man får masse kontroverser og diskusjoner om loven som gjør kampen mot seksuelle krenkelser en bjørnetjeneste. Det er ikke alltid at det sterke symbolske uttrykket styrker en på sikt.

I det personlige Jørnet

I tråd med utgavetemaet følte vi oss nesten forpliktet til å stille Jørn et par tematiske og personlige spørsmål. På spørsmål om favorittrusmiddel – i vid forstand – svarer han kontant;

– Det er Brannkamp, et par timer på stadion.

I likhet med mange på fakultetet både i studentmassen og blant professorene (ja, vi ser på deg, Giertsen), håper også Jørn på bergensk seriegull hvert år. Er det en forbindelse mellom professoregenskaper og entusiasme for Brann fotballklubb, hvem vet? Injuria tar imot bidrag fra skribenter som ønsker å gjøre en empirisk studie av spørsmålet.

Utgavetamet spiller på uttrykket “Sex, Drugs and Rock & Roll” som symboliserer ungdomsopprør. Har Jørn hatt en fase med rebelsk oppførsel i sine yngre år?

Jørn måtte innrømme at han selv ikke var særlig opprørsk i sin ungdomstid, men;

– Jeg er vesentlig mer opprørsk i dag enn da jeg var ung. Altså, jeg er mer forbanna nå enn jeg var da. Jeg reagerer mer mot en god del av de tingene som skjer i vår samtid, og har ganske sterke meninger om det.

Da han var ung, så verden ut som den var på vei mot et bra sted. Det var kanskje ikke så stort, eller den gang synlig behov for ungdomsopprør på den tiden. Han mener likevel at dette har endret seg i nyere tid;

– Nå er det skikkelig mange ting vi bør reagere mot. Det finnes både udemokratisk oppførsel og urettferdig ulikhet i verden, som man på en måte nesten aksepterer.

Burde vi som jusstudenter være mer kritiske, mer opprørske? Rett og slett litt surere?

– For det første syns jeg at studiet vårt skulle vært mer opprørsk. Den type jurister vi trenger i dag, er jo jurister med integritet, som står for noe.

Jørn ble værende som professor på jussen etter utdanningen sin. Som professor og teoretiker er man gjerne av de mer opprørske personlighetene innenfor jussen. Mange på jusstudiet er gjerne mer interessert i å bli advokater i store firmaer eller anerkjente dommere.

Syns du flere jusstudenter burde se andre veier innenfor jussen enn bare advokat og dommer?

Det er jo en veldig personlig ting. Det fantastiske med jussutdannelsen er at den kan brukes på så mye forskjellig. Men hvis man har lyst til å påvirke verden der ute, så er det definitivt mange andre spor som er verdt å følge.

Jørn påpeker at det ofte er de vågale og litt opprørske juristene som er med på å forme fremtidens rett og rettssystem. Denne oppgaven er ekstremt viktig, mener han.

Jørns største rettspolitiske kjepphest er nemlig nettopp det at man aldri skal “underskatte verdien av systematisk, teoretisk tenking for jussen”. Det er, forklarer han, det som har formet jussen vi kjenner i dag.

Helt til slutt ba vi Jørn om å gi oss sine beste studietips;

– Det beste studietipset, det er et ganske kjipt tips, men ganske enkelt. Når du skal begynne å jobbe med et nytt fag, les jævlig mye.

Til de av våre lesere som forventet en magisk trylleformel som skulle fikse alle studieproblemene, må vi dessverre beklage. Jørn forklarer at det viktigste i starten av et nytt fag er å absorbere informasjonen, plukk opp boka og sett på kaffetrakteren.

– Folk er så imponert over kunstig intelligens. Men hva er kunstig intelligens? Jo, det er jo et forsøk på å designe noen maskiner som avspeiler vår intelligens! Se på det som hjernen din gjør hvis du mater den med store mengder data. De prosessene som skjer da er helt fantastiske! Det fins ingen annen måte å bli skikkelig bra på et fag, tror jeg, enn å bare jobbe og lese masse.

Hva er ditt beste tips til eksamen da?

Hvis du i første del av studiet bruker masse tid på å mate hjernen informasjon, så er det andre steget, når man nærmer seg eksamen, å slutte og mate og heller få distanse og perspektiv. Klapp igjen boka og alt sånt. Sørg for å ha gjort den tunge jobben lenge før. Gå en tur på Ulriken og se utover byen, og så få dette store perspektivet på ting. Organiser tankene dine. Da er du klar til eksamen!

Vi runder av med en siste oppfordring fra en av jussens mer opprørske professorer.

– Det ligger litt i jussens natur at vi skal tenke likt og alt mulig sånt. Men et sunt rettsfellesskap er noe mer. Det nærer av en mengde av litt forskjellige personligheter, med litt forskjellige bakgrunner, litt forskjellige syn på ting, litt forskjellige væremåter. Sånn får vi et mangfold i jussen òg. Når alle blir for ensrettede og opptatt av å være lik alle andre, så slutter vi å tenke kreativt, vi slutter å utfordre ting. Så om jeg skal oppfordre til noe, så er det: tør å være deg sjøl.

Til alle førsteårsstudentene som for ikke så lenge siden ble fortalt at målet med jusstudiet er å sørge for at alle tenker helt likt om juss; hør på Jørn!

Røkke N’ Roll

Sun, 18 Jan 2026 18:39:41 GMT

Når titanene møtes

Det er ikke hver dag en norsk rettssak føles som en episode av Suits eller Succession, men i høst skal Oslo tingrett levere nettopp det. På den ene siden står Kjell Inge Røkke (Aker), mannen som «begynte på bunnen», ifølge Oral Bee, Mr. Pimp-Lotion og Didrik Solli-Tangen. På den andre siden står Christen Sveaas (Kistefos), som kanskje står for tur til å få sin egen ståkuk i bronse fra Røkke, etter Stein Erik Hagen. To menn med nok penger til å kjøpe halve vestkysten, men som likevel møtes i retten for å avgjøre hvem som egentlig har blitt urettferdig behandlet. Det er nesten poetisk, på en veldig norsk måte.

Konflikten får ekstra stor oppmerksomhet nettopp på grunn av partene. Det er en sak som reiser spørsmål om aksjonærrettigheter, og som kan beskrives som et øyeblikk hvor «an unstoppable force meets an immovable object» . Spenningen er heller ikke ny: de to investorene har tidligere fightet mot hverandre i Orkla-saken på 2000-tallet.

Skipet som holdt på å synke

Bak dramaet ligger offshore-rederiet Solstad Offshore , et børsnotert selskap som i høsten 2023 var i så dype økonomiske problemer at selv metaforen «på felgen» ikke er dekkende. Rederiet holdt på å synke, både metaforisk og økonomisk, men Aker med Røkke bak roret, stilte opp som redningsmann. Aker Capital og det Aker-dominerte AMSC gikk inn med 3,3 av totalt 4 milliarder kroner i egenkapital. Aker (via Aker Capital) bidro med rundt 2,25 milliarder i denne redningspakken. Som en del av løsningen inkluderte planen å flytte mesteparten av skipsflåten til et nytt datterselskap, Solstad Maritime .

Før refinansieringen eide Aker under en fjerdedel av aksjene i Solstad Offshore. Etterpå satt de plutselig med over halvparten av Solstad Maritime . Ifølge de øvrige aksjonærene, deriblant Sveaas, var ikke dette en redning, men et ran . Mens selskapet lå på operasjonsbordet, tok Røkke like godt med seg et par vitale organer som «betaling». Aker, på sin side, mener de gjorde det eneste mulige: en livreddende operasjon, utført i full nødrett.

Så hvem har rett? Er Røkke en kirurg eller en opportunist? Og hvor går grensen mellom nødvendig realisme og grov forskjellsbehandling?

Dogmatisme vs. pragmatisme

Kjernen i søksmålet er likebehandling av aksjonærer. Kistefos hevder at transaksjonen innebar grov forskjellsbehandling. At minoritetsaksjonærene ble stående igjen på dekk, mens Aker fikk redningsbåten og attpåtil champagne. De mener at alle burde fått mulighet til å bidra på lik linje, altså å tegne aksjer i den nye strukturen etter sin pro rata eierandel.

Samtidig er det vanskelig å se Sveaas som småsparernes helt. Det er alltid lettere å være prinsippfast når prinsippet lønner seg. Han tråkker hardt for småaksjonærenes sak, men sykler fortsatt på karbonramme – og motvinden? Den er alltid noen andres skyld.

På den andre siden av bordet sitter Aker og Solstad-styret, uten antydning til patos. Der Sveaas spiller folkets «white knight», framstår Røkke som en kjølig pragmatiker. Han avviser det hele som «absurd» . 1 Refinansieringen, hevder Aker, var eneste mulige løsning: en nødvendig handling for å redde selskapet fra konkurs, og tallene lyver ikke. Solstad Offshore-aksjen falt 18% da refinansieringen ble annonsert, men var opp over 50% allerede to måneder senere. I dag er den over 80% høyere enn før finansieringen. Det er sterkt, og den beste refinansieringen i offshore-segmentet etter oljekrisen i 2014 . Ingen ble altså ranet, mener Aker. De ble snarere reddet fra å gå ned med skipet. Men i Røkkes verden finnes ingen gratis livbøyer.

Røkkerabattens comeback?

For redningen kom med en pris. Et sted mellom aksjeloven § 4-1 og sunn fornuft, ligger «Røkkerabatten» – prisen man betaler for å bli reddet av mannen som alltid får det som han vil.

Tradisjonelt har begrepet «Røkkerabatt» beskrevet noe helt annet: rabatten knyttet til aksjeverdien til Aker, fordi ingen helt stoler på at Røkke spiller på lag med småaksjonærene, eller andre aksjonærer for den del. Det er nettopp fordi han alltid får innfridd viljen sin og ikke nødvendigvis er oversympatisk med småaksjonærer. Likevel bærer det ikke tvil om hans evner som forretningsmann. Som investor vil man helst sitte i samme båt som Røkke, men aldri mellom han og roret.

Aker-sjefen Øyvind Eriksen har brukt flere år på å fjerne den såkalte «Røkkerabatten». For jo høyere tillit til Aker, desto større er verdiene til Røkke selv. Men etter Solstad Offshore-saken, og særlig etter lydopptak avslørte press og trusler mot Pareto-sjef Christian Jomaas, kan Eriksen spørre seg om jobben var forgjeves. Dessverre for Røkke er det ikke like lett å refinansiere tillit – ingen vil leke i samme lekekasse som en mobber.

Man kan også spekulere i hvorvidt det finnes en annen type «Røkkerabatt». En som er mer gunstig for Mr. Røkke himself. Den er ikke skrevet inn i noen kontrakt, men du merker den likevel: i antall skip, i eierandeler, og i maktbalanser som plutselig tipper akkurat én vei. Det er den typen rabatt som bare gjelder for dem som redder selskaper med den ene hånden og ommøblerer dem med den andre. For Aker kalles det krisehåndtering. For resten av aksjonærene ser det ut som Black Friday med stengte dører.

Mellom lov og livbåt

Dette braker ned til sakens kjerne: er det «saklig forskjellsbehandling» hvis det er nødvendig for å redde helheten? Det er nettopp det som gjør saken så fascinerende. Den tvinger oss til å reflektere over hvor elastisk prinsippet om likebehandling egentlig er (selv om jeg ikke er ekspert på akkurat dette feltet, enda). For i teorien skal jo alle aksjonærer være like. I praksis er derimot noen mer like enn andre, særlig når de har milliarder på konto, et advokatteam de fleste jusstudentene drømmer om å være en del av, og et navn som får Oslo Børs til å dirre.

For hva gjør du når skipet synker og bare én passasjer har redningsbåt? Tar du imot hjelpen og lar han styre skuta videre, eller går du ned med flagget til topps bare for prinsippets skyld? Det er et dilemma som strekker seg langt utover aksjeloven. Vi møter det i hverdagen, i jobblivet, i politikk – og til slutt i retten.

Til slutt

Kanskje er det nettopp derfor denne saken er så interessant for jusstudenter: den tester grensene for styreansvar og likebehandlingsprinsippet i aksjeloven, spesielt når et selskap balanserer på randen av stupet. Det blir sjelden så alvorlig som dette, for som DN påpeker: dette hadde nok aldri skjedd dersom det kun var «sure småaksjonærer som følte seg urettferdig behandlet. Men når deler av A-laget i norsk finans , [slik som Aker, Kistefos og Juridisk Finansklubb], går på krigsstien, da er det alvor» . 2

Rettsforhandlingene er planlagt å vare i omtrent 13 uker, og utfallet vil bli fulgt tett. Røkke er selv blant dem som er kalt inn til vitneforklaring (planlagt 4. desember). Saken har stor symbolverdi, og kan ha mye å si for hvorvidt Norge og Oslo Børs vurderes som en trygg havn for investeringer.

Men saken handler også om tillit. Tillit til markedet, til lovverket og til dem som sitter med makten. For småsparerne handler det like mye om prinsipp som om penger: at spillereglene skal gjelde for alle, uansett størrelse. Likevel er det vanskelig å tro på rettferdighet i et system der de samme alltid vinner. Som man sier: «hate the game, not the player», men hvor lang tid tar det før folk begynner å gjøre begge deler?

1 https://www.finansavisen.no/jus/2025/09/30/8296447/kjell-inge-rokke-raser-soksmalet-er-absurd

2 https://www.dn.no/borskommentar/har-holdt-seg-i-skinnet-i-15-ar-na-kan-han-odelegge-alt/2-1-1571899

Lex and the city – utelivsguiden for den musikkinteresserte jusstudenten

Sun, 18 Jan 2026 18:31:26 GMT

Den franske juristen, politikeren og gastronomen Jean-Anthelme Brillat Savarin skriver i Smakens Fysiologi (1825): «Fortell meg hva du spiser og jeg skal si deg hvem du er». Denne utelivsguiden er basert på konseptet: «Fortell meg hvilken Bergensartist du lytter til, og jeg skal si deg hvor du bør dra ut».

Lars Vaular

Du hører på Lars Vaular og du vil ha solbrillene på inne, ditt livsverk som jurist skal være å avskaffe § 25 i tobakkskadeloven om å røyke innendørs, du føler en sterk tilknytning til Amsterdam, du har vurdert å skaffe deg en Nokia, hvis du ikke skulle studert juss ville du gått sammenliknende politikk. Du bør dra på Landmark, Kulturhuset eller Viccen.

Razika

Du hører på Razika, du har til enhver tid en god kompis du har et uavklart forhold til, du sier til kjæresten din at han ikke trenger å nevne at han stemmer på Høyre til SV-vennene dine, du er mot EU på grunn av den norske bonden, «har vi hilst før egentlig?», du var på hipster-militærtjeneste på folkehøyskole i København. Du skal selvsagt på Legal eller Vågal.

Gabrielle

Du digger Gabrielle, du synes all kritikk av Taylor Swift er kvinnehat, «Pisk meg hardt» var på din Spotify Wrapped, «100 kroner inngang er verdt det», du deler gjerne lip lineren din, men ikke forelesningsnotatene, du kommer til å trakassere venninnen din med digital kameraet dagen derpå, du leder kollokvien som en sovjetisk fangeleir. Du bør dra på Vaskeriet, Hectors Hybel eller Old Irish Pub.

Kings of Convenience

Du lytter til Kings of Convenience, du tenker på lightere og paraplyer som felleseie, du vurderer å konvertere til katolisismen fordi du liker estetikken, du skulle helst vært på en liten bar ved kysten i Portugal, du synes det er enklere å «connecte» med jenter, på hjemmefest finner man deg på kjøkkenet fordi det er der de gode samtalene skjer, alle jentene i arbeidsgruppen er forelsket i deg, når du skriver praktikum konkluderer du alltid i svakestes favør, du drar tidlig hjem, men aldri alene. Du hører hjemme på Falske Reker, Apollon Platebar eller Kennel Vinylbar.

Sondre Lerche

Du lytter til Sondre Lerche mens du ruller dine egne sigaretter, du har blitt omtalt som metroseksuell, din største drøm er at noen skal knipse et bilde av deg mens du leser Det Annet Kjønn , når du ser Max Manus tenker du at du nok ville vært en del av motstandsbevegelsen, du har 300 000 på BSU, men skylder alle vennene dine penger. Du bør ta med boken din og sette deg på Café Opera.

Aurora

Musikken til Aurora beveger deg dypt, du skrev arbeidsgruppeoppgave da de andre ble arrestert under Fosen-aksjonen, du har Palestinaskjerf i alle regnbuens farger, du har slått opp med flere kjærester fordi stjernetegnene deres ikke var kompatible, i likhet med Sjaman Durek identifiserer du deg som halvt reptil, du har vært på silent retreat i Sverige, alle ringene du eier har du funnet på vasken på fakultetet, du vil legalisere fleinsopp. Når det er for mye regn til å rave i skogen bør du ta turen til TempoTempo.

Kamelen

Du digger Kamelen, du ønsker større kultur for moshpit, du hadde blitt fotballspiller hvis ikke det var for kneskaden… du kjører 130 km/t i 80-sonen, men tar på deg innebukse når du kommer hjem, favorittbæret ditt er rips, «du kan ikke anklages for alkoholisme uten ølmage», du bør stikke på Los Tacos, Duggfrisk eller No Stress.

Kurt Nilsen

Musikken til Kurt Nilsen rører deg til tårene, du stemmer på Senterpartiet fordi du ikke vil at statsbudsjettet skal gå til å subsidiere kaffelatter i hovedstaden, kjæresten din er med i bunadsgeriljaen, du vurderer å bli norsketerianer, men klarer ikke gi opp tequilashots, etter #MeToo tør du ikke flørte på byen, når du blir voksen vil du ha en guitarformet vinterhytte. Du bør dra på Skippern, Finnegan`s Irish Pub, Henrik øl- og vinstove eller Egon.

Kakkmaddafakka

Du er fast publikumer på julekonserten til Kakkmaddafakka, du har dratt av deg skjorta før noen setter på Baris av Oral B, du har vært utredet for ADHD fem ganger uten å få en diagnose – heldigvis er det andre måter å få tak i Ritalin, du drikker BareØl eller stjeler andres drikke på vors, «Jeg hørte på Wolfgang Wee at…», forrige Halloween stilte du på fest i et kostyme som ville diskvalifisert deg fra å stille til valg dersom bildene hadde kommet frem, du står på barrikadene for Free the Nipple-bevegelsen. Du bør dra på Kjuagutt, Folk og Røvere eller Rommet.

Samma det, vi er bare rockestjerner

Sun, 18 Jan 2026 18:22:11 GMT

Fire sjarmerende gutter kommer meg i møte opp trappen til Portnerboligen. Midt i eksamenslesingen til strafferett har bandmedlemmene i Samma Det tatt seg tid til en prat om livet som fulltidsstudenter og deltidsrockestjerner. Latteren sitter løst, og energien er like avslappet som bandnavnet tilsier.

Søndagsprosjektet

Martin, Tore, Magnus og Herman introduserer seg selv som fire gode venner som har sittet på samme sal i tre år. I tillegg til en kjærlighet for sal 103, deler vennene en lidenskap for musikk. Frem til to år siden hadde de kun spilt for seg selv, inntil de ved en tilfeldighet oppdaget hvor gøy samspill kunne være.

Bandet oppstod, som sikkert mange studentband før dem, på en fuktig hyttetur.

Magnus dro frem en gitar og begynte å spille litt, og så dro jeg frem en bøtte og brukte som trommer, mimrer Martin tilbake.

Den ene jamsessionen på hyttetur gjorde at gutta skjønte at dette var noe som kunne vært gøy å ta videre. Siden den dagen har bandet opprettholdt tradisjonen med å møtes hver søndag, helst i hang-tilstand, for å gjøre opp for gårsdagens utskeielser med litt jassing med gutta. Magnus kaller det hele selv for et “køddent søndagsprosjekt”.

En livsfilosofi

Da de skulle finne et navn, falt valget naturlig på et uttrykk som allerede var en del av guttenes vokabular: Samma Det . Bandmedlemmene beskriver seg selv som «chille karer» og navnet springer ut av at det ofte kan være greit å ikke ta alt like alvorlig.

Rett og slett litt Hakuna Matata, sier Tore.

Navnet skulle derfor symbolisere en livsfilosofi de kunne stå for. Denne holdningen gjenspeiles også i musikken deres, som uttrykker den samme uformelle og avslappa tilnærmingen – de er et jovialt studentband som spiller fordi det er gøy, ikke for å imponere.

Kaster vaskebøtta

Tross sin avslappa holdning, har bandet hatt stor suksess. Vaskebøtta er byttet ut med et ordentlig trommesett, og gjengen fra sal 103 har rukket å spille på Internaften og størst av alt Jusstivalen.

Her opptrådte de sammen med andre store artister som Gabrielle og Kamelen. Tross den stjernefylte lineupen var det ingen tvil om hvem som var publikumsfavorittene. Det var Dragefjellets helt egne boyband!

På Jusstivalen fikk bandet kjenne på hvordan det er å spille på hjemmebane. De hadde knapt entret scenen før publikum gikk helt amok – og alle kunne teksten på hitlåten Dragefjellet .

Kan eieren av den røde BH-en melde seg?

Oppmerksomheten de får tar gutta med et smil, og de forteller det er veldig stas å kjenne på den overveldende responsen de har følt på fra sine medstudenter.

Vi er ikke redd for publikumsfrierier, sier Herman lekent.

Og det kom mange av dem på Jusstivalen. I ekte boyband-stil fikk de slengt en rekke artikler på scenen fra deres lojale fans. Bandet har prøvd å returnere det meste, men har enda ikke lyktes med å finne eierne til alt. De etterspør fortsatt innehaveren av en svær rød blonde-BH som enda ikke har funnet sin rettmessige eier.

Enn så lenge blir den holdt varm under puta til Herman, slenger Tore inn.

Salcrushet på vindusplassen

På Jusstivalen stilte bandet både med cover-låter, som deres publikumsfavoritt “Hjerteknuser”, og egenskrevede sanger om studentlivet i Bergen. Men det er klart bandet selv foretrekker sine egne sanger, hvor Herman står for låtskrivingen.

Jeg liker å skrive om tingene som jeg har litt peiling på eller forhold til. Det er viktig å ikke ta seg vann over hodet temamessig, sier Herman.

På Jusstivalen fikk gutta vist større bredde i sanginnhold. Blant annet handlet en av deres uutgitte sanger om en jente som satt på vindusplassen på en av skolens mange saler. Jeg kunne ikke dy meg med å spørre hvem denne heldige jenta var som stod bak inspirasjonen til sangen.

Det er en konkret person, sier Tore bestemt, men ønsker ikke å svare hvem på nåværende tidspunkt.

Martin tilføyer at sangen også kan tolkes mer abstrakt, og heller være et konsept han tror mange på Dragefjellet kan kjenne seg igjen i.

Den handler om en person du betrakter på avstand og ikke kjenner nødvendigvis. Også tillegger du personen en rekke egenskaper og forestiller deg hvordan personen er, forteller Herman.

Utfordrer tungvektere

Etter å ha headlinet Jusstivalen kan man trygt si at Samma Det er reelle utfordrere til Force Majeur og Culpa Kor. Selv om de to sistnevnte har vært mindre aktive de siste årene, har gutta stor respekt for «tungvekterne» som har holdt liv i musikkgleden på Dragefjellet.

Når jeg spør hvem deres musikalske idoler er, svarer gutta uten å nøle: Torstein fra MGP Junior. De trekker særlig frem stilen, utrykket og budskapet i hitten " svikter aldri igjen ” som spesielt inspirerende.

Vil følge i Torsteins fotspor

Og de er ikke alene om å elske MGP. På både Jusstivalen og Internaften så de hvor mye publikum digget gamle MGP-låter. Bandet tror dette er fordi MGP Junior vekker en nostalgi og engasjement hos dagens studenter, og forteller om deres felles drøm om å vie en aften til å hedre gamle MGP Junior-hits. Her står det heller ingenting i veien for at Samma Det tar inspirasjon fra Jussdans og arrangerer sin helt egen Dragefjellet Grand Prix!

Dragefjellet kan vente seg EP over nyttår

Foreløpig har Samma Dets mange fans måttet nøye seg med singelen Dragefjellet på vors, som ble sluppet under fadderuken 2024. Men heldigvis er mer på vei.

– Vi planlegger å gi ut en EP over nyttår, forteller gutta.

De satser nå på egen låtproduksjon – noen av sangene ble spilt på Jusstivalen, andre er helt nye.

Før den tid håper bandet på en aktiv julebordsesong og henvender seg både til leserne og skolens mange styrer når de sier at de tar imot bookinger til private arrangementer.

De er også å følge på Instagram under @sammadetband, men det er “bare de som kaster bh som får følge” må gutta informere.

Kjappe studentanbefalinger:

Beste sted i Bergen for en Øl : Tore og Martin- Straffbar, Herman- Cafe Opera, Magnus- Verftet

Beste utested : Tore- Vaskeriet, Martin- Magda eller Dark & Stormy, Herman- Kjuagutt , Magnus- Syng

Beste restaurant: Tore- Nama, Martin og Herman- Spisekroken, Magnus- Allmuen

Hvordan overleve eksamensperioden: Tore- kollokvie med Jørgen Sømoen, Martin- lære å bruke split-screen på eksamen. Kan ha BÅDE lovdata og inspera oppe samtidig. Herman- ekstra tid, Magnus- nok timer med passiv kollokvie på JF.

Hvordan få salcrushets oppmerksomhet : felles anbefaling- legge en lapp på pulten til personen med et spørsmål om de vil gå på date. Lag to alternative bokser de kan krysse av på: ja eller ... ja.

Har “Generasjon Greta Thunberg” stått opp fra de døde?

Sun, 18 Jan 2026 17:53:38 GMT

I 2023 erklærte Unge Høyre-leder Ola Svenneby at “Generasjon Greta Thunberg” var død. Dette forsterket en idé om at klimasaken var i ferd med å forvitre blant unge, og at det er lite engasjement å spore i vår generasjon.

På sensommeren i år bestemte en gruppe studenter i Oslo seg for å forsøke å snu trenden. Med blant annet aktivist og jusstudent Gina Gylver i spissen, ble “Den grønne studentbevegelse” stiftet på et svaberg i fjorden. I høst har bevegelsen også fått fotfeste i Bergen, og vi har tatt en prat med Frida Eide Ohldieck, tredjekullist på Dragefjellet, som har vært med på oppstarten.

Men først: Den grønne studentbevegelse, populært kalt DGB, er en nyoppstartet møteplass for studenter og unge voksne som bryr seg om klima og klodens fremtid.

- Det har vært en retorikk blant politikere om at vi unge ikke lenger bryr oss om klima. Og det er jo mange i Norge som egentlig bryr seg om klima, men som ikke har overskudd til å være med i for eksempel NU [Natur og ungdom] eller Spire. Det er mange av oss som var med på disse demonstrasjonene for en del år tilbake, skolestreikene, som fortsatt bryr seg, men som mangler en slags arena for å vise det - en som er litt lavterskel. Og det er egentlig hovedfokuset til DGB, forteller Frida.

At det er lavterskel, viser seg blant annet i at dette ikke er en medlemsorganisasjon, det er en bevegelse , og pådriverne selv er opptatt av forskjellen.

- Det er ikke organisatorisk, det er nøkkelordet her. Det er en flat struktur, og vi vil ikke at folk skal få den trykkende følelsen av at du har et verv, at du blir nødt til å møte opp, og at det fører til stress. Det er mer at “Jeg bryr meg om klima, og jeg vil at det skal stå et sted”, poengterer hun. T

Dette er en av grunnene til at de kaller seg en bevegelse.

DGB ønsker først å få oljen ut av akademia, både gjennom å engasjere studenter og presse politikerne. Frida presiserer at det nemlig er vi unge som sitter med kortene på hånden som fremtidige arbeidstakere.

- Hvis studenter stiller krav, så kan det medføre en omdreining i grønn retning i arbeidslivet.

Men hva betyr det egentlig å gjøre akademia oljefritt? Gjennom akademiaavtaler sponser blant annet Equinor de norske universitetene, slik at petroleumsnæringen fremmes, og olje- og gasselskaper blir fremstilt som ettertraktede arbeidsplasser, med gode muligheter for praksisplasser. DGB mener at det er feil at dette fortsatt presses på studentene, samtidig som at vi er nødt til å fortsette det grønne skiftet. Omdreiningen til det grønne fører også til at oljen taper sin verdi. “Det begynner å nærme seg et punkt hvor det ikke vil bli lønnsomt heller”, presiserer Frida.

Et eksempel Frida trekker frem er at UKA-festivalen i Trondheim nå har erklært seg oljefri. Dette er et veldig enkelt tiltak som innebærer at man ikke tar imot direkte spons fra oljeselskaper som Equinor og Aker BP, samtidig som at man ikke skal legge til rette for arrangementer og panelsamtaler som fremmer oljen som en fremtidig arbeidsplass. Man trenger ikke i prinsippet å noen gang ha hatt olje, for å erklære seg oljefri. Straffbar kan for eksempel erklære seg oljefri i morgen.

- Poenget er bare å skape motivasjon og en effekt slik at flere vil kvitte seg med oljen og bli en del av bølgen.

Å hoppe på bølgen kan du gjøre uavhengig av hvor på det politiske spektrumet du befinner deg. Bevegelsen er partipolitisk nøytral, til tross for at klimapolitikken gjerne løftes høyest av venstresiden. Bevegelsen er ikke knyttet til for eksempel MDG eller SV? spør vi.

- Nei, vi prøver egentlig på det motsatte. Vi prøver å nå ut til høyresiden i politikken. Vi vet at folk bryr seg om klima på høyresiden også. Vi mener jo at klimapolitikk ikke burde være partipolitisk. Det er for eksempel også sånn at 8. mars-toget er partipolitisk uavhengig. Det handler om at du bryr deg om kvinners rettigheter, og det er det samme her, at du bryr deg om klima. h

Gruppen arrangerte nylig en stiftelsesfest på Rommet, den formelle oppstarten i Bergen. En sentral skikkelse som fikk dette i stand var Thomas Fiskerstrand Aasheim, student på fakultetet. Han samlet en gjeng klimaengasjerte studenter til en øl, noe som utartet seg til planleggingsgrupper. Frida ledet gruppen som skulle ordne stiftelsesfest, og fikk finansiering fra Klimafondet.

- Stiftelsesfesten gikk veldig bra. I Oslo var de 72 stk. på sin stiftelsesfest, og vi ble 132. Og det var en masse flinke folk som stilte opp gratis, fra DJ, til artist, og Hedda [Førde Moen] fra fakultetet her, som designet plakater.

Fremover ønsker DGB å gjøre alt fra fest og pilsing under klimaets navn til mer faglige arrangementer. Bevegelsens poeng er at det er gøy å være med folk som også bryr seg, og at dette skal være for alle.

- Det som ble påpekt av Gina [Gylver] på stiftelsesfesten var at det ikke er satt noen rammer for hvordan bevegelsen kan utarte seg i de ulike studentbyene. Det vil jo tilpasses, for studentmiljøet i Bergen skiller seg en del fra Oslo, Trondheim fra Kristiansand og så videre. Så vi står veldig fritt selv til å bestemme hva vi vil gjøre her. Veldig mange arrangementer som ikke arrangeres direkte av DGB, panelsamtaler i Enviro for eksempel, kan også plasseres under DGB-paraplyen, så skaper vi en større bevegelse.

Ref. Enviro - der Frida har vært med i to år - spør vi hva hun tenker om engasjementet på Dragefjellet.

- Det er absolutt et miljøengasjement her. Vi dominerer jo i antall blant dem som dro i gang bevegelsen i Bergen. Jeg vil jo si at folk undervurderer hvor mye klimaengasjement som finnes på jussen. Vi har et utdanningsløp hvor vi er borte i klima og miljø, og ser hvordan det faktisk påvirker samfunnet. Samtidig er nok ikke jussen fakultetet med mest opprørskhet, legger Frida til med et smil.

Til slutt spør vi hvordan du som leser dette kan bli med i bevegelsen.

- Følg oss på Instagram @dengronnestudentbevegelse . Man trenger ikke være Greta Thunberg for å bry seg, de aller fleste vil ha en levelig planet.

Rusproblematikk i møte med soning i fengsel

Fri, 12 Dec 2025 19:28:33 GMT

«Sex, drugs and rock’n roll» er i vår kultur et mantra som symboliserer frihet og fest. Bak fengselsmurene er imidlertid rus og avhengighet en hindring som må overvinnes for å kunne forhindre ny kriminalitet. For å få til dette må kriminalomsorgen balansere hensynet til sikkerhet og kontroll opp mot innsattes rehabilitering og behov for medisinsk behandling. Disse hensynene står i mange situasjoner i et spenningsforhold. Hvordan kan vi få til en bærekraftig middelvei i rusbehandlingen i fengslene?

Straffegjennomføringsloven § 2 sier at et av formålene med straffegjennomføring er å motvirke nye lovbrudd og legge til rette for tilbakeføring til samfunnet. Samtidig følger det av helse- og omsorgstjenesteloven at innsatte har de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som alle andre borgere. Når fengselet på den ene siden er ansvarlig for sikkerhet og kontroll, mens helsevesenet på den andre siden skal stå for medisinsk behandling, oppstår det praktiske utfordringer. Jussbuss har erfart at mange innsatte ikke får tilstrekkelig støtte fra hverken fengsels- eller helsevesenet. Dette gjelder særlig innsatte med rusproblemer, som ofte ender opp med å "falle mellom to stoler".

Statistisk sentralbyrå rapporterte i 2015 at 50 til 60 prosent av innsatte hadde rusmiddelbruk og avhengighetsproblematikk ved innsettelse.1 Andelen innsatte med rusproblemer har økt siden da.2 For å møte dette tilbyr enkelte fengsler såkalte rusmestringsenheter (RME) som er egne avdelinger hvor innsatte kan få tettere oppfølging og tilrettelagt behandling.3 Hensikten med slike enheter er å styrke samarbeidet mellom kriminalomsorgen, spesialhelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Et slik tverrfaglig samarbeid gir den innsatte bedre forutsetninger for å mestre livet etter løslatelse, og kan bidra til motivasjon for å fortsette behandlingen også etter endt soning.

Utfordringen vi står ovenfor i dag er imidlertid at kriminalomsorgen mangler ressurser til å opprettholde et slikt samarbeid med helsetjenesten gjennom RME-tilbudet. Konsekvensen blir at tilbudet ikke er tilgjengelig for alle som har behov for det. Innsatte med rusproblemer risikerer dermed å sone uten nødvendig behandling, og står ofte i samme situasjon ved løslatelse som da de startet soningen. Videre er det ikke alle fengsler som tilbyr RME, noe som fører til ytterligere ulikhet i behandlingstilbudet. For at en slik ordning skal bestå, er vi avhengig av en styrking av kriminalomsorgen.

Bemanningssituasjonen skaper også utfordringer utover tiltak som RME. Dersom en innsatt skal benytte seg av nødvendige helsetjenester utenfor fengselet, må vedkommende ofte søke om såkalt fremstilling. Dette innebærer at en betjent følger den innsatte til avtalen. Når bemanningen er for lav, blir det i praksis umulig å gjennomføre slike fremstillinger. Konsekvensen kan bli at innsatte får møtt helsetjenesten sjeldnere enn det behovet tilsier. For innsatte med rusproblemer kan dette resultere i svekket rehabilitering og en høyere risiko for tilbakefall til kriminalitet. Ville vi akseptert et slikt helsetilbud for en vanlig samfunnsborger?

Fremover må målet så klart være å styrke kriminalomsorgen, slik at rehabilitering kan skje i tråd med de tiltakene som allerede eksisterer. Samtidig må vi finne løsninger som fungerer i dagens situasjon. En mer effektiv og forpliktende samhandling mellom helsevesenet og kriminalomsorgen er avgjørende for å sikre at innsatte med rusproblemer får et forsvarlig behandlingstilbud. Jussbuss mener det er på høy tid å innføre tiltak som kan sikre slik samhandling. Vi ønsker blant annet en pliktig og obligatorisk helseundersøkelse av den innsatte umiddelbart etter innsettelse, og å øke helsepersonell og fengselsansatte sin kompetanse om den innsattes helseutfordringer.

Som allerede redegjort for, skal innsatte i utgangspunktet ha de samme rettighetene til kommunale helse- og omsorgstjenester som øvrige samfunnsborgere. Dersom man ikke ville akseptert et slikt helsetilbud for andre, bør man heller ikke akseptere det for innsatte. En styrket rusbehandling kan bidra til en lettere overgang fra fengsel til samfunnsliv, og ikke minst redusere risikoen for tilbakefall. Dette gagner ikke bare den enkelte innsatte, men samfunnet som helhet.

Kilder:

Kvaal, J. N. (2024, 14. mars). Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser. Forskning.no . Hentet fra: Helsekrise i fengsler: Flere innsatte sliter med rus og psykiske lidelser

Kriminalomsorgen. Rusmestringsenheter . Hentet fra: Ruskontroll og rusmestringsenheter - Kriminalomsorgen.no

Helsedirektoratet, 2025. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. 7. Bakgrunn, metode og prosess. Hentet fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-oghttps://www.helsedirektoratet.no/veiledere/helse-og-omsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosessomsorgstjenester-til-innsatte-i-fengsel/bakgrunn-metode-og-prosess

Collateral damage - eller ecocide?

Fri, 12 Dec 2025 19:26:14 GMT

Klimakrise, krig og miljøødeleggelser dominerer nyhetsbildet som aldri før. Den globale bevisstgjøringen rundt klimakrisen kan spores til én enkelt handling: da en svensk skoleelev, Greta Thunberg satte seg foran Riksdagen med budskapet «Skolstrejk för klimatet». Dette utløste en verdensomspennende bølge av klimastreiker og mobilisering, og har bidratt til at klima- og miljøspørsmål har fått en sentral plass i den offentlige debatten. 

I det politiske landskapet diskuteres virkemidler som karbonskatt, plastforbud og regulering av klimautslipp. Likevel overses ofte en spesielt brutal miljøødeleggelse: den bevisste og strategiske utslettelsen av naturressurser som ledd i militære operasjoner eller kommersiell utnyttelse. Dette reiser en rekke komplekse rettslige spørsmål, særlig innenfor folkeretten og miljøretten, hvor begreper som ecocide – miljøødeleggelse som forbrytelse – stadig oftere trekkes inn i diskusjonen om en utvidelse av det internasjonale strafferettssystemet. 

Begrepet ecocide ble første gang brukt av biologen Arthur Galston på 1970-tallet for å beskrive den omfattende miljøødeleggelsen som fulgte av USAs bruk av sprøytemiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Galston uttrykte bekymring for de langsiktige økologiske konsekvensene av militær taktikk som bevisst ødelegger naturressurser.

Begrepet som på norsk ofte kalt økodrap, stammer fra en sammensetning av det greske ordet «oikos» (som betyr hjem eller habitat) og det latinske ordet «cide» (drepe), og er utformet etter samme modell som Rafael Lemkins begrep genocidefra 1944. Ecocide er et begrep som bokstavelig betyr å «drepe vårt hjem». Per i dag regulerer den obskure bestemmelsen omfattende angrep på økosystemer med hensikt om å undergrave fienders mulighet til å overleve. 

Miljørettens sovende bestemmelse

Ecocide som forbrytelse er ikke helt fremmed i folkeretten. Roma-vedtektene inneholder nemlig en nokså obskur bestemmelse om dette. Den fastslår at krigsforbrytelser også omfatter det å “forsettlig iverksette et angrep med kunnskap om at et slikt angrep vil forårsake [...] omfattende, langvarige og alvorlige skader på naturmiljøet, som klart ville være for omfattende i forhold til den forventede konkrete og umiddelbare samlede militære fordel”.1

Det er likevel ingen stater som har blitt dømt for slike lovbrudd i den internasjonale straffedomstolen, ICC, noe som tyder på at bestemmelsen ikke gir et effektivt vern mot miljøforbrytelser. Noe må gjøres, og forskere peker på to scenarioer. Enten må den eksisterende regelen endres, eller så må det opprettes en ny bestemmelse om alvorlige miljøforbrytelser (ecocide) i Roma-vedtektene. Formålet med denne artikkelen er å belyse styrker og svakheter i disse to scenarioene, og deretter vurdere hva som er mest hensiktsmessig.

Utfordringen med den eksisterende artikkel 8 i Roma-vedtektene er at den bare gjelder i internasjonalt væpnede konflikter. Det vil si at alvorlige miljøforbrytelser begått i fredstid ikke kan straffeforfølges. Et relevant eksempel er den radioaktive forurensningen etter kjernekraftulykken i Fukushima i 2011, som har drevet mot vestkysten av Nord-Amerika og ført til bestråling av seler i Alaska. Det er derfor tatt til orde for at en ny bestemmelse om ecocide skal gjelde i fredstid så vel som i krig.

Eksperter som Polly Higgins (1968-2019) har tatt til orde for at terskelen for ecocide er for høy til å kunne oppnå ønsket resultat i retten. De peker på at intensjonskravet «forsettlig» er for strengt, og at det istedenfor bør innføres et objektivt ansvar uavhengig av hensikten bak lovbruddet eller om det skyldes uaktsomhet.2

Det er som sagt ingen stater som har blitt dømt for ecocide i ICC. Vi ser likevel en rekke hendelser i verden som fører til alvorlige ødeleggelser av naturmiljøet, uten at de ansvarlige kan dømmes for ecocide. Den russiske krigføringen i Ukraina ledet i juni 2022 til sprengingen av Kakhovademningen, og omtales som den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. Omtrent 90 % av reservoaret ble tømt, noe som forårsaket enorme oversvømmelser med katastrofale følger for befolkningen og økosystemet.3

I Etiopia har myndighetenes 30 år lange iherdige innsats med å gjenopprette grøntområder blitt reversert som følge av Tigray-krigen fra 2020 til 2022. Krig og ekstrem sult førte til at naturressursene ble utnyttet til mat og inntekt, noe som forverret miljøskadene. I dag er nedskogningen tydelig synlig på satellittbildene.

Som vi kan se er følgene av handlingene omfattende, langvarig og alvorlig skade på naturmiljøet. Hovedintensjonen er ofte den militære fordelen eller økonomisk profitt, og miljøskadene blir rett og slett «collateral damage». 

Dersom beviskravene senkes, blir det enklere å straffe miljøforbrytelser. Baksiden er at regelen vil miste sin opprinnelige tyngde og moralske betydning. Opprettelsen av den femte forbrytelsen (ecocide) i Roma-vedtektene må gjenspeile de foregående, herunder forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. Intensjonskravet er dermed uunnværlig. Det kan likevel argumenteres for å senke terskelen, slik at intensjonen bare må påvises objektivt.

Et steg i riktig retning?

I juni 2021 la et uavhengig ekspertpanel fram en definisjon av ecocide, som bakgrunn for opprettelsen av en femte forbrytelse i Roma-vedtektene 4. Definisjonen utgjør en stor forandring fra den eksisterende artikkel 8. Hensikten er å gi miljøet et selvstendig rettslig vern i folkeretten. Definisjonens virkeområde omfatter både krig og fredstid, slik at stater og selskaper kan holdes ansvarlige uansett situasjon.

Definisjonen inneholder et mindre strengt intensjonskrav. Det stilles ikke krav om forsett, heller at handlingen er ulovlig eller hensynsløs. Beviskravet er også senket, slik at det er tilstrekkelig å påvise en betydelig sannsynlighet for alvorlige miljøskader. Med andre ord foreligger det ecocide dersom den ansvarlige har utført ulovlige eller hensynsløse handlinger med kunnskap om risikoen for slik skade.

Det uavhengige ekspertpanelet foreslår at skadekriteriet endres, slik at det må foreligge alvorlig og enten utbredt eller langvarig skade på miljøet. Det er også tatt til orde for å fjerne forholdsmessighetskravet, som innebærer at all ødeleggelse av naturen regnes som ecocide uavhengig av en eventuell militær fordel eller økonomisk profitt.

Et rettslig maraton

Å endre Roma-statuttene er ikke bare et juridisk spørsmål, det er også et politisk betent spørsmål. Før en slik endring kan finne sted, må den gjennom en omfattende og krevende prosess fastsatt i traktatens artikkel 121. Historien viser tydelig at endringer hører til sjeldenhetene. En av få eksempler vi har, er tilføyelsen av aggresjon som en internasjonal forbrytelse, et gjennombrudd som i seg selv tok flere tiår å realisere.

Den rettslige prosessen initieres når en stat formelt fremmer et forslag til FNs generalsekretær, som deretter distribuerer det til alle medlemsstatene. Den videre framgangsmåten er ulik avhengig av forslagets innhold, men vil innebære langtrekkende diskusjoner og rådgivning fra ulike instanser. Til slutt må forslaget vedtas med to tredjedels flertall. Til tross for at dette allerede oppstiller en høy terskel, er det først etter vedtakelsen at den virkelige prøven begynner.5

For at endringen faktisk skal tre i kraft, må den ratifiseres av et tilstrekkelig antall medlemsstater. Dette er en lang og krevende prosess som involverer nasjonale parlamenter, eventuelle lovendringer og politiske spørsmål6. Mange stater vil stille seg passive. Suverenitet, økonomiske interesser og frykten for økt rettslig ansvar gjør at flere land motsetter seg enhver utvidelse av domstolens myndighet. Med andre ord, dette er ingen rask endring, enten det gjelder en endring av den gjeldende bestemmelsen, eller tilleggelsen av en ny bestemmelse. Etter alt å dømme snakker vi om et tidsperspektiv på mange år, kanskje flere tiår.

Mer enn bare juss – et spørsmål om prinsipp

Til tross for de juridiske og politiske hindringene er symbolverdien av å få økodrap inn i Roma-statuettene stor. I dag står verdens miljø tilnærmet ubeskyttet på internasjonalt nivå. Multinasjonale selskaper kan ødelegge økosystemer på tvers av landegrenser uten reelle konsekvenser. Nasjonale lover har begrenset rekkevidde, de kan ikke holde enkeltpersoner eller selskaper ansvarlige når ødeleggelsen skjer utenfor egen jurisdiksjon.

En tilleggelse i Roma-statuttene vil derfor markere et skifte. Dersom økodrap blir anerkjent som en femte romastatuett som selvstendig internasjonal forbrytelse, vil miljøødeleggelse ikke lenger bare være et politisk eller moralsk spørsmål, det vil bli et rettslig og straffbart overgrep på linje med folkemord og krigsforbrytelser. En slik status vil sende et tydelig signal til verdens ledere, selskaper og enkeltpersoner: Ødeleggelse av naturen er ikke lenger akseptabelt. En endring av bestemmelser i art. 8 slik at terskelen for å bli dømt senkes, kan fungere med en liknende effekt, men kun dersom endringen faktisk fører til domfellelser.

Men for at noe skal skje, må noen handle. En stat må ta initiativ. I dag har flere land uttrykt politisk støtte til forslaget om å inkludere økodrap i Roma-statuttene, men de færreste har tatt konkrete steg. Per nå er det kun Vanuatu, sammen med Fiji og Samoa, som i september 2024 formelt fremmet forslaget om endring7. Dette viser at kampen for økodrap som internasjonal forbrytelse fortsatt er drevet av små, sårbare nasjoner som allerede opplever konsekvensene av global miljøødelegging på nært hold.

Litteraturliste: 

[1] Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 (2)(b)(iv)

[2] Damien Gayle, The Guardian: What is ecocide and could it become a crime under international law?: https://www.theguardian.com/environment/2025/may/28/what-is-ecocide-and-could-it-become-a-under-international-law publisert31.05.25.

[3] Obi Anyadike, The New Humanitarian: From ecocide to resource-stripping: War’s collateral damage on the planet : https://www.thenewhumanitarian.org/feature/2024/08/15/ecocide-resource-stripping-wars-collateral-damage-planetpublisert 15.08.2024.

[4] Stop Ecocide Foundation: https://www.stopecocide.earth/legal-definition

(5)  Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstol vedtatt 17. juli 1988 Artikkel 8 , Art 121

(6)Harvey, Fiona: Pacific islands submit court proposal for recognition of ecocide as a crime: https://www.theguardian.com/law/article/2024/sep/09/pacific-islands-ecocide-crime-icc-proposal Publisert 9. september 2024

(7.) Kauffman, Craig, Catherine Haas, Alex Putzer, Shrishtee Bajpai, Kelsey Leonard, Elizabeth Macpherson, Pamela Martin, Alessandro Pelizzon & Linda Sheehan. Eco Jurisprudence Monitor. V2. 2025. Distributed by the Eco Jurisprudence Monitor.https://ecojurisprudence.org/initiatives/vanuatu-fiji-and-samoa-proposed-amendment-to-the-rome-statute-to-include-a-crime-of-ecocide/.

Forsvareren i rampelyset: jussens ro når det koker

Fri, 12 Dec 2025 19:24:14 GMT

Sex, rus og rock’n roll skaper høye temperaturer. Når rykter flyr og meninger tar fyr, er advokaten forsvareren som holder prosessen rolig, rettferdig og forståelig. Rollen handler ikke om å forsvare handlinger, men om å forsvare rettsstaten.

I musikkverdenen er et navn identitet, historie og levebrød. Da det norske black metal bandet Gorgoroth sprakk på slutten av 2000-tallet, oppsto en kamp om hvem som «er» bandet. To av medlemmene ville bruke navnet videre uten grunnleggeren. Etter en runde i retten havnet navnet hos grunnleggeren. Poenget er ikke detaljene i domstolspapirene, men lærdommen: uten klare avtaler om eierskap og bruk av navn blir konflikt fort dyrt, offentlig og ødeleggende. Advokaten trer inn for å skille følelser fra fakta og rydde i roller og rettigheter.

En morsom kveld på byen, en fest eller konsert kan ende mindre hyggelig enn den startet. En anklage om for eksempel sovevoldtekt og neddoping blir fort en sak for mediene, der temperaturen er høy og meningene sterke. Da er forsvarerrollen tydelig: beskytte rettssikkerheten med innsyn og kontradiksjon, vern mot ulovlig press, og tid og midler til å forberede et forsvar. Grunnloven og menneskerettighetene slår fast at rettergangen skal være rettferdig. I praksis betyr det at ingen skal forhåndsdømmes.

Det kan høres byråkratisk ut, men det er alt annet enn kaldt. Retten trenger ro, ikke publikumstrykk. Farten skal være høy nok til å sikre rettssikkerhet, men lav nok til å unngå feil. Denne balansen er særlig viktig i saker med sterke følelser, der både fornærmede og mistenkte har krav på en prosess som beskytter dem. Forsvareren står ikke mot fornærmede; hun står for den rettferdige prosessen som beskytter alle.

Det er en vanlig misforståelse at «advokaten forsvarer handlingen». Virkeligheten er at advokaten forsvarer rettighetene og prosessen, slik at domstolene kan gjøre jobben sin uten å bli påvirket av støy. I rettssaker teller etterprøvbare bevis, ikke rykter, skjermmeldinger i affekt eller flommer av meninger i sosiale medier.

Dette er mer enn pensum, det er faget i drift. Dere som vil bli advokater vil møte situasjoner der jussen må oversettes for mennesker midt i kaoset. Ofte er det små, praktiske grep som gjør den store forskjellen. Advokaten i rampelyset er altså ikke bare prosedyremaskinen i rettssalen. Hun er prosessvokter, konfliktdemper og oversetter mellom følelsesstorm og fakta. I navnestrider som Gorgoroth handler det om identitet og økonomi; i saker om sex og rus handler det om menneskers verdighet og rettsstatens kjerne.

Fire kandidater, én forening

Mon, 17 Nov 2025 12:17:09 GMT

Fire engasjerte andrekullister stiller til valg som JF-leder. Hva driver dem, hva brenner de for,

og hvem er de egentlig? Injuria har møtt Eirik, Elise, Petra og Peder til en prat om

ambisjoner, fellesskap, foreningslivet, dårlige unnskyldninger for ikke å lese på sal, og hva

som får Dragefjellet til å føles som mer enn bare et fakultet.

Tingeling: fire kandidater, fire ting

Før vi gikk inn i selve intervjuet, tok vi et lite steg tilbake og ba kandidatene vise oss hvem de

er, ikke gjennom ord, men gjennom én gjenstand. Et minne, en vane, en lidenskap. Noe som

sier mer enn 1000 ord. Resultatet ble en blanding av nostalgi, konkurranseinstinkt,

supporterhjerte og ekte lagånd. Med andre ord: fire kandidater, fire ting vi ikke visste vi

trengte å vite.

Straight Outta Volda: «Ei lita homage til bygdegutten

i mæ», sier Eirik Sjøhelle Eiksund (25) om Esso-

capsen fra nabobygda Ørsta og rapduoen Side Brok

(«saggebukse» på dialekt). Han anbefaler særlig

sangene «Ein likandes kar», «Anne Liane» og «1,2,3

fyre».

Brexit baller: Elise Stokke Tronsrud (22) har

spilt fotball hele livet, så JFC var en skikkelig

«no-brainer». Det var her hun (som en litt

uvitende førstekullist) tok på seg sitt aller første

verv. Du trudde kanskje du var sta, men Elise

måtte faktisk krangle med både leverandør og inkassobyrå i et halvt år for å få drakta si – hun blør for drakta både av og på banen. «Et levende bevis på at verv tar og verv gir», sier hun.

Prøvde å gjøre det «on a cold, rainy night» i

Bergen: «Hva er vel mer spesielt enn å være Stoke-

supporter?» spør Peder Sletteberg Sørensen (23),

som stilte med drakta og et bredt smil. Han har også

spilt for JFC, og debuterte, passende nok, med et

solid 9-1 tap mot NHH.

Lacrosse the pond»: Petra Grønneberg

Hagen (22) fikk virkelig øynene opp for

lacrosse da hun var på utveksling i USA. «I

Norge er det et ganske lite, men inkluderende

miljø, og jeg møter mange hyggelige og flinke

folk gjennom sporten!» sier hun. Petra har spilt

i snart fem år nå, og har vært med å ta to NM-

gull og ett sølv.

Med isen brutt og stemningen satt, var det på tide å gå dypere enn capser, fotballdrakter og

lacrosse-sticks, og spørre hvem de egentlig er som ledere, medstudenter og mennesker.

Først: Hvem er de?

Det er fire personligheter som stiller til valg i år, men de deler alle et tydelig engasjement.

Først har de fått i oppgave å svare på hvordan de tror vennene deres ville beskrevet dem med

tre ord.

For Eirik falt valget på åpen, ordentlig og selvironisk. Han ønsker å være en leder som møter

folk med et smil og skaper trygghet. Derfor passet jussen «like a glove» for ham. Det var/er

en perfekt arena for å bli kjent med nye mennesker og bygge relasjoner.

Elise innrømmer ærlig at hun kan være en sosial «yapper» med kronisk FOMO – en farlig

kombo. Hun er også et fullblods konkurransemenneske som virkelig hater å tape. «Etter

første tapet med fotballklubben måtte jeg bare gå rett til bussen å sette meg. Prøve å ikke la

det gå utover andre», ler hun.

Petra blir omtalt som utadvendt, aktiv og strukturert, men med et overraskende forhold til

fredager. Da velger hun heller en rolig kveld hjemme i sofaen med roomie. «Shoutout til

Synnøve», sier hun latterfullt. Sofaen og Synnøve komplementeres med en flaske p-max,

snacks og TV-underholdning – Forræder og Skal Vi Danse pekes frem som eksempler.

Peder er sosial og engasjert, alltid med flere baller i lufta. «Jeg hilser på folk hele tiden, og

jeg elsker å ta pauser bare for å prate», forteller han. I tillegg er han hardtarbeidende. Han

liker å gjøre ting ordentlig og nøyaktig, og jobber hardt for å få til det han ønsker. Det

kommer imidlertid an på hvordan du møter han. «De som blir kjent med meg i sosiale

settinger, har kanskje vanskelig for å se for seg at jeg kan være faglig/seriøs. På

arbeidsgrupper er det motsatt: der fremstår jeg langt mer seriøs», forklarer han.

Utenfor jussen

Når de ikke lever og ånder JF, finner vi kandidatene i ganske ulike settinger:

Først og fremst liker Eirik å bli «smitta» av andres engasjement og lidenskap, også utenfor

jussen. Han siterer sjefen sin: «det lureste du kan gjøre for å bli bedre selv, er å omgi deg med

folk som er flinkere enn deg selv». Dersom Eirik skal ta et avbrekk fra jussen mer konkret, så

søker han ofte til stillhet og natur. Gjerne randonee-ski hjemme i «Sunnmørsalpene» med

kompisgjengen for å «glemme jussen et øyeblikk».

Petra finner glede i trening og lagidrett, særlig lacrosse (BSI). Den uventede forelskelsen i

lacrosse oppstod da hun var på utveksling «over dammen» til Minnesota. For henne er

trening et kjærkomment avbrekk fra alt, ikke bare jussen, og aller helst gjøres det i godt lag.

Lagfølelsen kommer først, og hun vil mye heller trene sammen med andre enn å trene alene.

Peder henter også energi i idretten, men oftere fra supporter-perspektivet. I tillegg finner han

pauser hos vennene utenfor jussen, men Peder innrømmer at han egentlig aldri helt tar fri fra

JF. «Det er så mange forskjellige folk og arenaer i JF at jeg gjerne tar med meg JF hjem om

kvelden og opp igjen om morgenen», sier han med et lurt smil.

«Utenfor jussbobla? Er det en ting det også?», sier Elise spøkefullt. Men fra spøk til revolver

så lever hun fint i jussbobla, samtidig som roomien hjemme sørger for å «poppe den»

innimellom.

Hvorfor JF-leder?

Felles for alle fire er at de allerede har funnet et hjem i Juristforeningen – og nå vil de gi noe

tilbake.

Eirik beskriver ønsket sitt som å «skape et samlet JF, et styre og en forening der alle føler seg

inkludert og sett.» Han har erfaring fra både JURAK og Forsvaret, og er opptatt av å bygge

fellesskap som gir eierskap, ikke bare medlemskap.

Elise smiler når hun får spørsmålet: «JF er såpass bra at jeg får lyst til å være med å

videreutvikle det.» Hun trekker også frem at det er på tide med en kvinnelig leder, og at hun

(som økonomiansvarlig for fotballen) har innsikt i hvordan økonomien til JF fungerer + har

kurs i styrearbeid og økonomi.

For Petra handler motivasjonen om takknemlighet. Hun forteller at JF hjalp henne å finne sin

plass i et stort studentmiljø. «Jeg har lyst til å bruke kapasiteten og overskuddet mitt til å

hjelpe andre», sier hun, og trekker paralleller til jobben som BPA, der målet nettopp er å løfte

andre.

Peder er på sin side drevet av en genuin kjærlighet til foreningen. «JF er helt særegen. Det

gjør tilværelsen på jussen mye bedre», sier han, og ønsker å bevare og videreutvikle det som

fungerer.

Hva vil de få til?

Når samtalen dreier seg mot mål og visjoner, viser kandidatene ulike styrker.

Eirik drømmer om et JF som alle føler eierskap til, ikke bare gjennom undergrupper, men

som ett samlet fellesskap.

Elise vil bruke økonomikompetansen sin til å sørge for bærekraftig drift. Hun ser for seg å

forbedre avtaler og å sikre midler til nye initiativ – både for eksisterende klubber og

potensielt nye undergrupper.

Petra vil sikre at alle føler de har et sted å høre til, og hun brenner for å gjøre foreningen

tilgjengelig og trygg for alle.

Peder fokuserer på struktur og samarbeid: bedre relasjon til fakultetsstyret og

eiendomsavdelingen, og en sterkere kultur for tradisjoner – både gamle og nye. «Ølen i

Straffbar bør være billigere», legger han til med et smil. I tillegg synes Peder det hadde vært

kult å prøve å erstatte noen av de «gamle og utdaterte» bildene på veggen i straffbar, med nye

bilder av hva som skjer der nå.

Hvis de fikk frie tøyler

Hva om de fikk mulighet til å lage et helt nytt arrangement?

Eirik ser for seg et stort fellesarrangement der hele jussen kan samles – et lavterskel og

inkluderende møtepunkt.

Elise tar oss med ut av byen. Hun har sett på hvordan NHH gjør det, og drømmer om et

vinterarrangement der man kan stå på ski, grille og samles uten at det koster mer enn en

femtilapp.

Petra er mer opptatt av det nære og sosiale, og sier at «hytteturer er dritkoselig» - men

kanskje kunne man gjort mer for å åpne for slike turer for flere.

Peder vil feire både JF sin bursdag (26. januar) og idretten på jussen. Han foreslår en egen

idrettsgalla for å hedre alt det bra som skjer i idrettsundergruppene, både enkelt- og

lagprestasjoner.

Musikk og dyreverden

Noen spørsmål krever mer kreativitet, og la oss være ærlige: en 4x repetisjon av «dette er

hvorfor dere bør stemme på meg» er ikke interessant. Derfor har vi tydd til en mer uortodoks

fremgangsmåte. Forhåpentligvis mer vellykket enn hva enn NRK prøver å gjøre med

debatten for tiden. Kandidatene ble utfordret til å beskrive seg selv som leder, først som

dyreart, deretter gjennom en låt.

Eirik ser for seg lederstilen sin som en ulv i en ulveflokk. Han er tydelig på at man ikke er

sterkere enn «the weakest link», og at en god leder er klar over dette (han prøver altså ikke å

fremme seg selv som en «alpha wolf»).

Elise synes det er viktig å jobbe i team, være tydelig og å tørre å si fra. Hun peker derfor på

løvinnen. I den sammenhengen fremhever hun at det er løvinnen som er sjefen i løveflokken,

og trekker paralleller til hennes ønske om å endelig ha en kvinne bak rattet i JF.

Med fokus på struktur og organisering, selvinnsikt og begrensninger, ser Petra på seg selv

som en elefant. Elefantflokken samarbeider om omsorg, beskyttelse og navigering, og følger

faste migrasjonsruter. De vet også når de skal trekke seg tilbake eller søke støtte fra flokken.

Peder går for hund. Hunden er menneskets venn. Den er sosial og vanskelig å holde styr på.

Alltid glad, men når det gjelder så er den 100% lojal til der han kommer fra. Dog kan den

være litt vilter (hvis den er uoppdragen).

Over til musikkverden, synes Eirik det er viktig at de andre i gruppa kan «Lean on Me» (Bill

Withers). For å jobbe godt som et team, er det viktig at man støtter hverandre der man kan.

«Lederskap kommer i mange stiler, men lederen kommer ikke alene. Det er et hav av ting

som spiller rundt», avslutter han.

Om JF plutselig får problemer, så vil Elise minne oss på at «We’re All In This Together»

(High School Musical). Hun vil fremme godt samarbeid og tilbakemeldingskultur. I denne

sammenheng fremhever Petra at «What Doesn’t Kill You Makes You Stronger» (Kelly

Clarkson). Hun er ikke redd for å prøve nye ting og hente nye erfaringer. Og om det blir

skikkelig krise? Da er heldigvis Peder bare «One Call Away» (Charlie Puth).

Guilty pleasures

Kandidatene ble også bedt om å komme med en «guilty pleasure»-sang og en «guilty

pleasure»-aktivitet de gjør i stedet for å locke in på sal. Her var gjengen ærlige.

Eirik har daglig «silent disco» inne på salen og lager «smooth transitions» på Spotify med

den nye «Mix-funksjonen». Om ikke det er nok, så kan det fort svi av litt tid på Reels. Petra

foretrekker å være et steg foran, i alle fall når det kommer til helgens antrekk. For det er et

gjennomgående tema i meldingene til venninnegjengen hennes mens de sitter på sal. Peder

spiller bordtennis i Straffbar og sjekker Aftenposten omtrent 20 ganger om dagen – det er jo

viktig å være oppdatert. Elise doomscroller på tiktok, men bruker også tid på ting inne på pc-

en. Hun sjekker mail, lager sangdrikkelek til julebord og liknende. Du vet, ting som føles

produktivt ut, men som egentlig ikke er det.

«Guilty pleasure»-sangene skiller virkelig kandidatene fra hverandre. For guttene er det

følelser som gjelder. Alexis Jordan får Eirik til å føle på ekte «Happiness» og Peder er også

«Hooked on a feeling» (Blue Swede).

Kvinnene er mer seriøse. Petra hører på Dragefjellet-sangen (ryktene sier hun kan hele

teksten ordrett) og Elise hører på Flåklypa. Sistnevnte startet (visstnok) som en joke, med å

høre på «Building Il Tempo Gigante» i immaterialrett (dsvdv). Dette endte naturligvis med å

høre gjennom hele Flåklypa-albumet, og Elise forelsket seg spesielt i «Reodors Ballade».

Hvis de vinner valget ...

Til slutt ble alle kandidatene bedt om å fullføre setningen «Hvis jeg blir valgt så ...»:

- Eirik: «[...] skal foreningsstyret være et organ som ivaretar og bygger opp

engasjementet som er, samtidig som man aktivt gir rom og løfter opp nye initiativ og

nye engasjement på jussen.»

- Elise: «[...] skal vi få bergens beste studenttilbud.»

- Petra: «[...] får JF en engasjert leder som vil bidra til at alle føler på at de har et sted

de hører til.»

- Peder: «[...] er alle jusstudenter involvert i en særegen JF-tradisjon.»

Én forening, fire veier videre

De fire kandidatene representerer det fine med JF: jovialt fellesskap og kultur, som er unikt

og allsidig (JF-KUA forkortet ). Til tross for sine forskjeller, deler alle den samme

grunnleggende kjærligheten for foreningen. Uansett hvem som blir valgt, er det tydelig at JF-

lederrollen havner i trygge og engasjerte hender. Enten det er en JF-leder som kan hilse i

gangen eller scrolle litt på tiktok, men mest av alt: bygge videre på det fellesskapet som gjør

Dragefjellet til noe helt eget – for nye kull, gamle travere og alle oss midt imellom.

Artikkel om Raftoprisvinneren 2025

Fri, 31 Oct 2025 12:57:04 GMT

Grasrotheltene i Sudan får Raftoprisen 2025

Et frivillig nettverk som redder liv midt i borgerkrigen i Sudan er årets vinner av Raftoprisen. Emergency Response Rooms Sudan mottar prisen for sin utrettelige innsats for menneskerettigheter.

Raftostiftelsen har siden 1987 delt ut en årlig pris til enkeltpersoner, grupper eller organisasjoner som gjør en ekstraordinær innsats for menneskerettigheter. Stiftelsen ble opprettet til minne om NHH-professor Thorolf Rafto, som viet store deler av sitt liv til å kjempe for demokrati og respekt for menneskerettigheter. Han var en utrettelig stemme for de undertrykte og forfulgte, og uttrykte at å «arbeide for humanitet og menneskeretter er like selvfølgelig som å puste».

At prisen har tyngde, viser historien. Fire tidligere vinnere av Raftoprisen har senere vunnet Nobels fredspris. Fjorårets vinner var den cubanske aktivisten Luis Manuel Otero Alcántara for hans kamp for ytringsfriheten gjennom kunst. Årets pris blir delt ut på Ole Bull Scene i Bergen, og vinneren mottar i tillegg 20 000 dollar i støtte til sitt videre arbeid.

Stemmer fra en glemt konflikt

Krigen i Sudan, som brøt ut i april 2023 mellom regjeringshæren (SAF) og den paramilitære gruppen Rapid Support Forces (RSF), har på kort tid utviklet seg til en av verdens største humanitære kriser. Millioner av mennesker er drevet på flukt, og sult, sykdom og vold preger hverdagen. Kvinner og barn rammes særlig hardt, og antallet tilfeller av kjønnsbasert vold har økt dramatisk. Midt i dette kaoset har Emergency Response Rooms (ERR) vokst frem som et grasrotnettverk av frivillige.

De organiserer helsehjelp, deler ut mat og vann, sørger for transport av døde og begravelser, samtidig som de dokumenterer overgrep og seksualisert vold. ERR fungerer som et sikkerhetsnett i et samfunn preget av vold og enorme lidelser og gir et glimt av håp i et Sudan der alt ser mørkt ut.

Priskomitéleder Ingrid Hoem Sjursen forteller til Injuria at de hvert år gjerne skulle delt ut mange flere priser da det er så mange som fortjener anerkjennelse. Hun fremhever videre hvorfor Emergency Rseponse Rooms vant årets pris:

«Hovedgrunnen til at vi valgte akkurat denne kandidaten i år er at de for det første representerer en helt ny måte å jobbe med menneskerettigheter på. De er et grasrotnettverk med tusenvis av frivillige som jobber med gjensidig hjelp og solidaritet i nærmiljøet, og de representerer noe nytt vi vil vise frem. Det andre er at i Sudan foregår det nå en av verdens mest alvorlige menneskerettighetskriser, men det får lite medieoppmerksomhet. Så vi ønsker å sette søkelys på den veldig alvorlige situasjonen som foregår der.»

aftoprisen 2025 løfter frem de tusenvis av frivillige i Emergency Response Rooms som forsvarer retten til liv og helse, ofte med fare for sine egne liv. Stiftelsen ønsker samtidig å fremheve hvor avgjørende felles innsats er for å sikre grunnleggende menneskerettigheter. Daglig leder i Raftostiftelsen, Jostein Hole Kobbeltvedt understreker at Raftostiftelsen nå ønsker å samarbeide videre med ERR.

«Det er en viktig del av Raftoprisen, at vi både deler ut denne prisen, og håper at den vil bidra til oppmerksomhet om arbeidet de gjør i krigen, og at det kan gjøre at de får både mer beskyttelse og mer støtte. Og så skal vi feire de, og løfte frem det arbeidet de gjør i november. Men Raftoprisen er alltid bare en start på vårt støttearbeid. Vi følger prismottakerne lenge etterpå, og de blir en del av nettverket av Raftoprismottakere. Så vi vil jobbe med de for å finne ut av hva det er de trenger mest og hvordan kan vi bidra til det arbeidet de gjør.»

Unge stemmer i Raftostiftelsen

I 2025 ledes studentgruppen i Rafto av Cathinka Guldberg-Nessler. Som leder har hun en fast plass i priskomiteen, og understreker at hun, til tross for å være student, har hatt like stor stemmerett og rolle som eksperter, jurister, statsvitere og forskere. Hun forteller at stiftelsen i år ønsker å rette søkelyset på en konflikt som får alt for lite oppmerksomhet i media.

«Det er mye på grunn av tid og størrelsen på denne konflikten. Det er blant verdens største humanitære og menneskerettighetskriser, hvor over 30 millioner mennesker trenger hjelp. Og hvor sivilbefolkningen har blitt presset mellom en krig, der de ikke er synlige lenger. Nå har sundaneserne tatt ansvar i egne hender og lagd blant annet disse rommene for å bistå med det de kan.»

Cathinka understreker at studentenes engasjement er avgjørende for gjennomføringen av prisutdelingen. Studentgruppen har ansvaret for selve konferansen, deler av prisutdelingen og det tradisjonsrike fakkeltoget. I tillegg bidrar en egen frivillighetsgruppe med logistikken rundt Rafto-uken.

Raftokonferansen arrangeres 8. november i Universitesaulaen, og prisutdelingen finner i år sted på Ole Bull Scene 9. november. Det er mulig å kjøpe billetter på deres hjemmeside, og alle kan være med på fakkeltoget som finner sted etter prisutdelingen.

John Christian Elden - Q&A

Fri, 31 Oct 2025 12:55:12 GMT

Det er få advokater i Norge som er like kjente og synlige som John Christian Elden (58 år). Før han ble kjendis-advokaten vi kjenner i dag, og forsvareren bak noen av de mest profilerte og mediedekkede rettssakene i nyere tid, var han en vanlig jusstudent - akkurat som deg og meg. Han kom helskinnet ut av bobla, og Injuria har derfor spurt ham hva vi kan ta med oss fra hans erfaringer.

Hva skulle du ønske noen hadde fortalt deg da du begynte på jusstudiet?

– Husk å leve ved siden av studiet, karakterene er ikke alt.

Hva er dine faglige tips til nye studenter?

– Bruk tid på å lære deg juridisk metode. Det er som å lære å lese kart – nyttig uansett hvor du er i terrenget.

Og de ikke-faglige?

– Studiet skaffer deg venner for livet. Finn en studentgruppering som passer dine interesser – eller skaff deg nye. Det sosiale er også viktig.

Hvilke studentengasjementer og aktiviteter ga deg mest utbytte under studiet?

– Jeg var leder i Studentersamfundet og i Studentsamskipnaden. Jeg hadde nok litt over gjennomsnittlig interesse for politikk og debatt. Det å lære seg å argumentere var vel så viktig som å lære de ulike juridiske fagene.

Hva ville du gjort annerledes i din egen studietid?

– Jeg ville tatt mer av studiet i utlandet. Kanskje lært internasjonal rett eller EU-rett. Impulser fra andre land er viktige. Jeg jobbet litt i Paris, men skulle gjerne vært mer ute.

Hva har du aldri hatt bruk for som du lærte under studiet?

– Lov um sams normaltid fyr kongeriket Norig har greid seg bra uten meg.

Hvilke rettsfelt mener du burde få større plass under studiet?

– Rettsmekling og samtaleprosesser. Det handler ikke bare om å løse juridiske spørsmål, men om å få partene til å akseptere en løsning.

Hvordan var overgangen fra student til advokat?

– Som å snu verden. Fra å lære «spekuler ikke i faktum» til «etabler faktum først».

Hva kjennetegner en god prosedyreadvokat etter din mening?

– Du må evne å lytte til hva som faktisk sies i retten, både av motpart og prosessfullmektig, og ikke minst lese dommeren: hva fanger interesse? Du er selger av et budskap.

Hvilket råd har du til studenter som drømmer om å jobbe med strafferett?

– Gå i retten. Følg noen saker. Du lærer mye om virkeligheten der.

Hvilke utfordringer mener du norsk rettsstat står overfor de neste ti årene?

– Kampen om sannheten og fake news. Demokratiet bygger på noen felles overordnede normer, som menneskerettigheter og troen på domstolene. Angrep på demokratiet og rettsstaten, slik vi ser tendenser til i USA, er en utfordring.

Hvis du kunne endret én ting i norsk rettssystem, hva ville det vært – og hvorfor?

– Det jobber jeg jo med fortløpende gjennom sakførsel i Høyesterett. De små skritts politikk, lærte jeg i sin tid av EMD-dommer Arnfinn Bårdsen.

Hva er den mest lærerike saken du har hatt?

– Fritz Moen-saken, der vi fikk gjenåpnet og senere frifinnelse for to drap. Jeg lærte mye om systemtrohet og manglende vilje til å rette feil før man ble tvunget til det. Noe av det samme rammet rettsstaten i Baneheia-saken i år.

Injurias 4 gode:

Beste sted for en øl i Bergen: SUMO

Beste restaurant i Bergen: SUMO

Beste måten å få salcrushets oppmerksomhet: SUMO

Hvordan overleve eksamensperioden: SUMO

(Ja, John Christian Elden er stolt aksjonær i SUMO)

Gyda Oddekalv - Dragefjellets politiske spire

Fri, 31 Oct 2025 12:41:42 GMT

Hun gikk fra helsevesenet til jusstudiet og videre inn i politikken. Gyda Oddekalv (32) - student, leder av Generasjonspartiet, artist og techgrunder, fyrer nå løs i Injuria mot norsk debattkultur, Jonas Gahr Støre og karakterpress.

Det er nok å gjøre på Dragefjellett: forelesning, arbeidsgruppe, kickoff, og ikke minst skaffe et bord i kantina rundt lunsj. For de fleste av oss er dette mer enn nok. Men Gyda Oddekalv har åpenbart funnet en ekstra tidsdimensjon.

For de som ikke tar strafferett med Oddekalv for øyeblikket, er hun kanskje mer kjent for sin famøse «debatt» med Jonas Gahr Støre hos Gutta, eller hennes noe korte besøk hos Dagsnytt-18. For mange er inntrykket av henne formet av disse hendelsene, men bak den høylytte debattanten finnes også en ambisiøs bergenser med klare planer for fremtiden.

Fra Dragefjellet til Stortinget

Da Gyda tok over som partileder for Generasjonspartiet i 2022 var partiet enda i startgropa. Hun har derfor fått være med å forme mye av politikken, blant annet partiets hjertesak: å grunnlovsfeste bindende folkeavstemninger. Disse skal gjennomføres via en app hun selv utvikler, og målet er å revolusjonere det norske demokratiet.

Generasjonspartiet har fått mye publisitet inn mot valget, mye på grunn av Oddekalvs kontroversielle medieopptredener. Hun mener selv de etablerte partiene har god grunn til å frykte dem.

– Vi kommer fort. Vi har nye løsninger på gamle problemer. Vi snakker på en annen måte. Og så ser de at vi får momentum – vi er populære.

Hun går nå fjerde året på jussen i Bergen, og mener studiet har gitt henne et viktig verktøy for å forstå politikken. Alle som har hatt rettstaten vet hvor mye det er å sette seg inn i.

– Når vanlige folk skal inn i politikken blir man helt satt ut av alle reglene. Jeg tror det er derfor mange gir opp!

Men for Oddekalv er dette ikke et alternativ. Hennes mål er å gjør politikken mer tilgjengelig og forståelig for folk flest. Hun bruker derfor ferdighetene fra Dragefjellet, språklig presisjon og ordvalg, som et våpen i møte med politikere som hun opplever driver med løgn og tåkelegging.

Debattkulturen i Norge er noe piss

Oddekalv har ikke bare samlet stemmer, men også kritikk gjennom sommerens valgkamp.

Mest bråk ble det da hun kalte MDGs Frøya Sjursæther for en “løgner” på Dagsnytt 18, før hun forlot studio. Angrer hun? Neppe.

Jeg er veldig glad for at jeg reagerte for å si det sånn.

Til anklagene fra Sjursæther om at Generasjonspartiet drev ulovlig kampanjeføring, svarer hun med å kalle retorikken “skittent spill” og “sykt useriøst”.

– Jeg mener at det er en sunn reaksjon på noe helt ugreit som skjer i norsk debattkultur, der man fører inn påstander uten saklig relevans for å påvirke andres omdømme negativt.

Injuria har fått Frøya Sjursæther til å kommentere saken selv, og hun sier at Oddekalv får mene hva hun vil om MDGs saklige kritikk av Generasjonspartiets bruk av skremsel som politisk virkemiddel.

Hun burde imidlertid være i stand til å argumentere for det, uten å overkjøre meningsmotstanderne sine og skrike at de er en løgner.

Frøya Sjursæther er ikke den eneste politikeren som Oddekalv gjør et oppgjør med. Hun har nemlig også sterke meninger om statsminister Jonas Gahr Støres debattform, som hun allerede har fått en smakebit av :

Han satt jo bare der, og jeg oppfattet ham som unnvikende. Ofte når han blir spurt om noe konkret, svarer han ikke- han er veldig godt trent i å bare være sånn sleip . .. han bare sklir unna !

For Oddekalv er dette selve problemet med norsk debattkultur: det er viktigere å fremstå rolig og veltalende enn å faktisk si noe. Hun har tidligere takket nei til flere debatter der hun mener alt reduseres til folk som “kakler i munnen på hverandre”. Ironisk nok har hun selv fått kritikk for det samme av blant annet Sjursæther. Om dette skyldes urutinert debatteknikk eller bergensk temperament får være usagt.

Hva fremtiden bringer for Oddekalv og Generasjonspartiet er uvisst. I et intervju med Nettavisen har hun tidligere sagt at målet er statsministerposisjonen. Hvis hun en dag havner i regjering, og ikke selv er statsminister, er det derimot ikke alle ministerposter som frister.

Hun sier seg enig i at det er “veldig rart” at politikere uten relevant erfaring eller utdanning tar på seg ministerroller de ikke er skikket til, og understreker at hun selv aldri ville sagt ja til å være finansminister. Det får andre ta seg av.

“Kul´an med karakterpresset” og tenk på din egen begravelse

Mens andre dragekullister jakter A-er på eksamen, holder Oddekalv blikket på det store bildet. Hennes råd til både nye og gamle studenter er enkelt: “kul’an” med karakterpresset.

Hun minner alle om at sensorene mest sannsynlig aldri har jobbet innenfor rettsfeltet de bedømmer, og man derfor ikke skal la deres mening være avgjørende.

Hun gir imidlertid stor honnør til undergruppene for innsatsen med å skape et inkluderende miljø på Dragefjellet. Selv har hun vært støttemedlem i mange av dem, inkludert kunstklubben, styrkeklubben og finansklubben.

På spørsmål om hvor hun helst sitter og leser, svarer hun at hun har vært på sal to ganger i løpet av tre år, men det bryr ikke Oddekalv seg med.

Oddekalv prøver nemlig å leve etter et ganske uvanlig livsmotto: forestill deg selv i din egen begravelse, og tenk over hvilket inntrykk folk sitter igjen med. Hvem ville kommet, og hva ville de sagt, ville du vært stolt av deg selv?

Det høres dramatisk ut, men for en politiker i rampelyset kan det være en nyttig påminnelse om hva som virkelig teller. En slik påminnelse kunne nok også en del jusstudenter trengt, spesielt når vi sitter lange dager på sal, hodet fylt med domskoder og eksamensoppgaver.

Der mange lar seg rive med av Drage(e)suget, har Oddekalv alltid gått sin egen vei. Kanskje er det nettopp denne uavhengigheten som gjør henne til en stemme å følge med på i norsk politikk. For én ting er sikkert: Gyda Oddekalv har satt seg selv på kartet.

Injurias 4 gode:

Beste sted for en kaffe/øl i Bergen: Frescohallen.

Beste restaurant i Bergen: Ulrikkenrestauranten. Funfact: familien til Oddekalv drev denne før.

Beste måten å få salcrushets oppmerksomhet: “I don´t chase, I attract”. Vær deg selv så vil den rette personen finne deg. Men det skader ikke å si hei.

Hvordan overleve eksamensperioden: Bruk Pareto-prinsippet: 20 % av innsatsen gir 80 % av resultatet. Identifiser de viktigste poengene – de som mest sannsynlig kommer på eksamen, og fokuser på helheten.

(Noen av sitatene er endret etter ønske fra Gyda Oddekalv)

Lesesalguiden

Fri, 31 Oct 2025 12:38:30 GMT

Å velge lesesal er ikke bare et spørsmål om tilgang til stikkontakt eller hvor nært du er vannkokeren eller mikrobølgeovnen. Nei, nei. Det er en identitetsmarkør, nesten på linje med hvilke klær du går med. Her er den uoffisielle guiden til hvilken sal som passer deg best.

Fremtidig Juristforeningsleder/satseverv

Du lever for smalltalk og kaffepauser, og du  vet at nettverk er halve studiet. Første etasje i gamlebygget er ditt naturlige habitat – rett ved JF-kontoret, med kort vei til kaffemaskinen og «tilfeldige» møter. Bonus: Sjansen er stor for å treffe noen du kan minne på at du vurderer å stille til valg. Skal du virkelig perfeksjonere strategien, setter du deg i 2. etasje på samme side som kontoret, så kan du treffe folk i trappen  og  i salen.

Jodelkrigeren

Du sitter i 2. etasje i gamlebygget, alltid på vakt, alltid klar. Hver host, hver promp og hver blyant som treffer gulvet blir rapportert på Jodel som et angrep på studieroen. Og skulle en førstis våge å sette seg på de «faste plassene», er det som å erklære krig mot hele fakultetet.

Kaosmesteren

Du sitter i 3. etasje i gamlebygget fordi du tåler litt kaos – her blir stillheten ofte brutt av storgrupper og klassetimer som okkuperer hele salen. Likevel trives du midt i støyen: du kan konsentrere deg selv når naboen prater høyt, mobilene ringer og blyanter faller på gulvet. Det er også noe tiltalende med at det alltid skjer ting rundt deg – du får energi av å være midt i et livlig og uforutsigbart universitetsmiljø.

Maratonleseren

Du sitter i 4. etasje i gamlebygget, og når du først har kommet deg opp dit, blir du der hele dagen. Trappene fungerer som en naturlig barriere: de fleste andre gir opp halvveis, og derfor får du et skjermet fristed på toppen. Du lever på knekkebrød, stirrer ut vinduet når du trenger pause, og vet at utholdenheten din er det som gjør denne salplassen mulig. For deg handler lesesal mer om tålmodighet og konsentrasjon enn komfort – og du trives med det.

Den som skal «lock in»

Her går du for å virkelig forsvinne – kanskje du har bestemt deg for å være “fokusert”, kanskje du bare ikke orker å møte bekjente. 2. etasje i dypet er perfekt: en sal hvor du kan forsvinne helt, uten småprat og sosiale forstyrrelser. Stemningen er en blanding av bunker og eksamenspanikk, og du vet med deg selv at du ikke kommer til å se dagslys igjen før du leverer. Det er deg og lovsamlingen nederst i dypet.

Den slitne realisten

Du vet at eksamensperioden ikke er glamorøs, og du har sluttet å late som. Derfor setter du deg i 3. etasje i nye bygget – dypet. Det er mørkt, luften står stille, og du vet aldri om det er midt på dagen eller midt på natten. Stikkontakter finnes bare under bordet, men du orker ikke late som du bare «mistet en penn» når du kravler ned. Din trøst er at Straffbar ligger rett ved – alltid en øl i sikte.

Den sosiale

For deg handler det ikke om stillhet, men oversikt. Gruppebordene på biblioteket er stedet. Her kan du diskutere oppgaver og helgeplaner i samme setning, og du vet at sosialisering er like viktig som å være oppdatert på rettskildene. Vil du late som du er mer seriøs, velger du heller skrivebordene langs vinduet. Da får du litt mer akademisk aura – men uten å miste oversikten.

Injuria Anmelder: Legally Blonde, eller hvordan en blondine, en chihuahua og en rosa Macbook tok Harvard Law med storm

Thu, 26 Jun 2025 20:53:39 GMT

Legally Blond er ikke bare en film – det er en rosa revolusjon i stiletthæler. Det er historien om en fullstendig unormal jente fra California som – med overdrevent mye «squeaking» og en videosøknad som aller mest minner om en søknad til Baywatch - forviller seg inn på Harvard Law med håp om å vinne mannen hun er HELT HUNDRE PROSENT sikker på at er «the love of her life». Sjokkerende spoiler: de ender ikke opp sammen.

Elle Woods, spilt av Reese Witherspoon, er kvinnen som setter spørsmålstegn ved hele utdanningssystemet, akademisk elitisme og hvorvidt man trenger noe mer enn en A i «History of Polkadots» for å komme inn på verdens mest prestisjetunge jusstudium. Du vet hvordan man sier at verden er urettferdig? Her sitter vi – på jusstudiet i Bergen – ikke en gang det mest prestisjetunge jusstudiet i landet– og har kjempet oss hit med blod, svette og karakterkalkulator. Vi har vært bitchy helt siden vi lære hva «snitt» betydde, og flere av oss får angstutslett av å høre ordene «samordna opptak». At Elle Woods spaserer inn på Harvard Law med en video der hun diskuterer skjønnhetsprodukter i et badebasseng, føles ... ærlig talt som et slags overgrep mot de norske idealene: blodslit, selvforakt og jantelovsgodkjente prestasjoner.

Det er klart at det også er noen tydelige paralleller mellom filmen og jussen i Bergen. I likhet med Elle Woods har vi forstått at merkelige kjæledyr er veien til suksess. Her må det likevel presiseres at vi har valgt en litt mindre ambisiøs løsning. Redde for forpliktelse og relasjoner av betydning har vi kun kollektiv samværsrett med våre kjæledyr her på Dragefjellet. Også i valg av kjæledyr lever Elle Woods opp til mottoet «Go big or go home!». Hva skriker vel ikke powerwoman mer enn en forvokst rotte ved navn Bruiser?

Jusstudenter har i alle år belagt seg på at «vanlige folk» ikke aner hva som befinner seg inni vår elskede juss-boble – og vi har tvilt på om de noen gang vil forstå. Vi har derfor tatt oss litt kunstnerisk frihet i historiefortellingen av vår hverdag. Lenge klarte vi å opprettholde fasaden om at juss er et univers fylt med tunge bøker, dyre dresser og en uforståelig kompleksitet. Vi skapte mystikk, og en viss grad av frykt og beundring. Men, i 2004 raste fasaden sammen. Ene og alene fratok Elle Woods alle jusstudenter livsløgnen. Sannheten kom frem, og den var ubarmhjertig: Jusstudier er ikke annet enn en eneste lang dans på roser.

Men heller ikke Elle Woods med sin rosa og parfymerte CV slapp helt unna vanskeligheter da hun begynte på Harvard Law. De aller fleste av problemene ble heldigvis løst gjennom den svært effektive manikyrbaserte mentorordningen. Hvis du en dag innser at du er på struttende vei inn i det juridiske mørket, må du ikke glemme at løsningen er et usunt intimt forhold til negledamen din. Det er rett og slett en undervurdert form for kollokvium. Med alle jusstudenters mentale helse i mente, stemmer jeg derfor for innføring av skjønnhetssalong også her på Dragefjellet: så snart som overhodet mulig, bare for å være på den sikre siden.

Filmens klimaks må være når Elle slår fast at: «Happy people just don´t shoot their husbands. They just don´t». Trykk det på en t-skjorte og bær den med stolthet. La det bli ditt nye livsmotto. Print det ut, ram det inn – og heng det opp på lesesalen. Dette er et sitat som fortjener veggstatus.

Så til slutt må vi snakke om den scenen - når professor Callahan, bestemmer seg for å være en upassende creep og legger hånden på låret til Elle Woods. Her kan vi ikke være for krasse mot filmskaperne, fordi alle vet jo at seksuell trakassering og overgrep på arbeidsplasser ikke fantes før #metoo bevegelsen kom i 2017. Allikevel tror jeg flere enn en jurist satte juristforeningskaffen i halsen av filmens løsning på hendelsen: Brooke Taylor – klienten som er tiltalt for drapet på sin mann – sparker Callahan og lar Elle Woods representere henne i stedet. I hvilket univers er løsningen på ekle professorer å gi en førsteårsstudent med null advokatbevilling, null rettssalspraksis og fargekoordinert notatblokk ansvaret for en kvinne tiltalt for drap? Dette er en løsning så urealistisk at selv amerikanske rettsserier stiller seg kritiske. Filmen er ikke annet enn glitter, rosa dresser og ekstrem tro på egne evner.

Legally Blonde er kanskje ikke en juridisk lærebok. Mest sannsynlig er det ikke engang en god film. Men den gir òg en viktig rosa høyhælt påminnelse om at neglestell er viktigere enn man skulle tro. Og om alt annet feiler, og da skal du virkelig være ganske sikker på at det ikke er noen andre løsninger, så kan du alltids spørre seg selv: Hva ville Elle Woods gjort?

Land for Sale? Renaming and Acquiring Land and Landmarks in 2025

Thu, 26 Jun 2025 20:52:18 GMT

The discussion regarding authorities’ power to rename and acquire landmarks has gained severe relevance in 2025. Politicians around the world have mentioned unilateral interest in changing internationally recognized landmarks and to acquire new territories in foreign countries through financial transactions, as a way of territorial expansion and political power. This article will explain the political and legal scenario surrounding these allegations and exemplify the discussion by analyzing the cases of The Gulf of Mexico and Greenland.

The naming of a landmark obeys international regulations and national law. International instruments like The United Nations Convention on the Law of the Sea (UNCLOS, 1982) and The International Hydrographic Organization Conventions, regulate the naming of maritime bodies. At a national level, countries have agencies with internal protocols and guidelines that must be followed to modify landmark names to respect historical, linguistic and cultural factors.

The naming of landmarks has had a political use throughout history, to either promote or oppress a population. This oppression can occur at a national level, with indigenous populations hindering their agency, or at an international level, questioning the sovereignty of other states. In 2025, the Trump Administration renamed the ‘Gulf of Mexico’ as the ‘Gulf of America’. However, international treaties, including the International Boundary Treaty (1970) and The Cartagena Convention (1983), recognize the original name. While the U.S. can internally change it, an official international change requires treaty renegotiation or the use of dispute resolution mechanisms.

Notwithstanding that an internal change in the U.S. does not affect international regulations, it influences the world for two reasons. First, U.S. tech owners, through digital tools, can shape public recognition of landmarks. Second, renaming a landmark of another country hinders sovereignty and deepens the global north-south divide. This shift gives the global north control over international conventions. For instance, some international companies have stated they will use the name ‘Gulf of America’ instead of ‘Gulf of Mexico’ to presumably avoid sanctions from the Trump Administration.

Shifting to Greenland, the island has a long history of foreign control. It was a Danish colony until 1953, when Greenland entered the Danish ‘Rigsfællesskab’.

Since the UN was founded, there has been a focus to end colonization. According to Chapter XI in the UN Charter of 1945, colonizing nations had to annually report on the conditions in their colonies. This applied to Denmark, but when Denmark changed their Constitution in 1953, Greeland’s status changed from colony to county. The inclusion was accepted by the UN on the basis that Greenland had decided independently.

Still, controversy has arisen around Greenland´s actual consent. The Greenlandic Council approved, but no referendum was held. Due to the status change, Denmark no longer had to report to the UN. In Danish and Greenlandic political society, it has been questioned if there was a significant change after Greenland entered the Danish federal community, or if the constitutional change was merely a loophole to evade UN-reporting, making Greenland a ‘modern’ form of colony. However, Greenland has gained full self-governance in internal matters since 1953 but is still heavily dependent on Denmark.

Donald Trump stated in his second presidential term that owning Greenland is “an absolute necessity”, and that he would not rule out using military or economic coercion to gain Greenland. Trump wants Greenland both for its huge potential for mining natural resources as well as the tactical military positioning the island poses.

The question is whether there is a legal opportunity for Trump to acquire Greenland. The Danish government opposes the idea of Greenland being bought. And even if Denmark agreed to the purchase, a consent from the Greenlanders is likely needed in light of their right to self-determination. The right to self-determination is a new age development, mentioned in both the UN charter and in the first article of the UN human rights Covenants. A consent from both the Danish government and Greenlandic people will likely never happen.

As a part of the self-rule law of 2009 § 21, Greenland can declare full independence by an approved referendum among the Greenlandic People and Danish parliament. Even though the Greenlandic government seems uninterested today, Greenland could legally join the U.S. of its own will, though it must first become independent.

In brief, this text shows that renaming and acquiring landmarks, something many think belongs to the colonial past, still has relevance today. Stronger adherence to international frameworks is needed to avoid unilateral actions that hinder global stability.

Betraktninger rundt fenomenet CV-krydder; samt tips til hvordan øke engasjementet rundt studentdemokratiet.

Thu, 26 Jun 2025 20:50:14 GMT

I VG1 var jeg engasjert i et halvt års tid i et ungdomsparti på den politiske venstresiden, et engasjement som ene og alene bunnet i at jeg var interessert i Line i B-klassen. Dessverre ble det ikke noen romantisk gevinst - kanskje skjønte hun at mitt engasjement ikke var 100 % ektefølt. (Det landsmøte som kan få meg til å stå over rypejakten, er ennå ikke oppfunnet)

Men romantisk gevinst eller ikke – jeg er glad for dette engasjementet. For det første var det en utmerket sjanse til å observere arbeiderklassen i sitt naturlige habitat. Men viktigst av alt: jeg sanket verdifullt CV-krydder. Det er et velkjent faktum at ingenting booster veien til rikdom, prestisje og lykke (les: trainee) som frivillige verv og politisk engasjement. Slikt engasjement er som et afrodisiakum på den potensielle arbeidsgiver, selv om det ikke fungerte slik på nevnte Line. (Hvis du ser henne, vennligst meddel at jeg fortsatt elsker henne.)

Men på tross av at ingenting booster ferden gjennom hamsterhjulet som politisk engasjement, har det vært lite engasjement å spore fra den jevne Stud. Jur rundt valg av studentparlament og av ny rektor. Dette bunner først og fremst i et markedsføringsproblem: begge valgene har vært dørgende kjedelige. Her er noen forslag til hvordan vi kan gjøre studentdemokrati sexy again :

Spice opp plattformene

Rektorteamene sto henholdsvis for et «utadvendt og bærekraftig» eller «langsiktig, sterkt og samhandlende» universitet. Videre står alle studentparlamentlistene for «inkludering» eller «tilgjengelighet» i en eller annen form. For variasjonens skyld vil jeg ha et rektorteam som står for et «kortsiktig, innadvendt og ineffektivt» universitet, og en studentparlamentliste som står for eksklusjon og færre leseplasser.

Spice opp karakterene

Denne går spesielt til rektorkandidatene. Jeg var til stede på den famøse rektordebatten på Kvarteret. Det var halvannen time jeg aldri får tilbake (stikkord: gjennomgang av sakslista har vært mer underholdende på samtlige GF jeg har vært til stede på). Hvorfor er det sånn? Akademia er Norges vakreste freak show, en evig variasjon av eksentrisitet og stormannsgalskap, et menasjeri med mer eller mindre pedagogisk begavede personligheter som like gjerne kunne ha havnet i den tyngste psykiatrien. Til neste valgsesong: få inn den mest eksentriske løse HF-kanonen man kan finne.

Alternativt kan man i mangel av passende kandidat fra akademia overtale Stian Blipp til å stille.

Skape kontrovers

Mens dette skrives, ser det ut til at statsrettmiljøene i Oslo og Bergen har klart å temme de verste eksesser i endringer til ny sivilbeskyttelseslov. Nå trenger disse miljøene nye kontroverser å bryne seg på. Et forslag kan være å få studentparlamentet til virkelig å tøye strikken for egen kompetanse, for slik å mobilisere akademia til å diskutere hvor grensene går. I hvilken grad er egentlig universitetet bundet av studentparlamentets uttalelser – er det et rent rådgivende organ, eller er det et rent rådgivende organ? Finnes det studentparlamentarisk konstitusjonell sedvanerett? Her må Holmøyvik på banen.

Hamsterhjul

Thu, 26 Jun 2025 20:47:39 GMT

Jeg har denne gangen fått et oppgitt emne: «Hamsterhjul». Jeg skal reflektere litt over hvordan denne innretningen har blitt et bilde på å være fanget i en monoton situasjon. Idiomet er ikke særnorsk. Ifølge Co-pilot brukes «hamsterhjul» i overført betydning på alle skandinaviske språk. Det samme gjelder for tysk, engelsk og fransk, men ikke spansk. Samme kilde melder også at kineserne omtaler «frosken i brønnen», mens India bruker uttrykket «å male korn». Kinesernes uttrykk henspiller på det innestengte, mens det indiske betoner ensformighet. Slik sett er «hamsterhjul» rikholdig, ved å få frem disse aspektene.

Som student føler mange seg fanget i et mønster, og kanskje særlig når det nærmer seg eksamen. Husk at dere selv styrer bruken av eget hamsterhjul. Hamsteren går inn i hjulet av eget tiltak. Det er et aktivt dyr som har få alternativer i sin burtilværelse. Jeg tror de fleste opplever at å forberede seg til eksamen som student krever forberedelser, og slik sett er dere i samme situasjon som hamsteren. Imidlertid har hamsteren bare ett alternativ. Dere har mange. Bruk disse! Det som oppleves som behagelig læring er sjelden det som gir best forståelse. Å lese tekster om igjen eller høre på opptak av forelesninger er ikke nødvendigvis det beste. Sett dere heller ned med tidligere eksamensoppgaver og løs disse. Skriv gjerne ut drøftelsene, og diskuter fremgangsmåte og argumenter med medstudenter. Min erfaring er at det er når jeg skal gjenfortelle (muntlig eller skriftlig) hva jeg har lært, at jeg innser hva jeg ikke har forstått. Finn ut hva som fungerer for deg. Det er mange læringsstrategier. Det er ikke gitt at det hamsterhjulet som de fleste jusstudenter bruker er det beste.

De som har hatt hamster, vet at det er et nattaktivt dyr. De fleste mennesker trenger nattesøvn, og eksamenstiden er intet unntak. Pass derfor på å få nok hvile. Jeg vet at noen sliter med å få sove dagen før eksamen, men husk da at én natt med dårlig søvn er ingen ulykke. Kroppen har nok adrenalin og andre hormoner som kan kompensere for litt søvnunderskudd. Sørg også for å gjøre ting som gir glede. Hamsteren må være i buret, og er prisgitt om eieren vil lufte det eller gi kos. Dere kan være med venner og familie, trene eller lese skjønnlitteratur. De beste faglitterære forfatterne som jeg kjenner, er beleste. Rettsvitenskapelige tekster er ikke nødvendigvis det beste treningsmateriale for språkforståelse.

Hamsteren opplever nok hver dag i hjulet som ganske lik den foregående. Som student er det vanskelig å komme utenom at eksamensdagen er spesiell. De fleste vil oppleve mer eller mindre stress. Det er helt vanlig, selv om det er ganske individuelt, også i hvilken grad vi viser overfor andre at vi er preget. Husk å ta vekk unødige stressmomenter. Dobbeltsjekk hvor dere skal være, og hvordan dere skal komme dere dit. Det er lett å skrive at dere skal lese oppgaveteksten nøye, og vi har alle lest tekster uten å få med oss hele innholdet. Det finnes teknikker for å unngå dette, for eksempel å lese en praktikumsoppgave for andre gang ved å starte med siste del av teksten.

Til slutt: Hamsteren har begrenset mulighet til å få perspektiv på egen tilværelse. Lasse Hallströms film «Mitt liv som hund» handler om Ingemar som har en alvorlig syk mor. Han sier flere ganger: «Man måsta … jämföra» (sammenligne). Hvis det er en trøst, finnes flere hamsterhjul foran dere. De fleste voksne vil se tilbake på småbarnstilværelsen som den mest hektiske. Ser vi rundt oss i verden, er livet på Dragefjellet blant de bedre hamsterhjulene.

Lykke til med eksamensforberedelsene, og husk å nyte våren i Bergen!

Karl Harald Søvig

Speaking Kurdish in Turkey: Legal right or social struggle?

Thu, 24 Apr 2025 19:42:02 GMT

Oppression isn’t always loud - it can be the quiet erasure of culture and language, stripping minorities of their freedom to express who they are.

Language and culture are two of the most important means to keep one's identity alive. Unfortunately, many minorities face extreme repression regarding their background. The Kurdish ability to perform their culture in Turkey has been a long struggle. This is still the case today, where the Kurdish minority face backlash for speaking their language.

This article will look into the Kurdish fight to protect their identity in Turkey. To gain a deeper understanding of the diverse perspectives on this issue, we interviewed a Kurdish and a Turkish citizen of Turkey about their views on the Turkish state's treatment of Kurds.

Legal basis

Although several international legal frameworks exist to protect minority cultures and languages, Turkey has not incorporated them into its legal system.

Article 27 of the International Covenant of Civil and Political Rights explicitly states that “minorities shall not be denied the right […] to enjoy their culture, [...] or to use their own language.” However, despite ratifying the ICCPR, Turkey made a reservation excluding Article 27.

Similarly, the European Charter for Regional or Minority Languages requires minority languages to be accessible in education, judicial court proceedings, and in the media. However, Turkey has not ratified this charter.

Domestically, the Turkish constitution does not recognize Kurds as a minority. In fact, article 42 explicitly prohibits the “teaching of any language other than Turkish as a mother tongue to Turkish citizens”.1 As a result, the Kurdish language lacks legal protection, unlike Ladino, Greek, and Armenian, which are safeguarded under the Treaty of Lausanne (1923).2

Historical overview

After the Ottoman Empire's collapse, the 1920 Treaty of Sèvres promised Kurdish autonomy, but the 1923 Treaty of Lausanne nullified it, dividing Kurdistan among Turkey, Iran, Iraq, and Syria without self-rule.3

Under Atatürk, Turkey enforced homogenization, banning Kurdish in public, closing Kurdish schools, renaming villages (1924) and forcibly relocating Kurds—even though most Kurds did not speak Turkish.4 The state criminalized Kurdish, promoted Citizen, Speak Turkish! and justified relocations as a tool to suppress identity.5

The Sheikh Sa’id Rebellion (1925), led by Kurdish nationalists and Islamists, was brutally crushed, triggering long-term conflict. Martial law and mass deportations lasted until 1939, while uprisings in Ararat (1930) and Dersim (1937–38) faced massacres, bombings, and poison gas, drawing parallels to the Armenian Genocide.6

Allegations of British support for Kurdish rebels persist, but remain debated.7

Kurdish political movements resurfaced in the 1960s and 1970s, with the Kurdish Democratic Party of Turkey (1965) and the Marxist-Leninist PKK (1978) engaging in armed resistance. Turkey designated the PKK a terrorist group in 1997, followed by the US and EU.8

Forced displacement continued, with over a million Kurds migrating between 1950 and 1980 due to state violence and poverty.9 The 1980 military coup further suppressed Kurdish politics, banning education (1982) and publications (Law No. 2932, 1983).10

Despite lifting the language ban in 1991, Kurdish broadcasting remained illegal until 2002. From 1984 to 1999, Turkey destroyed 4,000 Kurdish villages, displaced three million people, and killed tens of thousands in its campaign against Kurdish insurgency.11 The 1991 language bill allowed limited private Kurdish use, but public use remained restricted.

Some progress followed in the 21st century, including Kurdish-language broadcasts (2004), a state-run TV channel (2009), and Kurdish as an optional school subject (2012), though full linguistic and cultural rights remain elusive. Oral storytelling (Dengbêj) persisted despite restrictions.

Between 2013 and 2015, Turkey’s peace talks with the PKK, involving Abdullah Öcalan, PKK commanders, and pro-Kurdish HDP intermediaries, collapsed—renewing conflict in southeastern Turkey.12

Arbitrary arrests, imprisonment, torture, and land dispossession persist, as security forces often fail to distinguish civilians from PKK members.13

How is the situation today?

An estimated 12–20 million Kurds live in Turkey, making up approximately 14–23% of the country's population. The wide range in estimates is due to the absence of ethnicity-related data in official statistics and the social and political stigma that may lead some to conceal their identity.14 As Kurds originate from various countries, most today identify with the state in which they reside.

Surveys suggest that many Kurds feel a strong sense of discrimination. Only 28% believe they are treated equally to ethnic Turks, while 58% report experiencing discrimination. Some have even been denied medical services and housing due to their ethnicity.15

To better understand these challenges, we spoke with a Kurdish individual from Elbistan, Turkey, who spent most of his life there before relocating.

When asked if he had ever felt pressure speaking Kurdish in public, he recalled visits to public institutions where his family, unable to speak Turkish, had to use Kurdish, but were not allowed to. “It always made us feel fear and anxiety”, he said.

He also described restrictions on Kurdish culture: “Whenever we listened to Kurdish music or played traditional games outside, we knew we were being watched. Some of my friends were even detained just for playing games with Kurdish music. It felt like our culture was a crime.”

In contrast, a Turkish conservative nationalist offered a different perspective. While personally holding nationalist views, he answered the questions in general terms, arguing that Kurds are integrated into society and do not face systemic barriers.

When asked if there was tension between Turks and Kurds in daily life, he dismissed the idea: “Generalizing Turkey’s sociology is difficult, but I don’t see any real barrier. I have Kurdish friends and colleagues, and background doesn’t matter to us. In cities like Istanbul, people aren’t judged based on race, religion, language, or culture.”

Even though he acknowledged past discrimination, he viewed it as a historical issue rather than an ongoing one.

While the two perspectives differ, they reflect broader discussions on the extent of cultural and linguistic inclusion in Turkey. Surveys suggest that many Kurds report experiencing discrimination, while some view Kurdish cultural expression as unrestricted. The extent to which Kurdish identity is freely expressed - or whether challenges remain - continues to be a subject of debate.

The survival of Kurdish culture in Turkey

In a survey conducted regarding Kurdish identity, only 30% of Kurds reported their Kurdish language skills to be “good”, and of this 30%, only 44% of them reported that their children had the same strong language skills.16 This suggests that it is harder for each passing generation to maintain and teach the Kurdish language. So how has the oppression impacted Kurdish ability to maintain their language?

According to the latter interviewee “Kurdish is spoken openly, cultural traditions are practiced, and there are Kurdish-language newspapers and TV channels”.

Media

As mentioned above, the Turkish government continuously violates the “freedom of expression”. In 2021, Turkey was the country with most cases regarding violation to “freedom of expression” before the European Court of Human Rights.17

Regarding Kurdish media, there has been a consistent crackdown on Kurdish media platforms. There has also been consistent imprisonment of journalists either writing in Kurdish or regarding Kurdish repression. For instance, Nedim Turfent was sentenced to 8 years imprisonment in 2017 for covering the clashes between the Turkish army and the PKK. In his sentence, he was charged with “membership of a terrorist organization”.18

Education

The Educational accessibility to teaching Kurdish has improved in the years. Students in cities with a high population of Kurds, can choose Kurdish as a subject in primary- and secondary school. In addition, some state level universities offer Kurdish programs. However, these educational means have been greatly criticized by Kurdish activists, in regard to the government lowering the quality of education by not supplying enough teachers and appropriate materials needed for the classes.19

Final remarks

Language is not just a means of communication; it embodies history, culture, and identity. The Kurdish struggle for linguistic freedom in Turkey is a fight for existence, where legal barriers and social stigmas persist despite claims of progress. While the government insists on inclusivity, Kurdish activists highlight ongoing repression, and for many, fear and anxiety remain. The future of Kurdish identity depends not just on legal reforms but on broader acceptance within Turkish society. Whether true equality is within reach - or remains a distant hope - ultimately depends on who you ask.

"Injuria anmelder" - jus classics edition

Thu, 24 Apr 2025 19:27:55 GMT

I denne utgaven: Nordtveit, Ernst - " Rettar til nausttomt " - 1982

En lett omarbeidet utgave av Nordtveits særavhandling fra 1980, et monumentalt verk i den norske tingsrettslige litteratur. Boken er, som tittelen mer enn antyder, en oversikt over de forskjellige rettighetene som tradisjonelt anses å følge med en nausttomt.

Som Ernst selv skriver: «Bakgrunnen for å ta opp dette emnet er for det fyrste den praktiske nytta ei samla framstilling av reglane kring nausttomtar vil kunna ha». Det er vanskelig å si seg uenig i dette – de fleste av oss har jo en gang i livet havnet i rettslig klammeri over en nausttomt.

Boken er skrevet i et klart, men likevel poetisk, språk. Det er vanskelig å ikke la seg bevege når forfatteren skriver om slike rørende temaer som «kløyvd eigedomsrett», «einskildtomter utskild frå framand eigedom» og «oppseiingslovreglane i tomtefestelova». Bristepunktet for anmelderen kom likevel i kapittel 4 om Retten til fjøre- og sjøgrunnen:

«Sjølv om utnyttinga av ei nausttomt føreset rett til tilflot, båtfeste o.l. over sjøgrunnen utafor nausttomta, er det ikkje naudsynt at eigaren av nausttomta har eigedomsrett til sjøgrunnen […] Det kan tvertimot seiast at fleire av dei utnyttingsmåtar som ligg til eigaren av sjøgrunnen, så som retten til sand, tang og tare, osv., ligg fjernt frå det som er føremålet med nausttomta, og meir naturleg bør liggja til den som eig landet omkring tomta».

Her meldte tårene seg. Så enkelt. Og dog så vakkert.

Naturligvis er det mulig å kritisere forfatteren. Blant annet kan han anklages for å ha prioritert tilgjengelighet overfor allmuen, fremfor faglig dybde. For eksempel er frihevd og mothevd av naustretter noe stemoderlig behandlet. Dessuten kan han kritiseres for å unngå å behandle spørsmålet om utstrekningen til den private eiendomsretten til sjøgrunnen. Dette blir likevel som å kritisere kampesteinen ved fjellets fot; en mangel ved den første er av liten betydning for den annens monumentalitet. Og det er nettopp det denne boken er – et monument over forfatterens tingsrettsvitenskapelige arbeide.

Terningkast 6

Norsk rettstradisjon er en del av vår språklige og kulturelle arv

Thu, 24 Apr 2025 19:27:27 GMT

«Bare tåpen dømmer etter lovens bokstav, dersom straffen er for mild eller for streng.» Slik lød Landsloven av 1274, en lov som i store deler var i kraft i over 400 år. Det er den nordiske rettspragmatismen som kanskje aller mest skiller oss fra andre lands rettssystemer. Pragmatismen søker mot praktiske, effektive og oppnåelige løsninger. I dette ligger en viss antiformalisme.

I kontrast til store, formelle og kodifiserte juridiske konstruksjoner, slik vi finner dem i store deler av verden rundt oss, har vi tradisjonelt holdt oss unna rettspositivismen, og inntar – tabloid sagt – en tilnærming til juridiske spørsmål som søker å ivareta den sunne fornuft fremfor formalisme og regelrytteri. Sammenlignet med andre land, er norske lovtekster gjerne korte. De er lette å endre, og de er skrevet på et språk som ligger nokså nært allmennspråket. Som høyesterettsdommer Kirsti Coward engang uttalte: En god lov er en lov som «lett og klart forteller alle den har interesse for, hva som skal gjelde, og som oppfattes som rettferdig og rimelig av alle den angår, med den virkning at de følger loven».

Nordens tradisjon er i stor grad heller å skrive detaljene inn i lovforarbeidene, som hos oss har stor rettskildemessig vekt. Lovene våre kan også være relativt generelle og skjønnsmessige. Vi spesifiserer ikke ethvert tenkelig tilfelle som kan oppstå, og bruker rettslige standarder som «urimelig» eller «usaklig» eller «uturvande». Lovgiver har tillit til at forvaltningen og domstolene ikke tiltar seg myndighet lovgiver ikke har villet gi dem, men tolker begrepene lojalt og skjønnsomt.

I land med mindre tillit mellom statsmaktene finner man gjerne lange, detaljerte lover. Mens vi kan samle lovene våre i vår røde lovsamling, fyller USAs lovbøker flere hyllemetere. Vårt pragmatiske utgangspunkt gjør dessuten at reelle hensyn er en naturlig del av rettskildebildet. Reelle hensyn er argumenter som benyttes for å komme frem til en rimelig løsning på et rettsspørsmål. Norge og Danmark er de landene i verden hvor reelle hensyn i størst grad ikke bare er en tolkningsfaktor, men en rettskilde. Visstnok har dansk Højesteret aldri åpent anvendt reelle hensyn. Norsk Høyesterett gjør det hele tiden, selv på legalitetsprinsippets område.

Flere av disse særpregene er under endring. EU-retten tilhører den kontinentale rettstradisjon, som skiller seg fra vår egen. Forarbeider skal tillegges ulik vekt, rettspraksis fra internasjonale domstoler skal hensyntas og våre «reelle hensyn» og pragmatisme har mindre vekt. Når rettskulturen og de rettslige rammebetingelsene endrer seg, gjør samfunnskontrakten mellom borgerne, og mellom borgerne og myndighetene, det samme. Innbyggerne kan oppleve å ha mindre innflytelse over lovutredninger og lovverk, at jussen får mindre preg av konsensustenkning, flere automatiserte beslutningsprosesser, mindre grad av rettspragmatisme i form av rimelighet og skjønn, ja, kanskje også mer formalisme. Ikke noe av dette trenger å være galt i seg selv, så lenge vi er oppmerksomme på, og søker å ivareta, de mekanismene som skaper legitimitet og tillit i befolkningen. Det mest sentrale da, er domstolskontroll, særlig med forvaltningen. Noe vi bør ha langt mer av i Norge, enn vi har i dag.

Jusrevyen 2025 tråkker voldsomt bra!

Thu, 24 Apr 2025 19:26:35 GMT

Anmeldelse av Jusrevyen 2025 " Tråkke varsomt "

Foto: Hilda Sønderland Lundanes og Kevin Ruud

La meg gi deg litt kontekst: For meg som for mine forgjengere, er anmeldelse av Jusrevyen noe av det første som skjer som påtroppende redaktør i Injuria. Som kjent er revyanmeldelsessjangeren heller ingen fremtredende del av norske læreplaner. Det hjalp ikke på da invitasjonen tikket inn i mailboksen: revyen skulle utforske «woke og anti-woke» og «scenarioer der du må holde litt igjen og være var på andres meninger, tanker, følelser og fysiske person». Hjelpes, hvordan skulle dette gå?

Hevder du at temaet ikke er brennhett, lever du under en stein. Å «tråkke varsomt» impliserer en risiko for å tråkke, eller snuble, over en imaginær linje. Den samme risikoen løper du når du skal forsøke å ironisere, vitse, sketsje og tulle om nettopp denne linjen. Kanskje går du helt på trynet, slik som Atle Antonsen, kanskje slipper du unna med en bristet eller forstuet ankel, slik Gauteshow eller Hellerudsvingen.

Men her har altså Jusrevyen tråkket helt rett. Det merker man allerede i åpningsnummeret – de særeste, morsomste og merkeligste scenarioer og kjepphester presenteres og behandles på en eksemplarisk måte: vi dykker akkurat så dypt ned i materien som nødvendig for å le, men ikke så dypt at man begynner å tvile på ensemblets egentlige agenda. Dette blir en forrykende aften, skjønner jeg.

Injurias utsendte har fått kremplasser, like bak Giertsen. Slik får jeg prima utsikt til både sketsjen om avtalerettseksamen og sjefens påfølgende reaksjon – priceless! Må vite; Jusrevyen har tidligere vært kjent som noe intern, med mye juridisk sjargong og referanser kun Drager forsto. Gradvis har man fjernet seg fra dette, en tilgjengeliggjøring som støttes av undertegnede, selv om det nødvendigvis reduserer Injurias hjemmebanefordel sammenlignet med tungvekterne BT, Studvest og K7 Bulletin.

«Krenkorama», «krenkehysteriet», «woke» og så videre, kjennetegnes gjerne av det man mener er en overdreven vekt på subjektive og individuelle følelser og opplevelser. Jusrevye n har tatt det til det ekstreme: hvordan står det egentlig til med potteplanten, Messi-plakaten og det som verre er, på promperommet til 28-åringen Lavrans? Kanskje bør vi tenke mer på Twist-bitene sine følelser? Vi får også være med inn steder vi ikke egentlig skulle vært; i en absurd versjon av plan- og bygningsetaten, og på et høyst privat legebesøk med Kongen.

Etter en heidundrende avslutning på første akt, hvisker en liten fugl Injurias utsendte i øret at det beste fortsatt er i vente, når vi går ut til pause. Ja vel, hva kan så det være?

Det lille fnugg av skepsis som eventuelt skulle være igjen blåses av banen sammen med resten av meg når revybandet spiller opp til medley ved inngangen til annen akt. Selv om bandet har gitt meg frysninger av og på gjennom hele første halvdel, er det her de virkelig skinner. Alt fra DeLillos til 1.Cuz og Greekazo; hva er det de ikke kan spille, egentlig?

Når resten av ensemblet følger opp så til de grader, blir andre akt upåklagelig. Skuespillerne snur opp ned på alt du trodde du visste – det er nemlig «motsatt-dag» i dag. Kanskje er den neste store kvinnehelseeksperten en helt annen enn du skulle tro? Kanskje har du misforstått kleskoden og kommet i det som viser seg å være et veldig lite innafor (men etter ryktene å dømme veldig godt sydd) kostyme? Og kanskje er det egentlig bare innbilning når du forteller deg selv at du redder verden ved å donere klær til Fretex?

Det hele avsluttes naturligvis med et smell av et avslutningsnummer, før det er over. Plutselig var to timer gått, og Jusrevyens premiere overstått. Revyen har tråkket akkurat passe varsomt og holdt seg hårfint innenfor den imaginære linjen, noe som er imponerende, tatt i betraktning alle de brennbare temaene vi har vært innom i løpet av kvelden på Straffbar.

Heller ikke utenfor scenen har revygjennomføringen snublet en eneste gang, takket være alle ildsjelene som jobber hardt, men kanskje ikke synes like mye. Hele greia er gjennomsyret av kvalitet, det nærmest stinker ståpåvilje der jeg sitter og nyter forestillingen uten bekymring i mitt sinn, foruten én: hvordan skal jeg, en skarve redaktør uten anmeldererfaring, gjenskape denne fantastiske følelsen med ord?

Jeg tillater meg derfor, uten varsomhet, å ordrett sitere Giertsen fra premierekvelden:

– Fabelaktig, fabelaktig, fabelaktig!

Terningkast: 6

Åpent brev til EU-domstolen

Thu, 24 Apr 2025 18:54:09 GMT

Til: Court of Justice of the European Union

Fra: Mikal Litland Eckblad

Kjære EU-domstolen,

med tilbørlig hensyn til deres særlige stilling som prejudikatdomstol og høye faglige kompetanse, skriver jeg denne henvendelsen; en henvendelse med oppfordring om å forenkle, forbedre og tilgjengeliggjøre språket deres – et språk som fremstår unødig komplisert og knotete, ja faktisk så knotete at meningsinnholdet forsvinner i ordene både titt og ofte, noe som forekommer særlig der setningene deres minner mer om skrekkinngytende monstre enn meningsfulle konstruksjoner av ord;

« It is apparent from those two judgments that, where an operator’s activity consists in the offer of services of an economic nature — that is to say, in the case that gave rise to the first of those judgments, services linked to financial, commercial, real estate and asset operations, and, in the case that gave rise to the second of those judgments, services linked to the organisation of sporting competitions based on sponsorship, advertising and insurance contracts for the commercial exploitation of those competitions — in a market environment of competition with other operators which are seeking to make a profit, the fact that that offer of services is made by the not-for-profit operator does not call into question the classification of the activity concerned as an economic activity »1

og undertegnede, som overlevende og grundig traumatisert etter emnet JUS221 Rettsstaten, hadde, på året som er gått siden denne oppskakende opplevelsen, glemt hvor vanskelig det er å finne, lese, navigere i og forstå dommene dere skriver, og valgte derfor bekymringsløst et EU-rettslig valgemne, der jeg raskt fikk bange anelser av setninger som;

« In the same vein, the requirement that insurance bodies operating in the Slovak compulsory health insurance scheme must have the legal status of a for-profit joint stock company governed by private law and the opening up of that scheme to insurance bodies controlled by private entities is intended, according to the statements in recital 13 of that decision, to strengthen efficiency in the use of available resources and the quality of healthcare provision »2

og uten å glemme tommelfingerregelen om at setninger skal kunne stå, og gi mening, på egen hånd, og med respekt for at det nok er fryktelig kjipt å ikke kunne avgi dissens,3 mener jeg likevel setningene dere konstruerer nede i Luxemburg kanskje står litt vel mye på egen hånd – risikoen er vel heller at de formodentlig revner innenfra på grunn av manglende indre mening og sammenheng,

og derfor vil jeg anbefale klarspråkopplæringen i norsk grunnskole – her har vi avsnitt med både temasetninger, avsluttende setninger (ja, man kan, tro det eller ei, ha flere setninger i ett og samme avsnitt) og indre sammenheng,

og med det skal jeg, både billedlig, bokstavelig og grammatisk, og for både første og siste gang, sette punktum for denne henvendelsen, og håpe at dere har reflektert over hvor tilgjengelig meningsinnholdet i en slik bevissthetsstrøm egentlig er.

The Gender Game: Closing the Gap

Thu, 24 Apr 2025 18:49:44 GMT

On Thursday, March 6th, there was a full house at Bergen Global, where people gathered to talk about the barriers that women still face to access the labour market in 2025, and the gender pay gap.

Photographs taken by Cecilie Grankel, John Alstad and Sofie Ægidius.

This event was organized to commemorate International Women’s Day and highlight the issues that need to be discussed to improve the world of work and close the gender gap. The event held by Law Transform and Minojur Bergen featured international consultants, professors, and football industry experts. The event had the participation of Tine Eidsvaag (Professor and Researcher at the LaW-BALANCE project of the University of Bergen), Juliana Acero Morad (International Employment and Social Security Law Consultant and Director of the Labor Law Department and the Labor Observatory at Javeriana University), Lars Johan Myklebust (Sportslig Leder - Kvinner. Brann Football Club), and ELSA Bergen represented by Elise Margrete Weltzien.

Through the planning of the event there was an open invitation for everyone to participate in a special activity: nominating a woman that sparked admiration. The purpose of this activity was to share their stories and celebrate them at the event. On Women's Day, it is important to commemorate the efforts and struggles that women have faced throughout history. By reflecting on their achievements, it is possible to celebrate how far society has come and recognize the challenges that still lie ahead. Often, it is easy to only think of major milestones, but everyday actions and the women around us play an important role in shaping the path forward. Their contributions, big and small, are equally valuable in building a better future. The planning committee received answers from Norway, Switzerland, Denmark, Sudan, Colombia, Brazil, China and France, among others. Each attendee received one story as a welcome gift to the event. The aforementioned, as a message and reflection of how powerful everyone can be in the local communities and the world.

The conversation was rich and allowed us to join diverse perspectives on the issue at hand. The main lessons learned from the event are:

As viewers of football, we play an important role in guaranteeing that the women who are playing professional sports get adequate working conditions. For this reason, it is fundamental that we support our local teams by going to matches, reading about them online and following their social media. Our power as consumers should not be underestimated!
It was shared that girls that play football at a young age are prone to taking on leadership roles later in their careers. Therefore, we must continue advocating so little girls can dream about playing football and taking on traditionally male dominated arenas.
Women around the world face different challenges and the situation in the EU and EEA differs from the one in Latin America. At the EU level it is required that more protections against unfair dismissals are put in place. On the other hand, in Latin America, we need maternity and paternity leave to be proportional, so that employers do not perceive women to be a more expensive workforce.
It is important to promote more affiliations to unions in Latin America and allow for more female leadership that promotes feminist agendas.

In addition, some of the inspiring stories of women that were shared are:

The name of the person who shared this story: Ney. The woman that inspires her is: Her Grandmother, Mame Madior Boye. Why she is special to her: She is a woman I deeply admire for her strength and leadership. As the first female Prime Minister of Senegal, she fought for women's rights and justice, breaking barriers in politics. She was also a key feminist figure in the 1990s and 2000s, inspiring future generations with her dedication to equality.

The name of the person who shared this story: Ianira Vieira. The woman that inspires her is: Carmen Pereira. Why she is special to her: Carmen Pereira was a Bissau-Guinean politician. She served three days as Acting President in 1984, becoming the first woman in this role in Africa and the only one in Guinea-Bissau's history. She was a combatant during the war of independence, a political officer, and a commander at a time when gender equality was still a radical idea in her society.

The name of the person who shared this story: Sofie Æ. The woman that inspires her is: Mom. Why she is special to her: She’s the best—always has my back and supports me in everything I do! She’s the strongest woman I know, balancing several careers while successfully raising twins as a full-time worker. She also has the kindest heart of anyone I know. mat and more.

The name of the person who shared this story: Lynette Lai. The woman that inspires her is: Her name is Serrini Leung, a signer from Hong Kong. Why she is special to her: The feminist concept conveys through her arts, her interviews make me feel empowered as well.

As LawTransform and Minojur Bergen, we thank everyone that participated and made this conversation possible. We hope that we can keep contributing to this important discussion and that we all can continue working to build a more equitable world for everyone.

Restrictions on the right to vote for convicted felons in the U.S.

Sun, 08 Dec 2024 11:35:00 GMT

By: Hannah M. Behncke, Mathea Kristoffersen, Camila Salazar Larsen, Selma Zachariassen Nasby, Eylül Sahin, Sabrina Eriksen Zapata - ELSA Bergen, Human Rights Researchgruppen.

This article was written and finished on November 5th, right before the beginning of the presidential elections. It is an expression of the authors' views.

This fall, the presidential election in the United States of America has gotten a lot of attention. This topic is relevant not only through its political aspect, but also the legal one and its implications on democracy. In this article, an overview over how a felony conviction can affect Americans voting rights will be presented.

An overview of the U.S.

Disenfranchisement, or voter disqualification, refers to the restriction of a person's right to vote. [1]

The United States has a federal system in which the states have two political authorities to adhere to, the national and subnational. It is the subnational level which regulates the right to vote for convicted felons. In some cases, felon disenfranchisement is permanent, whilst in other cases voting rights are restored after a former felon has completed probation, parole or served a sentence.

The legitimacy behind restricting convicted felons' right to vote comes from the Richardson v. Ramirez 1974 case. In 1972 Aban Ramirez sued the state of California, and challenged the state’s laws that permanently removed a convicted felons right to vote. The California Supreme Court agreed that this law was unconstitutional, however on appeal to the Supreme Court of the United State the decision was overturned. This meant that convicted felons could be prohibited from voting after completing their sentence and parole, without violating the “Equal Protection Clause” of the Fourteenth Amendment to the Constitution. This specific case has been used in the US as a means of legitimizing disenfranchisement. [2]

American policies regarding felony disenfranchisement have historically been so restrictive that the United Nations Human Rights Commission in 2006 condemned the US for violating international law regarding universal suffrage. [3] Whilst there has been a growing trend of restoring voting rights for convicted felons, the table below displays the limitations still imposed on convicted felons in the different American states. [4]

Problematics of Disenfranchisement

Around the world, there are many legal instruments establishing that punitive measures should go hand in hand with rehabilitation measures, so that individuals with a felony record can integrate back into society once their sentence is done. In particular, for our case of analysis, The International Covenant on Civil and Political Rights in article 10 (3) states that rehabilitation is one of the main objectives of a prison sentence. Although the U.S. ratified the aforementioned instrument in 1992, it did so with reservations to avoid conflict with national law. As mentioned before, historically, the U.S. has had a more punitive approach in their prison system, [5] but new laws that seek to change this scenario have been recently put into force at a national and federal level. For example The Second Chance Act (2008), The Fair Sentencing Act (2010), and The First Step Act (2018), seek the adequate reinsertion of convicts providing programs related to education, employment, and treatment of addictions.

However, an essential component of reinsertion into society requires participation in civic spaces, which includes the possibility to vote and choose your representatives. According to the United Nations, a “ civic space is the environment that enables people and groups (...) to participate meaningfully in the political, economic, social and cultural life in their societies (...) Any restrictions on such a space must comply with international human rights law. ” . [6] It seems rather contradictory that once an individual has complied with a felony sentence, and should then be ready to reintegrate into society, the person is still unable to participate in one of the most important processes one can find in a democracy. The aforementioned perpetuates exclusion and social discrimination, that ends up in a second-class citizenship. [7]

Furthermore, the voting bans on convicted felons are disproportionately placed on minorities, and especially on African Americans. There are 2% of adults in America at-large who cannot vote due to these bans, but this percentage is at 5% for African Americans, and at 1,5% for other groups of the population. [8] This shows that African Americans have a smaller opportunity than other groups in American society to elect people that best represent their interest, and more importantly, they have less of a chance to take part in their own democracy.

According to "The Sentencing Project", 4 million Americans do not have the right to vote in the 2024 election. [9] Although this number has declined by 31% since 2016, it is still a big issue, for example in elections with narrow winner margins. In the 2000 Presidential Election, the margin between Al Gore and George W. Bush in the popular vote was 540,000, which clearly demonstrates that a disenfranchisement population of 4 million might be enough to tip the scales between two candidates. At the state level, this margin is even smaller. In the 2020 Presidential Election, Joe Biden won the state of Georgia with a majority of only approximately 12 000 votes. [10] Georgia does not allow convicted felons to vote during their prison time, their parole or during probation. This leads to a total of almost 250 000 people being disenfranchised in Georgia today, a percentage of 3,25 %. [11] Consequently, the rate of disenfranchisement weakens democracy.

Moreover, it must be stated that felon disenfranchisement only restricts the right to vote, but convicted felons are still expected to participate in education or employment and pay the corresponding taxes, as any citizen is obliged to. As has been established by experts, taxation without representation contradicts the founding principles of the United States since the American Revolution, making the denial of governmental access while imposing taxes an urgent need of correction. [12] This prohibition causes a lack of fairness and accountability because taxpayers do not have a say on how the money will be spent, making individuals subject to policies and budgets they might not agree with.

Issues that arise even if there was a right to vote

Other than the problems connected to the legal eligibility to vote, there are remaining practical obstacles hindering the voting access for convicted felons. The first big obstacle is general voter confusion. The laws regulating voting access differ from each state and are frequently being changed. In addition, there have been several instances where governors have been issuing conflicting executive orders, and then rolling them back. A U.S commission on Civil rights also showed that correction officers frequently don’t provide information to returning citizens about their voting rights. [13] Seen in light of the fact that many states prosecute people trying to vote when they don’t realize they aren’t eligible to do so, the risk could be seen as too high for a lot of voters.

Another obstacle for voting is that many states require various forms of documentation in order to vote. Other than the fact that getting the documentation in itself could be a long process, the conditions for getting the paperwork could be problematic. As an example, getting the voter rights certificate in Louisiana demands that the applicant has not been incarcerated for the last five years. [14] In many states the returning citizen only has a right to vote after paying a list of legal financial obligations. It’s not to be argued that people returning to society after long convictions often don’t have a stable economy. As an example of this issue, about one third of applications for rights restorations in Alabama are denied due to debts to the courts. [15] Lastly, some other obstacles could be directly connected to the serving of jailtime itself. Logistical hurdles, lack of voting opportunities, learning and meeting the deadlines for voting, getting an ID etc. could represent further hurdles.

A european perspective

Prisoners' right to vote in Europe falls under Article 3 of Protocol No. 1 of the Convention, which ensures the right to free elections. This right is vital to a functioning democracy, [16] as “ justice cannot stop at the prison gate ”. [17]

Additionally, Mironescu v. Romania affirms a strong European consensus that detainees should retain the right to vote. [18] This provision is however not absolute, and member states have some discretion to restrict this right. [19]

The Court has established that a blanket ban on voting for all prisoners, regardless of the offence, is incompatible with the Convention. Personal circumstances, [20] particularly for those with intellectual or mental disabilities, must be considered with thorough judicial scrutiny. [21]

The deprivation of voting rights should be exceptional, determined by a judge on a case-by-case basis with a clear link between the offence and democratic institutions to ensure proportionality. [22] However, it is important to note that the absence of judicial oversight does not necessarily imply a blanket restriction, as a well-defined legal framework may suffice. [23]

Prisoners' voting rights in Europe remain vulnerable, as evidenced by the 2022 judgement in Kalda v. Estonia (No. 2), which upheld a general ban on voting for prisoners. The Court ruled that national courts had appropriately assessed the measure's proportionality on a case-by-case basis. This ruling facilitates increased restrictions, enabling states to justify general bans based on assessments of inmates’ dangerousness.

The emphasis on prison security and negative public attitudes undermine prisoners' voting rights, which the Court highlighted as vital for resocialization and reintegration in Viola v. Italy (No. 2).

Challenges such as access to information, political propaganda, and voting organizations hinder the effective exercise of this right. [24]

Final remarks

The exclusion of felons from voting in the U.S. raises issues related to justice, representation, democracy and reintegration. Although recent developments support restoring voting rights, significant practical and legal barriers still exist. Comparisons with international norms suggest that U.S. policies are unusually restrictive.

Etikkens rolle i advokatyrket

Fri, 24 May 2024 09:03:00 GMT

Av Advokatforeningen v/ Jenny Møller Sandborg

Etikk er en sentral del av jussen generelt, og advokatyrket spesielt. Etikken gir retningslinjer om hvordan man skal - eller eventuelt ikke skal - opptre . Som advokatenes interesse- og profesjonsorganisasjon har Advokatforeningen hatt en sentral rolle i både utformingen, etterlevelsen og håndhevelsen av de advokatetiske reglene . I dag tillegger domstolloven Advokatforeningen å utarbeide Regler for god advokatskikk. Reglene gjelder for alle advokatfullmektiger og advokater, og ved brudd kan advokater ilegges en disiplinærreaksjon fra Disiplinærnemnden.

Tillit er en sentral del av begrunnelsen for at etikken spiller en viktig rolle i advokatyrket . I en klientrelasjon er tillit blant annet avgjørende for at klienten deler all relevant og nødvendig informasjon om saken, uavhengig av om den er uheldig eller pinlig for klienten. Dette er igjen avgjørende for at advokaten – eller advokatfullmektigen – kan utføre sin oppgave som klientens rådgiver og ivareta klientens interesser. Dette gjør seg like gjeldende i straffesaker som i sivile saker.

For advokater oppstiller R egle r for god advokatskikk derfor flere plikter overfor klienten. Noen bestemmelser regulerer mer selvsagte forhold enn andre. De fleste vil være enig i at det er uetisk å overføre penger fra en klientkonto til en privat konto, uavhengig av om pengene går til et veldedig formål eller en ferietur til Spania. Andre bestemmelser legger opp til en mer konkret vurdering. Er det uetisk å bruke to uker på å svare klienten på et enkelt spørsmål om saksgangen? Stiller det seg annerledes om klienten sender spørsmålet midt i fellesferien? Hva om e-posten havnet i advokatens e-postmappe for søppelpost?

Videre er advokater avhengig e av allmennhetens tillit, og ettersom advokater har en sentral rolle i rettspleien, vil tilliten til advokater smitte over på rettssystemet som sådan t . Tillit til rettssystemet er igjen helt avgjørende i en rettsstat . Formålet med R egle r for god advokatskikk punkt 1.3 om å opptre «saklig og korrekt» og «unngå opptreden som er egnet til å skade standens og yrkets anseelse» er nettopp å ivareta denne tilliten. I disiplinærpraksis har Disiplinærnemnden konkludert med brudd på bestemmelsen der man går for langt i karakteristikken eller omtalen av motparten. I en nylig avsagt beslutning konkluderte nemnden med at advokatens uttalelse om at motparten i et arveoppgjør ville «drikke opp alle pengene uansett» var i strid med god advokatskikk . Det ble uttalt at advokaten har vide grenser for sin opptreden og sine uttalelser, men at forutsetningen må være at det er nødvendig for å ivareta klientens interesser .

Reglene regulerer også forhold knyttet til advokatens opptreden overfor domstolen og andre konfliktløsende organer, samt mellom kollegaer.

De advokatetiske reglene regulerer utøvelsen av advokatvirksomheten, men er også en hjelp og en trygghet i møte med klienter , eller andre, som ønsker at oppdraget skal utføres på en uforsvarlig eller kritikkverdig måte . I disse tilfellene kan en lene seg på de advokatetiske reglene, og vise til at brudd på disse vil medføre disiplinære reaksjoner, eller i verste fall tap av advokatbevilling.

Dersom du søker deg til en jobb so m advokatfullmektig etter endt studie , vil du være underlagt Regler for god advokatskikk . Jeg vil anbefale de g å sette de g godt inn i regelverket . E t godt utgangspunkt her er Advokatforeningens kommentarer til Regler for god advokatskikk, som du finner på Advokatforeningens hjemmeside. Her finner du utfyllende kommentarer til alle bestemmelsene og henvisning til oppdatert disiplinærpraksis .

Advokatforeningen ønsker deg lykke til med ditt yrkesvalg, og håper at du sikter d eg inn mot en spennende og utviklende karriere som advokat.

Kvinner forblir i voldelige forhold i frykt for å miste sin oppholdstillatelse

Wed, 22 May 2024 07:05:00 GMT

Av Karoline Nordheim Otterdal, Jussbuss

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for innsenderens meninger.

Karoline Nordheim Otterdal

Årets hovedparole i 8. marstoget om partnerdrap vitner om at vold mot kvinner fortsatt er et stort samfunnsproblem. Tall viser at 61 prosent av de som oppsøker krisesenter er minoritetskvinner [ https://www.bufdir.no/statistikk-og-analyse/krisesentrene/om-beboere ] . Flere av disse har familieinnvandring med sin ektefelle eller samboer, og er derfor avhengige av å opprettholde samlivet for å få være i Norge. Etter Utlendingsloven § 53 kan det innvilges opphold på selvstendig grunnlag dersom det er "grunn til å anta" at søkeren har blitt mishandlet av partneren sin. Vi i Jussbuss erfarer at denne bestemmelsen blir tolket altfor strengt. Dette har ført til en praksis som ikke er i tråd med ordlyden i bestemmelsen, og som videre strider med formålet med bestemmelsen.

Kvinner som har opphold på grunnlag av familieinnvandring, står i utgangspunktet i et avhengighetsforhold til partneren sin. Avhengigheten vedvarer til kvinnen innvilges permanent oppholdstillatelse eller statsborgerskap. Det er en rekke krav tilknyttet inntekt, språkferdigheter og hvor lenge man har bodd i Norge, som må være oppfylt for å kunne få permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Det er dermed mange kvinner som er avhengige av mannen sin lenge etter de først kom til Norge.

Dersom kvinnen lever i et voldelig forhold, eller av andre grunner vil gå fra partneren sin, foreligger det få muligheter. De som har mindreårige barn kan søke om opphold med barnet som referanseperson. Dersom det er grunn til å anta at man har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, kan man også søke om opphold på selvstendig grunnlag etter Utlendingsloven § 53. Det sentrale formålet med bestemmelsen er å hindre at noen føler seg presset til å bli værende i et samliv hvor de blir utsatt for mishandling [Ot.prp. nr. 75 (2006-2007].

Selv om lovgivers intensjon er god, praktiseres beviskravet for mishandlingen altfor strengt. Ordlyden «grunn til å anta» legger opp til at det skal være lave beviskrav. Dette bekreftes også av forarbeidene der det står at det ikke er et krav om sannsynlighetsovervekt, og at søkerens fremstilling skal legges til grunn dersom den er troverdig. Til tross for dette erfarer vi at beviskravet praktiseres for strengt av utlendingsmyndighetene, særlig i tilfeller av psykisk mishandling. Vi har blant annet opplevd at UDI har brukt det faktum at søkeren ikke har politianmeldt hendelsene som et argument mot søkers troverdighet. Dette er oppsiktsvekkende da formålet med bestemmelsen nettopp er å ivareta de som ikke tør å anmelde voldelige forhold i frykt for at de vil miste sin oppholdstillatelse i Norge.

I tillegg til et strengt beviskrav erfarer vi også at utlendingsmyndighetene tolker «mishandling» for strengt. Et eksempel fra UNE sin egen praksisdatabase illustrerer terskelen. Kvinnen fikk ikke innvilget selvstendig opphold, til tross for flere voldshendelser. UNE skriver at «Ved en anledning hadde ektefellen slått klageren med flat hånd, tatt kveletak på henne og sagt at han ville drepe henne. UNE mente at dette fremstod som en enkeltstående handling knyttet til en konkret uoverensstemmelse» [https://www.une.no/en/sources/praksisbase-landingsside/2022/march/n2307420111/] . Slike avgjørelser påvirker ikke bare den konkrete søker, men er også avskrekkende for kvinner i lignende situasjoner.

Jussbuss mener utlendingsmyndighetene må endre sin praksis til å være i tråd med loven, samt formålet som fremgår av forarbeidene. Slik regelverket praktiseres i dag, oppfordres voldsutsatte kvinner til å fortsette samlivet.

Hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?

Sun, 19 May 2024 12:24:00 GMT

Av Simen Bondevik, sentralstyremedlem i Partiet Sentrum

Dette er en kronikk. Teksten gir uttrykk for skribentens meninger.

Den første saken Partiet Sentrum tok stilling til, etter at partiet ble stiftet i slutten av 2020, var at vi mener FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) bør inkorporeres i norsk menneskerettslov. Hvilken stilling har CRPD i norsk lovverk i dag, og hva vil skje hvis CRPD inkorporeres i menneskerettsloven?

Aller først vil det være nyttig å kjenne til utgangspunktet for konvensjonen. Den ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006, og trådte i kraft i 2008. Etter den trådte i kraft kunne land tilslutte seg konvensjonen, og dermed på ulike nivåer forplikte seg til å følge bestemmelsene. Norge valgte å ratifisere konvensjonen gjennom en såkalt transformasjon, mer om dette senere i artikkelen. FN skriver følgende om konvensjonen på sine nettsider: «Selv om rettighetene i menneskerettighetskonvensjonene gjelder for alle mennesker, vet vi at funksjonshemmede ekskluderes fra mange viktige områder i samfunnet, som utdanning, helse og arbeid. Derfor vedtok FN en egen konvensjon for mennesker med funksjonshemminger i 2006.»

CRPD består av 50 artikler, og stiller krav til hvordan medlemslandene skal legge til rette for at også personer med nedsatt funksjonsevne kan få oppfylt menneskerettighetene som er nedfelt i andre FN-konvensjoner. Konvensjonen inneholder ikke noen nye, særskilte rettigheter som skal tildeles de av oss med nedsatt funksjonsevne , men skal bidra til at også personer med nedsatt funksjonsevne får sine menneskerettigheter innfridd.

Samtidig som konvensjonen ble vedtatt av FN, ble også en tilleggsprotokoll vedtatt. Denne var det også frivillig å tilslutte seg til, selv om man tilsluttet seg CRPD. Tilleggsprotokollen bestemmer at enkeltpersoner eller grupper som mener at de ikke får oppfylt de rettighetene som de etter konvensjonen har krav på, kan få sin sak vurdert av FN. En forutsetning for å klage saken sin til FN er at alle nasjonale klagemuligheter først er brukt. Denne tilleggsprotokollen ville sikret funksjonshemmedes klagemulighet ved diskriminering, men Norge besluttet å ikke tilslutte seg denne. Det svekker etter mitt syn rettsikkerheten til de av oss med nedsatt funksjonsevne i møte med diskriminerin g, ettersom man ikke vil ha muligheten til å klage utover Norges egne organer.

Det er ikke bare manglende tilslutning til tilleggsprotokollen som er problemet med Norges tilnærming til CRPD. I stedet for å inkorporere konvensjonen i lovverket, slik man har gjort med både kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen, så tok man et aktivt politisk valg om å kun ratifisere den gjennom transformasjon i lovverket. Dermed er ikke CRPD i seg selv forankret i norsk lov og har følgelig ikke noe forrang dersom det er motstrid mellom CRPD og øvrig norsk lovverk. Transformasjonen ble i sin tid gjennomført ved at allerede eksisterende lovgivning ble vurdert og tilpasset til konvensjonen uten at bestemmelsene i CRPD ble gjort til norsk lov. Det ble ogs å lagt til grunn av Norge at lovverket vårt på de fleste områder allerede gjennomførte og oppfylte forpliktelsene som fulgte av konvensjonen. Dette har i ettertid vist seg å ikke være i nærheten av å stemme på flere punkter.

Hovedproblemet med at CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven slik vi i Partiet Sentrum ønsker, men kun ratifisert og innarbeidet gjennom transformasjon, er at det fører til at de av oss med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for rettighetsbrudd i strid med CRPD. Men får ikke gehør eller gjennomslag for at diskrimineringen skal ta slutt, fordi de juridiske forpliktelsene ikke er sterke nok. Dette ville endret seg ved en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven.

Dersom CRPD hadde blitt inkorporert i menneskerettsloven ville nemlig bestemmelsene i konvensjonen fått forrang foran øvrig norsk lovverk. Dette ville vært ekstremt viktig og svært hensiktsmessig, ettersom mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av de mest diskriminerte gruppene i samfunnet vårt. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FN for vår systematiske diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne og brudd på CRPD.

FN har også stilt seg kritisk til at Norge forskjellsbehandler CRPD fra de andre diskrimineringskonvensjonene. Der de andre FN-konvensjonene er inkorporert i norsk lov, er konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne ikke det. Dette mener jeg er et uttrykk for hvordan vi som samfunn også forskjellsbehandler mennesker med nedsatt funksjonsevne. De av oss som tilhører denne gruppen blir behandlet som annenrangs borgere, akkurat slik våre rettigheter i lovverket blir sammenlignet med andre.

Tiden er overmoden for at vi likestiller de av oss med nedsatt funksjonsevne og rettighetene til denne gruppen med resten av befolkningen. Derfor mener Partiet Sentrum at CRPD må inkorporeres i menneskerettsloven. CRPD er etter mitt syn det viktigste verktøyet vi har for å sikre funksjonshemmedes likestilling. En inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil være en god start på arbeidet med å få slutt på denne systematiske diskrimineringen. I tillegg er det viktig at de tolkningserklæringene Norge per i dag har avgitt tas bort og at den frivillige tilleggsprotokollen som gir klagemulighet tilsluttes.

At CRPD ikke er inkorporert i menneskerettsloven for lenge siden er etter mitt syn skammelig. Men det har sin logiske forklaring: det har rett og slett ikke vært politisk flertall i Norge for det. For noen år siden ble en inkorporering av CRPD nedstemt av FrP, Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti. Mer nylig, i denne stortingsperioden, ble det nedstemt av FrP, Høyre, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Men i den siste avstemningen ble det flertall for en uforpliktende utredning av hvordan CRPD kan inkorporeres i norsk lov. Denne utredningen ble nylig ferdigstilt.

Utvalget var nedsatt av Regjeringen og bestod av tre jurister med tilknytning til høyesterett. Etter mitt syn burde Regjeringen bedt utvalget utrede en inkorporering i menneskerettsloven. Det valgte Regjeringen ikke å gjøre og utvalget stod dermed helt fritt til å selv velge hva de ville utrede og hvilke anbefalinger de ville komme med. Regjeringen ga i forkant av utredning tydelig beskjed om at de i det videre arbeidet ville tillegge utvalgets vurdering sterk vekt.

15. januar i år kom CRPD-utvalget med sin utredning og anbefaling. Flertallet i utvalget anbefaler å inkorporere CRPD i menneskerettsloven. Det er en stor seier for funksjonshemmedes likestilling, og vi kan nå regne med at Regjeringen kommer til å følge opp denne anbefalingen. Akkurat nå er utredningen ute på høring, og når den er ferdig vil Regjeringen fremme et lovforslag for Stortinget om inkorporering av CRPD. Dersom Regjeringen faktisk følger opp det de har sagt, tar inn over seg utvalgets anbefaling og går inn for inkorporering i menneskerettsloven så er det flertall på Stortinget.

Det ville hatt enorm betydning for de av oss med nedsatt funksjonsevne, som faktisk er Norges største minoritet. Diskrimineringen en per i dag utsettes for er svært omfattende. For eksempel har åtte av ti skoler fysiske barrierer som stenger funksjonshemmede bar n ute. Det vil si at barn som for eksempel sitter i rullestol, på grunn av hvordan skolen er bygd, mister muligheten til å gå på nærskolen sammen med vennene sine. Unge mennesker med alvorlig kronisk sykdom blir fratatt frihet og selvbestemmelse over eget liv når de blir tvangsplassert på sykehjem sammen med demente eldre mot sin egen vilje. Over 100.000 mennesker med nedsatt funksjonsevne står utenfor arbeidslivet, på grunn av diskriminering og fordommer, selv om de både vil og kan jobbe. Utviklingshemmede får ikke vitnemål og fratas muligheten til å ta høyere utdanning.

Dette er noen eksempler på diskriminering som måtte tatt slutt når CRPD inkorporeres i menneskerettsloven. Da kan ikke Norge lenger unnskylde og bortforklare diskrimineringen, men måtte tatt klare grep for å få en slutt på det.

CRPD bygger på åtte sentrale prinsipper: selvbestemmelse, ikke-diskriminering, deltagelse & inkludering, respekt for forskjeller, like muligheter, tilgjengelighet, likestilling og respekt for barns utviklingsmuligheter. Disse åtte prinsippene er sentrale gjennom konvensjonens 50 artikler. Flere av bestemmelsene i CRPD stiller relativt detaljerte krav til hva myndighetene skal eller bør gjøre av hensyn til personer med nedsatt funksjonshemming (eksempelvis artikkel 9 om tilgjengelighet). Andre bestemmelser har en mer overordnet karakter (blant annet artikkel 3 om generelle forpliktelser for myndighetene). Enkelte artikler er formulert som plikter for offentlige myndigheter (eksempelvis artikkel 31 om statistikk), mens andre gir direkte uttrykk for rettigheter for den enkelte (eksempelvis artikkel 17 om vern om personlig integritet).

I sum bidrar CRPD til å likestille mennesker med nedsatt funksjonsevne, og sikre at alle får sine grunnleggende menneskerettigheter oppfylt uansett funksjonsvariasjon . Når CRPD forhåpentligvis snart blir inkorporert i norsk menneskerettslov vil det forandre livet til tusenvis av nordmenn. Den systematiske diskrimineringen må ta slutt, og Norge vil være forpliktet til dette på en helt annen måte enn i dag. Å inkorporere CRPD i menneskerettsloven vil være en av de største seierne for likestillingen i Norge på lang tid.

En tekst om utvekslingsavtalen med universitetet i Tel Aviv

Fri, 03 May 2024 12:37:00 GMT

Skrevet av Christine Egebakken og Mikal Litland Eckblad

Likegyldigheten er den største trusselen i Norge – et intervju om rettsstaten med Eirik Holmøyvik

Sat, 26 Aug 2023 20:46:00 GMT

Skrevet av Jakob Havsgård og Hedda Fodstad Jørgensen

De fleste studenter på Dragefjellet møter professor Eirik Holmøyvik på andreåret i faget «Rettsstaten». Som foreleser gir han et dyptpløyende innblikk i konstitusjonell rett, og er ikke ubekvem med å rette stygge pekefingre mot det han anser som trusler mot rettstaten. Idyllen av Norge som et superdemokratisk land blir fort utfordret etter en forelesningsrekke i statsrett. Utgaven «Demokrati og Rettsstat» uten Holmøyvik er som en fredag uten fredagshilsen fra Søvig. Vi i Injuria så vårt snitt og fikk innvilget «audiens» hos professoren.

Konstitusjonell rett som er ditt felt, handler jo i aller høyeste grad om rettsstaten. Hvorfor valgte du å fordype deg i dette temaet?

Det var ganske tilfeldig faktisk. Det kjekkeste faget jeg hadde på studiet var formuerett, så jeg ville egentlig jobbe med privatrett. Men, jeg hadde hatt et perspektivfag, «Romersk rettshistorie» av alle ting, og en professor som kjente meg derfra plukket søknaden min til vit.ass.-stilling ut av bunken og overførte den til en stilling i offentlig rett. Stillingen omhandlet folkerettshistorie i forbindelse med jubileet om oppløsningen av unionen med Sverige i 2005. Når jeg først endte opp der var veien kort til statsretten!

Undervisningen i statsrett fra studiet gjorde jo ingen inntrykk i det hele tatt, den hadde jeg helt glemt, men så endte jeg bare opp der.

Siden har du aldri sett tilbake?

Nei, det gidder jeg ikke. De sier jo at gresset alltid er grønnere på andre siden, men det er jo som regel ikke det.

Du har ved flere anledninger uttalt deg om situasjonen i Polen, og truslene mot rettsstaten der. Hva mener du er de sentrale årsakene til at situasjonen der har blitt som den har blitt?

Jeg har fulgt situasjonen tett gjennom Veneziakommisjonen, som er Europarådets ekspertorgan for konstitusjonell rett. Vi evaluerer jo alle disse lovreformene i Polen, helt siden 2016. Men, vi har jo kun sett på lovreformene i seg selv, ikke årsakene.

Det er jo helt sikkert mange sosiale, politiske og historiske faktorer som ligger bak. Hvis du ser på et kart over Polen, og ser hvor Lov og rettferdighetspartiet (Red.anm. Regjeringspartiet) har størst oppslutning, så ser du at landet deles i to. De har oppslutning i øst. Hvis du deretter ser hvor grensa gikk under første verdenskrig da dagens Polen var delt mellom Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn, så ser du at regjeringspartiet har liten oppslutning i de delene som lå under Tyskland og i storbyene. Den vestlige delen av Polen er altså påvirket av en helt annen kulturell bakgrunn, sammenlignet med øst, og dette matcher oppslutninga til Lov og rettferdighetspartiet. Det har dype røtter.

Hvorfor regjeringspartiet har gått til angrep på uavhengige domstoler og dommere kan være snakk om et ønske om å holde på makten i landet, selv om de taper flertallet. Partiet ble valgt inn med 37,5% av stemmene i 2015, og da fikk de flertall. Der har du valgjuss! Valgordningen har en betydning, og denne belønnet styringsgrunnlag. De ønsket en sterk regjering. Vi ser det samme i Ungarn, der regjeringen under Orban har grunnlovsfestet ordninger som gjør at deres folk vil kunne styre domstolene selv om de mister regjeringsmakten.

Etter hvert har det tegnet seg et visst mønster i hvordan rettsstaten undergraves i Sentral- og Øst-Europa. De begynner gjerne med konstitusjonsdomstolen. En slik domstol er det statsvitenskapen kaller en vetospiller, fordi den ved å håndheve grunnloven kan stoppe politikken. Og det gjør de. Ønsker du store reformer, er det denne du vil ha kontroll over, for den kan overstyre alt. Lov og rettferdighetspartiet ønsket jo verdens mest restriktive abortlovgivning, og dette har de fått gjennomført med velsignelse fra den regjeringskontrollerte konstitusjonsdomstolen.

Den offisielle grunnen for regjeringens domstolsreform var at de mente at domstolene var fylt av masse kommunistdommere, og at de skulle renske ut disse. Dette vet vi er feil.

Men, de kjørte likevel hetskampanje mot dommerne som fremstår som uvirkelig for norske jurister. Regjeringen hadde kontroll over nasjonal tv, og der kom med alle mulige anklager mot dommerne, for eksempel at de var kriminelle. De hang opp bilder langs motorveien med ansiktet til dommeren og et uhyrlig utsagn under. All mulig type press som vi ikke kan se for oss engang.

Ja det høres jo helt vanvittig ut.

Ja, det er akkurat det det er! Det er jo så spinnvilt at vi tenker det umulig kan stemme. Men det skjer.

Du er jo Norges representant i Veneziakommisjonen, og arbeider der for demokratiet rundt om i Europa, og da spesielt de østeuropeiske landene. Hvordan går kommisjon frem for å prøve å løse konflikter som denne?

Vi kan ikke gi statene bindende pålegg, i motsetning til menneskerettighetsdomstolen og EU-domstolen. Ikke at Polen følger det EMD og EU-domstolen sier uansett.

Vi lever på den faglige autoriteten som vi har bygd opp over 30 år. Hele Europarådet, og ofte EU med medlemsstater, står bak Veneziakommisjonen. Vi opplever ofte at når en stat ber om en rapport, så viser de gjerne til denne dersom de ønsker vårt godkjentstempel på en reform som er litt på kanten, men innenfor deres skjønnsmargin. Dette gjorde for eksempel Polen i 2016, og det viser at de har en viss egeninteresse i å følge opp rapportene våre. Selv der statene selv ikke ber om en rapport, blir de frivillig fulgt opp i ca. 50 % av tilfellene.

Noen ganger vet du jo at staten aldri vil ta til følge anbefalingene. Men vi vet også at den regjeringen vil falle en dag, og da vil den nye regjeringen gjennomføre anbefalingene fra Veneziakommisjonen fordi det har en politisk kostnad på europeisk nivå å ikke følge anbefalingene.

Så dere må smøre dere med tålmodighet, ja

Ja, og vi må være forsiktige med hvordan vi går frem. Noen ganger får vi jo beskjed fra EU om at vi må være sterkere i klypa, men det er masse diplomati med i bildet. Selv om vi tar hensyn til den politiske konteksten i landet vi vurderer, tar vi ingen politiske hensyn. Vi er et faglig organ og vi må forholde oss til våre faglige standarder, som EMK og andre folkerettslige regler, i tillegg til våre egne «soft law»-standarder.

Det er ikke alltid den europeiske retten er på plass heller. Polen er et kjempegodt eksempel. I 2016 var ikke EMDs rettspraksis om uavhengige domstoler tilstrekkelig utviklet for de tilfellene der spørsmålet er om domstolen er lovlig sammensatt. Da kom det tilfeldigvis inn en sak fra Island i 2019, hvor EMD knuste til. Islendingene fikk jo bakoversveis. Forholdene der var riktignok dårlige, men alle vet at EMD brukte saken for å sette et prejudikat for Polen.

Island måtte ta støyten, altså.

De visste jo ikke hva som traff dem. Og i ettertid har det kommet flere relevante dommer, så nå står vi bedre rusta! I noen tilfeller ser vi også at de «soft law»-standardene vi brukte som utgangspunkt i starten, nå er tatt inn som hard law av EMD.

Vi ser at problemer dukker opp andre steder i Europa også - som for eksempel opptøyene i Frankrike. Står rettsstaten i Europa svakere enn før, eller har vi bare økt fokus på disse utfordringene nå om dagen?

Både ja og nei.

Hvis du tar det lange blikket da – før 1989 hadde vi totalitært regime fra Estland i nord til Bulgaria i sør. Går man tilbake til 70-tallet var Spania, Portugal og Hellas alle diktaturer. I det perspektivet er jo alt kjempebra den dag i dag!

Men man kan tydelig se at vi har fått et tilbakeslag fra hvordan forholdene var i for eksempel 2009. Samtidig har vi sterkere institusjoner nå. Europarådet er sterkere, vi har EU med sine økonomiske verktøy. Vi ser at Polen først gikk inn i forhandlinger med EU om domstolsreformene fordi de ønsket tilgang til pandemistøttepakkene.

Den store trusselen med Polen nå er jo at de er det viktigste landet i Europa i forbindelse med krigen mellom Russland og Ukraina. Det står helt sentralt for å støtte Ukraina, og det er Polen alle de vestlige våpnene går gjennom. Snart er det parlamentsvalg, og hva som skjer der blir veldig spennende. Dersom det blir juks, er det opp til det EMD har konstatert er en ulovlig utnevnt domstol å avgjøre dette. Hva gjør vi da? Skal vi bare se gjennom fingrene? Vi vet jo at politikere har prinsipper så lenge det tjener dem. Polen er veldig vanskelig, fordi på den ene siden trenger vi dem, men på den andre siden vet vi at de vil fortsette som før.

Mener du det finnes enkelte faktorer i dag som truer den norske rettsstaten?

Ikke direkte, sånn som i Polen. Det største problemet vi har i Norge er nok at den politiske styringsmakta er veldig likegyldige til både domstoler og rettsstatsprinsipper. Det er et lavt kunnskapsnivå, og veldig lav interesse. Rettsstatspolitikk står ikke høyt i kursen på Stortinget, det er kun for spesielt interesserte.

Fosen-saken er interessant på flere måter, men noe veldig interessant er at staten bruker over 500 dager på å oppfylle en storkammerdom i Høyesterett. Det er vanskelig å forklare at utenfor Norges grenser. Spørsmålet er jo vanskelig og komplekst, og det krever nok mange utgreiinger. Men det at de ikke engang har en plan , og at det må gå så langt som det har gjort nå, det er vanskelig å forstå utenfor Norge – og i Norge, selvsagt. Det er rett og slett uakseptabelt. Det er jo et eksempel på at den tredje statsmakten ikke kanskje ikke har den autoriteten vi trodde, når det kommer til stykket. Statens opptreden i Fosen-saken viser nesten litt forakt for domstolene. Det burde blitt lagt fram en plan, en tidslinje som viser at de tar dette alvorlig. Hadde du spurt statsråden ville de nok sagt at de har tatt det alvorlig fra første stund, men det ser ikke sånn ut. Jeg tror det er mange i Norge som ikke er klar over innholdet i de rettslige kravene til uavhengighet. Det er minst like viktig at det skal objektivt se ut som man er uavhengig, som at en dommer skal være subjektivt uavhengig og upartisk.

En personlig favoritt hos meg er dommerfullmektigordningen, som er helt spinnvill. Dette kan vi ikke engang nevne i utlandet. Du trenger ikke dra lenger enn Danmark før reaksjonen er «hæ?!». Ingen tror jo at dommerfullmektigene gjør en dårlig jobb, eller at de blir presset av noen, men igjen har det med inntrykket utad å gjøre. Du kan ikke ha tillit til en ordning hvor dommere sitter på korttidskontrakter med lav lønn, hvor fullmaktene deres når som helst kan trekkes tilbake av domstolsleder. Og ingen i Norge tenker over det, her er alt rosenrødt! Men er det virkelig det? Dommerfullmektigene er jo egentlig på permanent jobbjakt. Se for deg at en stilig partner i et stort advokatfirma kommer inn i rettssalen din. Da tenker kanskje dommerfullmektigen; her vil jeg jobbe, her må jeg gjøre et godt inntrykk! Naturligvis gjør man det, det er menneskelig. Og denne ordninga vil flertallet i Domstolskommisjonen og en arbeidsgruppe av dommere videreføre med kun noen få justeringer.

Norske jurister er helt prinsippløse her. Hadde man foreslått at man innførte den norske dommerfullmektigordningen i Bulgaria, hadde norske jurister trolig vært de første til å rope varsku. Men hvorfor skal vi vurdere Bulgaria og Norge ulikt i et så sentralt rettsstatlig spørsmål? Som nevnt handler det om det objektive inntrykket. Den tredje statsmakten må anses som uavhengig, og det gjør den ikke i norske tingretter i dag.

Det er altså denne likegyldigheten som etter min mening er den største trusselen mot rettsstaten i Norge, og idéen om at det kan være udemokratisk å sette rettslige grenser for politikken. Det ligger i vår metodelære at vi skal strekke oss lengst mulig for å legge til rette for det politiske flertallet. Men rettsstaten handler også om at flertallet skal følge loven og handle innenfor de grensene loven setter. Støter man mot grensene, må loven endres på en lovlig måte. Den kan ikke flyttes ved å presse tolkning eller overses.

Du har fått innvilget et ønske fra en magisk ånd. Som den statsrettsprofessoren du er velger du å benytte ønsket på å endre på Grunnloven, uten å gå veien gjennom den tunge prosedyren i grl. § 121. Hva velger du og hvorfor?

Det er jo utrolig mye jeg kunne tenke meg å endre da, jeg er jo ikke grunnlovskonservativ i det hele tatt! Det hadde jo vært litt fristende å endre den paragrafen som sier at Stortinget møtes i rikets hovedstad. Der kunne vi lagt til ett ord: Bergen. Det ville hjulpet utrolig mye!

Det hadde også hjulpet å flytte Høyesterett til en annen by, ut av dette store juristnettverket i Oslo. Det kunne funka litt mot likegyldigheten.

Kanskje det mest provoserende – som alltid er det morsomste å gjøre og – hadde vært å endre § 1. Der skal det da stå at Norge er et fritt udelelig rike, også må det stå «som er medlem av det europeiske økonomiske fellesskap». Altså skrive inn EØS-avtalen.

EØS-avtalen er så gjennomgripende at Grunnloven er litt misvisende. EØS har jo den konsekvensen at store deler av Grunnloven blir satt til side i praksis. Politikerne vil jo ikke ha dette inn, fordi de vil ikke at det skal synes hvor gjennomgripende og udemokratisk det er. Vi er bundet av EU-retten, men har ikke stemmerett.

Å skrive inn avtalen i § 1 vil se veldig rart ut, men det er veldig rart. Kanskje det ville stimulert til en skikkelig EU-debatt. Jeg mener jo at å være for EU er et demokratisk ryddig standpunkt, og det å være mot EØS er også et demokratisk ryddig standpunkt. Å være for EØS-avtalen er demokratisk og konstitusjonelt fullstendig uryddig. Så det ville vært formålet mitt med dette. Skape litt bråk.

Her er det så og si snakk om hele Stortinget ikke sant. De tør ikke si om de er for eller mot. EØS-avtalen er svært krevende fra et statsrettslig perspektiv. Vi kommer igjen tilbake til likegyldigheten til rettsstaten og demokratiet. EU-reglene har jo ikke direkte virkning, men de forhandles aldri over, de bare stemmes over. De har aldri brukt vetoretten. Da er store deler av demokratiet bare en illusjon. Sånn sett er jo ikke Norge det mest demokratiske landet i Europa. Men det kan jeg ikke si.

Konkret bærekraft i praksis

Mon, 17 Apr 2023 12:30:00 GMT

Tekst: Hanne Bentzen og Pia Kjelsrud Johansen, Harris advokatfirma

Ordet bærekraft benyttes i mange sammenhenger og er for mange blitt et kjent begrep som kanskje blir benyttet i så mange ulike sammenhenger at vi blir usikre på selve innholdet. Hvordan vi bruker begrepet er med på å gi det innhold. Har begrepet gått ut på dato? Og hvordan skal det forstås i en juridisk kontekst?

Gro Harlem Brundtland definerte i sin tid bærekraftig utvikling som «En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov». I dag er det mange som bruker ordet bærekraft i hverdagen. Vi ser også stadig eksempler på bruk av bærekraftsbegrepet i markedsføring, uten nærmere forklaring eller dokumentasjon på hva som er gjort eller skal gjøres. Grensen mot såkalt grønnvasking kan derfor være lav – det er når noen forsøker å gjøre et tiltak eller prosjekt til noe det ikke er.

I de seneste årene har imidlertid lovgiver kommet på banen med forsøk på å konkretisere bærekraftsbegrepet for å gi lovfestede krav innen bærekraft. Vi har flere lover og forskrifter som inneholder blant annet miljøkrav og krav til rapportering i en helt annen skala enn tidligere. Disse kravene kommer bare til å øke i takt med rettsaktene som kommer fra EU.

Det er mange virksomheter som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på ansvaret de har eller hvor utviklingen er på vei. Det går frem av rapporten «Ansvarlig forvaltning 2022» at Oljefondet solgte seg ut av 74 selskaper i fjor, på grunn av risiko relatert til miljø-, sosiale- og forretningsetiske forhold.

Det nyeste tilskuddet til denne lovfestingen er åpenhetsloven som trådte i kraft 01.07.2022. Loven skal fremme virksomheters respekt for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, samt sikre allmennhetens tilgang på informasjon. Loven kan dermed anses som en lov om bærekraft innen sosiale- og miljømessige aspekter.

Loven pålegger blant annet de største virksomhetene i Norge en plikt til å utføre aktsomhetsvurderinger i tråd med OECDs retningslinjer, og å redegjøre for disse og publisere innholdet. Dette innebærer blant annet en kartlegging og vurdering av faktiske og potensielle negative konsekvenser virksomheten har forårsaket eller medvirket til angående grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Et eksempel på slik kartlegginger er vurdering av om buksene virksomheten produserer i India, blir produsert under forsvarlige arbeidsforhold og om de ansattes menneskerettigheter blir ivaretatt. Virksomhetene må også foreta kartlegging av om deres leverandører medfører slike negative konsekvenser. Eksempelvis må det derfor kartlegges om tannkremen Norge henter fra Tyskland produserer giftige kjemikalier på fabrikkene i Kina som forurenser lokalsamfunnet rundt produksjonsstedet. Om kartleggingen avdekker negative konsekvenser har virksomhetene en plikt til å redegjøre for dette og fremlegge hvilke tiltak som innføres eller skal innføres som reduserer denne skadevirkningen.

Virksomhetene som omfattes av åpenhetsloven har også i utgangspunktet en plikt til å utgi informasjon om hvordan virksomheten håndterer faktiske og potensielle negative konsekvenser som virksomheten forårsaker eller medvirker til, innen tre uker etter at forespørselen er mottatt.

Åpenhetsloven stiller derfor svært strenge og omfattende krav til rapportering og informasjon. Innen 30. juni i år må alle større virksomheter som ikke omfattes av åpenhetsloven offentliggjøre sine aktsomhetsvurderinger - og mange bedrifter har ikke engang begynt å se på dette. Mange virksomheter vil da kunne gå på en stor smell ettersom Forbrukertilsynet kan gi bøter i millionklassen dersom virksomhetene ikke følger pliktene etter loven. Hvor omfattende konsekvensene faktisk blir, vil vi ikke se før ut på høsten og fremover i 2024.

Utviklingen er derfor tydelig: Lovgiver kommer mer og mer på banen for å konkretisere bærekraftsbegrepet og å lovfeste krav som blir stadig mer detaljert og avansert. Det vil komme en bølge av nye lovregler innen bærekraft og taksonomien, og det er derfor svært viktig at virksomhetene følger med i timen for å sikre at de er i tråd med kravene som har direkte påvirkning på andre menneskers liv og helse. I tillegg vil dette arbeidet i fremtiden være førende for hvilke selskaper som gjør det bra og tjener penger – på en bærekraftig måte.

Med One Ocean Expedition fra Singapore til Jakarta: – En opplevelse for livet!

Tue, 04 Apr 2023 10:09:00 GMT

Tekst: Wikborg Rein

For våre medarbeidere Kamilla Hope Kleppenes og Ingrid Weltzien ble den eksotiske tokten med Statsraad Lehmkuhl i Sørøst-Asia noe de sent vil glemme. Les deres reisebrev og se de flotte bildene fra den fantastiske turen!

W ikborg Rein er stolt sponsor av One Ocean Expedition, en forskningsekspedisjon inspirert av FNs tiår med havvitenskap for en bærekraftig utvikling. Det norske seilskipet Statsraad Lehmkuhl la i fjor ut på en jordomseiling, der det underveis forskes på havet. Målet med ekspedisjonen er å finne ut mer om menneskelig påvirkning på de ulike havene, samt å øke bevisstheten rundt problemstillinger som knytter seg til bærekraftig havbruk.

I den forbindelse ble to av våre ansatte utsendt for å delta på en av ekspedisjonsetappene, fra Singapore til Jakarta i Indonesia. De to heldige vinnerne av turen, Kamilla Hope Kleppenes og Ingrid Weltzien er nå tilbake på norsk jord og har skrevet dette reisebrevet fra opplevelsen:

Skip o´hoi!

Den 1. november 2022 troppet vi forventningsfulle opp på kaia i Singapore, klare for å gyve løs på seks dager og 722 nautiske mil med seiling til Jakarta.

Under innlosjeringen i vårt nye flytende hjem ble det fort klart at vi her skulle sove tett i tett i hengekøyer som hang i knagger fra taket. Intimgrensene var det med andre ord bare å legge fra seg på land – her skulle vi gynge side om side med rundt 120 fremmede – i takt til bølgene fra skipet.

På vakt

Trygt om bord var første post på agendaen inndeling i vaktlag. Skipet driftes av tre ulike vaktlag, der hvert lag er på fire timer av gangen, to ganger i døgnet. Dermed er statsråden bemannet av ett vaktlag til enhver tid, som ledes av en erfaren vaktleder. Vi fikk begge tildelt blått team, og var derfor på vakt fra klokken 08 til 12 og fra klokken 20 til midnatt.

Ved vaktskifte mønstrer både avtroppende og påtroppende vaktlag i rekker på dekk. Det var derfor viktig at samtlige møtte opp til riktig tid.

Typiske oppgaver her kunne være å holde utkikk, og melde fra om skip eller gjenstander vi kunne skimte i horisonten, stå til rors, gå brannrunde eller å være såkalt "bøyevakt" – altså melde fra om noen falt over bord. Heldigvis fikk ikke bøyevakten muligheten til å rope "mann over bord!" under vårt seilas. Vi fikk også utfordret høydeskrekken med klatring i rigg.

Utenom de faste postene er en sentral oppgave for vaktlagene å bidra med å sette og ta ned seil. Dette kan sammenlignes med en intensiv form for tautrekkingskonkurranse, der en gjeng uerfarne seilere på kort tid prøver å lære seg forskjellen på tau ved navn som "stump" og "gording," og deretter forsøker å dra i riktig tau mest mulig rytmisk – med varierende hell.

Forskningen om bord

Et av de sentrale formålene med One Ocean Expedition er havforskning, samt å øke bevisstheten tilknyttet bærekraftig havbruk. Dataene som samles inn som et ledd i denne forskningen ligger åpent tilgjengelige, så forskere over hele verden skal kunne benytte seg av dataene.

Et skjær i sjøen er imidlertid at noen land er mer restriktive enn andre med å innvilge forskere tillatelse til å forske i sine farvann. På etappen vi var med på var det dessverre forskningsnekt. Likevel fikk vi høre mer om hvordan forskningen normalt foregår om bord. Til enhver tid deltar det forskere på ekspedisjonen, og disse har faste oppgaver knyttet til målinger og observasjoner om bord. De registrerer for eksempel data og informasjon om mengden makro- og mikroplast i de ulike havene, og havtemperaturer på ulike dyp og bølgehøyde. Observasjoner av pattedyr som hval eller delfin, samt fangst av fisk registreres også. Forskerne har en fiskestang i havet til enhver tid, men det ble dessverre ingen fangst under vårt seilas.

Martin Bua Rønhovde (bildet) og Erik Furevik holdt foredrag om forskningen ombord One Ocean

Til tross for lite forskning i løpet av etappen vi var med på, var vi heldige og fikk se delfiner leke seg i bølgene fra skipet flere av dagene vi var til havs.

Døpt av kong Neptun

Etappen mellom Singapore og Jakarta krysser ekvator, og over ekvator kommer man seg ikke uten å gjennomgå en formriktig dåp. Døperen er kong Neptun selv. Det faste mannskapet stilte opp som Neptuns villige medhjelpere. Alle på skipet som ikke tidligere hadde krysset ekvator vannveien ble grundig døpt i isvann.

I tillegg ble hver og en påtvunget å drikke en hjemmelaget "suppe" som var laget i forbindelse med passeringen av ekvator. Suppens innhold forble en godt bevart hemmelighet, men noen større kulinarisk opplevelse var det ikke.

Vi fikk senere en innføring i historiske norske sjømannstatoveringer, og lærte at man etter å ha krysset ekvator kvalifiserer til å tatovere en skilpadde. Det var med andre ord like før vi bestilte en tatoveringstime ved ankomst i Jakarta, for å dokumentere denne bragden på ekte sjømanns vis.

Allsang til havs

Vi lærte også fort at allsang var en obligatorisk aktivitet om bord på Statsraad Lehmkuhl. Direktør og ekspedisjonsleder, Håkon Steinar Vatle, viste seg å være kongen av sea shanties. Etter litt opplæring var det en engasjert gjeng som sang med.

I tillegg til flere kvelder med allsang var det også en egen quiz-kveld i regi av mannskapet. Spørsmålene var svært vanskelige – forferdelig irriterende for de av oss med høyt konkurranseinstinkt!

En opplevelse for livet

Arbeidsuken om bord på Statsraad Lehmkuhl vil ikke bli glemt med det første. Vi ble kjent med en flott gjeng folk, fikk kjenne på en uvant form for ro etter flere dager uten mobildekning eller internett-tilgang, og lærte mye både om havforskning og seiling.

Statsraad Lehmkuhl fortsetter nå ferden, og seiler akkurat nå fra Jakarta til Mauritius. Ekspedisjonen skal etter planen fullføres 15. april 2023 når skipet kommer tilbake til sin hjemhavn i Bergen.

Fem på fak - Det grønne skiftet

Thu, 23 Mar 2023 12:22:00 GMT

Tekst og foto av Adrian Beglin og Hedda Fodstad Jørgensen

Kristin Stålen, 22, andrekullist

Tar du noen aktive valg i hverdagen for å være mer klimabevisst?

Jeg går alltid til skolen, det gjør jeg faktisk. Panter alltid, resirkulerer alltid glass. Jeg skrur også av vannet i dusjen når jeg tar i sjampo og sånt. Jeg liker å handle på Tise, så jeg handler en del brukt. I militæret spiste jeg nesten ikke rødt kjøtt, som jeg fikk mye dritt for, men jeg sto i det!

Hva mener du er en stor rettslig problemstilling eller utfordring i forbindelse med det grønne skiftet?

Jeg har lest litt i det siste om at klimaavtalene som inngås egentlig ikke blir fulgt. Som at Norge har lovet å kutte utslippene, men politikerne har jo ikke lagt opp til at disse avtalene er mulige å følge. Avtalene håndheves ikke, de er på en måte bare politiske og symbolske. Det får ingen rettslige konsekvenser for statene dersom de ikke opprettholder de avtalene man har inngått.

Hva er det minst miljøvennlige du skal gjøre i nærmeste fremtid?

Jeg skal til Trondheim for å besøke familie, så å fly dit er vel det minst miljøvennlige jeg gjør i nærmeste fremtid.

Pia Fjeldstad, 23, andrekullist

Tar du noen aktive valg i hverdagen for å være mer klimabevisst?

Jeg spiser ikke kjøtt, og da føler jeg på en måte at jeg kjøper meg litt god samvittighet for mye annet. Det er kanskje ikke så klimabevisst å ikke spise kjøtt dersom jeg gjør masse annet som ikke er så bra for klima, men det er da noe.

Hva mener du er en stor rettslig problemstilling eller utfordring i forbindelse med det grønne skiftet?

Oi så spennende. Jeg vet ikke helt om det er en så rettslig problemstilling, men jeg har tenkt på at det ikke finnes noen egentlige konsekvenser for å ikke oppnå målene i klimaavtalene vi er en del av. Og dersom det er noen konsekvenser er det ingen som håndhever dem. Man inngår alle disse avtalene, og det ser veldig bra ut på papiret, men alle landene er jo så opptatt av seg selv og hvordan det vil påvirke dem at ingen når målene som for eksempel ble satt i Parisavtalen.

Hva er det minst miljøvennlige du skal gjøre i nærmeste fremtid?

Det må være at jeg skal fly til Trondheim for å gå en skitur!

Sofie Reisænen, 25, fjerdekullist

Tar du noen aktive valg i hverdagen for å være mer klimabevisst?

Jeg prøver, men jeg er ikke så god. Jeg prøver å kildesortere, og unngå å ta lokk til kaffekoppen. Det er jo faktisk veldig unødvendig. Ellers er jeg ikke sånn kjempeflink, men jeg prøver ofte å kjøpe papp istedenfor plast. Noen ganger synes jeg det er vanskelig å vite hva som egentlig er best å gjøre. Jeg kjører jo ikke bil i Bergen da, jeg bare går, og tar nesten aldri bussen.

Hva mener du er en stor rettslig problemstilling eller utfordring i forbindelse med det grønne skiftet?

Det må jo kanskje være det at folk ikke vet nok om reguleringer og sånt. Eller at det kanskje ikke er regulert godt nok til at man blir nødt til å ta miljøbevisste valg. Om det hadde vært strengt regulert ville folk kanskje tatt bedre valg, men det ville kanskje vært litt lite praktisk gjennomførbart. Det kunne også vært mer på studiet om miljøretten og klima, nå har vi jo bare valgfag.

Hva er det minst miljøvennlige du skal gjøre i nærmeste fremtid?

Jeg skal til Roma. Med fly. Og hvis jeg flytter til Australia som planlagt vil jo det være en laang flytur!

Elias Bjørdal, 21, tredjekullist

Tar du noen aktive valg i hverdagen for å være mer klimabevisst?

Oi. Jeg gjør det kanskje ikke aktivt for klimaet, men jeg tar alltid buss til skolen, og hvis jeg kan så pleier jeg å jogge til trening. Det er grønt! Jeg er også opptatt av kildesortering. Det er vel mine tre go-tos. Når jeg drar hjem på lange besøk tar jeg i tillegg buss istedenfor flyet. Det blir også en del sykling mellom små og store bygder hjemme, istedenfor bilen!

Hva mener du er en stor rettslig problemstilling eller utfordring i forbindelse med det grønne skiftet?

Et stort problem er at det tar veldig lang tid å få i stand et ordentlig regelverk knyttet til det grønne skiftet. Det å sette opp vindmøller tar jo for eksempel veldig lang tid fordi det er så mange parter som må tas hensyn til og lignende.

Hva er det minst miljøvennlige du skal gjøre i nærmeste fremtid?

Jeg skal få tilsendt noen klær fra Kina via Storbritannia. Det må nok være det verste.

Eilert Midttun Rostrup, 23. tredjekullist

Tar du noen aktive valg i hverdagen for å være mer klimabevisst?

Ja, jeg har ett som jeg alltid prøver på. Jeg tar tog når jeg reiser til og fra Bergen, det er kanskje min hovedgreie. Det synes jeg er et veldig enkelt og effektivt klimagrep. Jeg kjøper også litt av klærne mine brukt, men det er også fordi jeg synes at jeg finner mye kult da.

Hva mener du er en stor rettslig problemstilling eller utfordring i forbindelse med det grønne skiftet?

Mange miljøtiltak går jo på bekostning av andre rettigheter man har, som for eksempel eiendomsretten, kulturarv osv. Et eksempel er jo Fosen-dommen om disse vindmøllene, eller tanken på samisk kulturarv og beiteområdene deres. Det grønne skiftet må jo skje i næringslivet, og det er vanskelig å tvinge bedrifter til å snu seg raskt om. Så det å gjøre inngrep i eiendomsretten og sette en klar policy på dette er vanskelig.

Hva er det minst miljøvennlige du skal gjøre i nærmeste fremtid?

Jeg skal reise til Vilnius med fly!

JUSREVYEN 2023: ET MASSIVT HELL I UHELLET

Tue, 24 Jan 2023 13:35:00 GMT

Tekst: Christoffer Saastad

Foto: Hedda Jørgensen

JUSREVYEN 2023: ET MASSIVT HELL I UHELLET

Så er det denne tiden av året igjen. Denne gangen er det plakater i rødt og hvitt som er klistret i alle høydemetrene som skiller Dragematen fra toalettet i gamlebyggets 4. etasje. Intelligentsiaen i årets revy kan gi seg selv en solid klapp på skulderen for markedsføringskampanjens effektivitet allerede før intensivuken starten. På fredagens premiereforestilling var salen stappet hardere enn et Ryanair-fly med britiske turister på vei mot Magaluf.

Selvsagt betyr ikke det at noe er tungt markedsført at det automatisk har et bra innhold. Man trenger bare å spørre den nylig omtalte Stayclassy-gründeren da Forbrukertilsynet- og nå Sparebank1- kom bankende på døren. Du kan kalle meg Jeff Dahmer, for nå skal jeg dissekere årets revy.

Før jeg setter i gang, så vil jeg si at jeg i streng forvaltningsrettslig forstand nok hadde vært inhabil til å skrive denne anmeldelsen, da jeg tross alt var med i revyens skrivegruppe i høst. Til gjengjeld er dette (heldigvis) en publisitetstekst, og ikke et tvangsvedtak om psykisk helsevern. Undertegnede har dermed vurdert seg selv som personlig egnet. Eposter fra bekymrede borgere tas imot på dagligleder@injuria.no .

Så var dette besøket verdt 130 kr? Det korte svaret er ja. Temaet for årets revy er «SÅ SKJEDDE DET SOM IKKE SKULLE SKJE», men resultatet som utspilte seg i Straffbar var i så fall et massivt hell i uhellet.

Ettersom dramaet om skuespillerplassene som hvert år skal tildeles på mange måter kan minne om en nedvannet versjon av Roy-familiens intriger i Succession, så var spenningen om årets skuespillerliste høy. Jeg skal innrømme at det var uvant å se en (stort sett) fersk gjeng oppe på scenen. Hverken Victor Kasa eller Johanne Braarud var på scenen i år, men til gjengjeld har begge satt talentene sine til god nytte som henholdsvis årets kreative sjef og kreative leder (hva realitetsforskjellen er på de to stillingene er jeg uskikket til å svare på). Særlig stort var savnet etter Sara Shillington, som for fjorårets revy var det Maggie Smith var for Downton Abbey.

Til gjengjeld har ikke dette årets skuespillergjeng på noen måte tapt seg i talent. Her vil jeg særlig ta av hatten for to folk. Det var en absolutt riktig avgjørelse å resirkulere dødsflinke Iselin Herud fra fjorårets skuespillergjeng: denne damen klarer å kapre scenens midtpunkt selv når hun nesten ikke sier noe som helst. Det kanskje beste eksempelet er der hvor hun spiller en- ja, skal man kalle det ustabil- prøverørsforsker i den hysterisk morsomme sketsjen: «Det store genlotteriet».

Den andre er nykommeren Thomas Aasheim, som binder publikum med en karisma av en annen verden hver gang han åpner munnen. Favorittsketsjen min i dette årets revy er faktisk et sangnummer hvor den energiske Thomas spiller den atskillig mindre energiske statsansatte Tom Tveit fra «Statens erstatningskontor for person som betalte litt for mye for båtførerprøven». Og om du var på høstens internaften så får du gjensynet med et sangnummer om og med en gjenkjennelig skikkelse som på Torgallmenningen nok er best kjent for sitatet: «Kan jeg stille deg et spørsmål?»

Årets revy byr på bøtter av sjarm, kreativitet og humor. Studentene og jusstudiets hverdag åpnes og utforskes som en umarkert hermetikkboks, som både vekker latter og tanker. Ingen temaer er for hellige til å slippe unna å bli stukket hull på av gjengen på seks stykker oppe på scenen; om det så er statsslaven Tom Tveit, eller den oppadgående BAHR-partneren Arnfinn som har solgt både sjel og luktesans for å kunne «fakturere ti tusen timer».

Dette er for øvrig en ting jeg vil si at man gjør bedre i år enn i fjor; uansett hvor godt jeg likte fjorårets revy, så var det noen sketsjer som forutsatte at man satt inne med visse referanser for å skjønne hele eller deler av poenget. Dette føler jeg med fordel at er en ting de har klart å gjøre «enklere» i år, og med det mener jeg at det i disse drøye to timene var å finne humoristisk ammunisjon for hele publikum uavhengig av studie eller interesser.

Det er av samme grunn at jeg stiller meg uforstående til kritikken årets revy har fått i Bergens Tidende om akkurat dette. Jeg skal nøye meg med å si at anmelderen har retten til å kommentere hva hun mener er morsomt like mye som jeg har retten til å være uenig.

En annen ting jeg synes at revyen gjør bedre i år er at man har sørget for å senke musikkvolumet til et nivå som gjør at man kan høre hva skuespillerne synger oppe på scenen- det motsatte var etter min mening var fjorårets akilleshæl. Dette var all forskjell som etter min mening løftet sangnumrene til årets høydepunkt. Bandets medley i starten av andre akt fløt også som en drøm. Om jusstudiet noen gang ryker så bør særlig Anders Stokka Meling seriøst vurdere en karriere som vokalist.

Når alt dette er sagt, så skal man ha et imponerende visuelt sinn for å se revyen gjennom denne anmeldelsen. Ordene mine kan ikke alene yte rettferdighet til det fantastisk bra arbeidet årets gjeng har gjennomført, men kanskje terningkastet mitt kan det. Revysjef Mathias Hordvei og resten av gjengen har gjort seg vel fortjent til applausen de mottok på slutten av premieren.

Terningkast: 6

Så om du ennå er på gjerdet om du vil se revyen, kom deg ned og inn på Straffbar!

En annerledes måned i ny jobb

Sun, 30 Oct 2022 20:11:00 GMT

Tekst: Harris Advokatfirma

Advokatfullmektig Kevin Grindland ble uteksaminert i rettsvitenskap ved UiB for nesten 10 år siden, våren 2013. Våren 2022 startet han som advokatfullmektig i Harris Advokatfirma AS, og hadde allerede etter tre måneder i ny jobb en pause for å dra på en helt spesiell skitur. Han og en gruppe på ni andre gikk nemlig på ski over Grønland i tre sammenhengende uker, i mai 2022. 

Kevin er nå tilbake i hverdagen hos Harris for fullt, og vi har tatt en prat med han om ekspedisjonen og hans tanker om identitet og arbeidsliv. 

Hvilke tanker har du om identiteten din fra tiden som jusstudent, til tiden nå som advokatfullmektig og snart trebarnspappa? 

Man er jo så klart mer usikker som student, særlig som fersk student, på hva man vil og skal i livet. Det som har båret meg gjennom, er å være tro mot mine interesser, og balansere studie, jobb og fritid. 

Det er ikke noen begrensning å bli advokat eller å få barn, selv om veldig mange skylder på dårlig tid når de blir etablert og «voksne». Dersom man liker å stå på ski, klatre, reise, drive med yoga, dykke eller seile, så er det ikke noe i veien for at man kan fortsette med det resten av livet. Det handler bare om planlegging og prioriteringer. Det å kombinere studie og fritid, og å finne en jobb som lar deg kombinere både familieliv, karriere og at man har tid/overskudd til å gjør egne ting, er for meg alfa omega. Riktig arbeidsgiver vil ikke bare godta dette, men også se verdien i sammensetningen av ulike personlighetstyper og legge til rette for at hver og en skal gis rom til å utvikle sin egen identitet. 

Hvordan ble du møtt av Harris med ideen om å dra på ekspedisjonen tre måneder inn i arbeidsforholdet? 

Folk i Harris applauderte prosjektet og synes at det var råkult. Tilliten viste meg at balansegangen mellom jobb og fritid ikke bare var noe som ble “godtatt”, men også verdsatt og heiet frem. Jeg har troen på at man gjør en bedre jobb om man gis rom til å være seg selv og dyrke sine interesser. En arbeidsplass som legger til rette for dette har virkelig skjønt gevinsten av denne balansegangen, noe jeg følte Harris gjorde umiddelbart. De tente veldig på ideen og fortalte at vi skulle få det til ved å planlegge godt og sikre god overføring til de som tok over sakene mine. I tillegg ble selvsagt alle klientene varslet muntlig og skriftlig i forkant, slik at det ikke skulle få noen praktisk betydning for de.

Vil du si at turen har utviklet deg som menneske og medmenneske? I så fall, hvordan?

Jeg vet ikke om jeg har blitt et bedre menneske, jeg tror personligheten vår er nokså satt. Men turen har fått meg til å tenke annerledes når det gjelder å se på egne begrensninger og hvordan jeg bruker tiden min. De begrensningene man har fysisk henger sammen med din psykiske kapasitet og vice versa. 

Ellers er det å kjenne på å bli sliten og gå litt i “kjelleren” noe som kan overføres til flere aspekter i livet enn å gå langt på ski. Det handler om å gå utenfor komfortsonen for å utforske hva som ligger bortenfor horisonten. 

Jeg har også blitt enda mer opptatt av å bruke tiden på de tingene og aktivitetene som jeg liker, og å bruke tiden min på folk som gir meg noe tilbake.

Hva er det du har lært/opplevd på turen som du tenker du kan ta med deg inn i advokatrollen og som kan gjøre deg til en bedre advokat?

Jeg fikk muligheten til å samarbeide og sove i telt med andre som jeg ikke kjente så godt. Det er én ting å få til samarbeid når man har mye overskudd mellom kl. 8-16, men her måtte vi samarbeide døgnet rundt og svelge noen kameler når vi var slitne, hadde lavt blodsukker, det var storm ute og du egentlig hadde lyst til å gi opp. Jeg forventer vel ikke at jeg skal havne i eksakt samme situasjon med kollegaene mine, men det er et læringsutbytte av å forstå hvorfor egne tanker kommer og hva du kan gjøre for å håndtere tankene før du velger å agere på de. Evnen man har til å motivere seg selv og andre er noe man kan bruke ikke bare som jurist/advokat, men også ellers.   

Det å spille hverandre gode ble også veldig viktig på turen, og noe jeg vil ta med meg videre i rollen som advokat - selv om jeg føler vi allerede er veldig gode på dette i Harris. 

Fem på fak - Identitet

Sun, 30 Oct 2022 20:06:00 GMT

Tekst: Adrian Beglin og Hedda Fodstad Jørgensen

Clara Herzke (21), andrekullist

Hva var høydepunktet med din sommer?

Høydepunktet ed min sommer må være å sole seg på stranden, og spise is med familien i Hellas.

Hvis du kunne byttet identitet med én person for en dag, hvem hadde du valgt, og hvorfor?

Jeg ville byttet med Rihanna, så kunne jeg publisert det nye albumet hun har liggende klart i skuffen.

Er det at du studerer juss en stor del av din identitet?

Alt man bruker så mye tid på må nok bli en stor del av identiteten din. Jeg vil ikke si at det har endret meg som person, men det har gitt meg mange nye interesser jeg synes er spennende.

Amanda Herland (23), andrekullist

1. Det må ha vært Treungen-festivalen. Der fikk jeg møtt gamle kjente, og kost meg med alt det som skjer på festival. Festivalen består av campingvogner, sol og sinnssykt blide folk!

2. Jeg tror jeg hadde valgt Mette-Marit. Fordi det virker sykt gøy å være kongelig for en dag. Det virker sykt kult å se hva de gjør og hvordan hverdagen deres er, jeg ville vært med på det!

3. Oi det er litt flaut å svare på. Når jeg møter nye folk har jeg ikke noe pressende behov for å fortelle det så fort som mulig, men det er klart at det blir det når det når det er en så stor del av hverdagen. Så jo, men også nei. Man merker jo at det tar gradvis større plass. Man blir jo forma og mer oppmerksom på ting som har med jussen å gjøre. Man beholder jo den man er, og jeg tenker ikke kun på ting som har med jussen å gjøre, men man blir jo prega av det. Når det er sagt er ikke «jusstudent» det første jeg definerer meg som når jeg ser meg selv i speilet.

Mathias Desprez (23), førstekullist

1. Jeg flyttet til Bergen, så det var veldig gøy! Jeg digger flytteprosessen! Jeg begynte samtidig i ny jobb her, og det var også veldig gøy. Ble kjent med byen, som jo er så fin når været er fint.

2. Vanskelig spørsmål. Kanskje Petter Stordalen. Jeg digger energien hans, den drivkraften. Han er et forbilde.

3. Jeg har jo en ganske klar plan på hva jeg skulle, og jeg prøver å tilpasse det å mye som mulig med jobben. Når jobb og skole tar så mye tid, så er det jo klar det blir en del av identiteten. Men jeg går i det minste ikke rundt og snakker om paragrafer og ber dørvakter om hjemmel – enda.

Sofie Tallberg (22), fjerdekullist

1. Da må jeg nok si masse Aperol Spritz, og å sole seg og endelig bli brun igjen.

2. Da tror jeg jeg hadde valgt – jeg svarer to, en litt nær og en litt fjern. Den nære er Pus.Jur. Det hadde vært herlig å se fak fra et annet perspektiv, og bare gjøre hva fersken man vil. Kost meg mens alle rundt gråt i pensumbøkene. Så hadde jeg hentet Advokatten og hengt med ham – han er her jo aldri lenger. Den litt mer fjerne er Bjørn Johan Muri. Han er stor.

3. Kanskje litt større enn jeg egentlig vil at det skal være. Jeg er jo her ganske mye i løpet av disse fem årene, og jeg merker at når jussen går inn i humoren til vennegjengen, og vi sitter og ler av jussting – da må jeg gå litt i meg selv og gjøre andre ting. Jeg kan vel si at jussen er en del av meg på både på godt og vondt!

Mathias Jonstang Hordvei (22), tredjekullist

1. Sommerens høydepunkt må være da jeg var på Vinjerock, jeg var frivillig der og sto i bar. Fikk delta på festivalen med gratisbilletter. Det var veldig gøy!

2. Så mye press. Jeg har ett valg liksom, hva i alle dager skal jeg velge da. Dette var kjempevanskelig. Det hadde vært deilig å være en fugl og kunne fly. Samtidig er jeg jo en revysjel, så det hadde vært kult å spille på Det norske teateret for en dag. Det må bli Frank Kjosås, han er skuespiller der.

3. Det er noe jeg sier tidlig når jeg hilser på nye folk, men det er jo mest fordi hva man studerer eller gjør ofte kommer tidlig opp i slike samtaler. Det er jo også en stor del av det jeg gjør nå da, så akkurat nå er et en ganske stor del av min identitet. Det har jeg egentlig ingenting imot. Jeg deler det jo med veldig mange, så selv om det ikke er en vesentlig del av min identitet, er det jo en stor del av hverdagen min. Jeg ser mer på meg selv som Mathias med andre interesser, før jusstudent.

Vestkantmannens identitetskriseguide

Sun, 30 Oct 2022 19:41:00 GMT

Tekst: Christoffer Saastad, Student ved livets harde skole

Har du noen gang stoppet opp og stilt deg selv spørsmålet: «Hvordan kan man rette opp i en kjip personlighet?»

Livet er som å være en ufrivillig filmstjerne, i den forstand at du skriver ditt eget manus til en rolle du aldri ba om, foran et publikum du ikke selv velger. Ta meg for eksempel. Jeg heter Christoffer. Avhengig av hvem du spør så kan jeg være alt fra din venn, til middelmådig kollokviekamerat, eller bekjent i gangen. For alt jeg vet har jeg også gitt deg en grunn til å mislike meg. Jeg bærer på så mange merkelapper at du skulle tro at jeg var en utstillingsdukke i en klesbutikk.

Høres dette stressende ut? Gjett om. Livet består i å vandre rundt med en usynlig «Rotten Tomatoes»-score hengende over hodet.

Så har jeg hørt noen folk si at løsningen for å slippe dette presset (eller snarere unnskyldningen for å ikke gidde å være bedre) er å «bare være seg selv», men hva i alle dager er det dette egentlig skal bety? Jeg kan love deg at dette, og den andre vakre, klassiske slageren «følg drømmene dine», ikke har noen større praktisk relevans enn som pryd på t-skjortene de selger i en altfor dyr suvenirbutikkene i Disneyland.

Årsakene til at du prøver å komme på unnskyldninger for deg selv kan være så mange. Kanskje er du et tekstbokeksempel på et dra-til-tryne. Tar du for eksempel ofte deg selv i å begynne på mange setninger med: «Det er ikke det at jeg er imot likestilling, men…»? Eller kan det være fordi du har omtrent like mye personlig utstråling som en hummer i ferskvaredisken på Meny?

Eller kanskje er du bare ‘woke’? Jeg grøsser.

Problemet er at det åpenbart ikke nytter å kreve retting eller omlevering av seg selv til foreldrene dine. For det er (dessverre) ikke en kjøpsrettslig mangel å skape et kjipt menneske. Til gjengjeld er det mulig å skaffe avhjelp for defekten din hos andre.

Det viktigste du må huske er det gode uttrykket: «No man is an island». Siden tidenes morgen har vi mennesker tatt fra andre det vi ikke klarer eller gidder å fikse like bra selv.

Ta verdenshandelens historie som et eksempel: man kan si hva man vil om problemene globalsimen medfører, men det hadde gått fryktelig dårlig om hvert land plutselig skulle prøve å gå over til å bli fullt selvforsynte. Vi har lært oss å bli så avhengige av hverandre at vi ikke engang husker hvordan det pleide å være før.

Du kan (igjen) ta meg som et prakteksempel på dette. Jeg gikk i dag til fakultetet i en italiensk linskjorte, en jakke fra Moncler, amerikanske lærsko, og noen bukser som sikkert er sydd av en eller annen stakkars underbetalt seksåring i Bangladesh. Det nærmeste jeg kommer merkelappen «Made in Norway» er listen over jantelovens 10 bud.

Om alle skulle begynne å gå i tradisjonelt norsk husmannstøy fra og med morgendagen hadde to ting brått skjedd. For det første måtte man ha tatt stilling til hva norsk bekledning egentlig er utenfor påskerenn og 17. mai, om det i det hele tatt finnes. Vi har jo ikke hatt autentisk norsk hverdagsbekledning i nyhetsbildet siden «Jul i Blåfjell» så brått (og tragisk) sluttet å bli sendt på NRK.

For det andre hadde prisen for norske syersker for oss forbrukere bare vært enda en økonomisk smell å slenge på toppen av forhøyede strømpriser, rentehevinger, og dyrere polarbrød på Kiwi. For å oppsummere analogien her: det er en god grunn til at en smart jævel i sin tid innså at jeansfabrikker ikke levde godt i Norge, og sendte hele businessmodellen til kineserne. Darwinismen lever i beste velgående.

Og når vi først har kommet inn på det temaet, kjære leser, så har jeg brått nådd poenget mitt.

På tilsvarende vis: om du ikke trives med din egen personlighet, så la heller noen andre ta over jobben med å styre ditt liv! Noen folk er rett og slett personlig uegnet til å ha en egen identitet, og bør pent kaste den fra seg i en gjenglemt krok i klesskapet, som den stygge genseren tanten din en gang ga deg til jul.

Budskapet mitt er enkelt: vær mindre deg selv!

Å skifte ut en defekt personlighet er heldigvis ikke verre enn å bytte ut en motor på bilen hjemme. Den eneste forskjellen er at du ikke trenger å punge ut 40 000 kr for det førstnevnte. Med mindre du søker en lobotomi, som er en mulig om ikke lovlig handlingsmåte. Gjør med den informasjonen slik du vil, men jeg forutsetter altså i det videre at du ikke lar en lyssky rumensk lege rote rundt med et skalpell oppi hodet ditt.

Det første du må gjøre, er å kartlegge hvilke deler av personligheten din du trenger å bearbeide. Om du ikke vet det selv, så kan du høre med en venn. Og om du ikke får noe konstruktivt ut av denne samtalen, så har du endelig en unnskyldning til å ringe faren din og høre hvorfor han ikke lenger gidder å ta kontakt.

Det er en annen og vanskeligere sak om man faktisk skal gidde å akseptere det som sies som en svakhet med deg selv. Fordi det impliserer jo tross alt at du må ta et oppgjør med det.

En mandag ettermiddag ble jeg for eksempel oppfordret av en venninne til å stille opp på et improvisasjonsteater med en gjeng SV-studenter. Jeg følte meg som et svart får midt i kremen av woke-kulturens intelligentsia i mitt reglementerte lesesalantrekk, som den dagen var en hvit cardigan som selgeren i 4MEN hadde beskrevet som å ha stilen «litt sånn derre engelsk tennis» da jeg tok den med til kassen. Men jeg var altså ikke på vei inn i en cricketmatch fra Downton Abbey.

Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, men jeg tenkte tross alt at dette var en mulighet for å skaffe meg mer kulturell kapital om ingenting annet. Om jeg bare slapp å bli snikpåkledd en mariusgenser og lurt til å begynne å snakke en dialekt som ligger utenfor Oslo-Vest, så skulle det nok være en overkommelig oppgave.

Et improvisasjonsteater har også den fordelen at du rent faktisk må spille en annen karakter. Det betydde at identiteten min måtte krabbe ut til en verden cardiganen min frem til da hadde beskyttet meg fra. Jeg følte meg omtrent like naken og energisk som den første gangen jeg isbadet.

Det var altså et kinkig antiklimaks da jeg oppdaget at jeg ikke likte å spille andre personligheter; det var liksom noe klamt og ukomfortabelt med å klatre inn i andre identiteter. Og det fikk meg til å virkelig synes synd på andre mennesker som må leve med å være seg selv.

Da teateret var over kl. 19 klatret jeg derfor tilbake inn i den komfortable merinoullen, og kneppet igjen cardiganen. Jeg har ikke tatt den av meg siden, for jeg har kommet til å innse noe slående. Som jeg allerede har vist er jeg et slående godt eksempel på mye, men ikke på en som trenger å forandre seg.

Om bare flere folk hadde vært som meg, så hadde dette kommet noe nærmere en perfekt verden.

Hva er rusfri fadderuke

Sun, 30 Oct 2022 19:38:00 GMT

Tekst: Maja Holmen

Intervju med: Anna Victoria Fredriksen og Hanna Willumstad Thomsen

Rusfri fadderuke er et parallelt alternativ til den ordinære fadderuka der nye studenter får mulighet til å bli kjent med hverandre uten alkohol.

I år forsøkte vi å legge til rette for dette gjennom aktiviteter som RIB-tur, Akvariet, Fangene på fortet, Nordnes sjøbad, og boblefotball, i tillegg til at vi hadde spillkvelder og spiste god mat. Her kunne fadderbarn fra første- og fjerdekull møtes uavhengig av sine tildelte faddergrupper, og bli kjent i en, for noen, mer avslappet atmosfære enn det ordinære opplegget tilbød.

Rusfri fadderuke er underlagt Juristforeningen og Fadderstyret, dvs. at det er et eget verv i Juristforeningen. Selv om man er med i fadderstyret er man ikke involvert i planleggingen av den ordinære fadderuka- man jobber kun med det rusfrie opplegget. Vi har likevel fått god hjelp av juristforeningen og andre i styret, f.eks. med tanke på økonomi og regnskap.

Hvem kan være med på rusfri fadderuke?

Alle nye studenter ved det juridiske fakultetet kan være med på rusfri fadderuke. Det er ingen krav om å melde seg opp til det rusfrie, eller avstå fra det ordinære opplegget. Man kan være med på opplegg med rusfri fadderuke uten å si fra seg plassen i sin ordinære faddergruppe, man kan altså velge og vrake helt som man vil!

Som fadder kan også alle som ønsker det melde seg, enten til å ha ansvaret, altså vervet leder for rusfri fadderuke, eller til å være faddere for den rusfrie fadderuka. Det eneste kravet er at man gjennomfører den obligatoriske fadderopplæringen alle andre faddere også må gjennom. I år var det blant annet en gjeng fra Jussnavigatørene som sendte melding og ønsket å delta, samtidig som vi tok kontakt med en del venner og bekjente som vi tenkte kunne være interesserte og passet i rollen som rusfri fadder. Til sammen ble vi dermed 12 faddere! Dette var selv uten en formell utlysning, noe som viser at det virkelig er et stort engasjement for å bidra og være med på den rusfrie fadderuka. På bakgrunn av dette tror vi at en utlysning av faddere til rusfri fadderuke ville fått god respons, noe som kan være verdt å huske på for de neste som ønsker å arrangere.

Hvordan gikk det?

Det ble en veldig vellykket uke! Aktivitetene skapte stort sett mye engasjement. På et tidspunkt var vi likevel litt usikre om vi kom til å få støtte til å gjennomføre opplegget, da sentralpotten, som bevilger penger til de ulike fadderukene, ikke ønsket å støtte andre arrangementer enn mat. De hadde nemlig endret retningslinjene sine fra tidligere år. Fakultetet derimot var veldig samarbeidsvillige og ønsket å støtte oss økonomisk slik at opplegget vi hadde planlagt kunne bli realisert. Fakultetet skal derfor ha honnør for at det ble en rusfri fadderuke i år, vi tror det er fordi de også ser verdien av å ha et alternativ som ikke er så alkoholpreget.

I løpet av uka vokste engasjementet og interessen rundt det rusfrie opplegget. Innen slutten av fadderuka hadde facebook-siden vår over 100 medlemmer! Det var likevel noe varierende oppmøte, dette hadde gjerne litt med vær og dagsform å gjøre, men som forventet ble det fort fullt på både RIB-turen, Fangene på fortet, og sushispising. Det var flere som kom bort til oss og fortalte at de satte stor pris på den rusfrie fadderuka, og vi er ganske sikre på at det ble knyttet en del vennskap som vil hjelpe de nye studentene ta fatt på livet på Dragefjellet. Med så høy interesse hadde vi likevel kanskje en forventing om noe høyere og fastere oppmøte, noe som ville skapt enda bedre forutsetninger for å bli kjent. Vi mistenker at terskelen for å forlate fadderbarnas egne faddergrupper, som også er deres fremtidige arbeidsgruppe, ble veldig høy. Det er tross alt gruppen man skal samarbeide faglig med resten av året, og mange nye studenter er nok redd for å falle utenfor gruppen dersom de ikke er med på alt. Vi vil likevel omtale uken som en stor suksess, vi koste oss og knyttet selv mange nye bekjentskap, og det er vårt inntrykk at dette også gjaldt for fadderbarna!

Hvorfor er det viktig?

Rusfri fadderuke er viktig fordi det gjør fadderuken, og det sosiale rundt studiestart mer tilgjengelig. Selv om det år etter år gjøres tiltak og forsøk på å motvirke alkoholfokuset, er det ingen hemmelighet at fadderuka i realiteten forblir en 6 dagers lang fest med mye alkohol. Det kan man blant annet se i at selv arrangementene som anses som alkoholfrie i den ordinære fadderuke, f.eks. rebusen, i mange tilfeller følger etter et tidlig vors med faddergruppa. Det er mange faddergrupper og faddere som er flinke til å motvirke og forebygge dette, men det er begrenset hvor mye man kan gjøre når det legges opp til at alle skal møtes på et nytt utested hver kveld.

Fra SHoT-undersøkelsen vet vi at 61% av studentene etterlyser flere alkoholfrie tilbud, og at 49% mener det drikkes for mye i studiemiljøet. Fest- og alkoholkulturen en møter i fadderuka blir sett på som den beste og mest ideelle måten å bli kjent. Det funker bra for mange, men disse tallene viser at det egentlig er et ganske stort antall som vil finne mindre alkoholfokuserte aktiviteter minst like gøy og effektivt for å få nye venner. For å ta et eksempel fra fadderopplæringa, det blir for dumt om du tar body-shots av noen i fadderuka og ikke tørr å si hei til de engang i forelesning 3 uker etterpå. Poenget er i hvertfall at det er mange som ikke tenker at denne drikke- og festenormen er den beste måten å starte studietida og skape nye sosiale nettverk på, da er det viktig å ha et alternativt opplegg sånn at alle føler seg velkomne.

Det er ikke minst like viktig at noen tar på seg vervet som leder og ansvarlig for den rusfrie fadderuka. Som nevnt er det stort engasjement rundt å være rusfri fadder, men gjerne en høyere terskel for å ta på seg ansvaret å arrangere det. Det ser vi ved at det i 2021 ikke var noen som meldte seg, og at det dermed ikke ble noe ordentlig rusfritt alternativ. Flere av de som var faddere med oss, og andre som går 2. året, har kommet bort til oss og sagt at de savnet en rusfri fadderuke, og at de ville følt seg bedre tatt imot der enn i sine tildelte grupper. Derfor vil vi også sende en sterk oppfordring til alle som ønsker et betydningsfullt verv å søke som leder av rusfri fadderuke.

Noen tips til nye studenter? (Festrelatert eller noe helt annet:))

Vårt beste tips er vel egt at alle må finne den balansen som passer en selv. Vi liker jo å drikke og dra på en god fest en gang iblant, men personlig er det ikke noe behov for fyll og by'n hver helg. Hvis du er en person som egentlig ikke liker å feste hver uke, men gjør det for å prøve å få deg venner, så må tipset være at du kan finne mange flotte venner på andre måter enn fest også! Vi høres kanskje teite og klisje ut når vi sier det, men å dra på quiz, gå tur, ha spillkvelder, dra på åpne treninger sammen, alt dette er minst like egnet til å skape nye vennskap som å danse oppå hverandre på Rick's. Og så klart er det ingenting i veien med å danse oppå hverandre på Rick's, men hvis du syns det blir litt voldsomt, så trenger du ikke å gjøre det hver helg.

Hva er det morsomste å gjøre uten alkohol?

Alt av idrett er veldig gøy, volleyball, tennis, vi har akkurat meldt oss inn i Lovbryting, og stortrives med det. Teater (gode studentpriser å få!), og Harry Potter-maraton egner seg også godt nå som det begynner å bli høst. Spillkvelder er også perfekt for jusstudenter med høyt konkurranseinstinkt, vi anbefaler Alias og Codenames, da blir det i hvertfall høyt tenningsnivå på våre spillkvelder!

Til slutt vil vi gjerne takke alle som har vært med som faddere og alle som har bidratt til at vi, og fadderbarna, fikk en så fin uke! Vi håper at mange har lyst til å gjenta suksessen neste år, og at folk søker på vervet som leder for rusfri fadderuke – det er mulig å samarbeide om å ha ansvaret som vi har gjort!

Hva trenger vi en dom på?

Sun, 30 Oct 2022 19:21:00 GMT

Tekst: Christoffer Saastad og Julie Xiaoxin Isene

På oppfordring fra en ivrig Injuria-leser gjennomførte Injuria et intervju med flere av professorene våre med ett spørsmål som tema: «Hva trenger vi en rettsavklarende dom på?»

Johan Giertsen

Jeg ønsker meg en avgjørelse fra Høyesterett som sier noe om terskelen for avtalerevisjon i forsikringssaker. Helst ønsker jeg at vi kan få noe av Høyesterett som peker ut noen offensive retningslinjer om rimelighetssensur til gunst for forbrukerkunden. De har hatt sjansen noen ganger, men enten har selskapet fått medhold eller så har man omgått problemet.

Når spørsmålet har kommet opp, hvorfor omgår Høyesterett det?

Forsikringsavtaler er kontrakter like mye som hestehandel og bruktbilkjøp. Forskjellen er at bank- og forsikringsvirksomhet nærmest har fått en rolle som samfunnsinstitusjoner. Derfor har domstolene kanskje vært mer tilbakeholdne med å gripe inn overfor deres virksomhet.

En annen grunn er vel at dette vil ha store konsekvenser for standardavtaler. Det stiller jeg meg utenforstående til, fordi EU-domstolen ville tenkt helt motsatt. De ville sagt at: “Nei, fordi denne standardavtalen berører x antall millioner potensielle forbrukere i Europa, gir det ekstra grunn til å være kritisk til innholdet.”

Norske domstoler har vært litt underlig tilbakeholdne overfor dette spørsmålet i forhold til EU-domstolen. Det er viktig å merke at EU-domstolen er mye tydeligere på hva de ikke vil ha på disse rettsområdene. Inntrykket mitt av norsk praksis er at man er lite villig til å se på at det er en ubalanse her mellom forsikringsselskapet på den ene siden og forbrukeren på den andre. Sånne «vanlige folk», som er nåtidens slagord!

Her kan Høyesterett slå mange fluer i en smekk. De kan både få sagt noe generelt om avtaleloven § 36 og forbrukeravtaledirektivet. Videre kan de få sagt noe spesielt om forsikring som også vil påvirke selskapenes og finansklagenemndas praksis. Påvirkningen dette vil ha på selskapene er kanskje den viktigste. Antallet forsikringssaker som ender for domstolene er jo forsvinnende lite i forhold til den kolossale mengden selskapene behandler hver dag.

I fraværet av rimelighetssensur i norsk rett har utfallet en tendens til å bli den sterkestes rett når disse sakene dukker opp. For hvem har råd til å gå til sak mot sin egen forsikring? Og hvem er det som ikke forsikrer seg? Det er som å leke russisk rulett, i ytterste ekstremtilfellet vil det jo være snakk om huset ditt som brenner ned.

Dette er mitt budskap. Så får vi se hva de høyst ærverdige kommer fram til.

Ingunn Elise Myklebust

Jeg ønsker meg en rettsavklarende høyesterettsdom om den såkalte «trafikklyssaken».

For noen år siden ble produksjonsområdeforskriften innført. Denne skal styre både vekst og vern av akvakultur i hele Norge.

Det produksjonsområdeforskriften går ut på er å dele inn hele norskekysten i 13 områder fra sør til nord. Annethvert år vurderer en alle disse områdene i relasjon til påvirkning på villaks. Hvis det er 30 % eller mer risiko for dødelighet av villaks, vil området bli satt i rødt. Det betyr at de som driver med akvakultur i disse områdene får konsesjonene sine tilbakekalt. Det er altså tale om ganske inngripende vedtak som kan fattes. Områder med lavere risiko vil bli satt i grønt eller gult. Så dette er produksjonsområdeforskriftens system, med grønne, gule og røde områder, derav trafikklyssystemet.

Når et område skal trekkes i rødt, har man en egen forskrift som regulerer det. Denne heter kapasitetsjusteringsforskriften, og ble vedtatt for første gang i 2020. Da var området fra Nordhordland til Stadt satt i rødt. Innenfor dette området var det 24 aktører. Disse aktørene saksøkte staten fordi de mente at opptrekk av konsesjonene sine var i strid med myndighetsmisbrukslæren, og et inngrep i eiendomsretten etter EMK P1-1, samt i strid med Grunnloven § 97 fordi produksjonsområdessystemet kom etter konsesjonstildelingen.

Staten var i tingretten og lagmannsretten klar på at dette var et virkemiddel som måtte gjennomføres for å verne villaksen i Norge, og det var noe som også skulle være til aktørenes fordel. Fordi områder blir jo også satt i grønt, noe som danner grunnlag for vekst under forutsetning av at man av og til må sette andre områder i rødt.

Jeg tror at staten kommer til å vinne i Høyesterett, så det er ikke derfor jeg vil at saken skal tas til behandling. Jeg tror og håper på at staten vinner denne saken fordi det kan slå fast viktigheten av å ha en gjeldende produksjonsområdeforskrift. Nå er det kun villaksen som er miljøindikator der, men man kan tenke seg at hvis produksjonsområdeforskriften står som et strategisk styringsdokument, så kan man kanskje legge på flere miljøindikatorer senere, slik som for eksempel forurensing eller forsuring.

I alle fall så tenker jeg at saken bør gå til Høyesterett fordi den inneholder veldig mange prinsipielle juridiske problemstillinger som aktørene i fremtiden må forholde seg til på området for akvakultur. Jeg tror også at dommen kan få overføringsverdi til hva slags type inngripende vilkår som private borgere må finne seg i av hensyn til miljøet. Hvis Høyesterett nå slår fast svart på hvitt at vi må tåle en del inngrep av hensynet til miljøet, så vil en, i den grad Høyesterett opprettholder lagmannsrettens dom, få et prejudikat på miljøhensynets betydning. Dette kan også kan få betydning utenfor akvakulturlovens system.

Sigrid Eskeland Schütz

Jeg ser for meg et strategisk søksmål mot produsenter av produkter som etter sin tiltenkte bruk fører til plast i naturen.

For å ta et steg tilbake så husker man tobakksøksmålene som kom på 1980-tallet. Dette var massesøksmål mot produsenter av tobakk som burde visst at tobakk var skadelig, men som bevisst markedsførte det som sunt. De fleste av massesøksmålene med erstatning kom fra USA.

Og så har vi klimasøksmålene som går verden rundt, og som har ulike rettslige grunnlag, som til dels beror på menneskerettigheter og dels vanlig culpaansvar. Det vant eksempelvis nylig frem et søksmål i Nederland mot ExxonMobil, der selskapet ble holdt ansvarlig for skader som oppsto i forbindelse med et jordskjelv som var forårsaket av gassuthenting.

Så det som jeg ser for meg komme fra USA, er en liknende type søksmål for miljøskader forårsaket av plast. I olje- og gassindustrien er et vesentlig problem at det er veldig mange produsenter og årsakskjeder som gjør det vanskelig å spore hvem som er ansvarlig for hvilke CO ₂ -molekyler i atmosfæren. Tilsvarende problematikk gjelder for mikroplast. Det brytes ned, og du finner det igjen på sjøbunnen, men det er vanskelig å vite hvem som er ansvarlig for en konkret plastpartikkel. Dette medfører at ansvaret pulveriseres.

Hvorfor tror du et slikt søksmål vil komme fra USA?

Mye av kreativiteten skjer jo i USA på søksmålsfronten, og så kommer det gjerne til Nederland i Europa. For de er også veldig framoverlente, og så sprer det seg da globalt. Man ser at en god del av argumentasjonen og innfallsvinklingen i klimasøksmålene kan brukes som inspirasjon til egne plastsøksmål.

Det vi ser er også at lovgivningen henger etter fordi det er så komplisert å gå inn og regulere store industrier. Man tar gjerne noen forbud mot sugerør, men hvis man skal endre hele produksjonskjeden og industrien, så er det veldig tungt. Og da kan søksmål være en måte til å tvinge produsentene selv til å ta ut de mest skadelige komponentene. Men man kan også tenke seg et søksmål mot myndighetene fordi man ikke har valgt å regulere produkter med plast i større grad.

Ville det vært større sjanse for å vinne gjennom med et søksmål mot produsentene kontra myndighetene?

Jeg tror etter norsk rett i dag at det uansett vil være vanskelig å vinne gjennom mot den ene eller den andre parten. Så det ville jo blitt et mer symbolsk søksmål for å skape bevissthet.

Hvis man for eksempel ser på produktansvarsloven, kan det oppstå erstatningsansvar dersom produktet utgjør en sikkerhetsrisiko, for eksempel dersom en mobil eksploderer. Men man vil ikke kunne ansvarliggjøre produsenten etter produktansvarsloven for tiltenkt vanlig bruk.

Nå vet man mye som man ikke visste før. Da produktene ble tillatt ble de ikke regulert, fordi da visste man ikke så mye om plastens implikasjoner på naturmiljøet. Nå som vi vet det kan man stille spørsmålet: er det ikke da culpøst og uansvarlig å fortsette å sette det ut i markedet? Man kan da bygge en argumentasjon på alminnelig culpa, eventuelt i kombinasjon med menneskerettslige argumenter.

Dette er en cocktail av rettslige grunnlag, men jeg tror ikke at det hadde nådd frem i norsk rett i dag.

Halvard Haukeland Fredriksen

Jeg tenker kort og godt at det trengs en rettsavklaring i EU-domstolen knyttet til rettstatskrisen i Polen og Ungarn.

EU-domstolen må si klart ifra om at det som skjer med domstolsystemene i de to landene er uakseptabelt og i strid med grunnleggende EU-rett. EU-domstolen må slå fast at dette må få merkbare konsekvenser, blant annet med tanke på utleveringer til Polen og Ungarn, og gjensidig anerkjennelse av rettsavgjørelser fra disse landene.

Det er noen avgjørelser som går litt på detaljer og sider ved dette, og som går på om man for eksempel kan begrense utbetalingen av EU-midler til Polen og Ungarn og om EU kan knytte støtten til vilkår om at man reverserer disse såkalte domstolsreformene. Men det man helst skulle hatt, er en stor prinsippavgjørelse som slår fast hvilke konkrete konsekvenser det får når en medlemsstat ikke lenger vil spille etter reglene.

Christian Franklin

Et helt klart område hvor vi trenger en god del rettsavklaring gjelder alt som er knyttet til EUs borgerskapsdirektiv. Vi trenger mer rettsavklaring når det gjelder folks rett til å bosette seg i Norge på basis av disse reglene i EØS-sammenheng.

Vi har hatt en del saker i EFTA-domstolen hvor domstolen har kommet med klare råd, men som Høyesterett ikke har hatt anledning til å komme med et endelig ord i.

Campbell-saken er et eksempel. Saken gjaldt tolkningen av direktivets artikkel 7, som gjelder retten til opphold i andre EØS-stater fra tre måneder til fem år. Her hadde tingretten og lagmannsretten kommet til forskjellige avgjørelser, og så kom saken for Høyesterett. Høyesterett ba EFTA-domstolen om en rådgivende uttalelse, og etter at EFTA-domstolen kom med sitt råd, og før Høyesterett plukket opp ballen igjen, så ble saken trukket fra Høyesterett. Grunnen var at utlendingsmyndighetene tilfeldigvis kom til at det forelå opphold på annet grunnlag. Dermed fikk ikke Høyesterett avklart et ganske viktig spørsmål.

Det står helt klart i direktivet at retten til opphold kun gjelder når man reiser til en annen medlemsstat. I Campbell-saken var det en norsk borger som var gift med en kanadisk dame. De flyttet til Sverige i over et år, og skulle så flytte hjem til Norge. Norske myndigheter mente at direktivet kun gjelder når man reiser til en annen medlemstat, og ikke når du reiser hjem til en hjemstat utenfor EU, etter å ha utøvd retten til fri bevegelighet. Dersom Norge skulle være omfattet, ville det føre til at den kanadiske konen til den norske statsborgeren ville få en avledet rett til opphold.

Norske myndigheter og EU-domstolen har begge sagt at direktivet må tas på ordet. Men så kom EU-domstolen til - og det er her det begynner å bli vanskelig å forstå – at det faktisk er en slik avledet rett til opphold når du kommer tilbake til hjemstaten din. Men den får du kun fra EU-traktatens bestemmelser om borgerskap: TFEU art. 20 og 21. De har vi ikke noe motstykke til i EØS-avtalen.

EFTA-domstolen har mer eller mindre senere sagt at dette direktivet eksisterer i litt forskjellige kontekster i EU- og EØS-rettslig sammenheng. Det som ble sagt var at selv om det ikke kan stilles krav til lik fortolkning, som er det som kreves etter homogenitetsprinsippet slik det vanligvis forstås, stilles det fortsatt krav til at den ulike fortolkningen leder til samme resultat! Om kravet til homogenitet skal gjelde resultatet, endrer det ganske mye av prinsippets forståelse og betydning.

Dette er bare ett av mange eksempler. Mitt endelige svar er at vi trenger en dom som gjelder forståelsen og tolkningen av borgerskapsdirektivet, slik gjennomført i utlendingsloven kapittel 13, i utlendingsforskriften, og omtalt i Utlendingsdepartementets rundskriv.

Knut Einar Skodvin

Vi trenger en dom, men bare om den gir riktig resultat.

Vi har en lang tradisjon i Norge for at tolkning av konstitusjonen er veldig situasjonsavhengig. Den lar seg veldig farge av situasjonen man står i. Det ser man særlig når man kommer til spørsmål om beredskapslovgivningen.

I disse situasjonene har man vært villige til å drive situasjonspåvirkede tolkninger, slik at man på et vis flytter rammene ganske langt. Det gjør det veldig vanskelig å sitte i en «alt er rolig i fredstid»-situasjon, og tolke hva som egentlig er den konstitusjonelle rammen for en eller annen handlefrihet som den utøvende myndighet ønsker å gjøre. Domstolen og lovgiver selv har så langt vist at man snur seg bakover og slår fast at «dette var greit, fordi situasjonen var sånn og sånn».

Vi trenger en avgjørelse der Høyesterett er ordentlige og prinsipielle i behandlingen av de konstitusjonelle rettighetene med tanke på hvordan de skal brukes i beredskapssituasjoner. Det kan være i alt fra store naturkatastrofer, til pandemier, til terrortilfeller.

Men det vi ikke må få, er en dom som er feil! Om man får enda en klingedom vil det bare skade dette feltet enda mer. Så vi trenger en riktig avgjørelse, og det hadde vært bra for å sette ned noen stolper, men en feil vil motsatt være ekstremt skadelig for jussen som en reell skranke for handlingsfriheten i disse situasjonene.

I mitt hode henger dette sammen også med den ekstreme pragmatismen som vi har overfor tilnærmingen til vår rettskildelære. Denne tilnærmingen byr på noen rettskulturelle utfordringer i møtet med EMK-retten, der man for eksempel møter tyskerne, som har en helt annen tilnærming til konstitusjonen som en faktisk skranke, som skal stoppe noen ting . Det er ikke vi vant til å tenke på i det hele tatt. Noen ganger kommer Grunnloven litt i veien, men da kan man nesten lese inn en «tida og tilhøva»-bestemmelse i alt, og sørge for at den ikke kommer i veien lenger.

For en prinsipp-positivistisk jurist ville en slik riktig avgjørelse være veldig bra.

Hans Fredrik Marthinussen

For å være en privatrettsmann så tenker jeg at ett av de viktige begrepene i norsk privatrett som vi har en del kilder på, men som det hadde vært fint å få en endelig avklaring på, er: hva en «gave» er. Det er relevant med tanke på omstøtelse i en del tilfeller av ekstinksjon, det kan være i ekteskap og det er ganske mange rettsvirkninger rundt det å betegne noe som en gave. I flere tidligere avgjørelser, kanskje helt tilbake til midt på 90-tallet, har Høyesterett satt ganske beskjedne krav til det vi kaller gavehensikt.

En ting er jo å flytte penger fra en person til en annen. Men en gave omfatter ofte en form for gavmildhetshensikt - altså “jeg ønsker å berike deg”. Og der mangler vi egentlig gode avklarende rettsavgjørelser, så det hadde vært veldig fint hvis vi fikk en avklaring på hva kravet til gavmildhetshensikt er, og videre en avklaring av hvorvidt hensikten er tilsvarende i alle sammenhenger.

Det er en tendens til at man skal beskytte tredjepersoner, typisk kreditorer. Hvis jeg har lite penger så vil jeg gjerne gi vekk tingene mine, fordi jeg ikke ønsker at kreditorene mine skal få dem. Så hvor lavt kan vi sette terskelen til gave? Og så er det spørsmål om hvorvidt det må være synlig for mottakeren at det er en gave. Der er det en god del uklart, og her er det et viktig rettslig begrep som går over mange rettsområder. At et så sentralt begrep har såpass uskarpe grenseområder, tenker jeg ikke er bra.

Ragna Aarli

En ting som jeg virkelig skulle ønske meg en avklaring på, er avslag på et spørsmål om merinnsyn etter offentleglova. Det avslaget skulle jeg gjerne sett prøvd etter EMK art. 10 for domstolene.

Poenget er at den norske lovregelen ikke kan prøves for domstolene. Regelen om merinnsyn oppstiller en plikt for offentlige tjenestemenn til å vurdere om det skal gis innsyn gjennom en avveining av om hensynene til offentligheten veier tyngre enn hensynene som taler mot innsyn. Skulle tjenestemennene komme til at hensynene taler for innsyn, er det likevel ingen plikt til å gi dette.

Dette begynner å bli særlig interessant nå når vi har fått et informasjonskrav. I Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn [GC] no. 18030/11 2016 kom EMD i storkammer til at det foreligger et informasjonskrav - krav på innsyn i myndighetenes dokumenter som bygger på EMK art. 10.

Vi har tidligere hatt et sterkt vern av innsynsretten etter Grunnloven, men nå utvikler EMD en egen rett til innsyn. Dette er hovedgrunnen til at jeg ønsker at dette skal bli prøvd, fordi de kriteriene som ble oppstilt i denne storkammeravgjørelsen ikke er i harmoni med de prinsippene som vi legger til grunn for offentlighet.

Kriteriene er at du må se an den som ber om innsyn, hvilket formål vedkommende har, om det er en person som tjener et offentlig formål, mens etter de norske - og dette er typisk for de nordiske offentlighetsreglene – har alle lik rett til innsyn. Du skal ikke spørre etter formål, og du skal heller ikke legge vekt på hvem som spør. Noe som viser at det motstrid. Jeg tror ikke nødvendigvis at det er så stort sprik i praksis, for vi ser jo at pressen lettere og raskere får innsyn etter innsynsreglene i Norge. Grunnprinsippet er likevel at man ikke skal forskjellsbehandle, selv om en slik type forskjellsbehandling er helt i tråd med EMDs praksis.

Kort oppsummert ønsker jeg å få prøvd avslag på krav om merinnsyn etter offentleglova på bakgrunn av informasjonskravet i EMK art. 10.

Friheten til å elske

Sun, 30 Oct 2022 19:17:00 GMT

Tekst: Stine Sofie Frøysa Farstad

Det er ikke noe mer til livet enn kjærligheten, hvis man skal tro Snow Patrols lyrikk i sangen «In The End». Kjærligheten har vært motiv i huletegninger, Shakespeares skuespill og utallige reality tv-serier. Kjærligheten er klart en sentral del av menneskets eksistens og kollektive bevissthet.

Likevel har ikke alle alltid hatt friheten til å elske. I Norge markerer vi i år at det er 50 år siden homofiliparagrafen ble opphevet. Dette var et viktig første steg i en fortsatt pågående kamp om friheten til å elske her til lands.

Homofiliparagrafen

Straffeloven § 213 i den tidligere straffeloven av 1902 lød i sin tid som følger:

«Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med fængsel indtil 1 aar.»

Frem til 21. april 1972 kunne menn som lå med menn risikere ett år med fengsel for dette. Den samme straffen gjaldt for de som «utugtig omgjængelse med dyr», jf. lovens andre ledd. Ut fra konteksten kan man lese dette slik at lovgiver mente at homofil omgang var sammenlignbart med sodomi (seksuell omgang med dyr). Det ble altså ansett som svært skamfullt og usømmelig. Dessverre henger mye av denne skammen igjen i dag; man trenger ikke se lenger enn til statistikken over de mest brukte skjellsordene blant ungdomsskoleelevene, eller oppslag i nyhetene om hatkriminalitet mot homofile (eller antatte homofile) menn. Selv om paragrafen er opphevet, er ikke skammen det.

Kvinner og homofiliparagrafen

Som en kvinne som elsker kvinner, var ordlyden aldri treffende for mitt tilfelle. Da spørsmålet var oppe på starten av 1900-tallet om paragrafen også skulle omfatte kvinner, uttalte statsråd Qvam under stortingsforhandlingene at «kjønslig omgjængelse mellem to kvinder – har man hørt noget saadant? Det hører til de umulige ting.» [1] Det var altså ikke slik at Stortinget aksepterte lesbiske kvinner og fordømte homofile menn. Det var i stedet et tilfelle der Stortinget enten ikke visste, eller ikke ville innrømme, at kvinner evnet å ha et seksualliv som ikke involverte menn. Ordlyden var altså et utslag av kvinnesynet i Norge på denne tiden, ikke aksept av kvinner som elsker kvinner.

Paragrafen illustrerer slikt de ulike problemene (skeive) menn og kvinner historisk sett har møtt. Kvinner usynliggjøres eller ses på som å være til for patriarkatets seksuelle konsumpsjon, mens menn dyttes frem i søkelyset og påtvinges skam grunnet patriarkatets ubehag. Disse utfordringene eksisterer fortsatt i dagens Norge, men heldigvis i mindre grad enn for noen tiår siden. Vi har forbedret oss som samfunn siden homofiliparagrafen sin tid.

Dagens situasjon

Det er mye som har endret seg på 50 år. Skeive har i dag den legale friheten til å elske i Norge. Siden 2009 har vi hatt muligheten til å gifte oss. Vi har rett til å stifte familier, og vi har et vern mot diskriminering og hatkriminalitet. Den juridiske situasjonen i Norge er på mange måter god (selv om det fortsatt er rom for forbedringer, men det er en diskusjon for en annen dag). Denne lovgivningen er grunnsteinen i et samfunn som er trygt for skeive.

Selv om vi har trygge juridiske rammer og støtte fra mange heterofile, tar det tid for deler av samfunnet å følge etter. Litt over dobbelt så mange LHBT-folk opplever hets enn heterofile. [2] Rundt 15% av homofile, lesbiske og bifile har opplevd hatkriminalitet, sammenlignet med 3% av heterofile. [3] Selv har jeg skjult – og indirekte løyet – om seksualiteten min i frykt av å utsettes for overgrep, og jeg er langt fra den eneste skeive med en slik opplevelse. Hver Pride leser man om regnbueflagg som rives ned, ser hatefulle ytringer på sosiale medier, og hører om skeive som trakasseres på gatene. Vi blir ofte fortalt at vi skal dempe oss og ikke gjøre en stor greie ut av identiteten vår. Det føles fortsatt ikke hundre prosent trygt å elske eller å feire kjærligheten når man alltid må tenke på andres reaksjoner. Vår reelle frihet innskrenkes av denne følelsen.

I et hav av dårlige nyheter, er det viktig å huske på det gode. Selvmordsraten blant homofile i Sverige og Danmark har sunket merkbart siden legaliseringen av samkjønnede ekteskap. [4] Homofili er langt mer synlig i dag enn for noen få tiår siden, med økende skeiv representasjon og Pride-fest. I tillegg har vi utrolig mange gode allierte blant våre heterofile venner. Jeg føler meg mye mer akseptert i samfunnet i 2022 enn jeg gjorde som en 11-åring i 2012. Det gir meg håp for både min egen fremtid og for den fremtidige generasjonen med skeive, og for vår frihet til å elske.

Litteraturliste:

Bufdir (19. april. 2022) https://www.bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Hatkriminalitet_og_diskriminering/

Fladmoe, A.; Nadim, M. (2019) Erfaringer med hatytringer og hets blant LHBT-personer, andre minoritetsgrupper og den øvrige befolkningen . Institutt for samfunnsforskning. https://www.unit.no/ugyldig-lenke-til-dokument-i-vitenarkiv

Good Good Good (21.12.2021) 12 LGBTQ+ Good News Stories (2022) https://www.goodgoodgood.co/articles/lgbtq-good-news

Bør brenning av hellige skrifter være lovlig?

Sun, 30 Oct 2022 19:15:00 GMT

Tekst: Igor Zacharewicz

Med jevne mellomrom dukker debatten om brenning av Koranen opp i norsk og skandinavisk media. Flere land i den muslimske verden har fordømt praksisen, og den skandinaviske forklaringen om at det handler om frihet til å kritisere religion, høster liten forståelse.

Jeg tar fram bensinkannen og setter meg rolig ved bålet.

Møtet mellom ulike friheter

Personlig er jeg hellig overbevist om at de folkevalgte bør påvirkes til å skape et samfunn der mest mulig er tillatt. Dette kan selvsagt ikke strekkes helt ut i ytterligheten, ettersom den enes frihet garantert vil komme i konflikt med den andres frihet. Det er nettopp dette som skjer når den enes frihet til å brenne Koranen møter motpartens frihet til å demonstrere mot denne handlingen. Dette møtet mellom friheter kan fort bli en eksplosiv blanding som påvirker samfunnet på en negativ måte, både i form av direkte polarisering, men også i form av store økonomiske kostnader. Situasjonen i noen av Sveriges største byer viser tydelig hvor galt det kan gå.

Jeg mistenker at de aller fleste i Norge mener at brenning av bøker er idiotisk, samtidig som det bør være tillatt. De aller fleste har nok aldri tenkt over saken, før den igjen dukket opp i mediebildet sist måned. Derfor kan det være på sin plass å gi litt skryt til både koranbrennere og ivrige demonstranter, som tross alt legger ned en stor innsats i å mene noe om en sak som det store flertallet frem til ganske nylig enten ikke engang har tenkt over, eller bryr seg om.

Et sunnhetstegn?

Kanskje må man si at det er et sunnhetstegn når enkelte muslimer vil straffe brenning av hellige skrifter med fengsel eller døden, mens enkelte av de som brenner Koranen ønsker å forby islam i Norge?

Ulike meninger er høyst ønskelig i et hvilket som helst samfunn, selv om de kan virke noe ekstreme for det store flertallet. Den faktiske og moralske døden for ethvert samfunn inntrer så fort alle pålegges å tenke likt, enten direkte eller indirekte. Det som kjennetegner noen av verdens verste regimer, er nettopp trangen til å forby meninger. Så lenge man ikke oppfordrer til noe som er forbudt her og nå, så bør man få lov til å mene at det bør innføres blasfemilover med dertil hørende straff. Samtidig bør man få lov til å mene at islam bør forbys i Norge.

Dette kan kanskje virke som en konstruert og urealistisk problemstilling i et land som Norge, hvor ytringsfriheten og religionsfriheten er grunnlovfestet. Problemstillingen blir kanskje mer realistisk når man innser at Grunnloven ikke er noe fast og evig, og at den faktisk kan endres hvis folkeviljen er sterk nok. Endringene som har skjedd i Grunnloven har historisk sett gått i motsatt retning av hva disse marginale gruppene ønsker, og i dag er det ingenting som tyder på at de skal komme i posisjon til å kunne reversere utviklingen. I mellomtiden får de nyte sine grunnlovfestede rettigheter.

Er bokbrann en akseptabel ytring?

De aller fleste mener nok at ytringsfriheten er hellig når det kommer til kritikk av myndigheter; man skal få ytre seg kritisk til de som styrer til enhver tid, uten å risikere straffeforfølgning.

I rent mellommenneskelige forhold må dette nyanseres. Det kan være helt i orden å gjøre narr av noens religion, legning, nasjonalitet eller kroppsvekt, så lenge det skjer med glimt i øyet og på en måte som man føler mottakeren kan akseptere. Hvordan dette skal gjøres og hvor en eventuell grense skal gå, er umulig å si noe om – bare spør psykologiprofessoren ved UiB som for snart to år siden slo av en tyskervits. De fleste folk aksepterer likevel at det finnes lovfestede begrensninger i ytringsfriheten.

Brenning av hellige skrifter faller mellom to stoler; ikke er det kritikk av myndigheter, og ikke er det direkte mobbing, diskriminering eller ærekrenkelse. Det er kanskje derfor det er så vanskelig å finne en akseptabel løsning?

Løsningen på problemet

Det er ikke tvilsomt at koranbrenning er lov å gjennomføre i Norge, så lenge det skjer på et sted og på en måte som politiet mener er forsvarlig. Selv den mest idealistiske Don Quijote-skikkelsen blant demonstrantene må snart bite i det sure eplet og innse at det finnes bedre virkemidler enn sinte og voldelige protester for å vise sin misnøye med brenningen.

Den mest effektive metoden vil være å ignorere dem som brenner bøker. Hvor interessant blir egentlig koranbrenning hvis man møter det med et skuldertrekk eller et blikk som forteller hvor dumt det ser ut? Jeg har forståelse for at det føles tungt for troende å se deres hellige skrift brenne, men av og til må man vite ikke bare hvilke kamper som skal tas, men også hvordan de bør utkjempes.

En del jusstudenter har nok sikkert ønsket å brenne en tung pensumbok eller en verdiløs utgave av Injuria utenfor Dragefjellet, men innser nok at det hadde sett utrolig dumt ut. Hadde jeg gjort noe slikt og blitt tatt på fersken av dekan Søvig, så hadde jeg antageligvis dødd av skam på flekken. Da er det faktisk mindre flaut å ha falt ned trappen på Cafe Legal – to ganger i løpet av samme kveld…

Injuria ønsker herved alle sammen en flott og rolig Sankthansaften! Bruk ved når dere tenner bålet!

Hverdagen som fullmektig i Harris Advokatfirma

Wed, 22 Jun 2022 19:34:00 GMT

22.06.22

Tekst og foto: Harris Bergen

Alle de flotte og flinke menneskene i Harris utgjør grunnmuren og en kjerneverdi i firmaet. Dette er en av årsakene til at advokatfullmektigene Hanne, Maria og Pia ønsket å starte sin arbeidskarriere hos nettopp Harris. Mens Pia og Hanne kom rett fra skolebenken, har Maria jobbet ett år i Pasientskadenemnda. Alle tre startet som fullmektig i februar i år og ønsker nå å dele sine tanker om de fire første månedene.

Hvordan har veien til Harris vært? Hadde dere trodd at dere kom til å ende opp i denne jobben da dere var studenter?

- Hanne: For meg er det veldig tilfeldig at jeg begynte å jobbe i et advokatfirma generelt. Jeg har aldri hatt en sterk formening om hvor jeg vil jobbe etter endt studie, og har heller aldri vært trainee. Jeg har ellers hatt relativt sterke forestillinger om hvordan det er å være advokatfullmektig med lange arbeidsdager, lite fritid og mye stress. Jeg søkte likevel hos Harris siden dette er et av få advokatfirma jeg har hatt sansen for. Dette skyldes særlig av at jeg har hatt inntrykk gjennom sosiale medier og rykter om at det er et godt miljø, god faglig tyngde, lav takhøyde og flat struktur. Ellers likte jeg personlig veldig godt at Harris er et firma med hovedsete i Bergen - til forskjell fra de store advokatfirmaene som styres fra Oslo. Vi får bestemme alt selv fra vårt kontor og yppe mot de store.

- Maria: For min del har jeg alltid hatt en følelse av at jeg ville likt advokatyrket. Jeg hadde også en ganske tidlig formening om at jeg ønsket meg til Harris, av de samme grunnene som Hanne nevner. Gjennom traineeoppholdet mitt fikk jeg også se innenfra at dette var et firma som besto av “hel ved”. Folk har det oppriktig gøy på jobb og er opptatt av hverandres suksess.

- Pia: Jeg har nok hatt litt samme tilnærmingen som Hanne. Men etter å ha jobbet i Jussformidlingen og som trainee i et annet firma, fant jeg ut advokatyrket kunne være noe for meg. Som østlending har jeg lenge tenkt meg hjemover etter studiet, og har ikke vært så oppmerksom på jobber i Bergen. Det var først i høst mens jeg søkte jobber at jeg virkelig fikk øynene opp for Harris, særlig gjennom en venninne som var trainee her i samme periode. Det allerede gode inntrykket ble forsterket gjennom intervjuet, og valget var enkelt da jeg fikk jobbtilbudet - selv om det innebar å bli værende i regnbyen.

Kan dere fortelle litt om hva dere jobber med? Er det noe som har overrasket dere i jobben?

- Hanne: Jeg jobber på avdeling for eiendomsutvikling, noe jeg liker veldig godt ettersom jeg på studiet hadde særlig stor interesse for forvaltningsrett og plan- og bygningsrett. Jeg har egentlig bare blitt positivt overrasket over hvor spennende jussen i praksis har vært. Min avdeling jobber bl.a. mye med strandsonesakene som er til stor debatt i media og blant politikerne. Så det er veldig spennende og engasjerende å komme såpass nært slike områder som omhandler oss alle.

- Maria: Jeg jobber på bedriftsavdelingen. Jeg har ikke hatt noen klar tanke om at jeg ville jobbe med forretningsjuss, og har kanskje til og med hatt litt fordommer mot den delen av bransjen. Jeg har vel hatt en ide om at bransjen var preget av å skulle bistå grådige selskap med å bli enda rikere, uten at det skapes noen verdi for samfunnet eller enkeltmennesker. Men nå som jeg får jobbe med det hver dag er mytene brutt ned, og transaksjoner og selskapsrett er nå noe av det gøyeste jeg vet. Det er et veldig praktisk felt som innebærer mange strategiske vurderinger, som jeg tror mange vil trives med å jobbe med. I tillegg får jeg jobbet tverrfaglig, siden jeg også er plassert i erstatningsretts-teamet, noe som er veldig givende siden man kommer tett inn på privatpersoners skjebne.

- Pia: Jeg jobber på avdelingen for fast eiendom, arv og skifte, og har hittil jobbet mest med arv og skifte. Og jeg stortrives! Jeg har tidligere tenkt at det er litt for mye krangler og vondt blod i disse sakene, og at det ville bli for krevende. Men det er jo ikke sånn de fleste sakene er. Flertallet av sakene jeg har hatt hittil har omhandlet rettslige problemstillinger for å nettopp unngå uenigheter. Jeg tenkte også at typisk testament og fremtidsfullmakter er nokså enkle å utforme, men så feil går det an å ta - alle saker er forskjellige og byr ofte på vanskelige problemstillinger. I tillegg liker jeg at sakene medfører mye kontakt med klienter, det synes jeg er givende.

Hvordan er det sosiale miljøet?

Det sosiale miljøet og folkene i Harris er noe av det beste med å jobbe her! Vi var alle tre veldig spent på hvordan det ville bli å starte som fersk i et stort firma, men i Harris ble vi tatt veldig godt imot og inkludert allerede fra første dag. Vi har blitt positivt overrasket over at alle tar seg tid til å slå av en prat med oss og bli bedre kjent, selv om de har mye å jobbe med. Det gode miljøet skaper en trygghet, og det er lav terskel for å spørre noen om hjelp. Det er mye latter i gangene, og det arrangeres små og store sosiale happeninger internt. Pia vil særlig trekke fram Bergen City Marathon hvor vi i år deltok med to stafettlag! Vi synes det er viktig med en arbeidsplass som gjør andre ting utenom jobb, noe Harris er gode på.

Hva er målene deres nå som dere har fått jobb som fullmektig?

- Maria: Målet mitt er å få mest mulig variert erfaring i starten, for så å spesialisere meg etter hvert. Det sitter så mye kunnskap i disse veggene, så jeg prøver å ta til meg alt jeg kan. Jeg har lyst å bli skikkelig god på det jeg driver med, både en stødig advokat for klientene mine, men også en god sparringspartner for kollegaene mine. Og være en bidragsyter til det fantastiske sosiale miljøet vårt så klart!

*Hanne og Pia nikker seg enig*

Har dere noen råd til studenter som er på vei inn i arbeidslivet?

- Vårt råd er å følge magefølelsen, og stole på seg selv og sitt eget løp gjennom studiet og som nyutdannet. Maria vil også særlig oppfordre jenter å utforske forretningsjussfeltet. Det er tradisjonelt en mannstung bransje, så her er det rom for påfyll av kvinnelig kløkt!

Krimgåte: Qua Injuria slaktet i natt!

Thu, 26 May 2022 14:08:00 GMT

Tekst: Karolina Araujo

Foto: Erik Mikal Midelfart Hoff

Disclaimer: Denne krimgåten er et skjønnlitterært verk, og representer på ingen som helst måte personene i det virkelige liv.

Løsningen på krimgåten finner du nederst på siden.

Ingen på det juridiske fakultet i Bergen hadde kunnet forutsett den tragedien som etterfulgte dekanvalget og den påfølgende grandiose feiringen av den. Istedenfor at man nøyet seg høy sigarføring, tørre akademiske vitser om lovforarbeider og noe sterkt i glassene, hadde noen sett seg ut et offerlam: Qua Injuria! Da vaktmesteren låste opp JF-kontoret mandag morgen, fant han liket til den antropomorfistiske kuen i en pøl av sitt eget blod og Tine H-melk. Norges dyktigste privatetterforsker, Lars Holmes, ble umiddelbart tilkalt for å undersøke åstedet.

Etter en omfattende smaksanalyse av bevismaterialet, kom Lars Holmes til at det var fire personer som skilte seg ut. Dekan Søvig, Professor Aarli, Professor Giertsen og JF-leder Selsås.

Den nylig gjenvalgte dekanen, Søvig, ble avhørt først.

«Kom inn», sa dekanen med urolig stemme mens han satte bildet av Ganesha i bokhyllen. Søvig prøvde å virke upåvirket av nattens hendelser, og legge an den lett patriarkalske dekantonen, men vår etterforsker kunne se det anspente draget rundt den glattbarberte munnen. Var det også antydning til en lett nervøs sitring i hendene? – «Forstyrrer jeg?» spurte Lars Holmes. Dekanen forsikret den eminente privatetterforskeren om at han nettopp hadde gjort seg ferdig med å meditere. – «Da går jeg rett på sak. Som du vet, er Qua tatt av dage på det mest bestialske vis. Qua var glad i å drikke melk, men ikke like glad i å rydde opp etter seg. Det sies at du var svært så misfornøyd med Quas forsøpling av fakultetet?»

Dekanen kremtet og innrømmet at han var lei av å vasse i melkekartonger, men forklarte at drap av kuer stred mot alt han stod for. «Tvert imot, jeg elsket Qua som min egen», sa Søvig, og gestikulerte mot bildet av Ganesha som stirret ut over dekanens kontor.

Etter en lengre utlegning husket Lars Holmes å gratulere Søvig med sitt gjenvalgte dekanembete. Søvig takket ham, fordi det hadde vært en tøff valgkamp mot Gierten og Aarli. Etterforskeren fornemmet en viss bitterhet i Søvigs tone i den korte praten om valgkampen, og lurte på om han fant årsaken da Giertsens navn ble som spyttet ut av dekanens munn. Lars Holmes stusset på om rivaleriet mellom de to mennene strakte seg dypere enn valgkampen.

Til slutt takket Lars Holmes høflig for seg, og skulle til å finne den neste mistenkte på listen; professor Aarli. Som ved et skjebnens sammentreff – eller var det det? - kom hun akkurat halsende inn på dekanens kontor. Lett rødmende i kinnene, og med håret utslått.

Da hun fikk øye på vår eminente privatetterforsker, rygget hun ut av kontoret øyeblikkelig, mens hun høylytt beklaget om hun hadde avbrutt en konfidensiell samtale. I gangen kunne man høre hvordan hun på raske føtter og klakkende hæler gjorde mine til å stikke av fra stedet, men Lars Holmes la på sprang og klarte nå henne igjen ved kontordøren hennes, som hun med dirrende hender hadde åpnet og prøvde å smelle igjen foran nesen på ham. Norges svar på Poirot (dog uten fransk aksent) klarte imidlertid å plassere sin venstre fot strategisk i døråpningen, slik at hun ikke kunne lukke døren. Han lot ikke tid gå til spille og satte sporenstreks i gang med avhøret der i dørsprekken. «DU vet hvorfor jeg er her. Mitt oppdrag er å finne hvem som så tarvelig tok Qua av dage. Jeg har forhørt meg, og funnet ut at Qua hvert år fanget dine studenters oppmerksomhet, og underholdt dem gjennom hele fadderuken. Det sies derfor blant studentene at du flere ganger har uttrykk sterk misnøye, ja enda raseri, og hevdet at Qua og fadderuken ødelegger for faget ditt».

Aarli så seg skremt omkring, før hun dro ham inn på kontoret og behørig lukket døren bak ham.

Deretter, først lavmælt, men så litt mer agitert, innrømmet Aarli at ja, hun var lei av at studentene presterte dårlig, men nektet bestemt for at hun hadde latt det gå ut over Qua. «Jeg ble dårlig på slutten av feiringen, det ble rett og slett for mye champagne, slik at jeg måtte dra hjem tidlig». På spørsmål om noen kunne bekrefte dette, ble hun først helt stile, før hun med tårer i øynene hvisket lavt: «Ja, Søvig og Giertsen.. De sa… de sa… de sa at jeg sang «Nystemten» feil! At jeg alltid hadde gjort det, gikk ned i stedet for opp i toneleie…» Hun så bedende på vår etterforsker. «Skjønner du hva dette ville bety for meg om det kom ut? Synger man «Nystemten» feil i Bergen, får man aldri sjansen i 17. mai-komiteen eller partout-kort på Brann Stadion! «Skjønner. Jeg melder meg igjen om nødvendig».

Lars Holmes snudde på hælen, åpnet døren og kom ut i korridoren, der han nesten kræsjet inn i jussverdenens mest profilerte Twitterkonge. Da han fikk se Lars Holmes, utbrøt han: «Nå unge mann, kommet nærmere sakens løsning?» Lars Holmes sendte ham et høflig men uutgrunnelig blikk, og gled forbi ham i gangen. Mens han la Marthinussen bak seg, kunne han høre ham mumle: ««Affektdrap på symbolfigur – kontroversielt eller konvensjonelt?» Ypperlig tittel på min neste tweet!»

På vei ut for å finne mistenkte nummer 3, kom Lars Holmes plutselig på at han hadde lagt igjen pipen sin på dekanens kontor. Men da han nærmet seg kontoret til fakultetets turgåer-på vidden-in-chief, hørte han opphissede stemmer inne på kontoret.

«Pell deg ut av kontoret mitt, Giertsen.»

«Men det var jo ikke meningen å søle merlot på armanidressen din i går…»

«Det har ikke vært meningen de siste fire gangene Giertsen! KOM DEG UT SIER JEG!»

«Ikke før jeg får avhørt ham, brøt Lars Holmes inn, og satte strengeblikket i jussprofessorene.

«Det blir ikke på mitt kontor!», sa Søvig og henvendte seg tilbake til Ganesha-bildet på veggen.

Etter nok en vandring i jussgangen kom reinkarnasjonen av Harry Hole og Giertsen endelig på avtalerettsprofessorens kontor. Lars Holmes satte seg ned på stolen Giertsen pekte matt på, og fyrte straks løs: «Du vet hva dette gjelder? Vår alles QUA er blitt tatt av dage på det grusomste. Min oppgave er å la rettferdigheten skje fyllest. Jeg vet, mon ami ( her glemte Lars Holmes at han ikke var belgisk) at Qua var glad i å lure de ansatte på fakultetet, og det sies at du mistenker henne for å ha gjemt turutstyret ditt. Ikke bare en gang, men mange! I tillegg skal det ha falt deg svært tungt for brystet den gangen noen klistret en plakat på ryggen din hvor det stod «Jeg hater Byfjellene!», som du gikk rundt med både på forelesninger og storgruppeundervisning».

Da den siste setningen ble uttalt, kunne Lars Holmes se et mørke senke seg over den ellers så joviale professorens ansikt, men han bedyret at han hadde skjønt det var en spøk (om enn svært dårlig) og tatt den deretter. Giertsen innrømmet at han var lei av å kjøpe nytt turutstyr hver uke, og litt indignert over at han nettopp derfor måtte bruke en rosa lue med paljetter denne påsken -men forklarte at da ugjerningen skjedde var han faktisk på nachspiel med Søvig, Aarli, og resten av professorene, og om var det noe han ikke var i stand til, så var det å myrde en ku.

Lars Holmes noterte og analyserte flittig, takket for samarbeidet så langt og gjorde seg klar til å finne den siste mistenkte, JF-leder Selsås, og få avhørt ham. Men idet han snudde seg mot døren, stod skjebnen igjen vår helt bi: Unge Selsås stod in persona i døren. «The Sunny Boy» som alltid, ulastelig frisert og antrukket i en pen italiensk dress med et stenk av dyr parfyme ved tinningene - dog uten kobbelet av hengivne førsteårsstudiner som han vanligvis hadde rundt seg. Også han ble litt paff da han så Lars Holmes, men Giertsens vinket ham inn og strålte som en nypåslått lyskaster. «Der er kontraktkongen og min neste avtalerettslige stipendiat», humret Giertsen. «Heh, jeg kom bare for å tak…» «Ingenting å takke for, det er jo du som er flink gutten min», strålte Giertsen. «Nei, det er det DU som er, herr professor», sa Selsås. Lars Holmes avbrøt farsen og gikk rett til poenget.

«JF-leder Selsås, det er ingen hemmelighet at Qua var bedre likt blant studentene enn deg! Det sies at du faktisk var svært så misfornøyd med Quas popularitet. Dessuten, har du som JF-leder tilgang til JF-kontoret. Når som helst.» Selsås, nå ferdig med smiger og fjesking, fikk ansiktet tilbake i normale folder, og innrømmet glatt at han hadde vært svært så forbitret over at Qua stjal all oppmerksomheten på fakultetet, men forklarte rolig at han hadde et vanntett alibi: Han hadde nemlig brukt den skjebnesvangre natten til å øve til kontinuasjonseksamen i avtalerett. I tillegg la han til: «Det faktum at jeg er JF-leder beviser at jeg ikke er morderen. Qua er jo vår maskot! Hvem sager vel ned den gren de selv sitter på?» . Hvorpå både han og Giertsen lo hjertelig.

Etter å ha observert de mistenktes oppførsel, og hørt på deres historier, kunne privatetterforsker Lars Holmes med sikkerhet konkludere som sto bak forbrytelsen.

Løsning:

Privatetterforsker Lars Holmes satt med beina på bordet og med en pipe i munnen når du gikk inn i hans kontor for å få svar på krimgåten. Han forklarte at det var professor Giertsen som orkestrerte forbrytelsen, men at det var Selsås som gjorde det skitne arbeidet. Det var fem ledetråder som avslørte Giertsen.

Den første ledetråden var Giertsens alibi. Hans alibi strider imot Aarlis alibi, som betyr at en av dem lyver.

Den andre ledetråden er fiendskapen mellom Giertsen og Søvig. De to mennene har et innbitt rivaleri, og fordi liknende tilfeller har skjedd før, tyder det på at Giertsen ødela Søvigs dress med vilje.

Den tredje ledetråden er dekanvalget. Hvis Giertsen ødela armanidressen med vilje, tyder det på at Giertsen var misunnelig på at Søvig ble valgt som dekan.

Den fjerde ledetråden er Søvigs religion. Søvig er hindu, og mishandling av kuer er derfor støtende for ham. Siden Giertsen var sjalu på Søvig for å ha blitt valgt som dekan, orkestrerte han drapet på Injuria for å hevne seg.

Den femte ledetråden er Selsås . Selsås må ta kontinuasjonseksamen i avtalerett, men er likevel en stjerneelev til Giertsen. Denne motsetningen tyder på at det foreligger en særegen relasjon mellom partene. Selsås ser også rufsete ut. Siden ingen kan bekrefte at Selsås øvde til kontinuasjonseksamen, så er det trygt å anta at Selsås ofret å utføre drapet på Injuria mot at Giertsen fikser ham en A på kontinuasjonseksamenen i avtalerett.

Fem på fak - gamledager

Sat, 14 May 2022 20:41:00 GMT

Tekst: Adrian Beglin og Hedda Fodstad Jørgensen

Foto: Hedda Fodstad Jørgensen

Emilie Syvertsen, (20), førstekullist

Var musikken bedre før eller nå?

- Jeg føler kanskje at musikken hadde litt mer særpreg før, mens mye av dagens musikk er veldig ensformig, hvis det gir mening. Samtidig har man kanskje fått litt mer kunnskap om musikk og det mer tekniske, så det finnes større omfang av forskjellig musikk og ulike sjangre. Jeg personlig hører mest på nyere musikk, og da spesielt indie-pop.

Hvilken periode eller hendelse i historien ville du helst dratt tilbake til for å oppleve, og hvorfor?

- Jeg tenker kanskje at 80-tallet hadde vært gøy! Da tenker jeg at livet var litt oppe og nikka, før det stupte litt ned igjen på 90-tallet. Det høres kult ut å prøve skikkelig 80-talls disco, med klærne de gikk med, musikken de hørte på, og hele stemninga bare.

Hvordan tror du arbeidslivet som jurist kommer til å være om 50 år, når vår studietid vil være som "gamledager" å regne?

- Det vil nok helt sikker være enda mer fokus på miljø, og det internasjonale rettskildebildet. Jeg regner med at tekniske nyvinninger også vil ha mye mer å si, hvis du skjønner. Vi trenger helt sikkert like mange jurister da som nå, om ikke fler. Man kan jo se hvor mye jussen har forandret seg mye på bare de siste 20 årene, så jeg vil tro at det vil være et større behov for spesialiserte jurister innenfor rettsområder som EU-rett og miljørett.

Foto: Hedda Fodstad Jørgensen

Eir Helena Bjerkelund Gimse (21), andrekullist

Var musikken bedre før eller nå?
– Jeg synes den var bedre før. Jeg tror det er flere av de eldre sangene som vil være aktuelle lenger. Vi hører jo fortsatt på de gamle slagerne man har husket i 50 år, mens fler av de nye sangene fort blir glemt. Jeg tenker umiddelbart på sånn Pink Floyd, the Beatles, Elvis. Selv har jeg mikset inn litt sånt i spillelistene mine, for jeg tenker sånn: det her er en banger, og det kommer fortsatt til å være en banger om 100 år. Likevel hører jeg nok mest på nyere musikk, selv om jeg mener det er bedre kvalitet på eldre musikk. Nå slippes det jo nye sanger hele tiden, og det blir vanskelig å videreføre alle i livet mitt.

Hvilken periode eller hendelse i historien ville du helst dratt tilbake til for å oppleve, og hvorfor?

– Det hadde vært litt gøy å leve i vikingtiden, fordi jeg vet at i mange tidligere tidsaldere var det ikke så gøy å være kvinne, men i vikingtiden var det ikke så verst i forhold. Alle mennene var ute mens kvinnene fikk være sjef hjemme. Mange ser jo på det som nordmenns storhetstid, og historien virker veldig interessant. Jeg synes norrøn mytologi er veldig spennende også.

Hvordan tror du arbeidslivet som jurist kommer til å være om 50 år, når vår studietid vil være som "gamledager" å regne?

– Jeg tenker at det sikkert blir mye mer digitalisert, og jeg antar at ting blir enda mer overlatt til systemer og maskiner. Det blir nok ikke like personlig behandling av saker. Man vil nok i større grad klare å programmere og finne løsninger så maskiner kan ta seg av ting. Vi kommer naturligvis fortsatt til å trenge menneskelig skjønn i saker også, så det forsvinner neppe helt. Jeg regner også med at det blir mer homogenitet i verdens rettssystemer, og at for eksempel miljørett kommer til å være veldig viktig internasjonalt.

Sebastian Duborgh, (22), andrekullist

Var musikken bedre før eller nå?

– Det er mye større utvalg i dag, så sett at det er så sinnssykt mange flere sjangre å velge mellom, så vil jeg si at det finnes mye bedre musikk i dag. Det er så mange flinke personer! Jeg hører likevel mye på gammel musikk i perioder, og er spesielt glad i spesielt Led Zeppelin.

Hvilken periode eller hendelse i historien ville du helst dratt tilbake til for å oppleve, og hvorfor?

– Jeg mener å ha hørt at i materiell tilstand er det bedre å være middelklasse i dag, enn det var å være keiser for flere hundre år siden. Hvis jeg skulle vokst opp tidligere, og selv om det materielle ikke er alt, ville jeg derfor dratt til 1960-tallet. Alle pilene pekte oppover, og man brente ikke «hekser» på bål lenger heller. Så jeg holder meg på 1960-tallet.

Hvordan tror du arbeidslivet som jurist kommer til å være om 50 år, når vår studietid vil være som "gamledager" å regne?

– Jeg tror det kommer til å være kun vanskelige problemstillinger, spesielt vanskelige avveininger av hensyn, hvor du virkelig må jobbe for å finne rettskildemateriale osv. De enkle vurderingene kommer til å kunne foretas av kunstig intelligens. Det blir mindre manuelt arbeid, så det som etterlates kommer til å være de veldig vanskelige vurderingene.

Foto: Privat

Tomas Skare, (23), Fjerdekullist

Var musikken bedre før eller nå?

– Før. Jeg er veldig glad i rock; Jimi Hendrix, Led Zeppelin og The Beatles etc. så det går mye i det. Når det er sagt produseres det for all del ekstremt mye bra musikk i dag også.

Hvilken periode eller hendelse i historien ville du helst dratt tilbake til for å oppleve, og hvorfor?

– Jeg burde vel egentlig si grunnlovssamlingen på Eidsvoll i 1814, så juristen i meg får si det. Musikeren i meg sier imidlertid Woodstock, mens historikeren sier frigjøringsdagene i 1945 for den euforiske opplevelsen det må ha vært.

Hvordan tror du arbeidslivet som jurist kommer til å være om 50 år, når vår studietid vil være som "gamledager" å regne?

– Bare de siste 50 årene har man sett en enorm økning av rettskilder, spesielt internasjonal rett har eksplodert helt. Asbjørn Strandbakken sier at generalistenes tid i norsk rett er over, og selv om man kanskje må ta det med en liten klype salt, så må vi nok forvente at behovet for spesialisering innenfor retten i fremtiden bare vil øke. Dersom man bruker Tyskland som et eksempel bærer rettssystemet der preg av å være veldig spesialisert. Samtidig er det tradisjon i norsk rett for at domstolene er generalister, noe som naturligvis legger opp til generalistkunnskap hos juristene, mens man i Tyskland har mer spesialiserte domstoler som igjen krever en større spesialisering blant juristene. Det som i alle fall for meg virker klart er at den internasjonale påvirkningen av norsk rett neppe kommer til å avta i fremtiden.

Intervju med Nordtveit og Myklebust

Sat, 14 May 2022 19:35:00 GMT

Tekst: Igor Zacharewicz

Ettersom denne utgaven setter søkelys på gamledager, mente Injuria det var nødvendig å ta kontakt med noen av dem som studerte juss i Bergen for noen tiår siden, og som fortsatt holder koken på Dragefjellet. Valget falt på professorene Nordtveit og Myklebust.

Vil du vite hva som irriterer sindige Ernst Nordtveit eller hvor Ingunn Myklebust festet som student? Vel, i så fall bør du lese videre!

Injuria møter professor Nordtveit på hans kontor, innredet i stilen «bruktbokhandel». Han aner ugler i mosen, og spør om vi har kommet for å intervjue gamlehjemmet. Vi svarer halvveis bekreftende på spørsmålet, men presiserer at vi ønsker å høre hvordan det var å være student og ansatt før i tiden.

Foto: Det juridiske fakultet

Fortell hvordan du kom inn i jussens verden.

Ernst lener seg tilbake, og begynner fra start.

Jeg er en bondegutt, ingen i familien hadde høyere utdanning. Jeg var usikker på hva jeg ville studere, tenkte litt på historie og arkeologi, men fikk opp øynene for jussen på gymnaset, i forbindelse med at folk fra UiB presenterte denne utdanningen på et orienteringsmøte. Da jeg kom ut fra militæret, stod det klart at jeg ville satse på juss.

I utgangspunktet var det nok advokatrollen som fristet mest, jeg hadde i alle fall ikke planlagt å bli professor. Jeg fullførte første avdeling med gode karakterer, og en seminarlærer kontaktet meg på lesesalen og tipset om en ledig stilling som vit.ass. Jeg skrev en artikkel i Jussens Venner i løpet av studietiden, og senere også en særavhandling, noe få gjorde den gangen. Dette gjorde at jeg fikk smaken på forskerlivet, noe som til slutt førte helt fram til en professortittel.

En slik framgangsmåte er kanskje ikke helt typisk for hvordan rekrutteringen foregår i dag, men man må huske på at det juridiske fakultetet i Bergen var ganske nytt på 70-tallet, samt at kullene var små sammenlignet med i dag, typisk rundt 30 stykker. De som utmerket seg, ble fort lagt merke til.

Hvordan var studiehverdagen utenfor fakultetets vegger? Var det piker, vin og sang?

Ernst smiler lurt.

Piker fantes det på jusstudiet, men selvsagt langt færre enn det som er tilfelle i dag, hvor jentene utgjør majoriteten. Når jeg tenker tilbake, så vil jeg likevel anslå at rundt en tredel av min vennegjeng bestod av jenter. Verre var det med kvinnelige lærere - det tok lang tid før de gjorde sitt inntog på kontorene.

Vin og sang ble det også tid til. På Kalfaret hadde Juristforeningen et lokale hvor det ble arrangert diverse festligheter annen hver fredag, og det kunne gå nokså hardt for seg ved enkelte anledninger. Samme lokale ble også brukt av en forening for homofile, og det hendte at folk tok feil av datoene, uten at noen av partene hadde nevneverdige problemer med akkurat det…

Det fantes selvfølgelig ikke så mange tilbud for jusstudentene som det vi har i dag, først og fremst fordi vi var langt færre. Vi var uansett en sammensveiset gjeng, hvor byfolk og bondegutter holdt sammen. Det fantes også noen som møtte opp på lesesalen i jakke og slips, uten at vi lot oss imponere nevneverdig av slikt. Arbeid ved siden av studiene var uvanlig, men det var nok først og fremst fordi arbeidsmarkedet på den tiden var annerledes enn i dag. Det fantes stipendordninger, men det var også vanlig å ta sommerjobb og få litt hjelp hjemmefra. Akkurat det kjenner nok mange seg igjen i også i dag.

Fortell litt om utviklingen på det juridiske fakultetet i Bergen fram til i dag.

Ernst blir ivrig. Han kaster om seg med berømte juristnavn med stor pondus, og man forstår fort at han har vært med på mye

En stor forandring kom med datamaskinenes og digitaliseringens inntog. Selv hadde jeg ansvaret for IT-satsingen ved fakultetet på 80-tallet. Jeg var jo ung på den tiden, og synes forandringene var spennende. Et par av de eldre lærerne mestret aldri overgangen, mens andre grep dette på en imponerende måte.

Senere var jeg dekan i ti år, hvor jeg hadde noen hjertesaker jeg jobbet ekstra hardt for. For det første fikk vi innført studieordningen med eksamen etter hvert fag, i stedet for den tidligere ordningen med eksamener som omfattet mange fag.

Det er altså deg vi kan takke for de ukentlige, skriftlige arbeidsoppgavene?

Ja, delvis. Tanken bak var å få ned strykprosenten. Tidligere hendte det at strykprosenten på andre avdeling var på 60%! Mange av de som droppet ut, ville garantert ha gjennomført hvis studiet hadde vært bedre strukturert.

Videre var jeg veldig opptatt av å få i gang ordningen med utveksling til utlandet. Før 1995 var det ingen utveksling, men etter hvert dro noen få til København. I dag samarbeider vi med mange universiteter rundt om i verden, og før pandemien hadde vi en stor utveksling. Jeg er stolt av å ha bidratt til dette!

Til slutt må jeg også nevne opprettelsen av de ulike forskergruppene vi har ved fakultetet.

Alt i alt må jeg si at utviklingen har vært veldig positiv. Studentene har et bedre tilbud enn det vi hadde, i tillegg til at dagens lærere har en langt bedre pedagogisk opplæring. Samtidig tror jeg at dagens jusstudenter opplever større press, særlig når det kommer til karakterer.

Du ser tydeligvis nesten bare gode ting ved utviklingen. Er det ikke noe som irriterer deg ved dagens studenter eller samfunn?

Injuria oppfordrer Ernst til å bli en gammel grinebiter og fyre løs mot alt og alle - her er det tillatt å være politisk ukorrekt!

Jeg er faktisk en provaktør, av og til må jeg bite meg i tungen. Det som irriterer meg i samfunnet er krenkehysteriet. Det må være lov å ha meninger og å spissformulere disse! Jeg ønsker at studenter skal bli mer selvstendige, ha mer selvtillit og tørre å lufte egne tanker og meninger. Samtidig irriterer det meg at nivået på den politiske debatten har falt, den har blitt for lite faktabasert, mer som underholdning å regne.

Karaktersystemet på jussen er jeg heller ingen stor tilhenger av.

I de påfølgende minuttene legger Ernst ut om ulike karaktersystemer, basert på bokstaver, desimaler, hieroglyfer og stjernetegn.

Har du noen avsluttende tips til dagens studenter?

Ikke vær så opptatt av detaljene, men se sammenhengen og de store linjene. Lover endres hele tiden samtidig som den teknologiske utviklingen skjer raskt. Det vil være behov for spesialiserte jurister og selvfølgelig jurister som behersker flere språk – selv angrer jeg på at jeg ikke la mer innsats i franskundervisningen på skolen.

Husk også å se jussen som en brikke i en helhet, som et vitenskapelig verktøy som skal bidra til å føre samfunnet framover.

Noen dager senere møter Injuria professor Myklebust. Hun smiler om kapp med vårsolen, antageligvis fordi hun gleder seg til å bli intervjuet av oss. Vi setter oss ned og gir henne en kort innføring om bakgrunnen for intervjuet, deretter går vi rett på sak.

Hvorfor begynte du å studere juss?

Ingunn tenker seg om en stund, det virker som hun fortsatt den dag i dag ikke helt vet svaret.

Jeg begynte faktisk først å studere ved lærerskolen på Volda, mer bestemt idrettslinjen, men fant vel fort ut at jeg ikke ville bli lærer. Deretter ville jeg egentlig studere økonomi og administrasjon i Molde, men snublet på en eller annen måte inn dørene på juridisk fakultet i Bergen. Tenkte i grunnen å bare prøve ett år først, for å se om dette var noe for meg. Utover i studiet fikk jeg mer troen på at dette var noe for meg. Etter tredje avdeling søkte jeg om å få skrive junioravhandling innenfor kommunalrett, og kom på denne måten inn i en stilling som Juniorstipendiat.

Hvordan var det å være student på 90-tallet?

Føles nesten som om det var i går, utbryter hun.

Det var i alle fall lettere å komme inn på studiet! I dag er karakterkravene så høye, at jeg frykter at mange potensielt flinke jurister aldri får sjansen til å studere juss. Kanskje gjelder dette i særlig grad gutter, som i gjennomsnitt er litt mindre «skoleflinke» enn jenter. I lengden kan dette være uheldig, særlig hvis kjønnsfordelingen blir veldig skjev.

Miljøet var veldig bra. Jeg kom fort inn i en kollokviegruppe, noe jeg følte var til god hjelp gjennom studiene. Så var det faktisk slik at jeg møtte min ektemann på jusstudiet! Vi fant god hjelp i hverandre når vi løste oppgaver og diskuterte juss.

Undervisningen var kanskje litt annerledes?

Joda. Datamaskiner var ikke allemannseie, og internett var helt i startfasen. I Storgruppene brukte underviserne overhead og lysark, mens vi skrev notater samt alle innleveringer og eksamener for hånd. Jeg husker at jeg anskaffet en datamaskin etter andre studieår, men den var jo mest som skrivemaskin å regne.

Skulle vi slå opp i rettskilder, måtte vi lete på biblioteket. Det føltes veldig omstendelig hvis man sammenligner med de muligheten lovdata og internett gir i dag, men det å faktisk holde et forarbeid i hånden kanskje gjør at du husker innholdet bedre. Jeg abonnerte også på Norsk Retstidende, samt overtok samlingen til min far, og hadde på den måten oversikt over viktige høyesterettsdommer. Rettskildesituasjonen for dagens studenter er jo langt mer omfattende, særlig sett i lys av rettens internasjonalisering.

Det fantes også færre lærere den gangen, og de hadde ofte travle dager. Ville vi ha kontakt med dem måtte vi banke på kontordøren, så terskelen for å ta kontakt var veldig høy. Det er nok lettere for studenter å ta kontakt i dag, for eksempel ved å sende en e-post.

Vi hadde heller ikke arbeidsgrupper og innleveringer, slik dere har i dag. Det fantes frivillige fakultetsoppgaver man kunne skrive og få tilbakemelding på - et tilbud de fleste studenter benyttet seg av. Det var også ganske vanlig å betale advokater for å rette oppgaver vi hadde skrevet.

Så var det slik at vi bare hadde fire eksamensperioder i løpet av de seks årene. Dette gav lange flater til lesing, som var veldig bra, men kunne jo også være noe stressende. Det var relativt mange eksamensdager samlet sett, slik at det var rom for noen bommerter. Jeg husker at jeg på første avdeling skrev en skikkelig dårlig praktikum, men så deretter en god teori, slik at summen faktisk ble ganske bra. Det er uansett viktig å huske på at man ofte lærer aller best av de dårlige eksamener man gjør!

Men nå over til det viktigste; fortell om det sosiale liv utenfor studiet.

Ingunn begynner å le, tydeligvis kommer de gode minnene strømmende.

Jeg og et par andre bodde i et kollektiv i Nygårdsgaten – en slitt kåk med skjeve gulv! Det positive var at den lå sentralt, noe som gjorde det til en naturlig møteplass for folk som var på byen. Ettersom vi beboere studerte ulike ting, så ble man også kjent med andre enn kun jusstudenter. Vi hadde det veldig morsomt i Nygårdsgaten! Etter hvert flyttet jeg og kjæresten min til en bopel som lå i etasjen over en pizzarestaurant, hvor vi også jobbet. Dette var jo praktisk, da de bare kunne rope hvis de trengte oss.

Ellers ble det tid til fjell- og skiturer, både i Bergen og andre steder. Fotball og volleyball var jeg også med på.

Til slutt kan du kanskje fortelle om tiden som Juniorstipendiat?

Ja, det vil jeg gjerne, særlig fordi det kanskje kan inspirere studenter til å skrive stormaster!

Først vil jeg si at flere av dagens ansatte var Juniorstipendiater på slutten av 90-tallet. Miljøet var helt fantastisk, og det er nok en del av grunnen til at flere av oss fant veien tilbake til fakultetet etter å ha jobbet ute i samfunnet, enten som advokater, dommere eller i forvaltningen, som jeg. Vi hadde det mye moro sammen, både faglig og sosialt.

Her må jeg få lov å trekke fram Jan Fridthjof Bernt, ettersom jeg hadde mye kontakt med ham i tiden som Juniorstipendiat innenfor kommunalrett. En veldig raus og kunnskapsrik person, som mer enn gjerne delte kunnskapen med oss. Det var en særdeles lav terskel for diskusjoner, hvor han stadig utfordret oss og fikk oss til å føle at vi kunne bidra. Videre må jeg også nevne inspiratoren Nils Nygaard, og min veileder og mangeårige kollega Ernst Nordtveit.

Til slutt vil jeg oppfordre studenter til å skrive stormaster. Opplegget er bedre organisert i dag enn under min tid, hvor vi måtte prøve oss litt fram. Veiledning og oppfølging vil du få, samtidig som du blir del av et spennende og hyggelig miljø.

Foto: Privat. En stolt professor Bernt sammen med Juniorstidendiatene Nini Ring, Ingunn Myklebust og Svein Hågård.

Into the Pederverse

Sat, 14 May 2022 19:21:00 GMT

Tekst: Christoffer Saastad

Jussen har gått gjennom mange versjoner av Peder Ås, men hva skjer når de endelig møtes?

Solen sto akkurat langt nok oppe i øst til at den rakk å strekke en lang, gylden finger gjennom gardinglippen i stuevinduet. I rommet innenfor strakte fingeren seg lenger og lenger over den utstrakte kroppen som lå på sofaen. Da den til slutt nådde kinnet til Peder Ås, føltes den like varm og myk som Marte Kirkeruds hender. Leppene til den sovende Peder tegnet et smil i de minuttene det tok før sollyset nådde langt nok inn i rommet til å lirke øyelokkene hans åpne.

I de siste sekundene mens oppfatningen av drømmer og virkelighet var sammenblandet, innbilte Peder seg at det var Marte som sto over ham. Håret hennes strålte som hamret gull. Det tok ham noen sekunder før han innså at han lå der alene med solen over seg.

Så slo virkelighetens erkjennelse ham like hardt som et ekspresstog kommende i 160 km/t.

Marte var borte. Barna var borte. Borte hos den jævelen Lars Holm. Valget av uttrykksmåte - om de hadde rømt bort eller flyttet ut - ville vel avhenge av om det var Peder eller Marte man spurte om bruddet.

Peder følte derimot at han bare kunne bebreide seg selv. Han hadde vært for godtroende. Det fantes for få navngitte menn i Lillevik til at Peder noen gang skulle tro at det var aktuelt å finne Marte i heit omfavn med naboen på badegulvet. Peder hadde følt en trang til å kaste opp om det ikke var for at han hadde falt i søvn på tom mage.

Solen hadde steget såpass langt opp på himmelen at det ikke lenger var lett å si hvor mye klokka var. Øynene til Peder festet seg på mobilen på stuebordet. Den lå akkurat for langt unna til at han kunne klare å fiske den til seg fra sofaen. Han mobiliserte et irritert grynt i det han skjøt seg opp på to bein for å hente den, og snublet i den glemte Jack Daniels-flasken gårdagens versjon av ham selv hadde plantet i en blindsone nedenfor sofaen. Han tok seg imot med begge hendene på stuebordet. Aktiviteten hadde fått hodet hans til å spinne hardere. Helt edru hadde tydeligvis ikke nattesøvnen gjort ham.

Likevel kjente han at han trengte å roe nervene. Selvbevisstheten alkoholen hadde holdt i sjakk hadde begynt å returnere, og om man ikke gjør noe med det begynner man fort å stille spørsmål om ting man helst skal ønske å holde glemt. Det er ingen som finner glede av å grave opp gamle lik.

Det var jaggu godt at Peder hadde noen selvgitte resepter som hjalp ham med å sette selvbevisstheten på vent. Når det gjaldt Peders første form for selvmedisinering, hadde måten Jack Daniels-flasken klinget da den traff bakken gitt ham nyss om at han hadde tømt den for sine siste dråper kvelden før. Det var ikke lenger noen hjelp å finne der. En gjenkjennelig rektangulær pappform i venstre jeanslomme forvisset ham derimot om at det ennå var håp om land i sikte for hans andre måte å selvmedisinere. Bingo.

Peder lente seg tilbake i sofaen med den nyvunne sigaretten like tilfreds som en unge på vei ut fra tannlegekontoret med en ballerinakjærlighet mellom leppene. «Kan jeg bomme?», lød det fra en stemme bak ham. Under normale omstendigheter hadde nok ikke Peder hatt noe imot det, hadde han bare først rukket å fordøye informasjonen om at en fremmed mann plutselig sto rett bak ham i hans eget hjem. Peder kastet seg opp på beina, og løp så langt som en hel halvmeter, hvor han slo kneet i stuebordet og fløy hodestups over til den andre siden. Denne gangen klarte han ikke å ta seg imot med hendene.

En skikkelse gikk rundt bordet til dit Peder lå fortumlet på gulvet. Han gikk i en lang, hvit kappe som fikk det til å se ut som at han hadde kommet rett fra en seanse i det saudi-arabiske hoffet, men med et skjerf som holdt ansiktet hans innpakket som en rutete rød-hvit julepresang. En glippe i skjerfet avslørte et par blå øyne.

«As-salam alaykom, Peder Ås.», sa mannen, mens han gikk ned på et kne ved siden av ham.

«Hvem er du?»

«Ikke vær redd.»

«Det var ikke et svar.»

Mannen tok sakte hendene opp til ansiktet, og begynte å løsne skjerfet i lange runder. Til slutt var det et nakent og gjenkjennelig ansikt som lente seg over Peder.

Peder åpnet og lukket munnen flere ganger. Han ville forsøkt å løpe hvis ikke det forrige forsøket hans nettopp hadde feilet så miserabelt.

Det var som om hans eget speilbilde stirret ned på ham.

«Jeg er deg, Peder.»

«Jeg skjønner ikke.»

«Du ville ikke være den første.»

«Hvorfor går du kledd som en Aladdin-statist?»

«I min tid kjempet jeg for Al-Shabaab.»

«Hæ?»

«Ikke tenk på det.»

Saudi-Peder reiste seg opp og gestikulerte mot sigarettpakken som fortsatt lå på stuebordet. Peder nikket. Han tente en, og tok et dypt drag.

«Peder, har det noen gang slått deg at du lever i en løgn?»

«Hva?»

«Selvsagt ikke, og jeg bebreider deg ikke. Historien din er ikke skrevet ferdig. Si meg Peder: Hva er målet ditt med livet nå?»

Peder så ikke noe behov for å lyve til seg selv.

«Komme meg tilbake til Marte. Tilbake til barna mine.»

«Du kan aldri få dem tilbake, Peder. De var aldri dine. Din skjebne ligger ennå i Allfaderens hender.»

«Allfaderen?»

«Åh, han går under mange navn. Ingen vet egentlig mye om han. Jeg var aldri en religiøs mann, men det er den eneste skaperen av våre univers du trenger å kjenne til.» Han tok et drag av sigaretten som en naturlig kunstnerisk pause. «Jeg lette hele livet mitt etter mening. Det var det som førte meg til Al-Shabaab. Men det viste seg at Allfaderens plan for min eksistens ikke strakte seg lenger enn tiden på MS GetAway.» Han spyttet. «Ikke at det betyr noe nå.»

Peder åpnet munnen i avsky, men valgte etter brøkdelen av et sekund å lukke den igjen. Han hadde en følelse av at dobbeltgjengeren ikke ville like å bli avbrutt.

«Min skjebne har utgått. Se på meg som et spøkelse. Som en gjenglemt, utrevet side fra en gammel bok. Skjønner du hva jeg prater om, Peder?»

«Nei.»

«Snart vil du det. Det kan ikke være lenge igjen nå.»

«Til hva da?»

Saudi-Peder la hodet på skakke, og rullet på jekslene mens han tenkte, som om han tygde på spørsmålet som et fint biffstykke. Til slutt spredte leppene hans seg til noe som nesten liknet et smil: «Din død, Peder, selvsagt.»

«Du er gal.»

«Sletters ikke utenkelig. Men det finnes en logikk i alt, for den som er villig til å lete godt nok. En separert kone, som har dratt med barna på slep. Si meg, Peder: Har du også andre barn enn de med Marte?»

Peder klarte ikke å svare, men masken av skam som plutselig sto skrevet over hele ansiktet avslørte ham.

«Åh, dette er for bra. Allfaderen har kanskje overgått skriveferdighetene sine denne gangen. Utfallet ditt nå kommer til å lede til et, ja, hva er et passende ord? Et rabalder?» Han drev de to sammenpressede håndflatene sine fra hverandre, for å simulere en eksplosjon.

Peders raseri klarte å mobilisere ham opp på to bein, men lenger kom han ikke, da han brått kjente det stramme seg i brystet. Han klamret seg til bordkanten i et desperat forsøk på å holde seg oppreist. «Hjelp meg…», var alt han klarte å stotre ut.

«Jeg ser nå hvordan historien din kommer til å ende, Peder. Vi begynner visst å gå tom for tid.» Han fant et familieportrett med Marte Kirkeruds ansikt som et passende sted for å stumpe sigaretten.

«Jeg beklager, Peder. Det er ingenting jeg kan gjøre for å hjelpe deg. De tjenestene har allerede din venn, Jack Daniels, gjort for hjerteinfarktet ditt.»

Peder mistet grepet om bordet da brystet strammet seg hardere. Han sank hjelpeløst ned i gulvet, som et lite barn lagt i et varmt bad. Ingen ord ville forlate munnen hans.

«Jeg får ingen glede av å se deg slik. Reisingen jeg gjør mellom våre univers er vanligvis trivelig. Det var bare synd at du er dømt til en så dyster skjebne. For en stund siden reiste jeg til et univers hvor en Pedro Åscobar holdt en legendarisk grottefest! Pedro Åscobar, kan du tro det? Allfaderen er ikke helt uten humor, det skal han ha. Det var sabla gøy så lenge det varte, før folk begynte å gå i bakken. Bokstavelig talt. Egentlig en stygg affære, når jeg ser tilbake på det. Men så er reising er som en blind date, som vår mor pleide å si. Man vet aldri hva eller hvem som møter en.»

Med Peder liggende på gulvet, tok Saudi-Peder skrittene mot stuedøren. «Men hør på hvordan jeg traver av gårde som en gammel kjerring. Tenk på noe annet enn meg i tiden du har igjen, Peder.»

Rommet hadde blitt stille da dørhåndtaket klikket igjen bak ham.

Spørsmål 5: Hvem har krav på arv etter Peder Ås?

Professor Arve I. Kéndriit satte et spørsmålstegn bak setningen, og lente seg fornøyd tilbake i kontorstolen. Han likte ikke å skryte, men dette kunne muligens bli den beste arvfam-eksamenen han hadde skrevet per dags dato.

Lavterskel i knipe: Juridisk kunstklubb

Sat, 14 May 2022 14:05:00 GMT

Tekst og foto: Truls Wegner Hodt, Eilert Midttun Rostrup og Erik Mikal Midelfart Hoff

Nei det måtte kanskje skje. Selv om jussen har ett hundre og fjaksen ulike idrettslag med enda flere sportsjunkier, er det faktisk mulig at noen studenter ikke er så glad i sport. Det er faktisk ikke slik at alle som studerer juss digger å måke vann på sjøen, eller digger å kaste ball med sommerfuglhåver og late som om at de går på Blue Mountain State. Nei, jussen trenger faktisk et tilbud for de kreative. De som bruker alle regnbuens farger på markeringer i Lovdata. De som ser på Pus.jur som en kilde til høykvalitets garn, og de som utpensler rettsregler på bakgrunn av NAV-praksis og HFMs twittermeldinger. Og for disse menneskene, har endelig noen kommet med en hjelpende hånd.

I vår fikk Juridisk Kunstklubb sin etterlengtede fødsel, og undergruppen skal fylle et tomrom i livene til mang en stud.jur som revurderer sitt studievalg.

I tradisjon tro skal også dette nye JF-barnet veies, måles, blodtestes og gentestes. Lavterskel-gutta må selvfølgelig vurdere om kunstklubben er noe for den vanlige student eller om man må være sønn av Odd Nerdrum for å delta. Vi spør; er egentlig Juridisk kunstklubb LAVTERSKEL?!

På en bakfull blåmandagskveld møtte Lavterskel-gutta opp på påskeverksted med Juridisk kunstklubb på Straffbar. Utgangspunktet var dårlig – det å skulle male detaljerte påskeegg med alkoholabstinenser og dagen-der-på briller er ikke en oppskrift på suksess. Dette sto imidlertid ikke i veien for at Lavterskel-gutta skulle gjøre sitt ytterste for å lage pynt våre mødre skal få i bursdags- og julegave i flere år frem i tid.

Som alt ellers i livet sto det ikke på ambisjoner eller planer for påskeeggene. Lavterskel-gutta gikk i gang med eggene med samme giv som når vi entrer dansegulvet på Lille etter tretten tequila-shots. Som alltid var heller problemet utførelsen.

Truls gikk inn for å male det engelske flagget etter inspirasjon fra én ukes binging av Downtown Abbey og Bridgerton. Han fikk låne litt blåfarge av Erik; og der var kardinalfeilen gjort. Som en notorisk fargeblind hadde Erik selvfølgelig blandet fargen lilla . (PS: Dette kan dere også se fra at Erik tok nesten alle bilder fra kvelden i svart/hvitt uten å legge merke til det). (PPS: De ekstra observante leser vil nok også stille seg spørsmålet om hvorfor Truls behøvde blåfarge til engelske flagget i det hele tatt. Dette er et spørsmål som på samme måte som spørsmålet om hva som egentlig ligger i å “bare ta én pils”, nok bør stå ubesvart.) Eilert så selvfølgelig sin mulighet, og rakket med dødelig presisjon ned på den mislykkede fargeleggingen. Med ett forsvant smilene. Eilert skjønte straks at han aldri burde tatt den joken i hans “fucking mouth”, og måtte som enhver komiker i 2022 tåle en aldri så liten “bitchslap”. Jaja, HVA MAN IKKE GJØR FOR KUNSTEN!?!

Påskeverkstedet og kunstklubben fikk frem egenskaper vi ikke trodde lå i oss. Før påskeverkstedet, var Eilerts største prestasjon at han sjarmerte en jente i senk ved å bygge et 2 meters høyt tårn med øl-bokser på nachet i juleferien. Når Eilert nå hadde ambisjoner om å toppe dette med et blomsterprydet påskeegg, var det mange som tvilte og fikk øyenbryn som forsvant godt opp i hårfestet. Men TVILERS gonna TVIL, og SKRYT må gis der SKRYT skal gis. Det var ikke et eneste “kunsthode” som ikke snudde seg for å beskue blomster-egget. Egget funket faktisk bedre for å få oppmerksomhet enn sjekkereplikken “Halla, jeg studerer juss” på Lille. Så til de som sier sånn: “Aaaaahhh fakk, jeg får ikke vist meg nok frem på Kunstklubben”, til de sier vi at: “Yo no bro, fo sho får du mæd mojo i Kunstklubben!”. Kunst bygger mer karakter enn 14 timer dagen i Gamlebygget noen gang vil gi.

Men for å spole tilbake. Selv om vi var fullt i gang med å male påskeegg, slo det oss at vi hadde en oppgave her. Vi skulle jo vurdere om Kunstklubben var lavterskel! MEN, hvordan skal man vurdere om noe er lavterskel når det ikke er noen konkurranse? Det er ingen konkurranse om «beste egg», ingen konkurranse om beste gjengivelse av Jan Erik Volds Kulturuke , og ei heller konkurranse om best Aune Sand imitasjon. Tydeligvis var alt fritt her! Alle kunne gjøre hva de ville! Da slo det oss. Kunne dette være den hellige gral av Lavterskel? Et sted der det ikke finnes en terskel, og der alle kan bare komme!?!

Når vi tenker tilbake, stemmer sistnevnte påstand mer og mer. Kunstklubben er en gjeng som passer både for den som bare vil hoppe innom, og den som har en helt spesiell brennende lidenskap for kunstens verden. Selv om vi kanskje ikke har et brennende ønske om å skape og leve for kunst som provoserer, engasjerer og motiverer, har vi fremdeles et behov for litt av det i studiehverdagen. Da kan man hoppe innom Kunstklubben - ta en kjeft kaffe, male et par streker, og henge med en superhyggelig kunstglad gjeng på kvelden.

Nei det måtte kanskje skje at Kunstklubben kom til jussen. Og man må ikke være sønn av Odd Nerdrum for å være med! Det er faktisk…. Lavterskel.

Fantastisk revy - ikke sant?

Fri, 13 May 2022 11:36:00 GMT

Tekst: Malin Eriksen

Foto: Eilert Midttun Rostrup

Plakater med spørsmålstegn fyller Dragefjellets vegger og dodører. Tiden er kommet for å samle Dragefjellet på Straffbar for årets revy. Temaet er «Ikke sant?», og handler om hvordan vi midt oppi havet av informasjon skal kunne klare å luke ut hva som er sant og ikke.

Etter å ha sett konsept-traileren ante jeg ikke hva jeg skulle forvente av årets revy. Som et spørsmålstegn gikk jeg inn i salen og som et enda større spørsmålstegn kom jeg ut, men med vondt i magen etter alle latterkulene. Som forventet leverer Jusrevyen nok en gang en uforglemmelig aften.

Revyen byr på en buffé av svært varierte sketsjer med noe for enhver smak. Det kommer tydelig frem at revyen er av og for jusstudenter gjennom massevis av små interne referanser og noen sketsjer som man rett og slett må gå på jussen for å forstå. Men spør du meg traff disse spikeren på hodet.

Vi blir blant annet dratt inn i et avhør av en psykopatisk kriminell som gir tvilsomme forklaringer for sine drap på bestemte familiemedlemmer. Den kriminelle uttrykker at: «Hvem som helst kan drepe, men bare jeg kan drepe de riktige personene og skape verdens vanskeligste arverettslige problemstillinger». Det kunne høres fra salen at denne sketsjen traff rett i juss-hjertet.

Men revyen viser at de kan lage humor på langt mer enn bare juss. Vi dras med inn i alt fra indre-konflikter i Taliban-styret, konspirasjonsteorier, en full sjømanns poesi og en tankevekkende og morsom duett mellom Europa og Afrika til melodi fra «Kamilla og tyven» om at Europa heller vil gi egen befolkning tre doser enn å hjelpe Afrika å vaksinere sin befolkning. Stor applaus til årets manusforfattere for enorm mengde kreativitet.

Skuespillerne i årets revy var helt utrolige og levde seg inn i et hav av ulike roller. Ta for eksempel mannen og legenden Viktor Kasa, som viste frem sin bredde ved å spille alt fra konspirasjonsteoretiker, skoleunge, sjømann, psykopat og brannvernansvarlig.

Musikken i årets revy var av en annen verden. Variasjonen, stemmene og bandet fikk meg flere ganger til å glemme at jeg var på en revy og en ikke konsert. Vi fikk høre alt fra gamle klassikere som «Jag trodde änglarna fanns» til nyere hits som «Good For You». Jeg tror faktisk også at de var innom hardrock-sjangeren på et tidspunkt, og den allerede imponerende sangerinnen Isa Shillington viste at det virkelig ikke er noe stemmen hennes ikke klarer ved å sette i gang med «Screaming».

Det eneste jeg har å utsette på årets revy er at i innledningssangnummeret og sluttnummeret hvor det virkelig slås til med trøkk «klarer vi ikke å få med oss alt» ettersom skuespillernes stemmer i store deler av sangen, med samme slagord, ikke høres over musikken fra bandet. Men koreografien og entusiasmen gir likevel et salig show.

Det kommer klart frem at utallige arbeidstimer er lagt ned i å få i stand denne revyen, og alle involverte har all grunn til å være stolte av resultatet. Jeg gleder meg allerede til neste år!

Terningkast: 6

Hold av 19. mai: Dragedagen!

Tue, 10 May 2022 12:51:00 GMT

Tekst: Christoffer Saastad

Det var ikke uten grunn at Injuria ble bedt om å bidra til publisiteten rundt et av årets mest etterlengtede arrangementer på jussen: Dragedagen. Om du er som meg, er dette noe du frem til ganske nylig ikke visste noen ting om. Jeg intervjuet JF-leder Marcus Selsås og CF Bergen-leder Gustav Woie om spørsmålene vi alle lurer på om opplegget 19. mai.

Har Dragedagen blitt arrangert før, er det noe dere har fått inspirasjon av, eller er det et helt nytt konsept?

Marcus: Nei, Dragedagen har aldri blitt arrangert før, og om det blir arrangert igjen er uvisst fordi det har kommet i stand for å markere at vi er ferdige med en litt rar tid. Og det kom til fordi vi i foreningene og fakultetet har veldig lyst til å samle studentene til et arrangement for å markere at vi er tilbake til normalen.

Hvordan var det dere fikk ideen til arrangementet? Er det noen spesielle som kan ta på seg æren, eller var det et fellesprosjekt hele veien?

Gustav: Hvis det er noen som skal ha æren, så er det vel Øystein Iversen, innleder Gustav med en ærlig latter. Det var i hvert fall fakultetet som tok det ordinære initiativet, og som sa at vi har noen midler, og at vi ønsker å gjøre noe svært ut av det.

Det kan godt være at det var Emilie Haugo som umiddelbart tenkte «la oss lage en festival», men vi fikk jo alle sammen tanker om at nå har vi muligheten til å gjøre noe litt a la Justivalen i Oslo. Det var en flott måte å lage et fellesarrangement som kan samle flest mulig studenter.

Hva er Dragedagen, hva ligger på agendaen, og er dette ment å vare hele dagen?

Marcus: Ja, Dragedagen er fra kl. 08 om morgenen til forhåpentligvis 08 neste morgen, hvis det er ønske for det. Det begynner litt diverse faglig og sosialt på dagtid. Alle foreningene har ansvar for ulike deler av programmet. Vi skal blant annet ha grilling ute, vi skal ha bading og frokost, vi skal ha quiz på Straffbar, live podcast med PodJur på Straffbar, og så er det Kulturhuset på kvelden.

Det minner meg litt om et forsinket påskerenn dette her, der vi hopper fra post til post?

Marcus: Ja, det blir hektisk for de som ønsker å holde på hele dagen. Så det er bare å slenge seg på.

Det er noen artister som skal opptre, men så langt er det særlig en headliner som holdes hemmelig. Er det mulig å få et lite hint om hvem dette kan være?

Marcus: Ja, hva skal hintet være da? Det er i hvert fall en person som spiller musikk, sier Marcus, og vi må alle le.

Det er i hvert fall en person som jeg tror at en god del har kjennskap til, og forhåpentligvis vil noen bli positivt overrasket, følger Marcus opp med et lurt smil om munnen. Det blir en grand release av denne personen i Søvigs førstkommende og årets mest etterlengtede fredagshilsen.

Er det noe dere ønsker å runde av med?

Marcus: Det som jeg synes at er fint er at alle vi ulike foreningene har gått sammen om å arrangere dette. Vi har blant annet JussNavigatørene som har invitert en kristenkonservativ redaktør som skal komme og ha foredrag, ELSA som arrangerer engelske og internasjonale foredrag, og MinoJur som stiller med opplegg. Forhåpentligvis har vi noe som fanger om hele studentmassen, fordi vi har så mye ulikt. Og så er det veldig gøy å se at et så bredt samarbeid mellom foreningene har fungert veldig bra.

Gustav: Jeg kunne jo nevnt det at folk savner mye informasjon om arrangementet, men at vi liker at det er noe mystiske ved det. Det er ikke nødvendigvis et gjennomtenkt valg, men vi liker at det har blitt sånn, litt mystisk! Vi ler.

Marcus: Man trenger ikke å vente mye lenger, for denne uken kommer det til å eksplodere med informasjon på sosiale medier.

Det skulle ikke mye overbevisning til for å få Injuria til å holde av datoen 19. mai. Kommer vi til å se deg der også?

Mannen bak navnet: Erik Thyness

Sun, 13 Mar 2022 20:30:00 GMT

Tekst: Eir Helena Bjerkelund Gimse og Julie Xiaoxin Isene

Bakgrunn

Erik Thyness ble i 2019 utnevnt som dommer i Norges Høyesterett. Tidligere har han arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro, juridisk direktør i Hafslund Nycomed og som partner i Wiersholm. Vi har vært så heldige å få intervjue Dommer Thyness om ambisjoner, livet som høyesterettsdommer og annet spennende. Len deg tilbake, og bli bedre kjent med mannen bak navnet: Erik Thyness.

Foto: Privat

Ambisjoner

Hva tenker du på når jeg sier ordet «ambisjoner»?

Jeg tenker på mål man setter seg, og forsøker å realisere. Ambisjoner kan imidlertid være så mangt. De kan være på det personlige plan, det fysiske plan og på det karrieremessige plan. Videre er det knyttet ambisjoner til innholdet i karrieren. Dette kan være ens egne faglige ambisjoner eller etiske ambisjoner.

Hvorfor begynte du å studere juss?

Jeg hadde tenkt på mye underveis, og interesserte meg særlig for samfunnsfag og språk. På oppløpssiden i studievalget stod det mellom økonomistudiet og jusstudiet. Jeg husker veldig godt et veiledningsmøte jeg var på i forbindelse med valg av studium. En som kom fra Handelshøyskolen fortalte at de som hadde best karakter hadde gjerne søkt på Handelshøyskolen, NTH (nå NTNU), fysioterapi og lege, parallelt med at de søkte jusstudiet. Det var et ganske godt tegn på at man følte at man skulle bruke karakterene sine, selv om man ikke hadde klare tanker om hva man selv ville.

Når forstod du at du ønsket å studere juss?

Da jeg var ferdig i militæret, dro jeg ett år til Frankrike for å studere. Det var ikke på utveksling, men på eget initiativ. Etter hvert som jeg kom hjem bestemte jeg meg egentlig helt i siste liten for å studere juss.

Grunnen til at jeg valgte akkurat juss, var vel kanskje den litt mer klassiske begrunnelsen - at man utsetter valgene sine. Gjennom hele livet er det veldig mange jurister som synes det er et fint aspekt ved jussen at man ikke helt trenger å bestemme seg for hva man skal gjøre.

Hvilke ambisjoner hadde du da du begynte på jusstudiet, og endret disse seg mot slutten av studieløpet?

Jeg tror ikke egentlig det. Jeg var for så vidt litt i tvil på om jeg skulle benytte utdanningen til en “ren” jussjobb, som advokat eller dommer, eller om jeg skulle bruke jussen til å arbeide i næringslivet.

Min første jobb var som konsernjurist i Norsk Hydro, noe som reflekterer at jeg valgte litt åpent. Det jeg imidlertid hadde relativt klart for meg, var at jeg i begynnelsen av karrieren ville arbeide i privat sektor for å bli kjent med næringslivet og se hvordan det var. En av årsakene til dette, kan ha vært at det ikke var noen i min familie som hadde arbeidet i næringslivet. Det var derfor annerledes, spennende og interessant å finne ut om dette var noe for meg.

Du har særlig spesialisert deg på fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner. Hvorfor valgte du å jobbe med akkurat dette?

Det var for så vidt litt tilfeldig. Jeg hadde jo som tidligere nevnt arbeidet som konsernjurist i Norsk Hydro. Til tross for at jeg jobbet mye med fusjonsprosesser og kapitalmarkedstransaksjoner, er en jobb som konsernjurist bred. Dette gjorde at jeg også jobbet med mye variert, som finansiering og avtaler som omhandlet leveranse og distribusjonsforhold.

Så fortsatte jeg noen år i et firma som ikke finnes lenger - Hafslund Nycomed. Jeg hadde da tilbakelagt meg over ti år i næringslivet, og det var på tide å bestemme seg om jeg ville fortsette i næringslivet eller om jeg skulle satse alt på å virkelig bruke jussen min. De første jobbene mine var veldig internasjonalt orientert. Jeg lærte mye om hvordan man gjør ting og hva som skjer i næringslivet, hvordan prosessene foregår, hva man kan få til og ikke få til, og all den jussen som var direkte rundt det.

Jeg følte imidlertid at det var på tide å gjøre noe annet, og satset derfor alt på jussen da jeg startet som advokat. En advokatkarriere blir jo litt til av seg selv på en måte. Man har fått noen forbindelser som kjenner til en og har tro på at man kan gjøre en god jobb på et område. I starten arbeidet jeg med mange forskjellige oppdrag, men etter hvert ble jeg kjent med fusjoner, oppkjøp og lignende, og da ble det mye av det, og automatisk mindre av det andre.

Foto: Privat

Livet som høyesterettsdommer

Når bestemte du deg for å søke som høyesterettsdommer?

Jeg hadde nok tenkt på det en stund, at det kunne være en spennende mulighet, men det er ikke noe jeg har gått og tenkt på som en plan i livet. Det var mer da jeg passerte 50 at jeg begynte å tenke mer på hva som er drømmemåten å avslutte karrieren på. Da var jeg veldig fristet av den jobben der.

Hvis du skal trekke frem en sak fra din tid som høyesterettsdommer, hvilken sak vil du fremheve og hvorfor?

Det er vanskelig å kun nevne en sak, ettersom man blir ganske opptatt av alle sakene. Likevel er det klart at sakene hvor det er forsterket rett, altså enten storkammer eller plenum, er særlig spesielle. Grunnen til at de blir satt i forsterket rett er jo nettopp fordi de er særlig viktige og kanskje vanskelige, og setter litt spesielle spor. Jeg har vært med i Klima-dommen og Fosen-dommen, som er viktige saker og selvfølgelig har en egen høytid over seg også fordi de settes i forsterket rett, og arbeides enda grundigere med enn andre saker.

Hva er det beste og det verste med å være høyesterettsdommer?

Man må selvfølgelig ta en liten klype salt med “det beste” og “det verste”. Noe av det beste, som man setter stor pris på, er den muligheten man får til å jobbe veldig konsentrert med faget. Det er veldig få steder man har den muligheten til å arbeide med levende juss hele tiden, og med så lite “støy rundt” i den forstand at det er mange andre ting man må bruke tid på enn selve det faglige.

Jeg kan ikke si at det er noe som helst som er ille med jobben. Men det er klart at man er mindre ute i situasjoner som skjer. Vi sitter jo i en etterkant-posisjon og vurderer tvister som kommer opp, og det er selvfølgelig en dynamikk i det å være i næringslivet, i forvaltningen eller ute som advokat, hvor man da forholder seg til privatpersoner, næringsliv eller forvaltning. Der har man en større direkte menneskelig dynamikk, og et tettere forhold til klienter og motparter. I Høyesterett blir det veldig faglig konsentrert, og man har ikke så direkte interaksjon med parter og vitner.

Hvilke egenskaper er viktige for å jobbe som høyesterettsdommer?

Det er selvfølgelig viktig å være en god jurist, det ligger litt i bunnen. Andre egenskaper for en Høyesterettsdommer er vel ikke annerledes enn for andre dommere. Det er klart at det å være interessert, lyttende og åpen for å kunne forandre mening ut fra det som kommer frem etter hvert i en sak, er viktige egenskaper.

Mange anser høyesterettsdommer som det mest prestisjefulle man kan oppnå innen jussen, hva tenker du om dette?

Nei, det mener jeg egentlig ikke så mye om. Man kan gjøre så mye forskjellig i livet, og det viktigste er at man gjør en god jobb der man er og at man trives med det man gjør. På ulikt vis er alle mennesker like viktige i jobbene sine, og en sånn prestisjeranking, det tror jeg at jeg skal avstå fra å være med på.

Har du noen kloke ord å komme med til nåværende jusstudenter?

Man må jobbe med noe man har lyst til å jobbe med, og så er det sånn at jobben alltid blir morsommere, og for så vidt karrieren bedre, hvis man står på og gjør en innsats.

En ting som er et litt generelt råd: Det haster ikke så fryktelig! Det er lett for at det blir sånn at hvis man har ambisjoner om å få til noe, så blir det liksom en kamp om at man skal få det til raskest mulig. Men tiden i arbeidslivet er veldig lang. Om man realiserer en ambisjon etter fem, ti eller femten år etter studiet, så tror jeg at man i slutten av karrieren vil se tilbake på det og tenke at det spilte jo ingen rolle. Har man f.eks. partnerambisjoner, og blir partner når man er 33, 38 eller 43 år, så spiller det ingen rolle. Og så er det viktig å huske på at det er mer til livet enn bare karriere.

Foto: Privat

Fem favoritter med dommer Thyness

Hva er ditt favorittferiested?

Må nesten jukse litt og si at jeg har to. Det er Lillesand hvor jeg har hytte, og Roma hvor jeg er mye.

Hva er din favorittmiddag?

Det var vanskelig! Kan fortelle om en middag jeg ble invitert på av barna mine da jeg ble 60. Da dro vi på restaurant Credo i Trondheim, noe som virkelig var en stor opplevelse. Det var en veldig hyggelig middag, med norske råvarer og internasjonalt sammensatt personale. Resultatet var fantastisk med mye forskjellige smaker.

Hva er ditt favorittfotballag?

Det er Liverpool. Det kommer fra da jeg gikk på barneskolen og man allerede den gangen måtte være interessert i fotball. Jeg drev med friidrett, mens de andre i klassen drev med fotball. Men jeg måtte liksom velge meg et lag, og da ble det Liverpool.

Hva er ditt favorittrettsområde?

Det er litt vanskelig å si, men skal jeg ta et rettsområde som er veldig faglig spennende, så er det skatterett. Grunnen til det er at rettsområdet gir innsikt i både økonomi og juss. Og så er det veldig åpenbare rettspolitiske og rent politiske aspekter ved det, som gjør at det er et ganske spennende område hvis man er interessert i både juss, samfunn og økonomi.

Hva er din favoritthøytid?

Det er jo julen som er selve høytiden da. De andre høytidene er også hyggelige, men julen er jo heller ikke helt tilfeldig plassert. Det er da man passerer den mørkeste dagen i året, samler familie og har det hyggelig.

Fem på fak - jussen og ambisjoner

Sun, 13 Mar 2022 20:18:00 GMT

Tekst: Hedda Fodstad Jørgensen og Adrian Beglin

Foto: Hedda Jørgensen

Emma Nystad Næss (20), andrekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Det var litt tilfeldig. Jeg skulle egentlig gå sivilingeniør, gikk realfag, men så fant jeg ut rett før søknadsfristen at jeg ikke er så glad i fysikk og matte. Det ble litt sånn helomvending, så da ble det jussen. Det sto mellom juss og psykologi etter jeg hadde lagt ingeniørutdanningen på hyllen, men jeg synes jussen virket som et interessant område, uten at jeg visste så mye om det.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Jeg gikk inn på studiet og tenkte at det er en viss mulighet for at jeg ville bli advokat, og det tenker jeg jo egentlig fremdeles. Nå ser jeg jo at det er flere muligheter enn jeg trodde. Jeg synes eksempelvis internasjonalt arbeid ser veldig spennende ut, og det trodde jeg jo kanskje ikke at jeg skulle komme til.

Foto: Hedda Jørgensen

Anna Hval Skiaker (19), førstekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Jeg føler juss alltid har blitt så glorifisert, så jeg har alltid hatt et inntrykk av at de er spennende å gå der. At det var vanskelig å komme inne på gjorde det nok også kulere i mine øyne. Alle sier jo det at det er så mange muligheter, og jeg har ingen bestemte ambisjoner, men det er mer det at jeg ønsker å ha friheten til å velge. Mye med jussen er jo knyttet til retten, så hvis man ønsker å utgjøre noe så kan man gjøre det gjennom retten, og det synes jeg virka veldig interessant.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Jeg vet i hvert fall at jeg ikke skal bli skilsmisseadvokat, det virker veldig kjedelig. Jeg synes det internasjonale aspektet ved jussen virker mye mer spennende nå som vi har lært mer om det, og hvordan det henger sammen. Det kunne vært spennende med en jobb innenfor det. Når du ser alle de flinke forelesere vi har her, så får du et syn på at du ikke trenger å bli advokat eller noe sånt heller, for å ha en interessant jobb.

Foto: Hedda Jørgensen

Nicolay Rowe (22), førstekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–En stor grunn til at jeg valgte juss var alle yrkesmulighetene, og da spesielt innenfor internasjonal sektor. Mye på grunn av at det blant annet er mange muligheter for jobb i utlandet. Jeg var liksom aldri sikker på at jeg ville ha en spesiell type jobb, men jeg har alltid vært veldig glad i språk. Men igjen, jeg har aldri vært skråsikker, og det er jo derfor jeg valgte juss. Med denne utdanningen kan jeg bli så mangt!

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Før jeg begynte på jussen var jeg egentlig ganske sikker på at advokatyrket ikke var noe for meg. Det var hverken grunnen til at jeg valgte juss, eller noe jeg interesserte meg for. Etter at jeg begynte her har jeg jo blitt mer eksponert for ulike advokatfirmaer og yrket generelt, og jeg er ikke helt imot å ta den veien lenger. Så har blitt mer åpen for det. Jeg gleder meg til å begynne med internasjonal rett, men jeg skal være ærlig og si at jeg synes avtalerett og erstatningsrett har vært veldig gøy! Rettstvistene er ganske spennende, og det overrasker meg litt at jeg synes det, jeg trodde ikke at jeg var typen som syntes sånt var interessant.

Foto: Privat

Parnian Hotaki (21), andrekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Jeg hadde litt forskjellige grunner, det ene er at jeg alltid har hatt ganske mange advokater og jurister rundt meg, og de er jo som jurister flest glad i å snakke om juss. Jeg slet med å finne ut hva jeg brant for da jeg var yngre, men jeg har funnet ut at veldig mange saker i samfunnet er juss. Som liten ville jeg bli politi, men så tenkte jeg senere at politiadvokat kunne være interessant. Jeg er fra Afghanistan, hvor rettssystemet ikke akkurat er et eksempel til etterfølgelse, så å føle at jeg kan bidra til å utgjøre en forskjell er viktig for meg.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–På en måte, ja. Før hadde jeg veldig høye krav til meg selv, men nå ser jeg jo at alle her er veldig flinke, så jeg har senket kravene litt. Jeg trodde at jusstudiet bare var å pugge lover, det synet har endret seg ganske kraftig, kan du si. Samtidig så har jeg også forstått at dette er studiet for meg. Etter at vi nå ha hatt NIRI, kunne jeg virkelig tenkt meg å jobbe internasjonalt. Mye av familien min bor i utlandet, og jeg ser nå at jussen ikke nødvendigvis begrenser min mulighet til å gjøre det samme.

Foto: Hedda Jørgensen

Gaute Risholt (22), fjerdekullist

Hva fikk deg til å velge jussen?

–Jeg har vel ganske lenge hatt lyst til å bli jurist, eller kanskje advokat. Begynte løst med en tanke om at dette virket spennende, og utviklet seg etter hvert som jeg forstod mer hva juss gikk ut på. Da jeg begynte som jusstudent hadde jeg naturligvis ikke hatt noen juridiske fag enda, men synes det virket spennende med kontraktsrett. Det har en logisk oppbygning, og jeg hadde jo realfag på videregående. Passet meg midt i blinken.

Har ambisjonene dine endret seg etter at du begynte å studere juss?

–Ja det vil jeg si. Jeg synes obligasjonsrett var veldig interessant, som da var delt opp i kontraktsrett II og pengekravsrett, og Jeg kan fortsatt tenkt meg å jobbe med formuerett. Utover det synes jeg skatterett virker spennende, i den grad jeg har hatt befatning med det. Det samme gjelder sjørett. Som fjerdekullist begynner jeg nå snart med Allmenn formuerett, som også er et fagområde jeg synes virker spennende. Heftelser, ekstinksjon og eiendomrettens overgang. Plikter og rettigheter i den forbindelse. Men når alt kommer til alt, kan man vel si at det viktigste jeg har lært, er at det aller meste er spennende og interessant, bare man får muligheten til å fordype seg i faget.

Tro, håp og kjærlighet, men størst av alt er ambisjonene

Sun, 13 Mar 2022 20:05:00 GMT

Tekst: Anna Hval Skiaker og Hedda Fodstad Jørgensen

Jusstudenter har helt klart mange ambisjoner. Høyesterett, de fem store, FN, EU, Stortinget, NAV, the list goes on. Det er derimot på én uortodoks plattform de, som alle andre, fremtrer mer ambisiøse enn noensinne: på sjekkern. Misforstå oss rett, oppmerksomhet kan være hyggelig, men enkelte taktikker burde styres unna.

Vi kan jo starte med den klassiske byturen. Se for deg: det er lørdag kveld på Ricks, klokka bikker halv to, og du er ute med venner. Du aner fred og ingen fare, før du plutselig kjenner en (uinvitert) arm rundt livet. I starten er det greit – litt dansing skader ikke. Varsellampene begynner imidlertid å blinke når du skal kjøpe deg en ny øl i baren, og han er der. Du tar deg en sigg, og han er der. Du skal en liten tur på toalettet, og – du gjetta det – han er der. Du har blitt angrepet av den sagnomsuste «luskern».

Kjære alle luskere der ute – hva med en prat isteden? De fleste biter ikke, og sjansen for å bli med hjem vil nok øke betraktelig. Vi forstår at dere er nervøse, og at det sikkert er godt ment, men dere er skumle.

I den andre enden av spekteret har du den litt mer åpenbare typen, den klassiske «Jordan Belfort»-fanboyen. Selvsikkerhet er vel og bra det, men det finnes en grense. Når du slenger en arm over to uskyldige jenter på vei hjem i Nygårdsparken og starter samtalen med en invitasjon til trekant, da begynner vi å nærme oss denne grensa. Det er greit at du har fått med deg at jenter liker Ryan Gosling i «Crazy, Stupid, Love», men du er ikke Ryan Gosling, og dette er ikke en film.

Tipset vårt her: det er lov å være litt ydmyk. Det ser jo ut til at du får til dette ellers, når vi treffes på fak mandag morgen og du har blikket godt planta i bakken med halen mellom beina.

En annen populær plattform er gode, gamle Tinder. Det er ingen hemmelighet at folk sjeldent er jævligere på sjekkern enn på denne kronjuvelen du sier du aldri skal tilbake på igjen, men oppsøker hver bidige helg. Her snakker vi ambisjoner. Hva som går gjennom huet på halvparten av folka på den appen er et større eksistensielt spørsmål enn hva som er meningen med livet. At folk virkelig går all inn for å «finne kjærligheten» på Tinder er beundringsverdig, men det er en viss forskjell på en melding som er litt på kanten, og en melding som får deg til å aldri ville plukke opp mobilen din igjen. Tenker ikke disse folka over at de har bilde og navn festa til meldingene? Kødd eller ikke – ha litt selvrespekt (eller litt respekt for andre, for så vidt!).

Dersom du kjenner deg igjen i noen av disse meldingene (kanskje du til og med har sendt en av de?), anbefaler vi på det sterkeste å revurdere taktikken din. Mulig du får napp her og der, men vi kan garantere at det i så fall ikke var meldinga som solgte deg inn.

Vi skal selvfølgelig ikke påstå at vi er eksperter, og vi påstår heller ikke at jenter på sjekkern er mindre ambisiøse (vi regner med at det finnes mange gode historier her og). De fleste klarer seg greit, og de ekstreme eksemplene få. Du som leser dette er sikkert en racer der ute på dansegulvet. Er det derimot noe de resterende burde ta med deg fra denne teksten, er det dette: hadde du lagt halvparten av denne innsatsen inn i studiene, hadde du hatt det trainee-oppholdet nå!

Refleksjoner over ambisjoner

Fri, 11 Mar 2022 20:16:00 GMT

Tekst: Wikborg Rein Foto: Kristine Lytskjold Raknes

Vi stilte fem av våre dyktige medarbeidere, advokatfullmektigene Guro Bjørnes Skeie, Vegard Fosso Smievoll, Sigrid Hamre, Kamilla Hope Kleppenes samt Matias A. B. Birkeland som har skriveplass, tre spørsmål om deres ambisjoner før og nå:

1. Hvordan har ambisjonene endret seg fra du var student?
2. Hvilke tanker gjør du om dine ambisjoner nå ?
3. Har du et godt råd rundt ambisjoner til dagens studenter som snart skal ut i arbeidslivet?

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

______________________________

GURO
1. Da jeg begynte på jusstudiet hadde jeg ingen klare planer om hva jeg ville jobbe med etter studiene. Jeg bestemte meg for å prøve meg som trainee for å få en smakebit på hvordan jussen brukes i praksis. Som trainee fikk jeg erfare hvor spennende forretningsjus er, og jeg satte meg selv som mål at jeg ville ha en jobb som ga mulighet for å jobbe med store, spennende saker, gjerne med et internasjonalt tilsnitt.

2. Som fersk fullmektig er det mye nytt å sette seg inn i, og en veldig bratt læringskurve. Jeg er så heldig at jeg får jobbe med de beste på sitt felt, og opplæring blir prioritert. Min ambisjon nå er først og fremst å være en best mulig bidragsyter til teamet mitt, både faglig og sosialt.

3. Ambisjoner er personlige, og mitt viktigste råd er at man ikke henger seg opp i hva andre mener er "drømmejobben", men følger egen magefølelse. Jeg vil si det viktigste er at man har det gøy på jobben og at man har oppgaver som man trives med og blir motivert av.

______________________________

VEGARD

1. - Da jeg var student var jeg lenge usikker på hva jeg ville drive når jeg var ferdig utdannet jurist. Jeg var lenge i tvil om jeg i det hele tatt ønsket å jobbe innenfor et "juristyrke", og tenkte lenge at både arbeid innenfor organisasjonslivet eller journalistikken var noe som fristet. Det var først sent i studieløpet at jeg fikk øynene opp for advokatyrket, blant annet som trainee i Wikborg Rein. Samtidig har jeg helt siden jeg begynte på jusstudiene hatt et ønske om drive med noe som bidrar positivt i samfunnet i en eller annen form, og de siste årene av studieløpet var det særlig noe som var positivt for klima- og miljø jeg hadde ambisjoner om å få jobbe med.

2. - Jeg har fremdeles ambisjoner om å kunne bidra positivt i samfunnet på et vis, og det er noe jeg prøver på ved å blant annet jobbe med bærekraft og grønn juss. Jeg har i tillegg ambisjoner om å bli god i det jeg driver med – enten det er entreprisesaker, grønn juss eller å være en trygg advokat i møte med klienter. Det er også viktig for meg å ha det kjekt med det jeg driver med.

Samtidig tror jeg det er viktig å ha andre ambisjoner i livet som ikke bare går på jobb. For egen del er det derfor viktig å prioritere andre ting som betyr mye for meg, blant annet samvær med venner og familie, i tillegg til hobbyer som skikjøring, klatring og dykking.

3. Ikke glem hvorfor du begynte på jussen! Hold fast ved dine interesser og ambisjoner. Arbeidslivet blir mye kjekkere hvis man jobber med noe man synes er viktig, og jeg tror karriere da vil komme av seg selv.

______________________________

SIGRID:
1. Jeg tror ikke mine ambisjoner har endret seg så mye siden jeg var student. Da hadde jeg først og fremst som mål å sjekke ut hvilken karriere jeg kunne tenke meg, og det har jeg absolutt funnet i Wikborg Rein. Da jeg så meg selv og mine venner komme ut i arbeidslivet, innså jeg likevel hvor utrolig mange muligheter man har og at verden er større enn den ser ut fra Dragefjellet. Selv om det er betryggende og fint å se at det finnes flere muligheter enn man skulle trodd som student, har min ambisjon om å bli advokat forblitt den samme.

2. Selv om det er fint å drømme om hjørnekontoret, er det også viktig for meg med kortsiktige mål. Akkurat nå ønsker jeg å bli den beste advokatfullmektigen jeg kan bli og lære mest mulig av de dyktigste advokatene jeg vet om.

3. Med tanke på hvor mange muligheter man har, vil mitt råd være å ikke stresse. Jeg tror man før eller senere kommer dit man vil så lenge man fokuserer på å lære fra første stund og å samle seg erfaringer som er gull verdt.

_______________________

KAMILLA

1. Da jeg startet på jusstudiet i 2015 var drømmen å jobbe som politiadvokat. Etter å ha vært trainee i diverse forretningsadvokatfirma fikk jeg sansen for forretningsjus-en og ønsket å teste ut dette. Etter å ha jobbet i Wikborg Rein i 1,5 år, så har jeg funnet ut at jeg trives svært godt med arbeidshverdagen som forretningsadvokat, og per dags dato er det ikke noe annet jeg ser for meg å arbeide med.

2. Er det her man skal svare at det selvfølgelig er å bli partner? ;)

På kort sikt ønsker jeg å få advokatbevilling, få prosedyreerfaring, lære av de dyktige kollegaene mine og være med å bidra til at Wikborg Rein fortsetter å ha det beste arbeidsmiljøet, også sosialt.

3. Ha en positiv innstilling til hvert enkelt fag, og forsøk å oppnå erfaring fra arbeidslivet. Studiehverdagen på Dragefjellet kan oppleves som teoretisk, og praktisk erfaring ga meg et nærmere innblikk på hva jeg ønsket å jobbe med. Foruten det faglige er studietiden en glitrende tid til å få nye venner og å finne på mye sosialt. Dragefjellet har et bredt tilbud av sosiale undergrupper, og man finner garantert noe som man kunne tenke seg å prøve ut. Sist, men ikke minst – nyt studiehverdagen!

_______________________

MATIAS

1. I begynnelsen av studietiden hadde jeg ikke noe konkret ambisjon om å bli forretningsadvokat, ettersom jeg jobbet fulltid som politisk rådgiver på rådhuset i Bergen og hadde mye fokus på det politiske liv.

Etter hvert som jeg så hvor stor rolle jussen spilte i både politikken og livet generelt, fikk jeg større og større ambisjoner om å forstå jussen. Og på sikt også prøve meg som trainee i ulike firma for å undersøke om forretningsadvokat var så spennende som eldre studenter skulle ha det til. Det var det absolutt og jeg anbefaler alle mine medstudenter å søke et trainee-opphold hos Wikborg Rein.

2. Ambisjonene nå er å lære mest mulig av alle de dyktige prosedyreadvokatene i Wikborg Rein på tvers av kontorene i Bergen og Oslo. De første årene som fullmektig er viktig for den faglige utviklingen, og da kan jeg ikke tenke meg et bedre sted å starte enn nettopp hos Wikborg Rein. På litt lengre sikt hadde det vært gøy med et kontor med god utsikt i flere retninger…

3. Det beste rådet jeg kan gi – som jeg selv fikk – er å lage en LinkedIn-profil tidligst mulig. Det tar tid å knytte kontakt med venner fra lesesalen, undergrupper i JF, venner fra studietiden generelt og venner fra videregående osv. Starter du først etter at du er ferdig på jussen, har gjerne dine studievenner 4-5 år med kontakter og et nettverk før du selv har startet. Bruker du like mye tid på LinkedIn som du gjør på Tinder Gull, er mye gjort!

______________________________

Foto: Kristine Lytskjold Raknes Fra venstre: Sigrid, Vegard, Kamilla og Matias. Ikke til stede: Guro

Seksuelle overgrep som samfunnsproblem

Sun, 27 Feb 2022 22:34:00 GMT

Skrevet av Veronika Kjeldsberg Bru (Jusstudent 5. avdeling UiB)

Foto og illustrasjon: Veronika Kjeldsberg Bru

Seksuelle overgrep er et folkehelseproblem. Både menn, kvinner og andre kan være overgriper. Både menn, kvinner og andre kan oppleve å bli utsatt for seksuelle overgrep. Flere undersøkelser viser at cirka 1/3 kvinner og 1/10 menn blir utsatt for seksuelle krenkelser i Norge. [1] Et skremmende faktum er at overgrep ofte blir begått av en man kjenner og stoler på.

Man kan spørre hvordan et seksuelt overgrep kan finne sted. Et svar er at det har å gjøre med psykiske og fysiske maktfaktorer. Til kontrast kjennetegnes seksualitet ved å være likeverdig, lystbetont og frivillig. Det er mange andre spørsmål som er viktigere å stille. Har du tenkt på seksuelle overgrep som samfunnsproblem? Har du tenkt på hvor mye dette koster individet og samfunnet? Har du tenkt på hva vi burde gjøre med denne alvorlige samfunnsutfordringen? Hvordan burde vi møte mennesker som er utsatte for alvorlige og hemmende krenkelser?

Hvorfor er seksuelle overgrep et samfunnsproblem?

Det er ikke bare tallene på antallet utsatte som gjør at vi står overfor et samfunnsproblem, men også virkningene og kostnadene av slike handlinger. Det er mange reaksjoner man kan få dersom man utsettes for seksuelle overgrep, men det fremheves at det går an å leve et normalt liv etterpå. Samtidig er det kjent at seksuelle overgrep kan og i mange tilfeller fører til psykiske utfordringer og lidelser . Flere opplever å få spiseforstyrrelser, posttraumatisk stress lidelse, depresjon og/eller angstlidelser. I noen tilfeller vil seksuelle overgrep også kunne føre til selvmord . For individet koster det både økonomisk, men også helsemessig med slike ettervirkninger. For samfunnet koster det store summer med psykologbehandling, undersøkelser og sykehusinnleggelser . Videre kan slike krenkelser føre til arbeidsfrafall, rusmisbruk og kriminalitet . Arbeidsfrafall og dermed trygdeytelser koster samfunnet millioner. Det samme med rusmisbruk og kriminalitet. Voksne mennesker med ubearbeidede traumer kan medføre risiko for reproduksjon av utfordringer , og slik ser man at seksuelle overgrep kan medføre ringvirkninger. [2]

Hvilke ettervirkninger har seksuelle overgrep for individet?

Sylvi Ramsli Fiskerstrand er psykologspesialist. Hun forteller om de omfattende konsekvensene av å bli utsatt for seksuelle overgrep.

- Dersom slike reaksjoner vedvarer over tid, kan det være at personen har utviklet Posttraumatisk stresslidelse. Denne diagnosen indikerer at personen gjenopplever traumehendelsen, har behov for unngåelse for å mestre hverdagen, samt at nervesystemet er preget av overlevelsesreaksjoner. Når seksuelle overgrep skjer over tid og i nære relasjoner, vil personen utvikle mer komplekse traumereaksjoner, ofte med store vansker med affektregulering og større grad av dissosiativ fungering, sier Fiskerstrand.

Ei utsatt kvinne (23) forklarer at noe av det viktigste vi mennesker har er selvbestemmelse, muligheten og friheten til å bestemme over egen kropp.

- Når det blir tatt vekk fra oss kan det bli vanskelig å forholde seg til egen kropp, og i ettertid begynner man gjerne å stille spørsmål ved egenverdi og identitet. Til de som ikke skjønner alvoret av en slik krenkelse kan man spørre «hva hadde du følt om fri vilje hadde blitt frarøvet deg?». Voldtekt er langt på vei et karakterdrap i utvidet forstand, fordi man blir tvunget til å redefinere seg selv og bygge seg selv opp igjen fysisk og psykisk .

Samfunnsproblematikken i et juridisk perspektiv:

Hilde Cecilie Matre (advokat) og Dorthe Brubak Borgen (blivende jurist og advokatfullmektig) i RettAdvokat-firma setter lys på overgrepsproblematikken fra et juridisk standpunkt.

- Det foregår en debatt om Norge burde følge etter nabolandene og innføre en samtykkelov. Dette er kanskje ikke svaret, men det er behov for en lovendring . Det er behov for større klarhet i innholdet i straffebudene, mener Borgen.

Hun setter lys på at presisjon i gjerningsbeskrivelsene og strafferammene burde sees i sammenheng, og skadevirkningene og strafferammene burde sees i sammenheng.

- Når det gjelder strafferammene kan man hevde at det burde være høyere straff i de mest alvorlige tilfellene sammenlignet med de straffene som blir gitt i dag, slik at straffen gjenspeiler alvoret, uttrykker Borgen.

Dette er nok en påstand som støttes av allmennheten. Seksuelle overgrep er et samfunnsproblem, og man burde se etter løsninger både innad og utenfor rettssystemet.

Over 80 % av alle anmeldte voldtekter i Norge blir henlagt, og kun 1 av 10 voldtektssaker ender med fellende dom. Dette kan til dels knyttes til bevisproblematikk. [3] Selv om det kan fremheves at «ord mot ord» er en myte, og at man alltid har noe mer som kan understøtte en anmeldelse, er det en svært høy bevisterskel i strafferetten («utover enhver rimelig tvil»). RettAdvokat kommer med en interessant refleksjon når det gjelder antallet henleggelser.

- Flere saker burde kanskje blitt sendt rettens vei. En dommer skulle heller avgjort sakene enn at de blir henlagt hos politiet. Dette er nok en diskusjon der man kan innta flere standpunkter i lys av ressurshensyn, rettspolitikk, rettssikkerhet, rettferdighetsfølelse med videre.

Dersom man lurer på om man skal anmelde seksuelle overgrep, er det viktig å huske på at man har fri rettshjelp .

- Prinsipielt kan man si at alt burde anmeldes, også i de tilfellene der det er stor sjanse for henleggelse. Samtidig er dette et individuelt valg , og det påvirker livet enten man anmelder eller ikke. Det kan være nyttig å snakke med en advokat for å ta en informert avgjørelse, forklarer de.

De forklarer at ved å anmelde så kan man plassere byrden hos noen andre, og at man får sagt ifra om at det som skjedde ikke var greit. Hvis saken eventuelt skulle blitt henlagt, så ligger den hos politiet og kan brukes i en eventuelt senere straffesak.

- Likevel kan det være en belastning å gå igjennom en rettsprosess uavhengig av om saken blir behandlet i retten eller ikke, slik at man må ta valget som er best for en selv. Dersom man anmelder, burde man helst anmelde tidlig grunnet muligheten for å innhente bevis. Samtidig er det ikke nødvendigvis håpløst å anmelde sent, avslutter representantene fra RettsAdvokat.

Noe som er positivt, er at det gjerne er mindre ille enn man tror å sitte i avhør som utsatt. Likevel anbefaler representantene for RettAdvokat å ha med seg en bistandsadvokat i avhør.

- Dette er fordi det da er noen som er på den overgrepsutsatte sin side som kan gi trygghet og råd undervis i prosessen. Politiet skal forholde seg objektivt ved innhenting av informasjon, og skal ta i betraktning både det som kan skade og styrke saken. Videre kan en bistandsadvokat ivareta rettighetene til anmelderen. Advokaten har et annet perspektiv, og har et annet overblikk enn en venninne har, og kan fremheve vesentlige punkter overfor politiet med tanke på subsumsjon. Advokaten kan også stille spørsmål for å tydeliggjøre på enkelte punkter av historien, forklarer Borgen og Matre.

En bistandsadvokat kan dessuten være med på å kreve erstatning . Erstatning har flere funksjoner og det er svært viktig å fremheve at erstatning har med langt mer enn økonomisk gevinst å gjøre.

- Erstatning kan være symbolsk med tanke på gjenoppretting av slik situasjonen slik den var før hendelsen, og gjenspeiling av den krenkelsen man har blitt utsatt for. Det er også positivt at en overgrepsutsatt slipper økonomisk bekymring i forbindelse med helseskader og arbeidstap som kan ha oppstått.

Hvordan burde jurister/advokater møte mennesker som har blitt utsatt for alvorlige seksuelle krenkelser?

Ifølge RettAdvokat, er stikkordene tillit og frykt er den viktigste huskeregelen i møte med mennesker som er utsatte for seksuelle overgrep.

- Det er viktig å holde avtaler og det er viktig å huske på betydningen av informasjon for trygghet og kontroll, man kan sammenligne situasjonen å gå til advokat med det å gå til legen. Man må ivareta klientens individuelle behov og ønsker. Enkelte klienter ønsker å vite alt, mens andre vil vite mindre, sier de.

Videre understreker de at det er sentralt at klienten føler at man bryr seg og at man følger opp.

- Det kan være nyttig å huske at dette er en fremmed situasjon og angår det verste som har skjedd i deres liv. Samtidig er ikke jurister psykologer, og kan ikke forventes å ha den samme kunnskapen og innstillingen til menneskelig psyke. Medmenneskelighet og en viss forståelse likevel forventet.

Psykologspesialisten Sylvi Ramsli Fiskerstrand forklarer at jurister/advokater og andre profesjonelle bør møte mennesker som har opplevd seksuelle overgrep på samme måte som man møter alle mennesker som har det vanskelig.

- Det handler om å møte mennesker der de er, og se personen på en respektfull måte. Det er viktig å spørre personen om hva som er særlig vanskelig å gå inn i, og hva en trenger for å takle ulike situasjoner. Som regel vil det være vanskelig for en som er utsatt for overgrep å snakke detaljert om den traumatiske hendelsen, og en bør derfor på forhånd avklare hvordan en skal nærme seg dette. Gode forberedelser, trygge rammer og forutsigbarhet er viktig. Dersom den utsatte har oppfølging av psykolog eller liknende, kan det virke forebyggende og styrkende for personen med et godt samarbeid mellom helsepersonell og advokat/jurist, sier hun.

- På denne måten kan man sikre at personen får den oppfølgingen som en trenger for eksempelvis å gå igjennom en krevende rettsprosess. Slike prosesser vil ofte påvirke behandlingsforløpet og personens psykiske helse i stor grad, og bedre samarbeid og gjensidig informasjonsutveksling vil virke stressreduserende, forklarer Fiskerstrand.

Silje Vold fra Redd Barna ønsker å minne om at utsatte for overgrep kan ha veldig ulike reaksjoner på det de har opplevd, og være preget i ulik grad. I lys av dette gir hun noen pekepinn på hva jurister bør være oppmerksomme på i møte med en som er utsatt.

- Vær oppmerksom på at det de forteller om ofte er skambelagt og sårbart, og at noen kan få sterke reaksjoner i etterkant av å fortelle eller i forbindelse med at saker kommer opp i rettsvesenet. Vær forberedt på hvordan du kan støtte klientene dine best mulig, og sett deg inn hvilke hjelpetilbud som du kan henvise dem til hvis de trenger noen å snakke med. Vær også forberedt på at slike saker også kan være opprørende å jobbe med, så legg en plan for debrief ved behov med kolleger eller din leder, sier Vold.

Hva kan gjøres for å redusere problemet?

Både informasjonsansvarlig på NOK Bergen Anne Merete Ødven og Silje Vold fra Redd Barna ga gjennomgående i samtalene med Injuria betydelig vekt på betydningen av forebyggende arbeid.

Silje Vold fra Redd Barna uttrykte på direkte spørsmål om viktigheten av informasjons- og forebyggingsarbeid at «Vi vet at seksuelle overgrep skjer mye oftere og nærmere enn vi tror, og gjør stor skade.

- Ifølge en omfangsundersøkelse fra 2019 blant 12-16 åringer hadde en av tjue opplevd seksuelle overgrep fra en voksen, og en av fem hadde opplevd seksuelle krenkelser fra jevnaldrende. Av disse hadde bare halvparten fortalt det til noen, og kun 1 av 5 var i kontakt med hjelpeapparatet.

Vold forklarer videre at det kan være mange grunner til at barn ikke forteller at de har blitt utsatt for overgrep.

- Det er mange grunner til at barn ikke forteller. De kan tro at det er deres egen feil, føle på skyld og skam, og være redd for at å bli stemplet og mobbet dersom andre får vite hva som har skjedd. Mange vet heller ikke hva overgrep er, at det er ulovlig og hvordan de kan få hjelp . Derfor er det et viktig forebyggingstiltak å gi barn kunnskap tidlig, om kropp, grenser og seksuelle overgrep. Da lærer de om grensesetting og hvordan de kan få hjelp. Dette forebygger krenkelser mellom jevnaldrende, og gjør det lettere for barn å fortelle om de skulle bli utsatt, sier Silje Vold.

I samtale med NOK fremkom det at forebyggingsarbeid kan begynne fra og med barnehagen. Selv er NOK involvert ved opplæring og undervisning av 6. klasse. Her blir det snakket om private områder på kroppen og dårlige hemmeligheter. Det blir fremhevet at det er viktig at barn kan sette ord på det de opplever, «gi barn et språk og en kultur som sikkerhetsnett» . Dette kan gjøre at de forteller om vanskelige ting, blir bevisste på grensesetting og redusere risikoen for overgrep.

Anne Merete Ødven fra NOK Bergen kommer med ytterligere betraktninger.

- Det er ikke bare forebygging på dette nivået som er viktig, men også andre typer forebygging. Det tar i gjennomsnitt 17,5 år før man forteller om komplekse overgrep. Dette er en nedslående statistikk som får en til å tenke igjennom hvor mye skyld, skam og tabu som er involvert ved seksuelle overgrep. Det er svært viktig for utsatte å bearbeide hendelsene, da dette kan redusere risikoen for alvorlige senvirkninger. Slik sett må det bli enklere å snakke om det, og det er viktig at flere blir bevisste på tilgjengelige hjelpeinstanser, understreker Øvden.

Videre understreker Øvden viktigheten av å ha fokus på forebygging med hensyn til både utsatt og utsetter gjennom følelsesregulering og støttenettverk. Hun poengterer at det er en viss risiko for at en som har blitt utsatt for overgrep blir utsatt flere ganger grunnet fastlåste og nedslående tankemønstre, noe hun mener man også må ta tak i ved forebyggingsarbeid.

- En myte i forbindelse med gutter og menn som blir utsatt for seksuelle overgrep er at menn alltid har lyst, og at det kan settes likhetstegn mellom ereksjon og lyst. Slik er det ikke. Gjennom informasjonsarbeid kan man destruere slike myter og gjøre det enklere å si ifra om seksuelle overgrep, sier Anne Merete Øvden.

Avslutningsvis kan det fremheves at jeg ønsker et samfunn der psykologer og jurister er mer aktive i å utveksle informasjon slik at vi bedre kan ivareta enkeltmennesker som kommer til oss for å få hjelp. Dersom du snart er nyutdannet jurist og leser dette, håper jeg du tenker igjennom at det er mennesker du skal jobbe med, ikke saker. På dette punktet har jeg møtt meg selv i døra flere ganger. Dersom du er utsatt og leser dette, snakk om det, det er flere som bryr seg og vil hjelpe deg.

«Kiwimannen» er klar for nye eventyr: – Det har gått over all forventning

Mon, 06 Dec 2021 20:20:00 GMT

For nesten to år snakket Injuria med den såkalte Kiwimannen – 28 år gamle Espen Alstad Holthe, som valgte å jobbe i kassen på Kiwi etter å ha fullført jussutdannelsen på Universitetet i Bergen. Historien til Espen inspirerte flere av dragene på fakultetet. Det var derfor ingen tvil om at det var på tide med en statusoppdatering da Injuria fikk nyss i at han skulle legge sine Kiwi-dager bak seg.

Samtlige studenter ble både fascinert og inspirert av valget til Espen om å ikke jobbe som jurist, til tross for en master i juss. I en e-post til Injuria forklarer han litt om veien fra å være fattig student, til å være en fullutdannet jurist bak kassen på Kiwi.

– Det begynte da jeg som fattig student i 2014 gjerne ville ha litt ekstra å rutte med. Det åpnet en ny Kiwi i området der jeg bodde, og jeg hadde litt butikkerfaring fra jeg gikk på videregående, så jeg var heldig og fikk jobben. Det var så bra kunder og kolleger på den butikken, at da jeg var ferdig utdannet i 2018, og litt lei av juss, tok valget om å fortsette der noen år mens jeg tok litt tilleggsutdanning for interessens skyld.

– Studietiden er jo en fantastisk tid, så jeg ville holde på den litt lenger. Det var aldri planen å være på Kiwi resten av livet, men det var en fin «pause» der jeg fikk tid til å finne ut litt av hva jeg ville gjøre og hvor jeg ville gå, forklarer han.

Saken Injuria publiserte med Espen våren 2020 fikk mer blest enn forventet. Plutselig var historien hans delt langt utenfor Det juridiske fakultets grenser, og dette med positive tilbakemeldinger.

– Det er jo gøy med litt oppmerksomhet, men den saken tok mye mer av enn jeg hadde forventet. Jeg ble intervjuet i totalt fire aviser og en radiokanal, så det var litt mye på en gang. Men jeg fikk veldig mange fine kommentarer og støtte for valgene mine. Folk sa at jeg hadde et bra budskap og at jeg hadde hjulpet dem, så det var verdt det. Det fikk meg også til å tenke på hvor viktig det er å smile til folk og gi ros når folk gjør noe bra. Det gjør så utrolig mye, sier Espen.

I år var likevel Espen igjen klar for nye eventyr, og Kiwi-dagene ble historie. Fra og med oktober var det et liv som saksbehandlinger i Plan- og bygningsetaten i Bergen kommune som sto for tur.

– Det har gått over all forventning så langt. Det er varierte og spennende arbeidsoppgaver, og et fantastisk arbeidsmiljø med flotte kolleger i alle aldre. Det er selvfølgelig mye å lære i starten, men jeg føler at jeg har begynt å forstå hva jobben går ut på i hvert fall.

Espen har hele tiden vært klar på at han ikke ønsket å jobbe på Kiwi resten av livet, til tross for at han stortrivdes i den grønne uniformen. Injuria er likevel nysgjerrig på hvorfor han valgte å jobbe som jurist nå.

– Coronapandemien må nok sies å ha litt skylda der. Når samfunnet og livet går gjennom en såpass krevende periode, så endrer perspektivet seg litt. Jeg innså etter at jeg gjorde artiklene i fjor, at det kanskje var på tide å prøve noe nytt.

Som mange andre de siste to årene, havnet altså 28-åringen rett og slett i en filosofisk tankeboble.

For to år siden oppfordret Espen jusstudentene på Dragefjellet til å ikke følge strømmen. Denne oppfordringen har ikke endret seg en smule.

– Jeg står absolutt bak det jeg sa sist, at man må finne sin egen vei uavhengig av andres valg og meninger. For meg så endret bare prioriteten seg, og jeg fikk lyst til å prøve jurist-jobben likevel. Trivsel i hverdagen er det aller viktigste, og da er for eksempel et godt arbeidsmiljø avgjørende.

– Samtidig er det viktig at man må senke skuldrene litt og ikke ta alt så høytidelig. Vær grei mot hverandre, og tål at folk gjør feil. Og merk dere navnet Kardemommepartiet, avslutter Espen Alstad Holthe.

Menneskerettighetene, rettsstaten og nye eventyr.

Mon, 06 Dec 2021 20:18:00 GMT

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

–Å stå foran dommerne her kan nok være litt skremmende selv for en erfaren advokat, sier Arnfinn Bårdsen i det han viser frem den mektige storkammersalen i EMD. Her har han vært med på å avgjøre noen av de største sakene Domstolen har behandlet de siste årene.

Arnfinn Bårdsen er tidligere foreleser på Dragefjellet (1992-2003) og dommer i Høyesterett fra 2008. For tiden er han i permisjon fra Høyesterett for å være norsk dommer i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Det betyr blant annet at han deltar i behandlingen av alle saker hvor Norge er part. Injuria har vært på plass i Strasbourg og snakket om jobben, menneskerettighetene, og det nye livet i Frankrike.

En unik opplevelse

Bårdsen tiltrådte i EMD i januar 2019, og har vært dommer i Strasbourg i snart tre år. Han kaller det en unik opplevelse, både profesjonelt og personlig .

– Profesjonelt, fordi jeg jobber med 46 andre dommere fra til sammen 47 jurisdiksjoner som dekker 830 millioner mennesker og skal forsøke å få ett felles, alminnelig regelverk til å passe på alt sammen. Dette er land som har helt forskjellige utgangspunkt økonomisk, kulturelt, politisk og juridisk og helt forskjellige rettstatstradisjoner. Det gjør at overgangen fra å jobbe med juss innenfor en veldig koordinert, balansert og nokså ensartet ramme i Norge, til å jobbe med dette systemet, bringer inn dimensjoner i det juridiske arbeidet som er vanskelige å forestille seg før en kommer hit, forteller han.

Etter å blant annet ha vært ti år i Høyesterett, så kunne en kanskje tro at det ikke gikk an å lære noe helt nytt om juss, eller å oppleve noe stort og nytt innenfor jussens verden. Bårdsen forteller at jobben i EMD har vist ham at det går. Han sier det har gjort ham ydmyk både ovenfor faget og ovenfor kolleger fra andre land.

Overgangen til EMD beskriver Bårdsen som et eventyr også på det personlige plan.

– Jeg har på en måte startet litt på nytt. Jeg har måttet etablere meg i en ny by, med nye venner, nytt språk, ny kultur og på et litt rart vis alene, fordi familien min er jo ikke med. Det er jo en nedside med dette. Men jeg har opplevd dette som veldig spennende. Disse tre årene har gått utrolig fort, og jeg tenker med litt uro på at det bare er seks år igjen. Det er ikke noe å vente på.

Ni år går fort

Dommere i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen blir valgt av Europarådets parlamentarikerforsamling og sitter for en periode på ni år. Bårdsen forteller at han synes dette føles som kort tid.

– Kanskje litt for kort. Det diskuteres om det skulle vært 12 år. Uansett hvor erfaren man er, tar det to-tre år å få nok oversikt til å begynne å gjøre ordentlig nytte for seg. Og så går det enda noen år til en er erfaren nok til å være senior og ta mer ansvar. Og da begynner man jo å nærme seg slutten av mandatet! Alt for ofte synes jeg vi ser erfarne og sentrale dommere som må slutte. Det svekker domstolen. Det kommer nye, men EMD er en institusjon som stadig er under opplæring. For institusjonen kan det være en ulempe.

Bårdsen understreker samtidig at ordningen som var før, der dommerne kunne stille til gjenvalg, var en uting.

– Da må man de siste årene så å si gå på statenes nåde og oppføre seg «pent» slik at man blir valgt på nytt. Det er helt uforenlig med uavhengigheten som dommerne skal ha.

Et fascinerende fag

Det er innlysende at Bårdsen brenner for det han driver med. Han forteller engasjert om arbeidet som dommer og om menneskerettighetsfaget. På spørsmål om hva som driver dette engasjementet svarer han at variasjonen faget og dommerjobben gir, er viktig.

– Enten det er på nasjonalt eller internasjonalt nivå er det stor bredde i sakstyper og problemstillinger. Og det får en jo til de grader her. Sakene fra de ulike landene handler om vidt forskjellige temaer og problemstillinger. Den variasjonen liker jeg veldig godt.

– Og så har internasjonal rett alltid fascinert meg. Og det å få være med å være sentralt inne og påvirke i viktige saker av betydning for hele Europa, det er inspirerende.

Bårdsen trekker særlig frem arbeidet med storkammersaker.

– Der sitter man på en måte midt ved operasjonsbordet. De prosessene og de diskusjonene vi har der er utrolig fascinerende. Da tenker jeg at «dette jeg må huske til jeg blir en gammel mann og kan skrive en bok om det», sier han og ler litt.

Boken må vi nok vente en stund på, men det lille innblikket Injuria har fått bekrefter at det er et fascinerende persongalleri i Domstolen.

Dommerne i EMD, 47 stykker fra hvert av Europarådets 47 medlemsland, er åpenbart svært dyktige fagfolk. Bårdsen trekker frem at de også er gode kollegaer.

– Det samarbeidet setter jeg stor pris på. Jeg er blitt mer og mer entusiastisk for å dele på ansvaret og utvikle gode dommer og å ha flinke folk som man tillitsfullt kan diskutere en sak med. Dette finner en jo i mange jobber, og absolutt ikke bare her – definitivt også i Høyesterett. Så det er kanskje mer at jeg stadig klarere ser verdien av det, sier han.

En fundamental forutsetning for rettsstaten og demokratiet

Menneskerettighetene kan lett virke fjernt unna og lite håndfaste, men de spiller en viktig rolle for samfunnet nasjonalt og internasjonalt. For Bårdsen er menneskerettighetene meningsfulle fordi de går inn i en større rettsstatlig kontekst.

– Jeg bryr meg ikke om menneskerettigheter fordi jeg er spesielt snill eller synes spesielt synd på folk som har det vondt, det gjør alle, men fordi jeg ser på dette regelsettet som en helt fundamental forutsetning for det styresettet vi tror på – den demokratiske rettsstaten. En sterk håndheving av disse rettighetene er helt avgjørende for å ivareta den. Derfor gir det meg en mening langt utover saken å jobbe med dette, fordi jeg ser at det er så viktig at dette holdes varmt og utvikles.

Tidlig ute

Bårdsen var tidlig ute med å sette fokus på menneskerettigheter i det norske juridiske miljøet. At dette var dette han skulle ende opp med å jobbe med, mener han likevel beror på en del tilfeldigheter.

– Jeg var heldig med å studere i Bergen og bli engasjert som juniorstipendiat, eller vit.ass. som det heter nå, for å skrive en særavhandling. Jeg fikk litt lønn og en arbeidsplass, og ikke minst en veileder. Når du kommer inn der har jo fagmiljøet, i dette tilfellet UiB, noen preferanser om hva en skal gjøre. Et felt som var i utvikling da var internasjonale menneskerettigheter. Blant annet Jørgen Aall, som fortsatt er ved fakultetet, var en inspirator for meg.

Bårdsen forklarer at han tidlig ble fascinert av tanken på et rettssystem som fungerer på utsiden av det nasjonale.

– Jeg syntes det var litt magisk og har alltid blitt dratt litt i den retningen fordi jeg aldri helt har skjønt det. Jeg kan vel ikke påstå å helt ha skjønt det nå heller, men er fremdeles veldig fascinert! Det er jo sånn med ting en liker: Det er ikke alltid lett å forklare hvorfor. Om jeg hadde møtt noen andre på starten av karrieren kan det godt hende verden hadde sett helt annerledes ut for meg.

– Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.

– Har du et tips til jusstudenter som ikke har funnet helt ut av hva de vil etter studiet?

– Kjenn etter hva du interesserer deg for mer enn hva du tror verden vil etterspørre om fire år. Du blir bedre og har det bedre hvis du jobber med noe du engasjerer deg i. Utnytt de mulighetene studiet gir til det. Hva som interesserer deg kan endre seg, men det går helt fint. Det andre er at det kan være lurt å ha noen planer, men en må ikke bli for bundet opp i dem. Min erfaring er at jeg har gjort de beste valgene når jeg har vært villig til å se at her oppstår det en mulighet som kanskje krever at du går en litt annen vei eller strekker deg litt ekstra. Ikke vær redd for å kaste deg litt ut i det.

Bårdsen minner også jusstudentene på å ikke slite seg ut.

– Jeg blir imponert og litt matt av inntrykket jeg får av at mange jusstudenter er så målrettede og veldig arbeidsomme. Og det er jo supert, men en må puste litt. En skal jo leve med disse valgene et langt yrkesliv. Da må det være noen elementer av å ta vare på seg selv. La dine egne styrker og preferanser være styrende og ikke andres forventinger eller en tanke om hvordan det skal se ut. Det blir en i det lange løp utmattet av.

Viktig å fokusere på primærkildene

På veien dit skal man jo fortsatt være jusstudent, med alt det innebærer. Menneskerettighetsfaget på tredje året er både elsket og fryktet. Om Bårdsen skulle gi ett tips til jusstudenten er det: Les dommer! Både fra Høyesterett og EMD.

– Når en skal jobbe med internasjonal rett, bør en lære seg å håndtere primærkildene og ikke bare lese hva andre får ut av dem. Det å lese dommer er forresten en fantastisk fin måte å lære juss på, enten den er nasjonal eller internasjonal rett. Å se hvordan juridisk resonnement utformes i praksis, hvordan en skriver og hvordan normene konkretiseres i praktiske resultater, ikke av professorer, men av håndverkere, er veldig lærerikt. Jeg tror det er nesten umulig å lære juss bare av å lese lærebøker. Samtidig er det fullt mulig å lære juss bare ved å lese dommer og andre primærkilder, sier Bårdsen.

Ane på lovgivers bane

Mon, 06 Dec 2021 20:13:00 GMT

Skrevet av Maja Holmen

Ane Breivik har mye på gang. I disse dager gjør fjerdekullisten seg klar for å ta over som ny leder for Unge Venstre. Dette kort tid etter hennes første periode på Stortinget, som vara for Sveinung Rotevatn.

Injuria møter Venstre-politikeren i tiden mellom disse begivenhetene, og er nysgjerrig på tiden på Stortinget og hennes politiske engasjement. Ane forteller at det særlig var to saker som var avgjørende da hun skulle velge parti for første gang.

– Da jeg meldte meg inn var det veldig viktig for meg å være med i et parti som vil verne Lofoten, Vesterålen og Senja fra oljeleting. Jeg er også opptatt av en rausere og mer human asyl- og innvandringspolitikk.

Ane har vært medlem i Unge Venstre siden 2013 og har hatt en rekke verv. Da hun flyttet til Nederland for å fullføre videregående på United World Colleges ble engasjementet satt på pause

– Jeg hadde egentlig ikke noen ambisjoner om å drive med politikk. Men da jeg begynte å studere i Bergen flyttet jeg inn i et kollektiv med en jeg kjente fra Unge Venstre. Han inviterte meg med på en møtepils på Kvarteret, og jeg tenkte at det var en god måte å få venner på.

Tilbake til politikken

Et par pils på Kvarteret ble til mer enn et sosialt treff.

– Plutselig ble jeg politisk aktiv igjen. Det var ikke akkurat planen, smiler Ane.

Ane er fortsatt opptatt av klima- og miljøsaken. Men justispolitikken er også noe hun bryr seg mye om, og nylig har fått arbeide med. Fra mars til august jobbet Ane som politisk rådgiver for Venstres justispolitiske talsperson ved siden av studiene.

– Det var veldig lærerikt og givende! Jobben besto mye av å lese seg opp på saker i forkant, bidra til å skrive representantens taleinnlegg, debattinnlegg, kronikker og så videre. Man får jo gjerne opp saker på stort ulike dokumenter mot forslag på Stortinget.

Ane forteller også at, i tillegg til sin lange politiske erfaring, har kunnskap fra jusstudiet vært særlig nyttig i rollen.

– I justiskomiteen bør man ha kompetanse for å forstå lovene og lete seg frem i forarbeidene. Da har den juridiske metoden vi har lært på studiet vært uvurderlig.

En spesiell justis-og helsepolitisk sak har hatt et særlig fokus for henne i den siste tiden. Ane forteller at rusreformen var hennes hjertesak gjennom valgkampen, og engasjementet merkes når hun snakker om nylige utviklinger.

– Det var jo enormt skuffende da rusreformen ble stemt ned på Stortinget. Vi har en grundig NOU som klart slår fast at straff ikke fungerer. Det får ikke ned narkotikabruken i samfunnet, men pålegger skam og stigma overfor de som bruker illegale rusmidler.

Sentralt i debatten er spørsmålet om man skal fortsette å straffe individer for bruk av sterkere rusmidler.

– Som jusstudent synes jeg det er bemerkelsesverdig hvordan flere og flere partier har et slags kappløp for å øke minstestraffene og øke det generelle straffenivået i samfunnet

– Jeg tror man gjerne også trenger juridiske perspektiver i slike debatter, nettopp fordi jurister har en tendens til å legge mer vekt på prinsipielle begrunnelser.

Jusstudent på Stortinget

Praten går over til det store temaet: Stortinget. Fra 1. til 14. oktober trådte Ane inn inn på Stortinget for Sveinung Rotevatn, Venstres representant fra Hordaland valgkrets. Opplevelsen skriver hun med følgende ord:

– Surrealistisk. Høytidelig. Annerledes

Ukene på Stortinget ble første gang Ane opptrådte som folkevalgt.

– Det føltes veldig stort å kjenne på at nå representerer jeg faktisk velgerne som har stemt på Venstre. Det er en helt spesiell opplevelse.

Ane forteller at det var lett å føle seg liten på den store stortingsbenken. Hun bemerker seg likevel at sånn bør det muligens være.

– Hvis ikke det er skummelt i det hele tatt, er du kanskje litt narsissist, smiler Ane.

Tiden på Stortinget fikk en nervepirrende start, men ikke på grunn av en het politisk debatt.

– Jeg visste vi skulle ha navneopprop, men ikke at det skulle være akkurat som på barneskolen!

– Da jeg skjønte at “oi, folk svarer jo faktisk “ja” som på barneskolen”, begynte jeg å tenke gjennom alle mulige scenarioer der det kunne gå galt. Hva hvis stemmen sprekker?

Scenarioene om hva som kunne gå galt var noe som fulgte Ane videre også.

– Jeg var livredd for å drite meg ut i løpet av de to første ukene.

Men politikeren smiler, og det er tydelig at ting stort sett gikk fint.

– Heldigvis har Stortingets administrasjon tenkt på det og prøver å gjøre det enklest mulig for de som møter å ikke dumme seg ut.

Den unge politikeren satt på Stortinget i perioden da de nye folkevalgte trådte inn i rollene sine. Hun forteller om flere høytidelige begivenheter, som storfin stortingsåpning i bunad og allsang av Kongesangen. Det var også politisk arbeid på agendaen, men store mengder politisk arbeid ble ikke gjort på akkurat denne tiden.

– Det første som skjedde da representanter fikk anledning til å fremme representantforslag var at Carl I. Hagen ville stille Knut Arild Hareide for riksrett for å ha brutt et anmodningsvedtak.

Som jusstudent hadde Ane et overtak over den erfarne politikeren her:

– Hadde Carl I. Hagen tatt NIRI, så ville han visst at anmodningsvedtak ikke er rettslig bindende, blunker hun.

Ane skal fortsette som vara for Sveinung Rotevatn i fire år. Det er dermed ikke helt usannsynlig at hun returnerer til Stortingsbenken.

– Kanskje brekker han beinet etter hvert!

I mellomtiden har Ane nye eventyr å se frem til. Nå står flytting til Oslo og en midlertidig pause i studiene for tur. Ane er duket til å ta over som leder for Unge Venstre på deres landsmøte 5.-7. november, en fulltidsjobb hun ser veldig frem til. Men hun er også klar på at Stortingsoppholdet ga mersmak.

Injuria ønsker Ane Breivik all lykke til med politikken videre.

Arbeidsgivere trenger jurister med internasjonal erfaring

Mon, 06 Dec 2021 20:10:00 GMT

Av fast advokat Ingeborg Collett og advokatfullmektig Jens Drageset, Wikborg Rein

For mange jusstudenter frister det med et utvekslingsopphold mot slutten av studietiden. For noen er det selve utenlandsopplevelsen som frister, mens andre lokkes av et bredt utvalg av fag, ærverdige universiteter og senere karrieremuligheter. I denne artikkelen deler fast advokat Ingeborg Collett og advokatfullmektig Jens Drageset i Wikborg Rein sine tanker om fordelene ved utveksling under jusstudiet basert på egne erfaringer i arbeidslivet.

Internasjonal erfaring er nyttig i arbeidslivet

Den kanskje aller mest åpenbare fordelen ved å dra på utveksling, i alle fall dersom man velger et engelskspråklig land eller undervisningssted, er at man får sjansen til å lære seg godt juridisk engelsk språk. Selv om de fleste norske jusstudenter i dag har et brukbart engelsk språkgrunnlag før man starter på jusstudiet, vil man ofte erfare at det å kunne formulere seg presist både skriftlig og muntlig på engelsk innen jussens verden krever et mer spisset ordforråd.

Ingeborg Collett forteller at arbeidshverdagen består av mer engelsk enn norsk.

Utover det rent språklige vil et utvekslingsopphold gi en bredere forståelse for mennesker med annen kultur og bakgrunn. Dette gjør det lettere å samarbeide med både kollegaer, klienter og motparter med internasjonal bakgrunn.

Et utvekslingsopphold i utlandet kan gi deg fagkunnskap som du ellers ikke hadde hatt mulighet til å opparbeide i Norge. Du sitter da med en kunnskap som færre av dine fremtidige kollegaer vil inneha.

Jens Drageset studerte internasjonal petroleumsrett ved King’s College London.

Internasjonal erfaring gjør deg til en mer attraktiv kandidat

Et bredere perspektiv fra andre typer rettssystemer vil gjerne føre til økt forståelse for den norske jussen. Sammenhenger og forskjeller i ulike lands regelverk kan være særlig nyttig å ha forståelse for når man skal forklare norsk juss til utenlandske klienter eller motparter.

Vi ser også en tydelig trend der fokus på personlighet og erfaringer utover studiet vektlegges i større grad av mange arbeidsgivere, særlig i advokatbransjen. Internasjonal erfaring kan være det lille ekstra som skiller en kandidat fra en annen i en søkeprosess.

Erfaring fra utvekslingsopphold kan også bidra til større åpenhet og mangfold i advokatbransjen, fordi man er vant til å samarbeide med mennesker med ulik faglig og kulturell bakgrunn.

Økende internasjonalisering i juriststillinger og advokatbransjen

Som en naturlig konsekvens av økende internasjonalisering blir også jurist- og advokatmarkedet mer internasjonalt. Blant norske advokatfirmaer er det flere som har ansatte med utdanning fra andre land enn Norge og kontorer i utlandet. Eksempelvis har Wikborg Rein kontorer i London, Singapore og Shanghai, hvor vi forsøker å ha norske advokater til stede i tillegg til de lokale. Også i forvaltningen er det internasjonale muligheter for jurister og advokater.

Det er gøy å dra på utveksling!

Selv om internasjonal erfaring kan ha store karrieremessige fordeler, er den aller viktigste grunnen til å reise utenlands at det er gøy.

Jens Drageset oppfordrer først og fremst å velge noe man interesserer seg for.

Internasjonale sanksjoner – politiske verktøy med konsekvenser for norsk næringsliv

Sun, 24 Oct 2021 15:00:00 GMT

Tekst: Lena Sæter, advokatfullmektig og Tine Elisabeth Vigmostad, senioradvokat i Wikborg Rein

bilde: privat

Sanksjoner har konsekvenser for norsk næringsliv

I nternasjonale sanksjoner er et politisk virkemiddel som stater og internasjonale organer bruker for å påvirke andre aktørers politikk eller handlemåte uten bruk av militær makt. Sanksjoner vedtas av FNs sikkerhetsråd, EU eller enkeltland, som en del av deres sikkerhets- eller utenrikspolitikk.

Selv om bruken av sanksjoner utspiller seg på det internasjonale planet, kan konsekvensene være store for private aktører. Sanksjonsregimer kan drastisk endre de rettslige rammene som næringslivet må opptre innenfor. I Wikborg Rein jobber vi med sanksjoner nærmest daglig.

Hva innebærer sanksjoner?

Internasjonale sanksjoner er et virkemiddel som begrenser handlefriheten eller rettighetene til den som sanksjoneres. Sanksjoner rettes typisk mot aktører som truer internasjonal fred og sikkerhet, eller som grovt bryter menneskerettigheter, grunnleggende demokratiske spilleregler eller omforente folkerettslige prinsipper. Målet er å tvinge frem endringer av den uønskede atferden gjennom ulike former for økonomisk press.

Sanksjoner kan ilegges mot enkeltland, enkeltpersoner, juridiske personer, skip og organisasjoner. Hvert sanksjonsprogram tilpasses aktøren eller situasjonen det rettes mot. Sanksjonsprogrammene vil derfor variere i innhold, og vil kunne skifte raskt i takt med omgivelsene.

Stater eller statlige myndigheter sanksjoneres for politikken som føres eller virkemidlene som brukes, innenlands eller utenlands. EU og Norge har for eksempel i flere runder rettet sanksjoner mot Myanmar/Burma, som følge av myndighetenes grove overgrep mot deler av egen befolkning og etter militærkuppet tidligere i år. Hensikten er å gjøre det vanskeligere eller mindre attraktivt å utføre aktiviteten som søkes endret.

Tradisjonelt sett har sanksjonsregimer vært landbaserte handelsembargoer. Embargobaserte sanksjonsprogrammer gjør det tilnærmet umulig å handle med landet som sanksjoneres. Slike altomfattende tiltak kan gå hardt ut over sivilbefolkningen, og brukes derfor sjelden i dag.

Det har blitt langt mer vanlig å bruke mer målrettede sanksjonsprogrammer. Slike sektorielle sanksjoner kan for eksempel være eksport- eller importrestriksjoner knyttet til særskilte typer produkter, industrier eller aktiviteter i det aktuelle landet. Et eksempel er restriksjonene som EU og Norge har innført for ytelsen av visse typer tjenester til den russiske oljeindustrien.

Videre brukes det ofte listebaserte sanksjoner. Disse rettes mot individer eller enheter som selv står bak uønskede handlinger, eller som muliggjør eller støtter slik aktivitet. Sanksjonene går ut på at aktøren plasseres på en sanksjonsliste. Listeføringen vil normalt innebære finansielle restriksjoner. Typisk vil aktørens økonomiske midler fryses, og det vil være forbudt å gjøre midler eller økonomiske verdier tilgjengelig for vedkommende. Viktig er det at slike listeføringer ofte "smitter" over på enheter som eies eller kontrolleres av den listeførte.

Hvilke sanksjonsregelverk må overholdes?

Norge er forpliktet til å gjennomføre sanksjoner som vedtas av FNs sikkerhetsråd. I tillegg gjennomfører Norge de fleste sanksjonene som vedtas av EU. Sanksjonene gjøres til norsk rett gjennom forskrifter, hjemlet i sanksjonsloven. Sanksjonsforskriftene må overholdes av alle som er underlagt norsk jurisdiksjon.

Videre kan man være eksponert for flere sanksjonsjurisdiksjoner samtidig. For eksempel kan omstendigheter knyttet til en enkelthandel føre til at både norske, amerikanske, og europeiske sanksjonsregelverk må overholdes.

Det amerikanske sanksjonsregelverket har en særlig vid rekkevidde i så måte. For eksempel vil amerikanske sanksjonsregler kunne komme til anvendelse når et norsk selskap eksporterer varer med amerikansk opprinnelse eller betaler en kjøpesum i amerikansk valuta. I tillegg opererer USA med enkelte sanksjonsregler som – slik USA ser det – må overholdes av alle aktører uavhengig av tilknytning til USA (såkalte ekstraterritorielle eller sekundære sanksjoner). Et eksempel er de amerikanske sanksjonene mot Iran. EU mener at denne praksisen bryter med folkerettslige jurisdiksjonsprinsipper, og har vedtatt en forordning som forbyr EU-personer å overholde enkelte ekstraterritorielle sanksjoner fra USA. Mange ikke-amerikanske selskaper velger likevel å innrette seg etter dem, fordi amerikanske reaksjoner på brudd kan ha alvorlige praktiske konsekvenser. Dette uttalte vi uttalte oss om i Finansavisens Jusbilag 29. april i år.

Konsekvenser av brudd

Konsekvensene av brudd på sanksjonsregelverket kan være mange og alvorlige. Reaksjonene kan typisk inkludere fengselsstraff, bøter, beslagleggelse eller at man selv plasseres på en sanksjonsliste. Bryter ikke-amerikanske aktører amerikanske sanksjoner, kan aktøren utestenges fra det amerikanske markedet og forhindres i å handle i amerikanske dollar. Videre vil brudd på sanksjonsregler kunne utgjøre kontraktsbrudd, eksempelvis i relasjon til kontraktsparter eller bankforbindelser.

Uavhengig av rettslige konsekvenser kan det å involvere seg med sanksjonerte parter eller aktiviteter også resultere i alvorlig omdømmetap.

Sanksjonsadvokatens hverdag

Sanksjonsregelverket er omfattende, komplekst og i stadig endring. Norske bedrifter må vurdere om et sanksjonsregelverk kommer til anvendelse i en gitt situasjon, og hvordan bedriften i så tilfelle må innrette seg for å overholde forpliktelsene som gjelder.

Som sanksjonsadvokater hjelper vi bedrifter med å identifisere, vurdere og håndtere sanksjonsrisiko knyttet til bedriftens aktiviteter. For eksempel vil vi, hvis omstendigheter knyttet til en mulig avtaleinngåelse medfører en risiko for brudd på relevante sanksjonsregimer, vurdere om og hvordan sanksjonsrisikoen kan elimineres eller reduseres til et akseptabelt nivå, slik at handelen likevel kan gjennomføres. Advokatene i Wikborg Reins sanksjonsteam gir råd fra et multijurisdiksjonsperspektiv, og vil vurdere den samlede sanksjonsrisikoen en bedrift eksponeres for i en gitt handel. Teamet består av advokater med utdannelse fra Norge, USA, Storbritannia og Kina.

Det forventes at bedrifter som driver med internasjonal handel har et compliance-program for å forebygge brudd på sanksjonsregler. Vi bistår derfor bedrifter med å utforme interne retningslinjer, rutiner, systemer og verktøy som vil bidra til å sette selskapet i stand til å oppdage, håndtere og unngå sanksjonsrisiko som kan oppstå i tilknytning til selskapets virksomhet.

Sanksjoner er både politiske og juridiske styringsverktøy. Det er det som gjør fagområdet så brennaktuelt og spennende!

Lars Henrik (28) overlevde Utøya – Gjennom politikken fikk jeg en følelse av tilhørighet og det å være med på noe større

Sun, 24 Oct 2021 14:57:00 GMT

Lars Henrik Rytter Øberg fra Eidsvoll har lang erfaring innen lokalpolitikken. Jusstudenten er engasjert i AUF og var i denne forbindelse på sommerleir på Utøya i 2011. Injuria tok en prat med Lars Henrik for å høre mer om hvordan 22. juli og tiden etter har preget han, og hvordan hans politiske engasjement som følge av dette kanskje har blitt enda sterkere.

Tekst: Ingrid Helene Nesse

22. juli: I 2011 deltok Lars Henrik på AUF sin sommerleir på Utøya. Han er fremdeles preget av det han opplevde 22. juli.

En spirende lokalpolitiker
Lars Henrik er ikke den første politikeren i sin familie. Hans far er selv aktiv innen politikk, noe som også medførte en viss politisk interesse for Lars Henrik. Det var likevel med lovnad om gratis pizza i januar 2010 at Lars Henrik begynte å engasjere seg i AUF.
– Jeg mente mye om det ene og andre. Det var en venninne som var aktiv i AUF i Eidsvoll som inviterte meg med på møte hvor de serverte pizza. Man kan vel si at pizzaen fikk meg inn i AUF, men det sosiale miljøet og den politiske viljen fikk meg til å bli, forteller han.
I 2010 fikk Lars Henrik brev i posten med invitasjon til å delta på Utøya for første gang. Han hadde ikke planer den sommeren og bestemte seg for å dra.
– Å være der var ganske magisk. Jeg fikk mange nye venner og syntes det var spennende å se hvordan politikk funket og hvordan man kunne være med og påvirke ting, sier han.

Sommeren 2011
Sommerleiren i 2010 ga Lars Henrik mersmak, og det var ingenting han gledet seg mer til enn Utøya 2011. Han hadde høye forventninger til å returnere til Utøya i 2011, og trodde derfor at han skulle bli skuffet dersom magien hadde avtatt. Til tross for det man tradisjonelt ville kalt bergensk vær, ble tvert imot forventningene overgått.
– I AUF kaller man det Utøya-følelsen. I det øyeblikket man tar de første stegene på øyen fylles man av en følelse av tilhørighet og det å være med på noe større. Man vet med en gang at her er man med i et unikt fellesskap. Etter en del år med å føle seg utenfor og ensom, og etter enda flere år med mobbing, var det en helt fantastisk følelse, mimrer han.

Så kom 22. juli, datoen som har gravert seg inn i de fleste sitt minne. Lars Henrik forteller at det er mange historier fra den dagen som han vil anbefale at man leser og tar innover seg. Historiene beskriver overgangen fra en idyllisk sommerleir, til å bli jaktet på av en massemorder. Lars Henrik forteller om sin historie at det brutale og vonde som skjedde den dagen best kan beskrives av et bilde av en liten del av låvebrua på øyen.
– 20. juli satt jeg med en jente jeg hadde vært avstandsforelsket i en god stund på denne låvebrua. Jeg tror hun var forelsket i meg også. Hun risset i hvert fall inn navnet mitt i en av plankene der.
Det gikk noen dager etter angrepet før Lars Henrik innså at han aldri kom til å få svar på de mange tekstmeldingene han hadde sendt denne jenten.
– Jeg fikk høre senere at hun hadde blitt skutt i hodet og drept momentant, deler han.

Foto: privat. Risset inn navnet: Bare noen dager før angrepet 22.juli hadde jenten Lars Henrik var forelsket i risset inn navnet hans på plankene på låvebrua. Senere lærte han at hun hadde blitt drept på Utøya.

Ga seg ikke
Tidligere det året ble Lars Henrik satt opp på liste til kommunevalget, riktignok med en noe beskjeden plassering. Etter Utøya 2011 hoppet Lars Henrik 18 plasser opp på listen og ble valgt som fast representant i kommunestyret. Der satt han frem til mai i år. I tillegg har han vært aktiv internt i AUF og sittet i et par fylkesstyrer, samt i AUFs landsstyre i halvannet år.
– Det handler om den politiske viljen jeg fremdeles hadde. Jeg hadde lyst til å være med og påvirke ting, i mine øyne, på en god måte. For eksempel fikk jeg være med på å vedta at kommunen skulle kjøpe barnehagen jeg selv gikk i som liten. Lokalpolitikken var en fin måte å være med på og bidra til å bedre lokalsamfunnet man har vokst opp i og som man er glad i, meddeler han.
Noe av viljen skyldtes også det å kunne gi et stikk til mannen bak terrorhandlingene.
– Mye av grunnen til at jeg ble i politikken skyldtes at jeg hadde mange av vennene mine i AUF, og litt for å kunne si «fuck deg» til gjerningsmannen. At jeg fortsatt kunne gjøre mine prioriteringer, leve livet på min måte, og drive med politikk.

Vitnet i retten
Lars Henrik vitnet i 22. juli-rettssaken våren 2012. I denne perioden jobbet han også med å fremme integrering.
– Jeg husker veldig godt at jeg gikk rett fra rettssaken til en skrivegruppe hvor vi skrev et manifest på AUF-kontoret om inkludering og integrering, noe som var akkurat det motsatte av hva gjerningsmannen står for. Det kjenner jeg har betydd ekstra mye, å kunne bidra til dette. Det er litt stort for en enkel sjel fra Eidsvoll, forteller han.

Manglende oppfølgning
Selv om Lars Henriks politiske gnist ikke var slukket, opplevde han manglende oppfølgning i tiden etter angrepet. Dette har preget han de senere årene.
– Det vanskeligste for meg som kommunestyrerepresentant og overlevende var opplevelsen jeg hadde av oppfølgningen jeg fikk av min egen kommune. Oppfølgningen var ikke spesielt god i mine øyne. Det var også mangel på fleksibilitet. Jeg hadde ett mål der og da, å fullføre skoleåret, men jeg opplevde liten fleksibilitet for å finne muligheter og for å kunne møtes og ta den praten, forteller han.
Etter en tid mottok Lars Henrik et brev fra kommunen som fortalte at fordi han hadde helsepersonell i nær familie, avsluttet de i større grad oppfølgningen.
– Jeg tror de siktet til min far, som er psykiater. Men selv om han psykiater var han veldig berørt av det som hadde skjedd, han var jo pårørende. På et tidspunkt slet han nok mer enn det jeg gjorde, også. Jeg synes det hele var veldig provoserende.

Noen kommuner, deriblant Lars Henriks hjemkommune, mottok midler etter 22. juli til oppfølgning av overlevende og pårørende. Lars Henrik opplevde at midlene ikke ble prioritert riktig.
– I min egen kommune gikk midlene til oppfølgning med til å dekke ordførerens og rådmannens tilstedeværelse i begravelse, sier han.
«22. juli-kortet»

Det ble ikke lettere med tiden ta til orde rundt 22. juli. Lars Henrik forteller at han etter hvert ble redd for at han ved å ytre sin mening skulle bli beskyldt for å bruke det såkalte «22. juli-kortet».
– Blant annet Jan Tore Sanner har beskyldt Arbeiderpartiet for å bruke 22. juli-kortet. [1] Det har blitt et begrep som har gjort at man kanskje ikke sier så mye høyt lenger, av frykt for å bli stemplet som en som bruker dette kortet for å finne politisk poeng, sier han.

Behov for en tydeligere debatt
I 2021 var det 10 år siden terrorangrepet. I forbindelse med markeringen ble det holdt politisk debatt om 22. juli. Lars Henrik opplever det som positivt at man endelig er i gang med å snakke ordentlig om hva som skjedde den dagen, hvordan det påvirket de som var der og ytringsrommet for de overlevende i tiden etterpå. Dette har han savnet tidligere.
– Det har aldri vært en stor, vanlig debatt. Vi fikk ikke snakket ordentlig om 22.juli da det var ferskt, og det ble derfor heller ikke normalisert å snakke om. Etter rosetorget ble det nesten ikke snakket mer om i det offentlige. Det var et rettsoppgjør hvor man gjennomgikk det som skjedde, og så tror jeg folk flest ble litt «ferdig» med det. Vi markerer 22. juli hvert år og kanskje kommer det en kronikk eller to som sår litt debatt, men ellers er debatten fraværende.
Lars Henrik opplever det også som sårt at minnestedet for 22. juli ennå ikke er på plass.
– Minnestedet stod ikke ferdig i år, og det blir heller ikke ferdig til neste år. Først til 12-års markeringen vil minnestedet være klart. Det er en stor verkebyll i seg selv, forteller han.

Lars Henrik understreker videre at han bare kan snakke av egen oppfatning og at det er viktig å ikke dra alle under samme kam.
– Hvis man leser kommentarfelt i saker som omhandler 22. juli, er det noen som tar på seg rollen med å forsvare de som var der. Det er veldig hyggelig med sympati og jeg setter pris på at vi er et sympatisk samfunn, men jeg reagerer på dem som bruker sympati som et skalkeskjul for å fremme egne argumenter på vegne av «alle», men så er det gjerne generaliserte utsagn, forteller han.

Fremdeles preget
Selv om det nå er 10 år siden angrepet, opplever Lars Henrik fremdeles at fortiden kan innhente han. Våren 2019 var det flere episoder som påvirket helsen hans. Her kan nevnes Facebook-statusen til Sylvi Listhaug med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del». [2] Innlegget resulterte i at hun gikk av som justisminister.
– Facebook-statusen til Sylvi Listhaug utløste en del helseproblemer. Jeg ble sengeliggende en uke etterpå. Det var vonde beskyldninger å fremme for oss som har hatt det ganske forferdelig. I tillegg var det allerede en tung uke, da innlegget ble postet samme dag som Erik Poppes 22. juli-film hadde premiere. Det gikk litt i svart der. Jeg måtte ringe jobben og fortelle at jeg ikke kunne komme på jobb den uken. Kroppen kom seg ikke opp av sengen, forteller han.
En annen hendelse fant sted da Lars Henrik var på vei til privatisteksamen.
– Jeg gikk forbi et departement og så masse bevæpnede vakter. Synet trigget noe i meg og jeg ble brått tatt tilbake til 22. juli.
Lars Henrik ble etter angrepet diagnostisert med post traumatisk stresslidelse (PTSD).
– Jeg kjente på PTSD under eksamen. Det var vondt å kjenne på at det som hendte i 2011 fremdeles hadde en effekt på meg og hvordan jeg klarer å prestere og håndtere hverdagen.

Fulgte drømmen
De vonde opplevelsene har likevel ikke satt en stopper for Lars Henriks pågangsmot. I likhet med engasjementet for politikk har Lars Henrik lenge vært fast bestemt på at juss var veien han ønsker å gå. Da han tok rettslære på videregående kjente han umiddelbart på mestringsfølelsen. Så skjedde hendelsen sommeren 2011.
– Det ble vanskeligere å nå målet mitt etter dette. Karakterene gikk jo ikke så bra, spesielt med tanke på at jeg skulle kombinere de tre siste eksamener med å skulle vitne i rettssaken. Men jeg skulle ikke la han få ødelegge drømmen om jussen. Jeg hadde utover dette et fint år med venner og fotballen. Det betydde veldig mye for meg og ble en redning, forteller Lars Henrik.
Veien til Dragefjellet skulle likevel bli noe kronglete.
– Etter videregående kom jeg først inn på årsstudium i juss i Molde, noe jeg takket nei til. Jeg endte opp med et år på folkehøyskole i Oslo før jeg begynte på utviklingsstudier, men droppet ut etter et halvt år. Da kom jeg inn på bachelor i juss i Lillehammer og hadde tre veldig fine år der.
Lars Henrik fullførte bacheloren i 2017 og jobbet etter dette innen psykiatrien samtidig som han tok 20 (!) privatisteksamener for å komme inn på master i Bergen.
– Å bli jurist var hele tiden målet. Jeg hadde min siste privatisteksamen 14. juni i år og fikk en sekser. Da hadde jeg endelig snittet for å komme inn. Jeg husker jeg satt på en grillfest i sommer da jeg så at jeg hadde kommet inn. Da begynte jeg å gråte. Det betydde veldig mye, forteller han.

Juss og politikk – som hånd i hanske
Å kombinere interessen for juss og politikk har ifølge Lars Henrik falt seg naturlig. I denne forbindelse ønsker Lars Henrik å oppfordre andre til å engasjere seg i politikken.
– Juss er sterkt knyttet opp til politikken. Jeg anbefaler alle å se om man finner et parti eller en interesseorganisasjon som jobber med noe du er spesielt opptatt av. Da får du muligheten til å se jussen utenfra. Ikke bare lese pensum, men være med på å påvirke og dele kompetansen man selv har innenfor det juridiske regelverket.

Nå går Lars Henrik fjerdeåret. Når han er ferdigutdannet er målet å jobbe innenfor et direktorat eller departement.
– Jeg har nok lyst til å bli byråkrat. Men hvem vet, kanskje jeg blir bergtatt av strafferetten, smiler Lars Henrik Rytter Øberg.

Lavterskel i knipe

Sun, 24 Oct 2021 14:47:00 GMT

Tekst og bilder: Truls Wegner Hodt, erik Mikal Midelfart Hoff og Eilert Midttun Rostrup.

Man stiller seg ofte kritisk til en sequel av et godt konsept. Gudfaren 3 gjorde Gudfaren til skamme, og juss på BI stiller seg på likt vis. Allikevel har franchises som Fast and Furious klart å lage opptil ni knallsterke muskel-filmer som aldri går av moten. I den ånd håper vi at en gjenopplivning av spalten “Lavterskel i knipe” ender opp i samme “familie”, som Dominic Toretto ville sagt.

I “Lavterskel i knipe” skal “Henge med gutta”-gutta sjekke om Juristforeningens idrettsansvarlig Sondre Knudsens quote fra Homecoming: “alle idrettslagene er lavterskel”, faktisk stemmer. Vi skal, som de gravejournalistene vi er, røske klærne av idrettslagene, og avgjøre faktisk hvilke lag som (faktisk?) fortjener tittelen “lavterskel”.

Og først ut er gjengen som har en logo som ligner på broren til Truls sin russebuss fra 2016 - Dragefjellet Dodgeball.

Treningen startet kl. 17 mandag ettermiddag. Vi hadde tatt på svettearmbånd, svettepannebånd, fem spray med Axe deodorant, et par rolige shots med Monster White, og kameralinsen var med oss på tur.

Da vi kom ut av garderoben, og ut på banen, følte vi oss omringet av fiender. Anette fra arbeidsgruppen som dreit ut Eriks arbeidsgruppeoppgave i F1, Ole som stjal Eilerts salplass mandags morgen og Sunniva som slo Truls i håndbak forrige helg. Vi som egentlig skulle undersøke om kanonball er en lavterskel idrett, fikk raskt et annet mål i tillegg. Som smittevernvakter som speider etter studenthverdager å ødelegge, skulle vi nå nedverdige samtlige i kanonball.

Kampen startet, og vi løp frem mot ballene i tro på en overlegen seier. Det gikk [dessverre] ikke helt som planlagt. Siggen fra lørdag sprang lungene etter de første 5 meterne, og Anette på motstanderlaget hadde en kastearm som minnet om Andreas Thorkildsen på Bislett Games i 2006. At en barneskoleidrett kunne være så slitsom var vi virkelig ikke klare over.

Det ble et tøft møte med virkeligheten og gode dodgeball-spillere. Det tok ikke mer enn 30 sekunder før hele laget var skutt og drept. 30 sekunder! En tid som for hengekøyegutta kunne betydd ny rekord i planken, eller en “job well done” på toalettet i 4.etasje. Her må vi bare ta oss muligheten til å tilføye at det ikke var vi som tettet doen i fjerde etasje. Slik ekstremsport tør ikke engang vi å teste ut. Den første kampen var over før den egentlig hadde begynt. Vi måtte stille oss et spørsmål dypere enn samtalene klokken 04 på nach hos Truls; Er egentlig jussens dodgeball lavterskel?

Vi drasset oss slukøret tilbake til siden vår. Etter det første horrible tapet måtte vi hente råd fra Sivert i dodgeballstyret. På spørsmål om hvilken oppskrift som kunne føre oss til seier, fikk vi disket opp en taktisk og briljant plan. Planen fulgte “the 5 D’s of Dodgeball - Dodge, Duck, Dip, Dive and Dodge”. Det var comeback-time!

Vi hev oss inn i neste kamp med ny giv. Slik som partilederen i alliansen dodger potensielle vaksinedoser, unngikk vi ballene som om vi aldri hadde gjort annet. Ryktene sier at Sivert fra Dodgeballstyret fikk en tåre i øyekroken.

Seieren var innen rekkevidde, og Erik plukket opp den siste ballen for å ta tilbake æren som var tapt under forrige kamp. Ingen var overrasket over resultatet. Skivebom! Heldigvis vippet Eilert opp en ny ball med en lekenhet som en 7-åring på Leos Lekeland kan se langt etter, og smalt ballen i skinka på fienden. Seieren var sikret. Laget jublet, Anette gråt og vi følte oss som 4. klassinger som akkurat hadde fått C av HFM i Allmenn formuerett.

Etter dette var kanonballen en ren fryd. En blanding av kameratskap, god mosjon, skadefryd, og et godt gjenblikk med gode barndomsminner. Når vi så rundt oss, var det ikke annet en glede, latter og smil blant deltakerne. Og da følte vi endelig på det. Et comeback selv ikke vakten på Lille hadde sett for seg da han kastet deg ut for 5 minutter siden. Dodgeball er faktisk lavterskel! Eller som vi utenfor russebussmiljøet ville kalt det; kanonball. Uansett forlot vi treningen med et glis. Dette var jo faktisk skikkelig kjekt! Vi anbefaler alle til å være med, men bare husk på to ting: inviter hele arbeidsgruppen din, og skyt alltid dobbelt så hardt tilbake.

En førstis sitt første møte med dragen og resten av fjellet

Wed, 20 Oct 2021 09:04:00 GMT

- Et kåseri av Vetle Olsen-Ryum

Vinter nå og sola steker og jeg er med på vinterleker. I august? Jeg er så full at bena sover. Jeg tenner på de internasjonale ulovfestede transnasjonale sedvanereglene. Nei, faen. Fuck. Det var de norske lover jeg skulle tenne på. Nå som jeg er jusstudent. Selv etter å ha pugget på denne sangen like fokusert som om jeg var oppe til avhør hos Juristforeningen for å ha krenket kua med å drikke vegansk havremelk fremfor vanlig kumelk, så sitter verken dansen eller teksten. Heldigvis har jeg fem år igjen å lære meg den på.

Fem år igjen på jussen, med dragen og resten av fjellet.

Når man skal starte turen opp fjellet med dragen, møter man på mange konflikter inne i eget hode. Skal man være med på det syvende arrangementet i fadderperioden selv om hodet spinner, svettekjertlene er fylt med billig russisk sprit og magesekken er utelukkende en stor kebabrull? Eller skal man bli hjemme med Netflix og chill i form av billig first price sjokolade? Skal man tørre å ikke være den beste versjonen av seg selv? Du vet, den versjonen som ler av dårlige vitser og deltar aktivt i samtaler med temaer man ikke har peiling på, mens smittevernvaktene gestikulerer én meter avstand. Jeg vil si at dette er det første møte med jussens drage. Frykten for å være alene, frykten for å ikke finne seg noen og frykten for at man skal bli fanget i en stor mengde.

Apropos frykt. Dresscode. Hva i alle land og dager er greia med at alle jusstudenter ser ut som de kommer rett fra et fotoshoot med Vogue? Jeg har aldri brukt så lang tid på å velge outfit, og jeg har aldri lengtet så lenge etter favoritt joggedressen min.

Men igjen er det denne dragen. Frykten for å skille seg ut. Frykten for å ikke gi faen, samtidig som man gir for mye faen. Typ, man vil ikke være den som møter opp i Nygårdsparken i fadderperioden uten musikk, men man vil heller ikke være den som tropper opp med en spesialbestilt Louis Vuitton x Gucci soundbox i matt svart.

Og når vi først er inne på tema, det å finne frem i Bergen og på dragefjellet som en førstis er noe vanskelige greier. Oppmøte ved den blå steinen, men på mistenkelig vis endte jeg opp med noen grønne og blå steiner i en barnehage på Åsane. Oppmøte i Nygårdsparken, jeg endte i gamleparken. For real, hvis jeg får beskjed om å møte opp i gamlebygget, som er mer nytt enn det nye, samtidig som jeg skal pugge mellomverset til JVL-sangen og få informasjon om arbeidsgruppe, seminargruppe, undergrupper og hvilken lesesal som er lov og ikke lov å lese på, så kommer hodet mitt til å eksplodere.

Et siste element om det første møte med fjellet er undergruppene. Gruppene som er mer lavterskel enn Oompa Loompane fra Charlie og sjokoladefabrikken. Selv om gruppene er lavterskel blir de automatisk høyterskel for alle som tropper opp for første gang. Er det ikke rimelig fascinerende hvordan det blir nevnt at undergrupper er lavterskel, men de føles ut som høyterskel i eget hode.

Fotballtrening er plutselig prøvespill til Brann på deres storhetstid på 60-tallet. Kanonball føles ut som man har blitt transformert til Oscarborg festning 9. april 1940 og skyter for harde livet. Selv om man får ros når man ror og løpende gode tilbakemeldinger når man løper, er nervene fortsatt mer i høyspenn enn når man drikker original monster på sal eller tar ex.fac. for seriøst.

Men alt dette er bare en skildring av en førstis sitt første møte med dragen og resten av fjellet.

Fordi når man først har møtt starten av fjellet, møter man også de andre som tar turen oppover. Jeg har ALDRI opplevd et mer inkluderende studentmiljø og mer lavtersklende undergrupper. Det er fine, rause, medmenneskelige, støttende og omsorgsfulle medstudenter rundt meg. Ikke en ildblåsende drage.

Takk for at dere ALLE fikk oss førstiser til å innse hvorfor vi skal tenne på de norske lover. Vi er ikke er redde for å engasjere oss, spørre randome om faglige spørsmål eller retningen til lesesal 12. Takk for at dere gjør at vi førstiser ikke blir en del av en stor mengde, men heller en del av et godt fellesskap.

Det er snart vinter. Og da vettu, da skal solen steke. Jeg skal være med på vinterleker. Jeg skal være så full at bena sover. Og du aner ikke hvor hardt jeg skal sprute utover de norske lover.

Hverdagsgleder

Wed, 23 Jun 2021 09:37:00 GMT

Forfatter: Anders Bu Nilsen

Bilder: Privat

Jusstudiet er allerede kjent for å ha en tøff studiehverdag, og pandemien som har hengt over oss det siste året har gjort det utfordrende å finne de nødvendige avbrekkene i hverdagen som kan lege et slitent studenthode. Når selv ikke undergruppene kan operere som normalt har det å ha en god hobby eller aktivitet å gå til for meg aldri vært viktigere.

Selv har jeg en litt særegen hobby for en jusstudent – jeg spiller Dungeons and Dragons et par ganger i uken. Dette fikk meg til å lure på hvilke andre hobbyer jusstudentene tar seg til i en pandemipreget hverdag. Her skal vi få bli kjent med meg selv, smykkemakeren Andrine Hopland og bandet Lakenskrekk. Kanskje dette kan inspirere deg til å begi deg ut på noe nytt og spennende?

Anders Bu Nilsen

Fortell kort om deg selv og D&D.

D&D (Dungeons and Dragons) er et tabletop rollespill i en fantasyverden hvor du som tar på deg rollen som en karakter du lager selv, triller dine mangesidede terninger, og begir deg ut på et eventyr i regi av en Dungeon Master. For meg er dette den perfekte distraksjonen fra en travel studenthverdag, hvor du møter opp med gode venner, og lar fantasien løpe løpsk på en måte få andre aktiviteter lar deg gjøre.

Hvordan startet det hele og hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Disse samlingene har vært særlig viktige for meg under den tunge pandemitiden. Siden D&D kan spilles med alt fra tre til ti spillere var det fortsatt mulig mesteparten av tiden å samles og spille som vanlig, i tråd med smittevernreglene. Det var også mulig i de periodene hvor

smittevernreglene ble strammet inn å gjennomføre samlingene digitalt. Det å ha disse ukentlige sosiale samlingene gjorde at jeg hele tiden hadde noe å se frem til i en hverdag som, uten deltidsjobb i pandemien, fort kunne bli veldig ensformig.

Dersom du har en interesse for fantasy og rollespill, vil møte nye hyggelige mennesker, eller føler for å slippe løs kreativiteten, kan jeg anbefale på det sterkeste å prøve ut D&D. Studentteateret Immaturus har en egen D&D undergruppe som ved starten av hvert semester setter opp nye campaigns, hvor alle er velkomne uavhengig om du tidligere har spilt eller ikke. Det var slik jeg kom inn i det, og jeg spiller fremdeles med den gjengen jeg ble satt i den dag i dag.

Fortell kort om deg selv og smykkene du lager.

Mitt navn er Adriane Hopland, jeg er 21 år gammel og går andreåret på jussen. På fritiden spiller jeg håndball og jeg har nylig begynt å lage og selge smykker, øredobber, ringer og armbånd på instagramprofilen min @adrianes__ (to understreker) og på facebookprofilen min «Adriane´s».

Hvordan startet det hele?

Det hele startet i oktober 2020. Jeg var på besøk hos en venninne rett før eksamen i erstatningsrett og fikk prøve noen perlearmbånd hun hadde laget. Jeg synes de var kjempefine og ble inspirert til å prøve selv. Jeg skulle i utgangspunktet bare lage armbånd til meg selv, men etter jeg la ut et par armbånd for salg på Tise og fikk god respons, bestemte jeg meg for å fortsette. I tillegg til armbånd og smykker av perler, selger jeg nå også gullbelagte og sølvbelagte øredobber, ringer, smykker og armbånd. Disse produktene bestiller jeg i deler fra eksterne leverandører.

Hva slags glede får du ut av hobbyen din?

Fra lovsamling til kokebok

Wed, 23 Jun 2021 09:09:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Bilder: Mona Nordøy

Intervju med jurist, forfatter og blogger Trine Sandberg (trinesmatblogg.no)

Mange studenter kjenner nok til trinesmatblogg.no, men fåtallet er kanskje klar over at bloggeren og forfatteren Trine Sandberg er utdannet jurist! Injuria tok en prat med Sandberg for å høre mer om hvordan den store, røde boken ble lagt på hyllen til fordel for kokkekunster.

Da Sandberg var jusstudent var studiet delt opp i fem avdelinger, der hver avdeling ble avsluttet med én eksamen. Studiet var tungt og teoretisk, men Sandberg fant god nytte i kollokviegruppen, som fremdeles er blant hennes beste venner. Da studiehverdagen var omme, begynte Sandberg etter hvert å jobbe som seniorrådgiver i Utdanningsdirektoratet, en jobb hun trivdes godt i.
– Jeg jobbet i den juridiske avdelingen med ansvar for personvernrett. Her jobbet jeg blant annet med å ivareta personvernet i store prosjekter som Skoleporten, Elevundersøkelsen og nasjonale prøver da de startet opp. Jeg deltok også i regelverksarbeid tilknyttet dette i regi av Kunnskapsdepartementet, i tillegg til at jeg var med på å bygge opp et internkontrollsystem for behandling av personopplysninger i alle virksomheter tilknyttet direktoratet, forteller hun.

Inspirasjonen bak matbloggen
Det var imidlertid ikke bare personvern som interesserte Sandberg. Hun har alltid hatt en forkjærlighet for å lage mat og samlet derfor på gode oppskrifter. Dette skulle vise seg å bli forsmaken på karriereomveltningen.
– For snart 15 år siden kom jeg helt tilfeldig over en matblogg på nettet og tenkte at dette var en praktisk måte for meg å samle oppskriftene mine på, for også å kunne dele dem med døtrene mine, familie og venner som ofte spurte etter oppskrifter. Formålet var rent privat. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier sett for meg at andre enn mine nære og kjære skulle bruke oppskriftene, meddeler hun.
Selv om oppskriftene i utgangspunktet ikke var ment for andre enn nærmeste familie- og vennekrets, finner Sandberg nå motivasjon i å vite at så mange bruker oppskriftene hennes til både hverdag og spesielle anledninger.
– Jeg har stor respekt for leserne mine og legger alltid vekt på å dele gode og velprøvde oppskrifter. Er det noe som ikke stemmer helt ved retten, tester jeg den alltid en gang til og justerer litt før jeg deler den på bloggen.

Til tross for å ha endret karriere, bruker Sandberg fremdeles jussen i hverdagen.

Den hemmelige ingrediensen bak suksessen
Sandberg sa i 2015 opp jobben i Utdanningsdirektoratet for å fokusere for fullt på matbloggen. Siden den gang har trinesmatblogg.no vokst til å bli Norges største matblogg med over 250 000 unike lesere per uke. I tillegg er hun foredragsholder og forfatter bak fire kokebøker. I 2014 og 2016 ble hun kåret til Årets Matblogger av VG/Mathallen i Oslo, og i 2017 ble hun kåret til Årets Business av Vixen. På toppen av det hele mottok Sandberg Juryens hederspris i 2019. Etter alt dette må man jo bare spørre, hva er oppskriften på suksessen?
– Jeg tror at årsaken ligger i oppskriftene, at de er gode og godt forklart slik at man klarer å gjenskape dem på eget kjøkken. Jeg tror også kanskje at matbildene mine har fristet mange til å prøve seg på nye retter, forteller Sandberg.
Som blogger, foredragsholder og forfatter sjonglerer Sandberg mange baller i luften, hvor ingen dag er lik. Hun har likevel noen faste rutiner i jobbhverdagen.
– Jeg starter ofte med et par timer på kontoret hvor jeg besvarer e-poster, spørsmål og kommentarer, skriver blogginnlegg, forbereder foredrag og redigerer bilder. Deretter går turen ned i Matverkstedet i sokkelleiligheten på huset vårt, hvor jeg lager og fotograferer 1-2 retter. Ellers er jeg ofte i møter med samarbeidspartnere, managementet mitt, forlaget og «matkollegaer», oppsummerer Sandberg.

Jussen kommer fremdeles til nytte
Selv om det er en lang vei mellom juristyrket og det å være forfatter og blogger, kan Sandberg fortelle at hun fremdeles bruker noe juss i hverdagen.
– Jeg driver jo en nettside og et aksjeselskap alene. Jeg møter derfor hele tiden på juridiske problemstillinger jeg må forholde meg til, slik som for eksempel markedsføringsloven, avtalerett, åndsverkloven, GDPR og problemstillinger knyttet til skatt. Jussen har derfor vært et nyttig verktøy å ha med seg på veien, meddeler hun.
Selv om Sandberg fremdeles nyttiggjør seg av juridisk kunnskap, har hun ikke angret på at hun la juristkarrieren på hyllen.
– Det var et veloverveid valg som jeg brukte lang tid på. Jeg har en utrolig spennende, variert, nyskapende og fleksibel jobb som kokebokforfatter og matblogger. Jeg jobber jo med hobbyen min, samtidig som jeg får «brukt meg» på mange andre felt også, forteller hun.
Det er likevel ikke til å stikke under stol at det er noen ting hun lengter etter ved juristyrket.
– Jeg savner det å være helt oppdatert på det som tidligere var mine spesialfelt, som for eksempel personvernrett. Ikke minst savner jeg kollegaene mine i Utdanningsdirektoratet og de faglige diskusjonene vi hadde.
Til fremtidens jurister er Sandberg klar i sine råd:
– Bruk jussen praktisk, også i studietiden. Selv jobbet jeg i JURK (Juridisk rådgivning for kvinner) i en periode, noe som var utrolig lærerikt både faglig og personlig, meddeler hun.

I tillegg til å drive Norges mest populære matblogg, har Sandberg vært bestselgende faktaforfatter de siste 10 årene.

Nye oppskrifter på vei
For tiden er Sandberg i full gang med sin femte kokebok, «Trines kokebok for unge kokker». Mye av hverdagen går derfor med til å kvalitetssikre manus og redigere matbilder til boken.
– Jeg har alltid nye prosjekter på gang. Min nye kokebok er ment for barn og unge i alderen 10-16 år (pluss/minus) og for dem som vil lage mat som barn og unge liker. Boken skal etter planen komme ut rundt skolestart 2021, kan hun fortelle.
Gjennom årenes løp, og fire (snart fem) kokebøker senere, har Sandberg laget utallige oppskrifter. Injuria var derfor nysgjerrig på hva som har pekt seg ut som favorittoppskriften.
– Jeg har mange favorittoppskrifter, men hvis jeg må trekke frem én så må det være oppskriften på kanelsnurrer.
Sandberg er imidlertid klar på hvilken rett vi absolutt ikke finner på matbloggen.
– Levergryte eller andre oppskrifter med innmat, fastslår hun.

Med Giertsen over Vidden

Wed, 23 Jun 2021 09:00:00 GMT

Tekst og bilder: Nicolai Staavi

Fredag 16. oktober 2020. Det var da dette prosjektet begynte. En hyggelig tur over Vidden med husets egen friluftsconnaisseur, i forbindelse med Injurias miljøutgave. Men så viste det seg at strekningen Fløyen-Ulriken skulle bli mitt Everest. Ikke selve turen, den er grei nok. Bare det å få arrangert den.

For siden den gang har turen blitt arrangert og avlyst en rekke ganger grunnet både møkkavær og Rogers restriksjoner på utendørsarrangementer. Men endelig, småpene 210 dager etter første planlagte tur, satte vi i marsj fra Dragefjellet. Og for en tur det ble!

Avmarsj fra Dragefjellet klokken 13. Giertsen regnet med at vi var nede igjen til å rekke Dagsnytt 18. I all min østlandske naivitet trodde jeg blankt på at Vidden fint kan gjennomføres på 5 fattige timer.

Halvveis opp Fløyen er en ypperlig plass for en bildepause. Merk den anstendige avstanden mellom deltakerne på arrangementet.

Ved foten av Rundemanen skaffet vi oss en venn for livet

Gjengen på vei opp Fløyen

Hærfører viser vei

Hærfører skuer nedover Jordalen mot Eidsvåg. Med Askøy i bakgrunnen.

Lunsj i naturskjønne omgivelser

Sånn her, folkens! Det er sånn man kler seg i Byfjellene. Ferdig snakka.

Turen avsluttes med å nyte utsikten fra Ulriken. Vi rakk ikke Dagsnytt 18, men den ligger heldigvis i nettspilleren.

Takk for turen!

Hvordan har korona påvirket likestillingskampen?

Wed, 23 Jun 2021 08:43:00 GMT

Av: Ragnhild Hofstad og Martine Evensen for ELSA Human Rights

Folkehelseinstituttet tror at alle voksne i Norge skal ha fått vaksinen innen slutten av sommeren. Med dette har de skapt håp om at vi nærmer oss slutten på corona- pandemien, og en forventning om at samfunnet kan gå tilbake til slik det var forut for pandemien. Tiltakene for å bekjempe viruset har imidlertid fått alvorlige konsekvenser på flere samfunnsarenaer enn smittevern. Hvordan har egentlig pandemien påvirket likestillingskampen?

Gjennom koronapandemien har mange kvinner stått i frontlinjen som lærere, sykepleiere, nasjonale ledere og hjelpepleiere, både i Norge og i resten av verden. Likevel har kvinner blitt hardt rammet av pandemien på en rekke områder.

Pandemien har blant annet ført med seg økte ubetalte omsorgsplikter i hjemmet, økning av kjønnsbasert vold og flere barneekteskap. I tillegg har jenter måttet slutte på skolen.

Kjønnsbasert vold

Ifølge en rapport publisert av FNs kvinnekommisjon, har kjønnsbasert vold økt under pandemien. Lockdown og tiltak for sosial distansering har bidratt til en urovekkende økning i innrapporterte tilfeller av vold i hjemmet, inkludert seksualisert vold. Det er grunn til å anta at økt stress og spenninger grunnet andre ringvirkninger av pandemien, slik som helseproblemer, økonomisk usikkerhet og frykt for fremtiden, har bidratt til økningen av vold.

Videre står det i rapporten at mange kvinner blir tvunget til å isolere seg i hjemmet sammen med overgriperen sin. Dette skjer samtidig som at krisesentre stenges ned og støtte for voldsofre minker.

Helse

Koronapandemien har ført til at det allerede begrensede tilbudet til reproduktiv helsehjelp i flere land har blitt dårligere. Sykehus har flere steder blitt omgjort til behandlingssentre for COVID-19, og i tillegg har bevegelsesrestriksjonene mange steder ført til at gravide kvinner ikke kommer seg til helsestasjoner og sykehus.

Utdanning

I et forsøk på å begrense smitte av COVID-19 har en rekke land stengt utdanningsinstitusjonene sine. Dette har ført til at mange skolebarn enten må sette utdannelsen på pause, eller at de må gjennomføre skolegangen hjemmefra. Malala Fund har publisert en rapport der de estimerer at så mange som 20 millioner jenter ikke vil komme tilbake til skolen etter koronakrisen.

Dette er svært problematisk ettersom utdanning er et essensielt verktøy for å løfte folk ut av fattigdom. Ved å fullføre ungdomsskoleutdanning kan jenter drastisk forbedre muligheten til å få en jobb og en inntekt når de blir eldre. Mødre som selv har gått på skole sørger også i større grad for å sende egne barn på skolen. Slik kan utdanning av jenter starte en positiv spiral og bidra til å løfte hele familier ut av fattigdom.

Det er også påvist klar sammenheng mellom utdanning og kvinners helsesituasjon. Kunnskap påvirker kvinners valg ved for eksempel svangerskapskontroll, barnefødsler og ernæring ettersom utdannede kvinner og jenter i større grad oppsøker helsetjenesten. Å kunne lese og tilegne seg kunnskap setter mødre i bedre stand til å ta vare på sin egen helse og barnas helse.

Barneekteskap

I kriser som koronakrisen øker forekomsten av barneekteskap. Ifølge Redd Barna står verden overfor den største økningen i barneekteskap på 25 år. Dette skjer gjerne fordi familiers økonomi blir mer usikker og fordi jenter må slutte på skolen. Barneekteskap fører blant annet med seg flere tenåringsgraviditeter, og dette fører igjen til høyere mødre- og spedbarnsdødelighet.

Hva nå?

Koronapandemien forsterker allerede eksisterende ulikhet mellom kjønnene i land verden over. Rapporten fra FN’s kvinnekommisjon konkluderer med at at kampen for kvinners rettigheter må styrkes og at strategier for håndtering av COVID-19 verden over må ta i betraktning hvordan de påvirker likestillingen mellom kjønnene. Forhåpentligvis vil tilbakestegene som har funnet sted under pandemien ikke være permanente. Videre blir det desto viktigere å gjennom aktivt arbeid jobbe for likestillingskampen i verden i tiden som kommer.

Hilsen fra dekanen

Mon, 14 Jun 2021 16:49:00 GMT

Kjære studenter,

Nå har vi snart lagt bak oss et helt studieår preget av pandemi. Riktignok ble studieåret bedre enn det forrige i den forstand at vi unngikk langvarig nedstenginger, men det var perioder hvor lesesalene var stengte. Mange har opplevd et «trangt» liv, både i form av å måtte studere hjemmefra og ved restriksjoner i kontakt med venner og familie. For egen del var det tristeste ved pandemien at jeg knapt fikk sett min bestemor i hennes siste leveår. Hun gikk bort i høst, 103 år gammel.

Pandemien har få oppsider, om enn noen. For egen del har jeg gått mer rundt på Dragefjellet enn jeg gjorde før, og jeg har møtt mange studenter på mine vandringer i gangene, ofte med rød refleksvest. Jeg har fått pratet med flere, og det har gitt meg en innsikt i studenthverdagen som jeg setter stor pris på, også når dere har kritisert bookingsystemet eller hatt innvendinger mot det fakultetet har gjort. Takk til alle som har tatt seg tid til å diskutere med meg. Samtidig vet jeg at det er flere studenter som jeg ikke når på denne måten, og jeg har tenkt særlig på de som har vært forhindret fra å være på Dragefjellet i over ett år på grunn av underliggende sykdommer.

Hvis jeg spør studenter om hva de opplever som mest negativt ved jusstudiet svarer de fleste karakterpresset. Å dempe karakterpresset er ikke gjort i en håndheving, og det er dels skapt av forventninger utenfra. Samtidig tror at mange har en forestilling om et normalvitnemål som er klart bedre enn det som de fleste studenter oppnår. Dessuten er det en fare for å forveksle karakterer på studiet med livslykke. Så vidt jeg vet, har ingen dokumentert en sammenheng mellom karakterer på studiet og livskvalitet. Hvis jeg skal bruke de som jeg studerte sammen med som referanse, er det ikke de som fikk de beste karakterene som har hatt færrest samlivsbrudd eller minst helseproblemer.

For egen del ser jeg nå snart frem til sommerferie. Jeg skal helt logge av fra innboksen, og være sammen med familien. Jeg er også satt opp for første vaksinering, og jeg håper at det samme gjelder for de fleste av dere.

Til de som skal ha eksamen til uken, eller som snart skal levere masteroppgave: lykke til! Til alle studenter ved fakultetet: God sommer!

Karl Harald Søvig

En vittig og energisk revy om selvopptatthet

Sat, 22 May 2021 18:25:00 GMT

Av Mari Aaby Møretrø

Terningkast 5

Tilgjengelig på vier.live 19.-23. mai klokken 19.00

Publikum har sikret seg noe godt i glasset og det rasler i popcorn. Klokka teller ned, lysene dimmes og stillheten senker seg. Kollektivet er klare for revy fra en litt slitt sofa i en noen-og-seksti kvadratmeters hybel på Nøstet.

Man kommer ikke fra at det er noe annet å sitte i sin egen stue foran en TV-skjerm, enn å sitte i en fullstappet Straffbar. Ingenting måler seg med stemningen, latteren og svetten der. Den ikke helt optimale lyden gjør at en mister en del punchliner, og musikknumrene får naturligvis ikke samme trøkk i heldigital form. Når disse likevel er såpass fengende og energiske som de er, gleder jeg meg allerede til neste år!

Når det er sagt, har denne gjengen gjort mye ut et dårlig utgangspunkt. Bare det at de klarte å stable en revy på beina i år er imponerende. Men ikke bare har de klart å lage en revy; de har klart å lage en vittig, sjarmerende og underholdene én. Innholdet er gøyalt og fremføres av en skuespillerstab som gjennomgående er overbevisende og selvsikre. Resultatet vitner om en gjeng som har brukt koronatiden godt.

Temaet for årets jusrevy er egoisme, slik navnet «Meg og Mitt» indikerer. Den pågående pandemien og smitteregelbruddene har virkelig fått frem hvor selvopptatte vi er. Egoisme er derfor dagsaktuelt, men skrivegruppa passer likevel på å ikke gå i fellen å la korona bli dominerende. Temaet er velvalgt ved å være bredt nok til å favne om en rekke ulike sketsjer, fra den nærsynte «Søt Musikk» om et nattebesøk som ikke ender helt som planlagt, til «Klimadommen» der blikket løftes.

Revyen holder seg løpende tett opp mot temaet, før trådene bokstavelig talt samles mot slutten. I revyens nest siste nummer møtes nemlig karakterer fra ulike sketsjer i et fellesnummer. Noen vil kanskje påstå at merkingen av sketsjer med «rød tråd», i overdreven grad tydeliggjør det som burde følge av sketsjene selv. Til det vil jeg si at jeg trolig ikke er alene om å like å få ting servert på et sølvfat. Denne tydelige røde tråden gjør at forestillingen fremstår som en gjennomtenkt helhet, tross oppdeling i 26 sketsjer.

Vanligvis kan en høre på reaksjonen i salen hvilke innslag som slår an. I denne salen var hvert fall «Middelklasserapperen» og «Et psykisk helsetriks» stor suksess. Førstnevnte er en ironisk tilnærming til den sexistiske, gjengbaserte og røffe hiphopkulturen, fra ståstedet til en veldig alminnelig middelklassegutt. Her straffer Edvard Tunby oss med noen bars (hehe) om idolet Øystein Sunde, reising med kollektiv og sparing i BSU. Dette musikkinnslaget er herlig kleint. Man har litt lyst til å gjemme seg under et teppe for å slippe å se på veivende armer og bein litt ute av takt, men samtidig vil man ha med seg hvert ord.

Alle sketsjene slår imidlertid ikke like godt an som disse. Slik skribentene Rasmus Reienes og Rahman Chaudry er inne på i programbladet, sies det at det er umulig å skrive en sketsj om to seler som svømmer rundt i norskehavet. Vi humrer litt forsiktig, og kaster spørrende blikk til hverandre på tvers av sofaen. Det sies man umulig kan lage en morsom sketsj om grusomhetene i skyttergravene i første verdenskrig. De har nok dessverre rett.

Samme hva StudVest eller andre måtte mene, sier jeg ja takk til mer juridisk sjargong! Som en jusstudent som kun bryr seg om meg og mitt, synes jeg Juridisk BI var blant kveldens beste sketsjer. Etter en vår med høylytt debatt om gradsforskriften, var et innslag om dette på sin plass. Dette gjøres på oppfinnsomt vis i form av en reklamefilm rettet mot kommende jusstudenter ved BI. Idéen er artig, manuset er godt og gjennomføringen er akkurat passe ekkel.

Foruten om når jeg ser The Greatest Showman, skulle jeg aldri så inderlig ønske jeg hadde noe som helst musikalsk eller teatralsk talent som under revy. «Meg og Mitt» var intet unntak. Man kan ikke annet enn å være sjalu på Ingrid Klem sitt skuespillertalent, Martine Melfaldssangstemme eller Tomas Skares gitarferdigheter. Jeg bøyer meg i støvet for disse, og mine andre kreative og flinke medstudenter som i år igjen har produsert en fantastisk forestilling, selv med dårligere forutsetninger enn tidligere.

– Viljen til endring må skje nedenfra

Tue, 11 May 2021 19:24:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Intervju med Jan-Ove Færstad og Rahman Akhtar Chaudhry om prosjektet «Bedre læring, bedre jurister».

Førsteamanuensis Jan-Ove Færstad leder det nye prosjektet «Bedre læring, bedre jurister». Han har mottatt nærmere fem millioner kroner fra Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning (Diku) for å utvikle nye undervisningsmetoder på fakultetet. Injuria tok en prat med Færstad og én av studentene han har med på laget, Rahman Akhtar Chaudhry, om målet om at jusstudenters hverdag skal preges av en mer aktiv læreprosess.

Inspirasjonen for prosjektet startet allerede noen år tilbake gjennom «Bedre språk, bedre jurister». I arbeidet med dette prosjektet ble det oppdaget at overraskende mange studenter hadde en passiv tilnærming til egenlæring. En så derfor at dette måtte gjøres noe med.
– Vi oppdaget at mange studenter drev med mye passiv lesing og repetering. De kikket på opptak av forelesninger, men hadde ikke aktivt forhold til stoffet, forteller Færstad.

Med studiereformen på trappene ble det generert diskusjoner innad på fakultetet om nye undervisningsmetoder.

– Den konkrete årsaken til at vi kom i gang og fikk finansiering var at Nina Østensen, seniorrådgiver ved fakultetet og nestleder i studieseksjonen, så at Diku hadde utlysning på program for studentaktiv læring. Vi vurderte hvorvidt det kunne være interessant å sende inn en søknad, og fikk en stor tommel opp fra studiedekanen. Vi fikk så med oss et team, skrev søknaden og endte opp med å få tilslag.

Prosjektgruppen
Prosjektet består av Færstad som prosjektleder, Nina Østensen, Synne Sæther Mæhle og Knut Einar Skodvin. I tillegg har Færstad fått med seg Malcolm Langford fra Universitetet i Oslo, leder for CELL (senter for fremragende undervisning), og Kjetil Egelandsdal, pedagog og ansatt ved SLATE (globalt senter for læringsanalyse ved det psykologiske fakultet på UiB). Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry er studentleder for prosjektet.
– Formålet med å få inn en student i prosjektgruppen var å få et studentperspektiv på alt gruppen gjør. Jeg har ikke spesifikke arbeidsoppgaver, men er tilknyttet alle ansvarsområdene. Kort fortalt kan man si at jeg er der alle andre er, og kommer med løpende tilbakemeldinger, forteller Chaudhry.
Færstad kan meddele at de bruker Chaudhry særskilt i tilknytning til vurderingsformer. Chaudhrys bakgrunn som tidligere leder for Elevorganisasjonen gjorde at det var naturlig at dette tilfalt ham, da han har bred kompetanse på området.
– Da jeg var leder for Elevorganisasjonen, gikk skolesektoren igjennom fagfornyelsen hvor det ble gjort en «reform» av undervisning gjennom hele skoleløpet, med slagside også opp mot vurderinger. Jeg er opptatt av at undervisning og vurdering må henge sammen. Man kan ikke reformere det ene uten å se på hvordan man kan tilpasse det andre.
Færstad mener særlig dette har medført at Chaudhry og Langford har samarbeidet godt.
– De har virkelig funnet hverandre på baklengsplanlegging. Man må begynne med vurderingsformen dersom man skal legge om undervisningen, og bygge vurderingen opp under studentaktiv læring, forteller han.

Visjonen
Færstad kan fortelle at det helt konkrete målet med prosjektet er å få flere studenter til å være mer aktive i læringsprosessen.
– I søknaden til Diku satt vi opp en abstrakt målsetning om å skape kultur for studentaktiv læring. Studerer man juss ved UiB skal man tenke at man skal være aktiv i studentløpet og at studiet skal basere seg på studentaktivitet. Dette er ut ifra en tanke om at studenter som er vant til å jobbe direkte opp mot nye og konkrete problemstillinger, blir i bedre stand til å løse spørsmål som de ikke har møtt på studiet, sier han.
– En studentaktiv hverdag innebærer at du kommer på fakultetet og ikke forventer at du skal sitte og motta informasjon, men heller få ulike verktøy som du kan bruke til å finne informasjonen selv. Du får verktøyene du trenger til å kunne lage problemstillingene selv, og så løse dem med andre studenter, forteller Chaudhry.
Færstad kan informere om at store deler av arbeidshverdagen som de fleste som går ut fra jussen møter gjennom de 40-50 år de skal være yrkesaktive, er spørsmål vi ikke har tenkt på ennå.
– Den beste måten å gjøre studentene i stand til å håndtere denne typen utfordringer er derfor at de blir vant til å jobbe aktivt med stoffet allerede som student, meddeler han.

Mer enn statisk kunnskap
Chaudhry mener tanken som ligger til grunn for ønsket om mer studentaktiv læring er at rent statisk kunnskap er noe enhver med internett kan lete seg frem til.
– Det er sløsing av ressurser å ha fagpersoner på fakultetet som skal bruke tid på å overføre statisk kunnskap. Dette er vi oppegående nok til å finne selv. Poenget er at når man kommer frem til en problemstilling som ikke finnes ennå, skal man kunne ha verktøykassen til å tilegne seg og svare på disse problemstillingene. Metoden og det å kunne identifisere problemer og hvordan løse dem blir mye viktigere. Dette kan ikke læres statisk, men må tilegnes selv, sier han.
Det er derfor ønskelig å gå vekk fra den tradisjonelle tanken om at professorer er en slags kommunikasjonsplattform for statisk kunnskap, og at de heller skal fungere som en sparringspartner for studentene.
– Professorene skal heller gi deg de vanskelige spørsmålene som du kan bryne deg på og diskutere med andre studenter. Det ligger litt til grunn i studiemodellen vi har fra før gjennom arbeidsgruppeoppgaver og storgrupper, men vi ønsker at dette skal bli en enda mer integrert del av hvordan vi gjør ting på jussen. Å sparre med hverandre istedenfor å bare sitte passivt og ta til seg kunnskap tror jeg er en mer effektiv bruk av ressurser, forteller han.
Færstad er enig i at mange av disse elementene allerede eksisterer i vår nåværende studieordning.
– Vi har som nevnt gruppeundervisning, men vi har manglet helhetstankegang om hvordan vi kan legge opp de enkelte emnene slik at vi får mest mulig ut av den type aktiviteter. Juss har veldig monologpreget forelesningstradisjon som vi ønsker å gjøre noe med.
For å nå målene med prosjektet, ønsker prosjektgruppen derfor å iverksette tiltak i forbindelse med forelesningene på flere emner. Eksempelvis foreslår Færstad at man kan få inn to undervisere og ha mer rom for diskusjoner mellom undervisere og studenter.
– Vi jobber også med å se på hvordan vurderingsformer og undervisningen kan integreres på det nye metodeemnet etter studiereformen, og hva man kan gjøre for å få helhetlig overlapping av alle aktivitetene, meddeler han.

Positive tilbakemeldinger
Det treårige prosjektet hadde oppstart i januar. Prosjektgruppen er likevel allerede godt i gang med å planlegge ut ifra studiereformen til høsten, og skal gå inn i de enkelte emnene etter hvert som de blir innført. Chaudhry kan fortelle at de allerede har etablert kontakt med de emneansvarlige på første studieår.
– Vi har vært i dialog med dem om hvordan man kan skape studentaktivitet på emnene deres. Vi diskuterer med dem og gir dem verktøyene de trenger for hvordan de kan legge opp emnet, sier han.
Til dette kan Færstad skyte inn at det er en grunnleggende tanke om at viljen til endring må skje nedenfra.
– Vi kan ikke komme inn ovenfra og si at man skal gjøre sånn og sånn. Det må være noe de emneansvarlige selv vil. Inntrykket vi har fått er at de emneansvarlige er positive og interesserte i å se nærmere på mer studentaktiv læring.

Opplæring i pedagogikk
Selv om prosjektet befinner seg i oppstartfasen, planlegger de allerede et opplæringsprogram for fakultetets midlertidige ansatte.
– Ordningen er slik at alle faste ansatte på fakultetet skal gjennom et opplæringsprogram i universitetspedagogikk, men vi har ikke hatt tilsvarende ordning for de midlertidig ansatte. Vi er i gang med etableringen av dette og det vil forhåpentligvis være på plass i løpet av semesteret. Vi har i tillegg planer om å finne måter for å heve de øvrige ansattes kompetanse på planlegging og bruk av studentaktive lærings- og vurderingsformer, meddeler Færstad.

Ønske om flere undervisnings- og vurderingsformer
Chaudhry kan fortelle at det er et stort mangfold av undervisnings- og vurderingsformer som det er mulighet for, og kompetanse til, å bruke for at studentene kan lære på best mulig måte.
– En ting man kan se på er forelesninger som vi bruker mye på huset. Vi har professorer som forsøker å formidle til rundt 300 mennesker. Dette fører til at det blir liten mulighet til å drive dialog, sier han.
Prosjektgruppen skal blant annet se nærmere på muligheten til å spalte opp forelesninger ved å bruke en form for klasseromsundervisning hvor studentene deles inn i mindre grupper.
– Man kan eksempelvis be studentene forberede enkelte deler til undervisningen i forkant, for å skape mer dialog. Dette vil gi en mer aktiv bruk av storgruppeordningen som undervisningsform. I tillegg ønsker vi å bryte ned formidlingskanalene slik at det blir færre studenter per formidler, forteller han.
Videre vil det ses nærmere på alternative undervisnings- og vurderingsformer som kan brukes aktivt i undervisningen som erstatning for skoleeksamen, eksempelvis prosedyre, forhandlinger og å lage kontrakter og tolke dem.
– En skoleeksamen er i for stor grad en test av hva man husker, og hvilken faktakunnskap man sitter på. Det er ikke nødvendigvis en autentisk test på de kvaliteter en moderne jurist trenger å ha. Hvis man ønsker at moderne jurister skal skaffe seg ulike kvaliteter, må vi finne en måte som tester disse kvalitetene på en bedre måte, for eksempel gjennom semesteroppgaver og mappevurderinger, forteller Chaudhry.
Dette medfører ikke nødvendigvis at skoleeksamen må avskaffes på alle emner, men Chaudhry understreker at det er viktig med variasjon.
– Man må ikke til månen for å finne nye vurderings- og undervisningsformer. De finnes allerede og vi har all mulighet til å bruke dem. Emneansvarlige har lyst til å bruke dem, og studenter ønsker å oppleve dem. Mye er allerede på plass, men trengte et lite «kick». Vi har vært heldig og fått midler til dette prosjektet, som forhåpentligvis kan være dette kicket, meddeler han.

Fremtidens jurister
Færstad mener prosjektet gjennom sin læringsaktivitet kan bidra til at studentene utdannes til å bli enda bedre jurister.
– En god jurist er en jurist som klarer å håndtere en problemstilling som var ukjent for vedkommende på en treffsikker måte. Da trenger man grunnleggende kunnskap om metode og forståelse for de hensyn som gjør seg gjeldende. Dette kan prosjektet bidra med, forteller Færstad.
Chaudhry mener en god jurist for fremtiden er en person som er nysgjerrig og i stand til å identifisere problemstillinger som ikke umiddelbart er åpenbare.
– Man må grave litt for å finne svaret på disse problemstillingene, i tillegg til å være tilpasningsdyktig og reflektert. Det kan vi skape på fakultetet. Vi skaper allerede studenter og mennesker som skal ut i yrkeslivet som oppfyller disse kriteriene, men vi kan legge om undervisningen vår for å gjøre dette i enda større grad. Vi har unyttet potensial, men samtidig utrolig mange flinke ansatte og studenter. Hvis vi klarer å legge enda klarere rammer rundt oss, tror jeg vi kan få frem enda flere av disse gode kvalitetene og i enda større grad utnytte det potensialet vi har på fakultetet, konstaterer han.

Noen av endringene i vurderingsformer har allerede begynt å merkes på studentene. Selv går Chaudhry i tredje, og blir derfor ikke påvirket av den kommende studiereformen. Likevel merker han som arbeidsgruppeleder at førstekullistene forholder seg annerledes til emnene enn hva han selv gjorde i starten av jusstudiet.
– Nåværende førstekull er mer preget av genuin nysgjerrighet og refleksjon fremfor stress, i motsetning til hva jeg selv erfarte ettersom vi begynte tidlig med karakterer. Jeg er derfor spent på hvilke ringvirkninger prosjektet kan skape, sier han.
Færstad kan informere om at studiereformen innebærer at det bare vil gis karakterer i to av de seks emnene på førsteåret, mens de øvrige emnene vil ha vurderingsuttrykket bestått/ikke bestått. Dette tror Færstad vil gi positive utslag blant studentene.
– Det blir en mye mer variert vurderingsportefølje i løpet av det første året. Jeg opplever det samme som Rahman når jeg nå underviser i Kontraktsrett l. Mange studenter jobber nå ut ifra at de har en lyst til å lære ting, uten at karakterer blir en stressfaktor. Det er sånn det skal være, avslutter han.

Det skal velges nye studentrepresentanter til fakultetsstyret!

Wed, 05 May 2021 15:26:00 GMT

Tekst: Daniel Lyngseth Fenstad, Emilie Sogn Falch og Jonas Nikolaisen

Fristen for å sende inn forslag på kandidater til fakultetsstyret nærmer seg. Vi håper dere har sett nytten av at studentene er representert i styret, og at så mange som mulig vil stille som kandidat! Det er ikke mangel på engasjement blant studentene på fakultetet, og ved å sitte i fakultetsstyret får du muligheten til å påvirke beslutninger på det øverste nivået ved fakultetet.

Hva innebærer det å være en studentrepresentant?

På fakultetet kan du engasjere deg i studentpolitiske saker gjennom JSU eller i fakultetsstyret som studentrepresentant. Det er ingen direkte kobling mellom JSU og studentrepresentantene, og du sitter i styret som enkeltstudent og representant for de som velger deg. Du velges av studentene, for å fremme deres synspunkt og stemme. Det er likevel nyttig å samarbeide med de andre studentorganene og ha direkte kontakt med fakultetets meningsbærere!

I neste valgperiode skal fakultetsstyret vedta strategier og planer for det nye dekanatets valgperiode. Det innebærer at de nye studentrepresentanter får en unik mulighet til å påvirke retningen de neste årene. I tillegg skal studieordningen for femte studieår vedtas, hvor viktige spørsmål er hvor stor fleksibilitet og valgfrihet mastergradsstudentene skal ha.

Som studentrepresentant i fakultetsstyret er du en del av et kollegialt organ, hvor beslutninger treffes i fellesskap - og helst med så bredt flertall som mulig. Det betyr at du neppe vil kunne forandre verden, men enhver studentvennlig røst bidrar til å gjøre tilværelsen litt bedre for oss studenter. Det bør være perspektivet, i alle fall hjelper det å tenke på det når Jodel-stormene står på som verst.

Hva har vi brukt vårt representantskap til?

● Foreslått og fått gjennomslag for to-sensorordning som prøveprosjekt for Obligasjonsrett høsten 2021

● Engasjert oss i studentenes psykososiale utfordringer, og bidratt til å utvikle tiltak for studentenes psykiske helse

● Deltatt i debatten om endring av gradsforskriften som tydelige forsvarere for dagens ordning

● Påpekt viktigheten av mer praksis i utdanningen i enhver sammenheng hvor det har vært aktuelt

● Tatt til orde for leie av eksterne lokaler til bruk som lesesalplasser

● Tatt direkte kontakt med fakultetsledelsen ved spørsmål fremmet av medstudenter

● Gitt råd til dekanatet i spørsmål om eksamensgjennomføring under koronasituasjonen

● Lært om driften av fakultetet og styrearbeid

● Fått oversikt over aktuelle saker og prosesser for beslutninger ved fakultetet

● Forsøkt å formidle viktigheten av studentrepresentantrollen til studentene

● Blitt kjent med hverandre og andre sentrale personer på fakultetet!

Forslag på kandidater skal sendes inn til Øystein Iversen - leder@jurfa.uib.no - innen 7.mai klokken 12.00. Les om reglene for forslagsstilling her: https://www.uib.no/jur/142831/valg-av-dekanat-og-styre-ved-det-juridiske-fakultet-2021-2025

Håper du utnytter muligheten og stiller til valg!

Det kommer en dag i morgen

Fri, 23 Apr 2021 15:40:00 GMT

Tekst: Mari Aaby Møretrø

En dag skal vi danse igjen. Vi skal late som vi går på PsykFak for å snike i køen på Ricks, og danse mellom svette kropper på Natt. Diskré skal vi trekke venninna vår vekk fra han innpåslitne fyren, og måtte lukke det ene øyet for å klare å taste bankkoden i baren. Vi skal synge og le og være idioter. Når klokka bikker tre, skal vi stikke innom Teater Kebab og sende en «hvor er fu»-melding vi kanskje kunne spart oss for. Neste dag skal vi angre litt over doskåla. Men egentlig ikke likevel, fordi vi vet at på et tidspunkt var dette alt vi ønsket.

En dag skal vi sitte gjespende side om side i et fullpakket auditorium kl. 8:15, og få med oss det viktige poenget 1 time, 43 minutter og 45 sekunder senere. Det vil ikke gå 15 minutter før foreleseren får med seg at han er på mute, og vi vil ikke høre hverdagslydende fra familien hans i bakgrunnen. Facebook vil ikke varsle om hvem som har trykket «interessert» i digital manuduksjon eller Zoom-foredrag om halvrelevante tema, men i stedet hvem som skal på Finansklubben sitt kick off-vors eller JVK sin åpne trening.

Den dagen kan jeg ikke lenger si til gutter på Tinder at det kanskje ikke er så lurt å møtes nå, men heller erkjenne at jeg bare er feig. Da må jeg slutte å gi megetsigende blikk og peke unnvikende på munnbindet til folk fra Leger Uten Grenser på Torgallmenningen, men heller erkjenne at jeg bare er gjerrig. Da kan jeg ikke lenger bortforklare manglende søknad på ALD med at det uansett er vanskelig å være trainee nå, men heller innse at jeg er usikker og redd for avslag.

En dag skal vi høre om alt det andre jævlige som skjer i verden. Kriger, terrorisme, fattigdom og miljøkrise. Å, som jeg gleder meg. Da må vi finne noe annet å smalltalke om, for gjett om vi skal smalltalke! Vi skal sitte med bekjente på vors, i kantina, eller på treningssenter og snakke om alt mulig annet, bare ikke det. Alt jeg vil er å prate om hvor mye det har regnet i det siste, ikke hva de nyeste tiltakene er.

En dag skal vi kunne planlegge noe uten å være redd for at det avlyses. Det eneste som kan stå i veien for den venninneturen til Spania, hytteturen til Geilo eller blåturen til Polen, er at vi ikke klarer å bli enige om tidspunktet. Men ikke bare skal vi kunne planlegge, vi skal også kunne ta ting helt på sparket. Nonchalant skal vi si «bare bli med da» til han ene som virker kul, men som vi ennå ikke har blitt ordentlig kjent med. Da skal vi slippe å gå med en klump i magen etter å ha møtt noen, og gå tilbake til å ikke svare ukjente numre som ringer. Vi skal aldri igjen telle nærkontakter, men heller samle alle de kontaktene vi vil, enten de er nære eller fjerne.

Den dagen skal vi være så sosialt utslitt at alt vi vil er å ligge i senga og se på Netflix. På det tredje vorset den uka skal vi ta oss selv i å si «jeg tror ikke jeg blir med ut i dag», selv om vi en gang i tiden sverget på at det aldri skulle skje igjen.

En dag skal vi kunne skille dagene fra hverandre ved noe annet enn hvilket realityprogram vi så den kvelden. Når vi signe, men smilende sier god natt, skal det føles som en uke siden vi sa god morgen. Ikke fordi dagen var lang og kjedelig, men fordi den tok oss et helt annet sted enn vi forventet den morgenen. Da skal jeg aldri igjen gå på gata og se for meg å bli påkjørt, ikke av et ønske om å bli skadet, men bare så jeg har et holdepunkt for å skille den dagen fra den konturløse massen med tid.

En dag skal vi kunne holde rundt de vi er glad i. Da skal vi slippe å sitte og høre våre nærmeste fortelle om hvordan de egentlig har hatt det i det siste, adskilt av en uendelig stor énmeters sjø fylt av våre tårer. Da skal jeg holde henne helt inntil meg og si at jeg er her. Virkelig her. Ikke bare én meter unna.

En dag vil denne tiden bare være et minne. Vi vil minnes den på samme tåkete måte som gangen du brakk benet på barneskolen; du husker det var vondt, men klarer ikke gjenkalle smerten. Etter hvert som tiden går vil vi ikke huske hvordan det faktisk var, men heller de innøvde frasene og historiene. «Husker du han Erik som fylte hele boden med doruller? For en merkelig tid». Og da vil barna våre sukke oppgitt over nok en gang å måtte høre om hvordan det var den gang da vi var unge.

En dag skal vi være uforsvarlige, hensynsløse, livsglade idioter. Vi skal kile, stryke, klemme, lekeslåss, danse og kline. Masse. En dag skal vi være unge og dumme. Bare ikke i dag.

- Mange jurister tenker at digitaliseringen ikke gjelder jussen, men egentlig er det på full fart inn

Fri, 23 Apr 2021 15:36:00 GMT

Tekst: Astrid Fisher

Foto: privat

Teknologi og utnyttelse av informasjon har i løpet av de siste tiårene utviklet seg svært mye, og store deler av samfunnet har allerede blitt digitalisert. Hvordan påvirkes jussen, og særlig forvaltningsrett, av digitaliseringen? Injuria tok kontakt med assisterende statsforvalter Gunnar Hæreid for å stille noen spørsmål om dette.

Hæreid har jobbet med forvaltningsrett siden han ble ferdigutdannet, og jobber for tiden som assisterende statsforvalter i Vestland fylke. Han var med i utvalget som i 2019 la frem forslag om ny forvaltningslov (NOU 2019:5). Den nye forvaltningsloven skulle legge til rette for at loven ikke skapte hindringer for en digitalisering av forvaltningsretten.

- Mange jurister tenker at digitaliseringen ikke gjelder jussen, men egentlig er det på full fart inn.

Som leder for IT-forum, i tidligere Sogn og Fjordane, så han selv hvordan digitaliseringen bredte om seg og er over oss på alle felt. Videre forteller Hæreid at digitaliseringen handler om å bruke digitale verktøy i saksbehandlingsprosessene, noe som passer svært godt for forvaltningsretten.

- Digitaliseringen kan i forvaltningsretten føre til at flere av de nåværende skjønnsmomentene blir gjort om til kriterier uten skjønnselementer som må være oppfylt for å for eksempel få løyve til et byggeprosjekt. I noen tilfeller vil man likevel sitte igjen med et skjønnselement som saksbehandleren må ta del i.

Digitalisering kan komme inn i alle rettsfelt, og jo mindre behov for skjønnselement i behandlingen av saker, desto mer digitaliseringsklar vil en lov være. Hæreid forteller videre om både positive og negative sider ved digitaliseringen.

Digitaliseringen kan gjøre at saksbehandlingen og avgjørelser kan treffes raskere, noe som både vil spare på tid og ressurser. Dette vil blant annet gjøre det enklere og mindre dyrt å ta opp forvaltningssaker, samt at det vil være enklere å likebehandle saker. Avgjørelsen vil også kunne komme langt raskere. Videre peker Hæreid på at noen undersøkelser tilsier at mennesker generelt har mer tillit til digitaliserte avgjørelser enn avgjørelser som mennesker står bak.

På den andre siden fremhever han at jo mer man digitaliserer, desto mer sårbart er samfunnet for datakriminalitet. Likevel peker han på at det da er viktig å jobbe parallelt med sikkerheten og benytte sikkerhetsmekanismer som eksempelvis to-faktor-identifisering. Hæreid mener at en annen konsekvens som er særlig relevant er at regelverket kan bli for firkantet, og at dette kan påvirke borgernes opplevelse av rettssikkerhet og rimelighet.

Rettssikkerheten kan imidlertid ivaretas ved at de involverte i saksbehandlingen kan få fullt innsyn i alle valg, og for eksempel tillate at man kan kreve menneskelig behandling.

- Det vil være helt umulig å fjerne alt av skjønn både i forvaltningsretten og på andre rettsfelt, men det vil være mulig å fjerne noen av skjønnsmomenter på vei til skjønnet.

Hæreid forteller videre at kunstig intelligens sannsynligvis vil kunne komme med forslag til løsninger på saker som senere kan kvalitetssikres av mennesker.

Helt avslutningsvis ønsker Hæreid å trekke frem at utvalget til ny forvaltningslov var opptatt av deling av privates informasjon.

- Det offentlige sitter med mye lagret informasjon om hver enkelt. Det vil generelt være i de privates interesse å slippe å oppgi all informasjon til det offentlige for hver gang man er i kontakt med en ny offentlig etat.

Justisdepartementet tok tak i denne problemstillingen fra forslaget om ny forvaltningslov, og har lagt frem lovproposisjon som har vært på høring. Hæreid antar at det kan forventes lovendringer i nær fremtid som vil gjøre det enklere å dele informasjon mellom offentlige organer.

- Likevel setter personvernforordningen begrensninger av hensyn til personvernet for den enkelte, så det vil ikke bli fritt frem.

Konkurranserett V. GAFAM

Fri, 23 Apr 2021 15:31:00 GMT

Tekst: Eimen Hamzaoui og Paul Christian Cappelen fra INNORETT

« The stages of demon growth start with: lava, slug monster, spooky little girl, teenaged boy, a giant ball of tongues , social media CEO and then finally a demon»

-The good place , S4 Ep4.

Personvern som salgspitch.

Da «Whatsapp» signaliserte at de ville implementere nye tjenestevilkår som kunne gripe inn i brukernes personvern, dukket det opp en rekke konkurrenter som «Signal» og «Telegram». Fellesnevneren for disse appene var at de ivaretok personvern bedre enn Whatsapp. Millioner av brukere byttet disse appene. For å unngå å tape enda flere brukere, bestemte «Whatsapp» for seg å utsette implementeringen av vilkårene. Tilfellet illustrer at personvern har blitt en ettertraktet vare i dagens digitale marked. Men hva skjer med denne varen i et marked uten konkurranse? Kan konkurranseretten komme til forbrukeren til unnsetning, på datagigantenes bekostning?

Konkurranserett, short and sweet.

Overfladisk kjennskap til hensynene bak konkurranseretten er nødvendig for å ha glede av den følgende redegjørelsen.

Konkurranserett bygger på en enkel grunntanke. Markedet er i en ideell tilstand når markedsaktørene konkurrer om å tilby bedre produkter med lavere priser eller rimeligere tjenestevilkår. Jo flere konkurrenter det er, desto flere alternativer har forbrukerne. Opprettholdelse av aktiv konkurranse skal altså ta særlig hensyn til forbrukerens interesse, noe som reflekteres i konkurranseloven § 1.

Markeder kan konsentrere seg, slik at produsenter som ikke er konkurransedyktige faller fra. Konsentrasjon av markedet kan i høyden føre til at det kun er en eneste nevneverdig produsent i det aktuelle markedet. I en slik situasjon oppstår et monopol, og en fare for at aktøren utnytter posisjonen sin på forbrukernes bekostning.

Sakens kjerne: GAFAM

Google, Amazon, Facebook, Apple og Microsoft, eller «GAFAM», har dominert det digitale landskapet de siste 20 årene. De fem bedriftene dominerer sine respektive markeder, og er regnet som monopoler i tråd med det som er skrevet over.

I 1998 ble Microsoft saksøkt for konkurranseskadelig markedsopptreden. Konkret var grunnlaget for søksmålet at Microsoft hadde inntatt Microsofts nettleser «internet explorer» som en betingelse for bruk av Windows. Dette blokkerte all konkurranse, og påførte internetbrowser-utviklere betydelige tap. Eksemplet viser hvordan GAFAM kan utnytte monopolposisjoner.

Digitalt marked og data.

I dagens marked er data en svært viktig ressurs for GAFAM, og bedriftene kan se seg tjent på å vri tilgangen på data til sin fordel. Forbrukerdata gjør det lettere for bedrifter å bl.a. tilby målrettet markedsføring. Derfor er det naturlig at plattformene forsøker å skaffe seg mest mulig forbrukerdata, samtidig som plattformene vil nekte konkurrentene tilgang til samme data. Dette har Facebook forsøkt å få til gjennom eksklusive datasamlingsavtaler med tredjepartsnettsider. Avtalene går ut på at tredjepartene utelukkende sender forbrukerdata til Facebook.

Avtalene nevnt over er et av flere forsøk fra Facebook på å sikre seg konkurransefortrinn i det digitale markedet. Imidlertid har ikke alle Facebooks forsøk gått domstolene ubemerket forbi. Den tyske føderale høyesterett kom i sak KVR 69/19 – Beschluss vom 23. Juni 2020 til at Facebook brøt med konkurranseretten. Bakgrunnen var at Facebook utsatte brukerne for urimelige datasamlingsvilkår. Det var en «take it or leave it deal» som innebar at forbrukerne enten samtykket til alle datainnsamlingsvilkår, inkludert tredjepartnettsiders, eller ikke fikk bruke appen i det hele tatt. Urimeligheten lå i at Facebook, i realiteten, ikke ga forbrukerne noe annet valg enn å samtykke til alle vilkårene. Et slikt krav ble ansett som konkurranserettsstridig utnyttelse av Facebooks dominante markedsposisjon.

Å saksøke Facebook med konkurranserett, og ikke personvernrett, som rettsgrunnlag, har dessuten viktige økonomiske konsekvenser. Konkurranserettens bøter kan være opp til 10% av bedriftens globale årlige omsetning. Bøter hjemlet i personvernreglene kan ikke overstige 4% av det samme grunnlaget.

Legislative endringer som svar på situasjonen

Dagens utfordringer kan tvinge statlige og internasjonale aktører til å endre de gjeldende spillereglene. I det følgende tjener lovgivningen i USA og EU som eksempler.

I Amerika er endringsforslagene spesielt rettet mot oppkjøp og fusjoner av markedsaktører. Den nåværende konkurranseretten i Amerika er basert på “The clayton act of 1914”. Når det gjennomføres oppkjøp og fusjon med fare for å svekke konkurransen, vil konkurransemyndighetene foreta en vurdering av de mulige konkurranseskadelige effektene av den fusjonen. Hvis myndighetene kommer frem til at denne fusjonen kommer til å ha negativ virkning på konkurransen i det aktuelle markedet, vil myndighetene stanse fusjonen. En slik stans kan utelukke at det oppstår en dominant aktør, eksempelvis et GAFAM-selskap, som utnytter markedsposisjonen sin - slik Facebook forsøkte i eksemplet over.

Endringsforslaget i amerikansk rett innebærer bl.a. å flytte bevisbyrden. Det vil si at det er foretakene som skal bevise at oppkjøp eller fusjon ikke vil ha konkurranseskadelig effekt, istedenfor konkurransemyndighetene. Dette kan redusere belastningen på myndighetene, samtidig som kontrollmekanismene effektiviseres bedre.

Innenfor EU-retten vurderes det å endre konkurranserettsreglene i TFEU art. 101 og 102. Endringene tar sikte på å begrense det som kalles «tipping marked». «Tipping marked» vil si markeder hvor en bedrift kan forsterke stillingen sin så raskt at den oppnår et «tipping»-punkt hvor det blir vanskelig å svekke bedriftens markedsstilling. Slike markeder forekommer særlig i den digitale sfæren, og endringene kan være nødvendige for at reglene skal henge med i markedsutviklingen.

Fra jusstudiet til influencer på fulltid

Fri, 23 Apr 2021 15:28:00 GMT

Tekst: Maria Lie Jordheim og Eilert Midttun Rostrup

Helene Tøkje fullførte sitt masterstudium i rettsvitenskap fra Universitet i Bergen i 2016. I dag jobber hun med markedsføring og som influenser, med 72 300 følgere på Instagramkontoen @helenehemera. I tillegg er hun aktiv på både TikTok og YouTube. Injuria er nysgjerrig på Helene. Hvorfor valgte hun å ikke jobbe som jurist? Hva går jobben hennes i dag ut på?

Jobben som influencer

Tøkje legger ut innhold på sine kanaler daglig, både på Instagram, YouTube og Tiktok. Dagene styrer hun helt selv, og hun synes det er fantastisk å kunne leve av å være kreativ. Av innhold legger hun ut bilder, vlogs og videoer om eget liv, sminke og annet.

Foto: Eilert Midttun Rostrup

En vanlig dag kan innebære å spille inn en YouTube-video, redigere og poste diverse innlegg. Tøkje påpeker at å lage en video kan være tidkrevende, og at det noen ganger kan ta opptil 8 timer å gjøre den ferdig. Men, jobben gir også mange muligheter. Hun har reist mye og har ulike samarbeid med forskjellige aktører. Tøkje nevner blant annet reisen til Los Angeles hvor hun samarbeidet med NYX, deltakelsen i Glow-up på TV2 og samarbeidet med Inglot om eget øyeskyggepallett.

- Jeg har vært med på så mye rare ting. Hverdagen min er variert!

Egne sosiale medier og samarbeid er likevel ikke Tøkje sin hovedinntektskilde. På toppen av alt dette driver hun et enkeltmannsforetak. Der lager hun blant annet innhold som skal postes, styrer kontoer på sosiale medier og kontrollerer budsjettet til bedriftene hun er ansatt hos.

Hva skjedde med jussen?

Da Tøkje skulle starte å studere vurderte hun både medisin, økonomi og juss, men tilfeldigheter gjorde at hun endte opp som student på Dragefjellet.

- Jeg har ikke noen gang vært spesielt interessert i juss i det hele tatt egentlig. Det er gøy å se på Suits, men der stoppet det litt. Jeg har aldri tatt rettslære eller noe lignende. Men jeg syntes mange av fagene var interessante, og følte det gikk greit. Årene fløy av gårde.

Tøkjes beste år på jussen var utvekslingsåret hennes i Minnesota i USA, der hun tok en LLM. Hun anbefaler alle studenter å gripe sjansen til å dra på utveksling.

- Det gjorde hele jusstudiet for meg egentlig.

Det var under utvekslingsåret i USA Tøkje begynte å bruke Instagram aktivt.

- Jeg fulgte andre Instagramkontoer som gjorde det samme og tenkte: dette ser jo dritgøy ut, tenk så mange muligheter de får, dette kan jeg også få til! Og så prøvde jeg.

Hun legger til at hun følte at hun fikk mer frihet til å drive med sosiale medier i USA, da hun følte janteloven og det ensformige jussmiljøet hindret henne i å tørre å satse hjemme i Norge. I løpet av denne perioden begynte hun å innse at slikt kreativt arbeid var noe hun trivdes med.

Da hun kom tilbake til Norge, prøvde hun å søke jobber innenfor juristverdenen, men mistet fort motivasjonen da hun følte at hun ble danket ut av mer erfarne jurister.

- Jeg følte jeg gikk litt i motbakke og ga derfor litt opp å søke på flere jobber. Jeg var jo heller ikke så interessert, og da ble det veldig lett å gi opp.

Tøkje begynte da å se etter andre muligheter, og tok fag

på både BI og Gründerskolen. Hun fant etter hvert sin plass innenfor markedsføring.

- Juristyrket ble for meg litt for ensformig. Mye lesing, mye skriving, mange formelle frister, mye ansvar, og det syntes jeg ikke var så spennende. Jeg ville heller ha en jobb som er kreativ og lar meg styre dagen min helt selv.

Tøkje synes ikke hun får brukt masteren i rettsvitenskap særlig aktivt i hverdagen, bortsett fra stillingen som styreleder i farens selskap. Likevel angrer hun ikke på at hun studerte juss.

- Graden vil jo være der, den går jo ikke akkurat ut på dato. Det kan jo også være at jeg på et tidspunkt senere bestemmer meg for å ta det opp igjen. Jeg holder døren åpen. I tillegg har man en fordel når man har en mastergrad på CV-en. Så det angrer jeg ikke på og jeg er egentlig veldig glad for at jeg fullførte.

Tips og oppfordringer

Tøkje ønsker å avslutte med å understreke at det aldri er for sent å snu, og at veien blir til mens man går.

- Det viktigste er at du finner noe du synes er givende og gøy å holde på med. Om det blir sånn at man må kjempe for å komme seg på jobb, så synes jeg det er nitrist. Og det er jo ikke sånn at det ikke finnes andre muligheter. I disse social-media-tider så kan må gjøre hva som helst. Man kan starte en liten business, og det er ingen begrensninger for hva man kan lære seg på nett.

- Bare gjør det, ikke bry deg om hva andre synes

Foto: @helenehemera

Vanskelig å se hvorfor du bør bry deg om studentdemokratiet ved UiB?

Wed, 14 Apr 2021 09:36:00 GMT

Av: Cora Gabrielle Møller Jensen og Gard Aasmund Skulstad Johanson

Disclaimer: selv om den hotteste saken på fakultetet nå er endringene i gradsforskriften, er det også andre viktige saker du bør ta stilling til denne våren! En av dem er hvem du skal stemme på under studentvalget 14.-20. april. Du tenker kanskje at dette ikke er en like juicy sak? Hvis du leser videre finner du trolig i hvert fall én sak som har irritert deg mens du har studert på jussen, og som du nå kan gjøre noe med!

Som flere andre studenter på juridisk fakultet engasjerte jeg meg lite i den sentrale studentpolitikken mine tre første år på jussen. I det man går inn dørene på Dragefjellet første gang på en varm sommerdag i august blir man automatisk del av en jussboble. «Jeg går på jussen jeg» sier vi som regel, i stedet for å si at vi går på UiB. Det er nok flere grunner til at vi anser oss som en såpass separat enhet fra resten av universitetet. For det første gir Juristforeningen oss så mange muligheter at vi ikke trenger å søke oss til sosiale aktiviteter utenfor eget fakultet. For det andre ligger Dragefjellet ensomt på Sydnes, et stykke unna andre fakultet.

Til tross for at Dragefjellet gir oss det meste av hva vi trenger for studiehverdagen og sosialt liv, bør vi likevel heve blikket og bry oss om hva som skjer på sentralt nivå. Her legges det viktige føringer for over 18 000 studenter, som også har mye å si for studiehverdagen din.

Har du noen gang vært irritert over at du måtte ta opp en eksamen før du hadde fått tilbake kontekarakter? Synes du det er kjipt å nesten utelukkende ha skoleeksamen, fordi du kan så mye mer enn du får vist? Mener du det er helt sykt at vi kan gå fem år på jussen uten å ha praksis? Selv om det foregår viktig arbeid på fakultetsnivå med disse problemstillingene, er det avgjørende at det også stilles krav fra sentralt hold, for å oppnå de resultatene vi ønsker.

Den 14. til 20. april avholdes det studentvalg, hvor din stemme kan være med å påvirke. Da skal det velges to studentrepresentanter til universitetsstyret, som skal jobbe for at studentene ved UiB får det bedre. Etter uhl. § 4-4 (1) skal studenter nemlig ha minst 20 % representasjon i UiBs organer.

Sammen med Gard fra medisinsk fakultet stiller jeg til gjenvalg som din representant til universitetsstyret. Om vi får din stemme skal vi jobbe for et mangfoldig og demokratisk UiB som tar klimakrisen på alvor og satser på studentene.

Det siste året har vi fått mange gjennomslag som gjør UiB grønnere, mer inkluderende og mer studentvennlig. Eksempelvis fikk jeg før jul gjennomslag for at studenter med psykososiale utfordringer under pandemien skal få tilrettelegging. I tillegg har jeg sørget for at studieadministrasjonen nå jobber med hvordan UiB kan kutte sensurtid. Gard har på sin side fått gjennomslag for opprettelse av et klimafond, og at UiB ikke bruker undervisningslokaler som ekskluderer basert på legning. Du kan lese mer om våre kjernesaker til årets valg og gjennomslagene våre her: https://www.studvalg.no/universitetstyret/#cora-og-gard

Så kjære drage, har jeg overbevist deg om at også din stemme er viktig i valget? Vil du ha en bedre studiehverdag på UiB? Stem nå på studvalg.no!

Som et svar på spørsmålet “Finnes Juridisk Studentutvalg?”, er vårt svar “ja!”. Har Chaudhry og Holmen lett?

Wed, 31 Mar 2021 09:53:00 GMT

Forfatterne av innlegget er forbauset over at JSU per 27/3 17.00 ikke hadde uttalt seg offentlig om saken. På dette tidspunktet hadde JSU diskutert saken på vårt ukentlige styremøte, og var i gang med å arrangere en debatt om temaet og innsamling av studentenes innspill. Samtidig vil vi påpeke at per 27. mars 17.00 hadde ikke JSU mottatt noen henvendelser fra studentene på fakultetet om denne saken i de mange kanalene vi kan kontaktes på: mail (jsu@uib.no), den anonyme postkassen vår, på Facebook eller Instagram eller fysisk på kontoret. At diskusjonen har gått høyt i kollokviegrupper og lukkede fora kan godt være, men JSU er ikke et talerør for eventuelle strømninger i lukkede eller anonyme kanaler. Vi vil advare sterkt mot en forventning om at JSU skal opptre på den måten. Det er ikke en form for studentdemokrati vi vil ha.

Et velfungerende studentdemokrati må bygges fra bunnen. Hver enkelt student kan og bør delta i valget av JSUs medlemmer på allmøtet hver høst. Vi bruker mye tid hvert år på å arrangere allmøtet hvor styret blir valgt. Vi oppfordrer alltid alle til å møte opp å vise sitt engasjement, men vår erfaring er dessverre at oppmøtet som regel er labert. Den demokratiske legitimiteten vår er avhengig av at medstudentene våre ofrer én time i året på å delta i dette valget. Og vi er avhengige av at det er studenter som tar på seg et verv i JSU. Den terskelen blir ikke akkurat lavere når mange av medstudentenes eneste bidrag i denne saken er å skjule seg på Jodel fremfor å kommunisere konstruktivt med oss.

Studentene er hjertelig velkomne til å dele sine meninger i form av mail, i vår digitale postkasse, direktemelding på Facebook eller Instagram eller uformelle samtaler på kontoret vårt. Slik kan dere påvirke hva JSU skal mene. Hva vi gjør med disse innspillene varierer etter hvor stor saken er, om den haster, og hvilke ressurser vi har tilgjengelig. Vi kan uansett si at alle innspill vi får blir diskutert i styret, og dem som henvender seg til oss i en kanal hvor vi kan svare, får tilbakemeldinger.

Vi vil også påpeke at JSU er et fagpolitisk organ på fakultetsnivå , i samsvar med uhl. § 4-1. Vi er ikke en fagforening for fremtidige jurister. I den grad denne saken vil berøre studentenes utsikter i arbeidsmarkedet, er Juristforbundet - Student riktig interesseorganisasjon. Det vi i første rekke konsentrerer oss om, og som vi allerede arbeider med, er hvilke konsekvenser dette kan få for kvaliteten på studiet ved UiB. Dette kommer også til å være hovedfokuset vårt fremover.

Selv om forfatterne av innlegget ikke har interesse i å vite når kontoret er stengt eller åpent, ønsker vi å meddele at i tillegg til å selge tusjer og bokskap, er kontoret vårt en arena for diskusjon for de studenter som ønsker å dele sine synspunkter. Kontorets åpningstider er derfor høyst relevant for alle jusstudenter, om det så er å kjøpe en tusj eller ytre sine meninger om endring av gradsforskriften.

-JSU

Artikkelen gir uttrykk for forfatternes mening.

Finnes Juridisk Studentutvalg?

Sun, 28 Mar 2021 11:00:00 GMT

Av Rahman Chaudhry og Matias Holmen, tredjeårsstudenter

Studentene på Dragefjellet har kastet seg rundt etter at regjeringen la fram forslag til endringer i gradsforskriften. Endringsforslagene er en del av Stortingsmeldingen Styring av statlige universiteter og høyskoler, og har vekket stor interesse i det juridiske fagmiljøet. Per 27. Mars 17.00 har over 800 signert underskriftskampanjen mot endringene i gradsforskriften. Eposter er blitt sendt til dekanatet og Kunnskapsdepartementet. Diskusjonen har gått hett digitalt og i kollokviene.

Den generelle konsensusen blant Bergens jusstudenter virker å være at en endring i gradsforskriften vil være uheldig. Det er flere grunner til at vi er kritiske til regjeringens forslag - arbeidsutsikter og mangel på vitenskapelig ansatte er noen av dem. Dekanen vår har gått sammen med dekanene på jussen i Oslo og Tromsø og skrevet en kritisk kronikk i Khrono. Ansatte og studenter har med andre ord deltatt aktivt i debatt om gradsforskriften.

Men fra vårt eget studentutvalg har det vært like stille som det vanligvis pleier å være.

JSUs øredøvende stillhet

Juridisk Studentutvalg har per 27. Mars 17.00 fortsatt ikke uttalt seg om regjeringens Stortingsmelding. De har ikke spurt studentene på huset hva vi mener om Stortingsmeldingen, ei har de gitt uttrykk for at de har noen planer om å gjøre det heller. Dette er en av de største fagpolitiske debattene blant studenter og ansatte siden studiemodellreformen. Når JSU da forholder seg så stille som de gjør, er det verdt å stille følgende spørsmål - finnes JSU?

Som enkeltstudenter er vi avhengige av å ha sterke demokratiske organer som kan påvirke på vegne av oss i møte med politikere og studieadministrasjonen. Norske studenter har en sterk organisasjon i Norsk Studentorganisasjon (NSO). NSO representerer samtidig mange flere enn kun oss - i en diskusjon der jusstudentenes særinteresser er truet, må vi ha et Juridisk Studentutvalg som kan ta kampen på våre vegne. Det blir ikke gjort nå.

JSU forventes å delta i den muntlige høringen

Forfatterne av denne artikkelen har mulighet til å påvirke Stortingets behandling av Stortingsmeldingen som enkeltstudenter. Det er bare at Stortinget utdannings- og forskningskomité ikke kommer til å høre på enkeltstudenter som forteller dem hvorfor en endring av gradsforskriften er en dårlig idé. Det er dette vi har fagforeninger og interesseorganisasjoner for. Dette er hvorfor JSU finnes.

Forfatterne har ingen interesse av å vite hvilke dager JSU-kontoret er stengt til enhver tid. Det kan JSU godt spare oss å sende e-poster om. Det vi virkelig vil vite fra JSU er følgende: hva mener dere om stortingsmeldingen? Hvordan kan vi påvirke hva dere mener? Hva skal dere gjøre med den kommende behandlingen i Stortinget?

JSU har nå muligheten til å vise at de eksisterer, ved å ta ansvar og representere fakultetets studenter opp mot Stortingets utdannings- og forskningskomité, når komiteen i april skal behandle Stortingsmeldingen. Her bør de gi stortingsrepresentantene en klar og tydelig beskjed om hva Bergens jusstudenter mener om forslagene fra regjeringen.

Forfatterne av denne artikkelen minner JSU på at fristen for å melde seg til den muntlige høringen er 12. april, og at selve høringen er 20. april. Forfatterne, og mange andre studenter på Dragefjellet, forventer at JSU stiller.

Artikkelen gir uttrykk for forfatternes mening.

Sikkerhetsnettet må på plass for studentene!

Wed, 10 Mar 2021 19:06:00 GMT

Tekst: Cathrine Reinskau, medarbeider i Jussbuss

Med dagens støtteordninger er studenter uten deltidsjobb langt på vei en utopi. De aller fleste av dem er avhengig av både arbeidsinntekter og støtte fra Lånekassen for å få økonomien til å gå rundt. Studenter som blir permittert eller sagt opp i dag får imidlertid ikke dagpenger og blir dermed stående uten et reelt sikkerhetsnett.

I den offentlige debatten hører vi om studenter som må flytte hjem til mor og far eller ta opp forbrukslån for å finansiere utdanningen. Alternativet deres er å droppe ut. Det kan ikke være sånn at du i dag skal måtte ha en fet sparekonto eller foreldre som kan hjelpe deg økonomisk for at du skal ha mulighet til å fullføre studiene dine.

Selv om en innfrir alle vilkårene for dagpenger, eksisterer det fortsatt en bestemmelse som avskjærer arbeidstakere fra dagpenger kun fordi de studerer. Studenter betaler skatt og trygdeavgift på lik linje med alle andre arbeidstakere, men blir avskåret fra støtteordningen kun på bakgrunn av hva de velger å bruke fritiden på.

Verken studenter eller øvrige arbeidstakere er homogene grupper. Det finnes arbeidstakere i 20-årene med deltidsjobb og friår, og studerende arbeidstakere i 20-årene med forsørgerbyrde og gjeld. Det finnes de som jobber fulltid og studerer ved siden av, og de som studerer fulltid og arbeider ved siden av. Felles for alle er at de er avhengige av inntekt for å få budsjettet til å gå opp. I dag kommer imidlertid studenten med fulltidsjobb og barn vesentlig dårligere ut enn arbeidstakeren med friår. Det er vanskelig å se gode grunner for en slik forskjellsbehandling.

Argumentet som hyppigst er brukt mot at studerende arbeidstakere skal få dagpenger, er at de ikke kan anses som «reelle arbeidssøkere». Dette begrunnes med at studerende arbeidstakere ikke er like fleksible på arbeidsmarkedet. Tanken er at denne gruppen ikke kan ta ethvert arbeid, både deltid og fulltid, hvor som helst i landet.

Særlig ved permittering er det vanskelig å se noen god grunn til å forskjellsbehandle studerende og ikke-studerende arbeidstakere. Ved permittering blir arbeidstakeren midlertidig fritatt for arbeidsplikt, men formelt består arbeidsforholdet fortsatt. Det vil si at en arbeidstaker som er permittert har plikt til å gjenoppta arbeidet på få dagers varsel, noe som naturligvis gjør det vanskelig å skaffe seg en annen jobb. En arbeidstaker som ikke studerer har dermed lav grad av geografisk og yrkesmessig mobilitet ved permittering, men mister likevel ikke retten til å motta dagpenger. For denne gruppen virker det som man har latt kravet til fleksibilitet vike for det store behovet for dagpenger.

Dette settes på spissen i tilfellene med delvis permitterte. Dersom du er 40% permittert fra en jobb i Oslo, er sannsynligheten svært liten for at du kan ta en deltidsjobb i Tromsø. Hvis kravet om «reell arbeidssøker» hadde blitt praktisert like strengt i disse tilfellene som den gjør for studerende arbeidstakere, ville heller ikke denne gruppen hatt krav på dagpenger.

Regjeringen har nå på høring et forslag til endringer i dagpengeregelverket som de mener gjør det lettere å kombinere dagpenger og høyere utdanning. Ordningen gjelder derimot kun for arbeidsledige og permitterte over 30 år. Det er vel og bra at regjeringen har begynt å ta tak i denne uholdbare forskjellsbehandlingen av studenter. Jussbuss stiller seg likevel svært kritisk til at de velger å bruke alder som automatisk avslagsgrunn og på ny forskjellsbehandler en stor gruppe arbeidstakere med sterkt behov for inntektssikring.

I et land som Norge hvor kompetanse og kunnskap er høyt verdsatt og etterspurt, er det rart at vi har en dagpengeordning som regelrett avskrekker folk fra å ta høyere utdanning. Sikkerhetsnettet må på plass, også for de under 30 år!

Nå utvides bibliotekets åpningstider

Wed, 10 Mar 2021 19:04:00 GMT

Å lese på biblioteket på Det juridiske fakultet skiller seg på mange måter fra lesesalene. Alt fra den rolige stemningen i rommet, til den vakre utsikten utover fjorden har på mange måter gjort biblioteket til fakultetets perle for å studere. De siste årene har likevel ikke åpningstidene vært tilstrekkelige i lys av studentenes lesevaner, og dette ønsket biblioteket å endre på. Fra nyttår ble derfor konseptet «meråpent» introdusert. Injuria tok kontakt med hovedbibliotekar Trude Hals for å få litt mer informasjon.

- Meråpent er kort fortalt at biblioteket er tilgjengelig med nøkkelkortadgang for alle studenter og ansatte på UiB utenom betjent åpningstid.

Planen er å utvide åpningstidene slik at alle studenter og ansatte på UiB har adgang 08.30-22.30 fra mandag til tirsdag, og 07.30-22.00 på lørdag og søndag.

Trude presiserer også at konseptet ikke er nytt, men at det allerede er innført både på MatNat og medisin. Planene om å innføre meråpent på jussen begynte allerede i januar 2020.

Å ha utvidet åpningstid på biblioteket har lenge vært et ønske blant studentene. For å prøve å knyte opp i hvorfor det er sånn, mimrer Trude tilbake til da hun selv var student.

- Det var jo fint å kunne ha kvelden å sitte på hvis jeg ville. Hvis jeg fant rytmen, så var det litt kjipt å måtte dra klokken 7 eller å dra på lesesal.

Hun viser videre til begrepet «sticky campus» og trekker det opp mot UiB sin ambisjon om at studentene skal ville være på fakultetets områder.

- Det er en slags policy fra UiB-ledelsen og bibliotek-ledelsen om at vi vil ha studentene på campus så mye som mulig, sånn at det blir et sosialt- og jobb-sted. Vi vil at studentene skal trives på campus, for å forhåpentligvis forhindre at folk faller av. Meråpent er forhåpentligvis en del av det.

Gjennom hele samtalen refererer Trude til kameraer og sikkerhet. Dette var nemlig en av flere risikovurderinger som måtte foretas før biblioteket kunne utvide åpningstidene.

- Vi har satt opp kamera. Det var en ganske omfattende prosess for å sørge for at personvernet var ivaretatt. Kameraet er bare på i ubetjent åpningstid. Selve kameraet er lokalisert rett ved skranken og peker ut mot inngangsdøren. Det er uten lyd, så man skal bare kunne gjenkjenne ansikter. Også er det bare noen få som har innsyn.

Trude avslutter med å presisere at det bare er å ta kontakt med biblioteket med både ris og ros. Planen er å sette opp en tilbakemeldingsboks, men frem til den tid kan alle tilbakemeldinger henvendes til ubbjur@ub.uib.no .

Portforbud- hjemmelen som ingen vil ha

Wed, 10 Mar 2021 19:03:00 GMT

Tekst: Runa Kathrinsdatter Almeland.

Det nærmer seg ett år siden Erna Solberg presenterte ”de sterkeste tiltakene vi har hatt i fredstid”. Siden den gang har Bergen og resten av Norge vært gjennom flere perioder med strenge restriksjoner. Likevel fortsetter smittespredningen i høy fart, med blant annet muterte virus fra Storbritannia og Sør-Afrika. I november gikk regjeringen ut og sa det var nødvendig med en generell hjemmel i smittevernloven for portforbud, i tilfelle en særlig krisesituasjon skulle oppstå. Det vil bety at regjeringen får kompetanse gjennom forskrift til å forby befolkningen å oppholde seg utendørs til visse tider. Høringsfristen for forslaget gikk ut 31. januar og tilnærmet hele det sivile samfunnet har frarådet en slik hjemmel.

Et nødvendig og forholdsmessig inngrep?

Grunnloven, smittevernloven og Norges folkerettslige forpliktelser stiller krav til at et portforbud må være et nødvendig og forholdsmessig inngrep. Det innebærer at formålet ikke må kunne oppnås gjennom mindre inngripende tiltak, og at de positive virkningene overgår de negative. En lovhjemmel må legge til rette for at disse kravene blir fulgt i en eventuell fremtidig forskrift.

Helsedirektør i Folkehelseinstituttet, Bjørn Guldvog, har uttalt at det er behov for en hjemmel for portforbud. I Dagsnytt 18 02.02.2021 presiserte han at bruk av hjemmelen er forbeholdt en ekstrem situasjon, hvor smitten har utviklet seg i en langt mer alvorlig retning enn i dag. Det er likevel viktig å være forberedt på det usannsynlige. Han uttrykte at eksisterende bestemmelser ikke inneholder hjemler for å holde folk inne, og at en hjemmel om portforbud slik kan få en tilleggseffekt i svært alvorlige situasjoner.

Jon Wessel-Aas, leder av Advokatforeningen, mener på sin side at det allerede er tilstrekkelige hjemler i dag for å oppnå formålet bak et portforbud.

- Smittevernloven inneholder allerede i § 4-3 og § 4-3a hjemmel for det som innholdsmessig kan betegnes som grader av portforbud på individnivå gjennom tiltak som blant annet karantene, isolasjon og andre begrensninger i bevegelsesfrihet. I tillegg har vi i smittevernloven § 7-12 en lovfesting av prinsippet om konstitusjonell nødrett. Den vil i en ekstremsituasjon, der de tiltak som smittevernloven allerede hjemler skulle vise seg å ikke være tilstrekkelige, kunne brukes av regjeringen til å supplere eksisterende hjemler, så fremt det er fare ved opphold og de aktuelle tiltakene kan begrunnes som smittevernfaglig nødvendige og forholdsmessige.

Ifølge regjeringens høringsnotat vil forholdsmessighetskravet oppfylles ved å unnta kritiske og viktige samfunnsfunksjoner, samt sårbare grupper slik som barn, eldre og bostedsløse. I tillegg vil varigheten vurderes ut fra behov, og Stortinget kan oppheve forskriften helt eller delvis. Det legges altså opp til stort skjønn i den enkelte situasjonen. Wessel-Aas mener en slik type fullmakt skaper et grunnleggende problem, ved at hele utgangspunktet i rettssystemet snus på hodet.

(Foto venstre: Privat, Foto: Privat, Foto høyre: Privat)

- Istedenfor å ha, som smittevernloven allerede har mange av, hjemler for å begrense handlings- og bevegelsesfrihet på bestemte måter og på bestemte steder, og som fordrer at det er begrensningene som må vurderes og begrunnes konkret, bygger forslaget på et utgangspunkt der regjeringen generelt kan forby utøvelse av handle-og bevegelsesfriheten, og så må vurdere alle de unntak som må gjøres for at et slikt forbud overhodet skal være forholdsmessig. Det er ingen enkel øvelse, og det er derfor også en uheldig lovgivningsteknikk på et slikt felt. Man risikerer å gjøre uholdbare inngrep i enkeltindividers liv, fordi man forbyr mer en man kan begrunne og forsvare som forholdsmessig, og kanskje også mer enn man mente å gjøre, sier han.

Det er også flere grupper som rammes hardt som ikke er regnet som en ”sårbar gruppe” av regjeringen. Tove Gundersen, general sekretær i Rådet for psykisk helse, peker blant annet på enslige og studenter.

- Aleneboende er en utsatt gruppe som ikke er nevnt i høringsnotatet som en gruppe som er unntatt fra portforbud. De representerer cirka 1 million av befolkningen og må bære en uforholdsmessig stor byrde ved eventuell innføring av portforbud. Vi vet også at studenter har vanskelige betingelser under nedstengning. Mange studenter bor alene, mange bor borte hjemmefra og en god del etablerer seg på nytt sted i forbindelse med studiene. 1 av 3 oppgir at de er ensomme i pandemien.

Tillit mellom staten og borgerne

Et velfungerende demokrati er avhengig av at borgerne har tillit til myndighetene. Den europeiske samfunnsundersøkelsen fra 2014 viser at nordmenn er på tillitstoppen i Europa. Hans Petter Graver, professor ved Det juridiske fakultet i Oslo, mener imidlertid at en hjemmel for portforbud kan virke negativt på dette, fordi det viser at det ikke er en gjensidig tillit.

- Portforbud er i første rekke et kontrolltiltak og et tiltak som skal understreke alvoret i en situasjon. Det er uttrykk for at myndighetene ikke har tillit til at folk forstår alvoret selv eller til at de følger anbefalinger og pålegg. Lovlige norske myndigheter har aldri i norsk historie hatt lov til å gripe til portforbud og de har heller ikke hatt bruk for det. Selv ikke under de store sosiale konfliktene i mellomkrigstiden. Det betyr at det er et stort skritt å innføre det i lovgivningen. Det kan skade det norske folks tillit ikke bare til denne regjeringen nå, men til myndighetene på sikt, mener han.

Wessel-Aas peker på at tilliten har vært viktig i pandemien så langt.

- Det har medført at de aller fleste av oss ikke bare har fulgt myndighetenes påbud, men også deres råd og anbefalinger- noe som bidrar til nettopp effektivt smittevern.

Et internasjonalt perspektiv

Regjeringen påpeker i høringsnotatet at portforbud er et ”type tiltak som de fleste andre europeiske land ser ut til å ha hjemmel for å innføre, og som mange har benyttet den siste tiden”. Storbritannia, Østerrike, Tyskland og Frankrike er eksempler. Dette er demokratiske rettsstater som i stor grad bygger på like rettsprinsipper som Norge. Graver hevder imidlertid for det første at begrepet ”portforbud” kan dekke over mange forskjellige realiteter.

- For eksempel, så kan det som karakteriseres som ”stay at home orders” i Storbritannia og Irland ikke sammenliknes med det vi vanligvis forbinder med portforbud. De har også begrepet ”curfew” som svarer til vårt portforbud, men de bruker ikke det i denne situasjonen.

Land som har innført tiltak som i større grad kan sammenlignes med Norges begrep om ”portforbud”, mener Graver har større tradisjoner med tiltaket.

- De fleste av disse landene har brukt portforbud i fredstid som tiltak mot opptøyer og trusler mot terror, og mange av dem har også helt andre historiske erfaringer om forholdet mellom befolkning og myndigheter enn det vi har. Å bruke portforbud i den nåværende situasjonen fremstår derfor ikke som like dramatisk, sier han.

Wessel-Aas nevner forholdene i våre naboland. I Sverige og Danmark har hjemmel for portforbud ikke nådd frem.

- Jeg synes at det er påtakelig at det har blitt avvist i de øvrige nordiske land, som ligner mye på Norge med hensyn til rettstradisjon og samfunnskultur ellers.

Et høyrøstet nei til forslaget

Det sivile samfunnet har nesten unisont gått imot at det vedtas hjemmel for portforbud. Blant noen kan nevnes legeforeningen, advokatforeningen, sykepleierforeningen, samt flere kommuner og statsforvaltere.

- Det vil være oppsiktsvekkende om regjeringen fremmer forslaget etter dette, mener Graver.

Regjeringen har imidlertid fortsatt mulighet til å legge fram forslaget for Stortinget. Det kreves likevel flertall for at lovhjemmelen kan innføres i smittevernloven.

– Studenttilværelsen har for mange blitt snudd på hodet

Wed, 10 Mar 2021 18:54:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Intervju med psykologspesialist i Sammen Psykisk Helse om studentlivet i pandemien

Digitale forelesninger, karantene, smittevernrestriksjoner, organisert idrett på pause og isolasjon i ny by. Det nærmer seg ett år siden regjeringen fremla de mest inngripende tiltakene i fredstid, noe mange studenter har følt tett på kroppen.

I en undersøkelse gjort av Tekna om studenters psykiske helse i 2020, fremkommer det at de negative konsekvensene av koronaviruset har vært store. Hele 59 prosent av studentene svarer at de føler seg mer isolert enn før, og 49 prosent kan melde om at de har slitt med å henge med på studiet. 43 prosent kan rapportere om at de savner familie og venner [1] . Det er derfor ikke til å stikke under en stol at pandemien har tæret på studentenes mentale helse, hvor stadig flere føler på ensomhet i studenthverdagen.

Sammens pratelinje for studenter
I et samfunn som ellers har stoppet opp, har Sammen opprettet en pratelinje for studenter. Injuria tok derfor kontakt med Øystein Sandven, psykologspesialist og leder for Sammen Psykisk Helse, for å skape et innblikk i hvordan pandemien har påvirket studentenes mentale helse, og hvordan deres pratelinje kan være med på å motvirke ensomheten stadig flere føler på.
– Pratelinjen er et tilbud til studenter som savner noen å slå av en prat med. Dette kan være spesielt aktuelt i perioder med mange smitteverntiltak som reduserer vanlig sosial omgang, forteller Sandven.

– Vi tror en del studenter kjenner på mer ensomhet under pandemien, forteller psykologspesialist Øystein Sandven i Sammen Psykisk Helse.

Pratelinjen betjenes av personell ved Sammens sentralbord, og kan ved behov videreformidle kontakt til andre avdelinger i Sammen. Initiativet oppstod i forlengelsen av den første nedstengningen i mars 2020.
– Det var ønskelig å sikre at studenter ikke ble sittende alene uten noen å prate med når mye av vanlig aktivitet ble satt på vent, meddeler Sandven.
– Sosial kontakt og det å ha noen å prate med er viktig for vår mentale helse. Pratelinjen kan derfor være et bidrag for dem som ikke har dette.

Pågangen av studenter som generelt henvender seg til Sammen nå har variert sammenlignet med tiden før korona.
– Under første nedstengning i mars og i april 2020 hadde vi en reduksjon i antall henvendelser. Dette tok seg opp igjen de påfølgende månedene. Vi opplevde svært stor pågang de første månedene av høstsemesteret, men etter nyttår har situasjonen vært mer normal.

Pandemiens pris

Sandven er klar på at pandemien har rammet studentenes mentale helse.

– Studenttilværelsen har for mange blitt snudd på hodet. Endrede rutiner og færre møtepunkter er kanskje det som har vært mest fremtredende. Mange kjenner nok at dette kan påvirke psykisk helse negativt.

Videre kan Sandven fortelle at noen studenter kjenner spesielt på at de strever med å ha struktur i hverdagen som følge av nedstengningen av samfunnet.
– Fravær av sosiale møtepunkter og aktiviteter som må settes på vent over lengre tid er utfordrende. Vi tror at en del studenter kjenner på mer ensomhet nå. Manglende struktur i hverdagen på toppen av dette gir gjerne en opplevelse av at en ikke får gjort det en skal, noe som igjen gir grunnlag for negativ selvevaluering. Over tid kan dette påvirke måten vi ser oss selv på, forteller han.
Sandven viser til flere eksempler på faktorer som gjør at særlig studenter rammes av ensomhet.
– Kontakt med andre gjennom faglige og sosiale aktiviteter er en helt sentral del av studenttilværelsen. Mye av læringen foregår nettopp på denne måten. Når dette uteblir, mangler en vesentlig del i studiehverdagen. Mange studenter har også familie som bor langt vekke og kan ikke støtte seg på dem i like stor grad.

Negativ mental helses påvirkning på studiehverdagen
Konsekvensene av samfunnets nedstengning har gitt grobunn til nye bekymringer for mange studenter. Sammen Psykisk Helse opplever likevel at mange studenter håndterer den sosiale distanseringen over lengre tid på en god måte, forholdene tatt i betraktning.
– Samtidig er ikke dette uten omkostninger. Det er krevende å leve med inngripende tiltak i hverdagen over så lang tid, og hyppige omstillinger med mye uforutsigbarhet er noe vi vet tar mye krefter og kan gi utfordringer knyttet til eksempelvis studiemotivasjon, forteller Sandven.
Han har oppfattet en rekke konkrete utfordringer og bekymringer flere studenter møter på i denne krevende tiden.
– Enkelte blir usikker på om de klarer gjennomføre studier som planlagt, hva som vil skje dersom de ikke klarer det og hvordan dette vil slå negativt ut på økonomien deres. God mental helse er viktig for å fungere på de fleste områder i livet. Det handler blant annet om selvbilde, følelsesregulering, relasjonelle ferdigheter og fortolkningspraksis, for å nevne noe. Strever en med sin mentale helse, vil det ofte redusere kapasiteten til å fungere godt i mange sammenhenger, og studiehverdagen blir mer krevende, informerer han.

Viktigheten av tilhørighet
Tine Øverseth Blomfeldt er karriereveileder og ansvarlig for «Studentliv» ved Sammen Karriere. Ifølge henne er en viktig faktor for å motvirke ensomhet å bygge en følelse av tilhørighet, mening og fellesskap.
– En ting vi vet er viktig er noe vi kaller «mattering», altså kombinasjonen av å føle seg betydningsfull og å bety noe fra andre. Et annet viktig moment er bevegelsen fra å være mottaker til å være deltaker. Derfor ser jeg på arbeidet samskipnaden gjør med å støtte opp under studentorganisasjoner og studentfrivilligheten som noe av det viktigste samskipnaden gjør nå under koronapandemien, forteller hun.
Studentskipnaden jobber for å støtte opp under studentmiljøene så de selv kan skape aktivitetene og arrangementene, fremfor å tenke at det er studentskipnaden selv som skal tilby alle sosiale lavterskeltilbud til studentene.
– Vi har jobbet med å kartlegge hva som gjør det vanskelig for organisasjonene nå, og har fulgt opp med en tiltakspakke som skal møte nettopp disse utfordringene. Vi hører at mange kjenner seg demotiverte og er lei av å planlegge ting som må avlyses. Samtidig ser vi mange som får til imponerende mye, og disse tenker vi det er viktig å løfte frem til inspirasjon og lærdom for oss andre, meddeler Blomfeldt.
Karriereveilederen mener noe av det viktigste for vår psykososiale helse er det å få lov til å være en som gir eller bidrar.
– Dermed jobber vi også for at alle studenter på Vestlandet skal kjenne til muligheten for å engasjere seg, og mangfoldet de kan velge blant. Jeg pleier å si at «felleskapene står der og venter», avslutter hun.

Sammens råd til studentene
Foruten arbeidet studentskipnaden yter ovenfor de ulike studentmiljøene, har Sandven noen konkrete råd til hvordan studenter individuelt kan bøte på den tunge hverdagen mange står i.
– Hold deg i aktivitet innenfor det smittevern tillater. Det er også viktig å etablere rutiner i hverdagen. Struktur er spesielt viktig når de vanlige faste holdepunkter i hverdag er fraværende. Ha noen rimelige målsettinger for hva en ønsker å få gjort, og ikke legg listen for høyt. Hold kontakt med studenter du vanligvis jobber mye sammen med. Del erfaringer med hverandre, dette kan være viktig for å holde motivasjonen oppe. Oppretthold sosial kontakt over nett, og avtal gjerne faste møtepunkter.
Videre er Sandven klar på at studenter ikke må bruke for mye tid på korona-oppdateringer, da dette kan trekke oppmerksomheten vekk fra andre planlagte gjøremål.
– Ha fokus på ting du kan gjøre noe med og jobb aktivt med å la det som ligger utenfor din påvirkningsmulighet ligge, avslutter han.

Trenger du noen å snakke med?
Sammens pratelinje er åpen hver dag 14.00-16.00. Du når dem på tlf.nr.: 908 49 989.

Professorenes hilsen til studentene

Wed, 10 Mar 2021 18:49:00 GMT

Tekst: Haldis Ulsund og Louise Zijdeman

I perioden dette styrets aller første utgave skulle ferdigstilles endte hele Bergen i lockdown. Dette preger studentene og studiehverdagen negativt i en større grad enn ellers, og utfordrer vår mentale helse. Som et forsøk på å lysne opp den mørke og digitale hverdagen har noen av våre kjente og kjære professorer tatt seg tid til å svare på et knippe utvalgte spørsmål. Uavhengig av om Bergen fremdeles er i unntakstilstand når du sitter med utgaven i hendene, håper vi at svarene vil gi deg et smil om munnen, litt motivasjon og en god dose latter.

Christian Franklin

(Foto: Privat)

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Akkurat nå merker nok de aller fleste av oss at vi ikke helt klarer å leve livet som vi er vant til. Men livet er jo til for å leves! Gå en (ski)tur på Fløyen, fordyp deg i studiene, les en god bok (ikke juss!), ta noen «daily challenges», spill brettspill online, ring noen du kjenner hver dag. Legger man opp en plan for dagen er det utrolig hvor mye man faktisk får utrettet. Og hvis det av og til føles litt tungt, husk at vi har det ufattelig mye bedre enn i mange andre land.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

På den positive siden: Utelivet, og konsertene – i Manchester, Stockholm og London fikk jeg sett nesten alle artistene jeg kunne tenke meg å oppleve live, og pub-life er et stort savn. For en magisk tid! På den negative siden: Å gå fra «big fish, small pond» til «small fish, huge ocean» i det store utland. Jeg hadde mange gode venner i Manchester, men det tok faktisk flere år før jeg fant min plass på jusstudiet. Når ting endelig klikket og begynte å falle på plass kom også endelig følelsen om at de første 2-3 årene ikke hadde vært helt forgjeves. Det var en stor lettelse. Jussmodningen tar nok litt forskjellig tid for de fleste av oss. Det kan være tøft, men det trenger ikke nødvendigvis være negativt at den kommer litt senere i studiene.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg har 11 tær. Neida ? Tja, hva skulle det ha vært? En god del har sikkert fått med seg at jeg spiller i band, men det er kanskje ikke så mange som vet at jeg har varmet opp for Turboneger? Backstage-historiene tar jeg derimot med meg i graven.

Johan Giertsen

Bilde: uib.no

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Gå ut, og nyt på dagtid lyset og byen og naturen ! Fra februar til juni er den vakreste tiden i Bergen. Det blir lysere for hver dag, sneklokkene er her allerede (under sneen !), fra april blir det en eksplosjon i grønt. Vi er inne i den mest fabelaktige vinterperioden på årevis. Innenfor byens grenser har vi strålende forhold for alle skityper; langrenn skøyting, langrenn klassisk, fjellski, randonnee. Høyeste topp i Bergen er Gulfjellet 989 moh. Men også spaserturer i stille bygater i helgene, vandre i stille ettertanke på byens mest omsungete vei, Fjellveien, med vakker utsikt til byen og Byfjorden.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Et flott miljø på gamle lesesal C den gangen vi hadde lesesaler i Nygårdsgaten, før Dragefjellet var blitt jusbygg.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg sover med åpent vindu. Om vinteren har jeg da ofte lue på hodet om natten !

Hans Fredrik Marthinussen

(Foto: privat)

Beskrev bildet slik: «slenger med et bilde fra Tsjernobyl, det passer godt til studentenes syn på meg ...» - kan være kjekt å få med under bildet

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Jeg er ikke helt typen til å si "alt blir bra". En av de tingene jeg har vært opptatt av underveis i denne pandemien er nettopp at alt ikke blir bra. Skadevirkningene av det vi har vært gjennom ligger der, det blir ikke bare borte. Noen har mistet kjære, andre har mistet jobb, sosialt studieliv, studiemotivasjon eller fått andre plager. Jeg tror vel det mest motiverende jeg har å si er at tenk så mye mer pris vi kommer til å sette på mange hverdagslige ting når dette er over. Om det bare er samvær med familie og venner i store grupper, klemmer, en stappfull konsert, en god fest, å kunne reise igjen. Vi får håpe det blir de glade 2020-årene, litt som den verste pandemien forrige århundre ble etterfulgt av de glade 1920-årene. Vi er tross alt ekstremt heldige som bor i et land der vi blir tatt vare på, der vi har et sosialt sikkerhetsnett, og der landet har solid økonomi slik at vi kan få fart på næringslivet. Vi har en stor diamantskje i munnen, tross alt, her i Norge.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Jeg levde et litt spesielt studentliv som følge av at jeg var småbarns pappa i studietiden. Men i hvert fall nå i pandemitidene husker jeg best eksamensperiodene med kollokviegruppa. Vi hadde bare fire eksamener, og jo lenger ut i studiet, jo større ble de. Jeg husker godt at jeg feiret bursdagen min før 3. avdeling i seminarrom 2 med kollokviegruppe fra 18-20 med pepperkaker og julebrus. Det er kanskje i overkant nerdy. Ellers hadde vi helt en helt fantastisk forelesningsrekke i familierett med Inge Unneberg på 1. avdeling. Det var rene stand up-showet, og det var en bra start på jusstudiet. Jeg har aldri vært med på maken siden.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg har masse fun facts, men få som egner seg på trykk. Jeg har unndratt meg et italiensk forelegg siden 2013, kan vi bruke det? Eller, jeg har vært på fylla med både Erling Havnå, det er jo en solid fun fact. Ragna Aarli

(Foto: privat)

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Vær stolt av å være jusstudent. Det er en god utdannelse til interessante jobber som du kan løse fra hjemmekontoret ditt når smittevern krever det. Om du føler det blir vel mye alenetid for tiden, så kan jeg anbefale å lete etter faglige forbilder i bøker og populærkultur. Forsvarsadvokaten Atticus Finch som forsvarer mørkhudete i Harper Lees roman «To kill a Mockingbird» fra 1960 er et tidlig black life matter manifest som fortsatt er vel verdt å lese. For den som liker krim, vil jeg anbefale Chris Tvedts bøker. Han er utdannet jurist hos oss og jobbet som advokat før han ble krimforfatter på heltid. Du merker at han kan jussen i det han skriver. Og så burde jo serien «Heksejakt» nærmest vært pensum på etikk-kurset på studiet. Det er drivende godt fortalt om hvordan advokatvirksomhet ikke skal være.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Jeg var småbarnsmor og ble smittet med vannkopper av mine barn. Jeg husker veldig godt at det var pinlig å møte på seminar med tydelige spor etter vannkopper. Den faglige fremgangen gikk ellers litt i rykk og napp. Jeg husker spesielt godt en aha-opplevelse under en forelesning holdt av professor Bjarte Askeland som nå er dommer i Gulating. På den tiden ble det undervist både i erstatningsrett og trygderett på andre studieår. Askeland holdt en forelesning der han tok for seg arbeidstakerbegrepet i begge emnene. Forelesningen ryddet opp i den juridiske metodelæren i mitt hode. I sånne øyeblikk er det utrolig gøy å være student.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Jeg kan røpe at jeg er en refusert brettspillmaker. Da jeg var 13-14 år brukte min eldste bror og jeg en vinterferie på å utvikle et spill som vi kalte for «Storbyhai». Damm syntes ikke noe om det, og begrunnet refusjonen med at de så det som umoralsk at vinneren i spillet ble rik på andres bekostning. Jeg tok poenget og vil vel i ettertid konkludere med at alle erfaringer har sin verdi.

Eirik Holmøyvik

Foto/ill.: Veronica Ljosheim

hentet fra uib.no

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Hald ut! Det kjem ein dag utan smitteverntiltak som innskrenkar liva våre. Når vi startar opp neste semester i august, håpar og trur eg det vil syde av liv i gangane på Dragefjellet. Til den tida kjem: Ta vare på kvarandre og vis omtanke for kvarandre. Lag digitale kollokviegrupper. Veit du om nokon som ikkje har kollokviegruppe? Inviter vedkomande inn i di gruppe.

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Studentlivet. Venskap og volleyball. Vasking av spy og andre kroppsvesker etter festane på Frokostkjelleren i Oslo. Kjensla av å våkne midt i ei førelesing. Eller på lesesalen, med avtrykket frå lovsamlinga pressa inn i panna resten av dagen. Gleda av å finne ut at formuerett jo eigentleg er ganske lett.

3. Har du en fun fact om deg selv?

Eg gifta meg med læraren min.

Karl Harald Søvig

(Foto: privat) Fra studietidene.

1. Har du noen motiverende ord til studentene?

Pandemien legger mange begrensninger på oss. Den kjipeste for de fleste er restriksjonene på sosial kontakt. Jeg oppfordrer likevel til å bruke de mulighetene som finnes, og gjør gjerne noe som du ellers ikke ville gjort! Delta på de litt kleine digitale arrangementene, benytt deg av friluftslivet i Bergen og undersøk om ikke nå er tidspunktet for å melde deg inn i en studentorganisasjon. Jeg vet at det kanskje ikke er mye til trøst, men når jeg snakker med kollegaer rundt i Europa innser jeg at vi tross alt har færre restriksjoner enn de aller fleste land. Så jeg oppfordrer til å holde ut! Det kan være tøft å være student nå, men vi vet at dette går over til slutt. Jeg unner alle studenter å snart få et aktivt og innholdsrikt studentliv igjen!

2. Hva husker du aller best fra din egen tid som student?

Faglig: Undervisere som formidlet faget på en måte som ga inspirasjon til å lære mer.

Bortsett fra forelskelsene: Pausene, og diskusjonene om både fag og alt mulig annet. Mange av de som jeg møtte i studietiden er fremdeles mine nærmeste venner.

Gangavstanden: Vi hadde lesesaler på Høyteknologisenteret, undervisning på Dragefjellet og lærerne satt i Allégaten.

3. Har du en funfact om deg selv?

På mitt siste studieår var lesesal 6 min favorittlesesal. Da var Jussbygget helt nytt!

– Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter

Thu, 21 Jan 2021 20:04:00 GMT

Siden 2017 har Mino.Jur Bergen jobbet for mangfold og mot diskriminering fra jussen i Bergen. De har klart å lokke store navn som Abid Raja og Geir Lippestad til Dragefjellet. De fleste studentene her har nok hørt om organisasjonen eller fått med seg noen av arrangementene deres. Til denne utgaven har Injuria tatt en prat med dem for å få et dypere innblikk i det arbeidet Mino.Jur gjør og hvorfor det er viktig.

Tekst: Inga Marie Tronsaune

Mino.Jur er en av studentorganisasjonene her på jussen i Bergen. Konseptet ble først startet ved det juridiske fakultet i Oslo i 2008, og ideen ble tatt med videre til Bergen i 2017. I dag har organisasjonen 7 medlemmer i styret og omtrent 20 sosiale medlemmer her i Bergen.

– På deres instagram står det at formålet deres er «å fremme minoritetskompetanse». Hva legger dere i dette?

– Det overordnede formålet vårt er å jobbe for mangfold og mot diskriminering, noe som rommer ganske mye, svarer leder Sarah Zahid. – For det første har Europa lenge stått overfor en høyrepopulistisk bevegelse, og man har sett at både politikere og medier omtaler muslimer og innvandrere på en negativ måte, noe som også påvirker holdningene folk har overfor disse gruppene. Jobben vår har vært å endre det. Det er begrenset hvor mye vi kan gjøre – vi er jo en liten organisasjon – men vi vil i alle fall bidra til å skape mer forståelse, og redusere de stereotypene og fordommene folk har mot minoriteter.

Mino.Jur Bergen har også nylig utvidet minoritetsbegrepet sitt til å gjelde alle minoriteter, og er det første Mino.Jur-styret noensinne til å gjøre det.

– Minoritet betyr jo egentlig bare mindretall, og nå som vi omfatter alle minoriteter så kan vi fokusere på å øke kunnskap om både funksjonshemmede, rusmisbrukere og egentlig hvem som helst som er i et mindretall i samfunnet.

For å fremme dette formålet skriver Mino.Jur mye debattinnlegg, men mest av alt arrangerer de ulike typer arrangementer.

Gruppen har blant annet en «Late Night»-serie hvor de inviterer en person med minoritetskompetanse, til å prate om seg selv og engasjementet sitt. Til nå har Mino.Jur arrangert slike Late Nights med store navn som Abid Raja og Geir Lippestad. De arrangerer også foredrag, panelsamtaler, og debatter.

– Vi er jo veldig glade i debatter, smiler Sarah.

– Vi har hatt en nå nylig om rasismeparagrafen. Vi arrangerte også en type panelsamtale hvor problemstillingen var hvorvidt det er enklere å menneskeliggjøre hvite terrorister.

Det nyligste Mino.Jur arrangerte var et live foredrag med Rune Berglund Steen, som er leder for Antirasistisk Senter, hvor han snakket om BLM og rasismens historie.

I tillegg til å sette opp arrangementer, jobber Mino.Jur også aktivt på sosiale medier. På Instagram har de bl.a. nylig startet en serie ved navn «Mino.Jur forklarer», hvor en representant fra en minoritetsorganisasjon snakker om sitt engasjement i små videosnutter på appen.

– På steder som Jodel, kan man få inntrykk av at ikke alle mener at det dere arbeider med er nødvendig i 2020. Hvorfor mener dere at det arbeidet dere gjør er viktig og nødvendig?

– Jeg skjønner egentlig ikke hvordan det er mulig å misforstå, sier Sarah. Hvis vi tar utgangspunkt i jussmiljøet først, så er det jo slik at når vi skal ut å søke jobb, så vil vi kunne gå til en trygg arbeidsplass hvor vi føler oss velkomne. Sånn som det er nå, er det 25 % mindre sannsynlighet for å få jobb med et utenlandsk etternavn, ifølge Institutt for Samfunnsforskning. Det tror jeg illustrerer problemet ganske godt. Det er veldig trist at disse holdningene eksisterer i 2020, og at folk fremdeles ikke forstår hvorfor Mino.Jur er viktig.

En annen oppfatning Mino.Jur har møtt flere ganger, er at organisasjonen kun er for folk som selv har minoritetsbakgrunn.

– Vi har hele veien vært veldig klare på at Mino.Jur er for alle. Alle skal være med å jobbe for minoriteters rettigheter. Mangfold inkluderer jo alle, så det sier seg egentlig selv.

– Man har jo tidligere sett en tendens til at det har vært få i Mino.Jur med majoritetsbakgrunn, fortsetter Sarah, – og jeg synes det er veldig kult at nesten halvparten av styret vårt har majoritetsbakgrunn. Det spiller jo i utgangspunktet ingen rolle, og det er jo litt det Mino.Jur vil frem til. Vi kunne alle hatt pakistansk bakgrunn uten at det hadde hatt noen betydning, så lenge vi interesserte oss for minoriteters rettigheter.

– Det koker jo ned til at alle er mennesker, legger styremedlem Marikken Solheim til. – Det er ingenting som tilsier at man skal gå inn med en negativ innstilling i møte med et annet menneske fra en annen kultur, og det er det dessverre mange som gjør i dag. Det er så sykt viktig at de som er en del av majoriteten er med på å løfte frem minoritetene.

Da de ble spurt om hvorfor de valgte å engasjere seg i Mino.Jur, svarte flere av medlemmene i styret at de først og fremst ønsket å lære mer.

– Jeg er på ingen måte ekspert på området, jeg ville bare lære veldig masse, sier nestleder Vani Khandelwal. – Jeg har allerede lært mye mer enn det jeg kunne fra før, og jeg føler det er viktig at folk vet at du ikke trenger masse kunnskap for å engasjere deg. Så lenge du bryr deg, er det alt som trengs.

– Man spør jo ofte om hva terskelen er for å være med i forskjellige grupper, men vi operer ikke med noen terskel, legger Sarah til. – Noe av det fineste folk kan skrive i søknaden sin er at de vil lære mer. Det er jo egentlig det som er formålet med Mino.Jur.

– Når man kan mer, så kan man gjøre mer, sier styremedlem Manar Balqis.

Sarah forteller også at arbeidet med Mino.Jur gjør at man blir kjent med samfunnet på en annen måte. Hun har selv fått en større innsikt i bl.a. temaet om funksjonshemmedes rettigheter etter å ha jobbet med Mino.Jur i år.

– Det er mye man ikke ser eller legger merke til når det ikke gjelder deg. Da får jeg kanskje litt større forståelse for at noen folk ikke forstår debatten om islam og innvandrere. Så man blir absolutt bedre kjent med samfunnet.

Fremover har Mino.Jur store planer om å fortsette å engasjere seg for å øke kunnskap og forståelse omkring minoriteters rettigheter.

– Vi har satt opp noen debatter. Forhåpentligvis får vi til en om legalisering, litt lik den vi hadde om rasismeparagrafen. Vi skal også prøve å få til noen Late Nights med noen kjente, kule folk. Også skal vi fortsette å skrive debattinnlegg, og engasjere oss og forhåpentligvis stå på stand etter hvert. Så veldig mye av det vi har gjort før, sier Sarah.

– Hva gjør man hvis man ønsker å engasjere seg i Mino.Jur?

– Da er det bare å ta kontakt, smiler Sarah. Du kan sende en melding til hvem som helst fra Mino.Jur, ta kontakt med oss på sosiale medier, eller bare huke tak i en av oss i gangen. Det finnes masse informasjon om oss på Facebook og Instagram, så det er bare å scrolle! Vi setter alltid pris på at folk spør om formålet vårt, hva vi gjør og er nysgjerrige på hvem vi er.

– En flerkulturell bakgrunn er en ressurs i arbeidslivet

Thu, 21 Jan 2021 20:02:00 GMT

Kimiya Sajjadi er leder og grunnlegger av Big Enough Global, samtidig som hun er jusstudent ved Universitetet i Bergen. Hun mener at mangfold i advokatbransjen er viktig, samt at bransjen har en vei å gå.

Tekst: Ingrid Helene Nesse

Foto: Big Enough Global

Big Enough Global ble opprettet i 2020 og har siden den gang arbeidet for å bruke unges flerkulturelle bakgrunn som et konkurransefortrinn. Målet er å øke andelen med flerkulturell bakgrunn i de delene av næringslivet som mangler dette.

Når jeg kontakter Sajjadi kan hun fortelle at hun står midt oppi en intens eksamensperiode. I tillegg til å være leder og grunnlegger av Big Enough Global, er Sajjadi også jusstudent. Ideen om å starte selskapet oppstod ved at hun og en kollega brukte mye av lunsjen på jussen til å reflektere over hvorfor det var så få jusstudenter med flerkulturell bakgrunn, og hvorfor minoritetsgrupper var så lite representert i konsulentbransjen.
– Vi oppdaget at bedrifter slet med å forstå hvordan de skulle appellere til oss med flerkulturell bakgrunn. Derfor tenkte vi at vi kunne forsøke å være en bro mellom de flerkulturelle og bedriftene, forteller hun.
Målet er å øke representasjonen av flerkulturelle i de delene av næringslivet der dette mangler.
– I første omgang begynte vi med konsulentselskaper og advokatfirmaer, ettersom det var dette vi hadde nærmest tilknytning til som jusstudenter. Per dags dato jobber vi sammen med Thommessen og DLA Piper. Vi håper på å få enda flere prosjekter til høsten, sier hun.

Der mentorordninger til vanlig innebærer at de eldre og mer erfarne lærer opp de yngre, driver Big Enough Global med «omvendt mentorordning».
– Vi som yngre studenter skal være mentorer for bedriftene ved å lære dem hvordan de kan bli enda bedre på å appellere til flerkulturelle, men også bevare og ta vare på dem, sier Sajjadi.

- Mangfold bidrar til økonomisk vekst
Sajjadi mener at undersøkelser viser at mangfold bidrar til å stimulere økonomisk vekst, samt tiltrekke talenter og klienter.
– Dette gjelder for alle bransjer. For advokatbransjen spesifikt, ser man at jusstudenter er spesielt opptatt av rett, urett, moral og etikk. Jeg mener at det å ha mangfold på en arbeidsplass tilsier at det er en god bedrift som har de riktige verdiene. Det handler om at når man ser mangfold i arbeidslivet, vet man at selskapet har satt i gang tiltak for å bli en arbeidsplass for alle, sier hun.

Behov for eksterne og interne endringer
Sajjadi kan fortelle at det kreves omfattende arbeid for å best mulig oppnå mangfold i arbeidslivet.
– For det første må det jobbes med kommunikasjonen ut mot studenter. Bedriftene burde fokusere mer på hvem man er som bedrift. Per dags dato er det mer fokus på hva bedriftene gjør, fremfor bedriftens personlighet og menneskene bak, sier hun.

Hun mener derfor det er viktig for bedriftene å tenke over hvordan de kommuniserer eksternt: Dersom bedriftene fremstår veldig homogene utenfra, vil det ikke være en like tiltrekkende arbeidsplass for dem som ikke kjenner seg igjen i det homogene utseendet.
– Dersom man kan relatere til menneskene bak bedriften, derimot, vil det bli mer attraktivt å søke seg til disse jobbene. Man finner da noe i bedriftens kjerne som man kan relatere til, forteller hun.

– Mange bedrifter er flinke til å si at de ønsker mangfold, men ikke like flinke til å jobbe med seg selv. Man må få en kultur som er mer rund i kantene, hvor mennesker fra alle bakgrunner kan føle at hele dem blir akseptert, uttaler lederen.
Sajjadi mener et steg i riktig retning er å jobbe i enda større grad mot fordommer og diskriminering.
– Dette er alfa omega for å få mange ulike mennesker til å trives sammen. Mennesker er av natur ikke laget for å komme like godt overens med dem som er ulike seg selv.

Flerkulturell bakgrunn som et konkurransefortrinn
Big Enough Global har erfaring med at mange med flerkulturell bakgrunn ser på bakgrunnen sin som et handikap. Selskapet ønsker dermed å hjelpe denne gruppen til å ta mer plass og tre inn i delene av arbeidslivet som mangler representasjon.
– De store advokat- og konsulentfirmaene kan være noe utdaterte og lite tilpasset dagens samfunn. Dem med flerkulturell bakgrunn kan dermed ha kompetanse som kan være med på å løfte bedriften til nye høyder. Denne kompetansen trenger bedriftene for å bli en attraktiv arbeidsplass for flerkulturelle, konstaterer hun.
Sajjadi ønsker å understreke at dette ikke betyr at man kun skal ansette flerkulturelle som følge av deres bakgrunn.
– De faglige og sosiale ferdighetene er første prioritet. Den flerkulturelle kompetansen er et pluss, sier hun.

Arbeidslivets holdninger til flerkulturelle
Gjennom jobben har Sajjadi vært i kontakt med både ledere og ansatte i advokatbransjen. Det generelle inntrykket Sajjadi sitter igjen med er at de er positive til flerkulturelle arbeidstakere.
– Bedriftene gjør sitt for å prøve å appellere til og bevare denne gruppen. Det er viktig at vi selv også tar ansvar og forteller om hva som er viktig for oss. For noen er kanskje problemet det sosiale miljøet, for andre er det fordommene og diskrimineringen. Så har du dem som synes at alt er fint. Her er det ingen behov som er bedre enn andre. Det viktigste er at dersom du har et behov, må du fortelle om det, sier hun.
Sajjadi mener at dersom man ikke sier ifra, føler heller ikke bedriften behov for å gjøre tiltak på de ansattes vegne.
– Vi må derfor anerkjenne at vi har mange likheter, men også ulikheter, og at disse ulikhetene må man som bedrift forstå seg på, sier Sajjadi.

Videre mener grunnleggeren at mye av problemet ligger i at mange tror at gode intensjoner er godt nok.
– Det er veldig lett for ledere å tenke at fordi de selv ikke har noe imot minoriteter, ikke diskriminerer og generelt vil andre vel, så betyr det at den flerkulturelle kommer til å trives på arbeidsplassen. Likevel må man forstå at det å være ikke-rasist ikke er godt nok, det må en generell kulturendring til innad i bedriften, også. I tillegg må bedriftene anerkjenne at det inkludering betyr for dem, ikke nødvendigvis er det inkludering betyr for dem med flerkulturell bakgrunn.

Utvikling stort sett i positiv retning
Sajjadi kan fortelle at mangfold i arbeidslivet har blitt betydelig bedre de siste årene. Dette skyldes ifølge Sajjadi blant annet samfunnsutviklingen generelt, men også nye generasjoners fremtog.
– «Generasjon Z» og «millenials» er veldig opptatt av at ting skal være etisk rett. Dette så vi blant annet i forbindelse med klimakrisen og LGBTQ+-debatten, og nå er også likestilling og inkludering kommet på agendaen. Black Lives Matter-bevegelsen har videre spilt en viktig rolle i fremgangen.
– Samfunnsutviklingen startet globalt først og har senere kommet til Norge. Ser man på mangfold i advokatbransjen i USA, England og Australia, har mangfold vært på agendaen mye lengre. Der vi er nå med tanke på mangfold i arbeidslivet, var disse landene for flere år siden. Norske bedrifter må henge med i samfunnsutviklingen, meddeler hun.

Viktigheten av å eie bakgrunnen sin
Likevel har ikke alle hatt en like positiv innstilling til utviklingen. Senest i mai i år gikk trygderettsadvokat og sensor ved UiO, Olav Lægreid, ut i Advokatbladet og uttalte at man som fremmedspråklig i utgangspunktet vil stille med et handicap, og at «slike kandidater har store problemer med å utvikle et godt judisium og oppnå god dybdeforståelse av jusen som fag».Dette fikk fart på debatten rundt viktigheten av mangfold i arbeidslivet, samt hvilken ressurs flerkulturelle kan utgjøre.

Sajjadi mener derfor det er viktig at flerkulturelle studenter og jobbsøkere eier bakgrunnen sin med stolthet.
– Selv om man hører om folk som har negative holdninger til minoriteter, eller at man har blitt utsatt for diskriminering eller rasisme selv, må man ikke la dette sette sperrer for hvor langt man tror man kan komme og hvor mye man kan oppnå. Man må heller se på bakgrunnen sin som en styrke fremfor en svakhet.
Samtidig mener Sajjadi det er viktig å presisere at forslagene om hva som skal til for å bevare og appellere til flerkulturelle kun gjelder generelt.
– Man må være klar over at minoriteter er like mangfoldige som alle andre. Likevel er det noen kjennetegn som kan være gjennomgående. Det betyr likevel ikke at alle flerkulturelle tenker eller føler på samme måte. Et godt eksempel her er at når man jobber med å øke kvinneandelen, så iverksetter man kanskje bedre permisjonsordninger. Det betyr ikke at alle kvinner synes at dette er viktig. Det finnes også dem som ikke vil ha barn. Det samme gjelder for minoriteter.
– Endringene som må gjøres er veldig ressurs- og tidskrevende. Advokatfirmaer i andre land har brukt fire til fem år på å implementere endringer på sin arbeidsplass. Dette er ikke noe som blir gjort på dagen. Det skader derfor ikke å starte allerede nå. Det blir bare flere og flere flerkulturelle på jussen, sier hun.

En dyktig kandidat er alltid relevant

Thu, 21 Jan 2021 20:00:00 GMT

Tekst: Pia Schjøtt, Wikborg Rein

De færreste reflekterer vel særlig mye over økonomiske betingelser i forbindelse med foreldrepermisjon, før det er en nært forestående realitet. Hvis valget står mellom flere arbeidsgivere er det først og fremst vanlig å sammenligne årslønn og bonusordninger. Men hvis man er i den tiden av livet hvor det er aktuelt å få barn, er det også relevant å undersøke hvordan potensielle arbeidsgivere håndterer ansattes foreldrepermisjoner, og hvilke ansattgoder som følger med arbeidsforholdet.

Det å bli gravid er en stor livshendelse for de fleste, og jeg mener det er viktig at arbeidsgiver bidrar til at det blir en positivt ladet opplevelse også på arbeidsplassen. I Wikborg Rein har jeg opplevd en profesjonell ledelse, som til enhver tid er forberedt på at ansatte kan komme til å gå ut i permisjon. I et selskap av en viss størrelse, vil det alltid være permisjoner – ikke bare i forbindelse med barn, men også ved andre anledninger. Det er positivt med en ledelse som er innforstått med at en del av arbeidsgiveransvaret også er å håndtere slike situasjoner. I Wikborg Reins administrasjon er det egne programmer for off-boarding (oppfølging når man skal ut i permisjon) og on-bording (oppfølging når man kommer tilbake). Den enkelte kan styre hvor mye kontakt man vil ha med jobben i permisjonstiden. Noen kan foretrekke å være helt frakoblet, mens andre ønsker å delta på interne arrangementer og komme innom kontoret av og til for å holde kontakten.

Det er også mulig å avtale "gradert" permisjon. Det har jeg selv valgt fordi jeg ønsket å følge opp saker jeg hadde frem mot permisjonsstart. Det må understrekes at dette skal være et eget valg, og ikke en forventning fra arbeidsgiver. Jeg kunne valgt å gi sakene over til noen andre. Men når du står i retten tre uker før fødsel har du gjerne lyst til å følge opp sakene selv, også etterpå.

On-boarding er kanskje det viktigste for å få til en god overgang. Ingenting er så bra som når det ligger en spennende sak og venter på deg den dagen du kommer tilbake på kontoret. Det viser at arbeidsgiver har en plan for deg, og at du er en verdsatt medarbeider selv om du har hatt en pause fra arbeidslivet. I et lengre karriereløp, spiller faktisk permisjonsmånedene ikke så stor rolle som man kanskje skulle tro. Spesielt med gode interne rutiner vil man raskt være "oppe og gå igjen".

Mye har endret seg de siste tiårene på dette området, særlig i advokatbransjen. Kvinneandelen på jusstudiet har nok bidratt med sitt. Arbeidsgiverne er ute etter de beste talentene, og blant disse vil det være mange kvinner. Det holder å vise til kjønnsfordelingen blant jusstudentene. Likevel kan det dessverre være mange som ikke tar for gitt at de er ønsket.

Jeg kjente på det samme selv, da jeg ble innkalt til intervju i Wikborg Rein. Jeg var blitt gravid i tiden siden trainee-oppholdet mitt, og antok nærmest umiddelbart at jeg ikke var en like aktuell kandidat, når de fant ut at jeg var i "den fasen av livet". Det viste seg imidlertid at den store magen ikke hadde noen innvirkning. Til slutt spurte jeg faktisk om de ikke kunne se at jeg var gravid! Svaret var at det ikke spiller noen rolle. Hvis man først vil ansette en god kandidat kan man gjerne vente litt, hvis det er nødvendig. Dette forteller jeg fordi vi også den senere tid har fått spørsmål fra studenter som lurer på det samme.

Dessuten er foreldrepermisjon nå noe som i økende grad også gjelder menn. Dagens offentlige permisjonsordning legger opp til nærmere fire måneder permisjon for fedre. Blant mine kollegaer er det både kvinner og menn som har foreldrepermisjoner. Når fødsel, barn og permisjon ikke bare påvirker kvinnenes karriere, vil det heller ikke være et kvinnespesifikt tema ved ansettelser. Jeg vil derfor si til alle kvinnelige studenter at de skal ta for gitt at de er attraktive kandidater, uavhengig av om de er i en alder hvor det å stifte familie kan være aktuelt.

Ved siden av gode interne ordninger kan det også løftes frem avtale om lønnskompensasjon i permisjonstiden, det vil si at man får utbetalt full lønn selv om det offentlige ikke dekker alt. En slik ordning kan ha forholdsvis stor økonomisk betydning, og et vilkår det er verdt å sjekke ut hvis man sammenligner flere ulike arbeidsgivere. I Wikborg Rein er det også tilrettelagt for redusert belastning de første fire månedene etter endt permisjonstid. I tillegg er det veldig koselig med en hyggelig oppmerksomhet fra firmaet i anledning familieforøkelse. Man føler seg inkludert og ivaretatt når arbeidsgiver leverer babyklær og blomster på døren den dagen man kommer hjem med familiens nye tilskudd.

UiB-lag til topps i internasjonal prosedyrekonkurranse

Thu, 21 Jan 2021 19:53:00 GMT

Tekst: Emilie Tønseth Haugo

Foto: Privat

I høst vant Matias Baltazar Birkeland, Fredrik Vingsnes, Elmira Oshnavie og Eyolf Aarø ESA moot court competition. Injuria har snakket med tre av vinnerlagets medlemmer om hvordan det var å delta i, og ikke minst vinne en internasjonal prosedyrekonkurranse.

– ESA moot court competition er en prosedyrekonkurranse om EØS-rett i regi av ESA, forklarer Matias.

I år var det universitetet i Bergen som skulle arrangere konkurransen som vanligvis er for jusstudenter fra Norge og Island.

– På grunn av korona måtte islendingene trekke seg, så det ble bare studenter fra Bergen og Oslo. Mange av deltakerne i konkurransen var utvekslingsstudenter, så sånn sett fikk vi jo konkurrert med folk fra andre land, noe som var veldig gøy, forteller Eyolf

Konkurransen starter med at alle på hvert lag leverer inn individuelle svar lokalt på universitetet, for å kunne gå videre i konkurransen. Deretter leverte alle lagene inn en skriftlig oppgave til dommerne i Brüssel. Så var det to muntlige runder der et lag prosederte begge sider, mot to forskjellige lag hver gang, de som fikk best score etter dette gikk videre til finalen. Det skulle egentlig ha vært en semifinale også, men denne utgikk på grunn av korona.

Matias forteller at lagsammensetningen var nøye gjennomtenkt.

– Fredrik og jeg har konkurrert tidligere i ELSA sin regionale prosedyrekonkurranse tidligere, og Fredrik var veldig innstilt på å konkurrere igjen. I motsetning til ELSAs konkurranse der man kan være maks to, kunne man her være maks fem, men helst fire deltakere på hvert lag, sier han.

– Vi måtte tenke ut hvem som er både faglige dyktige og har stort konkurranseinstinkt, men også hvem som kan overbevise med tyngde, og da falt valget på Elmira og Eyolf, fortsetter Matias.

– Hvordan har dere fungert sammen som et lag?

– Jeg synes vi har fungert veldig godt. Det er lurt å ha et lag der folk er forskjellige, Eyolf og jeg er nok litt mer teoretiske enn Matias og Fredrik som er veldig gode til å prosedere på en overbevisende måte, sier Elmira

– Jeg har tenkt at lagets største styrke har vært at man har kunnet si akkurat det man mener uten at det blir tatt ille opp. Det var blodseriøst hele veien og det er ikke til å legge skjul på at det ble litt krangling underveis, legger Matias til.

At Matias og Fredrik har deltatt i ELSAs prosedyrekonkurranse tidligere var en god erfaring som alle på laget dro nytte av.

– Elmira og jeg gikk inn i konkurransen uten noe som helst erfaring med prosedyre, dermed var det veldig trygt for meg at Matias og Fredrik hadde gjort det en gang før. De var flinke til å gi oss en kort innføring i hva som funket eller ikke. I tillegg var mye av konkurransen skriftlig, og der stiller alle likt, sier Eyolf

– Jeg har drevet en del med teater, og selv om jeg i utgangspunktet ikke trodde det ville gi meg en fordel, merket jeg da jeg begynte med prosedyren at det var mye gjenkjennbart fra barneteaterårene, en rettssak er jo et menneskelig teater på mange måter, forteller Elmira.

Laget forteller at det er mye som skiller en god prosedyre fra for eksempel en arbeidsgruppeoppgave som vi ofte skriver her på jussen.

– I prosedyremetoden kommer konklusjonen først, deretter forteller man hvorfor man har kommet til denne konklusjonen, sier Matias

– Som Elmira sier så er det ikke til å legge skjul på at det er mye skuespill i en god prosedyre, da man lettere lar seg overbevise av en som snakker med mye engasjement og har et naturlig kroppsspråk og stemmebruk.

– Vi fikk også høre at det er viktig å sette standarden først. Ved å overdrive og gjøre det litt mer dramatisk i starten, vil man få tilhørerne på sin side med en gang, forteller Eyolf

– Ja, det fikk vi mange tips om; sette rammen først, supplerer Elmira.

– Kan dere fortelle litt om hva de fiktive sakene gikk ut på?

– I den første oppgaven var klageren en transseksuell dame, som var født i et liberalt land (Freeland), men var statsborger i et konservativt land (Strictland). Hun hadde altså et nasjonalt ID-kort fra det liberale landet og et pass fra det konservative. Hun gjennomgikk et kjønnsskifte og endret navn til Geri, som ble godkjent i Freeland, men ikke i Strictland. Dette gjorde at hun ble stående med et pass der det sto at hun var mann med navnet Geir, og et ID-kort der det sto at hun var dame med navnet Geri. Spørsmålet var altså om denne nektelsen av godkjenning av kjønn- og navneendring i passet utgjorde en restriksjon etter EØS-avtalen, fordi det potensielt kunne hindre henne i å bevege seg fritt mellom landene, forklarer Matias.

– Den andre oppgaven handlet om faren til Geri, som hadde begynt å snuse etter at han flyttet til Freeland. Han så en businessmulighet der han kunne begynne å importere tobakksfri snus til Strictland. Her var det ulovlig med vanlig snus. Strictland la restriksjoner på salget av produktet hans i form av begrensede salgstider, størrelsen på butikkene som kunne selge produktet og aldersgrense. Selskapet mente at dette var en restriksjon av fri vareflyt i EØS-området. Det konservative landet mente derimot at dette kunne rettferdiggjøres fordi det beskyttet helsen til innbyggerne, forteller Eyolf.

– I den første oppgaven ble spørsmålene stilt med en politisk undertone, med tanke på transseksuelles rettigheter og hvor langt EØS-avtalen kan gå i å begrense den nasjonale lovgivningen til det konservative landet, sier Matias

– Selv om jeg er liberal og ville gi den transseksuelle personen det meste av rettigheter og medhold på alle punkter, så skal man ha respekt for et annet syn og at det er mange land som er konservative. Da er det ikke sikkert at det er jussen som er riktig vei å gå for å hjemle rettighetene til personene, fortsetter han.

– Oppgavene var utformet slik at man skulle klø seg skikkelig i hodet, og det var ikke et svart-hvitt svar, sier Elmira.

– Franklin, som var ansvarlig for konkurransen, fortalte oss at «moot» betyr et problem som like gjerne kan vippe den ene som den andre veien, og det er ikke ment at det er et klart riktig svar, legger Eyolf til.

Alle er enige om at oppgavene tok opp veldig vanskelige problemstillinger innenfor EØS-rett som de ikke hadde vært borti før.

–NAV-skandalen er et klart tegn på at vi er dårlige på EØS-rett i Norge. Vi har jo NIRI her på jussen, men der lærer vi egentlig ingenting om den materielle jussen, så det var mye ny juss å sette seg inn i i starten, som var en utfordring, sier Eyolf.

– Man lærer mye mer EØS-rett av å være med i denne konkurransen enn av faget NIRI, vil jeg påstå, sier Matias og ler.

Selv om laget synes det var dumt at prosedyrekonkurransen måtte foregå over zoom, var ikke dette noen særlig hindring for dem.

– Vi må gi litt skryt til Fredrik som uoffisielt var teknisk ansvarlig, og rigget i gang det tekniske opplegget. Han bygde opp kamerastativet og pulten i rett vinkel. På den måten ble hemningene ved å prosedere på zoom minst mulig, sier Matias.

– At det tekniske var bænkers, gjorde at vi hadde én mindre ting å bekymre oss over på selve konkurransedagen, som var veldig bra, mener Elmira.

At konkurransen var på engelsk, var også en utfordring for laget.

– Jeg har for så vidt aldri prosedert på norsk, så jeg har ikke noe å sammenlikne med, sier Eyolf og ler.

–Alle kan jo engelsk, men jussengelsk er en helt annen idrett, for det er helt spesifikke ord og uttrykk. Hva «jamfør» og «vilkår» betyr er ting man ikke tenker på når man snakker engelsk til vanlig. For å få inn begrepsbruken hjalp det for meg å skrive engelske oppgaver først, og deretter jobbe med uttale når jeg hadde kontroll på begrepene, fortsetter han.

–Dette er ingen språkkonkurranse, men det er en fordel å ha kontroll på språket, sier Matias.

I tillegg til selve konkurransen vant laget «best written brief», og mener at det er viktig å tydelig få frem sine beste argumenter.

–Vi fikk høre at det er viktig å ha en indeks der man ga en oversikt over konklusjonene sine og hovedargumentene. Et annet viktig moment er at man ikke skal gi motparten noe gratis, altså at man ikke skulle nevne noe som ikke taler i sin favør, sier Eyolf og legger til med et smil:

– Mitt instinkt var å gjøre egen argumentasjon sterkere ved å innrømme noen svakheter, men det skulle man altså ikke.

– I written brief skriver man sine beste argumenter nedover, uten noen balanserte drøftelser, altså KUN sine beste argumenter og hvorfor de er riktige. Man skal rett og slett bare fortelle hvorfor man har rett, forklarer Matias

Laget ble rost for god laginnsats og at de hadde en god utvikling gjennom de to konkurransedagene.

– Alle deltakerne fikk tips fra Franklin om at dommerne ser veldig på utvikling gjennom de to dagene, og vi tok veldig til oss de tilbakemeldingene vi fikk etter hver runde. Det hadde nok ikke vært positivt hvis man gjentok samme feil, etter man hadde fått beskjed om å ikke gjøre det, forteller Elmira

Konkurransepremien er en VIP-tour til Brüssel og Luxemburg, som laget håper skal skje når pandemien roer seg litt. I tillegg sitter de igjen med mye annet etter å ha vunnet konkurransen.

– Erfaringen med å prosedere er gull verdt når man senere skal være trainee eller jobbe med juss generelt. Å ha muntlig erfaring gjør at vi vet litt hva det går i, når vi skal prosedere senere, sier Matias.

– Hva gikk gjennom hodene deres da seieren ble annonsert?

– Jeg tenkte vel «SA HAN BERGEN TEAM FOUR?», ler Eyolf.

– At vi vant beste prosederende og «best written brief» først gjorde at jeg tenkte «dette må jo gå veien», sier Elmira og smiler.

– Det ble jo en god oppbygning da vi vant begge de to, men det var virkelig overraskende og vinne hele konkurransen, legger Matias til.

– Ville dere anbefalt andre å være med i konkurransen?

– Absolutt, det hadde vært litt teit å si nei nå, sier Eyolf og ler.

– Jeg vil også anbefale det, men man skal vite hva man går til, sier Elmira og forklarer:

– Det er veldig tidkrevende og energikrevende, i tillegg er det en lagkonkurranse, så laget ditt krever jo at du skal bruke den tiden som er nødvendig for å gjøre det så bra som mulig. Det kan hende man angrer hvis man ikke går inn med den rette innstillingen.

–Hvilke råd vil dere gi til kommende deltakere?

– Jeg har snakket med flere som begrenser seg selv fordi de mener de ikke er gode nok i engelsk. Jeg anbefaler å ikke tenke så mye på det, du er god nok til dette selv om du ikke er dritgod i engelsk, forteller Elmira

– Som nevnt er ikke dette noen språkkonkurranse, sier Matias og legger til med et smil:

– Både Fredrik og jeg har en skikkelig Jens Stoltenberg-engelsk, og det gikk bra med oss.

En advokatbransje for alle?

Thu, 21 Jan 2021 10:27:00 GMT

Tekst: Maria Lie Jordheim og Eilert Midttun Rostrup
Foto: Hans Ola Hevrøy, Thommessen

De siste 10-15 årene har antall kvinner på jusstudiet blant Norges universiteter økt i høyt tempo. Ved årets opptak var 64% av søkerne som fikk plass på rettsvitenskap kvinner. Man skulle gjerne tenkt det naturlig at dette forholdet ville gjenspeilet kjønnsbalansen rundt på landets advokatkontorer. Virkeligheten er imidlertid en annen. Advokatbladet undersøkte landets 25 største advokatfirmaer i 2020, og tallene viser at andelen kvinnelige praktiserende advokater i Norge er på 37%, og enda mindre blant partnere i landets advokatfirmaer på 17,2%.

– Fra mitt perspektiv er det ønskelig at alle deler av advokatbransjen oppleves og er reelt sett åpent for alle, sier Heidi Jorkjend, senioradvokat og nyopptatt partner i Thommessen, og medlem av Advokatforeningens Kvinneutvalg.

Advokatforeningens kvinneutvalg har i en årrekke arbeidet for å «fremme innsikt og kunnskap om kvinnelige advokaters utfordringer i advokatbransjen, og øke andelen kvinnelige advokater». Utvalget arrangerer debatter og seminarer, og har også gjennomført mentorordninger for kvinnelige advokater.

Kvinneutvalget endret nylig navn til «Utvalget for å fremme likestilling og mangfold i advokatyrket» (Mangfoldsutvalget). Ifølge Jorkjend er denne utviklingen helt på sin plass da mange av de samme mekanismene som gjør seg gjeldende i kjønnsproblematikken også spiller inn ved problematikk omkring bakgrunn, kultur eller religion etc.

Jorkjend anser mangfold og likestilling i advokatbransjen som svært viktig. Hun mener økt mangfold i advokatbransjen ikke bare er en verdi i seg selv, men også et tiltak som viktig for å sikre høyest mulig kvalitet på advokatleveransene. I jussens verden må det foretas mange skjønnsvurderinger, og mangfold i næringslivet vil, i Jorkjends øyne, føre til en enda bedre forutsetning for å ta slike vurderinger.

– Hvis alle kommer fra samme universitet, har mer eller mindre like oppvekstsvilkår og likt syn på saker, så er det klart at man ikke har de beste forutsetningene for å se ulike problemstillinger fra flere sider. Og det tenker jeg er viktig for klienter, forteller Jorkjend.

– Våre klienter stillerskyhøye krav til at vi klarer å levere verdi og kvalitet. For å få til dette trenger vi forskjellig mennesketyper på alle nivåer i firmaet slik at ulike perspektiver bringes til bordet, legger hun til.

Mye av advokathverdagen foregår i team, og ifølge Jorkjend er det da verdifullt å ha ulike perspektiver på ting.

Selv har hun to barn. Hun mener man må knuse litt av mytene knyttet til det å være advokat. og i dette arbeidet mener Jorkjend at det å ha forbilder står sentralt:

– Om du ikke ser noen som deg selv som er partnere, ingen du kan identifisere deg med. Da er det kanskje vanskeligere å se seg selv i en slik rolle.

I den anledning lanserer Jorkjend, med flere fra utvalget, podkasten “Inkludert” på nyåret for å gi et innblikk i hva det faktisk vil si å være advokat.

For å knuse myter omkring advokatyrket lanserer Jorkjend med andre advokater podkasten “Inkludert”.

– Tanken er å bidra til at studenter og forholdsvis nyansatte hører og lærer litt om hvordan det faktisk er å være advokat. Håpet er da at flere innser at det både er gøy og mulig for alle.

Framtidsutsikter

Advokatfirmaet Berngaard ble nylig det første advokatfirmaet i Norge til å ha like mange kvinnelige som mannlige partnere, og det kan utenfra virke som om likestilling og mangfold i advokatbransjen har i større grad blitt satt på dagsorden.

Jorkjend mener også at framtiden ser lys ut og at fokuset har økt betraktelig den siste tiden.

– Jeg tror og opplever fra både min egen arbeidsgiver og de jeg har snakket med i andre sammenhenger at det er et genuint ønske og en vilje til å få alle talenter i alle former opp som kandidater. I Thommessen har vi i flere år jobbet med å få opp flere kvinnelige senioradvokater og partnere, og på samme måte ønsker vi å lykkes enda bedre fremover med å tiltrekke oss og beholde medarbeidere med flerkulturell kompetanse, noe som har fått en tydelig plass i vår nye strategiplan, sier hun og legger til:

- Firmaer har satt dette på agendaen i stor grad, i tillegg til at klientene nå stiller høyere krav enn før. Jorkjend mener at det er viktig for studentene å ikke basere valgene sine om mulig retning i arbeidslivet på antagelser.

– Hvis du i utgangspunktet tenker at du kunne ha lyst til å jobbe med et forretningsjuridisk område, men tror at advokatvirksomhet ikke er noe for deg fordi du har lyst på barn, eller du syns det er gøy å spille fotball og gjerne vil ha tid til det, så ikke bare anta det. Start med et traineeopphold hos et forretningsadvokatfirma, og snakk med noen som faktisk jobber med det du kunne tenke deg. Da tar du i det minste et informert valg før du bestemmer deg for at dette ikke er for deg, sier hun og legger til:

– Vi leter alltid etter de beste hodene, og synes det er veldig synd hvis noen ikke søker fordi de har visse antagelser om hvordan advokatyrket er.

Juristforeningens nye leder

Thu, 21 Jan 2021 10:22:00 GMT

Tekst: Sarita Disha Prabhakar
Foto: Privat

I løpet av sine seks år som student har Myy Tamuly engasjert seg i en rekke studentorganisasjoner. Nå er hun klar for å bli leder av Juristforeningen i Bergen.

Et intervju på zoom er en av mange ekstraordinære scenarioer Myy Tamuly vil oppleve i forbindelse med inntredelsen i hennes nye verv som leder av Juristforeningen i Bergen. Anna, eller Myy som de fleste kjenner henne som, er 25 år og går tredje året på jussen. Tross en bachelorgrad i samfunnsøkonomi, er det juss hun har brent for så lenge hun kunne huske. Hvem hadde trodd at hun skulle finne en studentforening på Det juridiske fakultet som hun brant like mye for?

Til tross for at Myy har deltatt i ulike foreninger i løpet av studietiden, synes hun at Juristforeningen som studentorganisasjon er unik.

- Omfanget av foreningen og antall engasjerte medlemmer er nesten unaturlig i lys av at den kun innbefatter ett fakultet. Da jeg startet på jussen fattet jeg kjapt interesse for Juristforeningen. Foreningen har vært en stor del av hverdagen min sosialt, men også ved at jeg har lært enormt mye i de ulike rollene jeg har hatt siden jeg startet. Av undergrupper har jeg blant annet vært med i ALD og Finansklubben. Jeg har videre vært quizmaster i Jurak, danset med Jussdans og vært cox i roklubben.

I tillegg til å delta i mange av de allerede etablerte undergruppene Juristforeningen har å by på, har hun også vært med på å skape en. INNORETT har siden november 2018 vokst i faglig innhold og antall medlemmer.

- Vi var en gjeng med studenter som så at jussen kanskje ikke er så fokusert på innovasjon og digitalisering. Det er veldig viktig at jusstudenter får muligheten til å tenke utenfor boksen og tenke litt mer kreativt. Nå har vi inngått flere spennende samarbeidsprosjekter med ulike institusjoner, sier hun.

Ønsket om å stille til leder for hele Juristforeningen kom likevel ikke av all erfaringen fra undergruppene. Myy forteller om et stort ønske om å bruke engasjementet sitt for å kjempe for en forening som er varm, inkluderende og driftig slik at alle kan få like mye ut av den som hun har gjort. Som leder får hun muligheten til å jobbe for nettopp dette hver dag.

- Jeg håper jeg kan vise gjennom lederrollen min at jeg gjør det jeg gjør fordi jeg har et brennende engasjement for at de rundt meg skal ha det bra og ha de beste forutsetningene som mulig.

I denne sammenhengen viser Myy til miljøet på jussen. I et konkurransepreget og kaldt miljø er det viktig med grupper som Juristforeningen, synes hun. Der finnes ikke krav på hva som skal til for å kunne delta.

- Du har en enorm mengde med muligheter for å få venner og for å samles. Det synes jeg er særs viktig når vi går på det type studiet vi gjør. Jeg synes det vi har i Bergen er ganske viktig.

Som de fleste andre som trer inn i verv på nyåret, om det så er sosialansvarlig i en undergruppe eller leder i Juristforeningen, har Myy konkrete målsetninger. Hennes aller største mål er å gjøre det best mulig for fakultetets studenter. På dette punktet er dessverre korona en stor utfordring.

- Ensomhet, utrygghet og redsel har vært store utfordringer i koronatiden. Flere av fakultetets nye studenter kjenner kun faddergruppen sin og vet kanskje ikke om alle mulighetene foreningen har. Problematikken rundt ensomhet og utrygghet er ikke bare aktuell for studentene på første avdeling, men også for de øvrige kullene, sier hun.

- Hvordan disse problemene kan løses er noe jeg tenker på hver dag. Jeg kan love at jeg i samråd med styret skal jobbe ustoppelig for å finne flere løsninger. Jeg har en ambisjon om at det skal være mulig å få gjort noe selv i en ny lock down slik at ingen skal føle at de står helt alene i tilværelsen, men at vi står i den sammen, sier hun.

Både i sin motivasjonstale på Generalforsamlingen og på intervjuet i dag er hun klar på én ting. Det er et nytt år og vi må tilpasse oss deretter.

- 2020 har i stor grad handlet om å tilvenne seg det uforutsette. 2021 vil derimot handle om å drifte og levere under korona, samt også forhåpentligvis å få foreningen på beina igjen og ut av korona. Dette innebærer å ha høye ambisjoner for hva vi som forening kan gå til.

Planen hennes er klar; hun vil spille undergruppene gode. Og det finnes mer enn én måte å gjøre det på.

- Jeg skal gjøre mitt ytterste for å støtte og hjelpe grupper som ønsker å få til arrangementer i tråd med smittevernreglene uten at de skal måtte bekymre seg for økonomiske konsekvenser ved endringer og avlysninger. Jeg vil også bruke mye tid på å være til stede for grupper med nye styrer som ikke tidligere har opplevd de arrangementene de skal arrangere.

Myy vil også fremheve at det ikke bare er juristforeningsmedlemmer som kan henvende seg til henne. Hun ser på seg selv som litt mer ansvarlig for alle studentene og ønsker at alle skal ha det bra og ha de samme mulighetene.

- Derfor er det viktig at det ikke er harde fronter mellom de ulike gruppene. Det skal ikke være noe forskjell, men et stort positivt tilbud til alle, sier hun.

Erfaringen fra foreningens ulike undergrupper har gitt henne en forståelse for forholdet mellom undergruppene og foreningsstyret. Det er et godt utgangspunkt for å gjøre en god jobb som leder av foreningen, tror hun.

- Det handler i stor grad om at alle gruppene må kunne ha tillit til at lederen deres ønsker deres beste. Mange undergrupper har i flere år følt på at JF-styret grunnet tekniske ting eller annet har måttet sette begrensninger for deres arbeid. Jeg håper jeg kan være lederen som endrer denne følelsen hos gruppene.

Å være leder for Juristforeningen betyr ikke bare at undergruppene kan henvende seg til deg ved behov, forteller Myy. Det er også snakk om å ha ansvar for et helt styre som sammen skal få til det som til tider kan fremstå som umulig.

- Jeg kommer til å ha høye ambisjoner for hva JF-styret skal få til. Blant annet skal jeg jobbe hardt for at vi kan få gjennomført eksamensfester, særlig for førsteklasse. Om dette blir digitalt eller fysisk får vi vurdere nærmere. Det viktigste er at alle studentene skal ha et tilbud å delta på. Utover dette blir det mye fokus på å skape samlende møteplasser, sier hun.

Også vervholdere skal få nyte fordeler av innsatsen sin. Blant disse vil det være gratis kaffe til alle vervholdere på JF-kontoret, ifølge Myy. Hun vil også arrangere flere åpne eventer med gratis kaffe og annen hygge for alle når tiden tillater dette.

- Og når Straffbar åpner dørene, skal hun hjelpe med det som trengs for at de kan drifte og åpne etter visjonen til Straffbarutvalget og Club. Jur, sier hun.

Tiden frem mot inntredelsen i vervet kommer til å bli stressende, tror hun. Mens mange av oss allerede har tatt ferie, har Myy kjøpt inn pensum til menneskerettigheter. Dette skal være ferdiglest før nyttår slik at hun kan gi all sin oppmerksomhet til hennes nye verv fra nyåret.

Selv om det blir veldig mye oppmerksomhet på Myy som leder i starten, vet hun godt at hun ikke står alene. Komplimentene fra lederen til styret er mange. Studentene kommer fra ulike kull og har ulike forutsetninger. Dette mener Myy er mer enn positivt.

- Jeg er sikker på at styret sammen kommer til å få til veldig mye, sier hun.

Dette innlegget ble endret 26.01.21 Den inneholdt tidligere at Myy var første kvinnelige leder av Juristforeningen i Bergen og første leder med minoritetsbakgrunn. Dette viste seg å ikke stemme, og er derfor nå fjernet.

VIKINGSKIPET

Thu, 21 Jan 2021 10:15:00 GMT

Tekst: Mari Møretrø

Ja vel, da. Dere får komme om bord, men vi har ikke plass til alle. 50 får være nok. Selv om deres skip har forlist og synker uten livbåter, og vi har et cruiseskip med plass til langt flere enn 50. Det får de 8-10 andre i den europeiske flåten ta seg av.

Vi forlater det synkende skipet som nå har tatt fyr og er i ferd med å gå opp i flammer, og hører de skrikende barnestemmene gradvis svinne hen etter hvert som vi tilbakelegger distanse mellom oss og dem. Ahh, deilig med litt ro og stillhet. Igjen er livet som det skal her om bord på båten.

Eller er det egentlig som det skal? Vi har jo fått noen nye passasjerer. På dekk venter en blåkledd, kortklipt kvinne de nyankomne med et skjema. Før dere får være med må dere bare svare på denne lille avkrysningsprøven, informerer hun. «Spørsmål 1: Disiplene Jakob og Johannes var sønner av a) Abraham, b) Sebedeus, eller c) Jesaja?».

Nå som dere først er her, må dere hvert fall ta en åre og hjelpe med å ro. Og de ror og de ror. Dag inn og dag ut. Sammen skyter vi fart og får vind i seilene.

Etter en stund spør de om ikke de òg kanskje kunne få lov å spise på buffeten. Den er jo tross alt inkludert. Kapteinen svarer at den bare er for de av oss som var her fra start. Vi kan jo ikke risikere at vi ikke får spise treretters, for at dere nye skal få smake. Resten av mannskapet tenker at det kanskje hadde gått greit å dele, men velger likevel å sitte stille i båten.

En av de nye utmerker seg. Hans nye perspektiv gjør han egnet til å navigere det som for de andre var ukjent farvann. Kapteinen har ikke annet valg enn å sette han til kartleser. Den tidligere kartleseren, som hadde vært kartleser fra start fordi faren hans hadde tegnet kartene, ble satt til kjøkkentjeneste. De stjeler jobbene våre, sa han til alle som ville høre. Og dem var det en del av.

«Hvem er det som har lastet vårt skip med pøbler og kriminelle?!». Forsamlingen på øverste dekk bu-er, og enkelte bokser i lufta for å vise sin støtte til mannen på podiet. «Vi tar oss vann over hodet i et forsøk på å hjelpe noen som ikke fortjener vår hjelp. Husker dere tiden da vi hadde et hav av muligheter, ikke et hav av problemer? Dette er vårt skip!». Gruppen bryter ut i jubel. Disse blir for opptatt med å skule stygt på de nye, til å innse at vi etter navigatørskifte ikke var gått på grunne en eneste gang.

På samme tid vokser misnøyen blant våre nye sjømenn. De begynner å spørre seg hvorfor noen som ikke anser dem som likeverdige, skal få styre skuta. Hvordan kan det forlanges at man ror, uten å samtidig få spise på all inclusive-buffeten?

Spenningen på skipet øker. Hvem er egentlig ny, og hvem er gammel? Hvem er vi, og hvem er dem? I et forsøk på å trekke et klart skille blir en ung mann som har bodd på skipet i 13 av sine 18 år, dømt til å gå planken. Hans eneste forbrytelse var å være et barn som fulgte etter i morens søk etter et bedre liv.

Jeg er selvfølgelig ikke med på opprøret. Pliktoppfyllende utfører jeg arbeidsoppgavene mine før jeg nyter min fortjente treretters. På vei til kabinen etter en lang dag ser jeg de nye på vei til nattskift. Jeg er glad jeg slipper, men noen må jo gjøre den jobben også. Det er vel tross alt bedre enn å være om bord et skipsvrak!

Jeg plasker litt på dem, gynger i båten. Haha! Hallo, dere trenger ikke bli så sure! Jeg tulla jo bare. Men for dem er det ikke så morsomt. For vi er kanskje i samme båt, men det er bare en av oss som er blitt gitt redningsvest.

NIRI-kildene og hvor de er å finne

Thu, 21 Jan 2021 10:12:00 GMT

Tekst: Helene Jakobia Thorsen, jurist og universitetsbibliotikar

Høstsemesteret er over og for studentene på andre studieår betyr det begynnelsen på NIRI - Norske og internasjonale rettslige institusjoner. Kanskje har du hørt rykter om «NIRI-knekken»? Ikke stress! NIRI er et fag som favner om mye – ikke minst mye nytt kildemateriale. I begynnelsen kan det virke umulig å finne disse myteomspunne NIRI-kildene. En skulle nesten tro det var snakk om fabeldyr. I denne artikkelen ønsker jeg å gi dere en kort oversikt over NIRI-kildene og hvor de er å finne.

JUS121 – Norske og internasjonale rettslige institusjoner

NIRI handler om viktige rettslige institusjoner både nasjonalt og internasjonalt, men fokus på institusjonene i Norge, innen EU/EØS-retten og innen folkeretten. Faget kombinerer teoretiske og praktiske problemstillinger mellom makt, politikk og juss.

Å kunne finne frem til kildene er også en del av læringsutbyttet slik det er beskrevet i emnebeskrivelsen til faget. Her står det blant annet at studentene skal «kunne gjera greie for og gjera bruk av dei viktigaste rettskjeldene i folkeretten».

Biblioteket vet hvor de er å finne

De av dere som nettopp er ferdig med tingsrett og allerede er stresset for NIRI: FORTVIL IKKE! Biblioteket lar dere ikke vandre rundt i mørket på egenhånd. Her – som alltid – tilbyr biblioteket studentene hjelp med å finne frem i kildene.

I januar vil jeg holde et søkekurs for studentene på andre studieår om de relevante kildene i NIRI (se MittUiB for mer informasjon).

Her ønsker jeg i første omgang å gi dere en kort oversikt over hvor dere finner de ulike kildene knyttet til institusjonene i EU, EØS og folkeretten. Oversikten er laget med utgangspunkt i kurset som holdes for NIRI-studentene, og vil kunne brukes både underveis i faget og under eksamensunnspurten. Men oversikten er også relevant for andre. Kanskje er du en masterstudent som trenger en oppfrisking av hvor sikkerhetsrådets resolusjoner befinner seg? Eller kanskje du er nyutdannet, og sjefen ber deg finne frem til EØS-komiteens beslutning i forbindelse med en sak dere jobber med?

Med fare for å banne i kirken så foreslår jeg at denne klippes ut av Injuria (gisp?!) og henges opp der du sitter og arbeider – enten du leser til NIRI-eksamen eller jobber med masteroppgaven. På den måten kan du se hen til den underveis mens du jobber og den vil forhåpentligvis hjelpe deg underveis.

Bilde: JUS UIB MEMES

Oversikt over NIRI-kildene

Noen av kildene som listes opp her er tilgjengelig flere steder. Oversikten her er basert på hvor vi som jobber på biblioteket har erfart at det er best å finne kildene.

Bare ja betyr ja – eller?

Thu, 21 Jan 2021 10:04:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Strafferettsprofessor Jørn Jacobsen og JURKS fagrådgiver Veronika Taran Wiese om en mulig samtykkelov i Norge.

Én at ti norske kvinner har blitt voldtatt minst én gang, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. For både menn og kvinner er det store mørketall tilknyttet voldtekt. Amnesty er blant dem som har tatt til orde for at Norge trenger en samtykkelov for å ivareta voldtektsutsattes rettstrygghet, men hvilke juridiske problemstillinger aktualiseres ved en mulig innføring av en samtykkelov?

Forslaget om en samtykkelov i Norge ble fremmet av Sosialistisk Venstreparti (SV) i 2017, hvor flertallet på Stortinget stemte mot forslaget. Debatten rundt en mulig samtykkelov har imidlertid ikke stilnet siden den gang, og har den siste tiden bare blitt mer og mer dagsaktuell. Med nye lover følger nye rettslige problemstillinger. Injuria tok derfor kontakt med professor i strafferett, Jørn Jacobsen, og fagrådgiver i JURK, Veronika Taran Wiese, om hvordan rettssituasjonen vil kunne stille seg dersom Norge innfører en samtykkelov.

Dagens rettstilstand – et sammensatt voldtektsbegrep

I dag er voldtekt regulert i straffeloven § 291. Jacobsen kan fortelle at voldtektsbegrepet i gjeldende rett ble vesentlig utvidet i 2000. Da ble alle former for truende atferd og «ute av stand»-tilfellene tatt med i voldtektsbestemmelsen, i tillegg til tradisjonelle tilfeller av vold og alvorlige trusler.

– Videre ble tilfeller der en tvinges til å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv eller andre regnet som voldtekt, samt at grovt uaktsom voldtekt ble kriminalisert. Dermed kan vi si at voldtekt allerede i lovteksten inneholder flere ulike forøvelsesmåter. Strafferammesystemet forsterker dette, forteller professoren.

I Norge gjelder en minstestraff for voldtekt til samleie etter strl. § 292, samt en ytterligere skjerpet strafferamme ved grov voldtekt etter § 293. Sammenlignet med Sverige kan Jacobsen fortelle at straffenivået i Norge er forholdsvis strengt.
– En positiv side av det sammensatte voldtektsbegrepet i norsk rett er at mange av tilfellene som i andre land er nevnt som nødvendige for å regulere voldtekt, allerede er regulert etter norsk rett. Samtidig kan det rettes innvendinger mot reguleringen på flere områder, både når det gjelder rekkevidden, minstestraffen og en generelt dårlig sammenheng med andre forbrytelser.

Veronika Taran Wiese kan fortelle at en konsekvens av gjeldende straffelovgivning er at politiet og domstolene må fokusere på de kvalifiserende omstendighetene fastsatt i loven, fremfor å vurdere om begge partene har samtykket til den seksuelle omgangen.
– Det er ikke stilt noe krav i dagens lovgivning om at begge parter må samtykke før seksuell omgang.

Mulige svakheter ved lovverket

Wiese mener dagens lovverk ikke evner å fange opp alle formene for ufrivillig seksuell omgang, eksempelvis der den ufriville part bare har gjort verbal motstand.
– Dersom den aktive part ikke har brukt fysisk makt eller truende atferd for å oppnå den seksuelle omgangen, og heller ikke utnyttet at den ufrivillige var i en svekket tilstand, vil omgangen være straffri.

Wiese kan fortelle at det heller ikke eksisterer et strafferettslig vern for å kunne velge bevisst på et hvert tidspunkt om man ønsker å delta eller ikke i seksuelle handlinger. Et eksempel er der et par starter seksuell omgang som er ønsket fra begge parter, men der den ene parten sovner uten at det medfører at den andre parten avbryter omgangen.
– I en slik situasjon er det lovlig å fortsette den seksuelle omgangen uten å kunne forsikre seg om at partneren har lyst. I dagligtalen er all ufrivillig sex omtalt som voldtekt, også der vedkommende sier tydelig nei til sex, mens den andre part likevel fortsetter. Voldtektsanmeldelser om slike hendelser henlegges. Det er problematisk at loven ikke samsvarer med folks oppfatning av hva voldtekt er, meddeler hun.

Videre uttaler Wiese at den gjeldende voldtektsdefinisjonen er uklar.

– Hva betyr det å være ute av stand til å motsette seg seksuell omgang? Omfattes frystilfeller av vilkåret? Man kan også frykte vold eller annen reaksjon fra overgriperen, og derfor ikke komme med innsigelser. Tolkningen av dette vilkåret har vist seg å være snever i domstolene.

JURK underviser ungdom og unge voksne om voldtekt. Det har imidlertid vist seg vanskelig å formidle de kvalifiserende omstendighetene fastsatt etter loven. Wiese mener derfor at det hadde vært lettere om man kunne fastslå at seksuell omgang uten samtykke er voldtekt og konsentrere undervisningen om hva et samtykke kan innebære.

– En samtykkelov vil derfor kunne ha en oppdragende effekt, mener Wiese.

Rettsbeskyttelse til ofrene for voldtekt og overgrep

For Wiese vil en samtykkelov som forbyr sex uten samtykke kunne innebære en bedring av rettsvernet mot krenkelser av spesielt kvinners seksuelle autonomi og fysiske integritet.
– En samtykkelov vil kunne styrke kvinners frie vilje. Jeg nevner kvinner eksplisitt her, fordi kvinner er mest utsatt for voldtekt og fordi voldtekt i hovedsak utøves av menn. Det er viktig å ha mulighet til å anmelde et overgrep. En samtykkelov vil også kunne bidra til at ansvaret plasseres der det hører hjemme, nemlig hos overgriper, meddeler hun.
Videre påpeker Wiese at en samtykkelov ikke vil sette overgriperens rettssikkerhet på spill.
– Uskyldspresumpsjonen vil bestå.

Samtykkelov i nabolandet

Sverige innførte en egen samtykkelov 1. juli 2018. Loven innebar at seksuell omgang nå blir regnet som voldtekt dersom den ene parten ikke eksplisitt gir sitt samtykke. Dermed er det ikke lenger et krav om at voldtekt skal omfatte vold og trusler ¹ . Etter innføringen av samtykkeloven har antall voldtektsdommer i Sverige økt med 75 prosent ² .

Jacobsen påpeker at hvordan en liknende lov vil kunne fungere i praksis i Norge, er noe uklart.

- Økningen i Sverige knytter seg særlig til saker som allerede straffes som voldtekt i Norge, sier han.

Effekten av en mulig samtykkelov

Wiese er klar på at en samtykkelov vil kunne medføre at voldtektsdefinisjonen blir tydeligere, hvilket vil gjøre det enklere ovenfor både overgriper og den utsatte å forstå hva som er rett og galt.
– I Sverige omfattes typetilfeller samtykkeloven ønsket å dekke, herunder overgrep der den utsatte har reagert med passivitet. Flere overgripere vil etter en samtykkelov kunne bli dømt, ettersom loven vil kunne favne om flere tilfeller enn dagens lovgivning. Dette er viktig ettersom seksuell omgang uten samtykke er klart straffverdig.

Wiese mener derfor en samtykkelov i større grad vil flytte ansvaret over på overgriper og hvordan vedkommende har forsikret seg om at personen han eller hun hadde seksuell omgang med, samtykket til dette.

Norge har tidligere blitt kritisert av FNs kvinnekomité på bakgrunn av voldtektslovgivningen vår ³ . Wiese mener dette er klare tegn på at en endring må til.
– Etter internasjonale menneskerettigheter er essensen av voldtekt mangelen på samtykke. I Norge er essensen derimot bruk av vold, truende atferd og maktforskjeller. Det å innarbeide et samtykkekrav i loven vil harmonere bedre med anbefalingene fra internasjonalt hold.

Jacobsen opplever «samtykkelov» som et begrep som kan favne om mange ulike løsninger og lovutforminger, med uklare faktorer knyttet til hvordan loven vil virke og følges opp i strafferettsapparatet. Ikke minst blir det underliggende spørsmålet hvem som i det hele tatt skal regnes som ofre for «voldtekt».

En samtykkelov kan derfor ifølge Jacobsen ha mange ulike virkninger, både på det individuelle og sosiale plan.
– Det kan bli lettere å anmelde voldtekt, men følgen er kanskje dermed også flere henleggelser. Loven kan på den ene siden virke «oppdragende», ettersom det kan bli enklere å formidle hva voldtekt er. Samtidig kan loven også skape usikkerhet med tanke på hvor grensene for voldtekt går. Spørsmålet avhenger slik sett av hvordan loven nærmere utformes, kommuniseres og følges opp av strafferettsapparatet.

Bevissituasjonen ved etterforskning av overgrep og voldtekt

Mangelen på vitnebevis og tekniske bevis, slik at avgjørelsen i stor grad beror på en samlet vurdering av troverdighetene i forklaringen til de involverte i saken, gjør at bevissituasjonen ofte byr på problemer.
– I Sverige er det likevel flere fellende dommer med sterke bevis etter at samtykkeloven trådte i kraft. Det oppstår dessuten bredere bevismuligheter ved en samtykkelov, eksempelvis samtaler både i forkant av og etter den seksuelle omgangen, forteller hun.

Jacobsens erfaring er at samtykkelovens mulige virkning i etterforskningen er omdiskutert.
– Noen mener en samtykkelov i etterforskningssammenheng vil gjøre det enklere å bevise voldtekt, mens andre mener loven kan føre til et uheldig fokus på offerets opptreden. Den nærmere utformingen av loven er derfor et viktig tema.
Avslutningsvis bemerker Jacobsen at det etter hans syn vil være begrensende å føre eventuelle diskusjoner vedrørende en samtykkelov som et spørsmål om for eller mot.
– Uttrykket «samtykkelov» dekker så mange varianter, med ulike implikasjoner. Vi bør heller ta utgangspunkt i at de aller fleste er enige om at det skal være et tydelig vern mot seksuelle krenkelser, men så bli mer presise og snakke om hvilke andre handlingsmåter vi eventuelt mener bør rammes av voldtektsbetegnelsen, hva som er de konkrete manglene ved dagens lovverk, hvilke alternativer vi har i dagens regulering og hvordan vernet mot seksuelle krenkelser mer allment bør utformes.

– Jeg har hørt folk si at det var et mer åpent miljø på videregående rundt det å være skeiv

Thu, 12 Nov 2020 14:45:00 GMT

Tekst: Inga Marie Tronsaune
Foto: Johanne Kristiansen

Da føstekullist Stine Sofie Farstad (19) leste på Jodel at folk mente det ikke var nok åpenhet rundt det å være skeiv på Dragefjellet, bestemte hun seg for å gjøre noe med det.

For omtrent en måned siden opprettet Stine Sofie Farstad facebookgruppen Skeive Drager for å skape mer åpenhet på Dragefjellet rundt det å være skeiv. Hun forteller at motivasjonen bak initiativet kom etter å ha lest innlegg om temaet på Jodel.

– Jeg så på Jodel at det var et lite savn etter å ha et skeivt miljø på jussen. Det virker som en del folk ikke føler at det er så mye åpenhet rundt det, så da tenkte jeg at jeg får gjøre et forsøk på å skape et litt mer åpent miljø.

– Jeg har hørt folk si at det var et mer åpent miljø på da de gikk på videregående rundt det å være skeiv, men så fort jeg kom på jussen var det litt mer lukket, og litt mer tabubelagt å snakke om det.

Homogen gruppe
Stine Sofie tror at en del av grunnen til dette kan være at virker som om det ikke er et særlig stort mangfold blant studentene på Dragefjellet, selv om dette kanskje likevel ikke er tilfellet.

– På Jodel får man jo for eksempel inntrykk av at folk er ganske like, men i alle fall i min seminargruppe så ser jeg at folk er veldig forskjellige. Jeg tror at vi har et bilde av realiteten som ikke helt stemmer, og at dette kanskje bidrar til et mindre åpent miljø.

– Hvem er gruppen for?

– Gruppen er for alle! Enten du er homofil eller trans eller en hetero person som synes det er hyggelig å henge med oss, så får du lov å være med.

Åpen og lukket gruppe
I tillegg til gruppen som er åpen for alle, har Stine Sofie også opprettet en lukket gruppe.

– Det er to grupper. Den ene er offentlig, og den andre er lukket slik at folk skal føle seg litt mer beskyttet. Den gruppen er altså for de som vil være litt mer «lowkey» om det. Det er ikke alle som vil annonsere til verden at de er skeive.

Foreløpig har gruppene ingen aktivitet foruten innlegg fra Stine Sofie selv, men hun har planer om å etter hvert gjøre gruppen til en sosial arena både for skeive og andre allierte.

– Når korona er over, tenker jeg at vi kan ha litt hyggelige kvelder med for eksempel brettspill, karaoke eller bare henge sammen. Jeg har også vurdert å stifte en undergruppe under Juristforeningen dersom det er interesse for det.

– Har du noen konkrete planer for gruppa fremover?

– Ikke ennå. Jeg er veldig åpen for innspill og tilbakemeldinger. Det blir nok litt lettere når koronatiltakene letter opp og man kan møtes fysisk.

Hvis du ønsker å melde deg inn i gruppen, finnes den på Instagram under brukernavnet @skeive.drager hvor facebookgruppa også er linket i bioen. Du kan også sende en privat melding til Stine Sofie på Facebook.

En annerledes og krevende studiestart

Thu, 12 Nov 2020 14:39:00 GMT

Tekst: Emilie Tønseth Haugo og Marie Lie Jordheim
Foto: Johanne Kristiansen og Carl Victor Waldenstrøm

Årets studiestart har som kjent vært annerledes, og det har for mange av førstekullistene vært vanskeligere å finne seg til rette på fakultetet. Mange er innflyttere og nye i byen, uten et stort nettverk i Bergen fra før. Vi er selv to førstekullister som nettopp har flyttet til regnbyen, og har virkelig kjent på at det har vært vanskelig å være ny i byen og på studiet under pandemien. Vi ønsket derfor å undersøke nærmere hvordan studiestarten har vært for resten av kullet vårt, og ikke minst hvordan vi alle kan bidra til at den skal bli bedre.

Johanne Lauritsen, Synva Haugo Bryn, Theodor Andreasen og Edvard Tunby startet alle på jussen denne høsten. Studiestarten har vært vanskelig og ikke som forventet, synes de.

– Russetiden var bedre enn fadderuka, sier Lauritsen, som var russ i våres i en liten bygd uten særlig smitte.

– Studiestarten var rolig og det skjedde lite, synes Haugo Bryn. At så mye var digitalt, gjorde også at det var vanskelig å utvide vennekretsen utover faddergruppa.

–Det hadde nok vært lettere å få seg venner hvis studiestarten hadde vært normal, sier Andreasen, men legger til at han er glad for at han fikk en fin fadderuke.

Da Bergen innførte strengere tiltak dro alle fire hjem.

–Jeg mistet helt hverdagsfølelsen fordi jeg ikke kunne dra på fakultetet, sier Haugo Bryn.

Lauritsen dro også hjem, da det var lite smitte i bygda og mye mer å gjøre der. Tunby forteller på sin side at det først var etter denne perioden han ble kjent med folk. De fire førstekullistene er glade for at den litt tunge perioden heldigvis tok slutt.

Alle de fire førstekullistene har meldt seg inn i ulike undergrupper, noe de er enige i at har vært avgjørende for å bli kjent med nye folk.

– Undergruppene har vært den største lysstrålen i en ellers kjip studiestart, sier Tunby som både er med i Innorett, revyen og diverse idrettsgrupper.

Andreasen er enig, og supplerer med at det har vært fint å ha noe fast å gå til, i hans tilfelle trening med racketklubben en gang i uka.

Haugo Bryn oppfordrer alle som har lyst til å gjøre noe med andre på kullet til å legge ut et innlegg i facebookgruppa dragekull20. Lauritsen har allerede gjort dette da hun tok initiativ til en fjelltur til Fløyen for alle som ville. Dette ble en stor suksess med et stort antall påmeldte, og mange ønsker også at slike sosiale aktiviteter skal gjentas. I tillegg anbefaler Lauritsen å bli aktiv på de forskjellige dragekulltrådene på Jodel. For eksempel finnes det en gruppe ved navn dragekull20 , der det blant annet har blitt tatt initiativ til en snapchatgruppe, som både Lauritsen, Haugo Bryn og Andreasen er med i.

Da vi spurte om de hadde noen tips eller oppfordringer til de andre førstekullistene her på dragefjellet, ble alle ivrige.

– Ta initiativ, og ikke tenk at det er flaut! Tenk heller at ditt initiativ kan hindre at en annen dropper ut av studiet, sier Lauritsen.

– Terskelen for å sende melding er mye lavere nå, og hvis du ser at noen står alene, gå bort, sier Haugo Bryn, og legger til med et smil:

– Ingen vil synes du er teit, for alle er desp etter nye venner.

Andreasen mener også at man ikke må vente på at andre tar initiativ, men heller ta initiativ selv.

– Meld deg inn i en undergruppe du kanskje ellers ikke ville blitt med i, der treffer du venner du kanskje ikke ellers ville truffet, sier Tunby og legger til:

– Jeg tror vi alle må tørre å gå litt ut av komfortsonen nå under korona.

Som følge av den uvanlige studiestarten i år, har fakultetet satt ned et utvalg for å bedre det psykososiale miljøet for førstekullistene her på Dragefjellet. I utvalget sitter blant annet en representant fra fakultetet, arbeidsgruppeledere, og representanter fra JSU – alle med et engasjement for studentenes velferd og læring. Førstelektor ved fakultetet, Kristian Wederhus og arbeidsgruppelederne Emma Bø og Rahman Chaudry er tre av utvalgets medlemmer.

– Det er vanskelig for de nye studentene å finne seg sosiale miljøer, noe som er et problem fakultetet har ønsket å ta tak i, forteller Wederhus som er leder av utvalget.

– Dersom studentene sliter med å finne seg til rette på dragefjellet kan dette gå utover mestringsfølelse, læring og det psykososiale, fortsetter han.

I år har fakultetet grepet inn for å bedre det sosiale miljøet ved studiestarten, dette har aldri skjedd før. De tre utvalgsmedlemmene er enige om at det er fint at fakultetet tar ansvar nå.

– Tidligere har ikke fakultetet hatt noen grunn til å gripe inn, men jeg synes det er fint at de har gjort det nå, da det er en ganske prekær situasjon, sier Chaudry.

– Vi føler nok alle på et ansvar for å hjelpe medstudentene våre, og det er veldig fint at fakultetet tar ansvar. Da skulle det bare mangle at vi arbeidsgruppeledere også hjelper til, legger han til.

Jusstudiet er et tungt studium, og dette legges ikke skjul på. Alle tre er enige om at det er viktig med et sosialt nettverk for å komme seg gjennom jusstudiet.

– På jusstudiet, som er et studie med mye lesing, er det viktig å få muligheten til å danne seg et sosialt nettverk, der man kan bli kjent med andre mennesker som kan forstå den vanlige jusshverdagen, sier Chaudry.

– Det er vist at ¼ av alle studenter er ensomme. Når man mister de første månedene av studiestarten kan det bli vanskeligere å bygge seg et sosialt nettverk senere på studiet, forteller Bø.

Utvalget er også bekymret for at mange av førstekullistene ønsker å droppe ut på grunn av en mindre god studiestart.

–Vi skal gjøre alt vi kan for å unngå at folk dropper ut, men vi er bekymret for et frafall. Det ville være veldig synd, for da mister vi mange kloke hoder, mener Chaudry.

–Vi har sett på Jodel at det er flere studenter som vurderer å droppe ut, fordi det er mange som sliter med å finne seg venner. Derfor håper vi at dette tiltaket kan hjelpe folk til å ta et annet valg, sier Wederhus.

Utvalget trekker frem at jusstudiets karakter tilsier at et godt sosialt nettverk på Dragefjellet er viktig.

–Det som er spesielt her på Dragefjellet er at det faglige og det sosiale henger så tett sammen. De du sitter på lesesalen med er de samme som de du er i undergruppe med. Mange av studentene har nesten hele livet sitt her oppe, forteller Chaudry.

Bø er enig i dette, og legger til at jussen er som en egen liten boble.

Fordi det sosiale på jussen er et såpass viktig grunnlag for trivsel på jusstudiet, har utvalget nå kommet fram til ulike tiltak de vil prøve å iverksette i nærmeste fremtid. I vurderingen av hvilke tiltak som kunne gjennomføres, var selvfølgelig smittevern viktig. Utover dette var det særlig to faktorer som ble vektlagt, forteller Chaudry.

– Vi var ute etter å finne noen aktiviteter der vi kan fange bredest mulig og få med oss flest mulig, på noe som er så lavterskel som mulig.

Med disse faktorene tatt i betraktning kom utvalget fram til tre tiltak som de jobber med å få gjennomført i nær fremtid. Det første som sannsynligvis innføres er lunsj med arbeidsgruppene en gang i uka, men man kan også vente seg et turtilbud. I tillegg vil utvalget prøve å få til et større arrangement i form av en rebus eller en byvandring der også de ulike undergruppene kan stå på forskjellige poster og introdusere seg selv. Utvalget har fått bekreftet at tiltakene kan vare i 4 uker, forhåpentligvis fram til jul.

– Det er viktig å fange opp studentene så tidlig som mulig for at tiltakene skal ha en effekt, synes Wederhus.

Utvalget ønsker at disse tiltakene kan ha en fin innvirkning på førstekullistenes sosiale trivsel på fakultetet. Wederhus håper at tiltakene kan bidra til at studentene har noen å lene seg på ved en eventuell fremtidig nedstengning, slik at de da for eksempel kan se forelesninger sammen med andre medstudenter.
– Vi håper at vi kan skape trivsel på studiet, slik at studentene kjenner tilhørighet til skolen og at de finner sin gruppe og føler seg hjemme her, legger Bø til.

Utover tiltakene kommer utvalget også med noen tips til hva studentene selv kan gjøre for å bedre egen hverdag fremover.

– Ta initiativ selv! Jeg vet det er skummelt, men til syvende og sist ligger det i dine egne hender å skape sosial trivsel. Vær flink til å sende meldinger til medstudenter der du spør om å finne på noe, foreslår Bø.
Wederhus supplerer med en oppfordring om å melde seg på ulike aktiviteter i regi av studentbergen, i tillegg til å passe på smittevern slik at vi klarer å holde situasjonen under kontroll.

– Hva vil dere si til studentene som vurderer å droppe ut?
– Vi skjønner det er kjipt, men vi ser dere, sier Wederhus.
– Det er noe med å gi studiet en sjanse i en normal situasjon, og den normale situasjonen kommer snart. I tillegg har du ikke satt ordentlig i gang med jussen enda, så gi det litt tid, bemerker Bø.
– Ikke gjør det! En gang, kanskje snart, kommer dette til å gå over, og da vil Dragefjellet være et skikkelig fint sted å studere. Da kommer du til å være veldig glad for at du valgte å bli. Om du holder ut litt nå, blir det skikkelig kult og gøy snart, sier Chaudry og legger til:
– Og sist men ikke minst: du har enda ikke opplevd silent disco på Vaskeriet. Når du er der, skjønner du at det ikke er lurt å droppe ut!

Du får det til

Thu, 12 Nov 2020 14:25:00 GMT

Tekst: Sarita Disha Prabhakar

Selvbilde er den generelle oppfatningen en person har om seg selv. Det er tankene som kommer når man ser seg i speilet eller når man åpner Snapchat-kameraet og ser seg selv i en vinkel man ikke engang visste eksisterte. Selvbilde er engelen på den ene skulderen og djevelen på den andre. Det er stemmen som motiverer deg til å komme i gang og den andre stemmen som overtaler deg om at du ikke får det til. Som studenter har vi et selvbilde som er under et kontinuerlig press. Vi skal gjøre det bra på studiet, ha et sosialt liv og være aktive i studentorganisasjoner. Etter dette skal vi ende opp med en drømmejobb. Er det da rart at mange av oss sitter igjen med et så ødelagt selvbilde at vi ikke engang husker å anerkjenne våre egne oppnåelser?

Kommer jeg inn?

Jusstudiet i Bergen er et av Norges mest ettertraktede studier. En kjent setning? Dette er dekanens faste velkomst til ferske drager. Snittet er høyt og mange må sette inn støtet allerede før livet som jusstudent er i gang. Enten du kom rett fra videregående, fra et friår eller med en fullført bachelorgrad, trer du inn på Det juridiske fakultet med den samme oppnåelsen; du er en drage. Med nesten like mange søkere årlig som det er jusstudenter på UiB, er det ikke tvil om at du tredde gjennom nåløyet med både sjarm og eleganse. Du kom deg inn.

Får jeg til jussen?

Livet som jusstudent er krevende. Du skal ha en godt gjennomtenkt rutine, men samtidig skal du være så fleksibel at ingen skjønner at du har en. Du skal være på lesesal fra 8-16, minst. I løpet av denne tiden skal du ha en halvtimes lunsj, en halvtimes diskusjon på gangen om dagens uforståelige tema, minst et kvarter på Jodel og minst enda et kvarter på å sjekke ut lesesalcrushet. Og hei, ikke glem å lese i 8 timer. Selv om dette virker helt umulig, får du det på en eller annen magisk måte til. Til tross for at hver dag ikke er like lett eller produktiv, står du opp igjen hver morgen for å prøve på nytt. Du får til jussen.

Passer jeg inn?

Gjennomført stil, men poser under øynene, PC-veske eller Rains-sekk og Rrugsprø med avokado. Det er lett å sette oss i en bås, tenke at man vil kjenne igjen enhver stud.jur dersom man ser dem på gaten. Kanskje mange av oss passer innunder de nevnte stereotypiene. Vi har likevel alle vår egen sjarm. Vår egen rutine, vår egen favorittlunsj, vår egen favorittperson og våre egne mål. Mange er bekymret for å finne sin plass på jussen, og enda flere er kanskje bekymret for at denne plassen ikke engang eksisterer. Enten du føler du har funnet deg til rette eller ikke, så prøver du. Du går ut av komfortsonen din, møter opp på arrangementer og snakker med nye mennesker. Det er unikt. Du passer inn.

Får jeg det til?

Å se for seg en hverdag etter studietiden kan være vanskelig. Mange av oss har ikke engang bestemt oss for hvilket område vi vil jobbe med. Andre har bestemt seg, men tviler på egne egenskaper. Det er lov å ha bekymringer for det som kommer. Hvordan skulle man ellers hatt noe å jobbe mot? Det er likevel ikke ulovlig å stoppe seg selv og se tilbake på alt man allerede har fått til. Du kom deg inn på jusstudiet, du kommer deg gjennom jusstudiet og du passer mer enn godt inn på Dragefjellet. Det er klart du får det til.

Neste gang du ser deg selv i speilet, gi deg selv smilet du skulle ønske noen andre ga deg. Gi deg komplimentet du ville gitt din bestevenn og minn deg selv på hvor flink du er. Studentlivet er ikke en dans på røde roser og det er lov å møte på motbakker i ny og ne. Men det er ikke motbakkene som definerer selvbildet ditt; det er det bare du som kan.

Hva skjedde egentlig med homoterapi-forbud?

Thu, 12 Nov 2020 13:55:00 GMT

Tekst: Isa Shillington og Trude Røst

I desember 2019 fremmet Arbeiderpartiet og Miljøpartiet de Grønne forslag om å forby konverteringsterapi i Norge. Stortinget vedtok å utrede et lovforslag, og denne utredningen skulle ferdigstilles våren 2020. Kultur- og likestillingsminister Abid Raja har utsatt utredningen, blant annet fordi utredningen byr på vanskelige juridiske spørsmål. Vi ønsker å undersøke bakgrunnen for lovforslaget, hvilke konsekvenser et forbud vil ha for de som rammes av det, samt hvilke juridiske problemstillinger et forbud reiser.

Konverteringsterapi, populært kjent som «homoterapi», praktiseres i enkelte religiøse miljøer, med mål om å endre et enkeltindivid sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet. Praksisen er rettet mot LHBTIQ+personer, og innebærer alt fra bønn, sjelesorgsamtaler og utdriving av demoner. På denne måten skal en undertrykke eller erstatte såkalt uønskede seksuelle følelser på en slik måte at man skal kunne identifisere seg som heterofil. Terapien legger altså til grunn at man kan helbredes fra «sykdommen» - egen legning.

EU-resolusjon
Det er en generell konsensus innen forskningsmiljøer om at konverteringsterapi ikke fungerer, og samtidig mye som tyder på at dette er skadelig for de som utsettes for det. Spesielt barn og unge er sårbare i møte med slike miljøer. På bakgrunn av dette foreligger det et økt press på å forby konverteringsterapi.

Et stort flertall i EU-parlamentet vedtok i mars 2018 en resolusjon som oppfordrer medlemsstatene til å forby konverteringsterapi fra religiøse og terapeutiske miljøer. I Europa har Malta og Albania allerede innført et slikt forbud, og Tyskland har innført et forbud for barn under 18 år. På verdensbasis finnes et slikt forbud i Brasil, Ecuador og Taiwan, samt for mindreårige i 20 delstater i USA og for helsevesenet i Argentina. I Canada har de et forbud i enkelte byer og provinser.

Dårlig på undersøkelser
Samtidig gjør Norge det dårligere enn tidligere i undersøkelser som dekker likestilling for LHBTI i Europa. ILGA (International lesbian, gay, bisexual, trans and intersex association) produserer årlig et kart som rangerer land etter hvor likestilte de er, og Norge har de siste tre årene gått fra en andreplass til en femteplass, blant annet grunnet mangelen på forbud mot konverteringsterapi.

Etter lanseringen av miniserien «Homoterapi» med Morten Hegseth i VGTV fikk konverteringsterapi mye oppmerksomhet i Norge. I serien vises det at homoterapi forekommer i Norge, og at kirkesamfunn med statlig støtte har betalt for å sende menighetsmedlemmer til slik behandling i utlandet. Dette kom som en overraskelse for mange. Like etter ble som nevnt en utredning av forbud mot konverteringsterapi vedtatt i Stortinget. Hva skjer egentlig med utredningen?

- Utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet. Arbeidet har kommet langt, men er ennå ikke i mål, sier statssekretær Gunhild Berge Stange fra Kulturdepartementet til Injuria.

- Reiser mange kompliserte problemstillinger
Hun forteller videre at utredningen er et viktig arbeid, som har høy prioritet, og at arbeidet har kommet langt, men enda ikke er i mål. Hun sier videre at Covid-19 har forsinket arbeidet. Det er derfor vanskelig å fastslå når utredningsarbeidet vil ferdigstilles.

– Dette er nybrottsarbeid som reiser mange kompliserte problemstillinger, og som krever at det gjøres gode og grundige vurderinger. Det er sentralt for arbeidet å klargjøre hvilket handlingsrom menneskerettighetene gir for en eventuell ny regulering, forteller hun.

Kulturdepartementet kartlegger derfor rettstilstanden i andre land og har fått bistand fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet til å kartlegge kunnskap om blant annet omfang og skadevirkninger av konverteringsterapi. Stange sier ikke noe videre om hvilken retning arbeidet med utredningen går, med tanke på en konklusjon.

Arbeiderpartiet har varslet omkamp, dersom utredningen ikke resulterer i et forslag om forbud. Anette Trettebergstuen er likestillingspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, og blant dem som sendte inn representantforslag om å forby konverteringsterapi.

– Arbeiderpartiet ønsket å tette igjen de hullene som fortsatt gjør at LHBTI-personer faller utenfor, har et dårligere vern, og dårligere levekår enn andre. Dette er ikke en teoretisk trussel, men noe som faktisk foregår i religiøse miljøer i Norge i dag. Vi mener det ikke er behov for en utredning, fordi vi allerede vet at dette er en uting som bør forbys, sier Trettebergstuen.

- Vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet
Stortingspolitikeren mener et forbud vil ha en preventiv og normativ effekt, selv om det ikke nødvendigvis vil fjerne problemet.

– Dette bør være en relativt enkelt sak, fordi et forbud vil medføre at de som bli utsatt for dette vil vite at dette ikke er lovlig, og dermed noe de ikke skal finne seg i, og kan si ifra om. Det sender videre et sterkt signal til de miljøene som driver med det, om at de ikke kan henvende seg til folk på denne måten.

– Regjeringen har pekt på at et forbud byr på vanskelige problemstillinger i møte med menneskerettigheter. Vil et forbud komme i konflikt med religions- eller ytringsfrihet?

– Et forbud vil ikke komme i konflikt med religionsfrihet. Religionsfriheten handler om at du har rett til å tro på det du vil, og utøve egen religion. Det er ingen religionsutøvelse som handler om å drive med konverteringsterapi. Det rammer heller ikke ytringsfriheten; forbudet vil ikke begrense at folk kan si og mene det de vil, for eksempel at homofile lever i synd, det er bare tilbud av slik terapi som vil rammes av forbudet.

Peker på Regjeringskonflikt
Da vi spurte om hvor saken ligger an nå, og hva hun tenker om Regjeringens handlekraft, svarte Trettebergstuen:

– Regjeringens handlekraft er svekket på grunn av regjeringskonflikt. Det er et år siden forslaget ble fremmet i Stortinget, og regjeringen har fremdeles ikke blitt enige seg imellom. De er ganske handlingslammede i denne typen verdispørsmål.

– Abid Raja er ikke like tydelig som før. Tidligere sa han at det ville komme et forbud, og at Regjeringen bare skulle utrede dette først, men da jeg stilte skriftlig spørsmål til statsråden for et par måneder siden, skrev han hvis det kommer et forbud.

Hva tenker professoren?
Vi har sett nærmere på Abid Rajas skriftlige svar til Trettebergstuen. Der uttaler han at det er «lettere å fordømme dette fra et personlig og politisk ståsted. Det er dermed ikke ensbetydende med at det er enkelt å forby alle slike handlinger». Vi spurte derfor professor Henriette Sinding Aasen ved det juridiske fakultet i Bergen, om de juridiske problemstillingene et forbud reiser.

Aasen uttaler at konverteringsterapi er problematisk i den grad terapien forutsetter at homofili er en sykdom som kan helbredes.

– Dette strider mot dagens kunnskap som tilsier at homofil legning er en medfødt egenskap ved individet som ikke kan behandles bort, sier hun.

I relasjon til religions- og ytringsfrihet sier Aasen at det viktige er at terapi som handler om å «omvende» en homofil person, hviler på et uakseptabelt menneskesyn som ikke kan aksepteres under henvisning til religions- eller ytringsfrihet. Det gjelder også selv om personen selv ønsker slik terapi, eksempelvis når vedkommende tilhører et trossamfunn der slik terapi tilbys.

– Dersom bakgrunnen for å tilby slik behandling er at homofili oppfattes som å stride mot kristne normer eller av andre grunner er uønsket, vil behandlingen lett komme i konflikt med tanken om alle menneskers likeverd, uansett medfødte egenskaper som kjønn og seksuell legning. Religionsfrihet gir ikke rett til å utøve uforsvarlig praksis overfor andre, når praksisen krenker andres menneskeverd og rettigheter, sier professoren.

– Utenfor ytringsfriheten
Hun legger til at folk gjerne må snakke om at de støtter konverteringsterapi, da dette inngår i ytringsfriheten.

– Utøvelse av slik terapi, i form av å tilby slik til personer som “trenger” det, ligger derimot utenfor det som omfattes av ytringsfriheten.

Aasen poengterer også at selv om den enkelte skulle ønske en slik behandling, vil det stride mot krav om forsvarlighet i helsetjenesten dersom det tilbys behandling som man vet ikke virker. Behandlingen kan ikke sees som «nødvendig» helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetsloven, både fordi den ikke virker og fordi den er diskriminerende.

Det fremstår derfor som et forbud mot konverteringsterapi ikke byr på særlige utfordringer i møte med menneskerettigheter. Forbudet vil heller verne en ellers sårbar gruppe, som blant annet utsettes for hatefulle ytringer og hatkriminalitet, mot terapi som undertrykker deres rett til å være den de selv ønsker. Et forbud kan også ha en signaleffekt, med tanke på hvilke handlinger som er uønskede i samfunnet.

- Akkurat da vi hadde gitt opp håpet, fikk vi han tilbake

Thu, 22 Oct 2020 11:18:00 GMT

Tekst: Theodor Karlsen
Foto: Privat

En jusstudent kjente igjen katten Him i oppgangen sin, og varslet straks matmor Torhild Eide Torgersen. Etter å ha vært savnet i tre uker har katten endelig kommet til rette igjen.

Søsknene Him og Alaya – bedre kjent som Advokatten og Pus.jur – har lenge vært kjent blant jusstudentene på det juridiske fakultet i Bergen. I over ett år har de stadig dukket opp på fakultetet, samtidig som de har vært kontaktoppsøkende, nysgjerrig og kosete. Dette har gjort kattene populære blant studentene som har hatt observert kattene i fellesarealer, i bokhyller og på lesesalene.

Populariteten tok virkelig av da Instagram-kontoen Advokatten.dragefjellet ble opprettet. Kontoen, som nå har over 3000 følgere, har stadig lagt ut innsendte bilder og videoer av Him og Alaya. Dette ble etter hvert fanget opp av både Bergens Tidende og TV2 , noe som gjorde søskenparet til rikskjendiser over natten.

Him og Alaya er av rasen Hellig birma, en rase som er kjent for å være kjærlig, nysgjerrig og uredd.

Funnet etter tre uker
For tre uker siden forsvant Him til både matmor og jusstudentenes fortvilelse. På onsdag kom imidlertid katten til rette igjen.

- Akkurat da vi hadde gitt opp håpet, fikk vi han tilbake, skriver Torgersen på sin egen Facebook-side.

- Jeg har vært så utrolig lei meg og grått veldig mye. Det har vært helt forferdelig, sier hun til TV2.

Ble stjålet
At gjenforeningen ble mulig skyldtes at en jusstudent kjente igjen katten i sin egen oppgang etter at hun hadde sluppet inn katten ved en feiltakelse. Torhild og mannen hennes dro da sammen for å se om det faktisk var Him, en antakelse som skulle vise seg å stemme.

TV2 skriver at etter Torgersen og mannen tok med seg katten kom en ungdom etter dem og påstod at det var hans katt . Etter at ungdommen etterpå hentet moren sin påstod de at de hadde fått beskjed av en bekjent om å passe på katten, noe som var lett å motbevise da katten var chippet.

Torgersen bekrefter overfor TV2 at hun kommer til å anmelde forholdet, samt at det trolig blir en stund til neste gang Him slipper ut hjemmefra.

Injuria hilser fremtiden

Mon, 05 Oct 2020 10:51:00 GMT

Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Eline Sandnes Fosse

Jeg liker å spise, og har klare tanker om hva som hører hjemme på tallerkenen. Egg, melk og kjøttdeig kan jeg gafle inn på til jeg kjeder meg, og om jeg noensinne tatoverer meg, skal «Et liv uten biff er et liv uten glede» utgjøre motivet. Men med flere munner å mette, vil vi i fremtiden bli pent nødt til å utnytte andre deler av jorda enn det fjøset jeg er så glad i. Kan jeg smertefritt gå over til en diett bestående av tang, tare og innsekter, eller er det nøyaktig like uappetittlig som det høres ut som? Jeg mistenker det siste, men valgte å teste likevel.

Høsting av råvarer
«Insekt har lenge vorte diskriminert på grunn av utsjånaden sin», hevder Larveriet på baksiden av pakken. Om larvene er urettmessig diskriminert gjenstår å se, men jeg kan gi dem rett i en ting. Larvene er virkelig ikke spesielt appetittvekkende.

Det er VilVite som selger «Mjølmums – frå Voss» i fem-grams-pakker. Akkurat de pakkene jeg kjøpte gikk til halv pris, fordi de gikk ut på dato 18. mars. Dette er en detalj jeg valgte å ikke informere resten av testpanelet om, da damen bak kassen kunne informere om at de er «helt fine». Betaler man derimot fullpris, koster pakkene 50 spenn, noe som gir en kilopris på småstive 10 000 kroner. Til sammenlikning er det nøyaktig det samme som Gjermund Cappelens marokkanske leverandør av jazztobakk skulle ha for varene sine. ¹ Larvene går for øyeblikket ikke til en utpreget studentvennlig pris, er det jeg vil fram til.

Men én ting skal larvene ha. De var enkle å få tak i, og krever ingen tilberedning. Det samme kan ikke sies om tangen. Jeg vet ikke hva du brukte tirsdagskvelden din på, men jeg sto uti Skuteviken med saks i den ene hånden, sekken i den andre og bikkjekaldt vann opp til knærne. Da jeg trasket hjem i regnværet var jeg fremdeles ikke helt sikker på om det jeg hadde i sekken faktisk er spiselig.

I motsetning til larvene, som kan nytes rett fra pakken, må selvplukket tang tørkes. Ifølge tangogtare.com bør den prosessen helst foregå i sola. Da tar det omtrent to til tre dager å tørke. Dette er, av åpenbare grunner, uaktuelt. Men om man, som jeg, har blæretang i sekken, kan man lage sprø snacks av den ved å steke den på 100 grader i omtrent to timer. Stekingen foregår, til mine romkameraters store forferdelse, med åpen dør. Dette fyller rommet med en spiss tranlukt, og jeg håper inderlig det er verdt det.

Insekter som pizzatopping er en oppgave vi tenkte vi burde overlate til profesjonelle. Derfor unnet vi oss Kafé Spesials «Pizza Locusta Migratoria». De mest beleste av dere er naturligvis klar over at «locusta migratoria» er blant verdens mest utbredte gresshoppearter. Gresshopper, ja. Nå var ananas plutselig ikke så kontroversielt lenger. Dette bestemte krypet er i tillegg en plage for landbruket fra New Zeeland til Afrika, så for miljøets del bør en helst få i seg flest mulig. Derfor var min skuffelse stor da kokken kunne fortelle meg at de praktisk talt var utsolgt for gresshopper (ja, faktisk!). Heldigvis kunne russeren på kjøkkenet grave fram husets to gjenstående locustaer og fortelle meg at «we have some crickets and worms too». Den pizzaen vi nå skal teste står altså ikke på menyen. Den er kun for Injuria!

Test
Da var maten klar. Det eneste som gjensto nå var å finne et villig testpanel. Dette skulle vise seg å være vrient. Folk var nemlig ikke så gira på hverken tang, gresshopper eller larver. Selv ikke på Injurias regning! Etter mye masing klarte vi likevel å skrape sammen tre paneldeltakere, men på testdagen var paneldeltaker nummer en plutselig «bortreist», og paneldeltaker to nektet blankt å smake på pizzaen. Det vi nå skal presentere er dermed en test med 1 og 2/3 i panelet.

Testresultat:
Heddas tanker:
Insektpizza: Denne klarte jeg ikke å spise. Kombinasjonen pizza og insekt var vanskelig å svelge. Terningkast 1 (0 om mulig).

Larver: Her ble jeg positivt overrasket! Larvene luktet litt kjeks. De smakte veldig lite, men hadde en tørr og søtlig ettersmak. Konsistensen var knasende. Tenker at denne retten kunne gjort seg godt i taco, eller som topping på en pastarett. Terningkast 5.

Tang: Dette var skuff. Tangen luktet vondt, litt som en våt bikini som har ligget for lenge i en bag. Hadde forventet mer saltsmak, men smaken minner mer om råtten krabbe. Det er mulig at tangen kan tilberededes på bedre måter, f.eks. med litt hvitløk og olivenolje. Kunne eventuelt bli brukt som topping på en pastasalat med scampi, eller topping på en fiskesuppe. Terningkast 2.

Nicolais tanker:
Pizza: Den har et utseende kun en pizzamor kan elske. Med øynene lukket er den likevel fint spiselig. Insektene smaker ikke annet enn frityr, og resten av pizzaen er det heller ikke stort å utsette på. Jeg tror den kunne blitt tilberedt som en calzone og servert til hvem som helst uten at man hadde merket det, men dessverre er den krydret med litt for mye hvitløk for min gane. Jeg tenker denne parer fint med en god portvin. Terningkast 5.

Larvene: KJEDELIG! Null smak. Null konsistens. Null noe som helst. Larvene er utelukkende en næringskilde. Det kan kanskje fungere som litt ekstra «gains» i en kyllinggryte, men på egen hånd består denne retten kun av det gyselige utseende uten at smaksopplevelsen kompenserer. Parer fint med en tung rødvin. Terningkast 2.

Tang: Her må jeg være ærlig. Kokken kunne prestert bedre, eller i hvert fall servert den fersk. Jeg tror tanken bak denne retten er at den skal kunne erstatte potetgull, men saltsmaken tangen hadde rett ut av ovnen forsvant etter et par dager i kjøleskapet. Ikke at dette er noe jeg ville satt fram på vors i utgangspunktet. Tangen etterlater en svært bitter ettersmak. Nytes helst sammen med veldig, veldig sterk alkohol. Terningkast 1.

Wayback mener: Endelig kan flere gjennomføre sin straff med elektronisk kontroll

Sun, 04 Oct 2020 17:24:00 GMT

Tekst: Maria Farsund Ulltang, Maria Smith og Marie Norendal Vangås, rådgivere i Jussgruppen Wayback

Fotlenkesoning ble innført som en prøveordning for domfelte i Norge i 2008. Per august 2020 har til sammen omlag 27.000 domfelte sonet fengselsstraffen med elektronisk fotlenke (Kriminalomsorgen, 2020). Fra 1. september åpnes det for at enda flere kan gjennomføre hele eller deler av straffen sin med fotlenke da gjennomføringstiden utvides fra fire til seks måneder, jf. LOV-2019-12-20-105.

Målgruppen for soning med elektronisk kontroll
Soning med elektronisk kontroll er en mulighet til å gjennomføre straffen utenfor fengsel eller institusjon. Formålet er at man som domfelt skal ha muligheten til å leve et så normalt liv som mulig med jobb, skole og familie, og å unngå de negative konsekvensene av et fengselsopphold, jf. forskrift om straffegjennomføring § 7-1. Tanken er at sjansen for tilbakefall reduseres dersom en ivaretar sine økonomiske og sosiale forpliktelser og opprettholder en stabil hverdag.

I utgangspunktet kan enhver søke om å få gjennomføre hele eller deler av soningen med elektronisk kontroll dersom man har en dom på inntil 6 måneder, eller dersom resterende tid av soning er inntil 6 måneder. Derimot kan det ikke innvilges straffegjennomføring med elektronisk kontroll for en som er dømt for seksuallovbrudd etter straffeloven kapittel 26 eller for noen typer voldslovbrudd, jf. forskrift om straffegjennomføring § 7-2 (4).

Det er den innsatte selv som må søke til Kriminalomsorgen om å få gjennomføre sin straff med fotlenke. Kriminalomsorgen må vurdere hvorvidt fotlenkesoning er «hensiktsmessig» for å sikre en positiv utvikling og motvirke ny kriminalitet, samt hvorvidt dette «sikkerhetsmessig forsvarlig», jf. straffegjennomføringsloven § 16 a (1).

Rent praktisk gjennomføres fotlenkesoning ved at den domfelte har en elektronisk sender rundt ankelen til enhver tid, som registrerer hvor du er. Dersom den domfelte tar av seg fotlenken, går utenfor den godkjente sonen eller bryter andre vilkår for soningen, vil det kunne gå en alarm og Kriminalomsorgen kan tilbakeføre den domfelte til fengselet jf. straffegjennomføringsloven § 16 (5).

Positive effekter av soning med fotlenke
Mange vil si at soning i fengsel er som å begynne på skolen for kriminalitet. Særlig gjelder dette for førstegangskriminelle. I fengsel lærer man å kjenne det kriminelle miljøet bedre og for førstegangskriminelle kan det gi en form for «respekt» i det kriminelle miljøet å ha vært i fengsel. Dette gjør det lettere å falle tilbake i gamle spor når man har sonet straffen ferdig. Fotlenkesoning forhindrer denne effekten, ettersom man ikke vil komme i kontakt med andre kriminelle under soningen.

Man kan imidlertid spørre seg om soning utenfor fengsel har en mindre preventiv effekt i forhold til fengselssoning fordi det er tale om en «mild straff».

En studie gjennomført for Justis- og beredskapsdepartementet i 2015 viser at soning med elektronisk kontroll har en positiv virkning på tilbakefall sammenlignet med soning i fengsel, særlig for grupper som i utgangspunktet har høy sannsynlighet for det (Vista Analyse, 2016, s. 44). Tall fra 2009 viser at 7,5 % av de som hadde gjennomført soning med elektronisk kontroll fra oppstarten i 2008 til tidspunktet for undersøkelsen, begikk ny kriminalitet i løpet av de første to årene etter endt soning. Mens tilbakefallsprosenten for alle former for straffegjennomføring samlet i samme periode var i gjennomsnitt 20 % (Kriminalomsorgen, 2020).

Verdien av å kunne gå på jobb og skole, samt å kunne være med familien har utrolig stor psykisk verdi for den som soner straff. Til forskjell er forekomsten av psykiske lidelser i norske fengsler betydelig høyere enn i samfunnet ellers (Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst, 2014, s. 5). En så stor psykisk påkjenning som frihetsberøvelsen medfører kan derfor gjøre det vanskelig å bryte ut av gamle vaner etter endt soning.

Videre viser tall fra Justisdepartementet at det er svært få som bryter reglene under soning i fotlenke og blir tilbakeført til fengslene. Fra innføringen i 2008 til 2015 har det ligget stabilt på 5 % av iverksatte avbrudd (Vista Analyse, 2016, s. 35). Det er derfor god grunn for å si at majoriteten av all soning med fotlenke gjennomføres etter planen. Samlet er dette svært lovende tall med tanke på lovendringen om utvidelse av mulighetene for fotlenkesoning.

Wayback mener
Vi i Wayback mener at arbeid, bolig, sosialt nettverk og en meningsfylt fritid er svært viktige faktorer for dem som ønsker å leve et liv uten rus og kriminalitet. Når våre medlemmer skal tilbakeføres til samfunnet ved endt soning jobber vi hardt for å få på plass disse tingene. Vi ser at fengselsopphold ofte fører med seg usunne relasjoner bak murene, så vel som skepsis og mistro fra den øvrige delen av befolkningen når man slipper ut igjen. Dette gjør at mange strever med å finne seg ærlig arbeid når de blir løslatt. Dermed øker også sannsynligheten for at de velger å livnære seg av å begå ny kriminalitet. Vi er svært glade for at flere nå får muligheten til å gjennomføre hjemmesoning med elektronisk kontroll, og samtidig kan ivareta sine sosiale og økonomiske forpliktelser.

Litteraturliste
Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst. (november 2014). Forekomst av psykiske lidelser hos domfelte i norske fengsler (2014/1). Utgivelsessted: Oslo.

Kriminalomsorgsdirektoratet. (2020). Straffegjenomføring med elektronisk kontroll . Hentet [03.09.20] fra https://www.kriminalomsorgen.no/getfile.php/4728776.823.wp7inqbaatsslw/Faktaark+EK+august+2020.pdf

Vista Analyse. (04.08.2016). Evaluering av soning med fotlenke (2016/02). Hentet [03.09.20] fra http://www.vista-analyse.no/site/assets/files/5598/va-rapport_2016-02_evaluering_av_soning_med_fotlenke_revidert_versjon05082016.pdf

Bak den grønnmalte fasaden

Sun, 04 Oct 2020 17:13:00 GMT

Tekst og bilde: Mari Aaby Møretrø

På fest havner jeg i samtale med den selverklærte klimaaktivisten. Du vet, hun med selvklippet pannelugg og litt for store Fretex-klær. Insektene dør, isbreene smelter og ingen bryr seg. Jeg nikker alvorlig og sier meg enig. Hvordan kan folk ikke innse at vi er på vei over stupet? Hver dag dør over hundre arter, og myndighetene kan bry seg om noe så bagatellmessig som kommunesammenslåing?! En fyr bryter inn. Skal dere være med på cage, spør han. Ja, selvsagt! Vi hjelper med å sette opp plastkoppene.

Jeg kjenner ikke en eneste norsk ungdom som benekter klimautfordringene. Alle fnyser av «Folkeopprøret mot klimahysteriet»-siden på Facebook, og rister på hodet over amerikanere i trailerparker som påstår at den globale oppvarmingen ikke er menneskeskapt. Det er ikke noe poeng i å ha en diskusjon om klima med mine medstudenter. Alle er uansett enige. Det er enighet om at klimaendringene er et graverende problem og at det ikke gjøres nok for å begrense konsekvensene. Hvordan kan det ha seg at det fortsatt kjøpes fast fashion, reises på sydentur og kastes tonnevis med mat dersom norsk ungdom bryr seg så mye om klimakampen som vi skal ha det til?

Vi blir fortalt at vi er unge og bryr oss. Vi er forventet å gjøre motstand. Det er tross alt vår generasjons verden det er snakk om, sier de voksne. Så lener de seg tilbake i godstolen, folder hendene over ølmagen og mimrer tilbake til tiden de selv gikk i tog for kvinner, mørkhudete og det meste annet. Men hvor mye bryr vi oss egentlig?

Vi bryr oss når vi kan få fri fra skolen for å streike. Vi bryr oss når vi kan samle en hundrelapp for å pante etter vors. Vi bryr oss når regnskogen i Brasil brenner, og alt vi er forventet å gjøre er å reposte et bilde i ekkokammeret Instagram. Se her, verden! Se på meg! Jeg er en frisk og freidig ungdom med egne meninger. Var jeg flink nå? Det nikkes anerkjennende fra godstolen.

Vi bryr oss når det ikke koster oss noe. Det er lett å være klimaengasjert når det ikke er salg på H&M, eller det ikke regner den dagen det er klimademonstasjon. Det er lett å stemple seg som klimaforkjemper og klandre systemet, myndighetene, fabrikkene, businessreisende, Kina, kuene eller hvem som helst andre enn seg selv. «How dare you?», roper den freidige ungdommen til eldre kvinner som ikke har med eget handlenett på butikken. «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skriker de til middelaldrende menn som spiser blodig biff på restaurant. Men når togbilletten til Oslo er dobbelt så dyr som flybilletten, kan klimakampen vente.

Problemet er at menneskeartens eksistens avhenger av at den nålevende menneskeflokken ofrer noe av dens komfort. Man skulle trodd at vi som ungdom sympatiserer nok med egne barn og barnebarn, eller i det minste vårt fremtidige selv, til å gjøre en større innsats enn den eldre befolkningen. Dessverre er vi for opphengt i dagens gjøremål og utfordringer til å ta stilling til morgendagens konsekvenser. Hvordan bry seg om et fremtidig, ufødt individ når det undertegnete flokkmedlem har en potensiell forplantningspartner å fokusere på? Hvorfor bry seg om at dette uformelige vesenet vil gå sulten, når vi nettopp har sanket mer enn nok til å klare oss gjennom vinteren? Vi er klar over miljøkonsekvensene av vår komfortable livsstil, men klarer ikke bryte handlemønsteret. På samme måte som en røyker leser «RØYKING DREPER» før han tenner den neste sigaretten, velger vi gang på gang kortvarig nytelse fremfor en bedre fremtid.

Bak den grønnmalte fasaden skjuler det seg en sotet verden av avokado, øl fra plastkopper og forbruk. Utad frontes bærekraft, men bak kulissene er situasjonen en annen. Det er ikke rart vi ikke er villig til å gjøre de nødvendige, ubehagelige endringene dersom motivasjonen for klimakampen er anerkjennelse. Når den feite dama synger og det hele er over, var klimaengasjementet lite til hjelp om det bare var et spill for galleriet. Teppet vil falle, og da er det ingen igjen til å applaudere for godt skuespill.

Fremtidens klimarett med Ernst Nordtveit

Sat, 03 Oct 2020 13:23:00 GMT

Tekst: Runa Kathrinsdatter Almeland og Hedvig Vollset
Foto: Emilie Franssen

Tap av biologisk mangfold, ekstremvær og en stadig økende befolkning er bare noen av en rekke utfordringer det globale samfunnet står overfor i dag. For å møte utfordringene er det viktig med gode rettslige systemer. Juristene har derfor en viktig rolle. Dette har de siste årene motivert jussprofessor Ernst Nordtveit til å rette fokuset mot klima- og miljørett. Gjennom sin deltakelse i Universitet i Bergen sin forskergruppe for naturressurs-, miljø- og utviklingsrett, arbeider han daglig med hvordan vi skal møte fremtidens klimautfordringer. Vårt mål med intervjuet var å få hans mening om hvordan retten bør utvikle seg for å møte fremtidens klimautfordringer på best mulig måte.

Jurister må samarbeide med andre fagfelt
Da vi møtte Nordtveit onsdag ettermiddag kom han rett fra et seminar om havstigningen i Stillehavet sammen med sosialantropologer, biologer og andre jurister. Nordtveit er opptatt av tverrfaglighet, spesielt innenfor klima- og miljøfeltet. For å unngå at jurister alltid går etter og rydder opp, mener han jurister må samarbeide med andre fagfelt for å få tilstrekkelig innsikt i fremtidens miljø- og klimautfordringer. Jurister må få en bedre grunnleggende forståelse for hvordan miljøet påvirkes for å være i stand til å skape gode rettslige systemer.
– Vi må forsøke å forutse hva som er i ferd med å skje og så lage reguleringer som er i stand til å møte det før det skjer; eller delvis for å hindre det som kan hindres og delvis for å tilpasse oss til det som uansett vil skje. Jurister har en tendens til å basere seg på nokså enkle oppfatninger av virkeligheten. Det går fint nok, så lenge virkeligheten utvikler seg sakte. Det holder likevel ikke med ting som aldri har skjedd før og når det skjer veldig raskt, mener Nordtveit.

Kommandojuss vs. insentiver
Strategien i Norge har opprinnelig vært å møte klimautfordringene gjennom ulike reguleringer, i form av påbud og forbud. Det er laget omfattende nasjonale- og internasjonale lovverk med medfølgende offentlige kontrollapparat. Dette kaller Nordtveit for “kommandojuss” fordi det kommanderer borgere til å handle på en bestemt måte.

Nordtveit mener derimot at fremtidens lovgivning bør fokusere på å gi borgerne insentiver til å handle klimavennlig. Insentivene oppfordrer til å handle så klimavennlig som mulig, fremfor å kun oppfylle minstekravene reguleringene gir.
– Man oppnår etter min mening mer med insentiver, enn å jobbe med forbud og påbud. Da vil folk kun gjøre det som er nødvendig for å unngå straff eller erstatning, men de vil ikke anstrenge seg mer. Å gi premie for toppnivå vil være mer effektivt, sier han.

Nordtveit mener løsningen er å skape markeder hvor det lønner seg å være klimavennlig og det er kostbart å forurense. Han trekker frem kvotesystemet for utslipp av karbondioksid i EU som eksempel. Kvotesystemet går ut på at det settes et tak for mengden utslipp. Innenfor taket er det kjøp og salg. Du må kjøpe kvoter for økt utslipp, samtidig som du kan selge kvoter, dersom du ikke bruker opp dine egne. Det vil da koste penger å foreta utslipp, samtidig som du kan tjene penger på å kutte utslipp. Dette skaper insentiver for borgerne til å handle mest mulig miljøvennlig. For å si det med juristens ord:
– Dette er et eksempel på at retten til å ødelegge atmosfæren er blitt et eiendomsobjekt. Du må kjøpe deg rett til det.

Alt er enklere i teorien
Visse utfordringer oppstår imidlertid når kvotesystemet settes ut i praksis.
– Det er omdiskutert hvor effektivt kvotesystemet er, men jeg tror nok det begynner å bli noe nå. Det problematiske var at finanskrisen førte til at prisen gikk ned, slik at det ble for mye tilbud på markedet, men nå går prisen opp. I tillegg gjennomføres det hvert år prosentvis reduksjon av utslippstaket. For å skape et fungerende marked må du ha knapphet, sier Nordtveit.

En annen utfordring er eksternalisering av utslipp, noe som kun vil flytte problemet.
– Det er en diskusjon rundt om en for høy pris i Europa fører til at fabrikkene flytter. Som følge av dette må visse system gjennomføres globalt, særlig CO2.

Nordtveit trekker også frem at kvotesystemet kan skape økonomiske ulikheter, fordi det kan føre til oppkjøp på samme måte som andre økonomiske virkemidler.
– Særlig innenfor fiskeri er bruk av omsettelige kvoter omstridt. Dette kan imidlertid motvirkes på ulike måter, blant annet gjennom måten tildeling av kvoter skjer på.

Fremtidige bruksområder
Nordtveit trekker frem at kvotesystem kan brukes på flere felt enn det det gjør i dag. Systemet kan både brukes internasjonalt og nasjonalt.

Handel med utslippskvoter kan i fremtiden også knyttes til økosystemtjenester uten økonomisk verdi, som for eksempel karbonlagring, mener Nordtveit. Ved å binde karbon kan bedriften skape overskudd av klimakvoter, som kan selges på det internasjonale markedet. Det kan skape inntekt for karbonbindingsbedriften, og gi karbonbinding økonomisk verdi. Dette viser fordelen med et markedssystem, kontra kommandojuss.

Kvotesystemet kan også benyttes lokalt. I dag brukes systemet blant annet innenfor fiskeri, for å forhindre overfiske og dermed bevare fiskeartene. Nordtveit mener kvotesystemet også kan brukes på retten til å kjøre bil inn til sentrum.
– Disse rettighetene kunne vært omsettelige mellom borgerne. Dette ville gitt folk et sterkere økonomisk insentiv til ikke å dra inn til sentrum. For at det offentlige ikke skal tape inntekter på et slikt system, må en selge rettighetene til passering, som så kan omsettes fritt mellom borgerne, forteller han.

Et supplement
Ernst mener imidlertid at markedsløsningen ikke kan fungere alene.
– Jeg argumenterer ikke for at vi må oppheve alle reguleringer, men at vi må kombinere reguleringer med nyere mer markedsbaserte løsninger.

Det er vanskelig å forutse hva som skjer i fremtiden. Det blir spennende å se hva som viser seg av utfordringer og løsninger. Vil markedssystemer ta en større plass, og vil det løse de store klima- og miljøutfordringene fremtiden bringer?

Slik tenker advokatene bærekraft

Fri, 02 Oct 2020 09:07:00 GMT

Tekst: Carl Victor Waldenstrøm
Foto: Arntzen de Besche

Klima og miljø får stadig større plass i samfunnet generelt, også i det juridiske miljøet. Utfordringene som følge av klimaendringene gjør at næringslivet må tenke nytt, og oppblomstringen av en global pandemi gjør at mange bedrifter er enda mer presset enn tidligere for å være lønnsomme. Samtidig har koronapandemien også avdekket et stort potensial for teknologiske og klimavennlige løsninger. Injuria har snakket med Arntzen de Besche om hvordan advokatbransjen møter klimautfordringene.

Svein Terje Tveit er utdannet på Dragefjellet og er partner i AdeB. Han jobber med anskaffelser og konkurranserett. Tveit er også ansvarlig partner for Skift-samarbeidet, og aktiv innen arbeid med bærekraft, klima og samfunnsansvar. Han forteller at ettersom advokatbransjen består av tjenesteytere er det kanskje ikke den bransjen som har størst klimaavtrykk selv.

– Vårt viktigste bidrag er jo derfor gjennom det arbeidet vi gjør med rådgivning for klientene våre. Det er viktig at vi er oppdatert på det som skjer innen klima og bærekraft innenfor alle de områdene vi arbeider med. Awareness, som det heter på godt norsk, sier han.

Viktig å se seg selv i speilet
I fjor lagde Arntzen de Besche et klimaregnskap, som gir en oversikt over advokatfirmaets klimaavtrykk. Tveit forteller at det er et klart mål å redusere dette, og ambisjonen er å være klimanøytrale i 2022.

– Det er et ambisiøst mål, og innebærer å se på alle sider av virksomheten. For å bli tatt seriøst som en klima- og bærekraftsrådgiver så må du se deg selv i speilet, og derfor må vi også ta ansvar for vår egen virksomhet. Vårt viktigste klimaavtrykk er jo gjerne knyttet til ting som reising, men også bruk av papir og hvor miljøvennlig byggene vi jobber i er. Vi flytter blant annet inn i et nytt bygg neste høst i Oslo, og har nettopp flyttet inn i nye bygg i Stavanger og Trondheim. Bygget i Oslo er BREEAM-sertifisert, den høyeste miljøsertifiseringen som finnes, og gir muligheter til enda mer miljøvennlig drift enn i dagens bygg, sier han.

Arntzen de Besche er også medlem i Skift – næringslivets klimaledere. Det er en tenketank som fokuserer på hvordan næringslivet kan skape det grønne skiftet. Skift har 36 medlemsorganisasjoner, blant annet Telenor, Posten, Ruter og Coca Cola. Arntzen de Besche er det eneste advokatfirmaet som er medlem.

– Det er veldig spennende for oss å være med som eneste advokatfirma. Der snakkes det mye, og det gjøres mye konkret i en del utvalgte prosjekter. Et av disse er et pilotprosjekt vi leder innenfor grønne innkjøp, hvor vi ser på hvordan både offentlige og private anskaffelser kan bli grønnere, forteller Tveit.

Ikke bare et spørsmål om hva som er lov
– Det handler også litt om hvordan vi ser på rådgiverrollen, forteller Susanne Munch Thore.

Hun er partner i AdeB og tilknyttet M&A-avdelingen. Thore jobber blant annet med rådgivning for styrer, selskaper og stiftelser innen miljø, samfunnsansvar og selskapsstyring. Hun forteller at selv om jussen tradisjonelt sett er et spørsmål om hvorvidt noe er lov eller ikke ser man i dag at spørsmålet om hva man bør gjøre får større plass.

– De siste tjue årene har vi sett at «Soft law»-kategorien blir stadig viktigere, og her kan vi ha en viktig rolle fordi vi er oppdatert på alt fra EU-rettslige tiltak og anbefalinger på internasjonalt og nasjonalt nivå. I tillegg kommer det mer «hard law» på disse områdene. Det er derfor både fornuftig og etisk riktig å tilpasse seg disse strømningene. Vi er på et interessant punkt nå, hvor anbefalingene begynner å bli så håndfaste at man faktisk kan gi råd basert på dem, sier hun.

- Hva slags anbefalinger er dette?

– De finnes innenfor alle sektorer. For eksempel hvis du har et selskap innenfor eiendomssektoren så har du konkrete anbefalinger fra Norsk Eiendom om hva bedrifter bør gjøre. Hver enkelt må tilpasse seg, men retningen er helt tydelig, sier hun.

Thore forteller at finansnæringen har fulgt aller mest opp på spørsmålene omkring bærekraft i næringslivet.

– De er en viktig pådriver. De store bankene begynner å skille på gode og dårlige bærekraftsprofiler når de skal gi lån, og investorene begynner å straffe de selskapene som ikke oppfyller visse bærekraftskriterier. For eksempel er det usikkert om oljeselskapene kommer til å bli priset til gamle nivåer på børsen, mens vi ser at selskaper som driver med fornybar energi prises svært høyt.

Bærekraft er et kvalitetsstempel
Svein Terje Tveit trekker frem offentlige anskaffelser som et område der næringslivet har spørsmål knyttet til klima og miljø.

– Det offentlige har en plikt til å legge vekt på miljøet når de kjøper inn varer eller tjenester, men det har vært litt uklart hvor langt denne plikten rekker. Derfor lurer klientene ofte på hvor mye det offentlige faktisk må legge på miljøhensyn.

Et annet område Tveit trekker frem er konkurranserett, der det er spørsmål for eksempel om i hvilken grad konkurrenter kan samarbeide mer enn det som ellers er lov, fordi samarbeidet er grønt. Han forklarer at det for eksempel kan være spørsmål om å akseptere oppkjøp eller fusjoner på tross av at de er konkurransebegrensende, fordi de gir klimagevinst.

Susanne Munch Thore forteller at klima- og miljøhensyn også gir utslag på selskapenes rapportering.

– Alle børsnoterte selskaper må jo rapportere på bærekraft, men også veldig mange selskaper som ikke er børsnoterte gjør det. Det er fordi de vet at det er et kvalitetsstempel å leve opp til samme norm, og det er det som skal til for å få tommel opp fra investorene. De store selskapene har ofte egne folk til å ta seg av dette i konsernledelsen, mens de mindre selskapene trenger mer rådgivning, sier hun.

Kampen mot grønnvasking
Svein Terje Tveit sier at et konkret eksempel på en problemstilling næringslivet kommer til å møte fremover er nye EU-regler om klassifisering av virksomheter utfra hvor grønne de er.

– Det blir viktigere og viktigere å få gode regler og retningslinjer så man vet hva grønt næringsliv egentlig er. Dette kommer vi til å jobbe mye med fremover.

Susanne Munch Thore skyter inn at et av formålene er å forhindre «grønnvasking».

– Dette har vi sett mye av de siste ti årene: Selskaper som hevder at de er kjempegrønne fordi de selv velger hvilke kriterier de skal legge vekt på. Man kan oppleve at mange lager sine egne «grønne historier», og dette skal det felles regelverket forhindre. Hvis man ikke har en tydelig klassifisering så er det lett å lage sine egne.

Skift har en egen grønnvaskingsplakat på grønnvasking.no, som er en ti-punkt-liste som en del bedrifter har forpliktet seg til å følge nettopp for å forhindre dette. Det handler blant annet om å være ærlig og etterrettelig og å bruke kjente merkeordninger for å ikke dekke over problemene.

– I fremtiden kommer det til å bli veldig mye fokus på denne typen grønn rapportering. Ikke fordi man blir juridisk straffet, men fordi man blir økonomisk straffet for å ikke rapportere eller rapportere feil, forteller Thore.

En annen dimensjon er at det er mye statsstøtte bedriftene kan få både fra Norge og fra EU for å innføre grønne tiltak.

– Akkurat dette med EU er interessant nå, i lys av debattene som pågår om NAV-saken og betydningen av EØS-retten på jusstudiet. I det grønne skiftet har EU en hovedmålsetning om å bli klimanøytrale på sikt, og da blir det enda viktigere for norske jurister å være klar over det handlingsrommet som norske bedrifter har i statsstøtteregelverket, forteller Svein Terje Tveit.

Ønsker større fokus på miljørett på Dragefjellet
Andreas Skatvedt Iversen er advokatfullmektig i Arntzen de Besche. Han ble ferdig på det juridiske fakultet ved UiB i 2019 og er nå tilknyttet virksomhetsområdet Næringseiendom hos AdeB. Iversen sier at det er rom for større fokus på miljørettslige problemstillinger på Dragefjellet.

–Det er jo lett å nevne at det ikke finnes en undergruppe dedikert til slike spørsmål på jussen, mens det gjør det på mange andre fakulteter. Det er jo en voksende interesse for miljø, så vi antar at fokuset på det vil øke også. Selv husker jeg at det heller ikke var så fremtredende i undervisningen.

– Har du opplevd å møte på miljørettslige problemstillinger i arbeidslivet du ikke var forberedt på?

– Man merker iallfall at folk er veldig bevisst på dette. Miljørettslige problemstillinger spiller en stadig større rolle i arbeidet vi gjør. Jeg opplever også at klientene følger opp slike problemstillinger i stadig større grad, sier Iversen.

Susanne Munch Thore legger til at disse problemstillingene dukker opp i stadig større grad på tvers av fagområder også, både innenfor jussen og i samfunnet for øvrig.

– Bærekraftspørsmålene kommer jo til å prege alle felter fremover, særlig når det gjelder teknologi og digitalisering. Veldig mye løses jo ved ny teknologi. For eksempel kan man innføre digitale løsninger for å styre lys, varme, osv. i bygninger, slik at man bruker mindre strøm. Jeg tenker at dette er noe alle kommer til å ha et forhold til, ikke bare de som er eksperter på spesifikke problemstillinger knyttet til dette. Og det tenker jeg er et skift, sier hun.

Større interesse blant studentene
Svein Terje Tveit forteller at stadig flere kandidater som kommer på intervju er opptatte av miljø og bærekraft.

– Miljøspørsmål har fått en mye mer fremtredende plass bare de siste ti-femten årene. Spesielt det som gjelder rettsliggjøring av miljøspørsmålene er jo veldig interessant.

Klimasøksmålet skal snart behandles i Høyesterett, og Tveit mener det er forståelig at dette er en sak som opptar mange. Spørsmålet Norges øverste domstol skal behandle er hvorvidt det er i strid med Grunnloven å tildele nye konsesjoner til oljeboring. Tveit understreker at saken føyer seg inn i en rekke med lignende saker i Europa. I Nederland kom høyesterett i fjor til at den nederlandske staten brøt EMK fordi de ikke hadde vært ambisiøse nok da de satt klimamålene sine.

– Det ville en ikke tenkt på for fem år siden. Dette er en helt ny måte å tenke på jussen, sier Tveit.

Han viser også til en nylig sak i England, der domstolene kom til at prosjekteringen av en fjerde rullebane på Heathrow var ulovlig forvaltningsprosess fordi miljø og bærekraft ikke var hensyntatt nok i den politiske prosessen.

– Dette viser hvordan rettsliggjøringen blir en ny dimensjon av miljøsaken som kommer til å bli veldig viktig for studentene, slår han fast.

– Har dere noen oppfordring til studenter som er interessert i denne typen spørsmål?

– Det hadde jo vært spennende om en undergruppe i Juristforeningen tok tak i dette og arrangerte arrangementer og foredrag der man kan høre hva som rører seg innenfor de miljørettslige spørsmålene. Det er jo også mulig for det juridiske fakultet å bli med i Skift. De har en del samarbeider med universitetene, men ingen av de juridiske fakultetene så langt. Dragefjellet har jo lenge ligget litt foran i denne typen spørsmål, så det hadde vært veldig fint å se om de kunne være først ute med noe sånt, sier Tveit.

Nye digitale løsninger
Koronapandemien har fått de aller fleste til å ta i bruk flere digitale løsninger enn tidligere. Tveit forteller at advokatbransjen ikke er et unntak fra dette.

–Teknologi og digitalisering driver jo det grønne skiftet, samtidig som det skjer parallelt med det. Og dette har vi jo spesielt sett nå. Vi har hatt et mye lavere klimaavtrykk i år på grunn av koronapandemien. Vi har jo nesten ikke reist, og mye mer har foregått digitalt. For eksempel har digitale forhandlinger i retten ført til at vi har tatt med mye mindre papir. Vi har blitt nødt til å bli mye mer digitale mye raskere enn det vi ellers ville gjort.

Tveit legger til at det er sannsynlig at mye av denne utviklingen kommer til å fortsette også etter pandemien er over. Selv hadde han nylig digital hovedforhandling i Stavanger og syntes det fungerte bra.

– Da slapp man å reise og kunne sitte med klienten på kontoret. Noen saker er jo veldig bevistunge og da er det ikke sikkert det egner seg, men digitale rettsmøter blir nok vanligere. En annen ting er at før var det for eksempel vanlig å reise over til Bergen for å ha en times møte med Konkurransetilsynet, og den typen ting er man nok mer tilbakeholden med i 2021 enn man var i 2019. Pandemien har definitivt fått oss til å se på hvordan vi egentlig jobber.

BÆREKRAFT OG GRØNT SKIFTE I ADVOKATBRANSJEN – HVA NÅ?

Fri, 02 Oct 2020 09:04:00 GMT

Tekst: Kjersti Borgen og Nina M. Hanevold-Sandvik
Foto: Wikborg Rein

Det er et grønt skifte på gang i forretningslivet, og dette preger i økende grad hverdagen til forretningsadvokater. To av Wikborg Reins senioradvokater, Nina M. Hanevold-Sandvik og Kjersti Borgen har sett denne utviklingen på nært hold.

Hvilken utvikling er det som er på gang innen bærekraft og grønt skifte?

Nina: Bærekraftig utvikling ble først utviklet som et konsept på FNs miljøkonferanse i 1972, og har lenge hatt preg av å være såkalt "soft law", med begrenset påvirkning på lover og privatrettslige forpliktelser. De siste årene har det imidlertid vært en betydelig utvikling og konkretisering av hva som ligger i begrepet.

Hva slags konkretisering er det snakk om?

Kjersti: FNs mål om bærekraftig utvikling ble vedtatt på FNs generalforsamling i 2015, og trådte i kraft 1. januar 2016. Målene består av 17 hovedmål, og 169 delmål, som samlet skal veilede land, næringsliv og sivilsamfunn mot utryddelse av fattigdom , bekjemping av ulikhet og å stoppe klimaendringene innen 2030. Selv om målene ikke er juridisk forpliktende har FN i sitt arbeid lykkes med å engasjere ikke bare stater, men også privat næringsliv i en slik grad at det i dag er forventet at virksomheter har et aktivt og bevisst forhold til hvilke mål de ønsker å bidra til, og på hvilken måte. Politiske målsetninger, etterspørsel etter grønnere investeringer fra investorer og forbrukere påvirker også en rask utvikling innenfor dette området.

Nina : EU har på sin side ønsket å ta ansvar for å fremme en mer bærekraftig økonomi, og har utviklet en handlingsplan for dette. Tanken er at handlingsplanen vil bli gradvis iverksatt gjennom juridisk forpliktende tiltak. I mars 2020 presenterte EUs ekspertgruppe sitt forslag til klassifiseringssystem (taksonomi) som skal tydeliggjøre hva som er en bærekraftig aktivitet. Det er videre tenkt at denne skal følges opp med forordninger som i første omgang behandler virksomheters påvirkning på klimaendringer. Ved å synliggjøre virksomheters karbonavtrykk og bærekraftrisiko er tanken at finansielle investeringer i bærekraftig virksomhet vil øke. Det er forventet at grepene som EU nå tar kun er starten på en mer juridisk forpliktende tilnærming til bærekraft, og næringslivet bør derfor forberede seg på at dette blir den nye hverdagen.

Hvordan påvirker dette deres arbeid som forretningsadvokater?

Nina: Som forretningsadvokater ser vi at våre klienter i økende grad har behov for bistand tilknyttet det grønne skiftet. For det første ser vi utvikling av grønn teknologi, hvor for eksempel hav vind er i vekst. Utviklingen av slike nye virksomheter reiser en rekke juridiske spørsmål som våre klienter har behov for bistand med – alt fra risikovurderinger, konsesjoner til kontraktsarbeid.

Videre skjer det en utvikling innen finansiering som oppfordrer til investering i grønn teknologi. Innen shipping har for eksempel de største bankene for skipsfinansiering inngått et samarbeid, kalt The Poseidon Principles, for å fremme miljøvennlig teknologi, herunder overgangen til bruk av mer miljøvennlig drivstoff. Ved å tilby bedre lånebetingelser for de som investerer grønt er tanken at man vil fremskynde overgangen til en mer bærekraftig bransje. For oss medfører dette blant annet arbeid med å tilpasse definisjoner og betingelser i de enkelte låneavtalene.

Så dette er først og fremst et spørsmål om bærekraftig teknologi?

Kjersti : Nei, bærekraft er mer enn kun et spørsmål om å begrense utslipp – store innkjøpere stiller også krav til blant annet arbeidsmiljø, likestilling/mangfold, menneskerettigheter og øvrig samfunnsansvar. I anbudskonkurranser og salgsprosesser stilles det nå i større grad krav til at virksomhetene må redegjøre konkret og måles for sitt arbeid med bærekraft i et bredere perspektiv. Det holder ikke lenger å vise til at man "tenker" på bærekraft. I forbindelse med for eksempel oppkjøp av bedrifter vil dette kreve at advokater identifiserer risiko for prosjektet ved en grundig gjennomgang av relevant dokumentasjon, såkalt due diligence. Avhengig av typen innkjøp kan det i noen tilfeller videre være nødvendig å innta bestemmelser som fremhever forbud mot barnearbeid, anti-korrupsjonsforpliktelser eller lignende.

Vi erfarer at klientene tilpasser sin virksomhet for en mer bærekraftig fremtid, og det er både riktig og forventet at også vi som advokater skal ta grep for å bidra mot FNs bærekraftmål. Dette gjelder ikke bare i forhold til våre klienter, men det er også en forventning fra oss som advokater og våre potensielle/kommende advokatkollegaer at vi tar dette samfunnsansvaret på alvor. Hos Wikborg Rein har vi etablert en bærekraftgruppe som jobber med videreutvikling og fornyelse av firmaets bærekraftarbeid. Vi har videre identifisert likestilling/mangfold og fred og rettferdighet, som de bærekraftmålene vi primært ønsker å arbeide for. Dette gjelder både innad i vår egen organisasjon, og eksternt, blant annet gjennom pro bono bidrag.

Har dere noen tips til fremtidige forretningsadvokater?

Nina: Det grønne skiftet er i gang, og fremtidens forretningsadvokater bør forvente at dette blir en alminnelig del av deres arbeidshverdag. Enten man spesialiserer seg innenfor en "grønn" bransje, tilpasser kontrakter, eller bistår de gangene det har gått galt, så vil bærekraft være noe forretningsadvokater må forholde seg til.

Kjersti : Ha et bevisst forhold til bærekraft, og grip de mulighetene du ser til å være med å videreutvikle både hvordan forretningsadvokaters rådgivning kan bli mer spesialisert og gi klientene merverdi innenfor dette området. Anbefaler også å engasjere deg i ulike temaer innenfor bærekraft både eksternt og internt hos din fremtidige arbeidsgiver. Også forretningsadvokater kan spille en rolle i å påvirke samfunnet i riktig retning.

Hvordan bruke jussen til å redde kloden

Fri, 02 Oct 2020 08:54:00 GMT

Tekst: Inga Marie Tronsaune

Sitter du på et brennende klimaengasjement? Eller kanskje du føler på økende engstelse, sinne eller oppgitthet over miljøets tilstand og håndteringen av det. Kanskje har du også et ønske om å bygge en karriere på dette engasjementet. Men hvor skal man starte? Hvor er det behov for miljørettskompetanse? Injuria har snakket med advokat Tine Larsen som selv jobber med miljørett til daglig, og kan gi en liten pekepinn på hvor klimaengasjerte jusstudenter kan starte for å ta med seg engasjementet inn i arbeidslivet.

Tine Larsen er advokat i advokatfirmaet DSA, hvor hun blant annet jobber med miljørett, i tillegg til at hun er styremedlem i Regnskogfondet, og leder i Foreningen Grunnloven § 112.

Tines klimaengasjement startet da hun som ung var aktiv i Natur og Ungdom. Da hun skulle ut i arbeidslivet ønsket hun å ta med seg klimaengasjementet, og startet derfor som advokatfullmektig i et firma som jobbet mye med energi- og miljørett.

– Jeg har fortsatt å jobbe innenfor disse rettsområdene, og siden 2016 har jeg vært med å bygge opp Advokatfirmaet DSA som er spesialisert innenfor disse områdene, sier hun.

– Hvor skal man starte dersom man ønsker å jobbe med miljørett?

– I offentlig forvaltning trengs miljørettskompetanse hos både lokale og sentrale myndigheter. Kommunene forvalter kanskje den viktigste miljøloven vi har, nemlig plan- og bygningsloven. Også innenfor politi- og påtalemyndighet trengs miljørettskompetanse for å forfølge miljøkriminalitet. I store deler av næringslivet etterspørres kompetanse for å etterleve stadig nye klima- og miljøkrav, sier hun.

Larsen fremhever at det finnes noe for alle og enhver som har lyst til å bruke jussen i klimakampen, og er sikker på at behovet og mulighetene vil øke i fremtiden.

– Det har lenge vært en utbredt oppfatning om at miljøvern utelukkende er et politisk spørsmål som ikke hører hjemme i domstolene, men dette må nyanseres i en tid da et rent miljø anerkjennes som en menneskerett og miljølovgivningen blir stadig mer omfattende, sier hun.

– Hva er det jurister kan bidra med i klimakampen som andre ikke kan?

– Jussen må brukes mer aktivt på miljøområdet for å sikre at den lovgivningen politikerne vedtar blir etterlevd i praksis. Derfor trengs det flere jurister som ser de rettslige mulighetene i miljøsakene, og er med og påser at miljøretten etterleves og videreutvikles, sier hun.

Larsen mener også at miljørettslige krav i større grad burde bli gjenstand for domstolskontroll, noe som også vil utvide arbeidsmarkedet for jurister med miljørettskompetanse.

– Dette er fordi lovgivningen ellers vil svekkes hvis feil ikke blir korrigert og det sjelden får konsekvenser når den brytes, sier hun.

Larsen trekker også frem klimasøksmålet som et eksempel på at tanken på miljø som et rettighetsspørsmål stadig blir mer akseptert. Vi har også sett liknede saker i flere europeiske land de siste årene.

– I desember 2019 vant miljøorganisasjonen Urgenda mot den nederlandske staten, da Høyesterett påla Nederland å redusere sine klimagassutslipp med 25 % innen utgangen av 2020. I mars stoppet en britisk domstol ny rullebane på Heathrow fordi konsekvenser av klimagassutslippene i lys av forpliktelsene i Parisavtalen ikke var vurdert. Dette er en trend som viser at behovet for miljørettskompetanse vil øke i fremtiden, sier hun.

Ifølge Larsen, er det altså mye som tyder på at klimaengasjerte jusstudenter vil ha mange jobbmuligheter i fremtiden.

Ett år med uvurderlig erfaring og venner for livet

Wed, 30 Sep 2020 15:08:00 GMT

Tekst: Vårin Brox og Åsne Solberg, saksbehandlere i JURK

Vi var spente da vi trappet opp på kontoret til Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) i august. Hva ville dette året inneholde, hvem ville vi møte og hvordan ville året i JURK påvirke oss som fremtidige jurister? Etter å ha jobbet i JURK i en måned, er det ingen tvil om at dette kommer til å bli et lærerikt, utfordrende og sosialt år. Vi er likevel fortsatt nysgjerrige på hva året i JURK vil bringe, og bestemte oss derfor for å ta kontakt med tre tidligere JURKere for å høre om hvordan tiden i JURK har kommet til nytte senere i livet.

Jussen i praksis
For Andreas Erichsen ble året i JURK et avbrekk fra jusstudiet. Han følte at studiet hadde en altfor teoretisk tilnærming til faget, og ville se hvordan det faktisk var å jobbe med juss i praksis. Han forteller at han alltid har vært opptatt av diskriminerings – og likestillingsrett, slik at JURK ble et veldig naturlig valg.

Andreas jobbet med bolig- og utlendingsrett i JURK. Nå skriver han masteroppgave om asylopphold for LHBTIQ-personer. Ved siden av masteroppgaven har han en deltidsstilling som juridisk konsulent i Leieboerforeningen. Det blir klart for oss at JURK har hatt stor betydning for Andreas, også etter at han var ferdig som saksbehandler i 2018.

- Man får ansvar for egne klienter hos JURK, og man opparbeider seg uvurderlig erfaring når det kommer til å forstå klienten. Gjennom den daglige klientkontakten blir man drevet på god formidling og kommunikasjon, og dette er gode erfaringer jeg har tatt med meg videre som juridisk konsulent i Leieboerforeningen. Jeg angrer ikke ett sekund på at jeg satt studiene «på vent» i ett år for å jobbe i JURK, sier Erichsen.

Burde være obligatorisk
Vi tar også kontakt med Gunhild Vehusheia, tidligere leder i JURK og nåværende partner i eget advokatfirma. Hun forteller at hun ikke har vært saksbehandler hos JURK selv, fordi hun fikk barn under studiet og var redd for om det ikke lot seg kombinere.

- Jeg vet bedre i dag. Man kan absolutt arbeide i JURK selv om man har barn, sier hun.

Videre forteller Gunhild oss at årene som daglig leder i JURK har gitt henne masse kunnskap, kontakter og motivasjon som hun bruker i arbeidet sitt som advokat i dag.

- Den teoretiske jussen er viktig – men advokatyrket er et håndverk. Der handler arbeidet mye om å hjelpe klientene til å hjelpe seg selv til å stå i sin sak, sier hun.

- Praksis i en rettshjelpsorganisasjon burde egentlig være obligatorisk for alle jusstudenter. De som jobber i JURK må huske på at de er svært heldige. Først og fremst fordi man får muligheten til å hjelpe andre mennesker i en krevende situasjon, men også fordi man får venner for livet, sier hun.

Fra saksbehandler til statssekretær
Vi bestemmer oss også for å ta en prat med Toril Reynholds. Toril jobbet i JURK for ti år siden, og har siden den tid jobbet som politisk rådgiver på Stortinget og vært statssekretær for fire statsråder i tre forskjellige departementer.

Toril sier at hun ser tilbake på året i JURK som utrolig lærerikt.

- Man blir kastet rett inn i komplekse saksfelt, man jobber selvstendig og blir nødt til å tenke selv. Man blir veldig god på de fagområdene man jobber med, faktisk på samme nivå som mange advokater man møter, sier hun.

Hun minnes også året i JURK som hektisk, men forteller at hun fikk gode venner som hun fortsatt har kontakt med.

Toril forteller oss at man kan mye om temaer som andre jusstudenter ikke kan like mye om når man er ferdig som saksbehandler i JURK. Hun forteller at erfaringen ga henne en stor fordel da hun søkte sin første jobb på Stortinget. Avslutningsvis spør vi hvem som bør søke jobb i JURK. Til dette svarer hun: «absolutt alle!»

Søknadsfristen til JURK er 1. oktober! Sjekk ut JURK.no for mer informasjon om hvordan man søker.

Hvordan er det å jobbe i Jussbuss?

Wed, 30 Sep 2020 14:51:00 GMT

Tekst: Christoffer Salnes Gundersen, medarbeider i Jussbuss

Har du lyst til å jobbe med juss i praksis? Kunne du tenkt deg å kjempe for mannen og kvinnen i gata? Er du en engasjert og motivert person? Da kan Jussbuss være noe for deg.

Saksbehandling
Jussbuss er et studentdrevet rettshjelptiltak som hjelper klienter med rådgivning og bistand i deres juridiske spørsmål og problemstillinger.

Vi er delt inn i fire grupper på Jussbuss. Vi har henholdsvis; husleie- og gjeldsrettsgruppen, sosial-, arbeid- og trygderettsgruppen, fengselsrettsgruppen og utlendingsrettsgruppen. Dette er rettsområder med et stort rettshjelpsbehov.

I Jussbuss får man muligheten til å ha egne klienter. Vi tar imot saker, innhenter faktum og gir juridisk rådgivning. I noen saker tar vi det enda et steg videre, ved å for eksempel bistå klienten i domstollignende organer, som Finanklagenemda, Forliksrådet, Husleietvistutvalget eller Trygderetten. Vi kan også bistå våre klienter med å klage på avslag eller gå inn i forhandlinger med motparter.

I vår saksbehandling møter vi mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Klientgruppen vår faller ofte mellom to stoler. De kvalifiserer ikke til fri rettshjelp, og de har heller ikke råd til å få den juridiske hjelpen de har behov for. De har derfor ingen andre steder å søke hjelp enn Jussbuss eller andre rettshjelptiltak. I Jussbuss vil du hjelpe noen som virkelig trenger det. Det er utrolig givende å vite at man kan utgjøre en stor forskjell i noens liv.

Rettspolitikk
En annen viktig del av vårt arbeid er å jobbe rettspolitisk. Vi jobber ikke bare med å gi hjelp innenfor rammene av dagens regelverk, vi jobber også med å endre rettstilstanden.

Hver gruppe innad i Jussbuss har egne rettspolitiske prosjekter, hvor vi taler for våre klienters interesser. Gjennom vår saksbehandling får vi innblikk i hvor og hvordan rettstilstanden gir uheldige virkninger for våre klientgrupper. Der en advokat må stoppe opp, og si at hen ikke lenger kan gi hjelp, tar vi saken et skritt lenger og forsøker å endre reglene til det bedre for våre klienter.

Jeg jobber i Husleie- og gjeldsgruppen. Ett av våre rettspolitiske prosjekter er finansavtaleloven, hvor vi blant annet arbeider for en bedre beskyttelse av svindelofre ved BankID-svindel. Vi håper å nærme oss en faktisk endring på dette feltet. Men før den tid: Vær forsiktig med kodebrikken din og ditt personlige passord!

I arbeidet med ny finansavtalelov har vi blant annet svart på høringer, deltatt på møter med politikere på Stortinget, skrevet artikler, arrangert debatter og foredrag mm. Det er bare fantasien som setter grenser for hvordan man kan drive rettspolitisk arbeid.

Etter å ha jobbet i Jussbuss sitter man igjen med spesialkompetanse innenfor sitt fagfelt. Jussbuss som organisasjon blir ansett som en seriøs aktør i samfunnsdebatten. Det er spennende å være en gjeng studenter, med faktisk påvirkningskraft over hvordan rettsreglene i samfunnet bør være.

Arbeidsmiljø
I Jussbuss blir man en del av et godt arbeidsmiljø som består av engasjerte og motiverte jusstudenter. Men Jussbuss er ikke bare jobb!

I løpet av semesteret gjør vi masse hyggelig og sosialt sammen. Som medarbeider i Jussbuss blir man en del av en stor Jussbuss-familie. Det er ikke uvanlig at tidligere «bussere» blir med på fester og andre sosiale sammenkomster. Dette gir en god mulighet til å bli kjent med, og bli en del av, et større miljø hvor man kan knytte bånd på tvers av studieår.

Hørtes dette interessant ut? Hvis du er en motivert og engasjert jusstudent som ønsker nye erfaringer og muligheten til å utgjøre en forskjell for våre klienter, send oss en søknad innen 1. oktober!

Send søknad, CV, karakterutskrift til leder@ jussbuss.no innen 1. oktober. Søknad mm. kan også sendes til Jussbuss v/daglig leder, Skippergata 23, 0154 Oslo (merk konvolutten «Søknad»).

– Miljøet er større enn oss selv

Tue, 29 Sep 2020 13:26:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Johanne Kristiansen

Universitetet i Bergen har de siste årene anlagt et større klima- og miljøfokus med klare mål for fremtiden. I forlengelsen av dette har universitetet opprettet bærekraftspiloter, studentpraktikanter med fokus på UiBs bærekraftsatsning. Men klarer UiB å bli klimanøytalt innen 2030, og hvordan skal de oppnå dette? Hva har blitt gjort allerede? Injuria tok en prat med bærekraftspilot. Hibaq Abdi Mohamed om UiB som Miljøfyrtårn og en grønnere fremtid for universitetet.

– Klimatiltak er ikke bare en dugnad for oss selv, men også de videre kullene som kommer etter oss, sier Hibaq Abdi Mohamed.

Klima- og miljødebatten har vært i vinden i flere tiår allerede, med blant annet opprettelsen av Brundtlandkommisjonen i 1983 og rapporten Vår felles framtid fra 1987. Rapporten rettet fokus mot miljøvern som overordnet mål og prinsippet om bærekraftig utvikling. Dette prinsippet har i senere tid fått sterkt gjennomslag, blant annet i FNs bærekraftsmål. Selv om miljøfokuset har hatt grobunn lenge, er det først i nyere tid at vi i større grad har stått ovenfor mer følbare konsekvenser som følge av klimaendringene vi er vitne til.

- Det blir til stadighet viktigere med et felles ansvar for miljøet, da en liten tue kan velte et stort lass. I kampen om å redusere klimaavtrykk har derfor UiB gått foran og engasjert seg for å arbeide mot et klimanøytralt universitet, sier Mohamed.

Rollen som bærekraftspilot
Én av Hibaqs hovedoppgaver som bærekraftspilot er å fungere som et bindeledd mellom studentene og fakultetene. På den måten vil hun kunne videreformidle hva studentene selv ønsker av universitetet, samt påse at UiBs mål og budskaper når ut til dem.
– Det er mange arrangementer når det kommer til miljøet, slik som SDG-konferansen (Bærekraftskonferansen i Bergen, red. anm.) som studentene ikke nødvendigvis får med seg fordi det ikke er en tydelig kanal for det, forteller Hibaq.

Mer spesifikt er derfor de fem bærekraftspilotenes oppgave å stelle i stand arrangementer og skape nye plattformer for studentene slik at de kan engasjere seg for miljøet. Motivasjonen for arbeidet fant Hibaq i at hun fikk muligheten til å gjøre noe nytt for klimaet.
– Jeg vil beskrive meg selv som en ganske livlig person og synes det er hyggelig å være i kontakt med andre mennesker. Som bærekraftspilot lærte jeg nye ting, samtidig som jeg fikk bidra til miljøet så godt jeg kunne med mine evner og egenskaper, sier hun.

Går i bresjen for studentene
Hibaq mener det er helt nødvendig for universitetet å ha egne bærekraftspiloter med fokus på klima og miljø.
– UiB jobber med studenter hver dag, og de fleste tiltakene de iverksetter er på vegne av eller for oss studenter. Da er det viktig med representanter for å kunne skape et ansikt utad hvor man viser at studentene også sitter med muligheten til å kunne påvirke. UiB viser gjennom oss bærekraftspiloter at de tar miljøet på alvor, sier hun.
Hibaq har inntrykket av at det snakkes mer om miljø blant studentene dersom man har kjennskap til noen som er bærekraftspiloter.
– Man blir mer interessert i hva som foregår når det er studentene selv som står i fokus og sprer informasjonen. Alle vet at klima og miljø er viktig, men det å se at studenter på eget fakultet holder på med dette, gjør at man blir mer engasjert, tenker jeg.
Hibaq mener at Universitetet i Bergen går foran på en god måte i klimakampen.
– At UiB ble sertifisert som Miljøfyrtårn i 2016 viser at universitetet har hatt et gjennomgående arbeid med å gjøre institusjonen så miljøvennlig som mulig. Man ser at UiB har jobbet med dette, ved at de ved innkjøp av materialer har valgt det mest miljøvennlige alternativet, og at de har begynt å kildesortere. Nå arbeides det også med en egen reisepolicy, sier hun.

Et tosidig klimaansvar for UiBs miljøtiltak
Ifølge Hibaq gjenspeiles ikke UiBs klimaansvar bare ved universitetets rolle som statlig institusjon. Det blir også et spørsmål om hvilket ansvar studentene ønsker at UiB skal ta.
– Målet om et klimanøytralt universitet innen 2030 er et hårete mål ingen har pålagt UiB. De har selv ønsket å ta ansvar. Man kan se det slik at UiB har et ansvar for å bli mer klimavennlig som følge av menneskene de har ansvar for å utdanne. Min personlige mening er at jeg som student forventer at institusjonen jeg studerer ved gjenspeiler de verdiene jeg har, herunder også innen miljødebatten, forteller hun.
– UiB skal forsøke å få på plass mer digital møtevirksomhet for å redusere det helhetlige CO ₂ -utslippet, uten at dette skal gå utover studentene og den essensielle undervisningen.
Videre har UiB et ønske om å videreutvikle solcellepaneler, som blant annet er på plass på taket til det odontologiske fakultet og gir strøm til resten av bygget.

I tillegg informerer Hibaq om at det har kommet automatiske lys på lesesalene på jussen som slår seg av når det ikke er folk på rommene, hvilket sparer mye strøm.

2030-målet: En felles klimadugnad
Hibaq mener målet om et klimanøytralt universitet er mulig å nå.
– Selv om det er et omfattende mål, blir slike mål nådd så lenge folk har en lyst og vilje til å oppnå dem. Her kommer vi som bærekraftspiloter inn. Vi skal få både studenter og ansatte på UiB til å forstå at miljøet er noe vi må ta ansvar for. Dette er større enn oss selv. Jeg uteksamineres i 2023, men jeg må vite at det jeg gjør i dag, at jeg kildesorterer i kantinen for eksempel, ikke bare påvirker fakultetet mitt, men også UiB som en samlet utdanningsinstitusjon. For å kunne nå målene må man ha økt bevissthet rundt dette.
Bærekraftspilotene jobber derfor aktivt med å spre informasjon for å få alle med på laget.
– Det hjelper ikke at det er en liten gruppe i administrasjonen som vil kjempe for miljøet, eller at vi som bærekraftspiloter er aktive på Instagram. Hva som hjelper er at vi kombinerer de ulike tiltakene sammen og får med oss medstudentene, sier hun.

Fremtidens studiehverdag
Med ytterligere klimatiltak i stadig utvikling er det nærliggende å spørre hvordan studenttilværelsen vil kunne bli i fremtiden. Hibaq mener at studiehverdagen per nå ikke ser ut til å by på store omveltninger.

– Man ser at det settes inn tiltak som eksempelvis bysykkel like ved fakultetene, slik at studentene kan benytte mer miljøvennlige fremkomstmidler for å komme seg til lesesalen. Selv om kollektivtransport er bra, er sykkel enda bedre for miljøet. Jeg tror det vi kommer til å oppleve som størst endring gjelder reisepolicy. Men generelt er mange av tiltakene allerede gjennomført. Det er informasjonen tilknyttet tiltakene som må bedres, slik som kildesorteringskampanjen. Dette må i større grad bli synlig for studentene.
Hibaq er av den oppfatning at klimatiltakene vil kunne bli følbare i nærmeste fremtid.
– Tiltak blir iverksatt fortløpende, så man må henge med. Selv om det er mye som ikke er avklart ennå, kommer de tiltakene som allerede er iverksatt, slik jeg ser det, til å bare bli bygget videre på. Vi må hele tiden finne ut hvordan vi kan jobbe med det vi har. Det er ti år til vi skal nå målene. Hvis man ser på utviklingen innen klima og energi bare de siste ti årene, har vi ting i dag vi aldri hadde trodd skulle eksistere for ti år siden. Jeg tror også at ulike måter å nå målene på blir til mens vi går. Det blir en spennende reise å være med på.

Klima inn i pensum og rettsapparatet
Per nå er det bare ett valgfag på Dragefjellet med klima som fokusområde, JUS271-2-C (International and comparative Energy and Climate Law). Hibaq uttrykker at det blir interessant å se hvordan dette stiller seg etter UiBs studiereform.
– Man ser allerede på fagene man har hatt at miljø får en stadig mer fremtredende rolle. Jeg tror miljø bare kommer til å implementeres i flere fag med tiden. Dette skyldes ikke UiBs prioriteringer alene, men rettsutviklingen. Gjennom hele rettsapparatet begynner miljø å få en større betydning for de rettsspørsmål som reises, avslutter hun.

Noen av UiBs klimamål

Kilde: «Klimanøytralt UiB – ambisjoner og tiltak», Universitetsstyret, styresak 109/19, 10.11.2019, s. 6

Årets Raftopris går til Egyptian Commission for Rights and Freedoms

Thu, 24 Sep 2020 12:45:00 GMT

Tekst: Inga Marie Tronsaune

I en sal i Raftohuset på adressen Menneskerettighetenes Plass 1 ble det i dag kunngjort at Raftoprisen 2020 går til Egyptian Commission for Rights and Freedoms for sin motstand overfor regimet i Egypt.

Professor Thorolf Raftos minnepris for menneskerettigheter er en pris som årlig deles ut til en enkeltperson, gruppe eller organisasjon som arbeider for å fremme menneskerettigheter. Prisen deles ut hver høst på Den Nationale Scene i Bergen, og inkluderer en pengesum på 20 000 dollar.

ECRF ble grunnlagt av Mohamed Lotfy og Ahmed Adballah i kjøvannet av statskuppet i Egypt i 2013. Siden den gang har organisasjonen vokst til et team på 50 ansatte advokater og researchere, og 1000 frivillige.

Gruppen «dokumenterer, rapporterer og skaper bevissthet om de alvorlige krenkelsene av menneskerettigheter i og utenfor Egypt og gir juridisk hjelp til ofre for brudd på menneskerettighetene», heter det i Raftostiftelsens begrunnelse.

Injuria har pratet med leder av Raftostiftelsens studentgruppe, Anne Noddeland. Som leder av studentgruppen, har hun også sittet i komiteen som har valgt mottakeren av årets pris.

– ECRF mottar prisen i år fordi de gjør et utrolig viktig arbeid i Egypt, i en situasjon som er ekstremt krevende. De bruker rettsvesenet og de få fungerende institusjonene i Egypt på en måte som er harmløs, men som krever mye av dem. De setter sine egne liv i fare hver eneste dag. Deres arbeid utgjør et fyrtårn av håp for menneskerettighetene og for andre menneskerettighetsforkjempere i Egypt, sier hun.

Hæren i Egypt overtok kontrollen over staten i 2013, og siden den gang har menneskerettighetssituasjonen blitt ytterligere svekket. Nå er situasjonen verre enn noen gang, ifølge Raftostiftelsen.

Stiftelsen skriver også i sin begrunnelsen at regjeringen, siden 2013, ofte har gjort seg skyldig i tvungne forsvinninger og massearrestasjoner hvor ofrene deretter blir holdt innesperret under elendige forhold i overfylte fengsler uten tilgang til forsvarlig medisinsk behandling.

Anne forteller videre at myndighetene i Egypt erklærte unntakstilstand i april 2017 som konsoliderte det autoritære regimet og undergravde rettssikkerheten. Egypterne har levd i unntakstilstand de siste 3 årene, og grunnen til at ECRF mottar prisen nå er, ifølge Anne, at menneskerettighetsbruddene i Egypt nå rett og slett har blitt for grove til å ignorere.

– Nå er det 10 år siden den arabiske våren. Dette har vært en tid med mye håp og forventninger. Når situasjonen er blitt slik som den er nå, er det viktig å sette søkelyset på Egypt for å stille dem til ansvar for de grove menneskerettighetsbruddene. Vi mener det er viktig at det internasjonale samfunnet stiller krav til Egypt om at få en slutt på disse grusomme menneskerettighetsbruddene, sier hun.

Det som gjør at ECRF skiller seg fra andre grupper og enkeltpersoner som også kjemper for menneskerettighetene i regionen er, ifølge Anne, måten de benytter seg av institusjonene og rettsvesenet på, i tillegg til arbeidet de gjør med å dokumentere menneskerettighetsbruddene.

– De jobber mye med å fremme ofrenes sak i rettsvesenet. I tillegg dokumenterer ECRF menneskerettighetsbruddene, og sprer dette via sosiale medier. Rapportene og dokumentasjonen som ECRF har utarbeidet har blant annet blitt henvist til av Amnesty, The Guardian og Al Jazeera.

Gjennom blant anent krisetelefoner og sin «Stopp tvungne forvinninger»-kampanje har ECRF i løpet av 5 år dokumentert 2723 tilfeller av tvungne forsvinninger. Ifølge Raftostiftelsens begrunnelse, har ECRFs dokumentasjon av dette også ført til at flere ofre har kommet til rette.

Ved å tildele ECRF denne prisen innleder Raftostiftelsen et varig samarbeid med organisasjonen.

– Når man mottar Raftoprisen, inngår man et varig «vennskap». Man blir en Raftofamilie, og en del av et team. Rafto har flere ansatte på huset som jobber med å støtte deres arbeid videre, ved å bevisstgjøre rundt deres sak, og få saken frem i flere internasjonale institusjoner og organer, sier hun.

Anne nevner også at hun anbefaler Raftostiftelsens studentgruppe på det varmeste til alle som er engasjert i verden rundt seg og i menneskerettigheter, og at dette er en fin måte å bli kjent med folk fra mange forskjellige studieretninger på.

– Det er utrolig gøy å være student i Raftostiftelsen. Man har så mye ansvar og så mye å si, og de som jobber på huset her tar så godt vare på studentene. Det er et prosjekt som er både gøy og meningsfullt, sier hun.

Raftoprisen deles ut den 8. november på Den Nationale Scene.

Debatt: Mer praksis gir en konkurransedyktig utdanning

Wed, 03 Jun 2020 20:33:00 GMT

Av Jonas Nikolaisen og Daniel Lyngseth Fenstad
Kandidater til fakultetsstyret ved Det juridiske fakultet

I løpet av de siste månedene har vi sett en voldsom endring i arbeidsmarkedet. Mange står uten jobb og går en svært usikker fremtid i møte. Det gjelder også svært mange nyutdannede, som nå må konkurrere med mange flere søkere enn vanlig.

Senest forrige uke uttrykte statsrådene Guri Melby (V) og Henrik Asheim (H) bekymring for de langsiktige, uoversiktlige følgene for unge under utdanning.

Koronakrisen har vist hvor viktig det er at utdanningene våre er konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. Ved Det juridiske fakultet har det imidlertid blitt fokusert for lite på dette.

Det vil vi gjøre noe med. En av våre tre hjertesaker ved årets fakultetsstyrevalg på Dragefjellet er derfor mer praksis i jussutdanningen.

De siste årene har vi som studentpolitikere blant annet vært med på å utforme UiBs handlingsplan for samarbeid med arbeidslivet, handlingsplanen for styrking av læringsmiljøet og handlingsplanen for forskningsinfrastruktur. Dette er tre sentrale styringsdokumenter som alle på hvert sitt vis berører praksismuligheter i studiet, men de er lite verdt om de ikke følges opp i virkeligheten. Det har vi tenkt å gjøre.

Aldri før har det vært så tydelig at vi jusstudenter trenger praktisk erfaring for å konkurrere på arbeidsmarkedet. Med studiereformen og det kommende arbeidet til arbeidsgruppen som skal utrede utformingen av femte studieår har vi nå muligheten til å få inn mer praksis. Det blir en viktig oppgave å sørge for riktig bruk av midler slik at det opprettes et praksisfag som kommer alle studentene til gode.

Vi vil derfor be fakultetsstyret og arbeidsgruppen se til Tromsø, hvor alle studenter på fjerde avdeling har obligatorisk praksis i fire uker med etterfølgende mappevurdering. Praksis som valgfag vil dessuten kunne bidra til å redusere karakterpresset, siden studentene får mulighet til å få samle praktisk erfaring også utenfor arenaer som for eksempel Arbeidslivsdagene.

Mange jusstudenter skal rett ut i et arbeidsliv hvor vi møter komplekse og alvorlige problemstillinger som berører mennesker i sårbare livssituasjoner. I dag kan en jusstudent forlate Dragefjellet etter fem år med knapt noe annen praktisk erfaring enn oppgaveskriving. For et profesjonsstudium som skal utdanne fremtidens jurister er det for dårlig.

Fakultetsstyret må derfor raskt se på ulike måter å implementere mer praksis i utdanningen, enten som valgfag, som en del av de obligatoriske fagene eller på andre måter. Helst ser vi at praksis blir tilgjengelig for alle studentene. Det vil tjene både oss jusstudenter og samfunnet som helhet.

Vi mener mer praksis i jussutdanningen vil gjøre studentene mer attraktive i arbeidsmarkedet og bedre rustet for de utfordringene som kommer. Derfor håper vi også på din tillit ved årets fakultetsstyrevalg på Dragefjellet.

– Det kan være tungt for studentene å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til

Mon, 25 May 2020 13:19:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse

Studiehverdagen slik vi kjenner den ble snudd på hodet 12. mars da all undervisning på det juridiske fakultet ble gjort digital som følge av Covid-19. Injuria har derfor tatt en prat med Tande, «digitalkongen» på fakultetet, om hvordan omstillingen har påvirket studentene både faglig og sosialt.

Ved å trykke på intervjulenken inn til Zoom blir jeg møtt av verdensrommet som en slags Green Screen-bakgrunn med Tande plassert i sentrum, og her er det sikkert rom for mange metaforer. Studenter på tredjeåret er nå vant med å se emneansvarlig i Metode II slik etter en rekke webinarer og ukentlig Tid med Tande. For Tande er en av underviserne som har tilbudt et bredt utvalg av digitalt undervisningsmateriale i vår nye, hjemmebaserte studenthverdag.

Nye løsninger
I likhet med videointervjuet har de fleste digitale løsningene «i disse korona-tider» foregått på Zoom. Plattformen har gjort det mulig for de kursansvarlige å opprettholde storgrupper og arbeidsgrupper i stor grad. I tillegg har studenter på fjerdeåret fått tilgang til videoer på Mitt UiB hvor de enkelte seminaroppgavene gjennomgås, kan Tande fortelle.
– Det har vært imponerende at UiB og fakultetet har klart å stable det på beina på så kort tid. Zoom var ikke noe vi hadde fra før, og det har vist seg å være et viktig verktøy for undervisning og kommunikasjon med studentene. Vi har også brukt videoopptak av tidligere forelesninger på alle kurs, og lagt disse ut til studentene, i tillegg til annet digitalt materiale som videoopptak av diskusjoner. Dermed har vi nytt godt av den store digitale innsatsen vi har gjort tidligere, og det har ikke blitt en så stor omstilling som det ellers kunne ha blitt, meddeler han.
Tande har likevel inntrykk av at det ikke akkurat blir mindre arbeid for de kursansvarlige.
– Det kan være krevende å omstille seg fra ordinær undervisning til det heldigitale, og finne ut av hva som fungerer og ikke.

Gode mottakelser fra studentene
Som kursansvarlig i Metode II opplever Tande at de digitale løsningene har fungert bra for både studentene og han selv.
– Jeg føler jeg har hatt en ekstra unnskyldning for å treffe studentene oftere. Det har vært et ekstra behov for sosial kontakt i dagens situasjon. Jeg har vel utnyttet dette sånn at jeg kunne få inn enda mer faglig innhold i kurset. Studentene har virket veldig mottagelig for både det sosiale og faglige via Zoom, sier han.
Tande har satset stort på å gjennomføre webinarer med behandling av ulike tema på kurset. Samtidig har studentene fått anledning til å stille spørsmål, få svar og kommunisere på andre måter gjennom det digitale responssystemet Socrative, der studentene kan stille Tande spørsmål.
– Ifølge en opptelling på Jodel har jeg hatt 12 webinarer, noe jeg synes har fungert veldig bra. Selv om jeg har hatt Tid med Tande også i kursversjonen uten korona-tiltak, har dette vært et godt supplement til, og delvis erstatning for, annen undervisning. Tilbakemeldingene har bare vært gode og jeg synes selv det har vært inspirerende å ha ekstra mye kontakt med studentene. De har vært veldig aktive på Socrative under webinarene, og enda mer aktive enn det de pleier å være i den ordinære undervisningen, sier han.
For Tande har bare gode ting å si om den studentgruppen jusstudentene i Bergen representerer.
– De er generelt veldig motiverte og engasjerte sammenlignet med de fleste andre studenter. Jusstudentene har mye energi og positivitet. Det å være en del av et slikt miljø er inspirerende både faglig og personlig. Selv om en må unngå for mye lovprising av studentene slik at de ikke blir for høye på seg selv, er det en realitet at mange av de andre fakultetene og underviserne virkelig misunner våre studenter på grunn av deres motivasjon, dyktighet og innsatsvilje, sier Tande.

Å tilpasse seg den nye studenttilværelsen
Selv om overgangen til digital undervisning ser ut til å fungere bra så langt, mener Tande det er først på eksamenssensuren at det vil bli flere konkrete pekepinner på hvordan studentene har klart å tilpasse seg endringene.
– Så vidt jeg kan se fra arbeidsoppgavene og den obligatoriske kursoppgaven i Metode II synes jeg det virker som at studentene klarer seg bra. Samtidig har mange studenter gitt uttrykk for at det er tungt å sitte for seg selv og arbeide uten det fellesskapet de er vant til. Det er klart at dette påvirker studiesituasjonen, men dette er noe vi som kursansvarlig er klar over og tenker gjennom når vi legger opp undervisningen og utformer eksamen. Det er viktig å kunne tilby studentene et undervisningsopplegg som gjør at de ikke bare blir sittende alene, også av pedagogiske hensyn.
Tande har inntrykk av at underviserne har lykkes med å gi studentene faglig påfyll også over internett.
– Alle de emneansvarlige på vårt fakultet har vært på ballen så langt og gitt studentene et godt tilbud. Selv om det er mulig at det har blitt litt mye Tande i digital versjon på mitt kurs, smiler han.

Mentalt krevende
Blant studentene oppstod det særlig i den umiddelbare overgangen til en ny situasjon bekymringer knyttet til gjennomføring av undervisningen, hjemmeeksamen i stedet for vanlig skoleeksamen, og at en ikke hadde tilgang til sitt vanlige sosiale miljø.
– Mange har gitt uttrykk for at de savner fakultetet og at det er tungt å sitte alene. Man blir litt «kokko» av å være så begrenset sammenliknet med det man er vant med. Hovedinntrykket mitt fra Metode II er at kurset har fungert faglig og pedagogisk i denne situasjonen, men det har vært en mental og sosial belastning for en del av studentene, forteller Tande.

På lag med studentene
Tandes ulike studietilbud til studentene på fakultetet har vært svært populære, og ulike digitale virkemidler er hyppig brukt på Metode-kurset. Å strekke seg langt for å yte ekstra ovenfor studentene er ikke en selvfølge, men noe Tande gjør med glede.
– Jeg tror jeg er kjent for å gjøre alt for at studentene skal lykkes og det ønsker jeg denne gangen også. Vanligvis har Tid med Tande utenom korona-tider blitt gjennomført inntil studentenes interesse og behov dabber av, mens på vårens kurs har interessen for en faglig og sosial møteplass vært der hele tiden. Da har jeg et ekstra stort ønske om å stille opp for studentene.
Tande mener det er særlig viktig å være der for studentene når mange følger seg ensomme og isolerte.
– Flere studenter har gitt uttrykk for at webinarene har vært et høydepunkt i tilværelsen, også sosialt. Det er jo greit for studentene å ha noe fast de kan forholde seg til, når det er så mye usikkerhet ellers.
Gjennom digitaliseringen har Tande erfart en mer aktiv deltakelse i læringen fra studentene.
– Jeg opplever at flere studenter deltar i undervisningstilbudet nå når det er anonymt å stille spørsmål og gi svar underveis. Det har blitt stor aktivitet fra studentenes side, med mange gode spørsmål, innspill og svar. Faktisk synes jeg kurset har vært bedre enn noensinne sånn sett. Det har blitt langt mindre pågang på Edublogs enn vanlig dette semesteret. Det kan tyde på at webinarene har overtatt som spørsmåls- og diskusjonsarena. Det er en ekstra grunn til å følge det opp. Som undervisere ønsker vi jo aktiv læring for studentene fremfor passiv, sier Tande.

Digitaliseringens innvirkning på læringsutbyttet
Tande har arbeidet med å utvikle digitale løsninger siden 2011. I 2014 var Metode II-kurset heldigitalisert i den forstand at studentene kunne se hele kurset i korte trekk på forhånd og dermed forberede seg. Dette er bare en av flere måter økt digitalisering kan gi nye muligheter. Siden gikk Tande til dels bort fra denne løsningen fordi en del studenter ble for fokusert på det innledende materialet, og ikke beveget seg så dypt inn i det øvrige kursinnholdet. I stedet ble det gjort ulike videoopptak som behandlet mer avanserte problemstillinger knyttet til juridisk metode.
– Man kan bruke digital undervisning til å gå en god del dypere enn ved den tradisjonelle undervisningen. I tillegg vil digitale responssystemer kunne gi foreleseren en mye bedre forståelse for hvordan studentene ligger an i faget, og en mye mer umiddelbar kommunikasjon mens undervisningen foregår, forteller han.
– I tillegg får man lettere kontakt med studentene og kan tilpasse undervisningen til å bli mer relevant ettersom studentene gir tilbakemelding på hva de ønsker til enhver tid. Det er for øvrig viktig å huske på at innlevering av arbeidsoppgaver og obligatoriske kursoppgaver med tilhørende kommentering også er en del av den digitale undervisningen. Så totalpakken er bra, men forskning viser at det er ønskelig med en blanding av både tradisjonell og digital forelesning for å oppnå best mulig resultat, sier han.
Samtidig kan det være en utfordring å skulle finne frem til digitale løsninger som passer med studieordningen.
– Dette har gjort at jeg flere ganger har latt være å legge ut videoer jeg allerede har laget, fordi jeg har sett at studentene allerede har kommet til et punkt der de ikke lenger har bruk for materialet.

Digitalisert undervisning mer utfordrende enn det tradisjonelle opplegget
Selv om det kan synes lett med digitalt undervisningsmateriale, forsikrer Tande om at planleggingen og gjennomføringen kan være vanskelig.
– Du har det tekniske elementet å forholde deg til. For eksempel tar studioproduksjonene mye tid, samtidig som det kan være vanskelig å finne de riktige teknologiske plattformene. Det kan også være en utfordring å få samlet folk dersom det skal gjøres opptak med flere involverte. Dette blir ofte mer utfordrende enn der underviseren opererer for seg selv på den tradisjonelle måten. Dessuten, dersom du ikke gjør det digitale skikkelig fremstår du lettere som en idiot på opptakene i lang tid etterpå, sier han lattermildt.
Et ytterligere hinder for digitalisering kan være kompetansen og de etablerte vanene til underviserne.
– Vårt fakultet ligger klart i forkant på UiB med hensyn til digitalisering, men det digitale er også en stor bøyg for en del av underviserne. Det er ikke alle som kaster seg på den digitale bølgen, selv om de er relativt unge. Folk er ikke nødvendigvis så veldig teknisk kompetente, samtidig som de har blitt vant til den vanlige undervisningen. Da kan det å utarbeide et mer omfattende digitalt opplegg bli vanskelig og tidkrevende, sier han.

Bestått/ikke bestått sin innvirkning på motivasjonen
Nylig ble det vedtatt at samtlige av vårens obligatoriske emner omgjøres til hjemmeeksamen med vurderingsformen bestått/ikke bestått. Den nye innføringen er noe Tande mener vil kunne lette på trykket for studentene.
– Det positive er åpenbart at det blir mindre press og stress. Mange studenter opplever nok for første gang at de kan konsentrere seg om læringsprosessen, uten å bekymre seg for karakteren i den andre enden. Bestått/ikke bestått gir også mindre belastning for studentene i en allerede krevende situasjon. Studentene har dessuten forskjellige arbeidsforhold og forskjellig teknisk utstyr. Da er det viktig at slike variasjoner ikke får virke inn på karakterene, og det blir da mer rettferdig med bestått/ikke bestått.
Samtidig har medaljen en bakside.
– Ulempen er at karakterer ser ut til å være en motivasjon til å arbeide ekstra godt og grundig med det faglige for mange. Man risikerer at studentene legger mindre innsats i kurset fordi de er mer opptatt av å bestå enn å prestere maksimalt. Det er egentlig bare alminnelig psykologi, nær sagt. Ideelt skulle studentene vært mest opptatt av læringen fremfor karakterene, men det blir lett utopisk. Karakterene gir motivasjon og gjør også at mange studenter lærer bedre, sier han.

«Den guddommelige gnist»
I den utfordrende tiden vi er i nå synes mye kanskje meningsløst og vanskelig. Derfor er det ikke så rart at noen studenter kjenner på at Tandes berømmelige guddommelige gnist er noe svakere sammenliknet med tidligere. Tande har likevel noen beroligende ord til studenter som kjenner at de sliter.
– Jeg tror det viktige er å engasjere seg i eget velbefinnende, at en har gode rutiner og ikke blir for mye «The Shining» hvor man går på veggene på grunn av isolasjonen. I stedet for bør man prøve å lese litt systematisk hver dag og forsøke å benytte bestått/ikke bestått til å lese uten det samme presset.
Videre føler Tande for en viss korrigering.
– Jeg begynte Metode II-kurset med et klipp fra «The Dark Knight Rises», som handler om at man skal møte sin egen frykt for å få frem det beste i seg selv. Det passer imidlertid kanskje best når det er karakterer i et fag. Metaforen ble litt ødelagt med bestått/ikke bestått. Nå blir innretningen heller litt mer buddhistisk, tror jeg, ved at man må forsøke å finne ro og balanse i seg selv, og engasjere seg i fagene for å få dypere forståelse uten tilstedeværelsen av frykt.
Samtidig tror Tande frykten kan være en god motivator.
– Det er kanskje derfor noen mister den guddommelige gnisten i dagens situasjon. De får ikke Batman-øyeblikket hvor de møter frykten, og får en ekstra innsatsvilje. Det er vel heller andre former for frykt som gjør seg gjeldende i disse tider, sier han.
Tande er likevel klar på at engasjement og interesse er bakgrunnen for hans egen gnist.
– Man må finne noe man bokstavelig talt brenner for og som man synes er givende i seg selv. Jeg mener juridisk metode kan være et fantastisk utviklende fag, selv om noen studenter mener Metode II-kurset er et enkelt fag som man bare trenger å lese på den siste tiden før eksamen. Det er nok riktig at det er et lettere fag å få oversikt over enn en del andre fag, men samtidig er metode et fag hvor en kan få en stadig dypere forståelse resten av sitt juridiske liv. Slikt sett kan man begynne med en liten gnist nå i studietiden, og la det utvikle seg til en flamme senere i karrieren.

Grep sjansen og oppfylte guttedrømmen

Mon, 25 May 2020 10:40:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Privat

Én uke etter at Marcus Ullebø ble permittert fra deltidsjobben, hadde han startet sitt eget transportfirma Smart Trans AS. — Det var jo å satse, men det er utrolig gøy, sier han.

Tanken på å starte egen bedrift var langt fra ny. Allerede på ungdomsskolen var svaret til rådgiveren klart: Han ville starte en bedrift. Hvilken type bedrift det skulle være, visste han ikke. Men han ville bygge opp noe.
— Jeg tror mye av det handler om å ha ansvar for noe man kan utvikle videre. Akkurat hva det er, er egentlig underordnet. Det kan være en Rema 1000, et advokatfirma, et transportfirma eller noe helt annet. Det er klart det er viktig at det er noe man trives med, men det vet jeg gjerne ikke hva er ennå. Det jeg vet, er at uansett hva jeg finner interessant, så vil jeg drive bedriften selv.

Drømmen lever ennå, med andre ord.

At det var en pandemi som skulle sparke drømmen over i virkeligheten, var heller tvilsomt en del av ungdomsskoleelevens planer.

Telefonen fra sjefen på brillebutikken førte til flere ting. Et solid inntektstap, en følelse av å bli sviktet som skattebetalende student, unormalt mye fritid og ikke minst en uant mulighet.
— Nå hadde jeg ikke lenger noen unnskyldning overfor meg selv for å vente. Det var bare å prøve.

Aksjeselskap ble opprettet og varebil ble kjøpt på auksjon. Domenenavn ble kjøpt, nettside bygd, bedriftskonto opprettet og forsikringer underskrevet. All kunnskapen han hadde bygd seg opp om entreprenørskap og regnskap kom endelig til nytte. Det var jo dette han skulle.

At det var transportfirma han skulle drive, var riktig nok et resultat av flere tilfeldigheter. En barndom på Østlandet med familie og venner på Vestlandet, har gitt Marcus et høyt antall timer i bil. Strekningen over fjellet kan han enda utenat.

Fordelene med å drive transportfirma i denne situasjonen var i tillegg mange. Investering og planlegging av overkommelig, og driften kunne lett tilpasses ønsket arbeidsmengde. I tillegg var transportbransjen tilnærmet uberørt av koronasituasjonen.
— Det var ikke tiden for å åpne butikk eller restaurant. Mange starter også produksjonsbedrifter hvor de gjør noe de er flinke til. Jeg har ikke noe slikt talent. Kjøre bil, derimot, det kan jeg. Folk slutter ikke å flytte, holde på med hobbyer eller kjøpe bildekk på tvers av landet på grunn av korona. Jeg visste at transportbransjen ikke kom til å stenge.

En måned etter bedriften ble startet, har Smart Trans AS flere titalls tusen i omsetning. Henvendelsene er mange hver dag, og Marcus må ofte si nei til oppdrag. Det er begrenset hvor mye én mann og én bil kan frakte. I løpet av en vanlig uke kjører han som regel en gang fra Bergen til Oslo og tilbake igjen. I Bergen-området fyller han bilen med ting, før han kjører sørover mot Haugesund og Stavanger. Noe blir levert, noe nytt hentet. Varebilen er innom mange steder langs sørlandskysten før den kommer frem til Tønsberg, hvor foreldrene til Marcus bor. Overnattinger der gjør det mulig å kjøre lange strekninger for å levere. Varebilen blir igjen fylt opp i Oslo-området før turen går tilbake over fjellet. At timene i bil blir mange, plager ikke Marcus.
— Jeg har alltid likt veldig godt å kjøre bil, og det er en stor fordel nå. Det har nok å gjøre med at jeg ikke har noe problem med å være alene. I en bil en man mye alene, men det skjer samtidig ting hele tiden. Det er kanskje noe av den samme stimulusen man får når man er ung og spiller bilspill. Det er noe nytt som skjer på veien hele tiden. Fartsgrenser, fotobokser, biler man møter, nye adresser å finne frem til og nye steder å se. Jeg får sett mye, og jeg er bedre kjent i gatene i Stavanger enn en som er oppvokst i Bergen og Tønsberg egentlig har grunn til å være. Det er artig å bli så godt kjent med landet.

Med Tande på øret har bilkjøringen latt seg kombinere med studiet så langt. Jussen har også komt til nytte i flere deler av driften av bedriften, og særlig kontraktsrett, erstatningsrett har blitt aktuelt.
– Jeg tror erfaringen min med juss gjør meg veldig bevisst på hvordan jeg gjør ting. Da jeg startet bedriften visste jeg en del om hvilke situasjoner som kunne oppstå og hvordan jeg kunne forberede meg på det. Jeg tror jeg stiller sterkere til å drive egen bedrift etter tre år på jussen, rett og slett fordi tankesettet mitt har blitt litt endret. Jussen er virkelig overalt i livet, og gjennom studiet får man en form for livserfaring. Det var derfor jeg valgte å studere det. Jeg studerer det for min egen del, fordi jeg har lyst til å lære det og ikke på grunn av graden man oppnår. Så stiller jeg litt sterkere i livet, uavhengig av hva jeg velger å bruke det til.

Å ha mye å drive med utenom det faglige er ikke noe nytt for Marcus. En vanlig hverdag er fylt med opptil 50 % arbeid i brillebutikk og lederverv i Kontrollutvalget i Juristforeningen i tillegg til studiet.— 40 timer på lesesal i uken fungerer ikke for meg. Jeg sitter lite på lesesal, men tar ting relativ fort når jeg først leser eller ser forelesninger. Det gjør det nok mulig for med å ha tid til å gjøre mange andre ting ved siden av studiet. Det hender selvsagt at man føler at man har prioritert tiden sin feil, gjerne to uker før eksamen. Men den følelsen tror jeg de fleste får, uavhengig av hvor mye man egentlig har jobbet med skole. Jeg trives veldig godt med å ha mye å gjøre og får gjort mer når jeg er travel. Dersom jeg bare har en arbeidsgruppeoppgave å skrive i løpet av en uke, er det så vidt den blir skrevet. Har jeg derimot mye på blokken, går alt mye fortere. Når ting er interessant og givende, er det også artig å jobbe med.

Det å synes at noe er artig, er et nøkkelord for alt Marcus driver med. Han legger ned mye tid i prosjekter og sitter gjerne oppe til langt på natt, enten det er arbeid med Juristforeningen, bedriften eller valg av ballonger til morens 50-årsdag.
— Når jeg kommer inn i en sånn flyt, ser jeg ikke lenger på det som arbeid. Da er det bare gøy. Jeg kan sitte i mange timer og gjerne bli drittlei til slutt, men jeg har hatt det gøy mens jeg har holdt på. Jeg tror det er en viktig egenskap å kunne sette seg et mål, jobbe iherdig mot det og trives med det underveis. Man trenger en form for gevinst for å fortsette å drive med noe som krever mye tid, enten det er penger på konto, ære blant folk eller bare at man synes det er gøy i seg selv. Det å kunne drive en bedrift i seg selv er gevinst nok for meg, rett og slett fordi jeg synes det er så gøy å drive med det. Dersom bedriften går bra, er jo det bare et kjempepluss.

Selv om Marcus ikke legger skjul på den manglende begeistringen over støtteordningen for permitterte studenter, tror han situasjonen kan være en vekker for mange.
— Jeg tror mange i denne perioden kan ha blitt mer bevisst på at vi har svake grupper i samfunnet. Det pleier å føles fjernt når regjeringen bestemmer noe som gjør at enkeltgrupper får mindre penger. Nå har vi studenter selv blitt en slik gruppe som faller litt utenfor. Når man merker det på egen lommebok, får man øynene opp med en gang. Da merker man hvor store konsekvenser slike regler kan få for folk.

Holdningene til situasjonen, både blant folket, i politikken og i næringslivet, har vært betryggende, synes han.
— Jeg synes det er utrolig kult med bedrifter som nå bare snur seg rundt og bidrar. Bedrifter som vanligvis produserer alkohol, bestemmer seg for å begynne å lage Antibac fordi det er det Norge trenger. Bedrifter som produserer telt, snur om og produserer munnbind. Måten Norge har blitt bygd opp på kommer veldig til uttrykk nå. Uavhengig av om folk stemmer SV eller Frp, så har man en felles holdning som er betryggende å ha rundt seg, selv for en permittert student.

Til studenter med en litt annen og rar hverdag med litt ekstra tid, har han et klart råd.
— Ring familie! Jeg ringer mamma og pappa hver dag, og besteforeldre ofte. I en travel hverdag er det lett å glemme. Nå har vi en gylden mulighet til å bruke litt ekstra tid på dem.
— Og hvis man skulle gå tom for penger, er det jo selvsagt et godt tips å starte en bedrift.

Bekymret for framtiden til nyutdannede jurister

Mon, 25 May 2020 08:58:00 GMT

Tekst: Theodor Karlsen

Nyutdannede som blir permittert, et minsket behov for jurister og usikkerhet om de økonomiske ringvirkningene av koronakrisen gjør at Juristforbundet er bekymret for de neste månedene.

Det forteller blant annet Sondre Karlsen Lie, som er leder av studentseksjonen i Juristforbundet.

– Vi har hatt kontakt med både studenter og en rekke advokatkontorer etter koronakrisen. Tilbakemeldingen vi får er at mange av de som allerede har fått arbeid og som skulle starte til høsten, enten har fått utsatt tidspunktet for oppstart eller blitt permittert, sier Lie.

For studenter som ikke har sikret seg arbeid ser det heller ikke lyst ut.

– Da er det kanskje heller ikke så overraskende at de færreste i denne tiden ønsker å ansette nye jurister. Det er også tilbakemeldingen vi har fått fra studenter; at det er mangel på jobbtilbud, sier han.

– Uheldig økonomisk
Det er ikke bare jobbmulighetene som Lie er bekymret for, men også den økonomiske situasjonen mange studenter havner i.

– De som er blitt permittert før arbeidsstart havner for eksempel mellom to stoler. Ikke får de lenger studielån eller stipend, og de får heller ikke dagpenger selv om de har blitt permittert. Dette krever nemlig at man har tjent inn penger tilsvarende 0,75G det siste året eller 2,25 G de tre siste årene, sier han.

Grunnbeløpet i folketrygden er per 1. mai 2019 kr 99 858 kroner. Justeringen for 2020 har blitt utsatt til høsten grunn koronasituasjonen. For å få dagpenger krever dette med andre ord at man har tjent enten over 74 894 kroner det siste året, eller 224 681 kroner de tre siste årene.

– Det er utvilsomt et beløp som mange tjener, men det er her viktig å understreke at juss er et svært tungt studium. Det er mange som ikke har tid til å arbeide så mye i en deltidsjobb at de skal tjene inn disse summene, spesielt de siste årene av jusstudiet. Det er mange som havner mellom to stoler, sier han.

Bekymret
Lie er likevel mest bekymret for hvordan situasjonen er etter koronasituasjonen.

– Vi vet ikke hvor lenge denne situasjonen vil vare, og vi har heller ikke oversikt over de økonomiske ringvirkningene av dette. Det kan godt hende at flere bedrifter må nedbemanne etter hvert, noe som kan gjøre det vanskelig for mange studenter. Vi jusstudenter har vært privilegerte med at vi vanligvis har fått arbeid uten at man går særlig lenge som arbeidsledig, men nå blir situasjonen mer utrygg fremover, sier han.

Selv om det er en usikker framtid som møter nyutdannede betyr ikke det at en ikke bør søke på jobb, ifølge karriererådgiver Inger-Christine Lindstrøm. Overfor Juristen har hun uttalt at hun ikke har merket noen nedgang i antall juriststillinger på markedet.

– Faktisk er det flere steder i offentlig sektor som trenger mer folk nå. En del av disse stillingene er ikke faste stillinger, men kan være gode muligheter for de som er nyutdannede eller av andre grunner står uten jobb akkurat nå, sier hun til Juristen.

Koronabibliotek for jusstudenter

Mon, 25 May 2020 08:51:00 GMT

Tekst: Helene Jakobia Thorsen, jurist og universitetsbibliotikar

Da universitetet og biblioteket stengte dørene torsdag 12. mars på grunn av situasjonen med koronaviruset (SARS-CoV-2) mistet dere tilgang til bibliotekets trykte samling over natten. Det hele skjedde svært raskt og uten mulighet for «en siste runde» før biblioteket stengte.

Bibliotekets samling består av over 100 000 verk, hovedsakelig juridisk litteratur og rettskilder. I tillegg abonnerer vi på over 100 forskjellige juridiske tidsskrift og en rekke betalte databasetjenester, som Juridika, Karnov, Westlaw og Kluwer competition law. Store deler av samlingen er bare tilgjengelig trykt, selv om vi ser at den digitale samlingen stadig vokser.

Uten tilgang til bibliotekets lokaler, de trykte bøkene og kildene på biblioteket, måtte Dragefjellets tilhørende ta til takke med materiale som er tilgjengelig digitalt. Innen en uke etter at det fysiske biblioteket stengte, hadde vi som jobber på biblioteket fått på plass en oversikt over aktuelle tjenester biblioteket tilbyr jusstudentene under koronasituasjonen: « Koronabibliotek for jusstudenter ».

I denne artikkelen ønsker jeg å trekke frem noen tjenester og ressurser som er tilgjengelige for dere i den nye digitale hverdagen, samt sette fokus på noen av utfordringene vi møter; materiale som bare finnes trykt på biblioteket, og utfordringen ved å finne frem i den digitale labyrinten av søkemotorer og databaser.

Dagens digitale tilbud
Bibliotekets ansatte har hjemmekontor og er nå digitalt tilgjengelig. Ta kontakt dersom dere har spørsmål eller trenger digital veiledning.

Noen av ressursene som listes opp i koronabiblioteket er tjenester biblioteket alltid tilbyr. Dette er blant annet e-bøkene våre som kan søkes opp i Oria på samme måten som papirbøker.

Andre ressurser på listen er tilganger vi hadde fra før, men som har blitt utvidet på grunn av koronasituasjonen. Universitetsforlaget var en av dem som var tidlig på ballen og utvidet den digitale tilgangen for studenter og forskere ved universitetet. Alt innholdet på Idunn ble gjort åpent tilgjengelig og i Juridika fikk studentene utvidet digital tilgang til all pensumlitteratur utenom bøker utgitt i år og i fjor gjennom Feide-pålogging (denne tilgangen gikk dessverre ut 15. april). Nasjonalbiblioteket utvidet også sine tilganger, slik at studenter ved pålogging med Feide-bruker kunne få tilgang til alt digitalt materiale i Nasjonalbibliotekets samlinger.

Flere store internasjonale forlag og utgivere har også åpnet opp og utvidet tilgangene sine, som ProQuest ebook central og Cambridge University Press.

For mer utfyllende informasjon om bibliotekets digitale tjenester, se « Koronabibliotek for jusstudenter » eller « Digitale tjenester og ressurser » på uib.no.

Tilgang til trykt materiale
De av dere som har fulgt med på bibliotekets sider har kanskje fått med dere at biblioteket har begynt å låne ut bøker igjen. Dere kan nå bestille materiale fra bibliotekets egne samlinger som ikke er digitalt tilgjengelig og som dere trenger til faglig arbeid. Materialet kan hentes ut mandag, onsdag og fredag mellom 12 og 14 utenfor hovedinngangen til Det juridiske fakultet. Den første uken fikk vi inn 85 bestillinger og tilbakemeldingene så langt har vært utelukkende positive. For mer informasjon, se « Bestill og hent ved døren » på uib.no.

Den manglende tilgangen til trykt materiale er nok opplevd noe ulikt. De av dere som har pensumbøker fra de to siste årene har ikke kunnet utnytte utvidet elektronisk tilgang på grunn av begrensningene som følger av Bokavtalen. Ellers er også noen fagdisipliner mer utsatt enn andre. Rettshistorikerne er blant dem som i stor grad bruker trykt materiale i sin forskning, og her er det mye som ikke finnes digitalt.

Digital tilgang, men finner vi frem?
Som jeg har skissert ovenfor er det altså ganske mye dere har digital tilgang til via biblioteket. Men er det at biblioteket har tilgang til materialet det samme som at dere finner frem til det og klarer å nyttiggjøre dere av denne informasjonen?

Å kunne gjennomføre gode søk i ulike databaser krever opplæring, øvelse og forståelse for hvordan databasen eller søkemotoren er satt sammen. I løpet av studietiden lærer dere hvordan dere skal finne frem til primære rettskilder i Lovdata. Men hva gjør dere når det dere leter etter ikke finnes i Lovdata? For eksempel eldre forarbeider eller underrettspraksis? Å vite hvor man skal søke er også bare begynnelsen. Man må også tenkte på om man har gjort et uttømmende søk, eller om man kan ha oversett noe ved feil bruk av søkeord eller ikke å ha søkt på ulike steder.

Det er altså ikke nok at informasjonen eksisterer, dersom dere ikke også har tilstrekkelig kunnskap til å søke for å finne frem til denne informasjonen.

Dersom dere ønsker mer informasjon om hvordan søke kan dere sjekke ut hjelpesiden « Hvordan søke i Oria » på uib.no eller informasjonssiden om søking på sokogskriv.no. Dere kan selvfølgelig også alltid ta kontakt med oss på biblioteket.

Selv om biblioteket i femte etasje på Dragefjellet er stengt, så er vi som jobber på biblioteket her for å hjelpe dere så godt vi kan fra våre hjemmekontor. Den brå overgangen til en heldigital hverdag og fraværet av muligheten til å bare droppe innom biblioteket med et spørsmål bidrar til å fremheve viktigheten av å kunne søke godt og finne frem til kildene på egenhånd. Jeg vil derfor oppfordre alle sammen til å komme på kurs når biblioteket åpner igjen og ta til dere denne kunnskapen. Dette er kunnskap dere vil ha stor nytte av, i første omgang senere i studieløpet når dere skal skrive master, men også senere i arbeidslivet.

En retrospektiv titt på «koronajuss» med Marthinussen

Mon, 25 May 2020 08:47:00 GMT

Tekst: Annelin Sødal

Det er en spennende tid for oss som er interessert i juss. De siste månedene har vært preget av at myndigheter kommunalt og nasjonalt har innført en rekke midlertidige «kriseregler». Disse har vekket reaksjoner blant våre fremste jurister. Hva kan vi lære av situasjonen i et juridisk perspektiv? Sammen med en av Dragefjellets kanskje mest aktivt debatterende professorer, Hans Fredrik Marthinussen, tar vi en titt på koronaloven, kommunale- og nasjonale bevegelsesrestriksjoner og enkeltindividenes rettsvern.

Kritikk av koronaloven
Da det første lovforslaget til den mye omtalte koronaloven kom, skulle Stortinget gi regjeringen fullmakt til å sette hvilken som helst lov til side. Det vekket stor uro blant juridiske teoretikere. Flere mente at loven satt demokratihensyn og rettssikkerhetshensyn under press. Teoretikerne ble hørt, og det endelige lovutkastet innebar en begrensning av regjeringens fullmakt. Flere kontrollmuligheter for Stortinget ble inkludert. Likevel mener Marthinussen at det fortsatt er grunn til å stille spørsmål om fullmakten loven gir er videre enn maktfordelingsprinsippet burde tillate.
– Det er lite som tilsier at vi ikke hadde et godt nok rammeverk i lovgivningen for å treffe de beslutningene som var nødvendig før denne krisen inntrådte. Hvis en ser på de beslutningene som er truffet i medhold av koronaloven, er det vanskelig å si at ikke vanlige lovgivningsprosesser på Stortinget, riktignok hastverksprosesser, kunne fungert like bra.

Grunnleggende konstitusjonelle rammer må respekteres også i krisetider, og da spesielt i krisetider, sier Marthinussen.
– Jeg har vondt for å se at den maktkonsentrasjonen som koronaloven representerer har hatt gode grunner for seg. Regelverket vi har er effektivt nok til å sikre folkehelsen, og regelverket er konstruert nettopp for å takle kriser. Smittevernloven har de nødvendige hjemler til å håndtere smittetrusler. Det vi bør være oppmerksomme på, er at det oppstår trusler mot rettssikkerhet når hjemlene blir tatt i bruk på mulig sviktende grunnlag, legger han til.

Ikke overbevist om at forskriftene er lovlige
Marthinussen tar til ordet for at flere av de kommunale vedtakene kan være grunnlovsstridige. Han har støtte fra flere, deriblant Hans Petter Graver, som i kommentar på Rett24 av 23. mars gav uttrykk for at kommunale karanteneregler representerer begrensninger i retten til frihet sikret i Grunnlovens § 94 og bevegelsesfriheten etter Grunnlovens § 106. Det innebærer at legalitetsprinsippet kommer inn med styrke i tolkningen av reglene. Hvorvidt den såkalte «søring-karantenen» har tilstrekkelig lovhjemmel, er sterkt omdiskutert blant eminente jurister. Kan debatten i seg selv være en indikator på at det mangler tilstrekkelig klar lovhjemmel? På dette punkt er Marthinussen ikke i tvil.
– Søringkarantenen er en skandale. Her er hjemmelsgrunnlaget åpenbart utilstrekkelig, sier han.

Hytteforbudet nedfelt i forskrift kommer på sin side også i konflikt med eiendomsretten. Marthinussen beskriver hytteforbudet som «et juridisk kinderegg» i sin kommentar på Rett24 publisert 3.april, og konkluderer med at forbudet trolig ikke er gyldig. Dette er hovedsakelig begrunnet i formålsbetraktninger. Er det lovlig å legge restriksjoner på både bevegelsesfrihet og eiendomsrett for å unngå overbelastning av hyttekommunenes helsevesen? Trolig ikke etter hjemmelen i smittevernloven, som etter forarbeidene skal tolkes i tråd med lovens formål om smittevern, mener Marthinussen.

Behov for ytterligere kontrollmekanismer
Uavhengig av om reglene er lovlige, er Marthinussens største bekymring mangelen på reell mulighet for prøving av inngrepenes lovlighet. Det norske systemet for domstolskontroll er ifølge professoren for tregt til at en i realiteten får svar på om denne type hastetiltak, som ofte også er midlertidige, har tilstrekkelig lovhjemmel. Dette utgjør en trussel mot individets rettsvern i krisetider, påpeker han.
– Det hjelper ikke å ha rett, hvis en ikke får rett. Når det mangler effektive kontrollmekanismer som kan overprøve lovligheten av hastetiltak, blir resultatet at den norske rettsstat er lite verdt i en krise, sier han.

Marthinussen understreker at alminnelig norsk lovgivning er solid konstruert for å håndtere kriser. Det er ikke regelverket som er problemet, men kontrollmekanismene. Et velfungerende regelverk forutsetter at lovlighet og rettssikkerhet overprøves, også i tider med behov for raske beslutninger.
– Jussen er ikke verdt noe dersom den blir overkjørt av myndighetenes behov for å fremstå handlekraftige, sier han.

Behovet for kontroll er spesielt synlig i forbindelse med de overgrep enkeltpersoner kan bli utsatt for som er vanskelig å sikre rettslig kontroll av. Marthinussen trekker frem smittesporing, enda et omdiskutert tema i korona-tid. Storstilt datainnsamling kan potensielt gjøre uheldige inngrep i personvernet, mener han. En smitteapp som er frivillig for befolkningen å bruke, er i utgangspunktet problemfri. Samtidig påpeker Marthinussen at behovet for innsyn og kontroll gjør seg sterkt gjeldende.
– Det er bekymringsfullt at regjeringen gir så lite innsyn i hvordan smitteappen er konstruert og at regjeringen er lite villig til å høre på kritikk fra teknologiske miljøer, som mener at appen er veldig mye mer inngripende enn nødvendig. Det er heller ikke til å komme unna at det ligger en del ubehagelige muligheter i fremtiden i forlengelsen av teknologiske metoder for å overvåke bevegelse og kontakt mellom borgere. Kontrollmekanismer er helt nødvendig for å sikre tilstrekkelig rettsbeskyttelse, sier han.

En mulighet for å sikre lovligheten av myndighetenes tiltak i krisetider, foreslår han, kunne vært å opprette en konstitusjonsdomstol. Dette er noe en ser ellers i Europa, men som Norge ikke har. Uansett er Marthinussen overbevist om at domstolkommisjonen bør sette seg ned og se på mulighetene for bedre håndtering av kriseregler.

Liberale og demokratiske verdier i krisetider
Både i oppgangstider og nedgangstider er juss nødvendig for å styre samfunnet. Samtidig er rettsstatsbeskyttelsen viktigst under press. I nedgangstider med mindre økonomisk aktivitet og høyere arbeidsledighet vil trolig befolkningen være mer tilbøyelige for inngripende vedtak fra myndighetene. Sosialdemokratiet står likevel sterkt, hevder Marthinussen, selv om rettsstaten utsettes for press.
– Nedgangstider har vi hatt før. Det har vi mekanismer for å håndtere. Men det er spesielt viktig i krisetider at vi holder fast på velferdsstaten og grunnleggende demokratiske rettsprinsipper og –prosesser, sier han.

10 «særlig nødvendige» steg for å kurere en stud.jurs brakkesyke

Mon, 25 May 2020 08:23:00 GMT

Tekst: Sarita Disha Prabhakar

De siste månedene har vært krevende for mange drager. I løpet av en dag ble vi berøvet krangelen om faste lesesalsplasser, furting over forelesninger 08.15, altfor lange lunsjpauser og – ikke minst – fakultetet vårt. Plutselig skal alt fra fargekoding i lovdata til online gruppetrening skje på et og samme rom. Dessuten har nok mange av oss fått sin årlige dose av puslespill, romaner og Netflix. Hva skal så en ellers rastløs stud.jur med brakkesyke og mangel på lesemotivasjon finne på innenfor husets fire vegger?

1. Festen er aldri over. For mange er kanskje et sosialt studentliv det største savnet. Heldigvis kan Zoom brukes til mer enn arbeidsgrupper og kollokvier. Og om en hyggelig virtuell vinkveld har gått ut på dato, test ut Jackbox. Kanskje blir virtuelle vors en hit?

2. Omgivelser former handlinger. Nå som alt handler om å holde seg hjemme, blir omgivelsene fort ensidige. Det er nå vi har tid for å gjøre endringer. Alt fra å male stuen til å flytte på nattbordet kan være en skikkelig motivasjons-booster.

3. Dans er poesi. Okei, så er kanskje fåtallet av oss profesjonelle dansere. Men det er ingen tvil om at Straffbar-movesa fortjener å bli sett. Kanskje dette er tiden for å bli en TikTok-kjent jusstudent fra Norge?

4. Hvorfor binge alene? Uavhengig av hvor lei man er av å se på serier, er det nesten uunngåelig. I beste fall trenger man ikke å være alene. Last ned Netflix Party og se en film med en du savner – fra hver deres sofa med hver deres snacks. Koseligere blir det ikke.

5. Ut på eventyr – fra rommet til stua. Dessverre er utenlandsreise uaktuelt til ubestemt tid. Men det er ikke mer ulovlig nå, enn under eksamensperiodene i fjor, å fantasere om den perfekte reiseplanen.

6. Forandring fryder. Når det kommer til klesstil, frisyre og tilbehør er kanskje Dragefjellet det strengeste dommerpanelet. Om man først skal gjøre noe vågalt, som å klippe pannelugg eller farge håret rosa, er dette tiden. Ikke fornøyd? Null stress, det er månedsvis til vi er tilbake.

7. Husarbeid er ingen spøk. Selv om ting er annerledes og mars varte i et helt år, er det fortsatt tid for vårrengjøring. Og nå har vi faktisk akkurat det: tid . Forskning har vist at vi bør ha det ryddig og organisert for å være avslappet og motivert. Hvorfor ikke teste ut dette?

8. Man lærer så lenge man lever. Nå er sjansen til å lære egenskapen, språket eller idretten du alltid har drømt om. Vil du lære italiensk? Last ned LLN i Chrome og lær mens du binger Suits. Oppgradere fra Toro? Appen Supercook er svaret. Og husk – dette skal være gøy, ikke stress!

9. Det er ingen plass som hjemme. Det skal ikke legges skjul på at det kan være krevende å holde seg inne med de samme menneskene over lengre tid, om det så er kollektivet, familien eller kjæresten. Men når har vi ellers muligheten til å tilbringe så mye tid med disse menneskene?

10. Self-care is the best care. Det er snart slutten av andre semester og majoriteten av oss nærmer oss stadium sommer-og-skolefri . Nå er tiden for å ta på ansiktsmaske, sette på rolig musikk og koble helt av. En dag uten dårlig samvittighet for prokrastinering av skolearbeid er uten tvil noe av det mest verdifulle vi har akkurat nå.

Norske og Internasjonale Raserte Institusjoner

Sun, 24 May 2020 15:20:00 GMT

Tekst: Mari Møretrø

Jeg forventet at NIRI-eksamen skulle bli jævlig, men jeg hadde ikke forventet at verden skulle gå under. Under febrilsk lesing tikker varslene inn én etter én: «Konserter avlyses», «Frykter respiratormangel», «Halvparten av verdens befolkning kan bli smittet». Det er ikke så lett å konsentrere seg om EU-direktiver når verden raser sammen utenfor Dragefjellets vegger. Nei vent, ikke bare utenfor. Nytt varsel fra UiB: Skolen stenges med umiddelbar virkning.

Midt oppi dette forventer Franklin at vi skal kunne konsentrere oss fullt ut om eksamen. Det er bare å skru på tunnelsyn og blokke ut den største verdenskrisen siden andre verdenskrig. Fastlegen mener at hosten og feberen sannsynligvis er noe annet? Topp, tilbake på sal. Hele familien er i karantene? Mamma vær så snill, jeg har ikke tid. Klagenemnda trenger min juridiske veiledning.

«Hundre nye smittede i Norge», «Over 1000 døde i Italia», «Danmark stenger grensene». Og så kom den verste beskjeden av dem alle: Eksamensfesten på Jakob Aall er avlyst. Det var det lyset i enden av tunnelen.

Dette kan jeg ikke ta stilling til nå. Jeg skrur av alle varsler.

Tilbake på sal fortsetter jeg å nøste opp i den kinkige situasjonen den nylig transseksuelle Peder Ås har forvillet seg inn i denne gangen. Jeg gnir meg i øynene; så mye skjermtid tar visst på. Under lunsjpausen gir jeg en fortvilet medstudent en lang klem. Vi kommer oss gjennom dette sammen. Her, ta resten av kaffen min, det hjelper. Fant riktig rettsgrunnlag på kollokvie: high five!

Etter 14 timer på sal skal jeg bare stikke innom Kiwi på vei hjem. Rart så mange som har cravings på Joikakaker nå. Får man diaré av Joikakaker mon tro? På vei til kassa går en mann i stor sirkel forbi meg. En annen trekker til og med hettegenseren opp over nesa. Jeg får vel ta meg tid til å dusje likevel. Kassedama gir meg sjokoladen med et medlidende blikk. «Ta vare på deg selv», sier hun. Er det de blodskutte øynene eller sjokoladeinnkjøpet som røper meg?

Jeg hadde ikke trodd at den beryktede «NIRI-knekken» skulle gå ut på at samfunnet og verdensøkonomien knakk sammen (ikke misforstå, jeg har også felt mitt antall tårer på handikapdoen i tredje). I starten av en uke som skulle vise seg å gå ned i historiebøkene, var det snakk om noen tullinger som spiste flaggermus. Problemet føltes fjernt og uvirkelig. Skal vi poppe en Corona etter eksamen eller gutta? He he he lættis. Men mot slutten av uka var det liksom ikke så lættis lengre. Når Erna går ut med at vi er i en alvorlig krisesituasjon, og annethvert innlegg på Facebook sier at vi må stå sammen om å ta avstand, begynner man å få stygge blikk når man drar coronavitsene. Den som ikke har fått med seg at det er ugreit å kødde med, må ha bodd under en stein den siste uka. Eller eventuelt på en lesesal i nybygget med støydempende hodetelefoner, tunnelsyn og telefon i flymodus.

Reisen gjennom NIRI-uka besto av iranskstøttede militsgrupper, svette og tårer. Da vi kom ut på andre siden, var sola gått ned. Men det var ikke bare for oss det så mørkt ut. Dette handlet plutselig om mer enn at jeg ikke fikk tilbrakt tradisjonsrik kvalitetstid med doskåla etter en overivrig eksamensfeiring. Det handlet om mer enn at innen gutta skulle ha poppet første Coronaen, var hosten til eksamensvorset allerede halvveis hjem til mor. Denne uka gikk det steinras i alle Norges tunneler, og ingen vet når de vil åpnes. For da oppgaven til slutt var levert og hverdagen skulle returnere, var det ikke lenger en hverdag å vende tilbake til.

Debatt: Smitte via kontaktflater

Sun, 24 May 2020 15:15:00 GMT

Tekst: Joakim Ramse, 2.studieår

Viruset har gjort digitale arbeidsmetoder altomfattende på UiBs juridiske fakultet. Heldigvis var vi langt foran andre fakulteter som blant annet medisin, og har arbeid som egner seg å overføre til digitale plattformer. Det er mye bra med løsningen vi har kommet til, som gjør at vi tross alt får studert og gått til eksamen uten større problemer. Fakultetets løsning for gruppearbeid med stadige innleveringer har vist seg å sikre høy gjennomføringsgrad på studiet. Dette står i stil med studiets popularitet.

La det ikke bli en hvilepute.

Vi har veldig mye å gå på, og jeg tror fakultetet vil få sterk konkurranse innen digitale læringsformer fremover. Jeg sier vi, men det er vel ikke studentene ved fakultetet det står på.

Det viktige er ikke å sammenligne dagens løsninger med hvor analogt alt var da våre professorer selv var studenter, men heller hvor godt fakultetet egentlig har mulighet for å legge til rette for læring. Foruten det vitenskaplige arbeidet blant de ansatte er jo utdanning hovedoppgaven. La oss ta noen eksempler som kan illustrere dette.

1. Professorer begrunner stadig sin begrensede videoproduksjon med dårlig tilgang på forelesningssalene der utstyret står. Utstyr til å produsere video er ikke bare noe de fleste allerede har, men også en svært beskjeden investering som fakultetet definitivt har all grunn til å investere i og gjøre mer tilgjengelig i en pandemisituasjon. Send ut noen kamera og mikker, det er nok tilgjengelige midler fra avlyste arrangementer uansett. Kursing eller flere ansatte til produksjonen av undervisningsmateriale kan også være aktuelt, da det er påfallende mange kråketær og bleke fotokopier ute og går (se bilde).

2. Senest i NIRI opplevde vi at fagansvarlig truet med å trekke video av forelesning fordi det fysiske oppmøtet var svakt. Også i andre fag som K1 ble det nektet å publisere videoer. Kan være professoren liker å ha mange i salen foran seg, men kan man virkelig si at slike løsninger gir best mulig læring? Man må lure på om selvstendige jurister utdannes best ved at man legger føringer på formatet for inntak av forelesninger. Slikt overformynderi må vi holde oss for gode til.

3. Videoene består i stor grad av famling gjennom presentasjoner med nøling og støy fra tidligere kulls oppmøte. Selv har jeg opplevd at det har vært vanskelig å følge professorens gjennomgang av leksjonen fordi han stod og bladde i overhead-transparenter på bordet for seg selv i stedet for å ha presentasjonen oppe på projektoren. Han begrunnet dette med at han ikke hadde erfaring i å logge på datamaskinene i foredragssalene.

Inntrykket har frem til pandemien dessverre vært at for mange ansatte er det digitale undervisningstilbudet til studentene er en "bonus" som det ikke er så farlig med. Nå begynner det å bli tydelige fordeler knyttet til digitale læringsformer. Dette hadde ikke vært så påfallende om ikke YouTube er stappfullt av tiåringer som mestrer både redigering og presentasjon på sin daglige vlog.

En ulempe er at utdanningens og fakultetets rykte svekkes gjennom det stadig større gapet som blir synlig når andre utdanningsinstitusjoner rykker fra. Langt verre er det at det faglige utbyttet kunne vært langt bedre om ikke studentene måtte slite med å tolke dårlig lyd og labyrinter av publisert materiale basert på fjorårets undervisningsdato men med nye presentasjonsfiler. Spesielt synd er det kanskje på henne som mister en viktig forelesning fordi hun hadde diaré akkurat den formiddagen.

Om jeg liker å se forelesningen fra klokken tre om natten, i Bangladesh, med fjorten pauser - det er altså likegyldig. Viruset har aktualisert fakultetets samfunnsoppdrag i å benytte digitale plattformer så godt som mulig for å utdanne så gode jurister som mulig. Håper dekanen tar utfordringen.

Vi setter stor pris på studenter som engasjerer seg i fakultetets undervisningsopplegg, og vi ønsker derfor å starte med å takke Ramse for innspillet. Vi kan forsikre han og fakultetets øvrige studenter om at selv om vi har et godt gjennomarbeidet undervisningsopplegg – som også Ramse påpeker – jobber vi fortsatt med å utvikle studiet på best mulig måte slik at studentene skal lære best mulig.

Ordinært, når vi kan avholde forelesninger i auditorier på Dragefjellet, har Ramse helt rett i at videoopptak av forelesninger ikke er en prioritert aktivitet fra fakultetet sin side. Fakultetet gjør automatiske opptak av forelesninger på de fleste obligatoriske emner, men det er kun ment som et supplement. Opptakene gjøres tilgjengelig for studentene i det enkelte emnet på det tidspunktet som emneansvarlig mener er best rent pedagogisk. For studenter som av ulike grunner ikke har anledning til å møte i forelesningssalen kan det være nyttig å se opptak av forelesninger, opptakene kan også brukes til repetisjon. Men det er en fare for at studentene bruker mer tid på forelesningene i forhold til tid de bruker på annet undervisningsmateriale. Derfor ønsker fakultetet at det er digitalt pedagogisk tilrettelagt materiale som skal være bærebjelken i den videre utviklingen, og det er det vi bruker mest ressurser på.

I den ekstraordinære koronasituasjonen som vi nå står oppe i, var det en fordel at vi på flere obligatoriske emner hadde tidligere års forelesningsopptak som kunne publiseres raskt til studentene, slik at studentene kunne følge den fastsatte progresjonen i emnene som pågikk. Da det 12. mars 2020 ble vedtatt at all undervisning måtte foregå digitalt var ikke nye digitale verktøy på plass. Universitetsledelsen stengte samtidig byggene for ansatte og underviserne mistet dermed også tilgang til studio.

Den 18. mars ble Zoom installert ved UiB. Den 19. og 23. mars ble de første arbeidsgruppene på henholdsvis 2. og 1. studieår gjennomført digitalt. Verktøyet for å kunne gjøre videoopptak hjemmefra hadde store kapasitetsproblemer den første måneden, men fungerer nå bedre. Dette har gitt en bratt læringskurve for både ansatte og studenter. De underviserne som har mest erfaring med digitale pedagogiske verktøy hjelper de mindre erfarne i sitt arbeid.

Fakultetsledelsen er innforstått med at bruk av digitale verktøy i undervisningen i en krisesituasjon kontra normalsituasjon er to vidt forskjellige ting. Derfor er fakultetet nå i gang med å gjøre om på høstens allerede planlagte undervisning der vi tilrettelegger for ulike scenarioer. Her ønsker vi å dra veksel på de erfaringene vi har gjort i vår og vi har bedre tid til å utvikle nytt digitalt materiale i de ulike emnene som først og fremst tar utgangspunkt i hvordan studentene lærer best.

Karl Harald Søvig
dekan

En påminnelse om koronasituasjonen i norske fengsler

Wed, 13 May 2020 11:42:00 GMT

Tekst: Marie Norendal Vangås, Elsa Faleide og Olivia Zwick-Røthe, saksbehandlere i Wayback

Denne teksten er skrevet før regjeringens pressekonferanse den 7. mai om gradvis gjenåpning av samfunnet, og tar derfor utgangspunkt i hvordan situasjonen var før denne.

Etter å ha fulgt med på koronasituasjonen i norske sykehjem, er det ikke vanskelig å se for seg at koronaviruset vil kunne smitte svært raskt dersom det først kommer bak murene i norske fengsler. Da flere innsatte er i risikogruppen, kan et smittetilfelle i et av våre fengsler raskt bli alvorlig. Det er dermed nødvendig med effektive smitteverntiltak. Samtidig er de innsatte allerede underlagt sterke frihetsbegrensninger. Smitteverntiltak - som utgjør ytterligere restriksjoner - kan derfor få betydelige konsekvenser for de innsatte, særlig fordi dette er mennesker som gjerne allerede er spesielt sårbare.

Mye alenetid
Den 13. mars ble det innført en rekke smittereduserende tiltak i norske fengsler (Kriminalomsorgen, 2020). En svært begrenset besøksadgang er et slikt tiltak, og skal redusere sannsynligheten for smitte utenfra. I realiteten fører dette til at fengslene stenges for innsattes familie, venner, advokater, og frivillige organisasjoner. Som et kompenserende tiltak har kriminalomsorgen sørget for et større utvalg av blant annet filmer og spill, mer ringetid, og tilgang på videosamtaler gjennom bruk av nyinnkjøpte nettbrett.

Samtidig som fengselet er stengt for besøk utenfra, får de innsatte heller ikke like mye tid til fellesskap med hverandre. Ettersom det er vanskelig å gjennomføre arbeids- og aktivitetstilbudene i fengslene i tråd med smitteverntiltakene, er de fleste av disse tilbudene blitt satt på vent. I tillegg er det innført stans i alle permisjoner, med kun et meget snevert unntak for tilfeller der det foreligger ekstraordinære omstendigheter. Det er også innført begrensninger i fremstillinger og i frigang. Samlet medfører disse tiltakene at de innsatte sitter mye alene på cellen, i det som allerede typisk oppleves som en krevende tid.

Begrensningen i besøksadgangen har også ført til at vi i Jussgruppen Wayback har mistet muligheten til å gi juridisk rådgivning gjennom møter med de innsatte. Vanligvis besøker vi fengslene i Bergen ukentlig, og bistår med søknader om permisjon, løslatelse, spørsmål om dagpenger og utvisningsvedtak m.m. Vi anser jobben vi gjør som viktig for å sikre at de innsatte får det de har krav på, og synes det er beklagelig at de mister denne muligheten til hjelp - særlig i en periode hvor soningen allerede kan kjennes ekstra tung.

Mer isolasjon
Alle nye innsatte må som hovedregel i 14 dagers karantene for å unngå smittespredning. (Kriminalomsorgen, 2020) I en fersk dom fra Borgarting lagmannsrett (LB-2020-50640) slås det fast at dette rent faktisk må regnes som isolasjon. Til tross for at isolasjon vanligvis trenger hjemmel i lov, kom lagmannsretten likevel frem til at isolasjonen i denne situasjonen kunne hjemles i nødrettsbetraktninger. Begrunnelsen var at isolasjonen av nyinnsatte måtte regnes som en del av smitteverntiltakene mot COVID-19, og ikke som et straffeprosessuelt tvangsmiddel – og dermed var det ikke noe krav om lovhjemmel.

Tiltaket har ikke på langt nær vært gjenstand for like grundig rettslig vurdering som andre tiltak i samfunnet. Som et eksempel kan en trekke frem det mye omstridte hytteforbudet, der det raskt ble laget en egen forskrift (FOR-2020-03-15-294) for å hjemle et slik inngrep i bevegelsesfriheten. I ovennevnte sak uttrykker derfor lagmannsretten sin bekymring rundt den rettslige vurderingen av isolasjonstiltaket i fengslene, og etterlyser at lovgiver avklarer et nærmere hjemmelsgrunnlag også her.

Det er velkjent at isolasjon, selv i korte perioder, er en sterk psykisk og fysisk påkjenning. I likhet med flere andre, er vi derfor kritiske til at isolasjon av innsatte ikke krever hjemmel i lov. Mangelen på en klar hjemmel kan åpne et stort rom for skjønn og vektlegging av ressurshensyn, noe som fort kan føre til vilkårlige avgjørelser (McClimans & Jacobsen, 2020). Selv om tiltaket om 14 dagers karantene formelt ikke betegnes som en straffereaksjon, er konsekvensene av isolasjonen like fullt de samme. Det er ikke tvil om at hensynet til smittevern er viktig. Likevel fjerner ikke legitime formål behovet for en klar hjemmel for inngrep i menneskerettighetene.

Dessuten eksisterer det mindre inngripende tiltak med like god effekt mot smittespredning. Som et eksempel kan nyinnsatte testes for koronasmitte, og være i karantene frem til et negativt testresultat er gitt. I tillegg kan en oppbemanning i denne spesielle perioden sørge for at de innsatte får mer aktivitet og fellesskap, samtidig som det er mulig å holde seg innenfor nasjonale råd for å redusere smittespredning.

Forståelse fra de innsatte
Det er tydelig at kriminalomsorgen ønsker å begrense de negative konsekvensene av smitteverntiltakene, og at de er bekymret for den økte tiden alene på cellen. Gjennom radioprogrammet “Røverradioen” har vi kommet i kontakt med noen innsatte, og fått stilt dem noen spørsmål. De kan fortelle oss at iPadene har hjulpet, fordi man da får mulighet til å se familie og venner. Imidlertid peker de også på at pågangen på telefonen har vært stor, noe som har ført til krangling blant de innsatte. Til spørsmål om de opplever økt ensomhet, fikk vi til svar at det har vært en “stor påkjenning” å ikke få besøk av familie, og at redselen og usikkerheten ute i samfunnet gjør tiden i fengselet mer stressende.

Enda tiltakene har ført til enorme begrensninger og mye alenetid, har de fleste innsatte stor forståelse for hvorfor tiltakene har trådt i kraft, og at disse må overholdes. Den nasjonale dugnaden skjer også innenfor murene. Likevel bør det etterstrebes å minimere den påkjenning slike smitteverntiltak kan være for de innsatte. Det bør derfor vurderes å teste nyinnsatte for smitte, slik at tiden i isolasjon begrenses der det er mulig. I tillegg mener vi at det bør kreves en klarere hjemmel for tiltak som i realiteten er så inngripende som det isolasjon av nyinnsatte faktisk er. For når en pandemi ikke glemmer menneskene som sitter innenfor murene, bør heller ikke vi gjøre det.

Litteraturliste
McClimans, E. L. & Jacobsen, M. H. (2020, 17. april) Også fanger er mennesker. Så hvorfor respekteres ikke menneskerettighetene for dem? Advokatbladet . Hentet fra https://www.advokatbladet.no/isolasjon-korona/ogsa-fanger-er-mennesker-sa-hvorfor-respekteres-ikke-menneskerettighetene-for-dem/150131?fbclid=IwAR2a-tCZMnwULttHCvseWyLo6RmoP9Iibd-SRCslLFQGVJd3pZP7QTKZ3Kc

Kriminalomsorgen. (2020, 8. mai). Korona-virus: Tiltak som gjelder fengsel. Hentet fra https://www.kriminalomsorgen.no/tiltak-som-gjelder-innsatte.525465.no.html)

Skal vi jussdanse 2020: «Det shakes, det ristes – og jeg digger det!»

Fri, 28 Feb 2020 12:16:00 GMT

Tekst: Lara Kozakli
Foto: Theodor Karlsen

Frynser og flagg i prangende gull. Roterende diskolys som gir deg flashbacks til ungdomshuset i din hjemby. Verter kledd i paljettbelagte blazere og kjoler. Det spares ikke på glamfaktoren når det for andre gang er duket for «Skal vi jussdanse» på Dragefjellet.
Arrangementet foregikk onsdag kveld 26. februar på Straffbar.

Vertene presenterer kveldens dommerpanel, som består av den gjeve fordelingen av mann-mann-kvinne-ku: Carl Victor Waldenstrøm, Henrik Behrens, Ina Fredrikke Olsholt og Qua Injuria.

Før amatørene skal få konkurrere om pokalen blir norgesmestrene Lydia Nagy Molvær og Jone Snilstveit invitert til scenen. De fremfører sin åpningssalsa til stor applaus og entusiasme fra publikum. Man blir både svimmel og fascinert av å se Lydia bli spinnet rundt på dansegulvet av hennes partner.

Etter denne oppvarmingen er stemningen definitivt på plass. Første gruppe ut i ilden er Benedikte Kristoffersen og Madeleine Holter som fremfører sin hiphop-dans.

– Jeg ble transformert rett til southside LA, sier dommer Carl Victor til latter fra hele salen.

Fra hiphop til litt hetere saker; det ble raskt 18-pluss-stemning inne på Straffbar da neste par Petter Hermansen og Maja Dokken Gaski fremførte deres salsadans.

– Dette tok meg rett tilbake til konfirmasjonsleir, sier Carl Victor, som selv er rød i kinnene.

– Dette var sensuelt, lekent, og jeg er mektig imponert! Råbra kjemi har dere også, legger dommer Ina Fredrikke til.

Rakel Dietrichson Sæverud, Ellen Kristine Usland og Fride Herding Solberg er alle med i foreningsstyret, og er i kveld ikledd cowboy-kostymer, klare for å fremføre line dance. Det blir klapping i takt med musikken fra publikum, selv om tripletten underveis faller litt ut av samsynkroniseringen.

Til Injuria sier jentene at dansen satt perfekt på generalprøven, men at de i kveld var uheldige. Med litt scenenervøsitet og siste innspurt til eksamen på mandag, er jentene unnskyldte.

Det blir en aldri så liten pause og mens publikum løper til baren for påfyll av drikke, er det god stemning bak kulissene. Backstage er det god stemning, og et helt stuebord er dekket med potetgull, kjeks og sjokolade. I kombinasjon med øl fra baren har danserne uten tvil riktig drivstoff for kvelden.

Nest siste gruppe, Elisabeth Aronsen Bjørseth og Hue Ngoc Nguyen, inntar scenen med sin såkalte «fadderukedans». Ser du for deg småkleine bevegelser rundt mennesker du har kjent i knappe 48 timer? Tro om igjen, for her blir det rave fra første sekund. Jentene danser til forskjellige hits som Dance Monkey og Domen 2019 til jubel fra hele salen. Dommerne mener de ble tatt rett tilbake til fadderuken, noe som vekker både gode og fortrengte minner hos de fleste.

Den siste gruppen ut er Per Kristian Skogen og Myy Tamuly som skal fremføre en afrikansk dans. Underveis i dansefremføringen snur de to seg og twerker til dommerpanelet.

– Det shakes og det ristes, og jeg digger det! uttaler dommer Henrik Behrens.

Dommerpanelet sier seg enstemmig enig og det ene 10-er skiltet etter det andre reises opp.
Poengscoren for alle parene regnes opp, og denne duoen er videre med i superfinalen hvor de skal konkurrer med Elisabeth og Hue.

Det hadde ikke vært «Skal vi jussdanse» uten en superfinale. Parene fremfører hver sin finaledans og publikum inviteres til å avgjøre vinneren gjennom god gammeldags avstemning.
– Det har vært veldig, veldig jevnt, sier Markus Ullebø, som selv er andpusten etter å ha underholdt publikum med dansing sammen med Jussdans-leder Maria. Han trekker inn pusten og røper det alle har sittet og ventet på:

– Vinneren av årets skal vi jussdanse ble Per Kristian og Myy!

Det var et fornøyd vinnerpar som kunne dra seieren i land denne kvelden på Straffbar. For Per Kristian sin del er det første gang han danser foran et publikum. Han er ikke aktiv i Jussdans, men han og Myy kjenner hverandre fra undergruppen Innorett. Utfordringen tok de på strak arm.

Injuria spør han hvilken dancemove som var vanskeligst å lære, og han svarer tydelig:

– Jeg trengte øving i å twerke – og jeg fant fram videoer på Youtube og ristet til det satt, sier han.

Ut fra lydnivået i salen å dømme, var det nok mange som skulle ønske de var flua på veggen.

Myy sier det er en herlig følelse å vinne, og ekstra deilig er det nok fordi hun var deltaker i fjor også – den gang uten å nå opp til superfinalen.
– Jeg er strålende fornøyd med å ta med meg pokalen hjem, som jeg allerede har tatt en shot av, sier hun.

Ti måter å engasjere seg på for andre

Fri, 28 Feb 2020 12:06:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse

Det er mange måter å engasjere seg på. Én av disse er å engasjere seg for at andre skal få det bedre. I Bergen finnes en rekke ulike organisasjoner som tilrettelegger for slikt engasjement, setter det i system og gjør det mulig for alle å gjøre noe. Vi har samlet ti ulike forslag til hvordan du som student kan bruke litt av din tid på å gjøre noen andres hverdag litt bedre.

Catalysts er en frivillig organisasjon som ønsker å skape tilhørighet og inkludering, én relasjon av gangen. Vi jobber med å øke selvfølelsen hos flerkulturell ungdom gjennom seks måneders styrkebaserte mentorprogram forankret i positiv psykologi. Den styrkebaserte tilnærmingen hjelper ungdommene å identifisere egne styrker og ressurser, sette mål og delmål for å oppnå sine drømmer, samt at de lærer å etablere og bygge gode sosiale relasjoner – viktige faktorer for å lykkes i fremtiden, karriere og arbeid. I mentorprogrammet kobler vi flerkulturell ungdom til personer i lokalsamfunnet, der paret over perioden på seks måneder får opplæring og oppfølging fra oss. Mentorrelasjonen er gjensidig, der frivillige voksne lærer av ungdommen og av Catalysts mentoringmetode.

Å være frivillig betyr blant annet at man setter av sin tid for gjøre noen andres hverdag litt bedre. Å være frivillig er både meningsfylt og givende, spesielt når man ser de positive ringvirkningene det har. I tillegg har ikke frivillighet bare en positiv effekt på samfunnet – mennesker som arbeider frivillig er lykkeligere enn andre. Forskning har vist en sterk sammenheng mellom lykke og det å arbeide som frivillig, både på samfunnsnivå og på individnivå.

Catalysts ser etter engasjerte personer som ønsker å bidra i lokalsamfunnet. Man trenger ingen forkunnskaper for å kunne være med. Man trenger kun et åpent sinn og en tanke om at man ønsker å bidra, og mulighet til å sette av tid til møte med sin ungdom en gang hver måned. Vi har flere workshops med mentorene, både ved start og underveis, der vi går gjennom ulike verktøy som de kan bruke i relasjon med sin mentee. Målet med programmet er å bidra til integrering og sosial inkludering av flerkulturelle ungdommer. Med programmet ønsker vi å øke mestringsfølelse, styrke selvfølelse, fremtidstro og sosial kapital hos ungdommene.

– Navnit Kaur, programleder for Catalyst avdeling Bergen

Å være aktivitetsvenn er enkelt. Du trenger bare å gjøre noe du liker – sammen med en som har demens. Som frivillig aktivitetsvenn blir du koblet med en person med demens som har samme interesser som deg. Dere gjør ting dere liker. Målet er at tiden dere er sammen skal være til glede for begge. Du trenger ingen spesielle kunnskaper eller egenskaper, du trenger egentlig bare å være deg selv. Før du starter opp, går du gjennom et kurs, og du vil hele perioden ha et støtteapparat med erfaring og kompetanse i ryggen. Det eneste som kreves er tiden din, og at du ønsker å kunne bruke den til noe meningsfylt samtidig som du blir kjent med et nytt menneske.

Over 77 000 personer i Norge har demens, og i løpet av de neste tiårene vil andelen trolig dobles. Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig organisasjon som arbeider for å bekjempe demens. Ønsker du å melde deg som aktivitetsvenn kan du gjøre det på https://nasjonalforeningen.no/tilbud/aktivitetsvenn-for-personer-med-demens/

– Trude Kvam Ulleland, frivillighetskoordinator i Kreftforeningen Bergen

Kirkens Bymisjon Bergen åpnet Skattkammeret Bergen 31. august 2019. Dette er en stor utlånssentral av sports- og fritidsutstyr som vi låner ut gratis til barn og unge opp til 20 år. Vi har det meste av både sommer- og vinterutstyr slik at de som låner utstyr av oss kan få prøvd seg på mange forskjellige aktiviteter. Voksne over 20 år får også låne utstyr til en symbolsk sum.

Skattkammeret har som visjon at alle barn og unge skal ha en mulighet til en aktiv hverdag uten en prislapp som ekskluderer fra deltakelse. Derfor er vår hovedmålgruppe alle som faller utenfor den organiserte idretten, men tilbudet vil være tilgjengelig og åpent for alle uansett bakgrunn og økonomisk status.

Det er våre frivillige som er bærebjelken for at Skattkammeret kan holde åpent fem dager i uken. Dette har ført til at utlånsentralen har blitt veldig populær, og vi lånte ut over 540 enheter bare i januar 2020, noe som er helt supert. Vi trenger flere frivillige som kan hjelpe oss å holde dette tilbudet åpent og hjelpe våre låntagere med å finne riktig utstyr for turen de skal på. Er du vår neste frivillig?

– Knut Anders Strand , prosjektleder for Skattkammeret Bergen

I tillegg til å drive nødhjelp i hele verden, jobber Røde Kors også lokalt over hele landet. I Bergen har vi over 30 ulike aktiviteter rettet mot barn, unge, migranter, vanskeligstilte, flyktninger, eldre og mennesker som er i nød. Våre 1100 frivillige jobber med førstehjelp, beredskap, ensomhetsbekjempelse, inkludering og mangfold. Som frivillig i Bergen Røde Kors kan du ta del i dette arbeidet, enten du vil jobbe med ungdom, være med i hjelpekorpset, besøke innsatte i fengsel, engasjere deg for mennesker i vanskelige livssituasjoner eller være flyktningguide eller besøksvenn.

Å være frivillig er veldig meningsfullt. Forskning viser at frivillige er lykkeligere, mer sosiale og finner en mening med livet. Og så er det ikke til å stikke under en stol at det er en real boost for CV-en. Alle frivillige i Røde Kors får dessuten en rekke relevante kurs. Førstehjelp og psykososial førstehjelp er obligatorisk. I tillegg har vi en årlig kurshelg med en rekke fordypningskurs med stor bredde i tilbudet. Her kan man for eksempel lære samtaleteknikk ved selvmordsfare, eller man kan delta på kurs i ledelse.

For å bli frivillig i Bergen Røde Kors må man registrere seg på rodekors.no/bergen. Man bli deretter innkalt til et introduksjonskurs, hvor man velger om man vil bli med videre og i så fall hvilke aktiviteter som kan være aktuelle.

– Morten Lillestøl Madsen, daglig leder i Bergen Røde Kors

Næringslivet og menneskerettigheter

Fri, 14 Feb 2020 14:09:00 GMT

Tekst: Laxshitha Arumugadas, Sara Brede Mosand og Ingrid Skahjem

Nytt forslag om etikkinformasjonslov

Bakgrunnen for lovforslaget
Etter en rekke avsløringer om menneskerettighetsbrudd begått av ulike virksomheter, har det blitt snakk om å innføre en norsk lov om aktsomhet i næringslivet. I Norge har det blant annet blitt rapportert om tvangsarbeid på et bilvaskeri i Oslo, på en indisk restaurant i Stavanger og på et gartneri i Buskerud, for å nevne noe ¹ . Det har skapt økt bevissthet rundt næringslivets menneskerettighetsansvar.

Bakgrunnen for at mange mener det er behov for en lovregulering av næringslivets forpliktelser på dette området, er at den eksisterende lovgivningen er spredt og uoversiktlig. De nevnte avsløringene viser også at vi ikke har et fungerende system til å holde næringslivet ansvarlig. Problemet er at menneskerettighetsbrudd ofte holdes skjult, ved at de skjer som ledd i en lengre leverandørkjede. Manglende sanksjonsmuligheter gjør det også mulig for næringslivet å komme unna med menneskerettighetsbrudd og fortsette på samme vis ² .

Et samfunnsproblem som har fått særlig mye oppmerksomhet i denne forbindelse er moderne slaveri. Ifølge Rafto- stiftelsen er moderne slaveri en paraplybetegnelse for ulike situasjoner hvor mennesker blir utnyttet til å arbeide under dårlige forhold, uten at de er frie til å forlate situasjonen ³ .

Som følge av dette har en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og næringsaktører presset på for en lov mot moderne slaveri. Forbrukere og investorer har på sin side uttalt at de ønsker å vite om bedrifter opptrer rimelig eller ikke, for å kunne handle etisk ⁴ . Det har resultert i et lovforslag fra Etikkinformasjonsutvalget om virksomheters forhold til grunnleggende menneskerettigheter og anstendig næringsliv. Foreløpig er loven om etikkinformasjon til komitébehandling og det antas at den vil være klar våren 2021.

Lovforslaget
Ifølge Etikkinformasjonsutvalget er formålet med loven å fremme et næringsliv der arbeiderne i globale leverandørkjeder har anstendige arbeidsforhold og ikke blir utsatt for menneskerettighetskrenkelser. For å oppnå dette oppstiller lovforslaget tre plikter: en kunnskapsplikt, en plikt til å foreta aktsomhetsvurderinger og en informasjonsplikt ⁵ .

Lavterskel 3: Ro, ro, ro din båt

Thu, 13 Feb 2020 18:26:00 GMT

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Carl Victor Waldenstrøm

Det har gått for lenge siden jeg har vært støl i fem dager på rad, så redaktøren min tenkte det var på tide å sende meg på en ny lavterskeljakt. Etter en liten tenkepause kom vi fram til at neste naturlige stoppested i min jakt på den beryktede lavterskelen var Justitia Roklubb. Om jeg skulle søkt på ALD basert på erfaringen min i robåt, hadde jeg nok ikke en gang fått et frivillig verv. Men med optimisme og skrekkblandet fryd avtalte jeg et besøk til roklubben. Så forsov jeg meg til den treningen, skammet meg, og avtalte å dra på en ny trening uka etter.

Få undergrupper har en så sterk aura av mystikk som Justitia Roklubb. Ryktene verserer rundt hva som egentlig foregår på treningene til undergruppen, som ifølge jungeltelegrafen er blant de tøffeste på Dragefjellet. Er det sant at alle guttene trener i baris? Er treningene så utmattende at alle ligger langflate etter hver økt? Hvordan fungerer egentlig en romaskin? Og viktigst: Er de lavterskel?

Injuria har sendt sin mann på trening med roklubben for å komme til bunns i spørsmålene. På vei til Studentsenteret herjer ekstremværet Elsa på Høyden – er det et frampek mot hva som er i vente? (Det herjet strengt tatt ikke. Det var litt hagl, men det er viktig å bruke levende bildespråk i teksten sin). Jeg møter fotografen min utenfor studentsenteret. Han gliser selvgodt fra øre til øre – det hadde jeg også gjort om jeg fikk lov til å ta bilder av meg som skulle på trening med roklubben.

Formen min er litt som kaffen på fakultetet – den er like jævlig som den alltid har vært, og viser ingen tegn på å forbedre seg med det første. Etter å ha gått på en liten smell da jeg var på trening med Lovstafetten, må jeg innrømme at jeg var litt redd for hva som var i vente. Ville kroppen holde ut hele treningsøkten? De intense videoene roklubben legger ut på instastoryen sin med jevne mellomrom surret i bakhodet mens jeg skiftet og gikk opp til romaskinsalen på Studentsenteret.

Når jeg kommer inn i romaskinsalen, er roklubben allerede i gang. Åtte gutter sitter og varmer opp på hver sin romaskin. Det sitter et par folk jeg ikke har sett før, men også en håndfull med gutter fra mitt eget kull. Du vet hvem de er – gutta som dukker opp på lesesal med treningsbag hver dag, hele uka. Formen deres er nok litt mer som Tandes formidlerevne – i øvre sjiktet, og beryktet på Dragefjellet.

Jeg blir fort møtt av Olav, som er treningsansvarlig for herrene i roklubben. Han peker til den ledige romaskinen, og vi er gang.

-- Har du brukt en romaskin før, spør han meg.

-- Øøh. Nei, jeg har nok ikke det, svarer jeg stressa tilbake.

Jeg tror ikke jeg har sett en romaskin før. Er dette noe man må kunne før man er med på trening? Er eventyret over før det en gang har begynt? Olav tar det hele med knusende ro, og begynner å forklare den grunnleggende teknikken. Rotaket er tredelt – du begynner med å bruke beina, så overkroppen, og til slutt armtak. Jeg kjører på og prøver meg frem et par tak mens Olav følger med og retter på teknikken min. Opplæringen var i hvert fall lavterskel – Olav tar skikkelig hensyn og sørger for at jeg i det minste har litt peiling før vi går i gang.

Etter oppvarming tar Olav en gjennomgang av dagens plan. 25 minutter hvor salen deles i to. Den ene halvdelen skal ro 500 meter på romaskin, mens den andre halvdelen skal bytte på å ta squats, armhevinger og russian twists (du må gjerne google hva russian twists er, jeg hadde i hvert fall ikke peiling på hva det var). Olav sier at jeg skal starte på romaskinen. Kjør da.

Teknikken sitter sånn passe, og etter 500 meter er det tid for squats. Det kommer nok ikke som en overraskelse for denne spaltens faste lesere, men jeg tar ikke mange squats i hverdagen. Etter squat nummer fem begynner det å bli seigere. Av erfaring er det gjerne her lavterskelen virkelig settes på prøve – hva skjer i det øyeblikket du merker at det går saktere i svingene, og du er redd for å falle bak?

I det jeg runder av squatsene og går løs på andre runde på romaskinen begynner jeg virkelig å kjenne melkesyra. Og nå trår gutta til. Det er heiarop og oppfordringer, det ropes på tvers av salen, og musikken er høy. Jeg får beskjed om å stå på, gutta roper at teknikken sitter godt og at jeg må gi jernet de siste hundre meterne. Ja visst faen skal jeg gi jernet, tenker jeg mens jeg trekker meg nærmere og nærmere det magiske 500-tallet. Jeg glemmer at jeg er her for å skrive spalte. Nå er jeg roklubb-gutt. Og en roklubb-gutt gir seg ikke før økten er over. 25 minutter med pinsom roing begynner å gå mot slutten, og på siste runde må jeg løfte beina mine opp på romaskinen. De er så slitne at de ikke klarer å løfte seg selv.

Et av ryktene om roklubben er at øktene visstnok er så utmattende at alle ligger langflate etter trening. Denne treningen var det kun én som lå slengt over romaskinen og higet etter pusten. Mens jeg prøver å komme meg og innse at økta endelig er over, kommer alle gutta én etter én og gir meg en high-five. Det stemmer i roklubben som det stemmer i de andre undergruppene jeg har besøkt: Lavterskel handler ikke om hvor tøff økta er, det handler om hvor godt man blir tatt imot, og at det er et miljø som både støtter og pusher de som er på trening. Det er ingen tvil om at det er en lav terskel for å være fersking på roklubbens treninger.

Jeg slet litt med å komme meg opp trappa til leiligheten etter trening. Jeg kommer nok til å slite enda mer med å komme meg opp til seminarrom F når jeg skal ha storgruppe i morgen. Til tross for det kan Injurias korrespondent si følgende om Justitia Roklubb: Treningene er tøffe, intensiteten høy, stemninga god og terskelen lav.

Jeg tror nesten jeg skal skaffe meg medlemskap.

– Livet er like kult nå som før, om ikke mye bedre!

Thu, 13 Feb 2020 18:17:00 GMT

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Johanne Kristiansen

«Norge trenger flere barn – og jeg trenger neppe å forklare hvordan dette gjøres ». Høres dette sitatet kjent ut for deg? Slik lød nemlig oppfordringen fra Erna Solberg under hennes nyttårstale i fjor. Mange studenter vil nok reagere med panikk hvis pinnen skulle vise to streker etter hverandre. For hvor sannsynlig er det at en student har fast jobb, enmannsbolig med hage, stasjonsvogn og smålubben golden retriever i boks?

Fra realfag til lover og rettsavgjørelser

Audun Halleraker Ueland var 33 år gammel og nybakt pappa da han kom inn på jusstudiet sist sommer. Fra før av hadde han en master i industriell økonomi og teknologiledelse (indøk) fra NTNU. Han har med andre ord tatt en 360 graders helomvending - men det er langt fra den eneste forskjellen som kan karakterisere de to studietidene hans.

Audun blir dratt i hånda av Vilje på ett og et halvt år som forståelig nok ikke er så veldig begeistra for at pappa er intervjuobjekt og ikke lekekamerat akkurat nå.

– Min forrige studietid var kanskje mer som den «vanlige» studietiden - mye sosialt, for det har man jo tid til. Men det endrer seg når man får barn. Tidligere var tiden jeg tilbrakte med mamma, pappa og søsken begrenset. Nå har jeg min egen lille kjernefamilie. Jeg setter stor pris på den tiden jeg får tilbrakt sammen med dem og ville ikke hatt det på noen annen måte, sier han.

Så hvor kommer interessen for juss? spør jeg Audun.

– Ja, si det? Jeg elsker å lære, og jeg liker vanskelige ting. Sånn sett var jussen akkurat det jeg har forestilt meg, og jeg stortrives, svarer han.

På mange måter kan man anta at han har funnet sin rette make. Han er nemlig gift med Lovise, som er utdannet lærer og fysioterapeut. For tiden skriver hun master i sosiologi, samtidig som hun er mor til Vilje. Paret er glad i utfordringer begge to. Han knuser min egen forestilling om dramaskrik angående de to positive strekene på pinnen.

– Vilje var planlagt. Å få barn er det største som har skjedd meg, sier han før han stopper opp og ler: Der kom allerede den første klisjeen!

At Audun kan mene dette etter å tidligere ha meddelt at han stiller på intervjuet etter tre timers søvn i natt, bekrefter at det ligger noe sannhet i det han sier.

– Jeg har ansvar for Vilje om natten - det er slik jeg og Lovise har avtalt det. I natt for eksempel, hadde Vilje feber, og da trenger hun kos og trøst. Vi rusler litt rundt, sitter oppe og ser litt på barne-tv før hun sovner igjen. En vanlig dag for meg ellers starter mellom klokken 06.00 og 07.00. Da er Vilje allerede våken, og Lovise våkner av seg selv litt senere enn oss.

– Vi liker å ha god tid på morgenen og spiser frokost sammen hver dag. Etter hvert leverer jeg Vilje i barnehagen før jeg selv kommer meg til forelesning eller lesesalen. Da er det jobbing med lesing, kommentering eller se på forelesningsopptak som står på planen, sier han.

Lærer best av å høre på smarte medstudenter

Andreklassingen har allerede funnet sin arbeidsteknikk for å lære mest mulig på kortest mulig tid.

– Det er gjennom kollokviearbeid jeg lærer mest. Der får jeg høre alle mine smarte medstudenter og prøver å huske det vi har snakket om. Jeg har ikke like mye tid som mange andre til å lese, men heldigvis fungerer samtaler som dette veldig fint for meg.

For å få alle hjulene til å gå rundt må Audun forlate fakultetet klokken 13.00 hver dag. Når han kommer hjem, er det hans tur til å ta sin del av husarbeidet. Lovise pleier å være hjemme og ta sin del av arbeidet mens Audun er på fakultetet.

Vilje blir som regel hentet i 15-tiden, og sammen prøver familien på tre å finne på noe hyggelig i lag – gjerne det Vilje liker best. En tur på museum eller i parken. På kvelden er det middag sammen før Vilje legges. Lovise får dratt på trening, kommer hjem og får slengt fra seg sportsbagen før Audun drar på trening.

– Rullering, rett og slett? spør jeg og ler. Han nikker bekreftende.

På kvelden ser de gjerne en serie sammen på Netflix. Så er det til sengs klokken 22.

– Ja, dagene er jo kortere nå sammenlignet med dagene før vi fikk barn, ler han.

– Søvn er viktig nå. I helgen kan vi strekke det til 23, sier han og smiler. Men livet er like kult nå som det var før, om ikke mye bedre!

Babyboom på fakultetet?

I motsetning til Erna Solberg står ikke en babyboom på hans ønskeliste for nyåret, akkurat.

– Man skal jo selvfølgelig ha lyst på barn. Jeg tror ikke jeg har noen spesielle superkrefter som gjør at jeg får til å studere juss selv om jeg har barn. Jeg tror mange av mine venner og medstudenter hadde klart det helt fint om det var slik at de ønsket barn i løpet av studietiden, mener han.

«Han med barn»

Audun har løpt Lovstafetten hvert år siden oppstart og har blitt kjent med mange medstudenter gjennom dette.

– Det er jo ikke mange på min alder, men de er utrolig kule folk. Jeg er glad jeg ble kjent med dem og får være en del av dette. Jeg føler meg ikke «løsrevet» fra det sosiale som foregår på studiet selv om jeg har barn og dermed mindre tid. Jeg vil ikke være «bestemor-Audun» eller «han med barn». Jeg er jo mye mer enn bare pappa. For meg er det veldig viktig å være en del av noe, ellers blir livet mitt bare… trist, sier han og ler.

Et prioritetsspørsmål

Selv om man får inntrykk av at Audun og Lovise får det til å gå knirkefritt i hverdagen, er det ikke unngåelig for meg å lure hvordan hverdagen ser ut under eksamensperioden. Perioden kjennetegnes jo tross alt av at mange ofrer søvn, regelmessige måltider og et sosialt liv til fordel for flere timer på lesesalen.

– Jeg har min vanlige hverdag under eksamensperioden, men prøver å skvise inn noen timer her og der på kvelden. Jeg og Lovise samarbeider godt, og det blir selvfølgelig litt flere arbeidsoppgaver på den andre part når en av oss har sluttinnspurt. Til syvende og sist handler det hele om et prioritetsspørsmål. Er det viktigst for meg å være en bra far og være mye til stede for Vilje, eller er det viktigere med en A eller B på en eksamen? Vilje kommer selvfølgelig alltid først, sier han og smiler.

– Det er bare du som bestemmer

Thu, 13 Feb 2020 18:04:00 GMT

Tekst: Sarita Disha Prabhakar og Louise Zijdeman
Foto: Louise Zijdeman

Et nytt år er i gang. Nyttårsforsettene er skrevet og mange av oss er klare for å nå nye mål. Dette er ikke alltid frivillig. For mange kan en underliggende norm om å være perfekt oppleves. norm om å være perfekt. Dette kan gjelde lunsjen, venner, klær, hvor lenge man sitter på lesesal og ikke minst fremtidsplaner. Dette er grunnen til at jeg ble så fasinert av 26 år gamle Espen Alstad Holthe. Espen fullførte masterstudiene i rettsvitenskap sommeren 2018, tok deretter årsstudium i psykologi og holder for øyeblikket på med årsstudium i pedagogikk. Til tross for dette bestemte han seg for å jobbe i kassen på Kiwi. Dette var i starten en deltidsjobb for å ha ekstra penger å rutte med, men han falt kjapt for arbeidet. Studentmiljøet på Dragefjellet kan ha godt av en frisk pust, og dette er akkurat hva Espen er. Kanskje har Espen et syn på livet som kan inspirere flere drager.

Å jobbe på Kiwi kan for noen virke som en enkel utvei. Dette stemmer ikke for Espen. Han har studert lenge, og når vi spør hvorfor, er svaret enkelt.

– Hovedsakelig på grunn av interesse, sier Espen kjapt.

Så hvorfor har han valgt å jobbe på Kiwi? For Espen veier trivsel, livsnytelse og engasjement tyngre enn lønn, status og andres meninger. Han velger å stå i kassen, selv om det for kollegaene hans er noe av det kjedeligste som finnes. Han er nemlig glad i folk og flink til å snakke med dem. Dessuten kunne han ikke utelukke det faktum at det lå en mestringsfølelse i å ha en master i rettsvitenskap, men samtidig stå i kassen på Kiwi.

Espen sammenlignet seg selv med en venn fra jussen med svært gode karakterer. Når de møtes, som er svært sjeldent, klager kompisen over at han har lite tid og mye å gjøre. Espen, på den andre siden, lever akkurat det livet han ønsker og har samtidig mye fritid. Det mest fascinerende eksempelet på dette var den spontane avgjørelsen om å reise til PyeongChang i to uker i 2018.

– Livet er ikke et mål å komme seg fra A til B. Målet er reisa. Man kan ikke gå og håpe at det en gang skal gå bra, og at man skal tjene penger. Jeg vil mye heller ha flere opplevelser i banken enn masse penger på konto.

Et av mine største spørsmål da jeg møtte Espen var hvorfor han i det hele tatt orket å fullføre jusstudiene. I mine øyne har han allerede tatt et valg for livet. Svaret jeg fikk var langt fra det jeg forventet.

– Fuck it, nå skal jeg bare bli ferdig. Det var mer trass enn ren interesse for juss.

Da Espen var ferdigutdannet, var det nok juss. Måten han beskriver presset på er kanskje en situasjon flere kan dra kjensel på.

– Du kjenner dirringa på lesesalen. Men hva er livet om du stresser hele tiden? Det er ikke vits. Jobb når du jobber, og ta fri når du skal ta fri. Nyt det mens det varer.

Å nyte livet var Espen flink til også under studietiden. I tillegg til deltidsjobben på Kiwi, engasjerte han seg i ELSA, Jurak, futsal og jusrevyen.

– Livet kan plutselig bli ferdig. Ha det litt artig på veien, ikke bare grind for å få til noe mer. Utnytt det du har nå. Studietiden min gikk veldig fort. Nyt det mens det varer, påpeker Espen.

Det må likevel skytes inn at Espen fortsatt har interesse for jussen, det er bare ikke det han ønsker å drive med akkurat nå. Selv om han er mer enn fornøyd med å jobbe på Kiwi, utelukker han ikke tanken om å jobbe med juss en gang i fremtiden.

Som mange av studentene på Dragefjellet, opplevde Espen et press i gangene på Dragefjellet. Hadde det ikke vært for venner som ikke gikk på jussen mener han at han aldri hadde klart å ta valget om å jobbe på Kiwi. Folk kritiserte valget hans, men Espen var bevisst over presset over å ha en jobb som ser bra ut på papiret. Han har oppfordringen om hvordan man kan håndtere slike situasjoner klar.

– Snakk med folk om hvorfor det du gjør er greit. Får du ikke støtte, er det mer deres feil enn din. Du må få dem til å forstå at verden ikke er sånn som de tror. Stå for deg selv. Finn din egen lykke.

Espen gir råd om å henge med folk som ikke legger et press på deg og din fremtid. Han mener at du som person skal velge å gjøre akkurat det du selv ønsker, ikke hva alle andre ønsker for deg.

– Det viktigste er ikke å gjøre det alle sammen forventer av deg, men å gjøre det du trives med. Jeg vet det er drit når alle vil at du skal gjøre noe, men du gjør noe annet. Drit i hva andre tenker. Du må gjøre det som er best for deg, det du trives med og det du klarer å ha en bærekraftig hverdag med. Ikke gjør noe du vil til fordi noen andre vil det. Hvis du går dag til dag og gruer deg til neste dag, hva er poenget? Men for mange er jussen så givende at det er nok i seg selv, og for all del, gjør det. Poenget er å gjøre det du vil, og det er det bare du som bestemmer.

– Følelsen jeg får på dansegulvet, finner jeg ikke noe annet sted

Thu, 13 Feb 2020 17:53:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Johanne Kristiansen

Jeg ankommer Hildemors Dansesenter i Kong Oscars gate og følger lyden av dunkende musikk opp til tredje etasje. Der møter jeg en blid og danseklar Lydia på konkurransetrening. Dansepar i ulike aldersgrupper svinger seg over parketten i et tempo og med en kroppskontroll oss vanlige bare kan drømme om. Lydia er kanskje ikke kjent for enhver på Dragefjellet, men i dansemiljøet har hun en rekke NM-medaljer og en solid karriere bak seg som strekker seg helt tilbake til barndommen.

Medaljens bakside: – Jeg måtte ofre mye venner, TV-titting og slik som vanlige folk gjør, forteller Lydia om oppveksten preget av strenge danserutiner.

Ballett ble inngangen til danseverden for Lydia allerede i fireårsalderen. Interessen avtok derimot etter hvert, men Lydia fant en ny kilde til inspirasjon.
– Jeg så mye på Disney, spesielt filmen Anastasia hvor de danset Wienervals. Da sa jeg til mamma at jeg hadde lyst til å danse sånn som dem. Mamma fant Hildemors Dansesenter, og jeg begynte her da jeg var syv år. Så jeg har vært her en stund, kan hun meddele.

Travle ungdomsår
Lydia begynte å satse for fullt da hun var bare 12 år med konkurranser utenlands og timer med trenere. Det er ikke til å stikke under stol at satsingen har krevd sitt offer.
– Selv om dansen har vært i hovedfokus, har skole alltid vært veldig viktig for meg. Jeg har måttet strukturere en del for å få det til å gå opp. Det har vært fulle dager helt siden jeg begynte å satse, med mye reising. Skolen måtte tilrettelegge mye for meg, forteller hun.
Dansingen har også gått på bekostning av det sosiale.
– På videregående begynte folk å feste litt. Jeg hadde alltid trening tidlig om morgenen, og da var det veldig strengt med at man alltid skulle være i toppform. Jeg prøvde å være med på det sosiale så mye som mulig, men jeg var alltid ferdig åtte/halv ni på fredager. Jeg kom for sent i hver eneste bursdag, på hver eneste fest. Det har vært hektisk.

Nære bånd til dansepartneren
Likevel fortsatte Lydia å satse, selv om det har kostet.
– Jeg har alltid elsket å danse. Det har vært en indre motivasjon for meg. Dansen har gitt meg en ekstrem mestringsfølelse. Jeg var aldri god i ballsport, men i dansen følte jeg meg veldig hjemme. Dansingen har gitt meg utfordring slik jeg ønsket.
Det gode samspillet med dansepartneren Jone Snilstveit har vært en viktig drivkraft opp gjennom årene. Selv for et utrent øye fremgår det klart av måten paret beveger seg i dansen at de spiller hverandre gode på parketten og kjenner hverandres trinn like godt som sine egne. Derfor er det ikke overraskende at de har holdt sammen som dansepartnere i snart ni år. At dansen skulle ta en profesjonell vending kan Lydia kanskje takke partneren for.
– Han var veldig motivert til å satse for fullt, og da ble jeg på en måte dratt inn i det. Så har jeg bare fortsatt fordi jeg har synes at det er kjekt og veldig givende.
Etter å ha sett hverandre hver dag siden de begge var 12 år og vokst opp sammen på dansegulvet, har Jone blitt en viktig person i Lydias liv.
– Jeg ser på han som en bror. Det har alltid vært oss to som et team. Vi har gått gjennom opp- og nedturer sammen, fjortisperioder… Vi kjenner hverandre på godt og vondt, som familie. Han er en av de jeg står aller nærmest, smiler hun.

Å få hverdagskabalen til å gå opp
På tross av at sporten tar opp så mye tid, begynte Lydia likevel på jussen, et av landets mest krevende studier. Interessen for juss ble vekket allerede på videregående i form av faget Rettslære. At de tilbydde juss i Bergen gjorde at Lydia kunne studere i byen hun har sterke danserøtter i. Å danse på et så høyt nivå og å være fulltidsstudent ved siden av gir derimot ikke mye rom for fritid. Samtidig klarer Lydia å kombinere begge deler.
– Jeg prøver å komme på skolen tidligst mulig for å lese. Vanligvis begynner treningen rundt klokken fire. Etterpå er jeg her tre timer og trener selv. Jeg har også noen par som jeg har privattimer med, og av og til holder jeg kurs. Da er jeg her til åtte-ni hver dag før jeg drar hjem, spiser middag og får litt søvn.
Det mest utfordrende er å få det til å gå rundt i eksamensperiodene, spesielt i begynnelsen og slutten av semesteret. Da har eksamen en tendens til å kollidere med NM.
– Jeg prøver bare å være mest mulig effektiv på skolen i disse periodene, ved å mellom annet ta litt kortere lunsjer. Det er litt vanskelig, men dersom jeg ikke har konkurranser kan jeg droppe litt treninger i eksamensperioden og bare delta på det som er obligatorisk. Jeg prøver å bare ta en ting om gangen og være veldig til stede. Jeg må være effektiv når jeg skal være effektiv, sier hun.

Ikke bare en dans på roser
Som danser konkurrerer Lydia i ti danseformer hvor fem av dem er standarddanser og fem er latindanser. Der standard er mer tradisjonell med stiv holdning, bærer latin mer preg av hoftebevegelser. Lydia kan fortelle at de av og til danser to forskjellige grener slik at de enten bedømmes i standard eller latin, men at de også kan bli dømt i begge sjangrene. Det fremstår kanskje lett når man står utenfor og observerer erfarne dansere, men Lydia er klar på at det er en sport som krever mye av en person.
– Jeg tror man må være veldig dedikert for å drive med dans. Det er en sport som ikke går an å gjøre halvveis. Skal man konkurrere, må man alltid være oppdatert på dommere, trenere, trinn og alt som skjer. Man må konstant være «på». Er man demotivert blir det et stort ork å trene hver eneste dag og ofre livet for det, forteller hun.
Ikke bare er dansen fysisk krevende, man må også ha en sterk psyke dersom man ønsker å heve seg i toppen.
– Du må være tøff for å drive med dans. De russiske og italienske trenerne er strenge og spiller ikke etter norske regler. Det er om å gjøre at du blir en best mulig danser, ikke best mulig person. Så lenge du ser bra ut på gulvet, har ikke alt annet noe å si. Det er mye kroppspress. Man får høre at man må ned i vekt til konkurranser, og det sies ikke på en fin måte. Du må være tøff og klare å forstå beskjeden bak det.
Det er altså ikke nok å danse bra. Man skal også ta seg bra ut foran dommerne.
– Man får for eksempel beskjed om å farge eller bleke håret. Jeg bleket håret i tre år før det ble så stygt at jeg måtte farge det tilbake. Da var det bleking annenhver uke for konkurranser. Det kreves en del estetiske forberedelser, så skal man i tillegg konstant trene og alltid være «på».

Dansen har gitt tilbake
På tross av tøffe regimer og travle hverdager har dansen formet Lydia til det positive.
– Jeg har lært å ta til meg poengene og ikke ta ting så veldig personlig. Man er nødt til å skjønne at dans er en egen verden, og når jeg skal gjøre dette, må jeg gå «all in». Samtidig har jeg blitt mye mer selvsikker, og jeg har opplevd mye mestring. Det å være på gulvet, vise seg frem og kunne uttrykke seg er noe jeg synes er veldig kjekt. Det gir en god selvfølelse. Jeg har også fått reist veldig mye, til steder jeg aldri hadde reist ellers. Slik som små byer i Serbia, mimrer hun.

Et engasjement til å lære videre
Ikke bare trener Lydia på Hildemors Dansesenter, hun jobber også som instruktør. Blant annet holder hun to gruppekurs med Santino fra «Skal vi danse», som hun har jobbet med i tre år nå.
– Jeg begynte å jobbe her da jeg var 12-13 år som hjelpeinstruktør. Etter hvert fikk jeg mer og mer ansvar. Eieren av dansesenteret er også treneren min. Hun så at jeg ikke slet med å snakke med folk, og at jeg syntes det var gøy å lære fra meg. I tillegg til gruppekurs har jeg privattimer med par.
Å kunne lede kurs som fokuserer på å ha det gøy fremfor å prestere er noe Lydia trives godt med.
– Det er kjekt for å få koble ut av og til. Samtidig er det også veldig deilig å få bygget opp et par fra bunnen av og formet dem og videreført den kunnskapen jeg har, for den kommer ikke til anvendelse så mange andre steder, smiler hun.
Og apropos «Skal vi danse»: Jeg måtte benytte anledningen til å få klarhet i ryktene rundt Lydia og underholdningsprogrammet.
– Det hadde vært gøy å være med en gang hvis det hadde latt seg gjøre. Jeg har jo kjennskap til en del av proffdanserne, så det er alltid gøy å se dem på TV. Det hadde vært en kjekk erfaring, men ryktene er veldig løse og ikke noen spesifikke planer, slår hun fast.

Oppskriften bak suksessen
Lydia og dansepartneren kan smykke seg med hele fire NM-bronser, fem sølv og ett gull i tillegg til å ha vunnet en del ranking-konkurranser og kvalifisert seg til flere EM og VM. Spesielt gullet, som de fikk i sommer, ser Lydia på som en stor bragd.
– Å endelig få NM-gullet i U21 var kanskje det største øyeblikket prestasjonsmessig i karrieren. Det var veldig deilig og en stor lettelse. Samtidig var det ekstremt gøy å danse VM i Sør-Korea for Norge. Da følte man seg som en kjendis. Folk var så interesserte, og det er en helt annen følelse å danse på et annet kontinent.
Gode støttespillere i ryggen har vært en viktig bidragsfaktor for at karrieren har gått så bra.
– Jeg har fått veldig god oppfølging fra foreldrene mine. Det er en dyr idrett, så uten dem hadde det ikke vært mulig å drive med i det hele tatt. Jeg tror også jeg har vært veldig heldig med dansepartneren min, og at vi har det så kjekt sammen, slik at jeg har blitt motivert til å gå på trening hver eneste dag.
Lydia har også en indre motivasjon til å drive med dansing, hvilket har hjulpet henne til å fortsette alle disse årene.
– Følelsen jeg får på dansegulvet, finner jeg ikke noe annet sted. Hadde jeg fått tilsvarende følelse andre steder, hadde det vært lettere å finne den der uten å måtte ofre alt. Det er det som ligger bak dansegleden. Jeg har også et stort konkurranseinstinkt og ønsker å bli best og vise frem det vi har trent på. Også er jeg ikke så veldig sjenert til å få frem meg selv gjennom dansen. Det er mange som ikke tør å vise det. Jeg tror jeg får mye gratis der òg, forteller hun.

Et blikk mot fremtiden
Selv om Lydia til nå har klart å kombinere både studier og sport, ligger det et uunngåelig veivalg i vente.
– Jeg har lyst til å fortsette med dansen så lenge det lar seg gjøre. Selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. Det er stunder hvor jeg skulle ønske jeg kunne gjøre akkurat det jeg ville. I fremtiden tror jeg jussen blir det tryggeste valget. Nå har vi kommet opp i en aldersklasse, så det blir mest trening fremover. Da blir det greit å fokusere mer på jussen. Så ser vi hvor lenge vi klarer begge deler. Men til syvende og sist blir skole viktigst, konstaterer hun.
Og dersom det sitter noen dansespirer der ute, har Lydia en klar oppfordring:
– Det er aldri for sent å begynne å danse. I fjor hadde vi et par på 80 år som var her og koste seg så mye. På kursene Santino og jeg holder er det folk i alle aldre. Man kan komme hit for å få kvalitetstid med kjæresten, eller komme alene fordi man bare synes det er kjekt å få danse. Det er deilig for enhver og kjempegod trening samtidig som dans er kunst, formidling og underholdning.

Skaper magi på Dragefjellet

Thu, 13 Feb 2020 17:41:00 GMT

Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Emilie Franssen

Karmøybuen Johann Ophaug har overrasket, forbløffet og til tider gått folk skikkelig på nervene. Med finaledeltakelse i Norske talenter og Senkveld-opptreden på CV-en, tør jeg påstå at han er fakultetets mest meritterte tryllekunstner.

Nerdete hobby

I 2014 gjennomfører Johann sin Norske talenter-audition «med bind for øynene». Kun ved hjelp av noen fargestifter, en tegning og en halvsøvnig Omer Bhatti, lurer han hele salen trill rundt.

–Det var stort å få være med på tv. Det var noe nytt og kult. Jeg møtte nye mennesker, og det var en vei inn i det skikkelige tryllemiljøet. Det var slik det startet. Jeg har opptrådt en del, og fant ut at det ikke var så skummelt, sier Ophaug.

Tryllemiljøet er Ophaug fremdeles er en del av. Blackpool Magic Convention er verdens største konferanse for tryllekunstnere. Den tiltrekker seg illusjonister fra hele verden. Tidligere headlinere har inkludert navn som Hans Klok, Greg Frewin og Jeff McBride (hvis det ringer en bjelle for noen av dere). Dette måtte Johann naturligvis få med seg.

– Jeg skal til England i februar på en konsernmesse i Blackpool med 4000 tryllekunstnere. Det er bare for moro skyld. Trylling er en nerdete hobby, og det er ingenting som er kjekkere enn når nerder samles, sier han.

Flere blir oppriktig sinte

Ophaugs trylling begynte med en onkel som lurte ham trill rundt med et korttriks. Onkelen viste korttrikset igjen og igjen, men han klarte ikke å fatte hvordan han gjorde det.

– En dag bestemte jeg meg for at jeg skulle lure ham. Det klarte jeg til slutt. Etter det bare bygget det seg opp. Jeg klarer ikke helt å forklare hvorfor jeg liker det. Det er bare den følelsen av å se folk bli overrasket. Noen blir glade, noen blir sure. Det er noe med følelsen av å sjokkere som det er et eller annet kult med, sier han.

– Er det noen som blir irriterte også?

– Ja, det er flere som blir oppriktig sinte. Jeg har blitt skjelt ut et par ganger. Ofte når det er en blanding av alkohol og trylling, kan folk bli litt hissige. Det er en menneskelig ting at alle vil forstå hva som skjer, så alle du tryller for har et mål om å avsløre deg. De vil forstå hva som skjer. Jeg forstår ikke helt meningen med det, for det kjekke med trikset er å bli lurt, sier Ophaug.

– Kan du onkels korttriks nå?

– Ja. Egentlig så er det ganske grunnleggende, men jeg klarer ennå å lure folk med det. Om folk spør om jeg kan lære bort et triks, er det ofte dette trikset jeg lærer bort, sier han.

For selv om mystikken bak et triks er det Ophaug setter mest pris på, hender det at han lærer bort enkelte kunster.

– Det skjer av og til at jeg gir bort hemmeligheter. Jeg arrangerer fast et julebord for vennene mine. Der har vi alltid en slags tryllekonkurranse, der de får lære seg et triks hver. Så gjelder det å overbevise meg om hvem som er best. Men jeg har et show jeg holder for folk. Det er på en måte jobben min. Der avslører jeg ingenting.

1 493 151 219

Hvor ofte Johann holder show, varierer med årstidene. Når det er tid for sommeravslutninger og julebord, øker arbeidsmengden betraktelig.

– Jeg tryller også litt på vors og fest og sånn. Hvis folk spør! Holder man på sånn for lenge, blir man til slutt som han irriterende fyren med gitar på nachspiel. Jeg har fått kommentarer fra venner på at jeg må slutte med det, sier han.

Injuria har derimot insistert på å bivåne en illusjon. Johann smiler litt, tar av seg klokka, og legger den mitt på bordet med viseren ned. Før trikset begynner tar han umiddelbart forbehold om at det ikke alltid fungerer. Denne beskjedenheten skulle senere vise seg å være fullstendig unødvendig.

– Vil du bare tenke på et godt minne du har. Det kan være et minne på jussen, fra barndommen, hva som helst, sier han.

Flashback. Kolsås Skisenter. Herrens år 2010. Undertegnede lider av en alvorlig man-flu, men har likevel klart å krype til bakken i håp om at det skal gjøre underverker. På toppen av Kolsåsbakken kan jeg konstatere at det ennå ikke hjulpet noe særlig, men når jeg setter utfor, endrer alt seg. Jeg har medvind, og i det øyeblikket jeg har samme hastighet som vinden, oppnår jeg fullstendig stillhet. Magesmerten forsvinner, og bare for en liten stund, er jeg fri.

Snap, back to reality. Johann gir meg mobilen sin, og ber meg åpne kalkulatoren.

– Kan du skrive inn det årstallet du tror det er? Så trykker du gangetegn.

Og sånn holder vi på i et par minutter. Han ber meg komme på hvilken måned det var, klokkeslett og dag i måneden. Hvert nye element er en ny faktor i gangestykket som til slutt når den nette sum 1 493 151 219. Jeg skriver det ned i blokka mi.

Betyr dette tallet noe for deg, spør Johann. Umiddelbart gjør det aldeles ikke det. Dette tallet er hverken telefonnummer, fødselsdato eller kontoutskriften min. Men Johann spør en gang til.

– Det betyr ingenting for deg? Kanskje vi kan prøve å dele det opp. Du ser det begynner med 14. Vet du hvilken bokstav som er den 14. i alfabetet?

Jeg synger sangen, og lander til slutt på N. Jeg begynner smått å ane hvor det her er på vei hen, men jeg benekter det fortsatt en smule.

– Den niende bokstaven i alfabetet, da? Vet du hva det er?

Jeg tar sangen fra toppen igjen, lander på I, og benektelsen går over i en forbløffelse. Alfabetets tredje bokstav er C (jeg skammer meg litt over å måtte meddele at jeg også her så meg nødt til å synge sangen), den 15. er O, den tolvte er L, den første er A (her trengte jeg ikke å synge sangen), og den niende er som nevnt I. De skarpeste av dere har muligens observert at dette til sammen staver N-I-C-O-L-A-I.

– Før vi begynte la jeg klokka mi på bordet. Hvilket tidspunkt var det du tenkte på?

Tidspunktet var kvart over fem. Gjennom hele seansen har ikke Johann rørt klokka si, men når han plukker den opp, viser den nettopp kvart over fem. Brenn heksa, tenker jeg.

Representerte norsk ungdom i FNs generalforsamling

Thu, 13 Feb 2020 17:37:00 GMT

Tekst: Inga Maria Tronsaune

Jusstudent Rahman Akhtar Chaudhry har lenge vist stort engasjement i ungdomspolitikken. I fjor skrev Injuria om hans plass i regjeringens ekspertutvalg for kjønnsforskjeller i skolen. Nå har hans engasjement tatt han helt til New York og FNs hovedkvarterer.

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner får hvert år ansvar av Utenriksdepartementet for å velge ungdomsdelegater til FN. På landsmøtet deres i fjor var Rahman blant de som ble valgt til å representere norsk ungdom under generalforsamlingen i tre uker i oktober 2019. Der var han en del av den norske FN-delegasjonen og jobbet innenfor saksfeltet menneskerettigheter.

– Vi satt i forhandlinger om resolusjoner om menneskerettigheter og holdt innlegg under generalforsamlingen. Så forsøkte vi å påvirke den norske delegasjonen så mye som mulig, sier han.

De tre ukene Rahman tilbrakte i New York bestod i all hovedsak av tettpakkede dager med møter og forhandlinger.

– Det var veldig rare dager. Hver dag stod vi opp rundt kl. 6-7. Først hadde vi som regel et frokostmøtemøte med de andre ungdomsdelegatene, og deretter hadde vi formøte med den norske delegasjonen. Kl. 10.00 begynte møtene i FNs 3. komite. Der var det møte fra kl. 10-13, hvor alle delegasjonene holder innleggene sine. Her holdt vi også innlegg, forteller han.

Deretter satt ungdomsdelegatene i uformelle forhandlingsmøter med representanter fra andre medlemsstater.

– Der er her arbeidet faktisk skjer. Da sitter man i enda mindre rom, og forhandler om resolusjonene som skal vedtas på generalforsamlingen. Vi snakket blant annet mye om involvering av ungdom i fredsprosesser.

Etter dette satt Rahman i nye formelle møter, etterfulgt av flere uformelle forhandlingsmøter til kl. 19 på kvelden. Av og til var det også i kveldsmøter med norske delegasjonen.

– På kvelden så møtte vi gjerne de andre ungdomsdelegatene og dro ut. Så gjorde vi egentlig bare dette i tre uker, sier han.

Allerede på den andre dagen av Rahmans opphold i New York, holdt han en tale for FNs generalforsamling om det som var primærpolitikken hans.

– Jeg snakket om at FN-systemet må legge bedre til rette for utdanning, og særlig for marginalisert ungdom. Da er det gjerne snakk om ungdom på flukt, eller ungdom med urfolksbakgrunn som ikke får utdanning på samme premisser som veldig mange andre.

– Hvorfor er det akkurat dette som engasjerer deg?

– Jeg har jobbet veldig mye med utdanning før, og jeg har alltid vært veldig opptatt av skolepolitikk. Når jeg tenker utenrikspolitikk, tenker jeg også veldig raskt på utdanningspolitikk. Det er veldig viktig for meg, og rent samfunnsøkonomisk er utdanning det viktigste verktøyet man har for å løfte en stat. Uten det har du liksom ingen ting.

Å holde innlegg for generalforsamlingen var en av Rahmans hovedoppgaver under oppholdet i New York, og han forteller at han brukte flere uker på å skrive sin tale.

– Du har jo liksom 1,5 minutter på verdens viktigste møte. Det er ikke «barebare». Jeg var veldig stressa. Jeg leste den talen så utrolig mange ganger før vi gikk på. Det var en skikkelig stressende dag, husker jeg.

Gjennom deltakelsen i møtene og forhandlingene i FN fikk Rahman også oppleve storpolitikk på nært hold, noe han beskriver som utrolig spennende.

– I det møterommet skjer det jo veldig mye spesielt. For der sitter jo alle verdens land, så det er tidvis litt anspent stemning. Jeg husker veldig godt et møte der det ble en ganske stor krangel mellom Russland, Ukraina og Georgia.

Rahman forteller om hvordan konflikten vokste da flere stater blandet seg inn og langet ut mot hverandre med replikker og innlegg.

– Det var liksom storpolitikk i dette lille komiterommet i New York, noe som var utrolig spennende å se på – noe av det kuleste jeg har opplevd. Det var en utrolig surrealistisk opplevelse, og det var mange slike møter hvor du fikk virkelig kjenne på hvor forskjellige politiske synspunkt de forskjellige regionene i verden har.

Man kan lett merke entusiasmen og engasjementet til Rahman når han forteller om ukene i New York, men han fikk også kjenne litt på noen nedturer under oppholdet.

– Du blir nesten litt deprimert av å være der, fordi du innser hvilken tilstand verden egentlig er i. FN er utrolig polarisert. Selv de enkleste tingene klarer man ikke bli enige om. Jeg gikk dit med en tanke om den norske progressive politikken jeg hadde lyst til å fremme, og så fant jeg ut at det bare var utgangspunktet. I realiteten må bare Norge og andre land som likner på oss, kjempe for å opprettholde status quo. Det var ganske kjipt å oppleve. Jeg tror nok det er det jeg tenker mest på. Vi fikk et ganske tydelig bilde på hvordan ting egentlig står til, og det er ikke så bra som man skal ha det til, sier han.

Som høydepunktet av oppholdet i New York er det spesielt to ting Rahman trekker frem:

– Det første øyeblikket er da vi holdt talen vår. Norges ambassadør til FN, Mona Juul, satt rett bak oss for å sende et signal om at hun hadde tid til møtet, men likevel valgte å gi oss taletid. Hun hadde absolutt tid, men hun var opptatt av at vi skulle gjøre det. Da vi var ferdige, og jeg satte meg bak med henne, ga hun meg veldig mye ros og sa hun til meg at det var utrolig imponerende. Det var veldig kult. Hun er en diplomatisk stjerne i Norge, og en av de dyktigste diplomatene vi har. Derfor var det utrolig kult at hun sa var til stede mens vi talte og skrøt sånn etterpå, forteller han.

– Det andre høydepunktet overgår nesten det første. Den første gangen jeg gikk inn i FN-bygget var dagen før vi skulle begynne på jobb, fordi vi ville sjekke ut litt hvordan det var. Jeg kom der i dress med ID-kortet mitt på og det norske nøkkelbåndet rundt halsen. Så går vi forbi veggen av generalsekretærer og stopper ved bildet av Trygve Lie. Han var den første generalsekretæren i FN. Han var fra Norge, men han var også fra Furuset, som er det stedet i Groruddalen i Oslo hvor jeg er oppvokst. Det er et sånt enormt bilde som står og ser ned på deg. Jeg klarer ikke helt beskrive den følelsen. Men det var veldig stort å stå der og se på det enorme maleriet av en kar fra samme sted som jeg er fra, som var med på å opprette organisasjonen. Nå var jeg der. Det var veldig, veldig kult, avslutter han.

Jusrevyen 2020: en skarp kombinasjon av betenkeligheter og latterkuler

Sat, 25 Jan 2020 21:10:00 GMT

Tekst: Annelin Sødal
Foto: Johanne Kristiansen

Dersom du som jusstudent har fått oppleve pes for stereotypien om at jusstudenter er streite og kjedelige, dra med deg en misinformert venn til Straffbar den kommende uken. Opplevelsen man sitter igjen med etter premieren av Jusrevyen 2020 – Ugreit, er alt annet enn kjedelig. Som forventet leverer Jusrevyen nok en gang en uforglemmelig aften blandet av begeistring, ettertanke og latterkuler.

Årets revy retter søkelyset mot kultur og ukultur som oppstår i det stadig mer polariserte samfunnet vi lever i. Spenningen står i taket når kreativ sjef og leder Adrian Øybø og Erlend Claudi ønsker velkommen til et fullsatt Straffbar på premierekvelden. Konflikten presenteres: Hvor går skillelinjen mellom hva folk synes er greit og ugreit? Heller enn å forsøke å besvare spørsmålet, skal de to neste timene vekke både betenkeligheter og latterkuler. Genialt. Hva er vel et bedre virkemiddel for å forene motsetninger, enn å ta i bruk revyhumor for å skildre absurditeten det representerer?

Og humoren treffer . Med melodi hentet fra Hairsprays «The nicest kids in town» sparkes showet i gang med en tempofull åpningssang om «hva som er ugreit». Alle skuespillerne er på scenen når publikum presenteres for motpoler i skarp kontrast til hverandre: Politisk korrekt, rasist, miljøaktivist, naiv, sexist og feminist er bare noen av ytterpunktene som i løpet av de neste timene på humoristisk vis vil farge sketsj etter sketsj.

I innslaget som avløser åpningssangen møter vi «Unibjeff» og «Leger uten genser» i heftig kamp om Ola Nordmanns pengestøtte. Med skarpt ordspill og komisk overdrivelse krangles det om hvem som er mest barmhjertig. Det les høyt i salen fra første sketsj, for vi har alle kjent på hvilke moralske forvirringer jungelen av veldedighetsorganisasjoner representerer.

Lista er satt, og revygjengen skuffer ikke. Publikum er like begeistret sketsj etter sketsj. Denne gjengen lager humor ut av høyst dagsaktuelle absurditeter som vi alle har et forhold til. Vi møter politisk korrekte mennesker i møte med blant annet fanatiske vaksinemotstandere, rødstrømpefeminister og fjerdegradsveganere. Vi møter kontorrotter i NAV som leser brev fra EU og tror budskapet er at de har vunnet en kåring med tittelen «Ms. Interpretation». Vi møter hysterisk morsomme partilederparodier i gameshowet «Statsbudsjettet». Regjeringskrisen og Jensen-exit er med. Det er som om revygjengen kan spå fremtiden, for denne gjengen lager humor av morgendagens nyheter allerede i dag.

Det er vanskelig å velge et høydepunkt, da nivået på sketsjene jevnt over er forbausende høyt. Taket på Straffbar nærmest løftet seg under bandets åpningsnummer i andre akt – en medley sammensatt av variert popmusikk fra nyere og eldre tid, fra Kiss til Billie Eilish. Latteren satt kanskje som best under sketsjen «Klimanazi» - et møte mellom klimaaktivister og en nynazist, hvor partene forenes av å misforstå hverandre så til de grader at de alle er overbevist om felles holdninger og verdier. Verdt å trekke frem er også innslaget «Gutta», hvor det tas et oppgjør med maskulinitetskultur i guttegjenger gjennom revyens egen versjon av Yung Potatos låt med samme navn. Rappingen er imponerende. Er det noe denne gjengen ikke kan?

Skuespillerne fyller rollene sine troverdig og med en gripende formidlingsevne. Samspillet mellom dem er fascinerende, og det er imponerende hvor dyktige de er. Vi undres hvorfor ikke flere av revyskuespillerne våre er fast inventar på Den Nationale Scene. Ikke at vi klager på å ha dem for oss selv, heller.

Like gripende er Jusbandets fengende musikk mellom sketsjene. Trestemt og klokkerent korer vokalistene alt fra Childish Gambinos «Redbone» til russelåt «Disco Demolition» av J-Dawg. Låtvalget er velvalgt og ypperlig variert – virkelig noe for enhver smak. Bandets bidrag setter stemningen mellom hvert nummer, og det er ingen som har tid til å kjede seg.

Jusrevyen 2020 – UGRE!T innfrir alle forventninger. Tematikken er viktig og høyst dagsaktuell. Humoren er skarp. Skuespillere og band er forbausende dyktige – og helheten er mektig. I et samfunn hvor vi alle i mer eller mindre grad er utsatt for meningsutvekslinger og økende polarisering, er årets jusrevy et bidrag til perspektiv du ikke vil gå glipp av. Jeg har i alle fall planer om å se den om igjen.

Fire på fakultetet - med tiårenes jusstudenter

Sun, 22 Dec 2019 19:37:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse

Mye har endret seg i løpet av de siste tiårene. Det enkle å få grep på er de håndfaste endringene. Hvor mange studenter det har vært, hvilket bygg undervisningen har foregått i, hvilke fag man har hatt, eller hvor ofte man har hatt eksamen. Men hvordan har studentene gjennom denne tidsperioden oppfattet studielivet selv? I «Fire på fakultetet» søker vi alltid studenten på gangen sin oppfatning. I denne utgaven har vi søkt tilbake i tid for å finne akkurat dette – bare ikke nå. Én uteksaminert jusstudent fra hvert av de siste tiårene har gitt oss sine svar.

Sven Marius Urke (1980-tallet)

Direktør i Domstoladministrasjonen

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg valgte å studere juss i Bergen fordi jeg er vestlending, jeg kjente mange som studerte ulike fag ved UiB og jeg har alltid synes Bergen er Norges fineste og hyggeligste by.

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Friheten til å forme min egen hverdag , muligheten til å lære spennende juss hele tiden og arbeidet som vitenskapelig assistent på deltid ved juridisk fakultet.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg begynte som advokat hos Regjeringsadvokaten rett etter studiet og der fikk jeg umiddelbart bruk for store deler av det jeg hadde lært på studiet, spesielt forvaltningsrett og sivilprosess. Det som var mest verdifullt var likevel det jeg hadde lært om juridisk metode og om grunnleggende verdier som bør ramme inn det praktiske arbeidet som advokat. Sannsynligvis hadde jeg en viss fordel av at jeg hadde arbeidet som vitenskapelig assisten ved siden av studiene. Det medførte at jeg hadde god tilgang til det akademiske personalet på fakultetet og kunne diskutere juss med de. Tiden på fakultetet medførte også at studiet ble noe mer praktisk og derved lettere å håndtere.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra resten av de femti siste årene?
Å studere jus er ganske annerledes enn å praktisere jus i arbeidslivet. Studentlivet var en unik periode i mitt liv. Jeg kan ikke huske at noe som helst var obligatorisk og det var langt mellom hver eksamen. Vi hadde derved stor frihet, men også et stort ansvar. Det passet meg godt. Jeg kunne gå i dybden på petitesser som man i arbeidslivet normalt ikke kan "kaste bort tiden på". Og jeg kunne ta toget til Finse og legge i vei på ski mot Hardangerjøkulen eller Hårteigen dersom hjernen var full og trengte hvile.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Mine beste minner fra tiden som student i Bergen er de gode forelesningene. De som gav oss aha-opplevelser og tente interessen for å gå videre på egen hånd.

Thomas K. Svensen (1990-tallet)

Managing Partner i BAHR

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Det trenger vel egentlig ikke noen forklaring. Har man muligheten, studerer man selvfølgelig juss i byenes by!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
Her kunne mange sider vært fremhevet. Friheten. Det bekymringsløse studentfelleskapet på Dragefjellet. Ballkomiteen.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg
derfra?
Jusstudiet ga veldig mye som jeg har tatt med meg videre. For det første evnen til å sette pris på gode diskusjoner og ulike perspektiver. For det andre evnen til å strukturere problemstillinger og fokusere på det som er viktig. For det tredje at målrettet innsats faktisk gir uttelling.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest
fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
90-tallet føltes som en fantastisk periode. Nybygget på Dragefjellet gjorde underverker både for det akademiske miljøet og det sosiale miljøet. Jeg kan ikke forestille meg en bedre periode på jussen i Bergen, selv om jeg selvfølgelig ikke er helt objektiv i vurderingen.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Geiloseminaret – som i virkeligheten fant sted på Ustaoset. Et helt uforglemmelig seminar både faglig og sosialt.

Geir Sviggum (2000-tallet)

Styreleder og partner i Wikborg Rein

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
Jeg vokste ikke opp i noen stor by, så for meg hadde jeg i utgangspunktet ingen sterke dragninger hva gjelder studiested. Jeg hadde hørt mye godt om studentmiljøet i Bergen, og broren min bodde der fra før. Så da ble det Bergen, og det har jeg aldri angret på!

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For det første har man en frihet i hverdagen som man aldri får igjen i "voksenlivet" med jobb og familie. For det andre utgjør eksamen klart definerte mål som jeg med idrettsbakgrunn identifiserte meg godt med. Da jeg studerte var det fire avdelinger, og hver avdeling ble et stort mål der tilfredsstillelsen av gode resultater av hardt arbeid står igjen som et sterkt minne. For det tredje husker jeg inspirasjonen av å fordype meg i fag og lære og forstå noe nytt hver dag. Denne nysgjerrigheten på ny kunnskap har jeg tatt med meg videre.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Juridiske studier er først og fremst trening i en måte å tenke på. Denne treningen i logisk tenkning og resonnementer har jeg hatt glede av både i og utenfor jobb. Videre lærer man seg at det ikke finnes snarveier: veien til suksess handler om hardt og disiplinert arbeid. Det er det samme på jusstudiet som i mitt nåværende yrke.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Mye er nok likt. Jeg var omgitt av unge ambisiøse mennesker, og det tror jeg jusstudiet i Bergen alltid har vært preget av. Det er og var inspirerende! Forskjellene skyldes nok i stor grad endringer i studieordning. Det har nok mer preg av å være "skole" nå enn da jeg studerte. Man hadde knapt pliktig oppmøte til noe bortsett fra fire store avdelingseksamener. Så friheten til å legge opp egen hverdag har nok endret seg. Noen trivdes nok med den fullstendige friheten vi hadde, mens andre har nok godt av at universitetet i større grad strukturerer hverdagen for dem.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Kona mi. Og alle vennskapene. De forsvinner ikke selv om studietiden er tilbakelagt.

Ola Asbjørnsen (2010-tallet)

Byggesaksjurist i Færder kommune

Hvorfor valgte du å studere juss i Bergen?
For meg var alternativet alltid å bli jurist eller økonom. Jeg bestemte meg for å bli jurist, og fant ut at jusstudiet i Bergen hadde bolkvise fag med eksamen fortløpende gjennom året. Det gjorde at jeg valgte Bergen fremfor Oslo. Rett å slett fordi jeg ville studere der de hadde det beste opplegget, og det trodde jeg var i Bergen.

Hva husker du som de tre beste sidene ved studiet og studentlivet?
For meg var Juristforeningen en veldig viktig del av min studietid. Jeg hadde verv som økonomiansvarlig i både Jurak og JVL og satt som økonomiansvarlig i Foreningsstyret i to år. Den organisasjonsforståelsen og erfaringen jeg fikk gjennom mine verv i Foreningen er det mange godt voksne jurister som aldri vil få. Den muligheten jeg fikk til å være med å påvirke og drive en organisasjon fremover, er en erfaring jeg vil ta med meg livet ut.

Jeg må også innrømme at jeg er glad i en god fest. Dem var det jo noen av opp gjennom mine 5 år på Dragefjellet. Den studentkulturen som var (eller er) på Dragefjellet med at man både er med og tar en god fest, men at man også prioriterer det faglige ser jeg tilbake på med glede.

Endelig må jeg kanskje nevne alle jusstudentene på Dragefjellet. Jeg har fått mange gode venner gjennom studietiden. Både gjennom Juristforeningen og folk på kullet mitt. Ikke minst traff jeg kjæresten min på Jussrevypremieren da hun var revyskuespiller, og jeg satt på første rad som representant fra Foreningsstyret.

Hvordan har du fått bruk for erfaringene og lærdommene du tok med deg derfra?
Jeg jobber som byggesaksjurist i Færder kommune hvor jeg jobber med plan- og bygningsrett, og spesielt strandsonesaker. På rettsområdet er det mange uavklarte juridiske spørsmål som dukker opp hver eneste dag. Den juridiske metode for å løse disse spørsmålene er den lærdommen jeg benytter meg av på jobb hver eneste dag. Når man jobber i kommunen er organisasjonsforståelse også veldig viktig. Forståelsen for hvilket mandat administrasjonen har, og hvilket mandat politikerne har er avgjørende for å gjøre en god jobb. De erfaringene jeg fikk med organisasjonsarbeid i Juristforeningen ga meg nettopp en slik innsikt.

Hvordan tror du studielivet på jussen da du studerte skiller seg mest fra det å studere juss i Bergen resten av de femti siste årene?
Jeg tror jo livet på Dragefjellet har vært veldig forskjellig utifra når man studerte. For eksempel var hele bygget røykfritt hele min studietid. Jeg har hørt rykter om at det før var en evig eim av røykelukt opp fra Fjøset (Straffbar), som da var røykerom. Den største forskjellen må nok være festene på Dragefjellet før og etter smarttelefonen. Før kunne det gjøres mye dumt uten at noe ble dokumentert. Under min tid var derimot smarttelefonen oppe med engang for å ta bilde.

Hva er ditt beste minne fra studietiden din på jussen i Bergen?
Jeg er vel egentlig forpliktet til å svare at mitt beste minne var da jeg møtte dama, men jeg svarer heller at mitt beste minne fra Dragefjellet ikke var på Dragefjellet, men på JVL. Å gå rundt og drikke og kose seg, samt å synge JVL-sangen i baris er minner jeg alltid vil bære med meg. Trekk et nummer stå i kø, det er din tur nå!

Kritikk av lovforslag vedrørende endring av straffegjennomføringsloven § 38 – en utvidelse av kriminalomsorgens adgang til å utøve tvang

Sun, 22 Dec 2019 10:34:00 GMT

Tekst: Victoria Westrum, rådgiver i Wayback

Det følger av straffegjennomføringsloven § 2 at straffen skal gjennomføres på en måte som tar hensyn til formålet med straffen, som motvirker nye straffbare handlinger, som er betryggende for samfunnet og som innenfor disse rammene sikrer de innsatte tilfredsstillende forhold. Frem til i dag har det kun vært lov til å bruke noen former for tvangsmidler i noen konkrete situasjoner i norske fengsler. Kriminalomsorgen har imidlertid den siste tiden rapportert et økende problem med blant annet spytting fra de innsatte. ¹ Det økende problemet hos de innsatte har resultert i at det har kommet et nytt lovforslag som vil utvide anvendelsesområdet for bruk av tvangsmidler. Det nye lovforslaget innebærer at straffegjennomføringsloven §38 får et nytt ledd som er underlagt en lavere terskel for bruk av ulike konkretiserte tvangsmidler. ²

Adgangen til å utøve tvang har tradisjonelt vært underlagt en høy terskel i norsk rett. Ettersom det nye lovforslaget vil senke denne terskelen kan det stilles spørsmål vedrørende hvilke konsekvenser lovforslaget kan medføre i norske fengsler.

Lovforslag – endring av straffegjennomføringsloven § 38

Kriminalomsorgens adgang til å utøve tvang er lovfestet i straffegjennomføringsloven § 38. Bestemmelsens nåværende annet ledd fastsetter at kriminalomsorgen kun skal bruke tvangsmidler dersom forholdene gjør det «strengt nødvendig» og «mindre inngripende tiltak forgjeves har vært forsøkt eller åpenbart vil være utilstrekkelig». Ordlyden tilsier at tvang ikke skal utføres med mindre tvangsbruk er noe som må til.

Det aktuelle lovforslaget skal tilføre § 38 et nytt annet ledd, og overnevnte ledd blir bestemmelsens tredje ledd. Endringen innebærer en lavere terskel for bruk av visse tvangsmidler enn det bestemmelsen for øvrig gir adgang til. Formålet med lovforslaget er å gi kriminalomsorgen virkemidler for å forhindre uønsket atferd som ikke er av en så alvorlig art som nevnt i § 38 ellers. Eksempelvis virkemidler for å forhindre spytting fra de innsatte. Lovforslaget lyder slik:

«Håndjern, transportjern, bodycuff, spytthette og tilsvarende tvangsmidler som er godkjent av Kriminalomsorgsdirektoratet, kan benyttes for å avverge andre fysiske angrep på person, når angrepet vil være egnet til å vekke frykt, smerte eller annet betydelig ubehag»

Lovforslaget konkretiserer ulike tvangsmidler som gir visse rammer for tvangsutøvelsen.

Problematikken reiser seg derimot knyttet til vilkårene som aktualiserer adgangen til eksempelvis å ta i bruk spytthette. Hvorvidt en handling anses å være «egnet til å vekke frykt» er svært skjønnsmessig, og en persons subjektive forhold knyttet til frykt vil kunne variere. En slik upresis ordlyd vil kunne medføre vilkårlighet i skjønnsutøvelsen.

Mulige konsekvenser av lovforslaget

Faren ved en for vid og skjønnsmessig adgang til å utøve tvang vil kunne skape store variasjoner ved når tvangsbruk egentlig anses nødvendig. Videre vil dette kunne medføre et misbruk av tvangsmidlene da terskelen for bruk vil være vanskelig å fastsette. De vage inngangsvilkårene for tvangsbruk etter lovforslaget sammenholdt med kriminalomsorgens tidligere kritikk for tvangsmisbruk gir grunnlag for bekymringer.

Likeså må konsekvensen av bruk av de nye tvangsmidler fremheves. Bruk av spytthette på institusjon sammenlignet med politiets bruk ved pågripelse skiller seg betydelig fra hverandre. Spytthette påfører ikke noen form for smerte, men er klart et tvangsmiddel som vil være undertrykkende for den innsatte. En slik tvangsbruk kan skape enda større distanse mellom innsatte og fengselsansatte, samt bidra til en svært negativ utvikling som kan få konsekvenser for den innsattes soningsforhold.

Advokatforeningen stiller seg kritiske til det nye lovforslaget. Dette skyldes at de anser det som uheldig at fengselsansatte får en videre adgang til bruk av tvangsmidler i en allerede krevende arbeidshverdag, istedenfor økt bemanning og programmer. Man vil her kunne risikere at betjentene lettere tar i bruk tvangsmidlene enn det å tilby alternative løsninger. En økt bruk av tvang vil ha en negativ effekt på de innsattes frustrasjonsnivå, og kan medføre negative konsekvenser for den innsattes soningsforhold og relasjonen til de fengselsansatte. ³

Avslutningsvis må det likevel fremheves at det er forståelig at fengselsansatte trenger hjelpemidler for å kunne utøve sine arbeidsoppgaver. Spytting eller annen utagerende atferd kan skape frykt eller ubehag for de ansatte, og noen hjelpemidler vil kunne forhindre slik atferd. Spørsmålet er derimot om en utvidet adgang til bruk av tvang under svært skjønnsmessige vilkår er løsningen på problemene som kriminalomsorgen står overfor knyttet til utagerende innsatte.

Dragefjellet anno 2030

Mon, 16 Dec 2019 16:20:00 GMT

Tekst: Jacob Hansson Bull

Vi befinner oss på Dragefjellet i året 2030. Avocado, rugsprø og chia er byttet ut til fordel for tangsalat og algebrød. Ammerommet har byttet navn og formelt formål. På Straffbar kan du bestille ølen din via app. Det er ikke lenger snø under JVL. CISG er obligatorisk pensum i Kontraktsrett I. På Jodel må man stå frem med navn og alder. Nostalgien kommer krypende når studentene nynner lavt til Domen 2019.

Man kan synse mye om hvordan livet på Dragefjellet vil se ut om 10 år, men noen ting er sikkert. I kantinen vil det fortsette å vrimle av kollokvier som diskuterer vilkårene for enkeltvedtak og Immanuel Kant. Vrimle er fortsatt like uoversiktlig, Joanna i kantina like blid og Karl Harald (dekan red.anm) vil fortsatt åpne skoleåret med å si at «det hjelper ikke med A på eksamen om livet står til en D».

Mer sikkert enn det ovennevnte er det at den teknologiske utviklingen vi står i nå vil ha satt tydelige spor i 2030. Kanskje er Lovdata integrert i Word-dokumentet når du skal levere arbeidsgruppeoppgave natt til mandag. ALD er kanskje ikke bare for advokatfirmaer, men også IT-selskaper og startups som har fått innpass i det fine selskap. I intervjurundene spørres det kanskje ikke bare om karakterer, men også om kjennskap til ulike digitale juridiske verktøy. Kanskje er det innført obligatoriske emner i dette, i det minste som valgfag.

Et steg i riktig retning

Da INNORETT ble stiftet på Juristforeningens generalforsamling november 2018 var det ikke noe fokus på den teknologiske utviklingen. Det kan forklares med at det ikke finnes et institutt for rettsinformatikk eller at studieplanen er bundet av tradisjoner. Undergruppen skulle sørge for at jusstudenter fikk kjennskap til de juridiske aspektene ved den digitale utviklingen i arbeidslivet og samfunnet forøvrig. Hva som rører seg i krysningspunktet mellom juss, teknologi og innovasjon.

INNORETT har hatt stor fremgang som nyoppstartet undergruppe med 75 medlemmer. Det er likevel langt igjen. Utviklingen innenfor “legal tech” og den teknologiske utviklingen i samfunnet går raskt, og mye raskere enn revideringer av studieplanen. Alle jusstudenter bør ha interesse for det og mulighet til å lære mer om det i akademiske former. Man kan spørre seg om det faller inn under fakultetets ansvar å tilby dette. Enn så lenge har det ikke skjedd stort. Det er dermed grunn til å tro at INNORETT må ta ansvaret for å gi jusstudentene ved UiB innsikt i den utviklingen som skjer i arbeidslivet og samfunnet forøvrig.

Studentundersøkelse

Dette ansvaret må forvaltes slik at INNORETT tilbyr kurs og foredrag om det studentene er interessert i. I den forbindelse ble jusstudentene på Dragefjellet stilt noen spørsmål om hva de ønsker INNORETT skal bidra med i tiden fremover. Her er noen av resultatene:

Av de 96 som deltok i spørreundersøkelsen var det hovedsakelig studenter fra 1. kull (23%), 2. kull (40%) og 3. kull (19%). 4. og 5. kull utgjorde samlet 13 %.

På spørsmålet om det var ønskelig å innføre digitalisering som valgfag på UiB svarte 96 % at dette var noe de ønsket. Det er altså en voksende interesse for digitalisering på jussen og et ønske om fag i likhet med de på UiO.

Respondentene var mest interessert i å lære om legal tech (77 %) og om juss og kunstig intelligens (47 %). Deretter var respondentene interessert i å få vite mer om GDPR (35 %) og kurs i programmering (25 %).

Bruk av lovdata på eksamen er allerede prøvd ut i flere emner. Å mestre lovdata kan dermed være avgjørende på eksamen. Respondentene ble spurt om de ønsket kurs i bruk av lovdata på eksamen. 66 % av respondentene ønsket dette, mens de resterende var i tvil (34 %).

Har du forslag til hvordan INNORETT bør utvikle seg fremover eller har du spørsmål om undersøkelsen? Send mail til innorett@juristforeningen.com .

Spørreundersøkelsen er publisert på INNORETTs kanaler i sosiale medier og det tas derfor forbehold om at statistikken ikke representerer alle studenter ved Juridisk fakultet UiB, men et representativt utvalg med interesse for teknologi og engasjement i INNORETT.

Professoren som aldri gav seg

Mon, 16 Dec 2019 16:14:00 GMT

Tekst og foto: Theodor Karlsen

Da jusstudiet ble opprettet i 1969, ble Jan Fridthjof Bernt tilsatt som universitetslektor. 50 år har gått siden den gang, men han har fortsatt samme kjærlighet for professoryrket.

Kontoret til Bernt er fra gulv til tak fylt med en rekke juridiske bøker. De fleste omhandler hva ulike teoretikere mener om forvaltningsrett og tilgrensede områder, men også egne verk og artikler har det blitt en del av gjennom 50 år.

- Jeg er fortsatt i utpakkingsfasen etter at jeg flyttet ut av mitt gamle kontor da jeg ble formelt pensjonert for fem år siden. Det har rett og slett ikke blitt tid til en nødvendig opprydding og sanering. En stor del av bøkene mine har jeg allerede gitt bort, men det er fortsatt mange som må få et nytt hjem. Dette er litt for mange bøker å ta med seg hjem, sier han muntert.

En del år har gått siden Bernt gikk av med pensjon, men han har likevel ikke tenkt å gi seg med det første. Etter at han ble professor har han aldri tenkt at det har vært aktuelt å bytte jobb.

- Da jeg gikk av med pensjon, var jeg så heldig at jeg fikk beholde arbeidsplassen min her på fakultetet. Jeg har hatt et fantastisk godt liv her. Jeg trives godt, både faglig og kollegialt. Jeg føler det stadig er mye i jussen jeg har lyst til å undersøke og lære mer om. Jeg er nysgjerrig og synes det er et stort privilegium å få mulighet til å sette meg inn i og grave dypere i en rekke faglige problemstillinger, sier han.

Siden 1972 har Bernt gitt ut en rekke artikler og bøker, først og fremst om offentlig rett og kommunalrett. Hans forskningsprofil har over tiden utvidet seg til også å omfatte helse- og sosialrett, rettskildelære, generell rettsteori og rettsfilosofi, internasjonal rett, forskningsrett, EØS-rett, menneskerettigheter og god forvaltningsskikk.

Kjærlighet for yrket

Året er 1969, og Bernt starter i sin første jobb etter å ha blitt uteksaminert fra Oslo. Stillingen er dommerfullmektig i Nordhordland sorenskriverembete, men bare åtte måneder går før han fikk et jobbtilbud han ikke klarte å si nei til. To nye juridiske institutter skulle opprettes i Bergen, og det skulle samtidig undervises i juridiske fag.

- Jeg er bergenser inn til margen og reiste rett hjem umiddelbart etter eksamen. Et helt klart bilde over hva jeg ville jobbe med hadde jeg ikke. Jeg startet som dommerfullmektig og tenkte kanskje at jeg kunne bli advokat også. Tanken om jobb på universitetet hadde riktignok ikke streifet meg før jeg mottok en telefon med tilbud om å arbeide som universitetslektor ved Universitetet i Bergen.

I begynnelsen var det rundt 70 studenter i Bergen, og jussutdanningen holdt til i bygget hvor Fagforbundet har kontorer i dag. Det tok ikke lang tid før Bernt fant ut det var riktig å gå fra dommerfullmektig til professor. Bernt fremhever særlig muligheten til å dykke dypt i og arbeide langsiktig med større problemstillinger.

- Det er viktig for meg å få bestemme over min egen tid, og jeg er glad i å få lov til å følge opp tema som jeg finner viktige og interessante. Som advokat er det ofte et omfattende sakskompleks som skal gjennomgås på begrenset tid frem til en eventuell rettssak. Selv den flinkeste advokat får ikke fred og ro til å arbeide videre med et konkret tema når oppdraget for klienten er avsluttet. Som professor har man muligheten til å sette et mer langsiktig perspektiv på enkelttemaer og overordnede problemstillinger. Livet som universitetsprofessor gir deg også gode mulighet til i perioder variere hva man ønsker å arbeide med. I noen perioder har jeg brukt mye tid på å undervise og skrive, mens i andre tidsrom har jeg arbeidet mer administrativt, sier han.

Betydelig utvikling

Mye har skjedd på 50 år. Fra en liten stab med to professorer, én stipendiat og to kontordamer, har det i dag utviklet seg til flere titalls lærere ved det juridiske fakultet, samt to tusen studenter. Bernt har dermed fulgt utviklingen av jusstudiet i Bergen fra den beskjedne opprettelsen av juridiske institutter i 1968 til det vel etablerte fakultetet som i dag er Norges mest populære studium i antall søkere.

I 1979 fikk Universitetet i Bergen rett til å arrangere juridisk embetseksamen. Før den tid hadde Bernt hatt et ett års opphold i USA hvor han studerte forskjellene og likhetene mellom den amerikanske og den norske forvaltningsretten. Oppholdet resulterte i en mastergrad i emnet. Ellers har Bernt holdt seg til fakultetet i Bergen.

- Det har vært et eventyr å følge fakultetets historie, og det har spesielt vært givende å være med i arbeidet med å skape fakultetet slik det er i dag, både med tanke på forsknings- og undervisningsdelen, sier han.

I 1980 ble Bernt tilsatt som professor ved Universitetet etter ni år som amanuensis og førsteamanuensis. I 1995 flyttet han sammen med ansatte og studenter inn på Dragefjellet.

- Jeg husker at det var stilt opp 100 forskjellige forslag fra arkitekter til hvordan det nye juridiske fakultetet skulle bygges. En arkitektvenn av meg gråt over de 99 gode forslagene – hvor timevis av arbeid lå bak – som skulle vise seg å være bortkastet. Valget fant til slutt på Lille Frøen i Oslo. De har gjort en god jobb, og Dragefjellet må sies å være et unikt og fint bygg. Egentlig skulle det være én etasje høyere, men da kom vi i konflikt med naboene. Vi fikk bare budsjettert penger fra år til år, og på grunn av usikkerhet rundt senere års bevilginger hadde vi ikke råd til den ekstra tiden en rettssak ville utsette prosessen. Interessant er det, forteller han.

Klarer ikke å holde seg unna

I syvende etasje i nybygget på Dragefjellet har han et kontor hvor han fortsatt tilbringer utallige timer. Han underviser også i spesialemnet «God forvaltningsskikk» sammen med sin datter Camilla Bernt, og er fortsatt en aktiv deltaker på fakultetets seminarer. Da han i 2013 ble spurt av Universitetet i Bergen om han hadde en hobby, svarte at han ikke trengte det, for «alt med jussen er jo så kjekt».

‑ Hvis jeg har et råd til unge jurister, så er det å prøve å komme seg inn på et sted hvor folk er flinkere enn deg selv. På universitetet er det ikke mangel på folk som jeg kan lære noe av. Den dag i dag synes jeg fortsatt at noe av det kjekkeste jeg gjør er å delta på et seminar hvor personer som planlegger eller har skrevet en doktorgrad, gjør rede for sitt prosjekt. Det å stadig møte nye dyktige folk og få ny kunnskap er uvurderlig, sier han.

- Før jeg ble pensjonist, reiste jeg også mye rundt i statlige og kommunale etater, klagenemda, kontrollorganer med videre og holdt foredrag. Det tvang meg til å sette meg inn i hvordan forvaltnings- og kommunalretten fungerte i det praktiske liv, og det har jeg fortsatt med. I denne uken skal jeg ha foredrag for to av våre nye fylkesting, sier han.

Hva var det med jussen som tiltrakk en ungt Bernt? Han holder det ikke skjult at spørsmålet har blitt stilt en rekke ganger tidligere. I løpet av 50 år som professor på det juridiske fakultetet har det nærmest blitt et klisjéspørsmål.

- Jeg var en diskusjonsglad person, og mange mente jeg var glad i å krangle. Da måtte jeg nesten bli jurist. Matematikk var heller ikke min ting. Jeg skrev heller gode norske stiler og diskuterte godt. Det viste seg at jeg tok riktig valg, forteller han.

Frihagen og første artikkel

For de mange studenter som har lest Frihagens forvaltningsrett av Jan Fridthjof Bernt og Ørnulf Rasmussen kommer det kanskje ikke som en stor overraskelse at Arvid Frihagen hadde stor betydning for Bernt.

- Den første stillingen jeg fikk på det juridiske fakultetet var en stilling som vikar. Vi var tre lektorer som ble tatt under vingene til Frihagen. Jeg gikk da en faglig interessant tid i møte. Forvaltningsloven hadde blitt vedtatt i 1967, og det var et nasjonalt opplegg med fokus om å lære folk opp i denne. Frihagen skrev lærebøker i rekordtempo, nesten én hver sommer. Fra første stund hadde han fokus på at man både måtte høre om og undervise i hvordan lovene og reglene fungerte i det virkelig liv. Frihagen satt meg til å holde foredrag og gav meg også inngående veiledning da jeg skrev min første artikkel. Det var krevende, men også veldig lærerikt, sier han.

Den første artikkelen Bernt fikk på trykk var i 1972 i Juristkontakt og handlet om reglene om organinterne dokumenter i Forvaltningsloven.

- Jeg jobbet lenge med den problemstillingen. Jeg var fersk, og på den tiden skrev man heller ikke master. Den grundige tilbakemeldingen jeg da fikk fra Frihagen er vel den eneste skriveveiledningen jeg har fått. På den tiden var det litt mer hver mann for seg selv. I tiden fremover ble det en rekke flere artikler og senere også en doktorgradsavhandling om avtaler med stat og kommune, sier han.

- Vi så tidlig at kommunalrett ble viktig etter hvert som samfunnet utviklet seg. Vi så at flere og flere avgjørelser ble tatt på lokalt plan. Vi begynte med undervisning i faget, og det ble en viktig og god utvidelse av min og fakultets fagkrets. Etter hvert ble det også undervisning i helse- og sosialrett, som vi dessverre så oss nødt til å kutte som obligatorisk fag ved studiereformen, forteller han.

Faglig tyngde

I tillegg til Bernts mange publikasjoner om brede og forskjellige fagfelt har han ledet arbeidet i fem forskjellige lovutvalg, i tillegg til å ha vært medlem av to utvalg. Universitets- og høyskolelovutvalget, kommunelovutvalget og lovutvalget for psykisk helsevern er bare noen av prosjektene Bernt har ledet.

Hans arbeid har ikke gått ubemerket hen. Han har blant annet blitt utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden i 2000, en ordenen som tildeles som «belønning for utmerkede fortjenester av fedrelandet og menneskeheten». I 1997 ble han æresdoktor ved Københavns Universitet. Og det er ikke sjelden at Bernt dukker opp i nasjonale medier for å svare på dagsaktuelle juridiske spørsmål, sist i VG om NAV-skandalen.

Samarbeid med datter

Bernt trekker selv fram prosjektet «God forvaltningsskikk», som han hatt sammen med sin datter Camilla Bernt, som et særlig høydepunkt i løpet av hans 50 år som professor. Prosjektet resulterte med bokutgivelse i fjor, samt et eget spesialemne på universitetet.

- Camilla hadde allerede arbeidet mye med alternativ konfliktløsning med utgangspunkt i de nye reglene i Tvisteloven om rettsmekling. Det store spørsmålet er hvordan man skal klare å løse rettslige konflikter uten å gå til domstolene. I utlandet er det ofte omtalt som «alternative dispute resolution». Camilla hadde reist til både USA og Australia og fått innsikt i forskning der om vilkårene for gode meklingsprosesser. Det jeg da tenkte var at slikt kunnskap om kommunikasjon og konfliktløsning er like viktig i forvaltningen. Vi utdanner dyktige jurister, men de som kommer ut herfra, har sjelden kunnskaper om eller erfaring om utfordringene ved å være myndighetsperson og beslutningstaker overfor enkeltpersoner for eksempel i saker om sosiale ytelser og eller byggetillatelse, sier Jan Fridthjof Bernt.

Studiereformen i 2003

Administrative oppgaver har det vært flere av opp gjennom årene. Det har altså ikke bare vært forskning som har vært i fokus for Bernt. Han har vært både rektor og prodekan i løpet sin tid på universitetet. Han ledet også utvalget som i 2003 fikk gjennomført den omfattende studiereformen som i dag er styrende ved fakultet.

- Hvis det er ett arbeid jeg personlig ønsket å trekke fram – og det er det sikkert delte meninger om – synes jeg vi gjorde et smart og godt grep med den nye studieordningen. Tidligere hadde vi høy strykeprosent ved alle avdelinger, opp mot 50 prosent på én avdeling. De store avdelingene gjorde også at man måtte avsette opptil et halvt år uten undervisning, slik at studentene kunne repetere og pugge det de hadde begynt på for opptil to år siden. Mange vil mene at den oppdeling av studiet i enkeltfag vi har nå har gjør at studentene ikke ser oversikten og sammenhengen, men jeg er ikke overbevist av dette argumentet. Oversikt og blikk for sammenheng skal komme når man har gått igjennom de aktuelle fagene, og det er ikke nødvendig at man skal bære med seg alt frem til eksamensbordet ved hver eksamen, sier han.

- Vi fant raskt ut at det var viktig at studentene på de første studieårene får faste rammer for studieopplegget og vet hva de skal gjøre. Den nye modellen hvor man leser samtidig som man har mange obligatoriske kurs, lærer man mer av. Det gjør det også mulig å gi eksamensoppgaver som ikke for enhver pris skal dekke alle hjørner av pensum. Mye stoff kan studentene bli gjort fortrolige med under undervisningen uten at det gjøres til eksamenstema. Jeg synes også det er svært viktig at man har to metodefag, ett som gir studentene enn innføring i de grunnleggende metodiske prinsippene, og ett mer teoretisk og prinsipielt rettet i slutten av studiet, legger han til.

Bernt har likevel ikke vunnet fram med alle forslagene sine.

- Jeg mener at vi skulle fått til en tredeling av mastergradsdelen av studiet, hvor man kan velge mellom et opplegg med hovedvekt på privatrettslige, straffe- og statsrettslige, og forvaltningsrettslige problemstillinger. Et slikt opplegg kunne gitt et faglig høyere nivå på alle de store linjene enn det vi kan makte i dag. Jeg tror det først og fremst skyldes ressursgrunner at vi ikke har fått dette til. Det er heller ikke en hemmelighet at jusstudiet generelt er sterkt underfinansiert, sier han.

– Jusstudenter i Bergen har fått andre perspektiver enn de som kommer fra maktens høyborg i hovedstaden

Mon, 16 Dec 2019 16:10:00 GMT

Tekst: Ingrid Helene Nedretvedt Nesse
Foto: Carl Victor Waldenstrøm

På Nygårdshøyden reiser det seg et høyt, praktfullt bygg som er egnet til å gi et Galtvort-preg over Magnus Lagabøtes Plass. Det har nå vært utdannet jurister i byen mellom de syv fjell i 50 år, hvor det høsten 1969 ble tatt inn 272 studenter. Et eget juridisk fakultet åpnet imidlertid ikke dørene før i 1980. Siden den gang har fakultetet vokst til å huse over 100 ansatte og rundt 2500 studenter. 1855 håpefulle søkere hadde jusstudiet i Bergen som sitt førstevalg i 2019 etter tall fra Samordna opptak.

Det juridiske fakultet fikk navnet Dragefjellet ettersom det var et utmerket sted for værforhold som tillot at barn kunne sende opp buedragene sine. Fakultetet har på mange måter blitt et samlingspunkt, hvor det nesten til enhver tid bugner over av jusstudenter i Audun Hugleikssons hall, på folkemunne kalt Vrimle. Når det kommer til å gjøre et dypdykk i fakultetets utvikling opp gjennom tidene, er det nok få som kjenner bedre til Dragefjellets historikk de siste 50 årene enn Johan Giertsen. Selv avla Giertsen embetseksamen i 1983 og har blitt en markant skikkelse på fakultetet siden.

Giertsen kan fra sin egen tid som student ved fakultetet mimre om et ganske annerledes studieløp enn hva studenter nå er kjent med, hvor eksamen var en sjelden vare sammenliknet med dagens ordning.

– Studiet var lenger enn hva det er i dag. Jeg studerte med forberedende i seks og et halvt år. Det fantes ingen obligatoriske innslag. Vi hadde første eksamen etter ett år, vår andre eksamen etter tre og et halvt år og den siste eksamen etter seks år. Utenlandsopphold var ikke organisert slik som det er i dag. Veldig få, om noen, tok fag i utlandet, forteller Giertsen.

Prosessen frem mot et eget juridisk fakultet i Bergen
Selve etableringen av fakultetet skulle vise seg å gå langt tilbake
– Egentlig strekker historien seg helt tilbake til 40-tallet, da de første studentene begynte å studere juss i byen. Da foregikk undervisningen på kontoret til advokat Emil Eriksen. Selv om studentene satt i Bergen og leste, tok de eksamen i Oslo, meddeler Giertsen.
En tidligere barneskole, og deretter ungdomsskole, utgjorde det som i dag omtales som Gamlebygget og ble kjøpt av universitetet på slutten av 70-tallet. Deretter begynte studentene å strømme til Dragefjellet på begynnelsen av 80-tallet, etter å i noen tid ha vært en liten avdeling på det humanistiske fakultet og det samfunnsvitenskapelige fakultet. JUS 1, Nybygget, stod ikke ferdig før i 1995. Oppføringen forflyttet de ansatte til denne delen av fakultetet, og det ble satt til liv auditorier og flere lesesaler enn de som allerede fantes i Gamlebygget. JUS 2 er en relativt ny utbyggelse som så dagens lys i 2009.
Det var flere grunner til at universitetet så seg nødt til å opprette et juridisk fakultet i byen.
– Dels skyldtes det at behovet for jurister steg, men det ble også viktig å se andre deler av landet utenfor Oslo, forteller Giertsen.

Bergensmodellen snudde det akademiske ideal på hodet
Ved innføringen av den studieordningen vi har i dag, Bergensmodellen, ble det opprettet et system som fokuserte på obligatoriske kursoppgaver, arbeids- og storgrupper, samt kortere tidsintervall mellom hver eksamen. Giertsen er klar på at han ikke savner den gamle ordningen og at det er nettopp det løpet studentene kjører på Dragefjellet som gjør at fakultetet trekker mennesker fra fjern og nær.

– Det er flere «utenlandsstudenter», altså ikke-bergensere, nå enn før. Tidligere var det mer vestlandsdominert. Mange tiltrekkes av vår studieordning. Den gjør at man ikke kan ta for mye hvile, samtidig som man blir ledet gjennom de første tre årene med obligatoriske krav.
Utviklingen av Bergensmodellen gikk likevel ikke knirkefritt.
– Undervisningsopplegget var omstridt da det kom. Det gamle akademiske idealet er at man får en bok og at man i prinsippet kan sitte på Nordpolen og lese, så lenge man møter opp til eksamen. Deretter kan man reise vekk igjen. Dette urgamle ideal ble etter hvert litt umoderne. Mitt inntrykk er at studentene i Bergen trives godt med vår studieordning, sier Giertsen.
Selv om spesielt arbeidsgrupper og tilhørende oppgaver kan være tidkrevende og slitsomt, har de obligatoriske kravene gode grunner for seg utover det faglige utbyttet de medfører.
– At man kommer inn i arbeidsgrupper tidlig i studiet er også sosialt viktig. Det er lettere å bli kjent med medstudenter og man slipper å gå isolert i flere uker eller måneder som ny student. På denne måten etableres det også kontakt mellom de nye studentene og de eldre studentene i form av arbeidsgruppeledere. Dette er faglig nyttig, sier Giertsen.

Et kortere og mer intensivt studieløp
At studieløpet ble kortet ned og fikk et mer intensivt preg, er noe Giertsen anser som et stort fremskritt.

– I min tid tok det mellom seks og syv år for mange å fullføre studiet, men man vil aldri kunne lære alt. Du kan ha studier med varighet i 10, 20 og 30 år, men likevel vil det være livslang læring etterpå i arbeidslivet. Du kommer ut i stillinger du ikke hadde forespeilet. Det er veldig få som begynner på første studieår som vet hvilken jobb de har om 10 år. Man må lære i jobben, og da kan ikke universitetene ta sikte på at man skal lære alt. I dag er studentene her i fem år, og vi har klart å fylle de fem årene med kvalitet i betydningen intensivt arbeid fra dag én med obligatoriske krav.
Videre mener Giertsen vår studieordning også gir gunstige utslag for det sosiale miljøet på fakultetet.
– Hadde vi ikke hatt så mye obligatorisk, hadde Dragefjellet vært mindre befolket. Nå «må» studentene være på Dragefjellet. Dette befrukter alle mulige undergrupper i Juristforeningen og skaper et sosialt liv som er viktig for studentene, konkluderer han.

Fra 50% stryk til utdanningskvalitetspris
Studieordningen ble uten tvil en suksess. Ikke bare mottok fakultetet departementets utdanningskvalitetspris i 2004, Dragefjellet kan også vise til UiBs Uglepris fra 2006 på bakgrunn av det pedagogiske opplegget i dagens integrerte masterstudium.
– Med Bergensmodellen ble det foretatt et helt nytt grep istedenfor å gå i de gamle sporene som Oslo fremdeles i noen grad gjør. Fakultetet tok en total omstart med flere eksamener i kortere intervaller og obligatoriske krav som ga tettere oppfølgning. Ved skriving av oppgaver jevnt og trutt fikk man trening og tilbakemeldinger. Vi stod for en total fornyelse av jusstudiet.
Mye tyder på at de pedagogiske grepene ga positive ringvirkninger.
– På 70- og 80-tallet var strykprosenten på 50% til tider. Sånn kunne det ikke fortsette. I dag er strykprosenten så lav at den anses marginal, forteller Giertsen.

Karakterjaget ikke et moderne fenomen
Gjennom årenes løp har tusenvis av studenter entret og forlatt Dragefjellet. Selv om fagsammensetninger, eksamensformer og stilen på studentene har endret seg, er det likevel fremdeles én ting som jusstudentene har til felles, enten de studerte på Høyden i 1989 eller 2019.
– Karakterjaget har vært en svøpe. Av en eller annen grunn har jurister siden tidenes morgen vært ekstremt opptatt av karakterer. Det setter folk i bås, meddeler Giertsen.
Professoren har en oppfatning om at innføringen av godkjent/ikke godkjent i samtlige fag på førsteåret foruten arve- og familierett vil kunne bidra positivt til å lette på presset. Ved å fjerne karakterer i fag på førsteåret, mener Giertsen at ferske studenter vil få litt erfaring med studiet før man begynner med karakterfokuset. Likevel har karakterene også hatt sine positive virkninger.
– Selv om mange arbeidsgivere kunne vært litt mindre opptatt av karakterer og mer opptatt av hele mennesket, er det mange som mener at kvinnenes inntog i juriststillinger ikke ville skjedd slik det gjorde hvis det ikke hadde vært for karakterer. Uten karakterer ville det vært mye enklere å fortsette i den gamle retningen av at «menn fra Oslo ansetter menn fra Oslo». Karakterene ga et mer objektivt mål som stilte alle likt uansett hvor i landet man kom fra, forteller han.
Giertsen legger samtidig ikke skjul på at karakterpresset er noe han har dårlig samvittighet for.
– Kunne man ved et trylleslag kvittet seg med karakterhysteriet, ville jeg vært veldig glad.

Digitaliseringen av studiet: Fra arkeologi til Inspera
En nokså fersk utvikling på fakultetet er overgangen til digitalisering, hvor eksamen på PC har vært en hovedregel siden 2015. Giertsen mener digitaliseringen ikke kom én dag for tidlig.
– Jeg synes det er rart at det tok så lang tid. På slutten av studenters eksamener var jo skrifttydingen som arkeologiske utgravninger. Jeg måtte ofte kjempe for å lese hva studentene hadde skrevet, humrer Giertsen.
Å gå fra penn og papir til tastetrykk på PC var noe som ble godt mottatt av studentene.
– Eksamen på PC var mye nærmere den hverdagen studenter flest har, ettersom de bruker PC så mye ellers. Nå står Lovdata på eksamen for dør. Utviklingen vil gå i retning av at flere og flere kilder vil bli tilgjengelig som lovlige hjelpemidler på eksamen. Sånn sett vil eksamensdagene fremover bli mer virkelighetsnære, sier han.

Større fokus på spesialisering som svarer til samfunnsbehov
Muligheten til å spesialisere seg underveis i studiet har også gjennomgått en utvikling i retningen større valgfrihet fra da Giertsen selv studerte på Dragefjellet.
– Vi hadde ett spesialfag. På denne tiden hadde vi ikke studiepoeng, men i dag ville faget kanskje svart til 10 studiepoeng. Nå gjennomgår studentene fire år hvor alle gjør det samme, før man på siste året tar valgfag enten i Norge eller utlandet og skriver master, forteller han.
Den kommende studiereformen ser ut til å åpne opp for flere valgfag, også tidligere i studiet. Det er flere grunner til at valgfag er viktige og må bevares, om ikke gjennomføres i større grad, mener Giertsen.
– Man kunne nok hatt et studium hvor alle gjorde det samme alle årene, men valgfag gjør at man sikrer kompetanse på flere områder. Dersom vi ikke hadde hatt valgfag og de obligatoriske fagene vi har i dag, ville det vært mangel på kompetanse i samfunnet på disse områdene. Skatterett er ikke lenger obligatorisk i Bergen. Hadde vi ikke tilbudt faget som valgfag, ville kompetansen vært betydelig mindre i samfunnet. Slik er det også med selskapsrett. Fakultetet svarer på samfunnets behov for kompetanse på et bredere felt enn hva vi kunne tilby på fem år, sier han.

Et større og internasjonalt rettskildebilde
At fakultetet har blitt påvirket av og tilpasset seg de internasjonale impulsene, er det heller ingen tvil om.
– Utenlandsoppholdene gjenspeiler dette. I min tid var det så godt som ingen som reiste ut for å studere juss som en del av studiet. Nå er dette blitt mye mer vanlig. Vi har også internasjonale rettskilder på en helt annen måte enn før, hvor rettskildeproduksjonen kommer fra flere avsendere enn bare Stortinget og Høyesterett. Fakultetet har også hatt et sterkt menneskerettighetsmiljø og solid EØS-miljø i mange år.
På spørsmålet om de ulike læringsstedene klarer å videreføre samspillet mellom de internasjonale rettskildene og de norske rettskildene til studentene, mener Giertsen at det alltid kan gjøres mer.
– NAV-saken viser jo kanskje at et eller annet sted har noe sviktet. Samtidig er studiet i dag et annet enn før, hvor det var de norske kildene som gjaldt og de andre kildene var veldig perifere, sier han.

«Bergens-briller» ble øyeåpner
Konkret kan det vanskelig sies nøyaktig hvor jusutdanningen i Bergen har vært inne og hatt betydning for rettsutviklingen. Giertsen mener likevel at å se jussen med «Bergens-briller» har gitt andre perspektiver enn hos jusstudentene i Oslo.
– Jeg tror mange av de vi har utdannet her, fordi de har studert i Bergen, har fått andre perspektiver enn de som kommer fra maktens høyborg i hovedstaden. Når man ser jussen fra utsiden av maktapparatet, får man i stor grad øye på forskjellige sider av faget. Vi har i tillegg hatt mange profilerte kollegaer på huset som på sine fagfelt har påvirket lovgivning og domstolpraksis, forteller han.

283 år med jusutdanning, få endringer
Fra jusutdanningens krybbe i København i 1736 og frem til 2019 har samfunnsstruktur, holdninger og organisering av jusstudiet endret seg markant. Likevel kan Giertsen meddele at det er overraskende mye av studiet som har tålt tidens tann og som fremdeles henger igjen den dag i dag.
– Jussen er veldig mye det samme. Det er noe av det spesielle med faget vårt. Dersom man studerer eksamensoppgavene man fikk på 1700-tallet med dem vi gir studentene i 2019, er det ganske utrolig hvor like de er. Selv om lovgivningen er noe endret og man har fått nyere dommer og lærebøker, er de grunnleggende problemene i fagene i stor grad de samme. Hva som er god juss i kontraktsrett, strafferett eller hva det måtte være er ikke så forskjellig fra jussens begynnelse, smiler Giertsen.
Slik sett mener professoren at studenter før hadde noen fortrinn vi kanskje mangler i dag.
– Kildemengden er mye større i dag enn før. Fordelen de hadde i gamledager var at studentene var kanskje mer oppmerksomme på det grunnleggende. I dag er det litt farlig å gå seg vill i x antall dommer og y antall lovtekster. Rent pedagogisk ville det derfor vært smart å studere de gamle eksamensoppgavene for å innse at man ikke trenger å huske alle slags dommer i et fag, så lenge man har det juridiske skjelettet under kontroll.

Veien videre
I anledning den kommende studiereformen er det naturlig å rette fokuset fremover mot fakultetets fremtid, hvor Giertsen stiller seg positiv til endringene som er i spill.
– Reformen som er i arbeid nå vil ikke endre noe grunnleggende. Den vil gjøre en del ting bedre, tror jeg, men Bergensmodellen vil bestå. Det internasjonale vil sige mer inn i fagene enn hva det gjør på nåværende tidspunkt. NAV-saken viser jo viktigheten av å erkjenne at eksempelvis EØS-rett er norsk rett. Man kan ikke ha noen i ett hjørne som jobber med EØS-rett og noen som arbeider med norsk rett i det andre hjørnet. På 2020-tallet her på studiet vil nok en større prosentandel av kildene det foreleses over være EØS-stoff, nettopp fordi det er norsk rett, sier han.

– Hurra for Injuria som er femti år, men fremdeles like vakker!

Mon, 16 Dec 2019 16:06:00 GMT

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Privat

I år markerer vi at Dragefjellet i et halvt hundreår har utdannet jurister. Det betyr tusenvis av jurister innen ulike felt, byer og land. En av disse juristene er Bjørn Olav Blokhus. Han er den aller første redaktøren av Injuria – et engasjement som har bidratt til jobb i Bergens Tidende, og senere også som ambassadør av Norge i ulike land. Injuria har tatt kontakt med den pensjonerte ambassadøren, og han påstår at Injuria er minst like vakker nå, som den var for femti år siden.

Bakgrunnen for tidsskriftet Injuria

Formålet med Injuria var ikke bare å fungere som et tidsskrift, men Injuria skulle samtidig være ledd i en identitetsbyggingsprosess. Det nye juridiske lærestedet i Norge skulle ta sin plass som en interessant og synlig institusjon, uavhengig av det juridiske fakultet i Oslo.
Studentene bidro til dette ved å etablere studentorganisasjonene. Det juridiske fagutvalg og Juristforeningen startet eget tidsskrift – Injuria, bladet du holder mellom hendene dine nå.

– Vi måtte snarest kvitte oss med det filialstempelet Oslo satte på oss, uttaler Blokhus og veileder meg gjennom starten av Injuria.

– Det kom et tilbud fra Stud.jur om å få noen sider bak i bladet til Injurias disposisjon, og dette ble en rød klut for oss. Uten det utspillet hadde det kanskje tatt noe lengre tid å få Injuria etablert, mener han.

Inspirasjonen til navnet Injuria kom fra Juristforeningen i Bergen. Deres skytshelgen var Qua Injuria som var en padang til Oslos gullblade hoppe. Dette ble oppfattet som et godt navn til et studenttidsskrift, og slik ble det.

Stor entusiasme

Injuria i 2019 trykker hele 2400 eksemplarer som havner i postkassen til jusstudenter seks ganger i året. Kostnaden for dette er studentenes favorittord: «gratis»! Det var ikke slik i Blokhus sin tid. Da måtte man betale for abonnement av Injuria og det er dermed naturlig å spørre han hvordan Injuria ble tatt imot.

– Etableringen av vårt eget studenttidsskrift i Bergen ble mottatt med stor entusiasme blant studentene. Jeg tror de hadde følelsen av å være med på noe viktig , å være med å legge et fundament for studentinstitusjoner som ville skape trygghet, samhold og identitet for nåværende og fremtidige jusstudenter i Bergen, mener han.

Flertallet var hyret inn for å be om støtte

Ved spørsmål om hva som var det mest utfordrende er svaret den velkjente pengeknipen.

– Utfordringen var jo økonomien, det var ikke mye offentlig pressestøtte å få! Vi var totalt avhengig av annonseinntekter og flertallet i redaksjonen var derfor hyret inn som annonseakvisitører. De banket på dører hos finansinstitusjoner, advokater og private næringsdrivende, sier han og husker særlig é n talentfull akkvisitør. Studenten het Bernt Adler Solberg og ble senere visepolitimester i Bergen i en årrekke.

– I kraft av sine 1,98 centimeter på strømpelesten og et – skal vi si, kompromissløst utseende, kom han aldri tomhendt tilbake!

Redaktørarbeidet straffet seg faglig

Det var mindre viktig for Blokhus å være redaktør for Injuria, og fokuset hans var å få bladet opp og stå og legge fundamentet for en bærekraftig utvikling av dette for oss så viktige studenttilbudet.

– Men det er klart, det å kunne bidra til å gi studentene sitt eget debattforum og vedlikeholde dette, var en ikke ubetydelig inspirasjon!

Ved spørsmål om hvor tidskrevende redaktørarbeidet var, legger ikke Blokhus skjul på at det gikk ut over andre felt.

– Sant å si brukte jeg all min tid på Injuria og Juristforeningen, der jeg satt i styret, i et par semester i løpet av annen avdeling. Det straffet seg nådeløst faglig, men så mye moro har jeg sjelden hatt!

Selv om arbeidet med Injuria har vært tidskrevende, har han fått stort utbytte av det også i hans videre karriere. Han søkte nemlig midlertidig jobb hos Bergens Tidende etter avlagt eksamen, og kunne stolt vifte med første og andre utgave av Injuria som bevis på hans eminente penn. Han mimrer tilbake til jobbintervjuet.

– Redaktøren som skulle eventuelt ansette meg kastet et blikk på Injuria, og uttalte som følger: «Så du kan vell skriva då, og forresten du ser jo greie ud!».

Blokhus uttaler at han fremdeles ikke vet hva som var viktigst for å få jobben.

Ikke et kappløp med tiden nå

I dag er Blokhus pensjonert ambassadør, etter nesten førti år i norsk utenrikstjeneste. Han har vært ambassadør i Indonesia, Øst-Timur og Marokko. Senere ble han også generalkonsul i Shanghai. Han er helt overbevisst om at engasjementet har gitt uttelling.

– Jeg husker ennå at aspirantnemda i Utenriksdepartementet tilla det betydelig vekt at jeg hadde vært såpass mye involvert i studentaktiviteter i studietiden. Dette kan være noe å merke seg for de som leser dette og har tenkt seg inn i UD, påstår han.
Alle er for øvrig velkommen til å ta kontakt med meg for rådgivning i den forbindelse, jeg har god tid nå! Legger han til.

Jusstudent for femti år siden og i dag

Svarene til Blokkhus vitner om at det er mye som har skjedd i løpet av femti år. Jeg spør han helt til slutt om han kan sammenligne sin egen studietid med hvordan han tror det er i dag.

– Det er mye mer disiplinert i dag, mye strammere tøyler og en mer systematisk studieform. Vi hadde det nok mer moro, var friere og mer overlatt til oss selv. Noen lyktes med det, andre ikke, mener han og avslutter med et spørsmål åpen for diskusjon:
Stort sett er det vel mer betryggende i dag?

Dissens: Tilbake til fremtiden

Mon, 16 Dec 2019 16:01:00 GMT

Tekst: Sarita Disha Prabhakar

Så her sitter dere og koser dere med 50 år gammelt lesestoff? Dere er litt søte altså, når dere både fysisk blar fra en side til en annen og leser hvert ord på hver side. Humrer litt over hvor gammeldags alt var for to eller tre tiår siden. Er jeg like søt når jeg ser på dere fra 2070 og humrer over hvor gammeldagse dere er? Jeg går iallfall utfra at dere synes jeg er søt nok til å fortelle en liten historie.

Det tok meg unaturlig lang tid å prosessere den nye klagen advokatfirmaet mitt mottok. Navnet mitt er Rabota og jeg arbeider for et av landes mest anerkjente advokatfirmaer. I utgangspunktet spesialiserer jeg meg ikke innenfor noe, men firmaet mitt håndterer for det meste økonomiske tvister. Kanskje det er fordi det er de eneste konfliktene vi har nå om dagen? Dette var grunnen til at jeg fikk så mye sjokk som jeg gjorde da jeg fikk beskjed om at det var begått et brudd på menneskevelferdsloven § 3, hvor det heter at «[m]ennesker har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for roboter.» I utgangspunktet kunne jeg ikke bry meg mindre om denne klagen og jeg ville bare tømme den ut av systemet mitt. Forskjellsbehandling? Roboter er smartere og mer effektive enn mennesker, naturligvis vil de ha bedre standarder. Men det var som om en liten alarm gikk av i meg, og jeg bestemte meg for å sette meg inn i saken.

Hun så seg rundt med ren frykt og forvirring i øynene. De var overalt. Hun hadde i flere år visst at denne dagen ville komme, men hadde ignorert problemet så lenge hun kunne. Nå som hun var tilbake for å besøke stedet hun lærte tilbragte 5 av sine beste år, var det ikke lenger noe som kunne ignoreres. Dragefjellet hadde blitt en maskin. De en gang moderne skyvedørene til hovedinngangen hadde blitt erstattet med en dings som scannet deg før du i det hele tatt nådde døren. Med en gang du tredde inn ble du ikke lenger møtt av en 30-70 fordeling mellom gutter og jenter, men en 50-50 fordeling mellom mennesker og roboter med kunstig intelligens. Hva hadde skjedd siden hun studerte her for 20 år siden?

Første steg var å programmere dronen og sende den avgårde. Dronen skulle bare scanne situasjonen, se hvordan omstendighetene var og hva problemet i realiteten var. Jeg ante bare fred og ingen fare, men fikk meg et temmelig stort sjokk da bildene kom tilbake og viste en situasjon som ikke hadde fått noen klager siden 2050. Et menneske hadde vært sent ute med å fordøye den teknologiske utviklingen, overfloden av roboter kom som et stort og plutselig sjokk, mennesket klarte ikke å henge med og følte seg følgelig ukomfortabelt. Denne ukomfortabelheten resulterte i en klage til meg. Men det var lenge siden noe slikt hadde skjedd, og jeg var veldig usikker på hvilke handlinger jeg skulle foreta meg. I øyeblikkets hete programmerte jeg et hologram og sendte det avgårde med dronen. «Bli vant til det. Verden er deres nå.»

Sjokket ble større da hun tredde inn i nybygget. Alt som tidligere hadde vært koselig og fint hadde blitt mekanisk og grått. Kantinen hadde en seksjon for mennesker og en for kunstig intelligens. Menneskene oppførte seg likevel mer mekaniske enn robotene. Det var nesten forstyrrende å være vitne til. I auditorium 1 var det ikke lenger en pent kledd foreleser, men et hologram av en person. Eller kanskje en robot. Det var vanskelig å skille, spesielt når de ikke engang var fysisk tilstede. Hun tok opp mobilen for å sende en klage til det eneste advokatfirmaet hun visste ennå kunne løse situasjoner som dette. Det var ikke greit at hennes eneste «safe space» skulle bli tatt over av teknologien på denne måten. Men reaksjonen hun fikk på klagen var langt ifra det hun forventet; et hologram som sa: «Bli vant til det. Verden er deres nå.»

Det var ikke før dronen var sendt avgårde at jeg innså hva jeg faktisk hadde gjort. Dette var akkurat den responsen jeg hadde fått da jeg klaget på akkurat samme situasjon for 30 år siden. På den tiden hadde fakultet blitt tatt over av kunstig intelligens og deres holdninger. Da jeg ville gjøre noe med situasjonen, fikk jeg bare et hologram som fortalte meg at jeg måtte vokse opp og venne meg til det; det var deres verden nå. Etter den tid plantet holdningene deres seg i rett inn i hodet til oss alle, deriblant hodet mitt. Nå hadde påvirkningen nådd det punktet hvor jeg ikke lenger klarte å skille mellom meg og dem.

For 50 år siden var det en debatt om jussen noen gang kom til å bli teknologisert. Svarene ekspertene ga oss var nei. Jurister var for essensielle. Men de så aldri lenge nok på hver enkelt medvirkende faktor. Nå sitter jeg i en verden hvor jeg ikke lenger klarer å skille mellom meg selv, et menneske, og kunstig intelligente roboter. En verden hvor jeg er mer mekanisk enn dem.

Så hva synes dere om meg nå? Er jeg fortsatt like søt?

Anmeldelse: Culpas julekonsert

Tue, 03 Dec 2019 15:54:00 GMT

Tekst: Inga Marie Tronsaune
Foto: Carl Victor Waldenstrøm

Mandag kveld tok jeg meg en pause fra eksamenslesingen og dro til St. Jakobs kirke i håp om å finne noe julestemning imellom eiendomsgrenser, servitutter og allemannsrett. Det var nemlig tid for Culpas årlige julekonsert!

Jeg har aldri vært på noen av Culpas konserter før, og jeg har kun hørt de synge på juristforeningens større arrangementer. La meg bare starte med å si at det var en fryd å få høre Culpa synge i fred, uten det forstyrrende momentet av høylytte jusstudenter som elsker lyden av egen stemme.

Kvelden startet med at koret introduserte oss for en jusstudent som anså julen for å være oppskrytt, og kun en distraksjon fra det som betyr aller mest – nemlig studiet. Fortellingen fortsatte fortløpende utover kvelden, og hele konserten utspilte seg som et forsøk på å få den Scrooge-aktige jusstudenten i julestemning. Koristene er riktignok ikke skuespillere, men det hvilte en sjarm over det hele, og det de manglet i skuespillerevner gjorde de opp for med musikalsk talent – for det har Culpas korister mye av!

Koristene forsøker å overtale sin medstudent til å ta del i julefeiringen.

Det hele gikk av stabelen med Billie Eilishs «Bad Guy». Videre var setlisten en herlig kombinasjon av populærmusikk som «Love On Top» og «Sex On Fire», juleklassikere som «Have Yourself a Merry Little Christmas» og «Mitt Hjerte Alltid Vanker» og til og med innslag av egenkomponerte låter. Vi fikk også se noen svært imponerende solo-opptredener – selv ble jeg særlig imponert over Christiane Skeide Sandviks cover av «Har Du Fyr».

Et av kveldens høydepunkter må likevel være da koret satte i gang med Eminems «Lose Yourself». For hvem skulle trodd at Culpa også kunne rappe? De færreste hadde nok forventet seg å høre Eminem i a capella-versjon på en kirkekonsert, men det var i alle fall et spenstig og gøyalt tilskudd til kvelden.

Min personlige favoritt fra konserten var fremføringen av Aled Jones’ «Walking in the Air». Jeg skal ikke late som jeg har noen særlig peiling sangteknikk, men denne tenker jeg må være krevende å synge. Culpa kledde den likevel utrolig godt, og jeg ble heftig imponert over hvor dyktige juristforeningens korister er.

Kvelden nådde peak julestemning på slutten av konserten da hele salen reiste seg for å synge med på siste vers av «Deilig er Jorden». På dette tidspunktet kom også den ikke-så-juleglade jusstudenten, som vi ble introdusert for tidligere, krypende til korset med julegaver, og ba om å få være med på julefeiringen. Etter en slik konsert vet jeg ikke hvordan han kunne latt være.

Alt i alt må jeg si jeg er imponert over hvor dyktige koristene i Culpa er. De har virkelig stelt i stand en ordentlig fin julekonsert med julestemning i bøttevis. Dette var et kjærkomment avbrekk fra eksamensstresset, og jeg anbefaler alle som ikke var der i år å ta turen neste år. Det skal i hvert fall jeg.

Har NAV glemt Trygderetten?

Fri, 29 Nov 2019 15:54:00 GMT

Tekst og foto: Eline Hammarlund Fangel, saksbehandler i Jussformidlingen

Svikt i domstolene, hos forsvarere, aktoratet, NAV og Trygderetten. Ingen har tilsynelatende gjort jobben sin, skal vi tro media de siste dagene. Det er tydelig at vi trenger en gjennomgang av systemet for å få orden i kaoset. Hvordan dette kan gjøres på en best mulig måte er ennå usikkert. Jussformidlingen er av den oppfatning at et skritt i riktig retning er å sørge for at NAV følger Trygderettens praksis.

NAV-skandalen
Det ble nylig avdekket at NAV, i mange tilfeller, har gjort alvorlige feil ved fremsettelse av krav om tilbakebetaling av trygdeytelser. Bakgrunnen for skandalen er blant annet at NAV har anvendt eget regelverk feil når det kommer til mottakelse av trygdeytelser og opphold i EØS-land. Det har skjedd feil både ved tolkningene av EØS-regler, og ved gjennomføringen av irettesettende praksis fra Trygderetten.

Gangen i en NAV-sak
I en NAV-sak er første instans NAV lokalt. Deretter kan saken klages til NAV Klageinstans før den til slutt kan ankes til Trygderetten. Sakene som behandles av Trygderetten er ofte bedre og mer utførlig begrunnet enn sakene som behandles i de tidligere NAV-instansene. Om NAV eller klageren mener at avgjørelsen til Trygderetten er feil er lagmannsretten ankeinstans. I årsrapporten for Trygderetten fra 2016 vises det til at saker kun unntaksvis ankes til lagmannsretten av NAV selv ¹ .

Trygderettspraksis
Trygderetten er NAVs ankeinstans og domstolslignende organ der det sitter jurister og leger med særlig erfaring med trygderett ² . I NAV lokalt og Klageinstans er det ikke nødvendigvis noe krav om juridisk bakgrunn på samme måte. Formålet med Trygderettens behandling er å sikre enhetlig praksis innad i NAV ³ og forsvarlige avgjørelser for å ivareta den enkeltes rettsikkerhet. ⁴ Instansen avsier prinsipielle avgjørelser som er styrende for NAV og for Trygderetten selv. Trygderetten er i likhet med øvrig domstoler med på å videreutvikle jussen i samsvar med samfunnsutviklingen.

Konsekvensene av feilanvendt praksis
Slik Jussformidlingen forstår det er bakgrunnen for saken er delvis at NAV ikke i tilstrekkelig grad har sørget for at praksisen sin er i tråd med Trygderettens avgjørelser. På tross av flere avsagte dommer fra høsten 2017, der Trygderetten konkluderer med at NAVs praksis strider med EØS-reglene, justerte de verken egen praksis eller egne rundskriv.

NAV-skandalen er av et annet kaliber, omfang og alvor enn tidligere erfart. Det er dessverre ikke et ukjent fenomen for Jussformidlingen at NAV ikke vektlegger trygderettspraksis. Jussformidlingen opplever stadig at vurderingene som foretas av NAV i stor grad baserer seg på interne rundskriv og retningslinjer, fremfor forarbeider og trygderettspraksis. NAVs vurdering er ofte standardisert uten tilpasning til den enkelte søker. Vi opplever ofte at NAV anser seg for bundet av dine interne rundskriv. Dette er en skremmende utvikling som både setter den enkelte i fare for å miste rettskrav, og gjør systemet mer vilkårlig. Jussformidlingens opplevelse er at saker i NAV-systemet kan ta opptil halvannet år frem til saken er ferdig behandlet. Dette oppleves som en stor frustrasjon for de som er avhengig av trygdeytelser. Statistikk viser at så mange som 25 prosent av Klageinstansens avgjørelser omgjøres av Trygderetten. ⁵ Feilaktige vurderinger hos NAV er ikke bare samfunnsøkonomisk uheldig ettersom mange saker naturligvis ankes videre, men svekker også befolkningens tillit til velferdssystemet.

Tolkning i tråd med trygderettspraksis
NAV-skandalen skyldes både feilaktig lovanvendelse fra domstolen, hos forsvarere, aktoratet, NAV og Trygderetten. Det er enighet om at det kreves en oppvask for å klarlegge hva som er bakgrunnen for og omfanget av skandalen. Jussformidlingen er uansett av den oppfatning at det vil kunne sikres mer forsvarlige avgjørelser og en mer enhetlig praksis om det foretas en strengere kontroll med at NAV følger trygderettspraksis. I forlengelse av dette må NAV løpende endre rundskrivene sine i tråd med trygderettspraksisen. Vel så viktig er det også at NAV anker saker, der det er tvil om hvordan regelverket skal forstås, videre til Lagmannsretten for ytterligere avklaring.

Jakten på den forsvunne lavterskel 2: Danseterskelens hemmelighet

Sun, 10 Nov 2019 15:33:00 GMT

Tekst: Rahman Akthar Chaudhry
Foto: Johanne Kristiansen og Eline Sandnes Fosse

«Mandager har vi hiphop, kunne det vært noe?»

Meldingen fra Hannah, leder i Jussdans, tikker inn på mobilen min. De spiller ikke så mye hiphop på Ricks, men la gå. Jeg er fra Oslo øst, identiteten min er 50% morra di-vitser og 50% hiphop - dette er med andre ord midt i blinken.

Min jakt på Dragefjellets beryktede lavterskel har ført meg til en gruppe som har et rykte på seg for å være så hyggelige at ikke engang den seigeste femtekullisten drar fra trening uten et smil om munnen. De er høydepunktet på internaften. Klubben som fikk plassert Joanna i et dommerpanel, der hun hører hjemme. Undergruppen gutta i første oppsøker når de hører at jenter tenner på gutter som kan danse swing. Er det for godt til å være sant? Hvor lavterskel er egentlig Jussdans? Jeg har vært på trening for å undersøke.

Redaktøren min informerer meg om at jeg må kle meg hiphop-aktig. Greit nok. Dagens outfit består av følgende:

Jeg spankulerer ned til Vektertorget i mitt chic outfit. Og jeg skal være ærlig, jeg er litt smånervøs. Riktignok er ikke stressnivået like høyt som da jeg skulle på langkjøring med Lovstafetten (hvor sjukt var ikke det?), men usikkerheten kryper på. Hva om jeg ikke kan shake assen godt nok? Hva om jeg ikke føler grooven? Hva om dette er som marerittet jeg hadde forrige uke der jeg glemte bøttehatten fra Roskilde og så ut som en idiot ?

Inne i dansesalen venter en liten gjeng som har møtt opp tidlig. Blant dem er Tommy, en kar som er like hyggelig som han karen fra Lovstafett-treningen som løp bakerst med meg. Jeg husker hva Tommy heter, men det betyr ikke at jeg liker ham bedre enn den forrige fyren. Tommy har bare et navn det er enkelt å huske.

Det er noe ved Tommys tilstedeværelse som er betryggende. Han er litt som Randi, hun danske yogainstruktøren til Trene Sammen (om noen vet hvem hun er) - beroligende, men entusiastisk. Dette lover godt. Vi kjører i gang med oppvarming, og allerede her merker jeg at dansenivået mitt ikke er helt bueno. Jeg henger med på samme måte som jeg henger med i pensum i Tingsrett: litt bakpå, men om jeg gjemmer meg blant andre jusstudenter er det vanskelig å legge merke til. Når instruktøren vår Liv skrur opp hastigheten på bevegelsene prøver jeg å være med i svingene, men på samme måte som en førstekullist på exphil-seminar faller jeg litt av. Jeg har jo tross alt ikke danset før. Heldigvis er det ingen som bryr seg om hvor god jeg er, i gruppesalen på Vektertorget er det bare en gjeng som danser og har det fett.

Jeg er blitt god og varm. Så god og varm at så å si alle mine fasjonable plagg må tas av. Nå er jeg spent på hva vi skal danse til, og hvilke moves jeg skal få innabords. Liv ser på oss og sier “nei, vi skal ikke ta litt styrke da?”.

Vent, vent, vent. Stans opp. Trekk i bremsen, stopp musikken, pause forelesningen. Styrke?

Jeg trodde vi skulle gå rett på dansens fagre kunstform. Den gang ei, heller ikke her slipper jeg unna crunches, pushups og planken. Men forskjellen er at Jussdans-gjengen tar jumping jacks i takt med “Work bitch”. Alt blir morsommere om du får gjøre det til lyden av Brit Brit. Det er faktisk så hyggelig (og tør jeg si det: lavterskel?) å trene styrke med Jussdans at jeg glemmer hvor mye jeg hater å gjøre det. Det føles som om Brittany Spears’ ikoniske låt handler om meg - det er jeg som er en working bitch.

Men så, over til hovedretten: en hiphop-koreografi til Lady Gagas “Born this way” som er så intens ved første øyekast at jeg blir svimmel. Men Liv er en klippe i dansestormen og leder oss gjennom steg for steg. Høyre fot fram, bøy, snu mot høyre, opp venstre fot- ja, du skjønner tegninga. Jeg vet ikke hvor kyndig Injurias tekniske avdeling er, men er vi heldige har den digitale versjonen av denne saken en video av min 45 minutter lange ferd gjennom koreografien. Å beskrive dansingen min med ord gjør ikke kunstformen verdig. På samme måte som du ikke kan beskrive Picasso med ord, kan ikke den delen av dansen hvor jeg skal telle til fire, løpe frem og kaste henda i været beskrives med bokstaver. Du må se det med din egne øyne.

Min tid med jussdans går omsider mot slutten. Vi kjører gjennom koreografien flere ganger, og for hver gang merker jeg at ting sitter litt bedre enn forrige gang. Det er en spesiell følelse å mestre noe steg for steg. Spesielt når det er i et så hyggelig fellesskap som Jussdans. Mot slutten av økta vår har jeg funnet ut at jeg ikke lengre er utenfor komfortsonen min. Det var kanskje skummelt å gå inn i salen, men ikke nå lengre. Okei, jeg er ikke så god til å danse. Men med denne gjengen har det faktisk ingenting å si. Ikke bare får jeg masse komplimenter og oppfordringer, det er genuin danseglede som står i sentrum på øvelsen til Jussdans. Og når man heier hverandre fram, blir det mer danseglede å dele.

Da jeg spurte en gjeng jussdansere før treningen begynte om hva lavterskelbegrepet betyr for dem, svarte en av dem uten å nøle:

— At noe er lavterskel betyr at alle kan være med, få utbytte og ha det gøy. Det er ikke verre enn det.

Utbytte fikk jeg definitivt - jeg kan ikke bevege armene mine. Sjelden har jeg hatt det så moro, det gir en spesiell mestringsfølelse å lære seg koreografi (selv om sluttresultatet ikke var helt A-besvarelse). Og da vi var ferdige satt jeg igjen med en følelse av at dette var noe alle kan være med på. Lavterskelen er nok en gang funnet, den er godt bevart hos Jussdans.

Det er som Lady Gaga sier, dere:

Don’t be a drag, just be a queen

There ain’t no other way

I was born (to jussdanse) this way.

Xoxo

The working bitch

Fire på fakultetet – om press

Sun, 10 Nov 2019 15:22:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal

Vårin Hildridatter Brox

Arbeidsgruppeleder for førstekull

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror det i stor grad skyldes oss selv. Selv om man ikke snakker direkte om karakterer, er det mye snakk rundt det. Vi bør ta ansvar for at vi gjennom dette kan påvirke hverandre. Det kan heller ikke legges skjul på at det settes krav til karakterer i arbeidslivet, og at dette til syvende og sist kan være hovedårsaken. De aktørene som blir mest synlige for oss her på skolen er gjerne de store firmaene med mye penger som også har høye karakterkrav. Denne synligheten kan føre til at presset øker.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror det definitivt er sunt med litt press som en form for motivasjon. For meg har det gjort at jeg har lagt inn litt ekstra innsats i fagene. At jeg har flinke folk rundt meg som jobber hardt og tar opp gode diskusjoner, har gitt meg mye positivt. Jeg tror likevel det har gått for langt om man glemmer hvorfor man egentlig studerer juss. Jeg tror ikke det er sunt å studere kun for å få de beste karakterene, om de ikke ses i sammenheng med et mål, en motivasjon eller en mestringsfølelse. Man lærer for å bli en god jurist, ikke for å få de beste karakterene.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det avhenger nok av den enkelte student. Jeg tror det er mange som ikke har et realistisk bilde på det, og som fort går inn i krisemodus om det går dårlig på én eksamen. Men jeg tror også at flere har et realistisk bilde, når de har i bakhodet at det er mange flere muligheter enn kun de jobbene hvor det kreves et veldig høyt snitt.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

En konsekvens er at man lett kan miste perspektivet på hva som egentlig betyr noe. Det gjelder særlig når karakterene blir altoppslukende, noe som kan føre til at man rett og slett ikke har det bra. Andre kan kanskje ha det bra på sitt vis, men gå glipp av mye annet i studiehverdagen. Jeg er opptatt av at det er nå jeg er student og har den friheten det medfører. Da bør man utnytte det til å delta på arrangementer, ha verv og engasjere seg i noe man synes er spennende eller brenner for.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Mange kan føle seg ensomme selv om de ikke fremstår slik på utsiden. Det er forskjell på å ha mange bekjente og det å ha gode, nære relasjoner. Slike relasjoner tar tid på bygge, og forutsetter at du finner noen du går godt overens med. Det er ikke selvsagt selv om vi er så mange som vi er. Det er bare bra at vi har et så stort sosialt engasjement, men det kan føre til at noen føler ensomheten sterkere ved at de observerer det gøye som skjer, uten å være en del av det. Mange har blitt flinke til å invitere og inkludere åpent, men det kan likevel være skambelagt å sende melding og spørre om å være med. Jeg tror egentlig vi er en inkluderende gjeng, men det kan likevel være vanskelig å ta det steget.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror det egentlig bare handler om at vi må være observante og evne å løfte blikket selv om man er i etablerte grupper. Vi må ikke stoppe å inkludere andre selv om man har funnet sine folk. Det er virkelig så mange hyggelige, kule og gøyale mennesker som man ikke har rukket å bli kjent med enda. Det å være åpen for nye bekjentskaper, selv utover i studieløpet, kan man vinne mye på selv også.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Nei, det er ikke for mye snakk om det sånn som det er nå. #inviterenekstra-kampanjen har for eksempel bare gjort både meg og andre mer bevisst på ensomheten mange kan føle på. At man snakker om karakterpress tror jeg også er fint, så lenge man snakker om det på en måte som ikke indirekte får negative virkninger. Å ha litt «Søvig-mentalitet», tror jeg bare er fint.

Marit Tjølmeland

Tidligere arbeidsgruppeleder

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Vi er en gruppe flinke studenter som har gjort det bra på videregående og er vant til å stille høye krav til oss selv. Det tror jeg gjør at man er tilbøyelig til å kjenne på karakterpress. I tillegg har mange lyst å gå inn i jobber som er ettertraktede og hvor det stilles høyere krav til karakterer. Mange har også inntrykk av at andre er veldig flinke. Det er dumt om det fører til at man selv føler at man ikke presterer godt nok.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Man jobber kanskje hardt om man syns det er viktig å prestere på et visst nivå. Men jeg tror at det å tenke veldig mye på karakterer gjør at man jobber på en måte som er uheldig for læringsutbyttet. Jeg gjorde det dårligst det året jeg fokuserte mest på karakterer, og best det året jeg fokuserte minst på det. Det kan ha hatt betydning at jeg ikke satt for lenge på lesesal, ikke leste veldig eksamensrettet, men heller fokuserte på å forstå faget. Ved å fokusere for mye på hva man får på eksamen, går man glipp av en stor del av læringen. Jeg tror presset kan ha en positiv funksjon dersom man bruker det på en måte som gjør at man ikke «slacker», men at det ellers blir strevsomt og vil føre til at man jobber mindre effektivt og fornuftig.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Nei, det tror jeg egentlig ikke. Kanskje ved første jobb, til trainee-opphold og om man vil jobbe i Lovavdelingen. Men de fleste kan komme seg dit de vil om de legger til grunn et litt lengre tidsperspektiv. Man kan nok bli advokat selv om man ikke har B-snitt om man jobber på en fornuftig måte i arbeidslivet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg tror folk kan bli psykisk nedbrutt, kjedelige med ensrettet tankespor og ende opp med å bruke mye tid på å lære mer uviktige ting i faget gjennom mye pugging. Det tror jeg er usunt faglig. Dette tror jeg kan balle på seg, ved at psykisk press fører til at man blir presset på andre områder, noe som lettere kan trigge større psykiske problemer.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

At det er et så rikt studentmiljø kan også være noe som bidrar til at noen føler seg ensomme. Noen kan oppleve at andre har veldig gode «klikker» og er med i undergrupper med godt samhold. Da kan man lure på hvorfor man ikke selv er del av dette fellesskapet. At det er så mange studenter her, kan forsterke følelsen av ensomhet dersom man likevel ikke opplever å finne personer man trives godt med. Dersom man tenker at man må bruke all tiden sin på skole, ikke har jobb og ikke er med i studentorganisasjoner, har man kanskje heller ikke et annet type nettverk som kan fange en opp. Da kan man bli isolert på jussen uten å føle seg som en del av fellesskapsboblen jussen kan fremstå som. Slik kan det være en sammenheng mellom karakterpress og ensomhet.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror #inviterenekstra-kampanjen fungerte bra, og kjenner flere som inviterte med seg folk på grunn av den. Kanskje bør vi bli flinkere til å snakke med folk vi ikke kjenner på forelesning og på seminargrupper. I tillegg tror jeg det er viktig å akseptere at folk kan være alene uten at det skal være skambelagt. Følelsen av ensomhet er ikke bare det at man føler seg alene, men også at det føles som en skam å være alene. Man bør kunne sitte i kantinen alene uten at det skal være et problem.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Det handler kanskje mest om hvordan vi snakker om det. Om man bare gjentar at det er karakterpress uten å ha noen konstruktiv løsning på det, kan det føre til at karakterpresset føles veldig ekte. Sammen-koppene syns jeg derimot var en god måte å ta opp problemet på. Der er ikke fokuset på presset, men budskapet om at vi bør senke skuldrene litt. En bevissthet rundt karakterer, uten å omtale det som en mørk skygge, kan være bra. For ensomhet tror jeg det er viktig å ikke snakke om det som noe stakkarslig, men heller fokusere på det positive og ta folk med.

Henrik Behrens

Leder av Juristforeningen

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

På jussen får alle karakterer i de samme fagene. Da er det fort gjort at man sammenligner seg med andre basert på karakterer, fordi det er den enkleste måten å sammenligne på. Det er ikke til å komme unna at det å gjøre det generelt bra på eksamen samsvarer med det å kunne juss. Derfor vil folk lettere oppleve press. Grunnen til at mange opplever press, kanskje mer enn på ungdomsskolen eller videregående, kan være fordi det betyr enda mer for dem nå. Man er i en fase hvor man tenker på fremtiden og kan oppleve at svake resultater vil få større konsekvenser.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Jeg tror helt klart at press også kan være positivt. Jeg leste en artikkel hvor en psykiater sa at vi må slutte å bruke begrepet «sliten», fordi vi da unngår å sette ord på det vi faktisk føler. Føler man at man har jobbet for lite? Føler man at den totale arbeidsmengden er for stor? Eller føler man at pensum er uoverkommelig? Å sette ord på hva som faktisk er problemet, og ikke bare bruke samlebetegnelsen «press», tror jeg kommer til å bli viktig for å bekjempe presset.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er ikke til å stikke under stol at karakterer er viktig. Mange på jussen er vant til å være flinke. Når man samler så mange flinke, vil ikke alle kunne være de flinkeste hele tiden. Jeg tror jusstudentene er oppegående studenter som har et realistisk forhold til betydningen av karakterer. Samtidig vil det fort polariseres. Man hører kanskje best stemmene til de som opplever et spesielt negativt press, og også de som er ekstra positive. I tillegg vil det være en stor mengde som opplever både at presset kan hjelpe i studiehverdagen ved at motivasjonen økes, og at det andre dager kan oppleves som litt for mye.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Jeg har stor forståelse for at press kan påvirke studiehverdagen negativt over tid. Man leser mer effektivt hvis man er fornøyd med tilværelsen, og jeg tror man lærer mer hvis man leser av nysgjerrighet og ikke av pliktfølelse.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Det er et veldig vanskelig spørsmål. Hadde man hatt fasiten på det, hadde man endret noe radikalt på dagen. Det finnes ensomhet i alle miljøer. På mange måter kan man si at jo tettere og bedre et miljø er, jo mer negativt føles det å stå utenfor. Det er kanskje noe av grunnen til at man har fått de reaksjonene man har fått i sosiale medier og anonyme brukerundersøkelser. På jussen er det veldig mange som får til veldig mye, har veldig store vennegjenger og gjør mye moro. For de som ikke føler at de har den samme tilhørigheten, kan det å hele tiden se hva andre gjør på sosiale medier stimulere til at de opplever en enda større ensomhet selv.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror på at det å legge til rette for at folk kan holde på med det de selv synes er gøy, kan bidra til å fjerne ensomhet. Det kan være alt fra sport til fag og andre morsomme arrangementer. Det er viktig at folk finner en egenmotivasjon og noe de synes er gøy. Juristforeningen bidrar på sin måte ved å være åpne for at folk kan starte nye undergrupper. Jeg tror det er viktig at man finner en felles interesse, og ikke bare møtes 150 stykker. Man kan være ensom i et stort fellesskap.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Alle har opplevd en fredag hvor man ikke er invitert med ut på byen, og alle har opplevd å ikke bli invitert i en bursdag man kanskje hadde hatt lyst til. Risikoaspektet ved å snakke for mye om ensomhet er at man bruker det så mye at man ikke fanger opp de som faktisk sliter. Samtidig må vi ta innover oss alvoret i situasjonen når vi ser på statistikken i anonyme undersøkelser. Jeg opplever sjeldent at jeg tenker så mye på press, med unntak av når det ellers er mye snakk om det. Da kan man begynne å tenke at det faktisk er sånn. Første dag på jussen ble det proklamert at det fantes et karakterpress av samtlige forelesere. Spørsmålet er om det bidrar til en selvoppfyllende profeti.

Emilie Mellbye Rytter

Leder i Juridisk studentutvalg

Hva tror du er hovedårsakene til at mange opplever karakterpress på jussen?

Jeg tror at det er forskjellig for hver person, men jeg vil tro at for mange kommer fra et ønske om å gjøre det bra og til å ha mulighet til å kunne få den jobben man ønsker seg.

Er det sunt med litt press? Hvor går grensen mellom positiv motivasjon og negativt press?

Ja, jeg tenker at litt press er sunt. Problemet er når stresset går utover psykisk og fysisk helse. For eksempel ved at man ikke klarer å lese effektivt eller ikke klarer å sovne fordi man er stresset for eksamen.

Tror du studentene har et realistisk bilde på betydningen av karakterer?

Det er vanskelig å si. Jeg har inntrykk av at karakterer har en del å si for ansettelser og andre muligheter, men andre ting som verv og deltidsjobb også har betydning. Videre at studentene får for lite innsikt i de mange jobbmulighetene etter endt studie. Tross alt får de fleste av oss en relevant jobb kort tid etter vi er ferdig med studiet.

Hvilke konsekvenser tror du det kan få å utsettes for slikt press over tid?

Et større press over tid kan føre til at man møter veggen og derfor ikke klarer å gjøre sitt beste.

Hvordan tror du det har seg at mange føler seg ensomme til tross for det rike studentmiljøet som finnes på jussen?

Jeg tror at det har flere årsaker. En årsak kan være at Bergen er en ny by for mange og at man ikke kjenner noen fra før av. En annen grunn kan være at studietiden er første gangen i livet for mange at man ikke har klasseromsundervisning hver dag. Det gjør at det kreves mer av hver enkelt student å bli kjent med andre og oppsøke grupper osv. I tillegg er kullene store og miljøet på jussen kan fremstå som ganske gjengete, noe som kan gjøre det vanskeligere å ta kontakt med nye.

Hva kan vi som studenter selv gjøre for å skape et enda mer inkluderende miljø?

Jeg tror at vi må bli flinkere på å følge med og inkludere de rundt oss. Invitere folk fra for eksempel arbeidsgruppen eller fotballtrening på lunsj, kaffe, kollokvie, kino, trening osv.

Snakkes det for mye om press og ensomhet, eller er åpenhet bare bra?

Jeg tror at åpenhet er bra. Men at det kan bli et litt for stort fokus på hvor fælt ting er heller enn å faktisk gjennomføre positive tiltak og snakke om det som er positivt som f. Eks åpne eksamenvors og å snakke om hvor spennende et tema er istedenfor å snakke om at man «må» ha den og den karakteren.

Fra «drop-out» til anerkjent advokat og politiker

Sun, 10 Nov 2019 15:09:00 GMT

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Ellen Marie Rognerud

Abid Raja
Alder: 43 år
Utdanning: Utdannet jurist fra Universitetet i Oslo, mellomfag i kriminologi og fordypning i menneskerettigheter fra Universitetet i Southampton.
Han er den første med minoritetsbakgrunn til å få kongens stipend for å studere ved det prestisjetunge universitetet i Oxford.
I dag: Stortingspolitiker for Venstre.

Det kunne gått begge veier med Abid Raja. Hans oppvekst var alt annet enn en dans på roser. Han har ved flere anledninger vært brutalt ærlig om sin oppvekst som besto av mobbing, kronisk sykdom og involvering av barnevernet. På et punkt droppet han til og med ut av videregående skole. Til tross for prognosene kom han seg imidlertid tilbake på skolebenken og ble advokat - og etter hvert stortingspolitiker.

Abid Raja ble først kjent for det norske folk da han debuterte som samfunnsdebattant på TV2 i 1999. Han var fremdeles jusstudent, men møtte i debatt mot tidligere FrP-formann Carl I. Hagen. Tema var rasisme og innvandringspolitikk. En langt fra beskjeden og ung Raja henvendte seg til FrP-formannen ved å kalle han for ‘Du, Carl Ivar!’ og ‘Hør nå, Carl Ivar’.
FrP-formannen så seg lei og forlanget at studenten skulle bruke hans fulle navn.
Da kom Raja lynkjapt med spørsmålet han bare måtte få ut:
«Hvis du reagerer så sterkt på å bli tiltalt med ditt fornavn, hvordan tror du da det er for innvandrere å bli omtalt som kriminelle hver dag?».

Mange år frem i tid og den 23.oktober er Abid Raja på besøk ved fakultetet for å snakke til andre jusstudenter. Debatten handlet om både han som jusstudent og hans virke som politiker. Etterpå snakket han gjerne med Injuria om sin egen vei til den politikeren han er i dag.

Foto: Sveinung Bråthen

– Hvorfor begynte du å studere juss?
– Min vei inn til jussen baserte seg ikke på bekjentskap i form av en onkel eller lignende som jobbet som advokat. Jeg skulle jo egentlig bli basketballstjerne, jeg trodde jeg var selveste Michael Jordan. Idealistisk nok som det høres ut som, kom interessen for juss etter å ha sett en film kalt 'JFK'. Filmen fascinerte meg, og avgjørelsen var da tatt. Filmen i seg selv er en typisk amerikansk konspirasjonsteori rundt døden til presidenten John F. Kennedy og rettssaken rundt døden. Last ned filmen – lovlig - da skjønner dere hvorfor jeg begynte å studere juss, sier han.

– Du har vært politisk engasjert som student, og ytret deg om vanskelige temaer som religion og integrering. Er det rom for det som ikke er helt A4 i jussen?
– Dette er et vanskelig spørsmål, faktisk. Det spørs litt på hva slags rolle og hva slags arbeidsgiver du har. I noen roller er det noen begrensninger på dette. Når du kommer ut i arbeidslivet, kan engasjement være litt mer kompleks. I dag har man kommet dit at de aller fleste mennesker kan kombinere politisk engasjement ved siden av sin sivile jobb. Vi har kommet frem til en stor grad av aksept på dette området, men selvfølgelig kan utfordrende situasjoner oppstå hvis man er dommerfullmektig samtidig som man er kommunerepresentant for et parti, forteller han

– Jeg vil uansett anbefale alle studenter å engasjere seg i noe. Jusstudenter er kjent for å lese mye, og med et så omfattende pensum så må man nesten det. Men vi må også være noe mer enn bare oss selv, sier han.

– Gjennom min studietid har jeg hatt traineestillinger i flere advokatfirmaer, og jeg tror de satt pris på at jeg ikke bare var en lesehest. Dette tror jeg engasjerte studenter også får høre når dere går ut og søker jobb. Mange arbeidsgivere i det juridiske felt setter pris på at du ikke bare har hatt nesen festet i læreboken hele studietiden, sier han.

– Bare husk å ikke lukke noen dører hvis du skal vise politisk engasjement. Jeg var advokat, og drømte aldri om å bli politiker. Som advokat hadde jeg mange saker som var i klinsj med politikere: barnevernssaker, politivoldssaker, tvangsinnleggelse og maktbruk. Ikke lås deg til noe, engasjer dere mer i noe som ikke bare er skole og ikke minst; pass på helsen deres, sier han.

– Dagens studenter har enda mer press på seg enn det vi hadde. Karakterpresset har tatt av, og så mye bør man ikke tillegge karakterer vekt. Du må huske å være med på ting! Dette er den beste tiden i livet. Og sist, men ikke minst: Dra på utveksling! Det å være ute og se andre studenter være ute i verden sammen, er magisk, legger han til.

– Hvordan var din vei inn til jussen?
– På min tid hadde man åpnet en mulighet der 'hvem som helst' kunne få lov til å ta eksamen ved første avdeling på jussen. Mitt vitnemål fra videregående skole viste ikke utelukkende femmere eller seksere, forteller han.

– Vi var kanskje over tusen personer som tok eksamen, men det var 190 studieplasser på andre avdeling. Når du omsider var inne, da var du inne. Det var ikke femmeren eller sekseren fra videregående skole som var avgjørende, men om du fikk til selve jussen. Miljøet ved juridisk fakultet i Oslo var veldig inkluderende, og jeg følte meg ikke utenfor. Jeg personlig syns dette er en mer rettferdig måte å komme inn på, sier han.

– Din rådgiver på videregående skole frarådet deg å studere juss og foreslo en mer yrkesfagrettet fremtid for deg. Er dette tanker du har hatt som student, at jussen var over din evne?
- Det stemmer at rådgiveren min på videregående sa at jeg aldri kom til å klare jusstudiet og at jeg kom til å kaste bort tiden min. Når jeg først kom inn på jussen følte jeg riktignok at dette var noe jeg kunne få til, sier han.

– Hva har jussen gitt deg?
– Mitt møte med juridisk fakultet i sentrum av Oslo var kjærlighet ved første blikk. Den ga meg en sterkt faglig forankring, men den ga meg også selvtillit. Jeg fikk en bred forståelse av hvordan lover og regler i statsforfatning henger sammen – ting jeg ikke visste noen ting om, sier han.

– Selv når jeg tenker tilbake på den tiden, gir den meg varme. Statsforvaltningsrett og forvaltningsrett var de fagene jeg likte aller best, legger han til.

– Ser du likheter mellom jobben din som advokatfullmektig og jobben din som politiker?
– Ja, det er noen likheter. Forskjellen er at du som advokat hjelper enkeltindividet, mens du som politiker jobber med hvordan et samfunn skal fungere. Som advokat praktiserer du og bruker jussen – du får være kreativ, mens man som politiker lager jussen.

Begge retningene er viktige, men å være politiker i Stortinget er veldig unikt og annerledes enn alt annet, sier han.

– Dersomt at du ikke hadde jobbet som politiker i dag. Hvilket juridisk fagfelt ville du jobbet med?
– Jeg tror jeg hadde jobbet med menneskerettigheter, og mest sannsynlig jobbet for en menneskerettighetsorganisasjon, forteller han.

– Du har erfaring fra både det offentlige og det private. Hva likte du best, og hvorfor?

– Jeg var fem år i det private og fem år i det offentlige før jeg ble politiker. Det private var mye kjappere og mye mer resultatorientert. Jeg kan også tørre å påstå at det er veldig konkurransedrevet. Advokatyrket i seg selv jo raskt og dynamisk, sier han.

– I det offentlige jobber du i helt annet tempo. Det er konkurranse innenfor det offentlige også, men det er ikke på samme måte som i advokatverdenen. Det private er ofte kjappe resultater , mens det i det offentlige er mer prosesser og samsnakking . Jeg tror min erfaring fra begge områder og balansegangen jeg opparbeidet meg har vært veldig nyttig i min karriere som politiker, sier han.

– Ansettelse basert på karakterer alene er russisk rulett

Sun, 10 Nov 2019 14:59:00 GMT

Tekst: Annelin Sødal
Foto: Moment studio

Hvor viktig er karakterer egentlig i det store bildet? Vi har rådført oss med John Christian Elden, en av Norges fremste forsvarsadvokater. Han er også kjent for å ha fullført jusstudiene på rekordtid. Etter bare tre år ved UiO avla han juridisk embedseksamen i 1991. For Elden var hovedfokuset under studietiden å fullføre raskt, ettersom han allerede før siste avlagte eksamen var i jobb ved UiO og samtidig hadde sikret jobb hos farens advokatfirma. Mange vil nok anse stjerneadvokaten som et prakteksempel på at det er mulig å gjøre braksuksess til tross for at karakterer ikke har vært hovedfokuset i studietiden.

Progresjon fremfor karakterfokus

Selv prioriterte Elden studieprogresjon og utenomfaglig engasjement fremfor å strebe etter de beste resultatene under studietiden. Ifølge Elden er det ingenting i veien for å forsere eksamenene, så lenge man er trygg på at man forstår det man leser. Han ønsker imidlertid ikke å gi dagens studenter noen anbefaling i den ene eller annen retning hva gjelder studieprogresjon.

– Vi er alle ulike, og det er en grunn til at studiet normeres. Det er naturlig at noen bruker kortere og noen lengre tid.

Forsvarsadvokaten har alltid hatt en enorm arbeidskapasitet, og er nok et tilfelle av de sjeldne. Samtidig legger han ikke skjul på at karakterer ble mindre viktig som følge av at han hadde en fastsatt plan etter studiene.

– Jeg tror ikke det var veldig avgjørende for fremtiden min. Jeg hadde riktignok arbeid klart etter jusstudiet, og hadde dermed ikke nerver angående hva som kreves for å få en god jobb etter studiet.

Sammenligner karakterkort med russisk rulett

Elden mener et eksemplarisk karakterkort uansett er overvurdert i det store bildet. En enkeltkarakter viser ikke mer enn at du var heldig eller uheldig med eksamensoppgaven, mener han. Samtidig er han klar på at den samlede karakteren fra studiet vil gjenspeile ditt faglige nivå på en representativ måte, og gi medvind når det kommer til å sikre det ønskede jobbintervjuet. Når man derimot først er på jobbintervju, er Elden overbevist om at andre kvaliteter vil være avgjørende.

– I et advokatfirma vil det å ansette en person på karakterer alene være russisk rulett – man kan være veldig flink teoretisk, men ikke fungere sammen med andre mennesker eller greie å formidle et budskap. På samme måte kan de som ikke har de beste karakterene være de beste menneskekjennerne. Mange studenter har nok en feilaktig forståelse av hvilken rolle karakterer spiller i jobbutvelgelsesprosessen.

– En god advokat må både ha faglig tyngde og menneskeerfaring. Det gjør nok at du må ha et visst nivå på karakterene dine før du overhodet blir innkalt til et intervju. Er du derimot først på intervjuet, er ikke karakterene avgjørende for den videre prosessen.

Engasjement utenfor lesesal

Elden brukte selv mye tid på utenomfaglig engasjement under studietiden, og mener det er vel så mye verdi, om ikke mer, å hente i å disponere tid til aktiviteter utenfor lesesalen. Kvaliteter, egenskaper og erfaringer man tar meg seg fra slikt engasjement kan være like viktig som det man får vist frem i en eksamenssituasjon, mener stjerneadvokaten.

– Det å forstå samfunnet og hvordan det virker, er viktig for alle jurister. Jeg pleier alltid å råde studenter til å leve et liv ved siden av studiet og delta i studentsosiale og politiske grupper.

Å finne den riktige balansen mellom studier, utenomfaglig engasjement og fritid kan være utfordrende. Det kan Elden trolig skrive under på. Hvis det var opp til ham, skulle nok døgnet hatt langt flere timer. Fornuftig bruk av studietid innebærer å disponere tiden godt, men også gjøre ting som gir energi og sette av tid til fritid. Han er klar i sine råd til dagens studenter:

– Les innføringsbøkene og juridisk metode grundig. Det er nyttig for alt
du gjør senere og hvordan du bør tenke som jurist. Sett deg inn i hva pensum
omfatter og disponer tiden godt. Til slutt, gjør andre ting ved siden av studiene
og lev livet.

– Karaktersnitt har mindre betydning for karrieren enn mange bekymrer seg for

Sun, 10 Nov 2019 14:55:00 GMT

Tekst: Inga Marie Trosaune

Karriererådgiver i Juristforbundet, Inger-Christine Lindstrøm, mener at flere jusstudenter bekymrer seg mer enn nødvendig over karakterene sine. Hennes budskap er klart. – Stress og bekymringer gir ikke bedre jurister.

Generelt sett har Lindstrøm inntrykk av at karaktersnittet fra studiet har mindre betydning for karrieren enn mange bekymrer seg for.
– Jeg opplever helt klart at, spesielt studenter, bekymrer seg for hvordan karakterene vil påvirke mulighetene deres i arbeidslivet. Det er mange flere faktorer enn karakterer som har betydning for karrieren. De fleste arbeidsgivere vet at karakterene ikke sier alt om potensialet til en jurist. På sikt et mitt inntrykk at det er innsatsen og resultatene i arbeidslivet som har aller mest å si for en jurists karriere.

Ifølge Lindstrøm betyr karakterene aller mest idet man har fullført studiet, og enda ikke har andre kvalifikasjoner å vise til.
– De med mindre gode karakterer kan etterhvert kompensere med relevante erfaringer og motivasjon som gjør at en arbeidsgiver synes karakterene blir mindre viktig. I arbeidslivet kan man bli ekspert og tilegne seg spisskompetanse lenge etter man er ferdige med studiet. Det meste av det jurister blir dyktige til i løpet av karrieren har de tilegnet seg i yrkeslivet, sier Lindstrøm.

– Tror du at eksamensresultatene til jusstudenter reflekterer hvor gode jurister de blir?
– Tja. Jeg tror ikke det. De som har forstått jussen veldig godt i løpet av studiet har kanskje et forsprang med sin juridiske «verktøykasse». Imidlertid er det mange som opplever jussen som et modningsfag. De som jobber med noe som virkelig engasjerer, og som legger innsats i å bli god, vil bli nettopp det. Hvor du jobber, og fagmiljøene du blir en del av har også betydning. Det er spesielt for jurister at karakterene er noe mange fremdeles snakker om og bryr seg med mange år og jobber etter at en var ferdig på universitetet. Det finnes mange veldig flinke jurister i arbeidslivet som ikke hadde de beste karakterene.

Videre kan Lindstrøm også fortelle at arbeidserfaring og engasjement utenfor studiet er av stor betydning for mange arbeidsgivere, fordi det sier noe viktig om deg at du viser initiativ og engasjerer deg.

Personlighet og sosiale egenskaper er også viktig for de aller fleste arbeidsgivere, ifølge Lindstrøm.
– Det er allikevel slik at de må møte deg og danne seg et inntrykk av hvem du er og hvordan du er før det blir relevant for dem. Det er derfor viktig å kunne komme med noen eksempler på noe du har bidratt med, og som sier noe om deg som person, for eksempel i CV/jobbsøknad.

Lindstrøm mener at et slikt karakterpress som de fleste jusstudenter føler på ikke har noen positiv virkning på våre fremtidige jurister.
– Det er fint med faglige ambisjoner og et ønske om å lære mest mulig i løpet av studiet. Karakterpress derimot, tror jeg ikke bidrar med noe positivt. Jeg tror ikke bekymringer og negativt stress gir bedre jurister. Tvert imot. Jeg tenker at den enkelte student kan ha nytte av å tenke litt gjennom om det er nødvendig å sluke alt som sies om karakterer og karrieremuligheter litt ukritisk. Virkeligheten er mye mer nyansert enn det lett gis inntrykk av.

I et forsøk på å male et realistisk bilde av deler av arbeidsmarkedet, har Injuria tatt en prat med et utvalg jurister i ulike yrker. Hva mener en kommuneadvokat, en politiadvokat, to advokater i fagforeninger og en konsernadvokat om betydningen av karakterer? Og hva vektlegger de egentlig i ansettelsesprosessen?

Linn Marie Schilling Tjensvold – advokat i fagforeningen Delta

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg jobber som advokat i en fagforening og har attpåtil gleden av å lede advokatseksjonen som består av 6 advokater, inklusive meg. Delta har 83 000 medlemmer og er det største forbundet i hovedorganisasjonen YS.

Advokatene i Delta er spesialisert i arbeidsrett, og vår oppgave er å ivareta våre medlemmers interesser i arbeidsforholdet. Medlemmene vil først og fremst få god bistand av sine tillitsvalgte på arbeidsplassen og av rådgiverne våre i Deltas regioner. Vi jobber både med individuelle og kollektive saker.

Advokatene i Delta tar ut søksmål mot arbeidsgivere dersom vi mener det er grunnlag for rettslig prøving av oppsigelsens saklighet, på vegne av våre medlemmer/klienter. I de kollektive sakene, som omhandler forståelsen av inngåtte tariffavtaler, er det Delta/YS som er saksøker. Vi håndterer også yrkesskadesaker og har et advokatfirma vi samarbeider med på denne sakstypen.

Vi fanger opp endringer i lovgivning og ny rettspraksis som er relevant for våre medlemmer og informerer om dem på det nivået det er nødvendig.

Hvordan ser en typisk arbeidsdag ut for deg?

– Det som er så fint og spennende med arbeidsdagen er at jeg har en plan for den, men at den planen aldri lar seg gjennomføre. Vi får daglig inn interessante juridiske problemstillinger og saker som advokatene skal vurdere.

Jeg er på kontoret i Oslo mange dager, men jeg reiser også noe i forbindelse med foredrag og rettslige prosesser. Jeg har to barn på 3 og 5 år. Jeg synes organisasjonslivet tillater «work life balance» og setter stor pris på muligheten til å disponere tiden slik jeg mener det er fornuftig, ut fra hvordan det ligger an på jobb og hjemme. I perioder jobber jeg mye og i andre perioder jobber jeg mindre. Slik er det også for de andre advokatene.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Første jobb som utdannet jurist var i Utlendingsnemnda. Der jobbet jeg i ett år før jeg begynte i et mellomstort advokatfirma, hvor jeg jobbet i noen år. Deretter jobbet jeg noen år i Fellesordningen for AFP. Så jobbet jeg i arbeidsgiverforeningen Spekter i noen år, før jeg begynte i Delta i august i fjor.

Organisasjonslivet er veldig spennende og fortjener framsnakking i studentmiljøet! Det er intet sted som er bedre egnet dersom du vil bli god i hele spekteret av arbeidsrett. Det er også egnet for tanker om hvordan jussen burde være, ikke bare hvordan den er.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt har hatt for din karriere?

– Jeg er ganske sikker på at karaktersnittet mitt har hatt en god del å si. Jurister er konservative, og karakterer er en kjent størrelse. Når det er mange søkere til en stilling, så blir karakterer en måte å sile søkerne på. Jeg tror likevel også at andre faktorer har vært viktige. Siden jeg var i tenårene har jeg hatt frivillige verv og jeg tror mine arbeidsgivere har verdsatt at det har vært mer ved meg enn «bare en jusstudent/en jurist». Dessuten hadde jeg arbeidserfaring fra studietiden, slik at jeg ikke var helt fersk ut i arbeidsmarkedet fra studiet. Det er også slik at personlighet er viktig. Man må passe til jobben man får og tar.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?

– Jeg har gjort ansettelser både i min nåværende stilling og i Fellesordningen for AFP. I disse ansettelsene er det en dekkende beskrivelse at karakterer har blitt brukt som silingsmekanismen på populære stillinger som advokatfullmektig/advokat. De søkerne som ble vurdert til å ha gode nok karakterer, tok vi nærmere vurderinger av. I disse vurderingene var relevant arbeidserfaring sentralt, samt interessen for fagfeltet og arbeidsområdet til stillingen. Under intervjuene kan det generelt sies at kvalifikasjonskravene har vært vurdert som oppfylt, og at vi da har sett etter «den beste». I en slik situasjon har søkernes svar på spørsmål hatt mye å si, samt den dialogen og kjemien som lar seg avdekke i møtesituasjonen. Det har også vært viktig med god referansesjekk, helst av to referanser. Det er viktig både for arbeidsgiver og den potensielle arbeidstakeren at match mellom stilling og person blir riktig.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Jeg opplevde absolutt et karakterpress. Det var unødvendig mye snakk om hvilken karakter man fikk på eksamener. Jeg forstod tidlig at dette var noe jeg ville bli vektet og målt på da jeg var ferdig utdannet jurist, og attpåtil før det hvis jeg skulle være trainee eller liknende. Jeg er ambivalent hva gjelder virkningen det har for våre fremtidige jurister. Når markedet og mekanismene er slik de er, synes jeg det er greit at jusstudentene er realitetsorientert om det. Men jeg vet at det kan skape unødvendig stress i studietilværelsen. Jeg vet også at det finnes mange glimrende jurister som ikke fikk de beste karakterene, og som markedet definitivt trenger.

– Min erfaring er at det er viktig å gjøre andre ting enn bare å studere. Arbeid i studietiden, frivillige verv og sosiale aktiviteter former også den fremtidige juristen. Et råd fra meg er å prioritere ulikt til ulik tid. Når det er sommer, så ha skikkelig sommerferie eller jobb. Når det er semesterstart, delta i det sosiale. Når det nærmer seg eksamen, så prioriter forelesninger, lesing, kollokvier og oppgaveløsningen. Dette ble kanskje vel kategorisk, men er ment som et eksempel på at alt må tas til sin tid. Gode prioriteringer har mye å si, også i det arbeidslivet som venter for fremtidige jurister.

Helge Strand – kommuneadvokat i Bergen

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg er leder for et advokatkontor med 11 advokater inkludert meg selv. Vi har bare én klient og det er Bergen kommune, men den er så stor og mangfoldig at vi har mer enn nok å gjøre. Vi er prosessfullmektig for kommunen i alle tvistesaker der kommunen er part. Dessuten gir vi råd i juridiske spørsmål til hele organisasjonen.

Hva slags saker får du jobbe med?

– Vi jobber med alle saker som advokater kan komme borti, herunder arbeidsrett, erstatningsrett, kontraktsrett i alle mulige varianter, entrepriserett, ekspropriasjons- og skjønnsrett, alminnelig og spesiell forvaltningsrett, herunder tvangsvedtak etter barnevernlov og helse- og omsorgstjenestelov. Vi har relativt lite selskapsrett og strafferett, men det hender vi også får saker med slike problemstillinger også. Vi er generalister og må være forberedt på å løse alle typer saker.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Av juridiske jobber har jeg vært advokatfullmektig i et privat firma og dommerfullmektig i daværende Midhordland tingrett.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt fra studiet har hatt for din karriere?

– Jeg antar det har vært betydelig.

Hvilke kvaliteter vektlegger du når du gjør ansettelser av andre jurister?

– Ved ansettelser jeg gjør, vektlegges gode eksamensresultater samt relevant erfaring som dommerfullmektig, praksis fra Universitetet og erfaring som advokat(-fullmektig) og lignende.

Opplevde du karakterpress da du gikk på studiet?

– Jeg leste mye. Interessen for faget gjorde vel at jeg ikke følte det som noe press, i alle fall ikke i negativ betydning. Men jeg visste jo samtidig at karakterene hadde betydning for fremtidige jobbmuligheter.

Zan Sheikh – Politiadvokat for Agder politidistrikt

Kan du beskrive hva din jobb går ut på?

– Jeg jobber hovedsakelig med straffesaker som omhandler mishandling i nære relasjoner hvor barn er fornærmet og/eller vitne. Innimellom jobber jeg med ulike andre saker.

– Jobben min består av å treffe beslutninger og behandle straffesaker. Det kan gjelde beslutning om pågripelse, ransaking, besøks- og kontaktforbud og så videre. Videre er det slik at den enkelte politiadvokat er påtaleansvarlig jurist på sakene sine og må behandle disse. I de fleste sakene har jeg kontakt med etterforskerne på saken. Slik blir man en del av etterforskningen før saken havner på kontoret til avgjørelse.Sakene innkommer påtaleansvarlig jurist sitt kontor først når de er ferdig etterforsket. Da skal sakene avgjøres, for eksempel med forelegg, tilståelsesdom, tiltale eller eventuelt henleggelse.

– Som politiadvokat er jeg mye i retten, både i fengslingsmøter og i hovedforhandlinger/ankeforhandlinger. I den anledning skriver man begjæringer om varetektsfengsling og forbereder seg til hovedforhandling/ankeforhandling. Det å skrive anker over kjennelser og dommer, gjøre dommer rettskraftig og så videre er også en del av jobben. I tillegg er jeg mye på Statens barnehus som avhørsleder ved tilrettelagte avhør. Læringskurven som påtalejurist er bratt og hverdagen hektisk og variert, det er det som gjør jobben spennende - den byr på mye lærdom.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Jeg begynte som påtalejurist dagen jeg kunne dokumentere at masteroppgaven var bestått og at jeg hadde juridikum. Jeg har således ikke andre fulltidsjobber som jurist å referere til.

Samtidig som jeg var fulltidsstudent hadde jeg jobb som advokatsekretær på advokatkontor, sommerjobb på advokatkontor og var ansatt som juridisk saksbehandler i Gatejuristen Kristiansand.

Hvor stor betydning tror du karaktersnittet ditt fra studiet hatt for din karriere?

– Dette er et spørsmål som er vanskelig å svare på. Samlet har jeg nok fått jobben på grunn av relevante deltidsjobber, opparbeidede nettverk, referanser og selvsagt noe på grunn av karakterer.

Hvilke kvaliteter utenom karaktersnitt vektlegges i ansettelsesprosessen av en politijurist?

– Som påtalejurist skal man sikre straffesaksbehandling av høy kvalitet som ivaretar rettsikkerhet og menneskerettigheter. Kvaliteter som vektlegges er bl.a. egnethet, effektivitet og stor arbeidskapasitet.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Ja. Dette er vel også jusstudiet kjent for.

Anne Cathrine Hunstad – advokat i fagforeningen Tekna

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Jeg er advokat i en fagforening som organiserer ca. 81.00 medlemmer som er sivilingeniører eller har en master i teknologi / naturvitenskap. Jeg er leder av juridisk kontor med 12 advokater, en advokatfullmektig, en jurist og en konsulent/sekretær. Vårt hovedområde er kollektiv og individuell arbeidsrett, herunder pensjon. Vi gir råd og prosessbistand innenfor det arbeidsrettslige området.

Hvilke andre jobber har du hatt tidligere i din karriere?

– Jeg har tidligere jobbet i NITO, som også er en fagforening som organiserer ingeniører, jeg har vært dommerfullmektig (tre år i Alta), og jobbet i Forsvaret som sivilt ansatt. Jeg har også vært ansatt i KS som er en arbeidsgiverorganisasjon for kommunene i Norge.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?
– Jeg ansetter advokater og jurister. Vi ser på helheten hos kandidatene, hvor karakterene er en liten del av totalbildet. Jeg ser etter personer som er motiverte for å jobbe hos oss og som har lyst til å brette opp ermene og ta utfordringer. I tillegg ser jeg etter personer som må kunne tåle å jobbe ad-hoc, være «service minded», tåle å sitte i litt stressende vaktordning, men også kunne gå i dybden i saker. Vi ønsker oss selvfølgelig også personer som bidrar til et godt arbeidsmiljø, og da ser jeg også på hva de bruker fritiden sin på.

Opplevde du karakterpress i løpet av din studietid?

– Jeg studerte i Oslo, og jeg kjenner igjen det du skriver om karakterpress. Samtidig er det jo en normalfordeling her også. De fleste får seg en jobb, og det er det som er viktig. Ettersom årene går, er det definitivt viktigere hvordan du har bygget og utviklet kompetansen og kunnskapen din, og hvordan du er som kollega.

Det er litt trist å høre at det fortsatt er et så stort karakterpress. I dagens samfunn, hvor det nå er stort fokus på klimaendringer og bærekraft mm, så virker karakterjaget veldig navlebeskuende. Vi trenger at juristene er opptatt av det som skjer i samfunnet og utenfor egen sfære. I de aller fleste jobbene og yrkene, med noen få unntak, vil karakteren i seg selv ikke være avgjørende når man kommer ut i yrkeslivet.

Lars Kristian Norgaard – konsernadvokat i Schibsted

Kan du beskrive hva jobben din går ut på?

– Som konsernadvokat er man tett på driften og man har usedvanlig gode forutsetninger for å gi gode råd. Man er også i posisjon til i større å grad jobbe proaktivt opp mot selskapene for å begrense juridisk risiko generelt. Oppdragene kommer fra konsernet og selskapene i konsernet. Det er et utstrakt samarbeid med ledere i selskapene, og i tillegg til å være fagspesialist blir man ofte involvert i strategiske beslutningsprosesser. I Schibsted er vi et legal team med forskjellige ansvarsområder. Mitt fagfelt er arbeidsrett, og jobben innebærer kontakt med ledere i selskapene, HR, tillitsvalgte, arbeidsgiverorganisasjonen og eksterne advokater.

Hvilke andre jobber har du hatt?

– Jeg har jobbet i Advokatfirmaet Haavind og fagforeningen NITO.

Hvor stor betydning tror du ditt karaktersnitt har hatt for karrieren din?

– Mer enn det burde.

Hvilke kvaliteter og kvalifikasjoner legger du vekt på hos kandidater i ansettelsesprosessen? Hvor stor betydning har karaktersnittet?

– Det faglige er naturligvis av betydning, men vel så mye at kandidaten matcher kulturen og miljøet i Schibsted. Det faglige kommer gjerne til uttrykk i CV-en, hvor kandidaten tidligere har jobbet og med hva. Personligheten skinner forhåpentligvis igjennom i søknaden og i intervjuet. Jeg tror ikke noen får en jobb på grunn av karaktersnittet alene. Der søkeren kommer rett fra skolebenken, vil man nok i større grad se hen til karakterene, siden det er lite annen info som sier noe om faglige kvalifikasjoner.

Opplevde du karakterpress da du studerte?

– Det var nok et visst press også da, men jeg har inntrykk av at det er et større press i dag. Et visst press er ikke nødvendigvis et onde, men det er ikke positivt hvis man får helt tunnelsyn på karakterene alene. Det er ikke alltid samsvar mellom gode karakterer og det å være en god advokat.

– En ond spiral av tabubelagt ensomhet

Sun, 10 Nov 2019 14:42:00 GMT

Tekst: Figen Inci Kozakli

Undertegnede er student på mitt aller siste studieår. I september fylte jeg 24 år, ett år før den klassiske ‘halvveis til 50’ minilivskrisen inntreffer. Den livskrisen inntraff tidlig for min del. Lørdagen er her og for en gangs skyld har ikke værgudene glemt oss med hjemadresse i regnbyen. Det er nettopp dette fine været og trangen til å ikke ta den for gitt som leder meg over til spørsmålet: Skal jeg virkelig finne buss som får meg opp til vorset og leke ‘jeg har aldri’ for ørtende gang? Samtlige av mine venner har aldri hoppet i fallskjerm eller har aldri hooket med exen i fylla. Jeg tror jeg har fått det med meg nå, liksom.

Det tar ikke lang tid før jeg overbeviser meg selv om at jeg har klart å klekke frem tidenes mest troverdige, hvite løgn til gruppechatten:
«Du, jeg har litt feber og føler meg dårlig. Jeg tror jeg bør holde meg inne i dag og ta det med ro. Kos dere masse!» etterfulgt av en rekke kvinne-i-rød-kjole og champagne/ølglass-emojies.
I lynets hastighet finner jeg frem ullpleddet og koser meg i timevis på Youtube med å klikke meg inn på neste ‘Britains Got Talent 2008’ video som popper opp.

Kanskje litt ironisk at jeg ba om å få skrive om ensomhet på jussen. Realiteten er nok at vi alle kjenner på en ensomhetsfølelse på et eller annet tidspunkt i livet. Når jeg velger å stenge meg inn i hybelen på 18 kvadratmeter er det et valg jeg tar selv, men det finnes medstudenter som dessverre ikke har et annet valg enn nettopp dette. Injuria har foretatt en undersøkelse på fakultetet der 41% svarte at de følte seg ensomme. Det er 9,3 % som har svart at de føler seg ensomme i stor grad.

Jeg skrev et innlegg på Jodel der jeg etterlyste studenter på Dragefjellet som ville hjelpe meg å belyse ensomheten. Den fikk umiddelbar positiv respons og alt lovet godt. I min beste makt prøvde jeg å sette en lav terskel der man kunne kontakte meg anonymt. Min personlige karma-score fikk seg en real boost, men antall meldinger som hadde tikket inn til meg? Null.
Akkurat når jeg var innforstått med at ingen kom til å tørre komme i kontakt tikker det inn en meldingsforespørsel. Det er til min store glede ikke en indisk mann på 57 år som på gebrokkent engelsk prøver å gi meg et kompliment, men en medstudent.

Vi lager en avtale, og noen dager senere møtes vi over en kaffekopp i sentrum. Jeg ligger etter tidsplanen og beklager at jeg er forsinket, og spør om han har noe å rekke etterpå slik at jeg kan ta hensyn til tiden når jeg skal stille han spørsmål.

– Det positive med å være i denne situasjonen, er at tid ikke er et relevant problem, svarer han. Dette er det mest skambelagte temaet du kan snakke om, fortsetter han og illustrerer med en påstand: Du kunne heller ha trykket et nakenbilde av meg i Injuria.

Foran meg sitter en mannlig jusstudent på 23 år. Han understreker at han ikke føler seg som et offer som legger skylden over på alle andre. Det er bare omstendighetene som har gjort at han har havnet i den situasjonen. Han håper at lesere kan forstå at man etter hvert havner i en ond spiral som er vanskelig å bryte ut av.

– Det som gjør det spesielt vanskelig er de store forelesningene, for du føler alle sitter med hver sin gjeng. Du har perfeksjonert dette med å komme akkurat i tide, for da er det ikke unaturlig å sette seg helt bakerst i salen alene, sier han.

Han forteller meg om jobben han har ved siden av studiene. For han ligger ikke motivasjonen i de ekstra lommepengene som sper på stipendet, men at han gjennom jobben har noe å fylle dagene med. Det har blitt hans redning opp i det hele, mener han. Han er et sosialt menneske, noe han både uttaler selv og jeg kan merke. Samtalen flyter lett om et så tungt tema.

– Det sosiale nettverket jeg ikke har på jussen, prøver jeg å skape utenom. Jeg kommer ganske lett i snakk med både kollegaer og folk jeg møter under arbeidstiden. Jeg ser ikke på meg selv som et menneske som er totalt uinteressant menneske du bare ikke vil ha noe å gjøre med.

Vårt samfunn forbinder studietiden med dårlig råd og eksamensnerver, men også en del festing, arrangementer, reising og moro. Vedder at du minst en gang har opplevd en onkel eller tante omtale det som ‘De beste årene i ditt liv’ med utvidede pupiller. Det er nettopp disse forventningene om studietiden som har gjort at det kjennes så vanskelig for han.

Den påstått viktigste uken i løpet av studietiden

Vi begynner å snakke om begynnelsen på det hele. Første møte med Dragefjellet er for studenter flest fadderuken.

– Vi har den klassiske fadderuken, men det er jo ikke en ukjent sak at den er ganske alkoholdominert. Sommeren jeg begynte på Dragefjellet hadde jeg akkurat vært i militæret og fått blodforgiftning, så jeg kunne ikke røre alkohol. Uten at jeg skal påstå at jeg har alle svar på hvordan vi løser problemet, vil jeg foreslå en mer strukturell endring på fadderuken, uttaler han.

Vi er begge enige om at ingen forventer at man skal bannlyse drikkingen fra fadderuken. Det vi kanskje kan gjøre, er å skape flere arenaer der det er mulig å snakke sammen. Det finnes et alkoholfritt alternativ til fadderuken, noe som er et fantastisk initiativ. Bør det kanskje finnes noe som er en mellomløsning av disse to alternativene? Det er ingen hemmelighet at det er mange som finner venner i løpet av fadderuken, men det hadde også vært fint med andre aktiviteter for de som trenger litt mer tid for å bli kjent med andre folk.

– I løpet av min fadderuke var det ingenting som ikke involverte alkohol. Ingen middager sammen, ingen vandring, ingen ting som ikke involverte vors og fest. Det er slik fadderuken skal være i Norge, uavhengig av hva du studerer og hvor du studerer. Dette har jo blitt kritisert i Injuria og man har virkelig prøvd å få til en endring og forbedring.

Samtalen fortsetter om ulike tiltak som han selv har prøvd ut. #InviterEnEkstra- kampanjen er veldig fin, men hvor mange av oss tørr å være den som faktisk tar initiativ?

– Jeg føler ikke jeg kan komme hit og lese opp tiltak som kan gjøres, som andre personer skal iverksette for meg. Det er ingen som har gjort noe galt.

Ingen mangel på tilbud

I mitt ikke så stille sinn tenker jeg høyt at det finnes utrolig mange arrangementer på Dragefjellet, særlig i begynnelsen av semesteret. Undergruppene arrangerer vors. Eksamensfest er jo nærmest blitt nærmest en tradisjon. Straffbar arrangerer et fellesvors i forkant av eksamensfesten. Den er åpen for alle, og jeg spør om han har turt å ta steget og delta på noen av disse tilbudene.

– Det har ikke vært bekjente en gang som jeg vet har deltatt på disse vorsene. Det er dessverre mye stolthet som er involvert. Man vil ikke være den som er alene, man skal liksom klare seg. Jeg er helt klar over at man må forvente litt hjelp til selvhjelp av en ensom person.

Jeg spør han angående aktivitetene som foregår på selve skolen. Arbeidsgrupper er faglig sett et fantastisk tiltak. Problemet er at man har begrenset med tid og at de fleste bare er fokusert med å få arbeidsoppgaven unnagjort. Det blir litt småprat på vei inn og ut av seminarrommene, men det stopper gjerne der. Han nikker bekreftende på det jeg sier.

– Det er en litt ond spiral: kjenner ingen som tar initiativ, tørr ikke å ta initiativ selv. Kjenner ingen som skal på åpne vors, tørr ikke dra alene på vors. Å reise på vors der du ikke kjenner noen fra før av? Vanskelig. Reise på middag med arbeidsgruppen sin? Kanskje litt mindre vanskelig, mener han.

– Ensomhet er skambelagt og det blir en ond spiral

– Det vanskeligste med å være ensom er den skamfølelsen som oppstår etter hvert. Det er denne følelsen som også holder en tilbake fra å gjøre noe med situasjonen. Jeg har jo prøvd! Jeg jobber veldig mye, og det har vært min største utfordring i denne situasjonen. Det skal jeg ta på min egen kappe, for det er naturlig at andre også gir opp når man takker nei et par ganger.

Jeg prøver å spørre han hvordan situasjonen ser ut utenfor jussen. Han har venner utenfor jussen, men ensomheten på Dragefjellet har påvirket han også utenfor fakultetets fire vegger. Han beskriver hvordan ensomheten på jussen har påvirket hans selvtillit. Overfor venner og familie i hjembyen prøver han å skape en illusjon om at han har folk å være med. Et utrolig stressende problem som henger over hans skuldre hele tiden.

Er ensomhet et større problem på Dragefjellet ?

Jeg grubler litt og får blikkontakt med han. Inntrykket jeg får et at han mener at mange av tiltakene kjennes ut som litt kunstige settinger for de som faktisk føler seg alene.

– Det blir litt som Frelsesarmeen sine julemiddager – det er bare de stusseligste av de stusseligste som kommer og blir fanget opp. Jeg tror ikke mange er så klar over hva slik ensomhet gjør med ens selvtillit. Med manglende selvtillit, blir det å delta på slikt også en mye større utfordring enn hva det egentlig er.
Disse litt mindre tiltakene er veldig fine. For eksempel JSU sitt tilbud om å sette sammen kollokviegrupper. Det har jeg prøvd, men dessverre passet ikke tidspunktene med den jobben jeg har ved siden av studien. Disse små flatene er gjerne litt roligere og skaper en følelse av at det hele er en naturlig setting, og det tror jeg er viktig, sier han.

Ett siste forsøk før han dropper ut

– Jeg vurderer nå å bytte studiested eller studieretning. Jeg har kontakter i for eksempel Tromsø, og jeg tror kulturen der er helt annerledes enn det er her. Studentmiljøet er mindre, og alle studentene bor på et område. Kanskje det er derfor. Jeg er ikke interessert i å leve som dette her, og la de beste årene av livet mitt gå på en slik måte. Jeg skal prøve en siste gang nå etter januar, for da åpner undergruppene igjen for arrangementer som går ut på å treffe nye bekjentskap.

Studenten i tidlig midtlivskrise håper at du som leser har fått et innblikk i hvor vanskelig ensomhet kan være. Jeg tror at mange av oss kanskje har litt lettere for å legge ansvaret over på den som føler seg ensom, uten å tenke over hva slik ensomhet kan gjøre med ens evne til å ta tak i problemet. All ære til han som lot seg intervjue og var brutalt ærlig om et vanskelig tema. Personlig tror jeg at ensomhet er et problem fordi mennesker rundt ikke gjør noe galt .

Vi er i en alder der man vet at bevisst mobbing eller nedsettende kommentarer om andre er ugreit. Man gjør jo ingenting galt i å ikke ta initiativ til å snakke med sidemannen. På tross av dette - vær den personen som tørr å spørre om arbeidsgruppen kunne tenke seg å spise lunsj etter at dere er ferdig. Det eneste vi alle kan gjøre er å prøve .

Skal de mindreårige bære byrden for et sviktende rettssystem?

Sun, 10 Nov 2019 14:36:00 GMT

Tekst: Marie Anglevik, fagutvalgsleder for personvern og ytringsfrihet i ICJ og Elmira Oshnavie, organisasjonssekretær i ICJ

Se for deg at du er i tenårene. Ung, uerfaren og usikker på deg selv. Livet har så vidt startet, men du har havnet på feil side av loven. Faen heller, det var kanskje ikke fullt og holdent din feil at du havnet her en gang. Jevnaldrende tenker på hvordan de skal sjekke opp crushet, stresser over eksamensdatoen som nærmer seg med stormskritt og hvilket universitet de skal søke på. Du har helt andre bekymringer, og opp i det hele skal du bære byrden for et sviktende rettssystem.

Slik er situasjonen er i dag

Når vi skal redegjøre for hvordan situasjonen er for innsatte i dag, er det et stort problem at vi rett og slett ikke vet nok. Det er et problem at fengslene mangler gode rutiner for loggføring av isolasjonsbruk. Det skaper usikkerhet og bidrar i liten grad til å avdekke et høyst reelt problem. Hvordan skal politikerne og domstolene kontrollere og forbedre en situasjon vi ikke vet noe om?

Ut fra mediebildet og Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget, fremkommer det at det det finnes tilfeller av isolasjon av mindreårige i Bergen fengsel. Enkelte tilfeller er så graverende at man ikke ønsker å tro det man leser.

I granskingen som Bergens Tidende offentliggjorde i januar 2019 ble det avdekket at en mindreårig ble overlatt til seg selv, uten tilsyn. En 17 år gammel gutt ble plassert på sikkerhetscelle for voksne - der ble han sittende i 40 timer. Barn i denne alderen er en sårbar gruppe. Kunnskapen vi har om skadevirkninger som isolasjon kan føre til på et menneske burde være nok for å vite at man ikke bør utsette mindreårige for en slik påkjenning.

I Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget kan vi lese flere tilfeller av mindreårige på sikkerhetscelle. I tilfellene Sivilombudsmannen har avdekket, blir det avslørt at fengslene ikke følger sine egne retningslinjer om kontinuerlig tilsyn av de mindreårige. Det er et alvorlig problem, og kan i verste fall gå ut over liv og helse.

Når kan mindreårige fengsles?

Personer under 18 år skal ikke fengsles hvis det ikke er «tvingende nødvendig», jf. straffeprosessloven § 184. I tillegg følger det av barnekonvensjonen at «særlig skal ethvert barn som er berøvet sin frihet, holdes atskilt fra voksne [...]”, jf. artikkel 37 bokstav c - en regel som vi har forpliktet oss til å følge. I de tilfellene retten kommer til at vilkårene for fengsling er oppfylt, skal altså den mindreårige plasseres på egne ungdomsfengsler. Hva skjer i de tilfellene hvor det ikke er plass på ungdomsfengslene?

I dag har man en praksis hvor man, ved mangel på plasser i ungdomsfengselet, plasserer mindreårige på avdelinger som utelukker dem fra fellesskap med andre innsatte. Målet om å forhindre dem i ha kontakt med voksne blir nådd, prisen for dette er imidlertid skadelig isolasjon.

Utgangspunktet er at barn under 18 år ikke kan ilegges isolasjon, jf. straffeprosessloven § 186a. Mindreårige er en særlig utsatt gruppe, som er spesielt utsatt for skadevirkningene av isolasjon. Forskningen på området viser at selv kortvarig isolasjon kan ha sterkt påvirkning på den psykiske helsen og derfor er noe som skal unngås.

Likevel blir barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav c) brukt som et middel for å legitimere plassering av mindreårige på lukkede avdelinger. Regelen er praktisert slik at plassering av utelukkelsen fra fellesskap kan skje dersom dette er tvingende nødvendig, for korteste mulig tidsrom og med kontinuerlig tilsyn.

I tillegg stiller straffeprosessloven § 170 a et krav om at tvangsmiddelet, herunder isolasjonen, må være forholdsmessig i forhold til sakens art og forholdene ellers. Bestemmelsen gir et ytterligere rettsvern for innsatte og gjør seg gjeldende i aller høyeste grad i isolasjonssaker. Høyesterett ser ut til å være av samme oppfatning i HR-2019-1455-U når de kommer til at forelå en saksbehandlingsfeil som følge av at det ikke var vurdert om isolasjonen var et forholdsmessig inngrep.

Hvor går veien herfra?

Isolasjon av mindreårige er en alvorlig sanksjon. Det første steget på veien er at fengslene må få gode rutiner for loggføring og dokumentering av alt isolasjonsbruken. Dette for å sikre at den mindreårige er godt nok rustet til å komme tilbake til samfunnet – rehabilitering er et bærende hensyn i norsk strafferettspleie.

I kjølvannet av Sivilombudsmannens særskilte melding til Stortinget kan vi spørre; har det egentlig skjedd noen endring av situasjonen? Problematikken rundt isolasjon og skadevirkningene rundt dette har det siste året blitt belyst i det offentlige rom. De utfordringene som knytter seg til mindreårige har imidlertid blitt gitt mindre oppmerksomhet. Dette kan ha en naturlig sammenheng med at folk rett og slett ikke vet; man velger i alle fall å tro at det ikke skjer. Etterprøvbarhet og god loggføring er den eneste måten vi kan få faktiske bevis for at det som skal skje, skjer, og at det som ikke skal skje, ikke skjer.

Færre karakterer kan gi flere muligheter

Sun, 10 Nov 2019 14:32:00 GMT

Tekst og foto: Carl Victor Waldenstrøm

Årets nye studenter på Dragefjellet kommer til å ha et ganske annerledes andre semester enn tidligere kull. På første studieår vil det kun bli delt ut bokstavkarakterer i to fag: Ex.Phil. og Arve- og familierett. Ordningen har fått blandet mottakelse, og fortjener derfor en nærmere kikk.

Tre færre fag med karakterer

Andreas Myrseth Kolstad sitter i JSU og er en av tre studenter i Fakultetsstyret, det øverste organet på fakultetet. Kolstad har også, som del av Studieutvalget, vært med på prosessen som ledet frem til å fjerne de fleste karakterene på første studieår. Han forteller litt om bakgrunnen for, og effektene av, dette vedtaket.

— Ordningen for første kull innebærer at vi bytter ut bokstavskalaen for karakterer i de tre første fagene, Forvaltningsrett I, Kontraktsrett I og juridisk metode, med bestått/ikke bestått. Det er kun vurderingsuttrykket som blir endret, og fagene er ellers de samme.

Ordningen gjelder for de studentene som går på første kull nå, og for de som starter neste høst. Etter det er det litt mer usikkert hvordan det blir, ettersom studiereformen ved fakultetet er planlagt å tre i kraft da. Kolstad forklarer at dette innebærer en videreføring av at første semester blir karakterfritt

— Andre semester er i utgangspunktet ikke planlagt å være det. Dette blir med andre ord en slags overgangsordning og utprøving av hvordan det fungerer.

En effekt av dette er at Arve- og familierett, som har karakter nå, ikke kommer til å ha det etter studiereformen.

Ikke vanskeligere å bestå

— Et stort spørsmål mange stiller knyttet til godkjent/ikke godkjent er hvor terskelen ligger for å bestå. Kan du si noe om dette?

— Det kan jeg ikke, for det er ikke noe fakultetsstyret har bestemt, og fakultetet har ikke tatt stilling til det. Karakterskalaen er lagt opp slik at hvis du har fått en E har du lært alt du skal og dermed oppfylt de faglige minstekravene. Hvis terskelen skal ligge et annet sted med godkjent/ikke godkjent så må det være fordi man endrer læringsutbyttebeskrivelsen slik at det kreves mer for å bestå. Det kan det være at man skal gjøre, men det blir ikke snakk om noen stor endring. Forhåpentligvis skal like mange bestå, men det kan hende terskelen må noe opp for å være et insentiv til å jobbe like hardt med faget som tidligere, sier han..

På tross av dette tror ikke Kolstad at læringsutbyttet vil ta skade av at det ikke settes karakterer.

— For det første er dette fag som kommer opp igjen senere. Vi håper at hvis vi kommuniserer klart til studentene at dette blir viktigere vil dette demme opp for mye av problemet som kunne oppstått. Jeg synes også det er et poeng å vri studiet mer mot grunnleggende metode på første studieår. Hvis resultatet blir mindre fokus på materielle regler i de første fagene og mer på juridisk metode ser jeg på det som en god ting. Litt av hensikten er at studentene i større grad skal se de store linjene.

Skal redusere karakterpresset

Kolstad sier at ordningen med godkjent/ikke godkjent også er ment å redusere det store karakterpresset som finnes på fakultetet.

— I forlengelsen av det er det snakk om å redusere antall gjentak. Dette er fordi gjentak er dyrt for fakultetet, og fordi det å jobbe med flere fag parallelt på andre året ikke er heldig når man burde fokusere på det studieåret man er på. Det er også urettferdig for førstekullstudentene å bli målt opp mot studenter som har studert juss mye lengre enn dem selv, spesielt ettersom forskjellen er større her enn på noe annet tidspunkt i løpet av studiet.

— Enkelte har vært bekymret for at denne ordningen legger for stort press på karakteren i Arve- og familierett. Tror du dette er tilfellet?

— Det er slett ikke utenkelig, men vi håper at dette ikke skjer. Det er imidlertid ikke sånn at siste fag er første gang man blir vurdert i det hele tatt. En del av overgangen er at alle skal få skriftlig begrunnelse på sensuren, slik at man har en ide om hvor i landskapet man ligger. Man får også tilbakemeldinger på obliger og arbeidsgrupper. Det blir opp til de emneansvarlige i hvert enkelt fag å velge hva sensorene skal skrive i begrunnelsene, for eksempel om de skal angi hvilket sjikt kandidaten er i.

Behov for oppfølging

I arbeidet med denne utgaven utførte Injuria en spørreundersøkelse blant studentene på Dragefjellet. Her sa kun 42% at de tror ordningen med godkjent/ikke godkjent vil bidra til å redusere karakterpresset. Kolstad mener ikke dette betyr at ordningen vil bli uten effekt.

- Det sier meg at det er mange som mener det motsatte. Det er ikke alltid det studentene sier de ønsker seg samsvarer med hva som er best i et pedagogisk perspektiv. Når det er sagt er det viktig å understreke at det ikke var JSU sitt forslag å innføre denne ordningen, og det hadde nok blitt gjennomført uansett hvordan JSU stemte. Vi har gitt klart uttrykk for at vi mener fakultetet må følge opp at ordningen har den ønskede virkningen, og hvis den ikke har det kommer vi til å be fakultetet om å gjeninnføre karakterene. Dette er fakultetet innforstått med, sier han

Kolstad trekker også frem at det vil være positivt om dette bidrar til å bedre det sosiale miljøet ved at studentene tar seg mer tid til andre ting enn skolearbeid.

— Hva tror du dette kommer til å gjøre for ansettelsesprosesser for eksempel i forbindelse med traineeships eller arbeidsgruppelederstillinger?

—Det har den effekten at man har få karakterer å vise til tidlig i studiet, noe som gjør at vekten av karakterene som har noe å si blir skjøvet oppover i studiet. Isolert sett er dette bra, ettersom det sier mer om hva studentene kan når de søker. Det kan dessverre også føre til at studentene stiller større krav til seg selv og hverandre om å prestere i Arve- og familierett og på andre studieår. Dette er jo i så fall ikke bra. Dette er noe vi må følge opp og se om det fungerer etter hensikten, sier han.

Kolstad merker seg at det er et flertall i undersøkelsen til Injuria som mener at fakultetet ikke burde ta hensyn til om ordningen er nyttig eller ikke for arbeidslivet.

— Det synes jeg er veldig bra, for det viser at studentene tenker på sensur litt på samme måte som fakultetet gjør: Det er en kontroll av om studentene er faglig forsvarlig utlært, ikke et verktøy for ansettelser. Jeg synes dette er helt riktig innstilling, i hvert fall på de første studieårene.

Næringslivet ser behov for endring

— Ole Henrik Wille, partner i Wikborg Rein, har uttalt at den eneste måten å få arbeidsgivere til å ikke se på karakterer er å ikke ha dem. Han sa på en debatt i Oslo at man bør fjerne karakterer starten av studiet. Enkelte mener at man bør fjerne karakterene de første to årene. Hva tenker du om dette?

— Hele de to første årene er lengre enn vi har tenkt å gå, men jeg skjønner poenget. Skulle jeg bestemt helt selv hadde jeg vært enig med ham. Personlig kunne jeg gjerne sett for meg en ordning uten karakterer på studiet i det hele tatt, men med delvurderinger innenfor materielle kunnskaper, metodiske ferdigheter og fremstillingsevne, slik at hver eksamen sier noe mer om det man faktisk skal lære. Dette er jo veldig radikalt, men i en ideell verden kunne dette vært fint.

Å gå så langt som å kutte karakterene helt de første to årene kommer ikke JSU til å foreslå med første uten at studentene foreslår det, og ikke fakultetet heller, men ideen er jo ikke dum. Når dette kommer fra næringslivet selv så viser dette at det legges stor vekt på karakterer, men at det finnes folk i næringslivet som er enige i at dette er uheldig.

Kolstad viser til en sak Alf Petter Høgberg skrev i Stud.Jur. Oslo og som henger innrammet på veggen til JSU-kontoret. Poenget til Høgberg var at det har skjedd en utvikling over tid, slik at det blir vanskeligere og vanskeligere å få de øverste karakterene.

— Utfordringen er ikke å få studentene til å prestere bedre ved eksamensbordet, men å realitetesorientere såvel arbeidsgivere som studenter om hva karakterene betyr i 2015, for det er noe ganske annet enn i 1965 og 1995. Det er viktig at arbeidsgiverne er klar over at karakterene henger mye høyere i dag enn det de gjerne gjorde da de selv studerte.

Ole Henrik Wille sier i intervju med Injuria at han mener ordningen er et godt utgangspunkt.

— Arbeidsgiverne har for øyeblikket ikke så mange andre holdepunkter for å vurdere kandidatene, så man må nok ha overvekt av karakterer slik studiet er lagt opp nå.

Han sier at det finnes en risiko for at presset blir enda større på å prestere i Arve- og familierett og i starten av andreåret, men er ikke bekymret for dette. Ifølge Wille kommer arbeidsgiver til å se mer på fag senere i studieløpet.

Wille mener at fakultetene kunne blitt enda bedre på å forberede studentene til eksamen.

— Det kunne vært mer undervisning i metode. Videre så har jo også studentene selv et ansvar. Det er jo de som skaper dette presset.

Han sier også at hans firma har god oversikt over utviklingen i studiet og karakterfordelingen, men at det heldigvis også er andre ting som teller enn kun gode karakterer for å få jobb hos dem.

Når alle blir invitert

Sun, 10 Nov 2019 14:26:00 GMT

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse

JSUs kampanje, #inviterenekstra, inspirerte mange. Ingvild Hardal, Thora Standal Aarrestad, Tale Øfsthus Goksøyr, Edvard Jonberg og Maria Smith tok det et steg lengre: De inviterte alle.

Det siste året har det før eksamen dukket opp en ny type innlegg på gruppen «Rettsvitenskap, Universitetet i Bergen» på facebook. Åpent, for nesten 3.000 medlemmer, har jusstudenter invitert resten av studentmassen hjem eller ut.

– Man vet jo at mange føler på ensomhet. Jeg ønsket å gjøre noe med dette, og hadde et håp om at det kunne bli en vanlig greie – at folk ville ønske å gjøre det samme, og ikke minst at folk ville velge å komme. I tillegg syntes jeg det var fint å bli kjent med nye folk, forteller Goksøyr, som inviterte åpent til eksamensvors forrige høst.

Dagen før eksamen i forvaltningsrett samme skoleår gjorde Hardal det samme.

– Da jeg begynte på jussen ble jeg møtt av #inviterenekstra-kampanjen. Selv om man alltid er klar over at det er noen rundt en som ikke alltid har noen å gå til, gjorde nok kampanjen meg ekstra oppmerksom på det. Jeg så på den første ordentlige eksamensfesten som en fin mulighet til å fylle opp leiligheten med de jeg studerte med. Håpet var at folk som ikke hadde noen å gå til, og som kanskje ikke tør å ta det skrittet selv, ville benytte seg av muligheten ved å få en invitasjon, sier hun.

I det siste leseinnspurt ble lagt ned før sommeren, inviterte Arrestad til øl på Hectors og Jonberg til biljardspilling.

– Å skrive i gruppen var en måte å sørge for at alle som potensielt kunne være interesserte i å ha noe å gjøre etter eksamen ble levert, hadde mulighet til det, sier Aarestad.

Da Smith denne høsten planlagte eksamensvors med vennegjengen, hadde hun plass til noen ekstra.

– Jeg tenkte det hadde vært hyggelig å legge ut en slik melding siden jeg uansett hadde plass til flere. Jeg tenkte også at det kunne være fint å gjøre det i starten av året slik at det nye kullet ser at det er noe man kan gjøre, forteller hun.

Bekreftende respons

Responsen fra medstudentene var enorm, i alle fall digitalt.

– Man opplever en veldig positiv respons i gruppen, men i praksis viser det seg at det er færre som kommer, forteller Jonberg.

– Den enorme responsen viser jo at folk synes dette er en veldig positiv ting. Og så får vi håpe at grunnen til at ikke like mange kommer, er at de fleste har en plass å gå. Men det har absolutt kommet folk, noe som er veldig hyggelig, sier Aarrestad.

For mange kan det være et stort steg å sende melding og spørre om å få komme, selv etter å ha blitt invitert, tror Hardal.

– Mange er nok litt redde for å innrømme at de føler seg ensomme. Ved å dra på et slikt vors, kan det føles bekreftende overfor seg selv for at man ikke har så mange venner. Noen er kanskje i tillegg redde for hva andre skal tenke. Det er trist, og noe man ikke bør trenge å tenke på. Folkene man møter tenker mye mindre på det enn man kanskje tror, og syns jo heller bare at det er kjempehyggelig å møte nye mennesker, sier hun.

– Kanskje føler man at man utleverer seg litt, og at det kan være sårbart og skummelt. Det burde ikke være skambelagt, men kan kanskje oppleves slik, legger Aarrestad til.

– Vanskelig å se alle

Jonberg har selv følt på hvordan det er å ikke alltid ha noen å være med.

– Det er ikke en hyggelig posisjon å sitte i. Man ser at folk rundt en kanskje til og med har flere vors å velge mellom. Da begynner man fort å lure på hva man har gjort feil, og blir redd for å være påtrengende. Usikkerheten kan fort føre til en ond sirkel, selv om spekuleringen ikke stemmer med virkeligheten.

Da Jonberg selv inviterte åpent til biljardspilling, satt han med et ønske om å gjøre noe for at andre havner i samme posisjon.

– Jeg ville gi andre en mulighet til å være med på noe, i stedet for å sitte hjemme alene etter det som allerede har vært en tøff eksamensperiode, sier han.

Selv om man er bevisst på at ensomheten eksisterer, kan den være vanskelig å få øye på, tror studentene.

– Det er vanskelig å få til og se alle. Hadde man vært en klasse på førti studenter, hadde man lettere sett hvem som var alene. På større kull er det lettere å trekke seg unna, og vanskeligere å se hverandre, sier Aarrestad.

– Og de man ser mest av, er kanskje de som allerede har mange, ikke de som er alene, legger Goksøyr til.

– Alle har ansvar for hverandre

At påvirkningskraften til studentene er stor, er de ikke i tvil om.

– Det er jo ingen andre som har den samme innvirkningen på studentenes trivsel som oss studenter selv. Det er vi som enten inkluderer folk eller ikke gjør det, mener Goksøyr.

– Det er vi som lager studiehverdagen til hverandre og oss selv. Den blir det vi gjør den til, sier Jonberg.

Om man ønsker å gjøre noe for å gjøre studiehverdagen bedre, er noe av det viktigste å se hverandre, tror Hardal.

– Det er de små tingene som hjelper. Man sitter gjerne på den samme lesesalen med de samme studentene hver dag, uten egentlig å snakke så mye med dem. Det er viktig å smile, si «hei», og slå av en prat med de rundt seg. Om man etter hvert forstår at ikke alle er så inkludert i studentmiljøet, må man ta ansvar. Alle har et ansvar for hverandre. Det viktigste man kan gjøre er å holde øynene åpne. Det kan vi bli enda bedre på, sier hun.

– Er vi flinke nok til å inkludere hverandre?

– Flinke nok? Langt ifra. Men vi ser absolutt en positiv utvikling. Nå begynner #inviterenekstra virkelig å bli tatt på alvor, mener Jonberg.

Steg i riktig retning

Uavhengig av hvor mange som tar steget og kommer, er initiativene med på å skape en positiv trend, mener Smith.

– Det gjør det kanskje enklere for andre å invitere neste gang. Vi har stor påvirkningskraft, og å invitere en ekstra kan ha så mye å si for den ene personen i lang tid fremover. Jeg tror og håper at folk har lyst til å være en del av et inkluderende miljø, sier hun.

– Vi beveger oss i riktig retning. Det viktige er å klare og få det til å bli ikke bare en trend, men en stabil vane. I tillegg håper jeg at alle som vurderer å sende en melding og bli med, griper den muligheten, sier Aarrestad.

– Det er så viktig, selv om det kan virke skummelt. Om man først tar det steget, vil man oppdage at alle opplever det som veldig hyggelig at man kommer, og i ettertid sette så utrolig stor pris på at man gjorde det. Det er veldig fint å se at flere og flere inviterer. Da kan vi få til en utrolig positiv utvikling og bære dette ansvaret sammen, sier Hardal.

«Første kullist» til Injuria: – Jeg ante ikke at en Jodel kunne få så mye oppmerksomhet

Wed, 06 Nov 2019 15:34:00 GMT

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Første Kullist

Har du fått med deg jusstudenten som delte en Jodel om å våkne opp innelåst på Dragefjellet? I et eksklusivt intervju med Injuria åpner «første kullist» opp om å sovne på lesesalen, Jodel-berømmelsen – og forteller noe som snur hele saken på hodet.

Han var ikke enkel å finne, men vi klarte det til slutt. Den uheldige jusstudenten som våknet opp på en lesesal midt på natten ønsker å være anonym, men Injuria kan bekrefte at vi har funnet Jodel-kjendisen som har gått under navnet «første kullist». Injurias journalist møter ham på en skjult adresse i Bergen.

– Hvem er du?

– Jeg er «første kullist». Jeg er fra Bergen og går i første kull på jussen.

– Hvordan har de siste dagene vært for deg?

– De har mildt sagt vært annerledes. Jeg visste ikke at en jodel kunne få så mye oppmerksomhet og bli en så stor greie. Alle har gått rundt og lurt på hvem «første kullist» er, og så har jeg visst at det er meg hele tiden. Det har vært litt rart å forholde seg til.

– Forklar oss hva som egentlig har skjedd.

– Jeg publiserte en jodel på @dragefjellet ( felleskanalen på Jodel for jusstudentene i Bergen, journ.anm ) om å være innesperret på fakultetet midt på natten. Så begynte folk å be om bevis – og jeg ga dem bevis. Det hele ble en veldig stor greie.

Jodelen til “første kullist” fikk enormt med oppmerksomhet, og skjøt til topps av @dragefjellet. Det er en uke siden publiseringsdatoen, og Jodelen har i skrivende stund 372 «upvotes», 33 kommentarer, 43 delinger og 59 «pins». Jodelen er kun slått av en illustrasjon av Dragefjellet skole omringet av drager.

– Over natten har du blitt fakultetets store kjendis. Har berømmelsen gått deg til hodet?

– Nei, for ingen vet hvem jeg er enda. Men jeg ser meg over skulderen hele tiden og lurer på om noen vet hvem jeg er. Når folk spør om hvem jeg er på Jodel, tenker jeg at jeg kanskje sitter på lesesalen de sitter på, kanskje bare noen meter unna . '

– Ta oss gjennom dagen etter at du postet Jodelen.

– Da jeg våknet dagen etter at jeg postet Jodelen, så jeg at den hadde fått over 100 «upvotes». Da tenkte jeg, «hva søren?» Etter at jeg kom ut av dusjen, hadde den plutselig 150. Så begynte jeg å lese alle kommentarene og skjønte at dette hadde tatt helt av. Så begynner folk å spørre om hvem jeg er og å lage memes om «første kullist».

– Du skrev ordet “førstekullist” som to ord, og nå har det blitt kallenavnet ditt. Hva tenker du om det?

– Hva skal jeg si? Jeg er bare førstekullist. Jeg har mye å lære.

– Noen har laget argumentasjonsdiagrammer for å finne ut om du faktisk var låst inne på fakultetet.

– Det har jeg sett! Det er veldig tidig .

Underveis i intervjuet kommer det frem informasjon som snur hele saken på hodet. Det viser seg at det er en detalj ved sagaen om «første kullist» som endrer alt.

– Du har ny informasjon om hendelsen du ønsker å komme frem med?

– Ja. Folk har vært så opptatte av å gjøre narr av særskrivingfeilen at de har oversett noe annet ved historien: den er ikke sann.

– Hva?

– Jeg satt hjemme og så på Netflix da jeg skrev den jodelen. Jeg var aldri låst inne!

Journalisten må ta seg en pause og samle tankene. Kan det stemme? Er alt fabrikkert? Er det falske nyheter? Var “første kullist” aldri innestengt på Dragefjellet? Hvor brådypt må det være ved strandkanten for at 2-metersregelen ikke gjelder? Kom det ingen vekter og reddet “første kullist” ut?

– Jeg tok en tur innom Jodel og så noen som spurte om hvor lenge man kunne sitte på lesesal om man måtte. Noen svarte «24 timer» på tull. Så da tenkte jeg at jeg skulle spille videre på vitsen og skrev en Jodel om at jeg hadde lest så lenge at jeg sovnet på lesesalen. Så ja, ingenting er sant.

– Men folk spurte jo etter bevis?

– Og jeg ga dem bevis. Det var ganske lett, egentlig. Videoen jeg har lagt ut er fra en gang jeg satt sent på Dragefjellet. Om du ser nøye på bildet av Johannes-kirken har jeg dekket over klokkeuret så man ikke kan se hva klokken er. Jeg har bare skrudd ned lysstyrken på bildene ganske kjapt så det ser ut som de er tatt på natten. Kvaliteten er superdårlig. Mange påpekte jo det.

– Men man kan ikke laste opp bilder fra kamerarullen på Jodel. De må tas der og da.

– Jeg lastet opp bildene og videoen på iPaden min og tok et bilde av iPaden med mobilen. Det var ikke verre.

– Jeg har ikke ord. Hvorfor gjorde du dette?

– Det lurer jeg også på. Det er en vits som gikk litt for langt. Da jeg publiserte vitsen regnet jeg med at alle skulle skjønne at det var fake. Da jeg la ut “bevisene” innså jeg at folk faktisk trodde på det. Så da tenkte jeg: hvor langt kan jeg strekke det før noen skjønner at det er tull?

– Du har lurt meg én gang allerede. Hvorfor skal jeg stole på deg nå?

– Om jeg skulle lurt deg to ganger måtte jeg ha hatt mer fritid enn jeg har nå.

– Fair nok. «Første kullist», du har klart å lure det juridiske fakultet. Hva føler du nå?

– Det føles som om jeg har lurt Norges smarteste studenter.

– Har du en beskjed til de som klarte å skjønne at historien om «første kullist» ikke var sann?

– Øøøh. Gratulerer?

– Er det slik sagaen om “første kullist” ender? Forblir din identitet en hemmelighet?

– Hvis folk på liv og død vil vite hvem jeg er, sier jeg det kanskje. Men vi får se. Inntil videre kan Dragefjellets studenter vite at jeg går blant dem. Jeg sitter på lesesalen deres. Jeg er i forelesningen deres.

Slik ender altså historien om «første kullist». Hva er sant? Hva er usant? Det er journalisten jammen ikke sikker på lengre. Han skal imidlertid slutte å stole på alt han leser på internett.

Lesesalbeviset: Bilder Injuria har fått tilgang til viser originalbildene «første kullist» tok, og de som ble lastet opp på Jodel. Man ser tydelig at bildene er blitt redigert for å gi inntrykk av at de er tatt på nattestid.

Klokkeurbeviset: Før- og etter-bildene av klokkeuret viser at tidspunktet på klokkeuret til Johannes-kirken er visket ut så man ikke kan se at bildet er tatt på et tidligere tidspunkt.

Ung, ubekymret og arveløs

Mon, 07 Oct 2019 20:05:00 GMT

Tekst: Marie Helene Malnes, saksbehandler i Jusformidlingen

Det er nå gått fem år siden Arvelovutvalget kom med sitt forslag til ny arvelov. Utvalgets mandat gikk ut på å foreta et oversyn over arveloven for å sikre en tidsmessig og balansert lovgivning. Dette på bakgrunn av at blant annet ekteskapet ikke lenger den enerådende samlivsformen. [1] Når Justis- og beredskapsdepartementet og Justiskomitéen likevel har valgt og se bort fra de endringene som ville styrket samboers arverett, virker det som de har glemt nettopp dette. Den nye arveloven er heller en stadfesting av ekteskapets posisjon.

Jakten på den forsvunne lavterskelen

Mon, 30 Sep 2019 15:54:00 GMT

Tekst: Rahman Akhtar Chaudhry
Foto: Johanne Kristiansen, Eline Benedikte Bech Rosendal, Nicolai Staavi

Du tror du har vært stressa for hva du sa etter en kveld på Straffbar? Prøv å få en melding fra redaktøren i Injuria som synes det er sporty at du sa ja til å dra på langkjøring med Lovstafetten.

Om du bor langs ruta deres har du opplevd det før. Idet du smeller en Dr. Oetker ut av ovnen, fyrer opp en episode Brooklyn 99 på Chromecast og styrer stumpen stødig mot sofaen, hører du dem utenfor kollektivet. Og så suser de forbi – mellom 20 og 30 jusstudenter i tights og treningstrøyer minner deg på hva du egentlig skulle gjort i kveld.

Vi kommer tilbake til Lovstafetten og mitt første møte med gjengen alle har en mening om. Først er det noe annet jeg vil spørre deg om: hva betyr det egentlig når en idrettsundergruppe sier de er lavterskel ? Ordet blir slengt hyppigere rundt på Dragefjellet enn «jeg bruker pensum som oppslagsverk", og alle har sitt eget bilde av hva det vil si at en undergruppe er lavterskel.

For meg er lavterskel enkelt definert. Jeg er en lubben gutt (men søt lubben, som Chris Pratt før han begynte å trene) som blir andpusten av å gå fra biblioteket til Vrimle og kjenner pulsen når svømmeklubben kjører i gang stiv heks på søndagstreninga. Lavterskel for meg er rett og slett at jeg kan delta uten å drite meg ut. Imidlertid virker det som om idrettsundergruppene har en litt annen forståelse av begrepet.

Det må en ordlydstolkning til. Injuria stiller de store spørsmålene på Dragefjellet, og derfor har jeg fått tillit av redaktøren min til å utforske lavterskelmysteriet: hvilke idrettsundergrupper er faktisk lavterskel?

I jakten på en terskel den utrente ræva mi kan karre seg over begynte vi på toppen av kransekaka. Melkesyras Shangri-La. Oslo-jussens store frykt. Dragefjellets stolthet. Lovstafetten i Bergen.

Jeg tropper opp i treningstightsen 19.00 utenfor borggården, og får allerede der mitt første spørsmål besvart: jeg ser fortsatt digg ut i tights. En over-middels sprek gjeng står og småprater mens vi venter på avgang. Jeg havner i prat med to gutter, Audun som jeg hadde ex.fac. med, og en annen kar jeg ikke husker navnet på, men som var veldig hyggelig. De skal løpe maraton til uka og gleder seg til en rolig løpetur til Isdalen. De synes det er fett at jeg stiller opp. Jadda.

Det er avgang, og jeg og mine tre fotografer legger på løp. Det kranser seg greit inn i Nygårdsparken, og hele gjengen holder et rolig tempo. Jeg kommer i prat med Synne, leder for Lovstafetten i Bergen. Jeg prøver å vise at jeg uten problemer kan jogge og slå av en prat samtidig. Synne avslørte meg sikkert ganske kjapt, men var snill nok til å ikke påpeke det.

– Hva synes du om ryktet Lovstafetten har fått på seg for å ikke være spesielt lavterskel?
– For det første synes jeg det er sykt sporty av Injuria å bli med oss på trening! Det er skikkelig hyggelig. Og ja, vi har jo fått litt tilbakemeldinger på det. Jeg opplever at den vanskeligste terskelen er å dukke opp på treninger med oss. Når man først gjør det, tror jeg man opplever at det er god stemning, at vi drar hverandre opp og at man får en god treningsøkt ut av det. Det er viktig at treningene er sosiale - her skal du kunne ha noen å prate med mens du er på løpetur.

– Hvor viktig føler du at idrettsundergruppene er for velværet til studentene på Dragefjellet?
– Jeg tror de er kjempeviktige. Jusstudenter har andre hobbyer enn å sitte på sal og lese pensum. Når man har et så stort mangfold av idrettsundergrupper som man har på jussen tror jeg alle kan finne noe de liker. Og om du er glad i å løpe, er du mer enn velkommen til Lovstafetten.

– Jeg må spørre om elefanten i rommet: hele poenget med Lovstafetten er vel at vi skal slå jussen i Oslo? Ligger det ikke litt i kortene at treningsøktene er tøffe og ikke så lavterskel når målet er å vinne en konkurranse?
– Akkurat nå er det kjempelenge til stafetten. Langkjøringen vi har i dag er bare for å holde oss i form og ta en sosial og hyggelig løpetur sammen. De som blir aktive i Lovstafetten vil nok oppleve at det er fullt mulig å engasjere seg i undergruppen vår selv om man ikke skal løpe i selve stafetten. Det vi driver med nå er jo det aller viktigste vi gjør.

Synne sa nok mye mer enn det jeg har skrevet ned her. Men jeg må legge kortene på bordet og innrømme at jeg ikke fikk med meg så mye annet. Jeg måtte fokusere på å holde beina i bevegelse. Nå var vi nemlig inne i minutt 20 - det er kanskje ikke mye for gjengen i Lovstafetten, men jeg skal love deg at jeg begynte å kjenne det.

Var dette alt? Skulle jeg gi opp nå? Vi var kommet til en innlagt pause. Maratongutta hadde dannet baktropp med meg og heia meg fremover. Jeg kjente melkesyren presse på. Men så sier en av gutta de magiske ordene: «det er en pause til rett rundt hjørnet». Say no more, compadre.

Føkk it, tenker jeg. Vi peiser på. Audun tilbyr seg å bære genseren jeg har tatt av for meg. For en konge kar. Jeg drar i gang igjen og kjenner at det kramper litt i beina, men jeg har kjent på noe helt spesielt mens jeg har trøkka meg opp mot Store Lungegårdsvann med Lovstafetten: en lav terskel.

Den finnes! Jeg kan føle det! Lovstafetten-gjengen heier meg fram og vi mater på oppover bakkene. Myten stemmer ikke, Lovstafetten er lavterskel på ekte. Det er rett og slett sykt hyggelig å være med dem på løpetur. Jeg hadde brukt mesteparten av mandagen på å forberede meg mentalt på påkjenningen som ventet på meg 19.00. Jeg skal ikke si at løpeturen ikke var slitsom, men at gjengen i Lovstafetten tok meg imot med åpne armer er det ingen tvil om. Til og med en utrent kar som meg fortsetter å peise på oppover mot Isdalen – i ca. 50 meter til, før jeg bryter.

Altså. Bare fordi Lovstafetten er knall folk og gode til å heie fram hverandre, betyr det ikke at jeg plutselig kan løpe en mil når jeg ikke har løpt på et år. Jaja.

Mitt møte med Lovstafetten kan oppsummeres slik: terskelen var lav, stemninga var god, det var de beste 25 minuttene av mandagen min. Men jeg må nok trene litt mer før jeg kan følge gjengen helt inn til målstreken.

Jakten på den lave terskelen fortsetter. Hvilke andre uventede steder vil jeg møte på den neste gang? Det eneste jeg vet er dette: jeg er klar for å fortsette jakten på lavterskelen, og jeg ser definitivt fortsatt digg ut i tights.

Dragefjellets ordbok

Mon, 30 Sep 2019 15:36:00 GMT

Tekst: Theodor Karlsen og Rahman Akhtar Chaudhry

Ap – forkortelsen for Arbeiderpartiet. Litt for radikalt for mange på Dragefjellet.

Avokado – sentral næringskilde i jusstudentenes symbiose. Ofte utsolgt på Kiwi Nøstet i eksamensperioden. Ifølge mange erfarne jusstudenter må det eksklusivt nytes på Rugsprø.

Bjellegate – fjorårets store drama på Dragefjellet. Et forslag om å bestille inn bjeller for 25 000 kroner ble i utgangspunktet stemt gjennom, men ble stoppet etter tidenes Jodel-drama. De fleste er ferdig med dette kapittelet nå. Heldigvis.

Bærum – Tilsynelatende alle jusstudenters hjemkommune.

BI – Universitetet hvor folk tror de er noe, selv om man kommer inn med 3,6 i snitt. Tapte for øvrig mot Juridisk Finansklubb i Aksje-NM, og er altså ikke engang best i sitt eget fag.

CISG – Den viktigste rettskilden i Kontraktsrett I.

Domen 2019 – (Sukk)

Ex.phil – Et fag med argumentdiagrammer. Bare tull.

Fjøset – det tidligere navnet på Straffbar.

Fjerdeklasse – Ryktene sier at det arrangeres gode klassefester på dette kullet.

Fuskedommen – Et øyeblikk fra Ex.Fac-undervisningen som dukker opp like før enhver eksamen.

Gamlebygget – Her er de nyeste lesesalene, og er det bygget som er nyest og finest. Må ikke forveksles med nybygget, hvor de gamle lesesalene befinner seg. Består av Dragefjellet skole og noen andre bygninger vi ikke helt er sikre på.

Heis for funksjonshemmede – tidligere heis for alle, selv om man tar den med litt dårlig samvittighet. Nå med nøkkelkort, til de som har arbeidsgruppe i fjerde etasje sin store frustrasjon.

HF – Her kommer du ikke inn uten palestina-skjerf og Che guevara-T-skjorte. Ser du en student på dumpster diving, er hun mest sannsynlig fra HF. Du skjønner tegninga. Selv om HF på mange måter er et utstillingsvindu for Fretex i Strandgaten, har studentene gode lesesaler.

Internaften – Egen feiring hvor kun de jusstudentene som har verv er invitert. Forklarer også hvorfor så mange stiller som informasjonsansvarlig i ulike undergrupper.

Jodel – Jussens store gapestokk, men også mange ganger en pålitelig kilde til hva som skjer i undergruppene. Har blitt legitimert av Knut Martin Tande som en kilde med betydelig vekt.

Jus UiB Memes – En gang en legendarisk side for memes. Hitler-videoen anbefales. Er dessverre ikke aktiv i dag.

Jusrevyen – Ti underholdende (og ofte utsolgte) forestillinger i februar, samt en undergruppe kjent for gode forestillinger (og fester).

Jussbygg II – bygningen mange ikke finner ut om før helt på slutten av andre semester.

JVL – De juridiske vinterleker. Har riktignok svært lite med idrett å gjøre. JVL er også den eneste unnskyldningsgrunnet til at studenter står opp kl. 4 for natten for å stå i billettkø.

JVL-sangen – VINTER NÅ OG SOLA STEKER!

Lavterskel – Mottoet til Lovstaffeten, selv om det å løpe opp til Fløyen i seg selv er høyterskel.

LinkedIn – Bare å skaffe seg med en gang. Her kan man være misunnelig over andre medstudenters suksess.

NHH – økonomistudiet uten et hint om normalfordeling. Studentlivet er også her delt inn i aktive undergrupper, bare at kulturen kan sammenlignes med et råttent eple.

Nybygget – Når man endelig skjønner at man jobber bedre i dempet belysning, gamle lokaler og slitte stoler, kan man flytte seg ned fra Gamlebygget. Her blir ikke alle plassene i sal kapret av førsteklassinger som leser Ex.Fac.

Nordisk Uke – Selv om det høres ut som jussens nazistiske undergruppe, er det faktisk en hyggelig gjeng som jobber med noe skandinaviske samarbeidsgreier.

Oblig – En oppgave man leverer i hvert fag for å motta tidenes mest slappe kommentarer (med unntak av de kommentarene enkelte gav på arbeidsgruppen i løpet av JVL). Hva er antonymet til læringsutbytte?

Straffbar – Jussens egen sauna/badstu.

Vrimle – Selv om det er jussens mest uoversiktlige område, insisterer alle på å møtes der. Forstå det den som kan. Eksempel: «Er i Vrimle nå» «Jeg også» «Hvor? Ser deg ikke».

Foreleseren: Ragna Aarli

Sun, 29 Sep 2019 09:45:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Emilie Franssen

Hva mener du er en forelesers viktigste oppgave?
– En foreleser må hjelpe studentene til å identifisere hovedpoenger, trekke linjer og se sammenhenger i emnet. I vårt fag er det særlig viktig at foreleseren får frem de metodiske særtrekkene i emnet og hvordan disse henger sammen med grunnleggende hensyn på rettsfeltet. Rettsspørsmålene og rettsreglene vil jo kunne endre seg før studentene i salen møter arbeidslivet.

Hva er din sterkeste side som foreleser?
– Det spørsmålet bør nok heller stilles til studentene. Jeg håper de vil svare at jeg får studentene til å engasjere seg i konkrete rettsspørsmål og være aktive i forelesningen.

Hva håper du elevene sitter igjen med etter en forelesning med deg?
– Aller helst ønsker jeg at de sitter igjen med en følelse av glede over at det studiet de har begynt på reiser så mange interessante spørsmål. Jeg håper også at det gradvis siver inn en erkjennelse om at du som ferdigutdannet jurist vil treffe avgjørelser som – på godt eller vondt – gjør en forskjell for dem det gjelder.

Hva gjør ditt emne spennende?
– Ex.fac. handler jo om å kretse inn juristenes arbeidsfelt og arbeidsmåte. Fra mitt perspektiv er det spennende fordi det handler om å se de helt store linjene og sammenhengene i hva som danner grunnlaget for den rettsstaten vi har i dag. Dette kan være vanskelig å gripe som student. Jeg håper likevel at de mange konkrete eksemplene fra rettspraksis i kurset bidrar til å fylle ut kartet over juristenes samfunnsoppdrag på en spennende måte.

Hvilke utfordringer møter man spesielt i dette faget, både som foreleser og student?
– Den største utfordringen er at undervisningen skjer i en ramme som er helt ny for studentene. Jeg opplever det som krevende å få fokus om det faglige når de som sitter i salen strever med å få orden på en ny hverdag, både praktisk og sosialt. Når man ikke kommer inn på MittUiB eller er bekymret for om man klarer å finne noen ok folk å henge med på studiet, skjønner jeg godt at det kan være vanskelig å konsentrere seg om hvordan det nasjonale rettssystemet fungerer og hvordan lover skal tolkes. Det absolutte nullpunkt i min foreleserkarriere var når halvparten av årets kull valgte å ta i mot faddernes invitasjon til vorspiel til arrangementet i Kollevåg fremfor å gå på første forelesning i ex.fac. Kullet har heldigvis kommet sterkt tilbake.

Hvordan endte du opp i jobben du har nå?
– Jeg hadde en lang vei til jusstudiet. Jeg tok opprinnelig en mastergrad i medievitenskap og jobbet som informasjonskonsulent på Det norske teatret i noen år. Men når jeg først, i en fødselspermisjon, oppdaget jussfaget, var jeg solgt. Jeg gikk rett fra studiet til universitetslektorstilling på fakultetet i 2002 og har siden gått gradene fra stipendiat og forsker til førsteamanuensis og professor.

Hva er din bakgrunn innenfor feltet du foreleser i?
– Jeg leder forskergruppen for rettsstat sammen med professor Eirik Holmøyvik, så undervisning i ex.fac. passer godt sammen med mine forskningsinteresser. I min forskning har jeg generelt vært opptatt av hvordan jurister kan gå i dialog med samfunnet for øvrig for å rettferdiggjøre den maktbruken som skjer gjennom rettsanvendelsen. Jeg har forsøkt å ta med meg den mediefaglige bakgrunnen inn i jussen og skrev doktoravhandling om publikums adgang til innsyn i og omtale av straffesaker.

Hva driver du med når du ikke står fremst i auditoriet?
– Vitenskapelig ansatte på fakultetet har forskning, formidling og administrasjon som oppgaver i tillegg til undervisning. Jeg har også noen verv som tar tid, blant annet er jeg medlem av Domstolkommisjonen og leder Granskingsutvalget som er et nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning. Ellers skulle jeg gjerne vært mer på hytten på Hardangervidda og lest mer skjønnlitteratur enn jeg rekker for øyeblikket.

Hva gir det deg å forelese for studentene på Dragefjellet?
– Det fine med å forelese er at du selv blir skjerpet som jurist. Ex.fac kretser rundt helt grunnleggende spørsmål som ofte kan være vanskelig å forklare. Siden juss er et normativt fag, er dessuten svar på spørsmål ofte diskutable. Det er fint å bryne seg på nye studenter som stiller spørsmål utenfor den tillærte rammen for juridisk argumentasjon. Og så må det føyes til at det å være i samme rom som så mange unge, flinke folk faktisk er ganske inspirerende.

Hva er ditt beste minne fra en forelesning?
– Jeg har et minne fra jeg var student som jeg liker å tenke på når jeg selv foreleser. I en forelesning i straffeprosess fikk jeg ikke det høyesterettsdommeren sa om lovteksten til tilståelsesdom til å stemme. Da jeg spurte i pausen, oppdaget foreleser at lovteksten var blitt endret. Han rettet det selvfølgelig opp etter pausen. Minnet er fint fordi det viser at selv en høyesterettsdommer kan gjøre feil og ha nytte av våkne studenter i salen.

Fire på fakultetet – om livet på jussen

Sun, 29 Sep 2019 09:17:00 GMT

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse

En uvurderlig kilde til informasjon vil alltid være den du får fra studenten på gangen. I hver utgave av Injuria stiller vi derfor fire på fakultetet noen kjappe spørsmål i håp om svar som gjør oss alle litt bedre kjent med våre medstudenter og deres meninger. I denne utgaven gir studenter fra de fire øverste kullene oss svar på litt av hvert om livet som student på Dragefjellet, og ikke minst råd om hvordan dette kan bli best mulig.

Adrian Magnus Øybø

Andrekullist fra Bærum. Engasjert i revyen og årets kreative leder. I løpet av studietiden har han gått fra å bare kunne lage taco, til å også kunne lage spagetti bolognese, noe han er veldig godt fornøyd med.

Hvorfor studerer du juss?
– På ungdomsskolen lurte jeg veldig på hva jeg ville gjøre da jeg var ferdig med skolen, så jeg spurte egne og venners foreldre hva de jobbet som og om de likte arbeidet. Det virket som juristene (og lærerne) hadde det best med jobben sin, så jeg bestemte meg da for å sikte mot jussen. Så skal jeg ikke nekte for at jeg også så veldig mye på suits.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– Før jeg begynte på jussen besøkte jeg søsteren min som studerer her i byen. Da vi hadde kommet oss til toppen av den turist-obligatoriske fløyenturen, pekte hun ut Dragefjellet. Siden det etter min mening var den bygningen av alle jeg så som lignet mest på Galtvort, ble jeg med en gang litt tryggere på mitt valg av skole.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Kollokvier er gull verdt! Uansett om du er god eller dårlig på å lese på egenhånd, lærer du masse av å diskutere faget med medstudenter. Husk at flere synspunkter på samme sak bare er bra for læring, så invtiter en ekstra!

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– Det viktigste er at du finner arbeidsvaner som passer for deg. Folk er jo helt forskjellige på hva som passer for dem, men noe som kan være smart for alle er å planlegge hva du skal gjennomgå den dagen før du begynner å lese og holde deg så godt du kan til den planen. HUSK: Ta pauser!:)

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– For meg er den beste måten å takle eksamensstresset å sette av tid mellom leseøkter til å være med venner, ta en tur, trene eller bare gjøre noe helt annet sånn at hodet mitt får hvilt. Dersom du ikke er komfortabel med å ta lengre pauser fra faget når eksamen nærmer seg, så foreslår jeg uansett å diskutere faget med andre. Det er vanskelig å være effektiv alene på sal dersom man stresser.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Mitt favorittemne så langt er nok arv- og familierett. Jeg synes det var spennende å løse oppgaver knyttet til så viktige punkter i livet. Dessuten satte faget i gang sommerferien, which was nice.

Hvilken lesesal leser du på og hvorfor?
– Uff nå kommer det frem! Jeg har ikke noen fast lesesal på jussen enda. Jeg har i hovedsak lest i leiligheten siden jeg har hatt en god pult og der har jeg tilgang til all maten min. De gangene jeg leser på jussen, sitter jeg nederst i nybygget fordi det er der det etter min mening er best å ta pauser.

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– For det sosiale er det lurt å finne ut hva som engasjerer deg. Det er så mange undergrupper på jussen fullt av folk som har samme interesser som deg. Når man engasjerer seg i disse gruppene får man holde på med det man liker samtidig som man får en følelse av fellesskap som jeg tror hjelper masse med trivsel.
For å trives faglig er det lurt å finne ut så tidlig som mulig de arbeidsvanene som passer best for deg og prøve å skaffe deg noen lesevenner for da blir hverdagslesingen litt lettere.

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Alle de hyggelige folka, fellesskapsfølelsen og Qa injuria er deilig.

H va er ditt beste minne/mest minneverdige øyeblikk fra studietiden så langt?
– Å jusrevy! Er nydelig! Å jusrevyy er nyydeliiig

Rakel Dietrichson Sæverud Tredjekullist fra Oslo. Er med på å styre Juristforeningen fra toppen i rollen som fagansvarlig i foreningsstyret, og har ellers en over gjennomsnittet stor kjærlighet for Bloggerne.

Hvorfor studerer du juss?
– Jeg studerer juss fordi det er en utdannelse du kan bruke til å gjøre noe bra for samfunnet og enkeltmennesker, og fordi jeg liker å skrive.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– Det var både gøy og skummelt, jeg kjente nesten ingen så det var jo litt nervepirrende, men så fikk jeg et veldig godt inntrykk av studiet, noe som var gøy og motiverende.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Jeg skulle ønske jeg visste hvor mange hyggelige og smarte folk jeg kom til å bli kjent med, og hvor mye gøy som arrangeres av undergruppene i Juristforeningen. Og at selve studiet bare blir mer og mer spennende.

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– Lag en dagsplan, og hold deg til den. Prøv å begrense «småpausene» på gangen som plutselig kan vare et par timer. Det kan også være gunstig å sitte på en annen lesesal enn dine nærmeste venner.

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– Jeg tror det er viktig å minne seg selv på alt det man faktisk kan, fokuset har en tendens til å være på det man føler man ikke kan, og da kommer stresset. For min del hjelper det også veldig å trene og å være ute, pauser i frisk luft skal ikke undervurderes, og det er bra for psyken å komme seg litt vekk fra lesesalen i eksamensperioden også. Og når du kjenner du er sliten og lei, gå hjem, selv om klokken «bare» er fem. Det kommer en ny dag i morgen.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Jeg likte veldig godt alle fagene på andreåret, men jeg tror nesten jeg må si K2 som jeg har nå, fordi det er et kreativt fag (til jus å være) som gjør at oppgavene er morsomme å skrive. Vi får se om dette varer ut eksamensperioden.

Hvilken lesesal leser du på, og hvorfor?
– Jeg sitter på 202 i Gamlebygget, den er lys og romslig, og det er ikke for mye bråk. I eksamensperioden bytter jeg mellom 202, biblioteket og HF-biblioteket hvis jeg trenger litt miljøforandring.

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– Jeg tror at sosial trivsel er avgjørende for generell trivsel, og for å oppnå dette lønner det seg å være med på aktiviteter som skjer, enten det er åpne treninger, kick-off vors eller foredrag på fakultetet. Prøv også å ta litt initiativ ved å invitere noen på lunsj i kantinen eller vors hos deg selv, det kan virke skummelt, men de aller aller fleste vil bli kjempeglade for en invitasjon, og de aller fleste er hyggelige og snille!

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Juristforeningen med alt det innebærer av fest, sport og faglig påfyll, de flinke foreleserne, og UiBs fineste bygg!

Hva er ditt beste minne fra studietiden så langt?
– Det er veldig vanskelig å velge ut ett, men jeg var på Fagstyrets utenlandstur til Brussel, Haag og Amsterdam i mai, og det var utrolig gøy og lærerikt. Jeg anbefaler alle å dra på en studietur, enten det er en liten tur til Bergen Tingrett, eller en større utenlandstur. Da får man sett og lært fra et annet perspektiv, og man blir kjent med nye mennesker.

Espen Breiteig

Fjerdekullist fra Ålesund. Ble kjent for mange da han trakk i trådene som administrerende revysjef studieåret 2017/2018, og geleidet året etter førstekullister gjennom arbeidsgruppeoppgaver. Sa «kake» som sitt første ord en gang på slutten av 90-tallet og har siden bevart den, ifølge ham selv, «usannsynlig sterke forkjærligheten» for bakverket.

Hvorfor studerer du juss?
– Jeg studerer juss fordi jeg alltid har hatt et stort samfunnsengasjement. Tidligere har jeg vært medlem av det kommunale ungdomsrådet, og jeg utviklet da en oppriktig samfunnsinteresse. På videregående hadde jeg dessuten valgfaget rettslære, og selv om rettslære ikke er helt sammenlignbart med måten faget undervises på universitetet, ga det likevel mersmak.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– I starten husker jeg at Dragefjellet opplevdes nytt og spennende, men samtidig var det tidvis litt overveldende. Plutselig var det veldig mye å sette seg inn i – både faglig og sosialt! Heldigvis ble jeg godt mottatt på begge arenaer.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Jeg skulle ønske jeg visste at det ikke finnes noen fasit på det å være student. På første studieår merker man fort at alle gjør ting ulikt. Noen kommer tidlig på skolen, andre leser kanskje på kveldene, enkelte er ofte på fest, andre ikke. Du har de som leser læreboken fra perm til perm, og de som bare skriver oppgaver. I starten er det lett for at man gjerne vil gjøre akkurat det samme som alle andre. Mitt råd er derimot å fortsette med det som tidligere har funket for deg, og ikke henge seg så mye opp i om alle andre legger opp studiehverdagen, leser, sosialiserer eller arbeider på en annen måte enn deg. Til syvende og sist handler det om å finne sin egen fasit for studenttilværelsen.

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– For min del avhenger en bra dag på lesesalen av at jeg har en plan. I starten av hvert fag lager jeg derfor en arbeidsplan for faget. Da arbeider jeg målrettet og effektivt. Men kanskje viktigst av alt: legg bort eller skru av (varslene på) telefonen!

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– Min erfaring er at kollokvier kan være fint for å senke stressnivået. Gjennom å diskutere faget med venner kan man få forståelse for at også andre synes at ting kan være utfordrende. Samtidig er kollokvier en fin måte å få sosialt påfyll og faglige åpenbaringer i eksamensperioden. Jeg tar dessuten helt fri dagen før eksamen og gjør noe sosialt sammen med gode venner.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Det må være kontraktsrett I. Faget tar blant annet for seg på hvilket tidspunkt man har inngått en bindende avtale, og hvordan en avtale i så fall skal tolkes. Slike problemstillinger er noe man ofte støter på i hverdagen, enten man kjøper en kaffe i kantina eller selger en leilighet. At faget er så virkelighetsnært gjorde faget både interessant og lærerikt!

Hvilken lesesal leser du på, og hvorfor?
– Jeg har nylig flyttet til lesesal 304 i gamlebygget, fordi lesesalen er lys og fordi det er stille på salen. Dessuten er det et pluss at man kommer litt opp i høyden. Litt utsikt er ikke å forakte!

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– Trivsel på jussen tror jeg er avhengig av faglig og sosialt engasjement. Trives man med faget, så blir skolehverdagen fort givende. Har man et sosialt nettverk, har man noen å være med både på og utenfor skolen. Faglig engasjement tror jeg best skapes ved å f.eks. søke opp problemstillinger du støter på mens du leser, diskutere med familie og medstudenter, og dra på aktuelle foredrag.

På det sosiale planet tror jeg juristforeningen er et godt alternativ. Her vil du bli mottatt av særdeles imøtekommende mennesker i alle undergrupper, og mangfoldet er stort. Foreningen gir deg mulighet til å engasjere deg i noe du kan, interesserer deg for eller er god på. Du vil aldri, aldri angre!

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Engasjerte medstudenter, studentmiljøet i Juristforeningen og Joanna!

Hva er ditt beste minne fra studietiden så langt?
– Mitt beste minne er nok premiereforestillingen det året jeg var administrerende revysjef. Revyen er en stor og inkluderende undergruppe, og det å sitte i salen og se på alt vi hadde fått til sammen var intet mindre enn magisk!

Figen Inci Kozakli

Femtekullist fra Lillestrøm. Er aktiv i et tverrfaglig samarbeidsprosjekt for å forbedre hverdagen til sykehjemspasienter, og snakker og tenker seg gjennom hverdagen på tre språk. Ellers klovnen og kløna i vennegjengen.

Hvorfor studerer du juss?
– Jeg har alltid vært opptatt av det som skjer rundt meg, og samfunnsfag har alltid vært mitt favorittfag. Jeg hadde lyst til å være med å avgjøre rettferdighet og urettferdighet, og tenkte at man oppnår dette gjennom lov og rett.

Hvordan var ditt første møte med Dragefjellet?
– Mitt første inntrykk var at Dragefjellet var veldig veletablert. Eget fakultetet på toppen av byen, titalls undergrupper man kan engasjere seg i og faste professorer.

Hva skulle du ønske du visste da du begynte her som førstekullist?
– Jeg begynte på Dragefjellet som fjerdekullist. Jeg ante ikke at vi hadde kiwi-butikk rett rundt hjørnet.

Hva er dine beste tips for å få mest mulig ut av en dag på lesesalen?
– Kom deg inn i en rutine. Jeg prøver å våkne til ca. samme tid hver dag, uansett om jeg skal på forelesning eller til lesesalen. Jeg pleier alltid å forberede matpakke og ryggsekken min kvelden i forveien. Hilsen elev ved 1A på Lykkeliten skole.. neida. Det føles mindre tiltak enn om jeg måtte gjøre dette i halvsøvne på morgningen når sengen frister mer.

Hvordan takler man best stressende eksamensperioder?
– Vi er alle forskjellige og du må prøve ut mye forskjellig. Jeg setter meg et mål om å jobbe med pensum mens jeg er på skolen, og ta meg kveldene fri uten å åpne pensumboka. På denne måten føler jeg at jeg slipper å leve i «eksamensbobla». Jeg og en medstudent drar ofte på yoga sammen.

Hva er ditt favorittemne så langt, og hvorfor?
– Familie- og barnerett, da særlig delen som omhandlet barnerett. Det føltes veldig motiverende å lære juss der vurderingsemnet er barnets beste. Barn er en særlig utsatt gruppe som ikke er i stand til å ivareta sine interesser på samme måte som de fleste voksne.

Hvilken lesesal leser du på, og hvorfor?
– Jeg pleier å på biblioteket. Jeg liker utsikten, og at det er litt varmere der enn på de andre lesearealene.

Hva skal til for å trives på jussen? Hva er dine beste tips for å få til dette?
– Du må kjenne at dette er noe du brenner for. Det er et langt og krevende studium. Samtidig er ikke studiet «alt», man må trives utenom også. Man må prøve å fylle dagene med noe man interesserer seg, slik at studiet og dine prestasjoner ikke blir så altoppslukende.

Nevn de tre beste sidene ved å studere på Dragefjellet.
– Det finnes alle slags mulige folk på fakultetet, og det finnes en undergruppe for alle. De fleste undergruppene er alltid på jakt etter nye medlemmer!
En annen bra side ved å studere på Dragefjellet er at det er nærhet til treningssal, og lett å bare melde seg opp og ta del i en treningstime. Til slutt vil jeg si det at vi har mulighet til å kjøpe påfyll av mat fra morgen til kveld, for dagene kan ofte bli lange.

Hva er ditt beste minne/mest minneverdige øyeblikk fra studietiden så langt?
– Definitivt fadderuken som ble arrangert for 4. klassingene. Jeg var heldig med både fadderbarn og faddere. Sist jeg var fadderbarn var som 18-19-åring, så det var gøy å oppleve det på nytt igjen, uten at jeg følte at jeg måtte være med på alt.

— Et tips til studentene er å ikke tilpasse seg

Sun, 29 Sep 2019 08:56:00 GMT

Tekst: Nicolai Staavi
Foto: Johanne Kristiansen

Dekan Karl Harald Søvigs oppfordring til nye studenter er klar. Vi trenger engasjerte jurister som er kritiske til rettssystemet, mener han.

Mine tre forsiktige, kanskje nesten litt stusselige, bank på døra møtes av et rungende, lystig «hei!», og jeg inviteres inn til en prat med dekanen, som med entusiasme forteller meg mer om sitt arbeid. Dekanen er leder for fakultetet, forteller han, og jeg tenker umiddelbart at tittelen bærer med seg en voldsom pompøsitet. Den illusjonen knuses fort.

Allsidig jobb
— Fra gammelt av kommer "dekan" av latin, og pussig nok betyr det den som er leder for ti mann. Sånn sett er det ikke så veldig mye å skryte av. Det høres finere ut enn det er, men jobben er å styre fakultetet, og det er en allsidig jobb, sier han.

— Det beste er at du får være tett på fakultetet. Det skjer mye både på undervisningsfronten og på forskningsfronten, og jeg får være med på det som skjer. Om noe er negativt, er at det alltid skjer noe. Jeg prøver å drive et familieliv, og det er jo en jobb som koster mer energi enn å være vanlig ansatt. Det er en litt annen type puls og en annen type saker. Som dekan vil det alltid være noen som er uenig med deg i de avgjørelsene du tar. Som vanlig professor merker du mindre av det.

— Ikke ulikt andre lederstillinger, kanskje?

— Neida, det er jo ganske likt sånn sett.

Får god hjelp
Med over 2000 studenter innrømmer Søvig at det til tider er krevende å få alt til å fungere, men han er tross alt ikke alene.

— Til hjelp har jeg en visedekan for utdanning og en prodekan for forskning. Til sammen er vi tre stykker som utgjør dekanatet. Universitetet er ofte litt annerledes enn andre sektorer, så her har man også en fakultetsdirektør som har ansvaret for den administrative virksomheten. I tillegg har vi i underkant av 50 faste ansatte.

Rekruttering til dekanstillingen varierer. På enkelte fakulteter er dekanen ansatt, mens andre steder er man valgt. På jusen velges dekanen av de ansatte og studentene for en periode på fire år.

— Ofte har man likevel ikke mer enn én kandidat, og da blir det jo ikke et valg i betydningen at man har urner. Fra tid til annen, også på vårt fakultet, har vi hatt valg mellom kandidater.

Tre hovedoppgaver
Videre forteller han mer om de forskjellige sidene ved jobben.

— Det er en allsidig jobb fordi du har ulike former for oppgaver knyttet til undervisning, forskning og formidling. Det er de tre hovedoppgavene. Det er særlig undervisning og forskning som stikker seg ut, og det er ingen tvil om at mye av arbeidsoppgavene er knyttet til undervisning og å klare og drifte det masterstudiet vi har.

– Får du noe særlig tid til forskningsarbeid?

— Nei, jeg gjør jo ikke det. Jeg har holdt på med helserett og forvaltningsrett. Det siste større prosjektet var om helsehjelp til personer uten lovlig opphold. De siste årene har det blitt mindre tid til forskning, men jeg har fremdeles tid til undervisning. Jeg har forelesningene i forvaltningsrett på første studieår, og det skal jeg fortsette å ha. Jeg liker å undervise. Problemet er at det tar tid å drifte et fakultet. Som kjent er vi få ansatte, og en av de største utfordringene for vår del er å klare å gi et godt undervisningstilbud med den kapasiteten vi har.

Ønsker bedre oppfølging
Hvordan man kan løse den utfordringen er et spørsmål om finansiering. Jus er fra staten sin side sett på som en billig utdanning. Ifølge Søvig har forskjellige studier forskjellige finansieringskategorier, der for eksempel medisin befinner seg på høyeste nivå, mens jus hører til nederst.

— Og det gir mening. Det skal være forskjell. Det er klart at det er mye mer kostbart å utdanne en lege enn en jurist. Vi skulle likevel ønske at jusutdanningen var litt høyere verdsatt. Dagens finansieringsordning er preget av den gangen jusstudiet i stor grad besto av forelesninger, litt gruppeundervisning og eksamen. Det er mye billigere å drifte enn dagens opplegg som krever større grad av oppfølging.

På spørsmål om hva man kunne gjort annerledes med flere midler svarer Søvig at oppfølging av hver enkelt student kunne blitt bedre.

— De fleste av våre studenter har ikke et nært forhold til lærerne fordi de er i så store grupper, og fordi det er relativt få samlinger. De fleste kursene har tre eller fire storgruppesamlinger. Da får man ingen relasjon. Det er litt bedre med seminarundervisningen på fjerde året, fordi der er litt flere samlinger, og man kommer inn i litt mer dialog. På masteroppgaven har du ti timer veiledning. Det er i utgangspunktet for lite, men det er nå engang det vi har ressurser til.

Flere faktorer
Likevel er Søvig leder for landets mest populære fakultet. Hva som er grunnen til det har han flere tanker om.

— Det er i hvert fall ikke min fortjeneste. Det er det eneste jeg er helt sikker på. Det er mange faktorer som spiller inn, og én faktor er utenfor fakultetet. Det er at vi har et attraktivt arbeidsmarked. Uansett hvor godt studietilbudet hadde vært, ville søkertallet vært begrenset hvis det ikke var jobber etterpå. Et godt arbeidsmarked er en viktig drivkraft. Jeg tror også vi har gjort noe riktig i den forstand at vi har en studiemodell som har sine særpreg, og sånn sett er attraktiv. Jeg mener vi definitivt skal jobbe med å kontinuerlig forbedre den, men selve hovedtrekkene gjør at det ikke bare er folk fra bergensområdet som søker seg til jus i Bergen. Vi er glade for at det ikke bare er folk fra Vestlandet. Det er mange faktorer, men jeg tror arbeidsmarkedet er vanskelig å komme utenom.

— Ikke bli for strømlinjeformet

— Har du noen tips til oss nye studenter, for eksempel til hvordan man tilpasser seg studielivet?

— Hvis jeg har ett tips, så er det å ikke tilpasse seg. Å lære seg jus er ganske spesielt fordi det er å lære seg en måte å tenke og resonnere på som du i liten grad har vært kjent med før du begynte på jusstudiet. I den forstand er det å lære seg den juridiske metode viktig, men fremover trenger vi også folk som engasjerer seg og er kritiske til rettssystemet.

Søvig avslutter resonnementet med en klar oppfordring til studentene.

— Har jeg et godt råd, så er det å ikke bli for strømlinjeformet. Vær deg selv. Vi trenger kritiske røster. Vi trenger folk som går utenfor det som veldig mange andre gjør. Engasjer deg i ulike studentorganisasjoner. Se på alle delene av alle de fagene vi ikke dekker her. Engasjer deg i den siden av jusen man ikke alltid ser på dragefjellet.

– Vi fungerer litt som elevrådet på fakultetet

Sun, 29 Sep 2019 08:44:00 GMT

Tekst: Figen Inci Kozakli
Foto: Eline Benedikte Bech Rosendal

Det er umulig å ikke legge merke til det knæsj oransje flagget med Justitia, en romersk gudinne og et velkjent juridisk symbol, når du trasker ned inngangen til Dragefjellet. Er man mindre opptatt av estetiske flagg, men tar seg selv titt og ofte i å snufse rundt for å avdekke hvor lukten av de nystekte vaflene kommer fra, begynner det kanskje å ringe noen bjeller. Flagget som beskrives pryder inngangen til kontoret til Juridisk Studentutvalg (JSU).

I år er det Emilie Mellbye Rytter, fersk tredjeklassing, som er leder for JSU. Det er JSU som representerer studentenes mening i en del utvalg på fakultetet. Deres arbeid er fagpolitisk, men de tar hånd om en del praktiske oppgaver også. Varmer du lasagnerester i mikrobølgeovnen i kantinen, så er det JSU som har gått til anskaffelse av disse. Kun en Bergensstudent vet at ytterjakken ikke alltid er like tørr når man har kjempet seg gjennom stormen. Da kan Bergensstudenten takke JSU for at vi faktisk har knagger flere steder på fakultetet. Minner dette deg om et gammelt og kjært konsept fra dine yngre dager på skolebenken?

– Vi liker å beskrive oss som «elevrådet» på fakultetet, sier Emilie. Vi jobber for studierelaterte ting, utdyper hun.

Selv om det er tydelig at JSU jobber politisk prøver de å bidra til det sosiale ved fakultetet også. Målet deres er å bidra til at alle studentorganisasjoner skaper en inkluderende kultur og at man ved fakultetet har en rekke tilbud som oppleves som lavterksel, slik at flere tester dem ut.

Det er ingen ukjent sak at vi nordmenn kanskje er litt for glade i det som er trygt og godt. Dette er også bakgrunnen for at JSU har startet opp #inviterenekstra-kampanjen. Flere studentutvalg ved forskjellige fakulteter har i etterkant blitt med på kampanjen.

– Det er ikke så mye som skal til! Ofte er det kun et par ord som «Blir du med til kantina?» eller «Har du lyst til å være med på foredraget?» som kan gjøre en forskjell. Å være en hyggelig og inkluderende person betyr ikke at dere må være bestevenner ut livet, sier Emilie spøkefullt.

Studiereform og lovdata på eksamen

Emilie er ganske fersk i lederrollen, men hun og resten av styret har allerede klart å bestemme seg for hvor de skal rette fokuset i år.

– Vi tenker å jobbe mer med #inviterenekstra-kampanjen. En annen ting er at vi kommer til å jobbe en del med studiereformen og lovdata på eksamen. Det fakultetet arbeider med, jobber vi også med – for å sørge for at studentenes mening blir hørt i de aktuelle sakene, utdyper hun.

JSU sitt arbeid består av å dykke dypere ned i studentenes meninger og hvorfor de føler slik det slik. Hvor ofte hører man ikke oppgitte studenter som forteller om vanskelige eksamener? Det er denne «snakken i gangen» som JSU ønsker skal nå frem til dem. Der mener Emilie de har en vei å gå. Hun forteller at de kjører en rekke spørreundersøkelser, der 300-400 svar ikke er uvanlig. Dermed får de samlet inn svar fra en ganske så stor studentmasse, men det er ikke helt ideelt likevel, mener hun og utdyper:
– Spørreundersøkelser er så lette å svare på, og det er ofte bare «førsteinntrykket» man får av å lese spørsmålet man svarer på. Svarene er ofte ikke veloverveid. Vi er opptatt av å få svar på hvorfor studentene mener det de mener.

Ved spørsmål på hvordan de har tenkt å oppnå dette, svarer hun:
– For at alle studenter skal føle at det virkelig bare er så lite som skal til for å snakke med oss, skal vi ha åpent kontor hver torsdag. Dette blir i lunsjtiden, og det er opp til deg om du vil slå av en prat eller spise lunsjen din.

Veien til lederstillingen

JSUs leder, Emilie, og nestlederen har ukentlige møter med studiedekanen og rapporterer om studentenes opplevelser av studiet. De tolv styremedlemmene i JSU møtes også ukentlig. Dette betyr tolv ulike personligheter og meninger. Heldigvis har Emilie god erfaring fra JSU som hun tar med seg inn i lederrollen.

– Jeg ble med i studentutvalget i fjor, så jeg har jo JSU-erfaring fra før. Hovedmotivasjonen for å stille som leder i år var at sakene som JSU fremmer er spennende. En annen stor motivasjon for å stille som leder var at jeg så en utfordring jeg hadde lyst til å hive meg på.

Hun er enig i at det kan være mye jobb å samarbeide med et styre på tolv medlemmer, men det var nettopp dette hun så på som en morsom utfordring. Det er lett å bli nysgjerrig på hvordan Emilie skal få dette til.

– Jeg er veldig opptatt av åpenhet for å kunne tilrettelegge for at alle skal få komme med sine forslag og meninger. Jeg tror dette er viktig for å fokusere på hva vi alle sammen bør jobbe med og på hvilken måte vi burde jobbe med dette. Min innstilling til det meste er «prøv og feil». Bestem deg for noe, sett det i gang og prøv - så får man heller se og lære underveis i prosessen.

Eksamensrevolusjon i vente?

Et prosjekt JSU har som mål å iverksette er å publisere sensorveiledninger til obligatoriske kursoppgaver rett etter innleveringsfrist. I dag opplever vi at sensorveiledninger ofte kommer ut for sent, og studentene nærmest har glemt oppgaven i det de får den tilbake.

– Ved å gjøre denne endringen tror jeg at studentene kan bruke veiledningen i eksamensforberedelsen. Dette kan føre til bedre læring, mener hun.

– Alle studenter skal få mestringsfølelsen

Mestringsfølelse for studentene er viktig for Emilie. Motivasjonen skal ikke komme av prestasjonen på eksamensdagen, men at man mestrer studiet på en god måte. Emilie mener at man ikke skal fokusere på hva man har klart eller ikke klart i løpet av en lesedag. Dessverre har studentene et stort fokus på eksamen, og ikke læringsprosessen på veien. Hun opplever at studentene har et tidspress under eksamen, kombinert med lite søvn. Dagsform har alt å si for om man presterer når det gjelder på skoleeksamen.

Emilie skal foreslå en ny eksamensform der studentene får beskjed en eller to uker før eksamen om hva de vil bli testet i. Hun mener eksamensformen i dag er for begrenset. Hun merker skepsisen min før hun utdyper mer om forslaget sitt.

– Studentene kan for eksempel få beskjed om hvilken dom som skal behandles på eksamensdagen. Så kan denne dommen snus på hodet, og man vet ikke helt hva man får på likevel. Forslaget vil lede til at studentene kan bruke tiden sin til å lese og fokusere på den aktuelle dommen, mener hun.

Lederspire i magen?

Arbeidet som venter på Emilie kan endre eksamenssituasjonen for studentene. Det er litt fascinerende å tenke på hvor mye påvirkning en enkelt student faktisk kan ha, men det er vell kanskje det som er moroa med å engasjere seg? Når jeg spør henne om hun kan komme med en anbefaling til andre engasjerte studenter, er talen klar.

– Bare prøv deg! Personlig har jeg søkt på en rekke ting - noen har jeg fått og noen har jeg ikke fått. Sånn er livet. Da er det bare å stoppe opp og stille seg selv følgene spørsmål: Er jeg egentlig dårligere kvalifisert enn de andre som søker? Svaret er nei! Da er det bare å søke.

– Når det kommer til større verv slik som lederrollen i JSU er det viktig å være mer bevisst på en rekke ting. Hva slags leder ønsker jeg å være? Hva ønsker jeg å forandre på? Man bør ha et formål med vervet. Ellers kan det være vanskelig å finne motivasjon til å jobbe med verv som er tidskrevende, mener Emilie.

Lederens lifehack

Vi er inne i et nytt studieår og det betyr at undergruppene ser etter nye medlemmer.
Noen har kanskje kommet over en aktuell undergruppe man har lyst å engasjere seg i, men så kjenner man at det ikke er like lett å ta steget med å faktisk møte opp.
– Det er lett å innbille seg at gruppene består av superetablerte gjenger, som har steinvegger rundt. Slik er det ikke. Folk kommer og folk går, sier hun.

Rytter kommer med sine egne personlige erfaringer rundt dette. Hun har alltid dratt på ulike arrangement alene, og faktisk ikke tenkt at dette var et dilemma før hun begynte på jussen. Kanskje hun er blirr miljøpåvirket, for Emilie synes også at det kan være småkleint å delta på ting. Hun har derfor funnet en måte å håndtere dette på, og kommer med en av sine lifehacks.
– Jeg bestemmer meg på forhånd for at jeg skal gå bort og hilse på de andre umiddelbart. Jeg merker at jeg gjør det lettere for både meg selv og de andre å få i gang praten da. Det blir jo bare mye verre å stå ved siden av hverandre nervøse og sjenerte i et kvarter for så få i gang en samtale, mener hun.

Helt til slutt ønsker lederen å komme med en oppfordring til alle studentene. Det er en kjent sak at det er ekstremt mye som skjer på Dragefjellet i starten av skoleåret, men det er fullt mulig å engasjere seg senere i studieåret også.

– Det er så enkelt som å sende en melding og spørre om du kan komme og prøve ut tilbudet en dag, sier hun.

– At du er jusstudent betyr ikke at du må være en bestemt type person

Sun, 29 Sep 2019 08:28:00 GMT

Tekst: Theodor Karlsen. Foto: Carl Victor Waldenstrøm.

Første gang Håvard Njølstad var trainee hos et forretningsadvokatfirma var det stereotypiene han hadde forventet å møte.

Njølstad er i dag advokatfullmektig i Wikborg Rein, og arbeider med shipping og offshore. Han forteller om en givende og gøy hverdag, men første gang han tok et skritt inn i forretningsverden var det med litt andre forventninger.

- Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Som mange andre jusstudenter hadde jeg et helt spesifikt inntrykk av hva det innebærer å være forretningsadvokat. Det første jeg tenkte på da jeg hørte ordet "forretningsadvokat" som ny jusstudent var en streng advokat i dress. Nå sitter jeg selv i dress her, men føler ikke at jeg passer den beskrivelsen, sier han.

Allerede første arbeidsdag, på hilserunden, forstod Njølstad at det ikke var noen god grunn til å ha et negativt inntrykk. Nå vil han gjerne avlive noen av mytene mange jusstudenter kanskje har.

- Vi er vidt forskjellige folk med vidt forskjellige interesser. Her i Wikborg Rein har vi blant annet én med tidligere fartstid som DJ, én som synger opera på fritiden, og én som har svart belte i karate. Forretningsadvokater har en rekke ulike personligheter, selv om du kanskje ikke skulle tro det, forteller han.

Fra Paris til Bergen
Njølstad startet som advokatfullmektig i Wikborg Reins shipping- og offshore-team så sent som august, men fant tidlig ut at han hadde valgt riktig retning etter studiet.

- Jeg jobber med spennende problemstillinger langs hele vestlandskysten, og jeg føler at shippingbransjen går en viktig tid i møte. Over 90 prosent av all befraktning er til sjøs, og det er et uttalt mål blant myndighetene at dette bør fortsette, sier han.

Å arbeide med shipping var likevel ikke noe Njølstad hadde sett for seg i sine yngre år.

- På videregående hadde jeg en stor iver for klassisk musikk. Saksofon var instrumentet jeg spilte og fortsatt spiller. Planen etter videregående var egentlig å starte på konservatoriet i Paris. Uheldigvis fikk jeg en senebetennelse i begge hendene og måtte plutselig tenke på livet videre. Jeg måtte tenke på hvorvidt jeg skulle oppsøke en karriere som jeg var usikker på om jeg kunne stå i om et par år, eller om jeg skulle prøve noe helt nytt, sier han.

- Jeg var ikke noe særlig god i matte, akkurat som mange andre jusstudenter. Norsk, samfunnsfag og politikk var derimot fag som interesserte meg, og jeg valgte jusstudiet i Bergen uten å tenke noe mer gjennom valget. I løpet av jusstudiet fant jeg ut at shipping og offshore var spennende. Det var mer faget enn selve retningen som etter hvert tiltrakk meg, legger han til.

Fortiden med seg
Jusstudiet og Njølstad viste seg å være en svært god match, men saksofonen har han likevel ikke klarte å legge fra seg.

- Under studiet spilte jeg sammen med Big Business Band på NHH, og jeg har fått spilt litt på siden i Wikborg rein også. I vår var hele firmaet på utenlandstur i Kitzbühel i Østerrike, og da ønsket mine kollegaer at jeg skulle spille for dem. Jeg frykter at det kan bli noe mer spilling på julebordet. Det er bare gøy, men jeg tror det samtidig viser at det er rom for alle slags mulige mennesker i Wikborg Rein. Jeg mener det er et viktig poeng å få fram utad, for hvis ikke mister vi flinke folk som kanskje tenker det er skummelt å være forretningsadvokat, sier han.

I disse dager er det mange nye studenter ved Dragefjellet som i løpet av fem år skal bli godt kjent med hva det vil si å være jusstudent. Til disse har Njølstad et klart råd.

- Når jeg ser tilbake på tiden som ny student, tenker jeg at det er mange som lurer på hvordan en skal være. Du går inn i rollen som jusstudent og har kanskje et bilde av hva en slik rolle innebærer, samt hva det innebærer å være jurist eller forretningsadvokat. For min del er det viktig å poengtere at rollen er hva du gjør den til selv. Det at du er jusstudent betyr ikke at du må være en bestemt type person. Jeg mener det er viktig å dyrke fritidsinteressene. Du vet aldri hvilke erfaringer slike interesser gir deg, men jeg tror sjeldent du vil se tilbake og angre på de erfaringene du har fått, sier han.

Dissens: Jussens ferskinger

Sun, 29 Sep 2019 08:22:00 GMT

Tekst: Sarita D. Prabhakar

Det er på tide å ta en liten tur tilbake til gamledager, så langt tilbake som til første skoledag. For oss ferskinger, da. For dere andre er dette bare et lite innblikk i vårt vanskelige og slitsomme liv som hardtarbeidende jusstudenter. Tror dere ikke på oss? Bare se hvor mye vi anstrenger oss med ex.fac. og ex.phil. i kantina, mens dere tar det helt chillern med lunsjpause. Uansett, nå skal dere få sjansen til å se den siste måneden fra vårt underholdende perspektiv.

Første skoledag på Dragefjellet er en vanskelig dag å glemme. Kanskje det er fordi vi oppfører oss som noen livredde riddere som skal krige med fakultets drage, eller så er det bare fordi alle føler seg like fortapt som en isbjørn i Syden. En ting er sikkert; å bli tatt imot av en dekan sto ikke på listen over våre forventninger. Nevnte dekan var en overraskende høflig, formell og inspirerende mann med mye motiverende å si. Men det må ha vært flere enn meg som stoppet opp underveis i talen hans for å spørre seg selv om det skjulte seg et par dragevinger under kappen?

Det skal ikke påstås at det var enkelt å følge med under den hjertevarmende velkomsten. Det kan heller ikke påstås at konsentrasjonen økte etter hvert som flere personer holdt sin veldig «kortfattede» tale hvor de bare skulle uttale noen «få ord». Hørte man nøye nok etter, kunne man få med seg en lav summing av tramping med føtter og tapping med fingre; alle var klare for å møte faddergruppa. De fleste var også klare for en ukes fylla, som objektivt sett er et svært godt utgangspunkt når man legger seg ut på 5 år med et av Norges «mest ettertraktede studier». Gratulerer med plass, forresten. Man kan aldri få nok skryt for å komme inn på rettsvitenskap i Bergen.

Fadderuka var en unik opplevelse for de fleste av oss. Det var som å reise på en fylletur til Rhodos med vennegjengen, bortsett fra at Rhodos var leiligheten til en stakkars fadder og vennegjengen var en gruppe med fremmede folk. Nervøsiteten var høy blant de fleste, noe som resulterte i en altfor høy promille flere dager på rad. Men vi skulle kjapt lære at å være jusstudent ikke bare var fylla og tjohei. Første forelesning kom som et brak. Balansering var få av oss flinke til, og mange sank nok ned i stolen under andre forelesning da vi fikk en skjennepreken for ikke å ha møtt opp på første. Det var vel ikke vår skyld at Kollevågen sto på planen dagen vi hadde første forelesning?

Om noen trodde fadderuka skulle være det største sjokket, var det en stor overraskelse å plutselig bli kastet ut i det selvstendige livet som jusstudent uten daglig fylla. Plutselig skulle man være forberedt og opplagt til forelesning klokken 8.15 om morgenen, og selv om man var ferdig klokken ti, var det forventet at man skal være igjen til fire. Før man visste ordet av det, var «Game of lesesaler» i gang. Skulle man sitte i gamlebygget? Nybygget? På Fløyen? Alle vandret rundt som hodeløse høner, satt seg ned på benker og trapper over hele fakultet. Kantina var ikke en mulighet. Der ble vi og ex.fac- og ex.phil.-bøkene kastet ut før vi fikk sjansen til å sette oss ned. Kanskje til neste år.

Da man endelig hadde kjempet seg til en lesesal, holdt man fast i denne lesesalen for harde livet. Aldri kunne man tenke seg å være utro, og i det hele tatt vurdere tanken på å finne en annen lesesal. Fra nå av var denne lesesalen alt man kunne tenke seg. Dette gjaldt i det minste frem til man la merke til de skarpe blikkene man mottok i det man gikk inn. Det var som om alle andre hadde en førsteklasseradar. Uten unntak ble man dømt om man trådte inn i en lesesal, et bibliotek eller bare tuslet rundt. Og man skulle være særlig modig om man turte å vandre rundt med førsteklassepensum.

Men ikke tro jeg er en negativ frosk. Den første måneden på Dragefjellet har ikke vært helt forferdelig. Man blir kjent med nye folk hver dag, hilser på samme person fem ganger, og glemmer hva dem heter sjette gang man møtes. Men dette er folkene som skal bli din vennegjeng og familie de neste fem årene. Vi deler ganske mye, og kanskje mest av alt mangelen på kunnskap. Det er betryggende å vite at det er flere enn deg som må ta en telefon hjem hver gang man skal vaske klær. Eller at det er flere enn deg som legger oppvasken i vasken, legger seg i sengen og ser på Ex on the Beach, for så å glemme at oppvasken ligger i vasken. Allerede etter en måned har man blitt ordentlig glade i folk, og savnet etter hjembyen minsker for hver dag.

Til syvende og sist, vil jeg på vegne av en fersking si velkommen til alle ferskinger. Med litt humor, masse tårer og en overflod av kaffe er vi klare til å sette vårt spor på fakultetet. Jeg kan med hånden på hjertet gi et løfte om at de neste fem årene vil bli helt forferdelige, men det er akkurat det som kommer til å gjøre de nevnte årene fantastiske.

Vil gjøre studenthverdagen best mulig

Sun, 29 Sep 2019 08:16:00 GMT

Tekst og foto: Eline Sandnes Fosse

Foreningslederens forklaring på hva Juristforeningen egentlig er, er enkel: En stor samling studenter jobber sammen for at de fem årene på jussen skal bli de beste i ditt liv.

«Jeg er her selv om døren er lukket! Kom innom for en hyggelig prat om alt og ingenting!». Skiltet som pryder veggen utenfor døren til Henrik Behrens’ kontor er litt som foreningslederen selv; åpen, imøtekommende, glad i mennesker og proppfull av genuin glede for det han driver med.Og det er akkurat det som driver han fremover, ifølge ham selv.

– Jeg syns rett og slett dette er utrolig gøy, og det er vel kanskje hovedgrunnen til at jeg er egnet i denne rollen. Juristforeningen bygger på frivillig innsats, og det skal være moro å være med. Hvis ikke lederen synes det er moro, har man et dårlig utgangspunkt, sier han.

Fullservice studenttilbud
Sportslige, kulturelle, faglige og sosiale behov kan dekkes gjennom foreningens mange undergrupper. Om juristforeningen hadde vært et advokatfirma, ville det vært et fullservice tilbud til studentene for at de skal ha det så bra som mulig, ifølge Behrens. Uten tilbudet studentene får gjennom Juristforeningen, ville livet på Dragefjellet vært et helt annet, tror lederen.

– Har du det ikke bra, presterer du heller ikke bra på skolen. Det kan være så enkelt som at du sitter på lesesalen og vet at du har noen å spise lunsj med, nettopp fordi du traff dem på fotballtrening dagen før. Slik skaper man seg et miljø gjennom tilbudene foreningen byr på, sier han.

Studieopplegget på jussen gjør Juristforeningen særegen som studentforening, ifølge Behrens. Alle studentene på samme kull har samme timeplan, felles eksamensperioder og fri på samme tid. Dette legger til rette for at man kan bygge et godt samhold, mener han.

– Jeg tror at tilværelsen som student ville blitt mye kjedeligere om man ikke hadde et sosialt tilbud som bygget opp under samholdet. Det forsterkes gjennom at Bergen er en by mange flytter til uten å kjenne noen fra før. Gjennom å ha en forening som er så tett knyttet opp mot studiet, vil det bli enklere å komme seg inn i både studiehverdagen og studenthverdagen.

Tilrettelegger gjennom tillit
Engasjementet startet tidlig, og Juristforeningen ble en viktig del av studiehverdagen til den nåværende lederen kort tid etter studiestart. Mange timer ble lagt ned på åpne treninger, og allerede etter ett semester satt han med eget verv i Club.Jur.

Nesten to år etter stilte Behrens til valg på Generalforsamlingen som leder i Juristforeningen og fikk tillit fra sine medstudenter til å lede foreningen i den kommende perioden.

– Det var utrolig nervepirrende, og jeg har sjelden vært så stresset. Jeg mener at det som har blitt gjort i foreningen tidligere har vært bra, og jeg ønsket å videreutvikle dette og bidra til å gjøre foreningen enda bedre. Følelsen av å bli valgt var utrolig deilig. Det viste at studentene var enige i at tillit, medbestemmelse og tilstedeværelse er elementer det er viktig å fokusere på som leder for en studentforening, sier han.

Tilliten Behrens trakk frem i valgappellen har han selv fått kjenne på gjennom å ha verv i foreningen.

– Da jeg engasjerte med i foreningen, opplevde jeg at jeg fikk tillit til å gjøre det jeg hadde lyst til. De som satt i foreningsstyret, viste meg tillit gjennom å stole på at jeg hadde kontroll på det jeg drev med. Dermed ga de meg sjansen til å utføre mine oppgaver så bra som mulig. Slik tillit er jeg veldig opptatt av. Min jobb er å tilrettelegge for at folk skal få bruke sine evner på best mulig måte. Undergruppene vet som regel selv best. Da bør vi la detaljstyringen være opp til hver enkelt gruppe. Og så må selvfølgelig foreningsstyret ha en overordnet styring over foreningen i tillegg.

Leder med beina på bakken
Som leder av en studentforening med godt over tusen medlemmer og foreningens ansikt utad, er Behrens’ innflytelse stor. Det synes på ingen måte å ha gått til hode på han.

– Det er selvsagt litt uvant og rart. Men det er litt som å fylle år. Man blir et år eldre, men det føles ikke som om noe er endret likevel. Den følelsen har jeg heller ikke hatt etter at jeg ble leder. Jeg er ikke så opptatt av at jeg er «lederen», og det er kanskje noe av grunnen til at jeg ble valgt. I foreningsstyret er vi alle like. Alle som sitter i styret er utrolig flinke på hver sin måte. Det handler mer om at vi har forskjellige arbeidsoppgaver enn at vi har ulike roller hvor jeg er leder. Det synes jeg reflekteres tydelig i hvordan styret fungerer sammen, sier han.

Den gode gruppedynamikken er helt avgjørende for arbeidet foreningsstyret skal gjøre, mener Behrens.

– Som et foreningsstyre er det viktig å være gode venner. Vi tilbringer mye tid sammen i løpet av et år. Det blir mye hyggeligere om man har et godt miljø.
– Et lederverv i en så stor studentforening medfører at man alltid vil få kritikk. Kritikk er kritikk, og det må man bare ta. Om man ikke hører den, er den mest sannsynlig verre i det stille. Men da er det veldig fint å ha et styre med personer som er både sterke og støttende, og som også tar ansvar selv. Det er mye å sette seg inn i som helt nye i et slikt styre. Det at alle har så klare ansvarsområder, gjør min lederrolle veldig mye enklere. Det tror jeg også synes i resten av foreningen, at de ulike vervholderne i foreningsstyret har full kontroll på det de driver med.

Ønsker inkluderende miljø
Foreningsstyret er for Juristforeningen hva regjeringen er for den norske staten, ifølge Behrens. Mellom hver generalforsamling tar foreningsstyret avgjørelser innenfor rammene satt på generalforsamlingen. Dette skjer i hovedsak i møtene som holdes annenhver uke. De resterende tretten dagene er styrets oppgaver å sørge for at den daglige driften av foreningen er så bra som mulig, forklarer foreningslederen.

Fellesskapet i foreningen er ett av hovedpunktene foreningsstyret ønsker å fokusere ekstra på i tiden fremover.

– Vårt tankesett er at foreningen skal bli enda mer inkluderende, slik at alle som vil være med, har en måte å være med på. Alle undergruppene skal skjønne at de er en del av et større fellesskap, og alle vervtakerne skal sammen jobbe mot ett felles mål om å gjøre studenttilværelsen på Dragefjellet så bra som mulig, sier Behrens.

Sammen mot et felles mål
Interessen, engasjementet og nysgjerrigheten er noe av det som gjør han egnet til rollen som foreningsleder, ifølge ham selv.

– Jeg syns rett og slett dette arbeidet er utrolig gøy. Alle undergruppene er interessante på sin måte, og det tror jeg folk merker at jeg synes. I tillegg tror jeg at jeg er passe pragmatisk. Det er viktig for meg å se løsninger i stedet for problemer, og at prosjekter ikke skal stoppe opp fordi systemet setter en sperre. Det viktigste av alt er kanskje nysgjerrigheten. Jeg er generelt interessert i mennesker. Da passer det ganske fint å være i en studentforening, sier han.

At det ligger mye arbeid bak vervet, legger ikke Behrens skjul på. Det er riktig nok langt fra negativt.

– Jeg kunne nok gjort en del ting på kortere tid. Men det er viktig for meg å gjøre en god jobb, og at folk blir fornøyde. Om noen sender meg en mail, får de svar med en gang. Om en undergruppe spør om et møte, tar vi det på dagen. Alle undergruppene har sine mål som er viktige for dem. Da tar jeg meg tid til å høre på, selv om det kan kreve ekstra tid. Den umiddelbare kontakten tror jeg undergruppene setter pris på. Jeg er veldig opptatt av at jeg som leder skal være tilgjengelig. Man skal kunne spørre om alt og få svar.

Arbeidet som legges ned leder mot det lederen selv kaller et hårete mål.

– Sammen jobber vi mot et felles mål om å gjøre foreningen så bra som mulig. Dette konkretiseres hele tiden gjennom løpende saker. For hver sak må vi vurdere: Gjør denne avgjørelsen foreningen bedre? Slik får man mange seire på veien og en følelse av at man jobber mot det store målet.

En uvurderlig venn på Dragefjellet

Sat, 28 Sep 2019 15:50:00 GMT

Tekst og foto: Annelin Sødal

Du kjenner sannsynligvis allerede til henne. Hvis ikke, går det neppe lang tid før du vet hvem medstudentene dine snakker om når de nevner navnet hennes. Joanna Kaczor er ikke bare kantinemedarbeider på Det juridiske fakultet, men hun er også Dragefjellets gledesspreder, hobbypsykolog og bonusmamma.

Veien til Dragefjellet
Joanna er 39 år, utdannet kokk og opprinnelig polsk. I 2005 flyttet hun til Norge. Søsteren hadde flyttet en stund før henne og fått seg jobb på Kronstad. Dermed falt valget fort på Bergen. Fra å ha jobbet på fabrikk i Polen begynte hun nå i Sammen (tidligere SiB), hvor hun over en periode hadde en rekke vikariat i ulike studentkantiner rundt omkring i byen. Ved en tilfeldighet havnet hun etter hvert i kantinen på Dragefjellet, hvor hun trivdes godt og fort ble værende. I januar 2020 har hun faktisk jobbet på Dragefjellet i hele 10 år! Hvorfor er hun her fortsatt? Joanna forteller at hun ikke kunne tenke seg noen annen jobb enn i kantinen på Dragefjellet. Sett bort i fra om hun ble mangemillionær. Da skulle hun ha åpnet egen kafé rett nedi gaten og den ville selvfølgelig vært Sammens største konkurrent.

Aldri et kjedelig øyeblikk
Sammen med Corali og Cmanidapa, går Joanna på jobb hver dag for å sørge for at studentene på Dragefjellet har en kantine de trives i. På spørsmål om hvordan en vanlig dag i kantinen på Dragefjellet ser ut, er svaret enkelt.

– Travelt.

I Dragefjellkantinen er ingen dag lik. Foruten de dagligdagse gjøremålene for at kantinen skal gå rundt, har gjengen alltid et nytt prosjekt gående. De har for eksempel arrangert «Eksamensgrøt», Oktoberfest-buffét, Asiatisk buffét, Halloween-buffét og julekalender, for å nevne noe. I skrivende stund foregår forberedelser til påfallende ukes temameny: «Brain & Muscle food». I forbindelse med temadager trekker Joanna gjerne på seg en parykk eller et kostyme for å sette stemningen i kantinen.

Heller bak kassen enn på kjøkkenet
For Joanna handler nemlig jobben om mer enn bare å sørge for god mat i kantinen. Selv om hun er utdannet kokk og trives med å tilberede mat til sultne studenter, står hun aller helst bak kassen når klokken slår 12 og studentene strømmer til kantinen for å rekke lunsjrushet. Når jeg spør henne hva hun verdsetter høyest ved jobben hennes tviler hun ikke et sekund.

– Å treffe dere.

Hun sikter til studentene, og forteller at vi gir henne lyst til å jobbe. Hun ønsker ikke å være en ordinær kantinemedarbeider. For Joanna er det viktig å bidra til trivsel på Dragefjellet ved å være en person som ser folk. Det gir henne energi og overskudd, og hun håper hun kan gi det samme tilbake til studentene.

Dragefjellets svar på Moder Teresa
Det er ikke tvil om at det fungerer, studentene på Dragefjellet blir fort glad i Joanna. Hun er også gjerne venn med studenter på Facebook, Instagram og Snapchat. Joanna er aktiv på sosiale medier, og understreker at det er fritt frem å sende en melding om man lurer på noe. Hun videreformidler også gjerne anonyme klager til universitetsledelsen ved behov. Til Joanna kan studentene komme både med sine gode og dårlige dager. En klem eller en skulder å gråte på, når hjemlengselen blir stor eller når det har regnet sidelengs tre uker i strekk, tilbyr hun med glede.

Hvis en spøk er et mer effektivt virkemiddel har hun minst tre på lager. Joanna er selv mor til en gutt på 5 år, og tar gjerne på seg en morsrolle på Dragefjellet.

– Når jeg snakker med vennene mine i Polen og de spør meg hvordan det går med familien, må jeg spørre hvem de mener. Jeg har kanskje én sønn selv, men jeg har tusen barn på Dragefjellet.

Fotovegg i kantinen
Dersom du stopper opp og ser deg rundt mens du står i lunsjkøen, legger du kanskje merke til bilder av nåværende og uteksaminerte studenter som pryder kantineveggen. Fototavlene fikk se dagens lys som et resultat av at en student sendte Joanna et postkort fra Alcatraz. Det gikk ikke lang tid før hun mottok flere postkort. Ballen begynte fort å rulle, og snart var tavlen spekket med bilder og postkort fra ulike deler av Norge og verden.

– Alle som ønsker kan henge opp sitt bilde på veggen. Jo flere, jo bedre, fremhever Joanna smilende.

Helst skulle hun ønske at hun kunne henge opp bilder av enhver student på Dragefjellet. Joanna ønsker ikke å differensiere. Hun har flere ganger blitt spurt om hvem av studentene som er favoritten hennes. På slike spørsmål blir hun oppgitt. En favoritt ønsker hun ikke å utpeke.

– Alle er på sin måte favoritter, fordi vi er så forskjellige, påpeker hun.

– Det må være lov å være glad i alle.

Match made in kantinen
Det ryktes at Joanna er en matchmaker. Når hun får spørsmål om dette, begynner hun å le. Det er tydelig at dette er noe hun har moret seg mye med. Matchmaking har hun vært så engasjert i at hun har laget en uoffisiell datingside på Facebook. Ideen kom fra en student og Joanna opprettet en gruppe for single jusstudenter. Gruppen heter vel og merke «Venner», men i realiteten er navnet kamuflasje for å ufarliggjøre den egentlige meningen, som er å tilrettelegge for at single jusstudenter kan finne hverandre. Til Joannas fortvilelse er det imidlertid lite aktivitet i fb-gruppen. Hun konkluderer med at jusstudentene nok er litt for sjenerte for Joannas «rett på sak»-mentalitet. Til tross for inaktiviteten har hun likevel et lysende håp om at noen bruker siden, selv om det bare er for å effektivt kartlegge hvorvidt crushet på trinnet over er på markedet. Det gjenstår imidlertid fortsatt på to-do listen til Joanna å matche et Dragefjellpar.

Psykolog uten venteliste
Avslutningsvis kommer Joanna med noen tips til nye studenter på Dragefjellet. Ikke overraskende er hun rask med å nevne maten i kantinen. En skikkelig lunsjpause er undervurdert. Hun tenker seg om, og blir mer alvorlig.

– Hvis det er noen som trenger et råd, og ikke helt vet hvem de skal gå til, vil jeg at de skal vite at de kan komme til meg.

Hvis hun ikke har svaret, henviser hun deg gjerne videre til riktig informasjonskilde. Enten det er et praktisk problem eller noe personlig, det spiller ingen rolle.

– All informasjon studentene deler med meg, blir hos meg, understreker hun.

Litt som en hobbypsykolog. Joanna ler, og ber meg fremheve at Sammen tilbyr gratis psykologtjenester. Hos Joanna er det imidlertid ingen ventetid. Selv om Joanna ikke selv var hjernen bak Sammens nye kampanje, kunne hun like gjerne vært det. For budskapet hennes er klart:

– Du er god nok. Og gi litt mer faen.

Anmeldelse: Culpa synger våren inn!

Mon, 24 Jun 2019 18:56:00 GMT

Tekst og foto: Sabina Grace Mugford

Det er ikke bare fuglene som begynner å synge på våren. Tiden er også inne for Culpa, Juristforeningens eget sangkor, sin årlige vårkonsert. Den 29. mai var Injuria selvsagt med glede til stede for å rapportere om høydepunktene fra arrangementet.

Konserten fant sted i Storelogen på Kvarteret. Sjamanisme? Nei, men det var utvilsomt en magisk aften som Culpa tryllet frem. Med klokkeklare stemmer tok Culpa publikum med på en reise fra Afrika til Nordmøre. Med høy underholdningsverdi er Culpa et kor som handler om mer enn «Berre om bass». Etter konserten var Injuria så heldig å få intervjue leder Celine Daviknes Halland, om kveldens konsert og tiden fremover for Culpa.

Hvordan synes du det gikk?

Jeg synes det gikk veldig fint, jeg er fornøyd. Alle har jobbet veldig hardt, og ting satt som de skulle.

Gratulerer med overstått konsert. Hva er deres nyeste attributter til repertoaret deres?

«Somebody to love» av Queen, arrangert av dirigenten vår Mia, begynte vi på for bare to uker siden! Africa og Solbønn har vi også lært denne våren samt nye versjoner av Love on top og Culpasangen.

Har dere møtt på noen utfordringer ved planleggingen av arrangementet?

Det er alltid noen. I år tok Kvarteret betalt for lyd- og lysteknikere, noe som kom overraskende på da de ikke har gjort det tidligere. Culpa hadde derfor ikke penger til dette i budsjettet. Heldigvis har Anders i koret jobbet med lys og lyd før, så da kunne han styre lyset også droppet vi mikrofoner.

Ellers er det jo alltid noen sanger som er vanskeligere enn andre. Spesielt «Solbønn», som vi har hatt premiere på i dag, har vært utfordrende. Dette er et atonalt stykke med fiolin i tillegg, langt utenfor Culpa sin «komfortsone».

Det må jeg si man ikke la merke til som tilskuer.

Det var kjekt å se at det gikk som bra som det gjorde.

Har dere noen planer for sommeravslutningen?

Vi har Quiz og etterfest her i kveld.

I morgen skal vi ha sommeravslutning. Så det passer veldig fint, i morgen er det jo Kristi Himmelfartsdag og fridag, så vi skal hjem til to i koret for tapas, styret har kjøpt inn bobler. Så det blir veldig stas.

Der deler vi og ut utmerkelser for årets arbeidsjern, årets nykommer, årets sangfugl, årets dansefot og årets PB-mester som har stått for øl og god stemning i portnerboligen. Så ja, jeg gleder meg veldig til å dele ut de prisene. Å få gjøre litt stas på enkelte medlemmer som har utmerket seg. Ellers blir det jo masse sang, god stemning, god mat og fine folk.

Hva er dine forventninger som leder med nytt semester og nytt styre?

Det blir veldig spennende. Vi har blant annet fått inn en veldig flink markedsfører i Henning. Vi har funnet en veldig god gjeng som har god kjemi. I tillegg har vi ansatt en dirigent som tidligere har vært medlem av mannskoret Arme Riddere. Han studerer musikkterapi, så det blir veldig spennende.

Da kan det kanskje hende at det blir litt reform i Culpa.

Det kan hende, det får vi se.

Det har vært litt storm rundt oss på jodel. Noen har ytret at vi er eksklusive og ekskluderende. De siste årene har vi hatt en liten opptakssamtale for nye medlemmer som i hovedsak har vært for kunne plassere folk i de ulike stemmegruppene, alt, sopran også videre. Men vi vurderer nå å droppe den samtalen og å ha flere åpne øvelser for å få med de sangglade studentene på dragefjellet. Vi har mange ledige plasser fra høsten av. Vi trenger både nye gutter og jenter og vil gjerne vise at Culpa er den flotteste gjengen som har det kjekt sammen både mens vi synger og utenom øvelser.

Dere er ikke den eksklusive sangeliten?

Nei, vi er ikke den eksklusive sangeliten som noen kanskje tror. Vi drikker øl etter hver øvelse. Vi har fyllatur til Krakow, dagsfylla, kveldsfylla og nach. Vors kl. 08 om morgenen, shottseeminar kl. 10. Vi er ikke det vanlige kirkekoret folk har hørt om hjemme.

Culpa er med andre ord en veldig sosial og hyggelig gjeng som også liker å synge. Gratulerer så mye til Culpa med enda en konsert gjennomført med stor suksess! Vi i Injuria gleder oss til å se mer av hva det fantastiske koret på Dragefjellet har å by på igjen til høsten.

Ferskinger hos skumle forretningsadvokater

Mon, 17 Jun 2019 20:35:00 GMT

Tekst: Wikborg Rein. Foto: Siri Mitchell

Fra nyutdannet student til fersk i jobb – Celine Krogh Fornes og Kristine Hirsti deler sine erfaringer om veien inn i, og de aller første månedene som advokatfullmektiger hos Wikborg Rein, og avliver noen myter om forretningsadvokatfirmaer underveis.

VEIVALG
Celine og Kristine er fra henholdsvis Oslo og Bodø, men ønsket å oppleve en ny by i studieårene. Valget falt på Bergen.

- Jeg ville flytte lenger sør og bli kjent med nye folk. Bergen virket passe stort, sier Kristine.

At de valgte å både søke jobb i samme forretningsadvokatfirma og å bli i Bergen handlet om både magefølelse og følelser for andre.

- Vi ble kjent med hverandre med én gang vi startet på jussen og har vært gode venninner hele studietiden. Da var det selvfølgelig ekstra hyggelig at vi begge fikk jobb her, påpeker Kristine og ser på venninnen som gir henne et smil tilbake.

- Valget var enkelt da jeg først bestemte meg for å bli i Bergen – og i Bergen ble jeg i hovedsak på grunn av en bergenser. Jeg var til intervju mange steder og hadde kontakt med flere firmaer. Det var magefølelsen som ble avgjørende til slutt, utdyper Celine.

- Jeg fikk et godt inntrykk av firmaet, at man ble godt ivaretatt som ansatt, og at det var en lav terskel for å spørre om hjelp. Fokuset på utvikling av sine ansatte var det som skilte seg ut. I tillegg fikk jeg også en god magefølelse på intervjuet, sier Kristine.

De har begge hatt traineeopphold i andre firmaer og byer. Celine i Oslo og Kristine i Bodø, men ikke hos Wikborg Rein. Likevel fikk de jobb hos sistnevnte.

Hvordan gikk det til?

- Det var ekstra skummelt å søke her og takke ja uten traineeopphold. Men vi ble tilbudt å kunne ta kontakt med flere i firmaet, inkludert den som skulle bli teamlederen vår, slik at vi fikk en mulighet til å bli bedre kjent før beslutningen skulle tas.

FAGOMRÅDET
I skrivende stund har Celine og Kristine vært ansatt i knappe fire måneder i teamene de fikk tilbud om å arbeide i, i henholdsvis M&A-teamet og næringseiendomsteamet, og har nå begynt å få innsikt i forretningsadvokatbransjen.

- Som en del av næringseiendomsteamet jobber jeg i hovedsak med næringseiendomstransaksjoner, hvilket byr på mange varierte problemstillinger innen både eiendomsrett, kontraktsrett og selskapsrett. Det er kult å få være med på spennende utviklingsprosjekter og få muligheten til å jobbe med og lære av noen av de beste i bransjen, sier Kristine.

- Det var litt skummelt å bli plassert i M&A teamet, fordi jeg visste veldig lite om det fra før. Jeg ble nok plassert der fordi jeg har vært interessert i blant annet kontraktsrett, pengekrav og allmenn formuerett. Det er et internasjonalt fagområde, og læringskurven har vært bratt, særlig på engelsk-juridiske termer. Jeg har ikke hatt selskapsrett eller aksjeselskapsrett, men det går fint likevel. Det er ikke et krav å ha selskapsrett på universitetet for å kunne arbeide med det i praksis. Det er ingen som forventer at jeg skal være ekspert ennå, påpeker Celine.

FORVENTNINGER OG FORDOMMER
Hvilke forventninger hadde dere før dere søkte og før dere startet?
- Jeg så for meg en bratt læringskurve, og det har det vært. Man lærer noe hver dag og får stadig mer ansvar. Vi har blant annet begge fått vår første rettsak som vi skal prosedere på egenhånd. Mange tror det tar så lang tid å få advokatbevilling i forretningsadvokatfirmaer siden mye løses gjennom forhandlinger. Derfor er det fint at man hos oss også får saker fra andre områder enn det man egentlig jobber med, sier Kristine.

- I studietiden hører man rykter om at advokatfirmaene er veldig stive og formelle, nesten skumle, og at de driver rovdrift på fullmektiger med tolvtimersdager og helgejobbing. Sånn er det ikke. Det er litt hektisk noen ganger, men stor sett har jeg vanlig arbeidstid, og kan ta fri i helgene, konkluderer Celine.

Tiden går så mye fortere enn på studiet, ifølge de to ferske advokatfullmektigene.
– Selv om vi planlegger dagen, ender vi ofte med å skyve på det vi hadde tenkt å gjøre. Å måtte stille på jobb fra mandag til fredag, og arbeide jevnt hele uken, er en av de største forskjellene fra studiet. Det er deilig å ha helgene fri, mener Kristine.

- Så føler man jo litt på prestasjonspresset nå som man har ekte klienter. Noen betaler jo for våre tjenester og har forventninger til oss, supplerer hun.

SPENNENDE HVERDAG
Er oppgavene varierte og spennende nok?

- Veldig. Jeg har jobbet med alt fra kontraktsinngåelser til strafferett, utbryter Celine.

Er det vanskelig?
- Ja, det er vanskelig, men det er lov å uttrykke det og be om hjelp. Dessuten er jo det en av grunnene til at det er gøy også!

Hva har vært det mest spennende så langt?
- Å få ansvar for sin første rettssak og egne klienter var veldig spennende. Det har også vært veldig spennende å få delta på store prosjekter, få være med i forhandlingsmøter og få stadig større innblikk i bransjen, mener Kristine.

- Det mest spennende hittil har vært å få gjennomføre sin første rettssak alene. I begynnelsen av april fikk jeg reise alene til tingretten i Fredrikstad, og gjennomføre en hovedforhandling i en veldig spennende sak. Det synes jeg var kjempegøy, sier Celine.

- Det er også spennende med det høye tempoet i forbindelse med store kontraktsinngåelser, det å få til kompliserte og omfattende avtaler på kryss av landegrenser, supplerer hun.

MOTIVASJON
Hva motiveres dere av i arbeidshverdagen?

- Det er store muligheter i et forretningsadvokatfirma som Wikborg Rein til å bli best på sitt fagfelt, og det er også veldig motiverende å arbeide med noen av de flinkeste advokatene i landet, mener Celine. Det er også motiverende å være kvinne i en forretningsadvokatstilling!

Kristine nikker seg enig og supplerer:
- Det er motiverende å merke at man hele tiden lærer og utvikler seg. Også det å komme på jobb og møte kollegaer som man trives med, er en viktig motivasjon for meg.

DET SOSIALE
- Det sosiale er bra. Det er en veldig hyggelig gjeng vi arbeider med. Vi finner på ting utenfor jobb også. Vi har for eksempel vært på tur til Alpene, som var veldig gøy, utbryter Celine, og får støtte fra Kristine:

- Studietiden er jo en veldig sosial og morsom tid, men overgangen med å begynne i jobb var ikke så stor som jeg trodde eller fryktet at den kom til å bli. Vi har det veldig gøy på jobb og det arrangeres morsomme små og store arrangementer internt.

FREMTIDEN
Hva ser dere frem til nå som dere nettopp har startet, og har dere noen tre-årsplaner?

- Å få bevilling så snart som mulig og å prøve å lære mest mulig. Jeg håper jeg føler meg trygg i rollen som advokat om en tre års tid, kommer det raskt fra Celine.

Kristine nikker seg enig.

GODE RÅD TIL ANDRE
Har dere noen gode råd til studenter som skal ut i jobbmarkedet?

- Prøv et traineeopphold i et forretningsadvokatfirma hvis det er noe du vil gjøre eller bare er nysgjerrig på. Det kan være vanskelig å vite hva man egentlig vil jobbe med etter å kun ha jobbet med noe på studiet, og sånn sett er jo traineeopphold en unik mulighet til å få prøvd seg på ulike fagområder i praksis og finne ut hva man egentlig vil, sier Kristine. Celine er enig og tilføyer:

- Vær nysgjerrig og still de spørsmålene du egentlig lurer på. Selv sendte jeg en melding til en bekjent i firmaet og spurte hvordan han hadde det, og fikk et ærlig svar. Så må man prøve litt forskjellige fagområder. Jeg lærte mye av å være frivillig saksbehandler i Gatejuristen, avslutter hun, og ser på venninnen Kristine.

De to fullmektigene ser på klokken og på hverandre, og intervjuet er over. De er allerede inne i sin egen rytme.

- Vi må vel ha oss litt lunsj nå?

Moot-Court hos selveste ICC

Fri, 07 Jun 2019 19:58:00 GMT

Skrevet av Jonas Nielsen
Foto: Privat

Å studere jus er så mye mer enn bare lesesalen, pensumbøker og lange forelesninger. Når mange tenker «jusstudiet» er det veldig fort å se for seg dramatiske rettssaker, mye praktisk øving og opphetede diskusjoner. Flere organisasjoner her på jussen har bitt seg merke i denne interessen og arrangerer såkalte moot-courts og mock trials, rettssaker med fiktivt faktum for studenter å øve seg på. På jussen er det spesielt ELSA sin årlige konkurranse som har fått mest oppmerksomhet, hvor auditorium 1 fylles hvert år med spente tilskuere og håpefulle prosederende studenter.

ELSA er riktignok ikke den eneste som arrangerer slike prosedyrekonkurranser. For første gang i historien skal nemlig UiB sende et lag til den prestisjetunge «International Criminal Court Moot Court Competition», en moot court satt i selveste Haag, Nederland. Her møtes lag fra hele verden til en konkurranse i internasjonal strafferett, med mulighet til å oppleve hvordan det er å prosedere ovenfor selveste ICC.

Bergens historiske første lag består av Ben Sadeh (femte år), Ida Vegler (femte år), Kjersti Brevik Møller (fjerde år), Oda Karoline Ringstad (femte år) og Bano Abdulrahman (femte året). Med seg på laget har de også Terje Einarsen, professor i folkerett og lagets egne mentor, og PhD stipendiat Espen Verling.

Moot i selveste ICC, hva er det for noe?

- Kan dere fortelle litt om hva ICCs Moot Court handler om.

- Selve konkurransen går ut på å prosedere mot universiteter fra hele verden. Tematikken har et spesielt fokus på internasjonal strafferett, sier Kjersti. Vi blir gitt en oppgave hvor vi skal ta stilling til tre forskjellige problemstillinger fra samme faktum, tre problemstillinger med litt ulike temaer. Denne gangen er det blant annet om adgang til å føre ulovlig innhentede bevis for retten, «crimes of aggression» og «aiding and abetting to crime of aggression». Dette har aldri vært prøvd for en internasjonal domstol før så da må man synse seg litt frem. Crimes of aggression er også en relativt ny regel (2010). Litt nytt og litt gammelt, noe som byr på en utfordring.

- Det er både en utfordring og noe jeg virkelig ser frem til da min oppgave blir å prosedere for retten på vegne av forsvarer. Og da skal ikke bare språket og innholdet på selvstendig basis være på plass, men også holdningen og evnen til å overbevise retten. Derfor har det vært veldig nyttig i utforming av prosesskrivene å måtte finne juss og argumenter til begge sider, noe vi alle i gruppen har bidratt med, legger Bano til.

Terje Einarsen er professoren som har klart å realisere for UiBs deltakelse ved ICCs Moot-Court. Han har lang fartstid innen folkeretten her på Dragefjellet og underviser blant annet i «international criminal law», det mest sentrale faget for denne konkurransen.

- Hva var motivasjonen for at du startet engasjementet som fikk UiB til å stille med et lag?

- Jeg har visst om ICC Moot Court Competition i flere år, men det var først i fjor at vi fikk på plass en viss infrastruktur som gjorde det mulig. Hvert år deltar det ca. 80 lag fra 55 forskjellige land. Et land kan maksimalt delta med fire lag i den internasjonale konkurransen. [1] Motivasjonen har vært at jeg synes Det juridiske fakultet i Bergen burde være representert i en så stor og prestisjefylt prosedyrekonkurranse for juss-studenter fra hele verden, at studenter kan lære mye av deltakelse i prosedyrekonkurranser som de ellers ikke lærer på studiet, og at det er kjekt å vise at den folkerettslige strafferetten er et veldig spennende og viktig rettsområde.

Veien frem mot ICC

- Hva gjorde at dere valgte å stille som lag i ICCs Moot Court?

- Årsaken til at jeg ønsket å delta på ICCs konkurranse var at jeg ville ha et annerledes valgfag, svarer Ida. Jeg ville ha et valgfag med et annet oppsett enn bare forelesninger og pensumlesing.

- Jeg må si meg enig med Ida. Det er generelt veldig lite praksis i studiet og jeg ville ha mer prosedyrepraksis og en mer praktisk tilnærming til jussen, legger Kjersti til.

- Noe mange er nysgjerrige på er nok hvordan dere gikk frem for å representere UiB. Hva har dere måtte gjøre og hvordan har veien hit vært?

- I utgangspunktet funker det likt som ELSA, påpeker Ben. Enkelte land kan ha flere deltakende lag, men i Norge er det bare et lag, altså oss. Vi går med rett til innledende muntlige runder, med andre ord, direkte til Haag. Sånn er det for eksempel ikke i USA, hvor de har såkalte Regionals og Nationals hvor håpefulle lag konkurrerer seg imellom om en plass i de innledende muntlige rundene. Antall lag kommer rett og slett ann på antall fakulteter i landet.

- En av de store pådriverne for at UiB skal kunne få deltatt er professor Terje Einarsen. Vår deltakelse er den første, både for UiB og for Terje. Det er vel også første gang for Norge også, legger Ben smilende til.

- Har dere hatt noen forberedende oppgaver eller tekster som dere skal ha levert inn?

- Kravet er tre prossesskriv på 10.000 ord hver for å kunne delta på innledende runder. Disse presseskrivene teller også 50% av vurderingen for å gå videre fra de innledende rundene. Innholdet i disse prossesskrivene omhandler selve saken så man får tatt for seg alle sidene av faktum, både forsvarersiden og aktoratsiden. I tillegg skriver vi en “amicus curiae”, en mening om sakens legalitet sett fra en tredjepart, sier Kjersti.

- Vi har løpende øving i å se på saken fra aktor og forsvarer siden, blant annet med trening av replikk og duplikk omgangen, legger Bano til.

- Hvor mye arbeid har du selv (Terje Einarsen) lagt ned i arbeidet med Moot-Court forberedelsene? Gruppa nevnte at du funker som en coach, hva vil dette innebære?

- Vel, jeg er fagansvarlig sammen Christian Franklin for valgemnet som åpner for studiepoeng for deltakelse i prosedyrekonkurranser, sier Terje. I tillegg er jeg «Coach» for laget, det vil si ansvarlig lærer ved fakultetet og den som da også har ansvaret for at det omfattende regelverket for prosedyrekonkurransen følges til punkt og prikke, at tre omfattende prosesskriv (nesten tilsvarende tre masteroppgaver) blir i akseptabel stand, og at det blir øvet på en hensiktsmessig måte på de muntlige fremføringene i Haag nå i juni. Særlig arbeidet med prosesskrivene var omfattende, men vi har også hatt en god del møter underveis. Til å hjelpe meg har jeg heldigvis hatt stipendiat i internasjonal strafferett, Espen Verling.

Hvordan gå frem som Norges første lag

- Hvordan går dere frem for å trene til en slik rettssak? Hva er deres råd til de som vurderer å delta på noe lignende i fremtiden?

- Vi startet med prosesskrivene rett etter jul og vi kom fort i gang med forberedelsene. Akkurat nå har vi har mange møter der vi øver på muntlig prosedyre og replikk og duplikk. I selve konkurransen er det veldig strenge regler når det kommer til bruk av notater, så vi får egentlig kun lov til å holde vår 20 minutter prosedyre basert på stikkord. Da er det viktig å få en teknikk for å huske stoffet og lære seg det utenat, sier Kjersti.

- Det første rådet jeg vil gi er å gå for det, melde deg på, legger Kjersti til.

Start forberedelsene tidlig, da mange av disse prosesskrivene kunne utgjort en hel master alene. Ikke bli redd for at det virker mye, det er fullt overkommelig om man jobber effektivt.

- Jeg vil oppfordre alle som vurderer å melde seg på til å faktisk gjøre det, legger Ida avsluttende til.

Terje Einarsen er enig i oppfordringene fra laget og legger selv til;

- Det jeg kan si er at deltakelse gir 15 studiepoeng, som tilsvarer et halvt semesters arbeid, og at de som melder seg ikke må være arbeidssky, ikke tro at dette er lettvinte studiepoeng og helst være klar for noen utfordringer! Da kan dette være et veldig bra tilbud, etter min mening.

- Hvilke forventninger har dere til selve opplevelsen? Hva tror dere at dere kommer til å sitte igjen med i etterkant?

- Man blir veldig godt kjent med regelverket i ICC, den internasjonale strafferetten og det praktiske rundt prosedyren. Det vil også bli verdifullt å se hvordan andre land prosederer, noe man kan ta lærdom av, sier Ben. Det er kjempefint at fakultetet har denne muligheten. Da blir det mer praksis inn i faget, legger han til.

- I tillegg får man virkelig øvd seg på argumentasjonsteknikk, hvor skoen trykker, hvilke argumenter som kan få større plass og hvilke argumenter man kan forvente blir angrepet, tilføyer Bano.

- Man får muligheten til å jobbe med et faktum på langt større omfang enn hva som er vanlig her på jussen, noe som er veldig positivt da det er dette man møter på i arbeidslivet, legger Kjersti til.

- Hva tenker du (Terje Einarsen, red.anm.) et slikt opplegg vil gi til studentene? Er ønsket om at UiB skal delta her et tegn på at fakultetet burde satse mer på praksis i studiehverdagen?

- Som nevnt vil studentene lære ting som kan være nyttig for senere virksomhet, som det å skrive prosesskriv og fremføre muntlige prosedyrer i en ganske realistisk setting, selv om fagområdet naturligvis er noe spesielt, sier Terje. At alt skjer på engelsk vil jo også bidra til å øke kompetansen på å bruke engelsk rettslig terminologi og språk. Det er vanskelig å si hva vår deltakelse i år er et tegn på. Denne konkurransen i Haag er jo mitt initiativ, som fakultetet har akseptert, men det gjenstår å se om fakultetet og UiB er villig til å satse ressurser på det fremover.

- Det jeg også håper er at studentene får en positiv opplevelse under de muntlige prosedyrene, og kan høste fruktene av arbeidet de har nedlagt i forkant, legger Terje til. Vi skal delta i seks forskjellige innledende prosedyrer de tre første dagene. Deretter kommer det an på om vi går til kvartfinalen og eventuelt enda videre. Men siden det er første gang et lag fra UiB deltar, har vi nok alle en del å lære som vi eventuelt kan ta med oss videre til senere år.

Årets fiktive faktum

Staten Astipur, Republikken Bravos og Samveldet Cilanta har alle ratifisert «The Kampala Aggression Amendment», et tillegg til Roma traktaten som ulovliggjør «crimes of aggression”, en bestemmelse som riktignok Cilanta ikke enda har fått implementert

Astipur er den ledende eksportøren av kobolt, et marked med stor etterspørsel grunnet ekspansjonen i det elektriske bilmarkedet. Det har senere blitt oppdaget store kobolt ressurser i Bravos. Myndighetene i Bravos, som også eier kobolt-gruven, bygde raskt opp infrastrukturen for gruvedrift og satset på å selge kobolten til verdensmarkedet til halv pris av hva Astipur tok, noe som fikk store konsekvenser for Astipurs skatte- og arbeidsmarked.

Ettersom målet var å selge kobolt rimelig så valgte myndighetene i Bravos å kutte ned på arbeidsvilkår og lønn for gruvearbeiderne. Dette førte til en voldelig demonstrasjon i den største gruven (Dragon Mine) i Juli 2018, hvor myndighetene i Bravos svarte med rundt et dusin Chlorine Areal Bombs. Rundt 800 arbeidere ble drept.

Klorinbombene ble kjøpt av et lisensiert Astipur-basert selskap kalt Pentaas Chemicals. Videre ble Sikkerhetsrådet i FN handlingslammet da et av de permanente medlemslandene ikke ønsket sanksjoner mot Bravos.

Presidenten av Astipur, James Bannister, spurte den 23. Juli om en rapport angående legaliteten for å bruke væpnet makt mot våpenproduksjonsanleggene i Bravos. Denne rapporten ble ført i pennen av Dr. Dani Targarian, ekspert på folkerett, fra Queens Landing University i Cilanta.

Den 24 Juli 2018 oppstå enda en demonstrasjon mot myndighetene i Bravos. Denne demonstrasjonen skjedde i byen Winterfall, en nærliggende by for gruven hvor mange av de avdødes familier holdt til. Denne demonstrasjonen utviklet seg til å bli voldelig, hvorav myndighetene i Bravos igjen svarte med klorinbomber. Antall døde denne gangen var på hele 1400, inkludert kvinner og barn av de avdøde gruvearbeiderne. Et nytt forsøk i Sikkerhetsrådet endte med veto denne gangen også.

Demonstrasjoner begynte nå å spre seg i flere byer i Bravos, deriblant Gulftown, Newtown, and Hightown. I frykt av at Bravos skulle gjenta angrepene mot sin sivilbefolkning valgte Astipur og sende luftangrep mot tre mål i Bravos, alle relatert til våpenproduksjonen av klorinbombene.

Samveldet Cilanta var blant de få landene som var kritiske til Astipur sine handlinger og valgte å fordømme disse. Når kommunikasjonen mellom Targarian og Bannister så ble kjent valgte Cilantiske myndigheter, uten ransakelsesordre, å raide Dani sitt hjem og ta betydelig mengder med bevis. De Cilantiske myndighetene utførte dette uten en ransakelsesordre, da grunnet at de ikke hadde innført Kampala tillegget i sin nasjonale lovgivning og hadde dermed ikke noe grunnlag for å utstede en slik ordre.

Videre skal det også ha kommet frem at Bannister ønsket å få et memorandum fra Dani om lovligheten bak et eventuelt angrep mot Bravos, noe hun fikk $10.000 i kompensasjon for. Han fikk først et førsteutkast hvor Dani var noe vag i sine uttalelser. Dette var ikke Bannister fornøyd med og spurte så om et revidert utkast (mot $5000 ekstra) som slo det klart fast at handlingene var innenfor internasjonal folkerettens rammer.

Dani Targarian ble arrestert den 30. Juli 2018.

Spørsmålene som prosedyren vil ta for seg er i all hovedsak:

1. Hvorvidt bevisene tatt fra Dani Targarians hjem må bli ekskludert fra prosedyren jf. art. 69(7) Roma Statute.

2. Hvorvidt faktum er av “character, gravity and scale” to “constitute a “manifest violation” of the Charter of the United Nations” slik at man kan føre sak på bakgrunn av «crimes of aggression» jf. Art. 8bis of Roma Statute.

3. Hvorvidt en juridisk rådgiver som gir myndighetene et ensidig memorandum på kommisjon som igjen er grunnlaget for å lovliggjøre et angrep på en annen stat kan tiltales for «aiding and abetting the Crime of Aggression» jf. art. 25(3)(c) Roma Statute.

Faktum er oversatt fra engelsk.

Intervju med Juristforeningens lederkandidater

Tue, 21 May 2019 16:29:00 GMT

Skrevet av Jonas Nielsen og kandidatene
Foto: Malin Askevold Helle

Den 23. mai står Juristforeningen overfor et veivalg. Da er det nemlig tid for foreningens generalforsamling. Her skal hardtarbeidende jusstudenter ta valget om hvordan Juristforeningen kommer til å se ut for det førstkommende semesteret. Budsjetter skal vedtas, undergrupper stemmes over og verv fylles.

Det store spørsmålet som står ubesvart er, hvem skal fylle Juristforeningens eminente ledertrone når Nikolai Bjerke trer av?

For å kunne gi Dragefjellets mange studenter et svar på dette har Injuria vært i kontakt med de som ønsker å fylle disse skoene. Dette er tre som alle har som mål å pushe Juristforeningen i den retningen de mener er best, både for foreningen og for dens medlemmer.

Måtte den beste kandidaten vinne. Godt valg.

Mitt navn er Synne Riise Halvorsen, er 23 år og kommer fra Oppdal. Jeg er nå i ferd med å avslutte andre avdeling, og stiller til leder av juristforeningen for høsten 2019.

Jeg ble tidlig glad i studentmiljøet her i Bergen. Det var lett å bli med på aktiviteter, både faglige og sosiale. Miljøet er inkluderende og tilbudet er mangfoldig. En av de undergruppene jeg fort fattet interesse for, var ALD. Bindeleddet mellom studentene og arbeidslivet så jeg på som lærerikt, nyttig og engasjerende. Vinteren 2018 ble jeg med som vert under arbeidslivsdagene, og jeg ble senere valgt som leder av ALD for skoleåret 2018/2019.

Å gjennomføre et så stort arrangement som ALD er en krevende jobb, som man lærer utrolig mye av. Jeg skjønte raskt at evnen til samarbeid var nøkkelen for å lykkes. Mange timer med resten av styret ble lagt ned for å få til et vellykket arrangement. I en slik prosess er det viktig å være imøtekommende og å respektere alle meninger. Samtidig er det viktig å være tydelig og klar. Målet vårt om å oppnå et vellykket arrangement ble realisert, ALD 2019 hadde rekordmange aktører på stand, og mange fornøyde studenter. Erfaringene fra dette vervet tar jeg med meg inn som en viktig faktor når jeg stiller som kandidat til ledervervet i juristforeningen.

Utover mitt engasjement i ALD sitter jeg sammen med tre medstudenter i sponsorutvalget, der vi jobber med utredning av fremtidig sponsorarbeid for foreningsstyret. Å være med i utvalget har lært meg å kjenne undergruppenes ønsker og mål. Denne kunnskapen er noe jeg vil ta med meg dersom jeg blir valgt til leder av juristforeningen.

Jeg har lyst til å være med på å drive juristforeningen videre for å kunne gjøre livene våre her på Dragefjellet enda bedre. Foreningen er utrolig viktig for studiehverdagen. Avbrekket fra lange lesesaldager, som undergruppene representerer, skal ikke undervurderes.

Min visjon for juristforeningen er at det skal være en studentforening der alle studenter kan delta på aktiviteter som er givende, både faglig og sosialt. Det skal være en forening der alle føler seg inkludert – alle skal med!

JF skal være en åpen og sosial organisasjon. Det skal være lav terskel for å henvende seg og komme med innspill til oss. JF-kontoret bør fortsette utviklingen sin mot å bli et sosialt samlingssted hvor det er trivelig å møtes og hvor det er åpent for diskusjoner. Alle skal være velkommen til å ta turen innom kontoret. I tillegg er det viktig at vi får ulike jusstudenter med forskjellige verdier inn i styret, slik at juristforeningsstyret representerer mangfoldet på jussen. Dette vil medføre gode diskusjoner rundt problemstillinger som tas opp, og vil føre til at vi får frem flere sider av saken før avgjørelser fattes.

Idretts-, fag- og kulturundergruppene er svært viktige; det er de som utgjør juristforeningen. Noen grupper er veletablerte, mens andre er nye og under utvikling. Det viktig å jobbe med å opprettholde de, og samtidig oppmuntre til forbedring og videreutvikling. Engasjement blant studentene er helt avgjørende for slik utvikling, og godt engasjement burde belønnes.

Som nevnt tidligere brenner jeg for at alle studentene skal inkluderes, ikke bare de med verv. I den sammenheng er det hensiktsmessig med flere uformelle arrangement, der alle er velkomne. Pils & prat som årets styre har satt i gang, er noe jeg mener vi skal fortsette med og gjøre enda bedre fremover. Vi trenger flere arenaer der alle skal kunne komme med innspill. Et annet eksempel er den gode starten med eksamensvors som INNORETT arrangerte i vår.

Jeg ønsker å sette fokus på det sosiale miljøet og ensomhet på jussen. For å få bukt med dette kjente problemet, må vi jobbe kontinuerlig. Blant annet synes jeg #inviterenekstra er et initiativ som bør videreføres og utvikles. Jeg kommer til å jobbe for et mer inkluderende og åpent miljø, der alle skal føle seg velkommen og verdsatt.

Utover dette, kommer jeg til å fokusere på forsvarlig forvaltning av juristforeningens midler. Det er en studentforening der det skal være rom for gøy og moro, men det er også viktig å tenke langsiktig og bærekraftig.

Til slutt kan jeg nevne at jeg kommer til å fokusere på samarbeidet mellom ELSA, JSU og JF. Det er allerede et godt samarbeid, men det har forbedringspotensialer. Det er så mange gode tilbud til alle studentene her på fakultetet, som må synliggjøres enda mer.

Dersom du ønsker en inkluderende leder, som er lyttende og tydelig, sosial, og villig til å gi alt for foreningen, kom gjerne på generalforsamlingen torsdag 23. mai og stem på meg!

Henrik Behrens

Hei!

Jeg er Henrik Behrens, en engasjert student og livsnyter! Jeg er 22 år gammel, samboer, andrekullist, og kommer fra Oslo. Ved siden av studiene har jeg verv i forskjellige undergrupper, jobber som støttekontakt, og er (litt i overkant) sosial. Angående spørsmålet om hvor jeg er i livet i dag vil jeg si at tilværelsen er strålende, og nå jobber jeg med å bli valgt som Juristforeningsleder!

Jeg er nå på mitt andre år i vervet som teknisk ansvarlig i Club Jur, samtidig som jeg har vært nestleder i De juridiske vinterleker. Ved siden av dette har jeg tidligere engasjert meg i Straffbarutvalget og trives med en hektisk hverdag.

Som teknisk ansvarlig i Club Jur har jeg brukt mye tid på å tilrettelegge for at forskjellige arrangementer blir så bra som overhodet mulig. Allerede på mitt første halvår som teknisk ansvarlig sørget jeg for et helt nytt musikkanlegg på Straffbar. Det var to tanker bak denne oppgraderingen; at Straffbar skulle få bedre lyd og at undergruppene skulle få benytte seg av det gamle anlegget utenfor Straffbar. Veldig mange undergrupper har benyttet seg av muligheten til å låne anlegg og det gleder meg å se at prosjektet kom så mange medstudenter til gode.

Som nestleder i JVL har jeg sammen med resten av styret hatt ansvar for et av Juristforeningens største årlige arrangementer. Dette var et verv som tok mye tid, men som også ga veldig mye tilbake. Gleden etter tre vel gjennomførte dager var stor, og motiverer meg til å kunne bidra enda mer til Juristforeningen i årene som kommer.

Gjennom engasjementet i Club Jur har jeg samarbeidet med flere av Juristforeningens undergrupper. Alt fra #inviterenekstra-vors med Innorett, til Skal vi Jussdanse og revyoppsetting på Straffbar. Samarbeidet med alle disse undergruppene har lært meg at selv om vi alle er under samme paraply, er jussen (heldigvis) ikke like homogen som tidligere.

Som leder av foreningen er en av de viktigste oppgavene, sammen med økonomiansvarlig og undergruppene, å forvalte de midlene foreningen har på en slik måte at alle medlemmer får så bra utbytte som mulig. Jeg tror at jeg som leder hadde vært flink til å se både de større og mindre behovene, og på den måten bidratt til å realisere det potensialet som finnes i foreningen.

Det er viktig å ha det gøy, men også at foreningens økonomi er bærekraftig. Slik situasjonen er i dag står Juristforeningen i en god økonomisk situasjon med mye penger på bok. Jeg mener at det er viktig at vi sørger for å sitte med en god buffer, men mye av pengene som i dag står stille gir ingen ting tilbake til studentene. Jeg ønsker derfor å bruke mer penger på tiltak som samler foreningens medlemmer. Innorett sitt #inviterenekstra-vors er et godt eksempel på et slikt tiltak. For meg er det også aktuelt å jobbe videre med å utrede hyttemulighetene, uten at et kjøp på noen måte skal forhastes.

Dersom jeg får tilliten av Generalforsamlingen til å lede Juristforeningen, vil det være viktig for meg at undergruppene selv vet best hvordan de driftes. Alt arbeidet Juristforeningen gjør er basert på frivillighet, og da er det viktig å gi undergruppene det nødvendige handlingsrommet og ressursene de trenger slik at de selv kan utføre sitt verv på sin måte.

Så til slutt, hvorfor skal du stemme på meg? Du skal stemme på meg som Juristforeningsleder fordi jeg ønsker å gjøre Juristforeningen bedre enn noensinne. Dette skal jeg gjøre ved å dyrke engasjementet vi finner i undergruppene ved å gi vervholderne den friheten og de ressursene de trenger, være en tilstedeværende leder slik at jeg blir en leder de kan stole på, og investere i prosjekter som fremmer samhold og tilhørighet. Gjennom dette vil jeg legge til rette for at alle medlemmer får de beste årene av sitt liv her på Dragefjellet.

Marcus Ullebø

Hei!

Jeg heter Marcus Ullebø og skal starte i 3. avdeling her på Det juridiske fakultet høsten 2019. Ved siden av studiet jobber jeg i en brilleforretning på Kløverhuset og utfolder meg sosialt igjennom vervene mine i Juristforeningen. Jeg trives veldig godt på skolen, men må si at Nygårdparken ofte frister mer, spesielt nå i Mai!

Jeg startet min ”Juristforenings-karriere” høsten 2017 da jeg som 1. Klassing ble valgt inn i Fadderkomiteen som økonomiansvarlig. Jeg hadde tidligere erfaring innenfor økonomi og administrasjon, men fant fort ut at økonomiansvarlig i en undergruppe var noe helt annet. Vervet som økonomiansvarlig bød på mange nye utfordringer, men takket være den gode gjengen styret 2017/2018 ble, koste vi oss alle sammen igjennom det hektiske året. Vi jobbet sammen syv stykker mot ett felles mål: Den beste fadderuken noensinne!

Samtidig var jeg dette semesteret også så heldig å få bli med på Jusrevyen 2018 som en av seks skuespillere. Dette var en fantastisk opplevelse hvor jeg ble kjent med noen av jussens beste personligheter, samtidig som jeg fikk testet meg selv på en ny måte. Jeg har mange av mine beste venner fra tiden min i revyen og jeg anbefaler alle å se litt på hva de gjør – Kanskje er du den nye skuespilleren i 2020?

Jeg var også et aktivt medlem av Jussdans som første mannlige medlem noensinne. Dette var en svært artig aktivitet som jeg ikke hadde noe erfaring med fra før. Jeg har deltatt på samtlige forestillinger med Jussdans etter jeg ble medlem – til tross for noe halvveis danseferdigheter. På slutten av året ble kompisen min Henrik Sjåmo med på trening og vi gikk inn i Jussdansstyret sammen, der jeg ble leder og Henrik nestleder.

Arbeidet med Jussdans har desidert vært mest tidkrevende, da jeg temmelig fort fikk eierskap til undergruppen. Vi arrangerte for første gang ”Skal vi Jussdanse” og igjennom dette og andre arrangementer og påfunn ble undergruppen mye mer synlig på skolen. Det nye styret turte å tenke nytt, og å samarbeide på en helt annen måte enn det noen av oss hadde gjort før. Vi snudde røde tall om til grønne, og fire-doblet medlemsmassen på et halvt år. Jeg gir virkelig all honnør til et samlet Jussdans-styre for den utrolige veksten og opplevelsen vi alle har hatt dette året!

I tillegg til disse vervene følte jeg på høstens generalforsamling i 2018 at jeg ville lære og forstå mer av Juristforeningen. Jeg så at det stod et tomt verv i Kontrollutvalget og ønsket derfor å stille som ett av seks styremedlemmer. Etter votering på generalforsmaling ble jeg heldigvis innvalgt i Kontrollutvalget, noe jeg ble veldig glad for. Kontrollutvalget jobber daglig med å kontrollere at rettighetene til undergruppene og enkeltmedlemmer blir ivaretatt, herunder f.eks saker om seksuell trakassering, bistå foreningsstyret og melde fra til generalforsamling ved eventuelle brudd på regelverket. Det å ha sittet i kontrollutvalget har gitt en stor organisasjonsforståelse, og en unik mulighet til å forstå Juristforeningen fra innsiden.

Jeg har dessuten også sittet som assistenten til økonomiansvarlig i Foreningsstyret, Ola Asbjørnsen, det siste halvåret. Der har jeg fått en del innsyn i hvordan driften av foreningen foregår og ikke minst det økonomiske aspekter.

Etter min tid i foreningen føler jeg tiden er inne for å ta et verv hvor jeg kan få brukt engasjementet mitt for foreningen på best mulig måte.

Når folk spør meg om hvilken type leder jeg kommer til å bli for Juristforeningen, har jeg ett klart svar: Jeg kommer til å bli en leder av og for undergruppene. Vi har alle vært der at vi ikke helt forstår hva Foreningsstyret er for noe. Hvem er disse menneskene og hva driver de på med? Gjør de noe egentlig?

Det jeg ser på som viktig for foreningens leder er at hen først og fremst er leder for undergruppene og medlemmene i foreningen, og ikke er en utilgjengelig person man kun ser på internaften og på ballet. Så vil jeg presisere at sittende leder har gjort en veldig god jobb på denne fronten det siste året, men at jeg nok kommer til å fokusere mer på å være delaktig i undergruppene på daglig basis.

Jeg ønsker at hver undergruppe, hvert styremedlem og hvert enkeltmedlem i foreningen skal kunne føle seg verdsatt i foreningen. Dette er kanskje store ord, men du som leser dette, føler du deg velkommen på Juristforeningens kontor i 1. Etg. I gamlebygget (JF-kontoret)? Mange vil nok svare nei. Det kan være pga. avstanden Foreningsstyret har mellom undergruppene – Det blir et ”oss” og ”dem”.

Jeg ønsker å gå fram som et godt eksempel og arrangere flere felles-arrangementer. Fellesvors på straffbar før eksamensfest. Fellesfrokost på 17. Mai? Hyppigere sosialkvelder der målet rett og slett er å bli kjent med noen nye. JSU (Juridisk studentutvalg) skal hylles for deres arbeid med kollokviegrupper. Det er tiltak som skaper et bedre samhold, både sosialt og faglig!

Jeg ønsker å forenkle mange prosesser i foreningen. Jeg ønsker å gjøre det enklere å søke om økonomiske midler, utforme semesterrapporter og generelt effektivisere og avbyråkratisere foreningen. Et godt eksempel er budsjettert bilbruk hos undergruppene. Er dette virkelig nødvendig?

Juristforeningen i Bergen er det sosiale limet på Det juridiske fakultet. Det er juristforeningen du møter i fadderuken, det er juristforeningen du spiller volleyball med, og det er Juristforeningen du ser på revyscenen. Jeg er sikker på at de fleste vennskap på en eller annen måte blir dannet igjennom Juristforeningen. Foreningen har vært veldig viktig for meg på studiet, og nå skal jeg dra foreningen videre sammen med foreningsstyret 2019/2020.

Hvis du vil ha en leder som er tilstede for undergruppene, har god erfaring og gir alt for foreningen – da kommer du på generalforsamling 23. Mai og stemmer på meg!

UiO foran UiB på teknologi

Fri, 10 May 2019 14:44:00 GMT

Skrevet av Jacob Hansson Bull, INNORETT
Foto: Privat

Før du huket av for «Rettsvitenskap – 5-årig integrert masterstudium» på samordna opptak var du mest sannsynlig innom spørsmålet; «Oslo eller Bergen?». Du vurderte kanskje det sosiale miljøet på fakultetene, Bergensværet eller om du ville gå for seminarmodell eller en mer selvstendig variant. Du gikk kanskje ikke inn på emnesidene for å se om det var noen forskjell på hvilke emner som tilbys. Denne forskjellen er i ferd med å oppstå og kan bli viktig når fremtidige jusstudenter skal velge studiested.

I august 2018 ble valgemnet «Robot regulation» med professor Malcolm Langford første gang tilbudt på det juridiske fakultet ved UiO. Emnet er innført på initiativ fra Senter for rettsinformatikk ved UiO og er en del av en ny læringsplan der valgemnene «Big data» og «Legal tech» også vil tilbys. Valgfagene tar for seg både hvilke etiske dilemmaer teknologi fører til og hvordan man kan bruke teknologi til å løse juridiske oppgaver raskere.

I disse dager utarbeides det en revisjon av studieplan på det juridiske fakultet ved UiB. Rekkefølgen og størrelsen på emnene, samt innholdet, vil endres. Den reviderte studieplanen inneholder imidlertid ikke noen nye teknologirelaterte valgemner. Det er kanskje ikke så rart når fakultetet verken har et fagmiljø innen teknologi eller et institutt for rettsinformatikk på UiB.

UiO har tatt tak for å forberede jusstudentene på arbeidslivet som venter. Den teknologiske utviklingen som venter jusstudenter går langt raskere enn overgangen fra lovsamling til lovdata. I lang tid har Word og Powerpoint vært juristens viktigste teknologiske verktøy. Det er i ferd med å endre seg. I retten presenteres bevismaterialet på iPader istedenfor på papir. Advokatfirmaene bruker kunstig intelligens i sin rådgivning til klienter. Apper gir deg enkelt oversikt over husleieloven eller rettighetene dine hvis flyet ditt er forsinket. Domstolen må ta stilling til straffbarheten ved fyllekjøring med Segway, erstatningsansvaret dersom en selvkjørende buss krasjer i en personbil og gyldigheten av oppsigelser når roboter gjør jobben raskere.

Teknologi og innovasjon vil ha en stor innvirkning på jussfeltet, og man kan si at det har betydning for jurister og jussen på fire ulike måter:

«Legal tech» – Lenge har Word vært juristens viktigste digitale hjelpemiddel. Det er det fortsatt, men ny teknologi er på vei inn. Advokatfirmaer har nå egne innovasjonsavdelinger som utvikler digitale verktøy. Et eksempel på et verktøy er en maskin som på få minutter kan finne syv problematiske kontrakter ut av et antall på 5000. Et arbeid en advokat ville brukt flere dager på. Offentlige organer kan også ha store fordeler av teknologi. Økokrim eller Skatteetaten kan for eksempel bruke kunstig intelligens til å oppdage økonomisk underslag eller skattesvindel. Slike teknologiske nyvinninger gir økt effektivitet og frigjør juristen fra tidkrevende rutinearbeid. Legal tech i Norge er fortsatt i startfasen og mange jurister spør seg om legal tech bare er en «hype». Advokatbransjen er en av de mest lønnsomme, det er kostbart å utvikle teknologiske løsninger og konkurransen uteblir. Samtidig vil teknologien kunne føre til bedre likestilling, raskere saksgang og billigere advokattjenester.

Teknologiutvikling hos klienter – Teknologi vil ikke bare bidra til jurister, men vil også utgjøre de juridiske problemene de løser.Stadig flere selskaper, organisasjoner og offentlige organer blir heldigitale og der teknologi utgjør basisen av alle arbeidsoppgaver. En av juristens viktigste oppgaver er å kunne sette seg godt inn i faktum. Når faktum i økende grad består av teknologi krever det en bredere forståelse av hvordan teknologi fungerer.

Nye etiske dilemmaer – For et år siden ble en kvinne påkjørt og drept av en selvkjørende Volvo. Saudi Arabia har innvilget en robot statsborgerskap og borgerrettigheter. Yara og Kongsberggruppen utvikler et selvkjørende tankskip. Hva skjer når robotene og selvkjørende kjøretøy gjør feil? Hvem har ansvaret? Selskapet som eier roboten, h*n som programmerer den, eller roboten selv? Ny teknologi, og spesielt kunstig intelligens, vil føre til nye etiske dilemmaer og juridiske problemer. Særlig problematisk er det at de fleste robotene programmeres av Google eller asiatiske selskaper som tilhører andre jurisdiksjoner.

Juss til folket – Teknologi vil ikke bare forsterke bunnlinjen til advokatfirmaene. Det vil også kunne styrke rettssikkerheten for mannen og kvinnen i gata. I dag er lovverket og måten det praktiseres på vanskelig tilgjengelig for ikke-jurister. Teknologi, og spesielt apper, kan gjøre det tilgjengelig. Ved hjelp av applikasjoner kan lovverket gjøres tilgjengelig for mannen i gata på relevante rettsområder. Appene kan gi deg oversikt over fordelingen av et dødsbo, hvilke rettigheter man har i en barnefordelingssak eller gi deg svar på om du som leietaker er erstatningsansvarlig for ødelagte hvitevarer. En app kalt Flykrav gir en rask oversikt over rettighetene man har når man skal søke erstatning fra flyselskaper. Kort sagt gir appene en reell innsikt i personlige rettigheter og plikter, og man slipper å oppsøke en jurist for å få svar på enkle juridiske spørsmål.

Det er en pågående debatt, jurister imellom, om hvilken grad teknologi og innovasjon vil endre arbeidsdagen for jurister. At det vil ha en innvirkning hersker det imidlertid liten tvil om. Både de juridiske problemstillingene og måten de løses på vil være nye. Da bør det også ha en innvirkning på jussutdanningen. Det blir kanskje ambisiøst å forvente at det opprettes et institutt for rettsinformatikk i Bergen, men kanskje er det på tide at jusstudentene i Bergen også får tilbud om teknologirelaterte emner. Hvis ikke kan UiO bli et mer attraktivt alternativ når fremtidige jusstudenter skal huke av for «Rettsvitenskap – 5-årig integrert masterstudium».

Dette er forslaget til den nye studiereformen

Sun, 05 May 2019 23:12:00 GMT

Skrevet av Theodor Karlsen

Større fag, færre eksamener og mer valgfrihet er nøkkelordene for innstillingen fra fakultetsstyrets arbeidsutvalg over fagsammensetningen fra første til tredje studieår.

I september forrige semester vedtok fakultetsstyret rammen for en revidert studieordning. Samtidig ble det nedsatt en arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til fagsammensetningen fra 1. til 3. studieår, riktignok med visse begrensninger fastsatt av fakultetsstyrets rammer.

Etter tolv møter og tre høringer kunne arbeidsgruppen 19. februar avgi innstillingen for fagsammensetningen fra 1 til 3. studieår til den nye studiereformen. Innstillingen inneholdt omfattende endringer, og spesielt endringen i størrelsen på fagene var nok noe av det mer iøynefallende. I rammen for den reviderte studieordningen hadde arbeidsgruppen fått en klar og tydelig beskjed om at fakultetsstyret ønsket færre og større emner, og følgelig færre eksamener enn på dagens studieordning.

- En av de viktigste egenskapene for å være en god jurist i fremtiden er å kunne se flere ting i sammenheng. Det er viktig for eksempel å kunne sitte med et selskapsrettslig spørsmål og se at saken har skatterettslige implikasjoner. Slik de mindre fagene er i dag blir studiet ganske oppstykket, sier dekan Karl Harald Søvig.

- Behov for reform

Søvig sitter ikke i arbeidsgruppen selv, men har ansvaret for å forberede innstillingen fakultetsstyret skal stemme over 29. april. Innstillingen til den nye studiereformen kommer 16 år etter sist gang fakultetsstyret gjennomførte en slik omfattende reform.

- Reformen i 2003 var av et mye større omfang. Det var da fire avdelinger, og vi hadde store eksamener. I en periode hadde vi fem eksamensdager. Det var da én dag med praktikumsoppgave, og fire dager med teorioppgaver. Etter reformen gikk vi i utgangspunktet fra fire eksamener til seksten eksamener. Arbeidsgrupper ble innført fra første til tredjeåret, og både obligatorisk oppmøte og obligatoriske oppgaver ble innført, sier Søvig. |

- Formålet med den nye reformen som skal stemmes over er å gjøre i jusstudiet bedre og mer helhetlig, samtidig som vi skal beholde det som er bra med studiet. I den grad det finnes en egen Bergen-modell er målet å videreføre det som er bra med den, legger dekanen til.

Student i arbeidsgruppen

I arbeidet fram til innstillingen har også jusstudent Sausan Hussein bidratt. Hun er en av totalt seks personer i arbeidsutvalget, men hun er den eneste som selv er student. Hussain kom inn i arbeidsutvalget etter å ha vært JSU-leder i fjor.

- Studiereformen har vært en lang prosess. Vi arbeidet mye med fakultetsstyret allerede da tanken om en studiereform kom. Jeg mener det er viktig at jusstudentene er representert i arbeidsutvalget, og det har vært en givende oppgave å ta på seg, sier hun.

- Noe av det viktigste for studentene med denne reformen er at vi får mer valgfrihet på tredje studieår. Dersom forslaget går igjennom kan studentene enten dra på utveksling siste semester på tredjeåret, eller så kan studentene velge ett av tre semiobligatoriske fag sammen med rettshistorie. Jeg vet at mange tar seg ett års permisjon etter tredje studieår, og jeg tror mye av grunnen er at jusstudiene gir lite pusterom, samt at alle kjører samme løp. Jeg tror at valgfagene kan gjøre det litt enklere, forteller Hussein.

Større fag

Første halvdel av 3. studieår vil etter arbeidsgruppens forslag bestå av det ene faget obligasjonsrett. Faget erstatter Kontraktsrett II, Pengekravsrett og mindre deler av Kontraktsrett I og Erstatningsrett. Med 28 studiepoeng vil faget være betydelig større enn det jusstudentene i Bergen er vant med i dag. Faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett erstatter fagene NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter, og blir et annet fag på 28 studiepoeng.

- Det er spesielt faget Rettsstaten, statsrett, europarett og folkerett som bekymrer meg. Ikke alt er like bra med reformen etter min mening, og det er helt legitimt at mange er bekymret for de store fagene. Studenter som har studert NIRI og Rettsstat og menneskerettigheter vet hvor komplekse fagene kan være. Samtidig er det betryggende at Jørgen Aall og Christian Franklin har en svært god skisse og plan for faget, hvor blant annet det internasjonale metodiske blir viktigere enn detaljkunnskaper om eksempelvis enkelte forordninger. Det er viktig å huske at selv om fag slås sammen vil de også endres deretter, sier Hussein.

Jusstudentene vil etter den foreslåtte studiereformen møte både Erstatningsrett, Tings- og immaterialrett og Metode II allerede første studieår. Forvaltningsrett I og II skal slås sammen til ett fag på 22 studiepoeng. Faget møter studentene på andre avdeling, hvor studentene parallelt vil ha undervisning i Ex.phil.

- Jeg vet at mange av studentene er bekymret, og at mange synes fagene er litt store. Det er riktignok ikke meningen å gjøre fagene uoverkommelig. Fra universitetet ser vi at den positive kunnskapen blir mindre viktig. I dag er det hyppigere lovendringer, regelendringer i rettspraksis og mer innslag fra internasjonale kilder. Vi kan ikke løse dette bare ved å tilegne mer positivt kunnskap. Jusstudentene må først og fremst lære å håndtere store stoffmengder, og å kunne se ulike rettsområdet i sammenheng. Det har vært viktig å legge studiet opp til hvilke jurister som trengs i fremtiden, forteller Søvig.

- Helhetlig tanke

Arbeidsutvalgets nye forslag vil innebære at hver enkelt student i løpet av jusstudiet vil avlegge tre eksamener mindre enn på dagens studieordning. I tillegg har arbeidsutvalget tatt til ordet for at enkelte fag skal ha bestått/ikke bestått istedenfor karakterer.

- Etter min mening er det bra med færre eksamener, selv om det åpenbart er uenigheter blant studentene på det området. Den nye studiereformen er bygget på en mer helhetlig tanke, hvor fagene i større grad kommer som naturlige byggeklosser etter hverandre. Jeg forstår at mange er skeptisk, men jeg tror at jusstudentene hadde vært mindre skeptiske hvis de hadde satt seg inn i innstillingen og sett oppbygningen av de større fagene. Dagens studieordning er veldig god, men jeg ville utvilsomt valgt den nye studieordningen. Studiet vil være mer fremtidsrettet, og vil ha bedre fokus på helheten og spesielt metoden i de internasjonale fagene. Selv synes jeg det er svært spennende at Informasjons- og personvernrett innføres som et semiobligatorisk valgfag, sier Hussein.

Etter arbeidsgruppens vurdering burde første studieår settes av til privatrettslige emner. Ifølge arbeidsgruppen er det bedre med et helhetlig privatrettslig fokus første studieår. Planen er at året skal avsluttes med en privatrettslig innrettet Metode II-emne. Arbeidsgruppen har foreslått at Metode II-eksamen omgjøres til en hjemmeeksamen hvor studentene skal reflektere over det de har lært om juridisk metode i løpet av første studieår.

Endringer

Et viktig premiss for den innretningen som foreslås på andre studieår, er ifølge arbeidsgruppen at studentene allerede i Ex.fac. vil få undervisning i de grunnleggende reglene om statens organisering, med maktfordelingsprinsippet, legalitetsprinsippet og andre grunnkrav og grunnstrukturer i rettsstaten.

Et annet forslag fra arbeidsgruppen er at studentene som drar på utveksling får en avsluttende og individuell hjemmeoppgave med bestått/ikke bestått. I denne er det foreslått at studentene, med utgangspunktet i rammeverket som stilles opp i litteraturen, skal reflektere over det perspektivet oppholdet har gitt dem på norsk rett og rettskultur.

- Jusstudenter som drar på utveksling skal få konsentrere seg om de emnene som de tar ved det universitetet de utveksler til, fremfor å måtte lese til en felles eksamen i rettshistorie og komparativ rett. Samtidig er det viktig at man i praksis finner en måte å løse at elevene får godt læringsutbytte av den siste oppgaven, og at det ikke bare blir noe obligatorisk studentene føler de må gjennom, sier Søvig.

På tredje studieår blir det mer valgfrihet. Studentene kan enten dra på utveksling, eller i viss grad velge mellom ulike fag. Rettshistorie og komparativ rett vil fortsatt være andre halvdel av tredje studieår. Studentene som ikke reiser på utveksling i vårsemesteret på 3. studieår skal ta minst et engelskspråklig valgemne og ett norskspråklig emne. Arbeidsgruppen har utarbeidet to ulike forslag til universitetsstyret, hvor den ene modellen innebærer noe større grad av valgfrihet enn den andre.

Studentene er skeptiske

JSUs spørreundersøkelse om innstillingen til fagsammensetningen for første til tredje studieår viser at studentene i utgangspunktet er negative til endringene.

Det er i hovedsak ikke de nåværende studentene som vil merke studiereformen, men ifølge JSUs undersøkelse har likevel de fleste studentene klare meninger om den nye studiereformen.

- De fleste er i utgangspunktet skeptiske til innstilingen, og da spesielt med tanke på at det blir større emner og eksamener. Studentene er riktignok positive til valgfriheten. Muligheten til å tautveksling på tredjeåret, samt muligheten for å ta valgfag, er studentene positive til, sier leder av JSU, Benedicte Røvik.

Spesielt de store fagene med opptil 28 studiepoeng er jusstudentene negative til.

- Det er mange som uttrykker at de har valgt Bergen på grunn av studiesammensetningen. Det er tydelig at flertallet av studentene i tilbakemeldingene fra undersøkelsen mener at Bergen bør fortsette med det studieopplegget de kjører nå. Studentene foretrekker at det er mange korte fag, og at det ikke kjøres parallelle eksamener, forteller Røvik.

Vanskelig utgangspunkt

Ønsket om å beholde de korte og oppstykkede fagene var riktignok en tapt kamp fra start. I fakultetsstyrets ramme for den reviderte studieordningen hadde arbeidsutvalget fått en klar beskjed om at innstillingen skulle ha færre og større emner.

- Det er rammen som ble vedtatt i september JSU er kritisk til. I forkant av arbeidet med studiereformen har JSU hatt vaffelfredag, allmøte og en spørreundersøkelse for å kartlegge studentenes meninger om en eventuell studiereform. Av spørreundersøkelsen fremgikk det i korte trekk at jusstudentene også da var negative til spørsmålet om det skulle bli færre og større fag. Basert på undersøkelsen vi gjorde før oppstarten av arbeidsgruppen kom vi med en høringsuttalelse som ble sendt til arbeidsgruppen som skulle arbeide med forslag til ny studiereform, sier Røvik.

- Det var riktignok mye tydeligere kommentarer fra studentene i årets undersøkelse. Nå var det et konkret forslag om reform å forholde seg til, og dermed et klarere utgangspunkt å ta stilling til. Jeg tenker det er naturlig, legger hun til.

- Mer press

Tilbakemeldingen fra studentene er at færre og større eksamener, samt flere fag med bestått/ikke bestått istedenfor karakterer, fører til mer karakterpress – det motsatte av hva som blant annet er tilsiktet med den nye studiereformen.

- Mange studenter opplever at det vil bli mer press om å prestere på de store eksamenene. Når det kun er ett fag i løpet av et semester vil også de store fagene ha større betydning. Det er ennå ikke avklart hvordan de nye prøvingsformene blir, men det er klart at eksempelvis en sekstimerseksamen på et fag med 28 studiepoeng i mindre grad viser hvor mye kunnskap studentene faktisk sitter igjen med etter endt kurs. Derfor mener vi at det klart må være mer enn én prøvingsform i et så stort emne og at prøvingsformene må være varierte. Studenter er like forskjellige som alle andre, og vil dermed foretrekke ulike vurderingsformer for å få vist sin kunnskap på, sier Røvik.

Selv om kampen for å gå bort fra de større emnene trolig er tapt, har JSU fortsatt mange kamper de ønsker å ta i det videre arbeidet.

- Det er ennå ikke utredet eller avklart hvordan prøvingsformene blir med den nye studiereformen, eller om man klarer å få på plass to sensorer. Vi har svært lenge hatt et mål om å få på plass to sensorer, og kommer til å kjempe for å få det igjennom med den nye studiereformen. Juridisk fakultet er en av få fakulteter – heldigvis for de andre – som fortsatt bare har én sensor på eksamen. Det er egentlig ganske hårreisende, og gir jusstudentene i Bergen mindre rettssikkerhet knyttet til sensuren. Jeg tror dette i dag svekker kvaliteten på sensuren og tilliten blant studentene til sensuren. Mange studenter opplever og uttrykker i dag at sensuren i noen tilfeller bærer preg av hvem man får som sensor og hvilken sensurkommisjon man havner i. Dette gjør igjen at sensuren oppleves som vilkårlig. Slikt får man høye klagetall av. I den første spørreundersøkelsen vi hadde kom det frem at over halvparten av studentene har lav tillitt til sensuren som gis, sier hun.

- 114 av 348 studenter som svarte på den første spørreundersøkelsen sier at flere varierte prøvingsformer er viktig ved en eventuell studiereform. Det er klare tilbakemeldinger på at det i større grad vil reflektere studentenes ferdigheter. Videre er det et spørsmål om det er mulig å få innført praksis som et eget valgfag i den endelige studiereformen. Studentene i fakultetsstyret fikk gjennomslag for å utrede praksis som valgfag. Det er riktignok viktig at vi følger opp dette, og at det ikke bare blir med en utredning. Det er lite trolig at vi får flertall for å gå vekk fra større emner, men vi mener at det bør innebære at vi får på plass praksis som valgfag, flere varierte vurderingsformer og to sensorer. Det er dette studentene etterspør. Det er iallfall noe vi i JSU kommer til å kjempe for i det videre arbeidet, forteller Røvik.

Dragefjellets kvinner i Universitetsstyret

Wed, 01 May 2019 21:23:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle

Det øverste organet ved Universitetet i Bergen, Universitetsstyret, vil for andre år på rad ha en kvinnelig jusstudent som styremedlem. Lise Carlsen stakk av med en knepen valgseier på kvinnesiden, og står med det klar til å ta over vervet til sin medstudent Sausan Hussein.

– Det er kanskje litt klisjé, men jeg tror ikke det har gått helt opp for meg enda, sier Lise Carlsen når Injuria møter henne dagen etter valget gikk hennes vei.

Ydmyk, glad og sliten er ordene hun bruker for å beskrive følelsen av å ha blitt valgt av UiBs studenter til å tale deres sak i Universitetsstyret. Bare ni stemmer skilte henne fra andreplassen etter første stemmeopptelling.

– Det har vært en veldig jevn og god kamp, kanskje den jevneste noensinne. Jeg skjønte nok i forkant av valgkampen at det kom til å bli veldig jevnt og at hver eneste stemme kom til å telle. Derfor trøkket vi på med valgkamp hele uken. Det førte til at jeg ble veldig sliten, men samtidig visste jeg at uansett hvordan det gikk, så hadde jeg gjort mitt beste. Jeg tror ikke jeg kunne fått så mange flere stemmer enn det jeg fikk. Siden jeg visste at jeg, uavhengig av resultatet, hadde gjort alt det jeg kunne, var jeg egentlig bare fornøyd med innsatsen. Det var nok veldig små marginer som gjorde at akkurat jeg trakk det lengste strået, men det var utrolig gøy å nå helt til topps, forteller Carlsen.

Nåværende styremedlem i Universitetsstyret, Sausan Hussein, har i år sett valget fra sidelinjen, trolig med hakket lavere stressnivå enn den nyvalgte.

– Jeg syns det har vært en utrolig spennende valgkamp i år. Kandidatene har virkelig vært dyktige og flinke til å nå ut til folk, engasjere studentene og synliggjøre Universitetsstyret i enda større grad enn før. Mange spennende saker har blitt satt på agendaen og leserinnlegg etter leserinnlegg har bidratt til å skape debatt på kort tid. Det har vært veldig spennende å følge med, særlig siden jeg kjenner Lise fra før, og det er veldig gøy at hun har blitt valgt, sier Hussein.

Carlsen drev valgkamp sammen med Andreas Trohjell fra det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, men hun ble valgt til Universitetsstyret sammen med Gard Aasmund Skulstad Johanson fra det medisinske fakultet.

– Det er selvsagt veldig trist at Andreas ikke ble valgt. Vi har de samme hjertesakene, og han er en veldig dyktig fyr. Samtidig tror jeg ikke at det blir noe problem å samarbeide med Gard heller. Han har imponert meg i valgkampen, og virker veldig flink. Vi er nok helt enige om de store linjene, og så er vi kanskje uenige om detaljer. De store linjene er nok det viktigste, sier Carlsen

– Det er absolutt det viktigste at man er enige om de store linjene. Det har generelt sett vært lite kontroverser og uenighet om de ulike sakene i år, og kandidatene har heller hatt ulike prioriteringer. Ulike prioriteringer er ikke nødvendigvis noe som kommer på spissen i et samarbeid når man først sitter i styret. Da jobber man med saker man får presentert. Slik sett tenker jeg at man helt fint får til et samarbeid uavhengig av om man er uenig i noen prioriteringer, sier Hussein.

– Utfordringen denne valgkampen har nok ikke vært at vi er for uenige, men at vi derimot har vært for enige. Dermed har det kanskje vært vanskelig for studentene å skille oss. Valget handlet nok mest om gjennomslagskraft og hvem man ønsket skulle representere seg, mener Carlsen.

Både nåværende og nyvalgte styremedlem har en solid bakgrunn fra studentpolitikken. Det har gitt dem kunnskaper og erfaringer som er gode å ha som styremedlem i Universitetsstyret.

– Det er absolutt en stor fordel å ha innsikt i hvordan ledelsen på et fakultet tenker. Det mest lærerike er nok å se forskjellen på hva ledelsen ønsker og ideelt sett ville fått til, og hva de har midler til. At det har vært langt mellom visjoner og hva som er realistisk å få til, er noe av det som har vært utfordringen med å jobbe med studentpolitikk. Ting tar lang tid, og man må gjennom tunge prosesser for å få til endringer. Den erfaringen har gjort at jeg bevisst har passet på å ikke love alt for mye i denne valgkampen. Man må gjennom et omfattende byråkrati for å få til endringer. Det er rettssikkerhetsgaranti at vi har systemer som gjør at det tar tid å få endringer gjennomført. Samtidig er det desto viktigere at de som sitter i styret og skal få gjennomført ting, har kjennskap til dette. Da tror jeg prosessen går raskere, forteller Carlsen.

– Det er uten tvil en fordel å ha kjennskap til hvordan en fakultetsledelse og et fakultet som institusjon fungerer. I et studentutvalg tenker man gjerne utelukkende på studentinteresser. Når man kommer opp på institusjonsnivå må man også ta stilling til forskning, økonomi, hva vi har ressurser til og ikke, og mye mer. Erfaring med dette er derfor veldig verdifullt å ha med seg inn i Universitetsstyret, sier Hussein.

Til tross for tidligere erfaringer var det en stor overgang for Hussein å skulle tre inn som styremedlem i Universitetsstyret for ett år siden.

– Jeg følte meg jo litt på dypt vann i starten. Selv om jeg hadde erfaring fra fakultetsstyret var det en stor overgang fra å være studentrepresentant der til å være et fullverdig styremedlem i Universitetsstyret. Der er det forventet at din stemme, måten du leser sakspapirene på og innsikten du skal ha, er like god som resten av styret. Det var absolutt en utfordring i starten, men man kommer fort inn i det med veldig god hjelp på veien. Da er det utrolig spennende, interessant og lærerikt å se hvordan institusjonen blir drevet på et slikt nivå, hvordan man tenker, prioriterer, og ikke minst hvor store forhold det egentlig er, forteller Hussein.

Selv om man stiller som student i styret understreker Hussein at påvirkningskraften er lik for alle styremedlemmer.

– Man er et styremedlem på lik linje med de andre. Man er valgt av studentene, men man er ikke en studentrepresentant. Det er et skille som det er veldig viktig å huske på. Det gjør at jeg føler vi blir tatt på alvor på akkurat samme måte som de andre styremedlemmene, og at det samtidig forventes like mye av oss. Det er veldig positivt og viktig. Samtidig sitter vi med et studentperspektiv som de andre i rommet ikke har. Selv om vi ikke skal være studentrepresentanter som kun hever stemmen når det er saker som er direkte relevante for studentene, må vi ta dette perspektivet med oss inn i styrearbeidet, uten å ta på oss en studenthatt. Det er litt vanskelig å skjønne dette forholdet i starten, siden man ofte er vant til å ha en studentrolle i et styre. I Universitetsstyret blir man stilt likt, samtidig som man kan bidra med et litt annet perspektiv, forteller hun.

– Hva er drivkraften deres til å legge ned så mye tid og energi i verv som styremedlem i Universitetsstyret?

– Det er alltid ting på både fakultetsnivå, institusjonsnivå og på små deler av studiet som kan forbedres. Studentene har behov som det må lyttes til, og forholdene må bli justert etter disse behovene. Det er ikke alle som har interesse av eller lyst til å være den som sier ifra om eller jobbe for slike ting. Det er for så vidt bra at ikke alle står frem hver for seg, men noen må tale saken. Jeg har vært veldig interessert i studentpolitikk og hatt lyst til å jobbe med det. Når man ser at man blir lyttet til, at man faktisk presenterer problemer ledelsen ikke var klar over at eksisterte, og at forslagene blir tatt godt imot, får man motivasjon til å fortsette arbeidet, sier Hussein.

– Jeg hadde ikke orket legge ned så mye arbeid om jeg ikke synts det var så gøy og viktig som det er. Jeg tror vi begge må trekke litt i bremsene av og til for å klare å også dra studiet i land. I noen perioder blir man så engasjert og revet med at man fort glemmer alt annet. Denne valgkampen har heldigvis vært veldig kort og intens, men jeg merker at jeg ikke kunne ha drevet med valgkamp hele tiden. Jeg trives vanligvis godt bak kulissene, så det er litt uvant og slitsomt å stå frem og skulle fremme seg selv som person i stedet for en organisasjon. Når man går til valg som seg selv, kan det virke som om man har fått til alle disse tingene alene. Slik er det jo ikke. Selv om det er jeg som står der på plakaten, er det en gjeng som står bak og jobber sammen mot et mål. Det gode miljøet og fellesskapet man får er nok også det jeg har likt best med å holde på med studentpolitikken. Det er veldig inspirerende å møte folk som har de samme interessene som deg, forteller Carlsen.

Selv om den offisielle overtakelsen av vervet ikke skjer før 1. juli, vil overlappingen starte en stund før. Ifølge Hussein er en slik periode avgjørende for at styremedlemmene skal være forberedt på hva som møter dem.

– Den overlappingsperioden er viktig, og jeg har veldig lyst til å få et lengre overlapp med de nye styremedlemmene enn det har vært tidligere. Det vil medføre at de får bedre kontroll på hva rollen innebærer, samt det materielle i saker som styret har jobbet med tidligere. Det kan være vanskelig å ta stilling til en sak som blir tatt opp i styret dersom man ikke kjenner til historikken. Da må man gjerne grave dypt for å finne ut hvorfor styret har havnet i den retningen det har. Det krever mye arbeid, og en lengre overlappingsperiode vil gjøre den prosessen lettere. Samtidig er det viktig å huske at det går fint å ikke kunne alt i starten. Det er ikke meningen at man skal kunne alt fra før når man tar over vervet. Ting kommer seg etter hvert, og man lærer mens man går. Man skal selvsagt være rastløs, nysgjerrig og på jakt etter mer informasjon om ting, men det går fint at man ikke kan alt med en gang, mener Hussein.

Selv om to studenter er valgt til å sitte i styret, har Carlsen tro på at engasjementet som har blitt vist i valgperioden kan føre til gode samarbeid i tiden videre.

– Jeg må selvfølgelig jobbe for de sakene jeg gikk til valgkamp for, i tillegg til å bli enig med Gard om de sakene han fremmet i sin valgkamp. Personlig har arbeidet med psykisk helse alltid vært spesielt viktig for meg, og jeg ønsker derfor å jobbe videre med for eksempel mentorordningen her på jussen. I tillegg blir arbeidet med sensursaken og studiereformen sentralt. Når valgkampen står på som verst, kan det fort bli litt temperatur mellom kandidatene, og slik skal det være. Men nå som valgkampen er ferdig, gleder jeg meg til å legge vekk stridsøksen og starte et godt samarbeid. Det har vært utrolig gøy å se et så stort engasjement gjennom valgperioden. Det har vært så mange dyktige og engasjerte kandidater, og det virker jo som om vi er veldig enige om mye. Det er jo egentlig et godt tegn at studentene i bunn og grunn er enige om hva som er riktig retning for universitetet. Det er alltid gøy å sitte i et verv når man vet at man har flertallet bak seg i det man sier. Da kan man sitte der med stor selvsikkerhet og god samvittighet, spesielt om man skal være litt kritisk til noe. Når man vet at men kjemper for noe studentene kommer til å bli fornøyd med, er det veldig givende å drive med studentpolitikk, sier Carlsen.

Justispolitisk spalte: Senterpartiet og meldeplikt til EU

Tue, 23 Apr 2019 15:37:00 GMT

Skrevet av Emilie Enger Mehl, stortingsrepresentant for Senterpartiet og medlem av justiskomiteen
Foto: Ragne Borge Lysaker/Senterpartiet

Nei til meldeplikt til EU

Det er tett mellom slagene om EU-regelverk i Stortinget og den offentlige debatten. Tilslutning til energibyrået ACER, EUs verdipapirsentralforordning og EUs fjerde jernbanepakke er noe av det som har skapt stor debatt det siste året. Nå står striden om en omfattende meldeplikt til EU i tjenestedirektivet.

Senterpartiet har alltid stått opp for det norske demokratiet og norsk suverenitet, og ledet an i kampen mot norsk EU-medlemskap både på 70- og 90-tallet. Fredag 22. mars markerte 25 år med EØS-avtalen. Jeg velger å ikke kalle det et jubileum, som vanligvis er et ord med positive assosiasjoner. For Norge har det betydd 25 år med en avtale som griper stadig lenger inn i vår nasjonale handlefrihet, og som nå er mer inngripende enn det EU-medlemskapet folket stemte nei til i 1994.

EU-kommisjonen har nå foreslått å innføre forhåndsgodkjenning av alle nye vedtak i offentlige organer som kan påvirke konkurransen i tjenestebransjene. Det vil i praksis bety at både kommuner, fylker og Stortinget må gi EU melding om forslag som skal til demokratisk behandling senest tre måneder før vedtak fattes, og dermed gi EU eller ESA mulighet til å stoppe dem.

For Senterpartiet er en slik forhåndssensur for EU et uakseptabelt inngrep i det norske demokratiet. Forslaget vil bety en innstramming av allerede inngripende bestemmelser i tjenestedirektivet, som ble tatt inn i norsk rett mot store protester i 2009. Gjeldende meldeplikt i tjenestedirektivets artikkel 15.7 omfatter vedtak som allerede er fattet, og har den tydelige presiseringen at «meldingen skal ikke være til hinder for at medlemslandene kan vedta de aktuelle bestemmelsene».

I dag har EU eller ESA tre måneder fra vedtaksdato til å anmode om at bestemmelser i strid med EU-retten oppheves. Dette i seg selv er en betydelig inngripen, men tydeligvis ikke nok for EU, som mener at meldeplikten ikke er vidtrekkende nok fordi «mulighetene for medlemsstater, Kommisjonen og interesserte parter til å intervenere på en proaktiv måte i forkant av vedtak av en nasjonal lovgivning er begrenset». Det nye direktivet skal «lette øvelsen av etableringsfriheten for tjenesteytere og den frie utveksling av tjenesteytelser i det indre marked.» Etter Senterpartiets syn vil en forhåndsgodkjenning kunne senke terskelen for innblanding fra ESA eller EU sett opp mot dagens regler om notifikasjon i etterkant.

Forhåndssensuren vil gjelde alle tjenesteområder som ikke er eksplisitt unntatt fra reglene, og vil i praksis kunne bli svært vidtrekkende. Ethvert forslag skal forhåndsinnmeldes, også eventuelle endringer underveis i behandlingen. Eksempler fra organisasjonen «Nei til EU» synliggjør noen av tilfellene som kan komme til å rammes av det regelverket:

Nærhet til beslutningstakere er et viktig prinsipp for Senterpartiet. Politikk handler i stor grad om interesseavveininger, både på nasjonalt og lokalt nivå. Legitimiteten i beslutninger forsvinner når interesseavveiningene mellom eksempelvis gågate- og sentrumsutvikling og kjøpesenteretablering skal foretas av byråkrater langt utenfor kommunens grenser, og ikke av kommunestyret; eller for den saks skyld, at generelle regler avskjærer enhver lokal interesseavveining. En slik innblanding i lokalt og nasjonalt demokrati er problematisk.

Oppsiktsvekkende nok har forslaget om meldeplikt fått full støtte fra Solberg-regjeringen, selv om det har møtt massiv kritikk ellers i Europa. I januar skrev 160 organisasjoner fra hele Europa under et opprop med sterke advarsler om å sette krav om forhåndsmelding av nye regler. «En slik meldeplikt vil innskrenke spillerommet for progressiv politikk, og skade det lokale demokratiet, og er helt uakseptabelt», var beskjeden. Høsten 2018 gikk bystyret i Amsterdam ut og kritiserte direktivet; forslaget «skader på alvorlig vis autonomien til lokale styringsorganer og utgjør derfor en trussel mot lokaldemokratiet», lød det kraftfullt derfra.

Regjeringspartiene har på sin side forsøkt å bagatellisere betydningen av en slik meldeplikt. Daniel Bjarmann-Simonsen, statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet (H), mente i et innlegg på ABC Nyheter at «det er kun snakk om teknisk forbedring av en ordning som allerede eksisterer». Bjarmann-Simonsen forsøker videre å gi en garanti for at reglene ikke vil gjelde for offentlige anbud. Det er høyst usikkert om ESA vil akseptere det i fremtiden, blant annet med bakgrunn i at nasjonale og lokale myndigheter er pålagt meldeplikt knyttet til tjenestedirektivets artikkel 16 om fri bevegelse av tjenester.

Senterpartiet mener norske myndigheter må ha et langt mer aktivt forhold til EU og slutte å bagatellisere enda mer maktavståelse og inngripen i folkestyret. Regjeringen må avstå fra ukritisk aksept av nye regler som innskrenker vårt demokrati og nasjonale handlingsrom.

Ferdig utdannet med ett års erfaring

Tue, 26 Mar 2019 13:43:00 GMT

Tekst: Saksbehandlere i Jussformidlingen
Foto: Jussformidlingen

Nei, du må ikke stoppe opp studiet ditt. Ja, du får studiepoeng og lønn. Ja, du får egne klienter. Nei, vi ser ikke på karakterene dine. Og ja, du kommer til å elske det!

Lite visste jeg, første dagen jeg møtte opp hos Jussformidlingen for å ha min første arbeidsdag, at jeg skulle få tildelt en bunke med saker som jeg skulle ha ansvar for. Jeg ante ikke at klienter kom til å referere til meg som «advokaten min» overfor motparter, og at jeg kom til å kjempe mine egne klienter sin sak i forliksrådet og arbeidsforhandlinger.

Med klump i magen og angst i blikket, tok jeg fatt på å ringe klientene mine for å informere om at jeg nå var ansvarlig for deres sak og at det var meg de måtte ringe om de lurte på noe. De fleste var hyggelige, men noen var frustrerte og lei seg. Utfordringene sto på dør fra første dagen. Jeg skjønte tidlig at jussen var viktig, men at det å finne gode måter å forholde seg til klientene på var vel så viktig – og utfordrende.

Vi krever 100 000 kr i erstatning!

Hvem skulle tro at jeg etter én måned i Jussformidlingen skulle innkalle til arbeidsforhandlinger, og forhandle med motparts advokat. Etter forberedelsesmøter med klient bar det direkte i til tider heftige forhandlinger om erstatning for usaklig oppsigelse eller avskjed. Det er ikke alltid like lett å forhandle med en usaklig arbeidsgiver som synes klient er «en dust» og at loven ikke gjelder for dem. Og plutselig kommer det frem at klient, som vi skal tro på, faktisk ikke møtte på jobb flere dager. Da gjelder det å holde hodet kaldt og å tenke ut gode taktikker «on the spot». Noen ganger leder det til sluttavtaler på ti-talls tusener, mens andre ganger må man gi seg på tap. Først da får man virkelig kjenne på kroppen hvordan jussen fungerer i virkeligheten og hvor den ikke strekker til.

Hallo Forliksrådet

Etter hvert som jeg jobbet med arbeidsrett, ett av Jussformidlingens kjerneområder, fant jeg raskt ut at et brev med krav om utestående lønn og feriepenger ikke alltid vippet arbeidsgiver av pinnen. Da var det bare en klage til forliksrådet som var godt nok. Etter noen uker fikk jeg brev i posten med innkalling til rettsmøte. Et rettsmøte hvor jeg, som prosessfullmektig, skulle være med å avgjøre om klient får en dom i sin favør eller ikke. Greit nervepirrende, men også ganske kult når du går seirende ut med en rettskraftig dom som gir din klient de beste rettigheter.

Dersom saken gjelder en husleietvist, må vi gjøre samme jobben i Husleietvistuvalget. Da er det jurister som sitter på den andre siden av bordet, og den juridiske argumentasjonen og forståelsen din blir enda viktigere. Å skrive juridiske brev og gå i forhandlinger med motparter, er en uvurderlig erfaring - en erfaring mange gjerne må vente lenge på, til og med etter fullført utdanning.

Nei, du er kanskje professor på UiB, men her tror jeg du tar feil

Ikke nok med at jeg satt med 30 aktive saker på en gang, to med rettslige frister som haster og tre brev jeg skulle gjennomleses for andre saksbehandlere. I tillegg skulle alle brevene jeg skrev printes ut i flere eksemplarer, deles ut til andre saksbehandlere og en ansatt fra UiB, og jeg skulle lese de høyt. Jepp. Eksperter på for eksempel arbeidsrett fra UiB skulle lese mitt brev og godkjenne det for utsending. I begynnelsen hørtes dette grufullt ut. Hva visste vel jeg om arbeidsrett eller husleierett? Dette var ikke fag jeg hadde fått kunnskap om gjennom studiet. Men nå er jeg kritisk, på hugget og påpeker når professoren sier noe jeg mener er feil eller upresist. Jeg kan argumentere for hvorfor jeg har valgt de løsningene jeg har og hvorfor brevet til motpart bør være så krast, eller ikke krast, som det er.

Publisert i en av Norges største aviser

Etter kort tid i jobben, da jeg endelig hadde begynt å kjenne på flyten i saksbehandlingen, måtte jeg plutselig omstille hjernen min helt. Det var tid for rettspolitisk uke og alle saksbehandlerne måtte skrive artikler som skulle sendes ut til aktuelle magasiner, aviser og nettsider. Etter mange år med passiv scrolling på nettsidene til noen av Norges største aviser var det plutselig jeg som skulle skrive en debattartikkel som skulle tale for rettsikkerheten til de svakeste i samfunnet. Etter å ha erfart hvor mye rart som skjer i forliksrådet, arbeidstakers manglende rettigheter i konflikt med arbeidsgiver og det treige systemet i NAV, var det flust av problemstillinger å velge i. Med vår innsikt og kompetanse på mange av disse områdene er det klart at vi er en interessant debattdeltaker i landets store aviser.

En liten familie

Det er ikke til å legge skjul på at jeg etterhvert både pustet og tenkte Jussformidlingen. Ikke bare på grunn av noen lange dager på jobb, men også på grunn av det sosiale fellesskapet vi har utviklet. Sjeldent har jeg vært nærmere folkehøyskole-følelsen som alle tidligere folkehøyskolefolk beskriver som «det beste året i mitt liv». Plutselig er du en del av en gruppe med vidt ulike personligheter med ulike erfaringer. Personer som kommer fra ulike fakulteter i landet eller folk du har gått på kull med i tre-fire år, men aldri sett. Det er ikke gitt at 22 ulike personligheter, som skal gå oppå hverandre hver eneste dag og som skal samarbeide og støtte hverandre, vil fungere sammen. Men med gode sosiale arrangement og en sterk samholdskultur som ble innført fra første dag, kjentes det etter kort tid som om man har kjent hverandre i mange år. Man blir litt som en søskenflokk. Man kan krangle og diskutere, være uenige og oppgitt, men når det kommer til stykket så er man der for hverandre. Helt ærlig, det føles ganske godt å prøve og feile sammen med 21 andre personer, fremfor å gjøre de samme feilene alene hos et advokatfirma.

Ett år har gått

Nå har ett år plutselig gått siden jeg angstfylt entret Jussformidlingens lokaler. Ett år har gått og jeg har erfart at jussen kan være perfekt i teorien, men at den ikke alltid strekker til i praksis. Ett år har gått og jeg har diskutert, forhandlet og kjempet for mine klienter.

Ett år har gått og jeg er snart ferdig utdannet - med verdifull arbeidserfaring.

Dragefjellets kandidater til Universitetsstyret

Fri, 22 Mar 2019 11:00:00 GMT

Skrevet av Eline Sandnes Fosse

Kampanjeplakater fyller oppslagstavlene, og vaffellukt fra valgstands fyller vrimle. Årets studentvalg er i gang, og jusstudentene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen er to av åtte kandidater til Universitetsstyret.

Valget foregår mellom 18. og 25. mars, og studenter skal velges til både Studentparlamentet og Universitetsstyret. I motsetning til Studentparlamentets listevalg, velges de to representantene til Universitetsstyret med direkte personvalg. Selv om begge jusstudentkandidatene Oskar Jakobsen og Lise Carlsen stiller til valg i hvert sitt par, er det derfor ikke umulig at to jusstudenter kan havne sammen i Universitetsstyret. Injuria har tatt en prat med dem for å få svar på mellom annet hva som er deres hjertesaker og hvorfor de fortjener studentenes stemme.

Oskar Jakobsen

Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Mitt navn er Oskar Jakobsen. Jeg er 23 år gammel, kommer fra Oslo og går andrekull her på jussen. Tidligere har jeg også studert et årsstudium i psykologi ved UiB. Ved siden av studiene sitter jeg i Rådet til Studentersamfunnet i Bergen og jobber i billettluken i Grieghallen. Jeg stiller til universitetsstyret sammen med Vilde Friis Ruud som studerer sammenliknende politikk ved SV-fakultetet. Vi stiller til valg på lik plattform fordi vi deler mange av de samme hjertesakene. Vilde er en engasjert og utrolig dyktig dame, og sammen tror jeg at vi kan utgjøre et godt lag i universitetsstyret.

2. Hvorfor ønsker du å stille til valg til Universitetsstyret?

Jeg stiller til valg fordi jeg tror UiB kan bli et enda bedre sted å være student. Universitetet er laget for studentene, da er det på sin plass at Universitetet også strekker seg langt for å skape en så god som mulig studiehverdag for alle. Dessverre tror jeg mange opplever at studentpolitikken ikke angår dem, og at det er vanskelig å få gjennomslag. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å bidra til å senke terskelen for å delta, å vise at studentpolitikk faktisk angår hver enkelt student og at gjennomslag er oppnåelig.

3. Hva er dine hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Mine hjertesaker er å kutte UiBs klimagassutslipp, få praksis i studiet, bekjempe ensomhet blant studenter og ha lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler.

Klimakampen krever harde prioriteringer. Visste du at flyreiser er den største enkeltkilden til klimagassutslipp ved UiB, eller at UiBs rektor i 2018 var den av alle landets universitetsrektorer som hadde det høyeste klimagassutslippet? Universitets- og fakultetsstyrer ved UiB legger seminarer og møter til utlandet. Dette vil jeg rette et kritisk blikk mot. Jeg vil kjempe for at UiB tar en aktiv del i klimakampen og gjør universitetet til et sted vi kan være stolte av.

Praksis i studiet gir studentene en unik mulighet til å bli kjent med arbeidslivet. Gjennom studiepoenggivende praksis vil studentene få variert læring, oppleve verdien av kompetansen sin, og øke motivasjonen. Med den nye studiereformen kommer det en fin mulighet til å få praksis inn som valgfag på jussen. JSU jobber allerede godt med dette, men fakultetet vil ikke love når det kan skje. Dersom jeg blir valgt til universitetsstyret, vil jeg jobbe med å legge press på fakultetet fra øverste hold, slik at en ikke kommer unna med å somle med en ordning som 88% av studentene ønsker.

Ensomhet er et stort problem. I studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2018 oppga 4 av 10 jusstudenter og 3 av 10 studenter på UiB at de opplever ensomhet. For å bekjempe ensomhet er det viktig både å skape gode relasjoner tidlig, og arenaer utenfor studiet hvor terskelen for å være med er lav. UiB må satse på, og legge til rette for mange og gode studentorganisasjoner og foreninger. Disse danner et viktig grunnlag for å skaffe seg venner og er gode sosiale arenaer for studentene.

Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil skape en mer fleksibel studiehverdag. Ulike mennesker har ulike behov. Jeg vil jobbe for at hver student får frihet til å kunne legge opp sin egen hverdag på en måte som fungerer best for dem. I noen perioder er arbeidspresset stort, eller andre ting kan oppta hverdagen innenfor normal studietid. Lengre åpningstider på biblioteker og lesesaler vil kunne være et tilbud for alle studenter uavhengig av jobb- og livssituasjon.

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Studentene i universitetsstyret er representanter for alle studentene på UiB. Det innebærer et stort ansvar. Studentrepresentantene må være tilgjengelig for studentene. Det er tross alt de som er tett på alle utfordringene de møter i sin hverdag. Videre er det studentrepresentantenes oppgave å sørge for at studentenes stemme blir hørt i alle saker, og at beslutninger og valg ikke skal gjennomføres uten at studentene har hatt fingeren med i spillet. Gjennom representantene i styret har studentene reell gjennomslagskraft i saker som angår universitetet, og som angår alle oss studenter. Jeg mener styrestudentene må være villige til å stå på barrikadene om det trengs. Om ikke vi som studenter kjemper for sakene som er viktige for oss, hvem skal gjøre det da?

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat deg?
Det er jo klart at det burde være en jusstudent i styret. Som fødte kverulanter, forvaltere av den store røde og lettere besatt av ordlydstolkninger, er jusstudenter et nødvendig bidrag til ethvert styre med respekt for seg selv. Fra spøk til alvor. Jeg tror mange studenter ikke føler at studentpolitikken omhandler dem. Som et nytt fjes i studentpolitikken ønsker jeg å være med å senke terskelen for å ta del i studentdemokratiet. Studentpolitikken skal ikke bare være for dem som har gått gradene over flere år. Alle skal kunne ha en reell mulighet til å ta del i hvordan universitetet vårt skal være. Jeg stiller til valg på konkrete, og gjennomførbare tiltak som jeg tror vil gjøre studenthverdagen ved UiB bedre. Om man er enig i at studentpolitikken burde være åpen og tilgjengelig for alle, at UiB skal ta et krafttak for miljøet samtidig som det satses på studentene, burde man stemme på oss.

Lise Carlsen

1. Hvem er du, og hvem stiller du til valg sammen med?

Jeg heter Lise, er 23 år, og går på fjerdeåret her på jussen. Gjennom studietiden har jeg hatt gleden av å jobbe med utrolig flotte folk i JSU og i Fakultetsstyret. Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg ikke burde bli med i et verv som tok for mye tid fra studiet, men så ble jeg veldig engasjert, spesielt i arbeidet med å forbedre kvaliteten på sensuren, få mer praksis i studiet og å dempe karakterpress og ensomhet. Og vipps så gikk tre år av livet mitt, og så kjente jeg at det kunne vært veldig kjekt å prøve å arbeide på heltid med å få gjort noe med disse sakene. Sånn ellers bruker jeg tiden min på å undervise dyktige førstisser og på å være frivillig i en organisasjon som gir hjelp og informasjon til flyktninger og asylsøkere. Og så elsker jeg å stå på ski og å være med hunden min, helst begge deler samtidig! Jeg stiller sammen med Andreas, fordi han er en dyktig fyr som har en felles hjertesak med meg, nemlig sensur. Andreas er fra Sørlandet, men har bodd i Bergen i snart fire år. Det siste året har han viet til å være studentenes tillitsvalgt på heltid, ved å sitte i Arbeidsutvalget til Studentparlamentet. Før det brukte han tre år på en bachelorgrad i matematikk, og på å være engasjert på MatNat-fakultetet i fakultetsstyret og i studentutvalget. Og sist men ikke minst er han en rakker i amatørfotball!

2. Hvorfor ønsker dere å stille til valg til Universitetsstyret?

Når man arbeider for å få gjennomslag for saker som er viktig for studentene, møter man ofte en øvre vegg. Ta for eksempel kvaliteten på sensuren. De fleste dekaner og professorer er jo enige om at sensuren bør være av et høyere nivå, og at praksis i studiet hadde vært et godt tiltak for å redusere karakterpresset. Problemet er at det på juridisk fakultet er svært lite ressurser til å gjennomføre slike endringer. Vi ser at sensuren nedprioriteres i kamp med de andre utgiftspostene. For å komme helt i mål med våre hjertesaker, er vi derfor nødt til å ta dem videre til øverste hold!

3. Hva er deres hjertesaker, og hvorfor er akkurat dette viktig?

Vi har fire hjertesaker som vi mener at det er realistisk å få gjennomslag for i løpet av ett år. Disse er at vi krever riktig sensur, derunder to sensorer på eksamen, vil gjennomføre en storsatsning på psykisk helse, ønsker å bygge UiB som merkevare for god formidling, samt at vi vil kjempe for flere kollokvieplasser. På jussen har vi altfor få sittegrupper der man kan slå seg ned og spise lunsj, men mange store, tomme fellesarealer som kunne vært utnyttet bedre! Vi ønsker også å bygge videre på det solide miljøarbeidet de tidligere studentrepresentantene i universitetsstyret har startet. Det mange ikke vet, er at UiB i fjor fikk ansvar for FNs 14. bærekraftsmål, som én av kun 17 universiteter i verden! Vi mener derfor UiB må fortsette å satse tungt på forskning på bærekraftig bruk av marine ressurser. Kanskje klarer juridisk fakultet i Bergen å overta tronen som Norges beste forskningsmiljø på havrett?

Det er vel neppe noen hemmelighet at jussen har særskilte utfordringer når det kommer til trivsel på studiet og karakterpress. Våren 2017 laget jeg en stor spørreundersøkelse som JSU sendte rundt til alle studentene. Vi fikk over 600 svar, og tallene taler for seg selv. 96% oppga at de synes medstudentene var påvirket av karakterpress, og 46% oppga at karakterpress gikk negativt utover deres egen læringsprosess. Det hjelper ikke at fakultetet byr på førsteklasses undervisning dersom studentene ikke mestrer studiehverdagen. Læring og trivsel går hånd i hånd! Å bedre den psykiske helsen til studentene er derfor i mine øyne ikke bare et prosjekt som Sammen-psykologene skal ta seg av alene. Det trengs et institusjonelt løft, der fakultetene tar større ansvar. Ikke bare er dette bra for studentene selv, men det er også veldig lite økonomisk å bruke masse midler på syke studenter som ikke er mottakelig for læring. Til syvende og sist handler det også om rettssikkerhet - en glad jurist er en god jurist!

4. Hva mener du er studentene i Universitetsstyret sine viktigste oppgaver?

Den største makten ligger i å fordele midler i budsjettet. Studentrepresentantene sitter i styret på lik linje som de andre styrerepresentantene, og har dermed formelt sett like mye makt som rektor i styret. I realiteten representerer man nærmere 17 000 studenter, og vi har derfor anledning til å gå hardt ut for våre hjertesaker. Vi har lagt opp konkrete handlingsplaner for hvordan vi skal få gjennomslag for våre saker. Disse planene er lansert på Facebooksiden vår “Lise og Andreas til universitetsstyret”. Med en godt planlagt handlingsplan, øker sjansene for at vi vil få til konkrete og håndfaste endringer!

5. Hvorfor skal studentene stemme på akkurat dere?

På plakaten er det ingen tomme ord, men løfter som vi mener det er realistisk å oppfylle. Sakene vi går til valg på har vi arbeidet mye med på våre egne fakulteter, og vi mener vi vil ha gjennomslagskraft også i universitetsstyret. Stem på oss fordi vi får ting gjort!

Seksuallovbruddene inn i strafferettskurset

Thu, 21 Mar 2019 11:14:00 GMT

Skrevet av Silje Juul
Foto: Privat

I motsetning til Universitetet i Oslo har man ved Universitetet i Bergen valgt å ikke inkludere seksuallovbruddene som en del av strafferettskurset på fjerde studieår. Dette begrunnes med faren for at en undervisning vil kunne oppfattes som støtende eller belastende for enkelte studenter. Det manglende fokuset på seksuallovbruddene i strafferetten kan imidlertid være problematisk med tanke på fremtidens behov for kompetanse innen dette fagområdet.

En rekke undersøkelser tyder på at seksuallovbrudd utgjør et betydelig samfunnsproblem. Beregninger tilsier at rundt 10 % av alle kvinner har blitt utsatt for en voldtekt – en statistikk som tilsier at voldtekt er like vanlig som brystkreft i dagens Norge. Mørketallene blant menn er dessuten antatt å være høye. Videre innebærer særlig voldtekt en betydelig krenkelse av den enkeltes fysiske og seksuelle autonomi – med de psykiske langtidsskadene dette kan medføre.

Samtidig opplyser mange fornærmede i seksuallovbruddsaker i ettertid at de opplever møtet med rettssystemet som en belastning. Dette er trolig noe som kan forklare den lave andelen av voldtekter som ender med en anmeldelse i Norge. På den andre siden ser man at omlag 80 % av alle anmeldte voldtekter resulterer i henleggelse. Dersom man slår disse tallene sammen er kan man anta at kun 1 % av alle voldtekter ender med strafferettslige reaksjoner.

Samtidig trekkes ofte manglende kompetanse hos politi og påtalemyndighetene frem som en av flere mulige årsaksfaktorer bak den høye henleggelsesstatistikken. Det er derfor betenkelig at et av landets få juridiske fakulteter ikke sikrer fremtidens dommere og politiadvokater en grunnleggende opplæring i seksuallovbruddene på universitetsnivå i strafferettskurset.

Årsakene bak den lave andelen voldtekter som ender med fellende dom er selvfølgelig sammensatt og komplekst, og skyldes nok i stor grad hvordan etterforskningen av disse lovbruddenes ofte er bevismessige utfordrende og ressurskrevende. Dette vil neppe løses gjennom et par kapitler på litteraturlista eller noen nye læremål i strafferett. Et minimum av undervisning i seksuallovbruddene vil imidlertid gi fremtidens jurister en viss kompetanse innen feltet, og dessuten kunne være egnet til å skape oppmerksomhet og interesse for et fagfelt hvor betydningen av kompetanse hos fagfolket kan inneha viktige ringvirkninger.

Risikoen for at enkeltstudenter vil oppleve undervisning i seksuallovbruddene som belastende eller støtende er helt klart et problem og en utfordring som må tas med ytterst alvorlighet. Dette må imidlertid veies opp mot det samfunnsmessige behovet for kompetanse og oppmerksomhet rundt et fagområde innen strafferetten som er av stor samfunnsmessig betydning, og hvor møtet med rettssystemet er av fundamental betydning for den enkelte.

Kildeliste

Justispolitisk spalte: Høyre og abortloven

Tue, 19 Mar 2019 10:41:00 GMT

Skrevet av Carl Christian Grue Solberg, leder av Høyres Studenterforening i Bergen og bystyrekandidat
Foto: Høyre

En balansert løsning på et vanskelig spørsmål

Refleksjoner rundt de forestående endringene i abortloven har den siste tiden funnet veien til Injurias spalter. De spørsmålene som reises ved disse endringene er først og fremst av politisk karakter. Saken om eventuelle endringer av abortloven og der tilhørende debatt er imidlertid en god illustrasjon på forholdet mellom juss og politikk. Er det slik at jurister skal avklare vanskelige politiske spørsmål?

Da abortloven ble vedtatt på syttitallet var ikke fosterreduksjon mulig. Nå har ny teknologi gjort det til en mulighet å fjerne ett eller flere fostre ved flerlingesvangerskap. Det reiser vanskelige etiske spørsmål som fagmiljøene lenge har etterlyst en avklaring på. Selv har de hele vegen etterspurt en mer restriktiv praksis.

Abortloven er over 40 år gammel. Den regulerer et saksfelt hvor det har funnet sted en enorm teknologisk utvikling de seneste årene. Norske politikere har imidlertid ikke ønsket å endre loven fordi det blir mye bråk av slike endringer. Politikernes løsning ble lovavdelingen i justisdepartementet.

Helseminister Bent Høie ba lovavdelingen om en avklaring av rettstilstanden i 2016. Spørsmålet var om en adgang til fosterreduksjon kunne innfortolkes i abortloven. Lovavdelingen svarte bekrftende på dette spørsmålet. Dermed har lovavdelingens uttalelser blitt lagt til grunn som inneværende rettstilstand.

Som tredjeklassing skal jeg hverken mene det ene eller det andre om lovavdelingens vurdering. Min juridiske kompetanse står tilbake for lovavdelingens, og min selvinnsikt er tilstrekkelig til at jeg forstår dette.

Det kan imidlertid ikke herske særlig tvil at så vanskelige verdispørsmål vi står ovenfor i dette tilfellet, ikke skal overlates juristene. En utvikling hvor politikere overlater til jurister å ta ansvar for problemstillinger de selv ikke ønsker å ta tak i fordi de politiske omkostningene er for høye, ville være svært uheldig.

Da lovavdelingen avklarte spørsmålet i 2016, hadde problemstillingen vært kjent i mange år. Saken ble først fremlagt for daværende helseminister Jonas Gahr Støre. Gahr Støre er helt sikkert en hederlig mann, men at han lider av kronisk beslutningsvegring kan det ikke herske særlig tvil om. Mannen som ikke klarer å ta stilling til om Trond Giske er en real kar eller ikke, klarte selvsagt ikke ta stilling til et så vanskelige spørsmål som fosterreduksjon. Han la problemstillingen i en skuff, og håpet at det hele skulle gå over.

Dette er uttrykk for et feigt politisk lederskap som setter juristene i en vanskelig situasjon.

Det er ironisk å se at Arbeiderpartiet nå forsøker å slå politisk mynt på en problemstilling de selv ikke turte å ta tak i fordi de opplevde den som vanskelig. De har forsøkt å gjøre dette til et spørsmål om selvbestemt abort, noe det selvsagt ikke er.

Lovendringen vil føre til at fosterreduksjon behandles som enhver annen senabort. Frem til uke 12 har kvinnen selvbestemmelse, etter uke 12 foretas det en faglig vurdering. I de aller fleste tilfeller vil kvinner som ikke ønsker å få barn gis medhold. Slik vil det fortsette å være, heldigvis. Høyre er en tydelig forkjemper for kvinnens rett til selvbestemt abort.

Det er ikke enkelt å ta standpunkt i vanskelige etiske spørsmål, hvor det finnes hensyn å ivareta på begge sider. Personlig mener jeg det er riktig at spørsmål om fosterreduksjon skal avgjøres på bakgrunn av en faglig vurdering, på samme vis som andre senaborter. Det finnes knapt et annet land i verden som tillater den praksisen vi siden 2016 har hatt.

Når teknologien utvikler seg, må resten av samfunnet følge etter. Står man selv stille mens omverdenen går fremover, vil man i praksis bevege seg bakover. For meg virker det åpenbart at vi måtte foreta en endring på grunn av den teknologiske utviklingen. Derfor er jeg glad vi endte opp med en praksis som sikrer kvinnens selvbestemmelse, og er i tråd med de anbefalinger fagmiljøene har kommet med.

Uavhengig av hva man mener om dette, er det i alle fall viktig at vi har en regjering som faktisk tør å adressere spørsmålet fremfor å legge dem i en skuff. Høyre anerkjenner at spørsmålet er vanskelig, og har endt opp med en balansert tilnærming hvor kvinner fortsatt har selvbestemt rett til abort inntil uke 12. Høyres løsninger skaper ikke alltid de største overskriftene, men tjener som regel landet godt.

Dragefjellets nye stemme

Sat, 16 Mar 2019 00:39:00 GMT

Tekst: Eline Sandnes Fosse
Foto: Malin Askevold Helle

«How to make a podcast» i søkefeltet på Youtube ble starten på Dragefjellets nye podcast, Pod.Jur. Med litt mangel på kunnskap, men rikelig med engasjement og evne til å by på seg selv, gikk førstekullist Carl Victor Waldenstrøm i høst inn for å starte jussens første studentpodcast.

Tanken om å starte en podcast har vært til stede siden ungdomsskolen, men har fått ligge i bakhodet siden den tid.

– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har et stort eksponeringsbehov, men jeg kan vel ikke nekte for det heller. Det er i alle fall gøy å få et kreativt utløp, samtidig som jeg har et ønske om å lage noe studentene på Dragefjellet kan samles rundt for å ha det gøy, forteller Waldenstrøm.

Om navnet eller fjeset virker kjent, er ikke så rart, ettersom Waldestrøm trolig har rukket å involvere seg i mer enn de fleste etter et halvt år på Dragefjellet.

– Jeg er jo ikke en som gjemmer meg bort. Jeg tenker vel at jeg er en som er med på å lage god stemning, sier han.

Som skuespiller i revyen, styremedlem i svømmeklubben, assistent i fagstyret og involvert i ELSA, er hverdagen langt fra tom.

– Jeg liker å være med på mye og har derfor engasjert meg i litt forskjellig for å få litt følelsen av miljøet. Jeg syns det er spennende å ha ting å gjøre på, samtidig som det rett og slett er veldig givende å involvere seg i prosjekter sammen med andre, forteller Waldenstrøm.

At Waldenstrøm skulle havne på Dragefjellet, var ikke selvsagt ett år tilbake. Med en bakgrunn i teatermiljøet, var målet lenge å satse på et arbeidsliv innenfor bransjen.

– Jeg har drevet med teater i ulike former helt siden barnehagen og gikk senest på teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Jeg har alltid vært veldig interessert i å drive med kreative ting, og spesielt i å formidle. Lenge var jeg veldig overbevist om at jeg hadde lyst til å drive med noe innenfor teater. Jeg søkte blant annet teaterhøyskolen og så etter ulike muligheter i utlandet. Etter hvert innså jeg at den retningen kanskje ikke var helt rett for meg likevel. Da hadde jeg ingen anelse hva jeg skulle gjøre. Til slutt falt valget på jussen, og jeg har ikke angret siden, forteller han.

Erfaringen fra teatermiljøet kan likevel være en fordel på mange områder i podcast-prosjektet.

– Jeg tror at det å være komfortabel med å snakke foran andre, stå på en scene og å formidle er egenskaper som har overføringsverdi til veldig mye. Det inkluderer absolutt å skulle lage en podcast. Man utleverer seg selv i veldig høy grad når man driver med dette. Da er det en fordel å ikke være redd for akkurat det.

Etter å ha bestemt seg for å starte Pod.Jur, brukte Waldenstrøm mye tid på å hente inspirasjon fra andre podcaster. Alt fra Misjonen med Atle Antonsen og Johan Golden til The Daily fra The New York Times ble hørt på for å samle tips og triks.

– Jeg merker at jeg prøver å imitere ulike grep som jeg ser fungerer bra hos andre. Spesielt Pod Save America har vært en stor inspirasjonskilde. De behandler seriøse tema på en måte som er underholdende å høre på. På sikt er det noe slikt jeg ønsker å nærme meg, sier han.

Med svarene fra google og inspirasjonen fra andre podcaster satte Waldenstrøm i gang med første episode av nykommeren Pod.Jur.

– I den første episoden var det nok ganske tydelig at jeg ikke var helt utlært. Den ble likevel litt «her er jeg, og dette har jeg lyst til å gjøre. Resten får komme litt som det kommer».

Én episode har blitt til tre, og flere er på vei. Ifølge Waldenstrøm har responsen vært utelukkende positiv.

– Jeg er veldig nervøs hver gang jeg slipper ut en ny episode. Man har gjerne en tanke om hva man selv syns, men det er jo ingen garanti for at andre er enig. Episodene inkluderer meg og andre, ganske ufiltrerte og akkurat slik vi er. Da er det veldig personlig å legge ut en episode uten å vite om andre kommer til å synes at det er gøy å høre på. Man åpner seg selv ut til verden når man prater, og det føles ut som om man slipper folk veldig inn i det man tenker og måten man er på. Å få gode tilbakemeldinger var derfor veldig deilig og betryggende. Det er veldig hyggelig at folk setter pris på noe man har brukt mye tid på å lage.

For hver episode som blir lagt ut, må det tas opptak, klippes, lages overganger og redigeres. Med begrensede kunnskaper om redigeringsprogram, tar jobben ekstra lang tid, ifølge Waldenstrøm. Det aller meste av episodens innhold er derimot improvisasjon.

– Jeg syns det er en klar styrke å improvisere. Jeg har ofte en grovskisse på forhånd, men når praten går av seg selv, blir det mye mer genuint å høre på, forteller han.

I løpet av de tre første episodene har Eivind Abrahamsen og Rahman Akhtar Chaundry gjestet podcasten. I neste episode vil revymedlemmer være å høre.

– Så langt har vel ikke utvelgingen av gjester vært en veldig demokratisk eller nøye planlagt prosess. Om dette er et prosjekt som slår litt an, hadde det vært artig å få med folk fra ulike sider av fakultetet. Det er klart at en podcast med bare meg og mine venner vil skape et veldig ensartet uttrykk. I tillegg blir det mer spennende for meg å planlegge episodene når jeg ikke kjenner gjestene godt fra før, og dermed ikke vet helt hva de kommer til å mene om ulike ting.

Det siste tiårets eksplosjon av interesse for og tilgang på podcaster har bakgrunn i tilgjengelighet og personlig form, mener Waldenstrøm.

– Det er jo et veldig rart konsept å skulle høre på andre prate. Samtidig er noe av det jeg selv liker godt å kunne sitte og få inntrykk av andres meninger uten å måtte bidra i samtalen. Man kan velge selv hva man vil forholde seg til og bare lene seg tilbake og lytte. I tillegg gjør formatet at det blir veldig nært og personlig. Mange podcaster er laget av folk som er kjente fra andre ting. Da tror jeg mange setter pris på å føle at man kommer litt nærmere vedkommende. En annen fordel er at det er veldig tilgjengelig og lett å få med seg. Man kan få med seg en episode i forbifarten, i stedet for å måtte sette seg ned med en avis i en travel hverdag.

En god podcast er ifølge Waldenstrøm kjennetegnet av en fin flyt i samtalen, en logisk fordeling av samtaleemner og en bra produksjon.

– Til syvende og sist er vel det viktigste at en god podcast oppfyller det formålet den har. Da har det kanskje ikke så mye å si om alle jingles er laget med standarder fra Garageband. Så langt har Pod.Jur. hatt en litt avslappet atmosføre som skal være behagelig og underholdende å høre på. Det vil jeg at den skal fortsette å være. Samtidig har jeg et mål om å få inn litt mer substans, gjerne med diskusjoner rundt dagsaktuelle temaer som er relaterte til jussen. Jeg har riktig nok ikke noen forutsetninger for å komme med de dypeste analysene av juridiske problemstillinger. Likevel ønsker jeg å bidra med mine observasjoner som førsteårsstudent, samtidig som jeg vil skape rom for at andre kan gjøre det samme. I tillegg har jeg veldig lyst til å få muligheten til å fremheve folk på og utenfor Dragefjellet som gjør kule ting og er stole av det. Det er så mange som driver med mye kult, er engasjerte og gjør mye bra. Det har jeg veldig lyst til å få frem.

Hva vil du at folk skal sitte igjen med etter å ha hørt en episode av Pod.Jur.?
– For det første håper jeg at folk sitter igjen med en følelse av at det var verdt å bruke tiden sin på. For det andre vil jeg at de skal være i bedre humør etter episoden enn før. Om de i tillegg har lært litt på veien, er det et kjempestort pluss.

For øyeblikket er Waldenstrøm alene om arbeidet med podcasten. I fremtiden ser han derimot for seg å utvide til en gruppe.

– Jeg tror det hadde vært positivt for alle involverte å utvide podcasten til en gruppe. Jeg må nok bare innse at jeg ikke klarer å nå alle målene jeg har satt meg alene. Det har jeg ikke kapasitet til. For det andre er det nok mer behagelig for de som hører på å forholde seg til flere mennesker som de kan bli kjent med gjennom episodene, forteller han.

Fremover kan lytterne forvente nye episoder av Pod.Jur. hver andre uke, ifølge Waldenstrøm.

– Jeg hadde i utgangspunktet et mål om å få ut én episode i uken. Det har vist seg å bli litt vanskelig. Det er likevel viktig med en regelmessighet, slik at folk kan venne seg til at episodene kommer til en fast tid. I tillegg har jeg et mål om å få til en litt mer helhetlig struktur, hvor man kan kjenne igjen enkelte segmenter i hver episode.

Tre ledere om tiden fremover på Dragefjellet

Mon, 11 Mar 2019 22:18:00 GMT

Tekst: Tale Tvedt og Maren Moe

Våren er i anmarsj i Bergen og et nytt semester er godt i gang ved Det juridiske fakultet. Eksamener er tatt og nye eksamener står for tur. Injuria har snakket med tre prominente ledere ved fakultetet og spurt om deres planer for det nye semesteret og hvordan de ønsker å bidra i tiden som kommer for å gjøre livet her på Dragefjellet enda litt bedre enn det allerede er.

Dekan Karl Harald Søvig

Hva er ambisjonene og planene dine for det nye semesteret?

Å fortsette arbeidet med å revidere studieordningen. Vi jobber med å slå sammen enkelte av fagene og håper blant annet å kunne tilby utveksling på tredje studieår.

Hva tror du vil bli den største endringen på fakultetet dette semesteret?

Innføring av tilgang til Lovdata på eksamen. Utvidet kildetilgang vil gjøre eksamenssituasjonen mer lik de utfordringene som møter oss i yrkeslivet. Dessuten åpner dette for nye former for eksamensoppgaver.

Hvorfor mener du man bør søke jussen i Bergen i februar 2019?

Bergen er en god by å studere i. Jusstudiet i Bergen er bygget opp rundt problembasert læring som gir gode muligheter til å jobbe med faget. Etter endt studium står mange muligheter åpne, og juss egner seg også godt for de som er usikre på hvilken karriere de vil velge.

To kjappe:

To ting du ville tatt med deg på en øde øy:

Fyrstikker og kniv

To kjendiser du ville hatt på middag: #inviterenekstra

Ruth Bader Ginsburg og Justisministeren, Tor Mikkel Wara

Benedicte Røvik, leder for JSU

Benedicte Røvik er leder for Juridisk Studentutvalg ved Det juridiske fakultet i Bergen. JSU arbeider for å fremme studentenes syn i saker som angår undervisning, studiesituasjon og drift ved fakultet.

Hva er ambisjonene og planene dine for det nye semesteret?

Høsten 2018 lanserte JSU kampanjen #Inviterenekstra for å bevisstgjøre flere på hvor lett og viktig det er å invitere med seg nye medstudenter på ting. Ambisjonen for dette semesteret er å fortsette arbeidet med spredningen av kampanjen og budskapet. Vi håper derfor at vi vil se flere studenter invitere med seg og bli kjent med nye mennesker.

Denne våren vil vi gjennom en arbeidsgruppe se på gjennomføringen av kursene i forbindelse med studiereformen. Her kommer vi til å kjempe for mer varierte vurderingsformer, samt praksis som valgfag. I tillegg kommer vi selvsagt til å jobbe med overgangsordningen i forbindelse med innføringen av digitale hjelpemidler.

Av andre saker vi har på semesterplanen er selvsagt to sensorer. Min ambisjon er selvfølgelig at dette er noe vi skal få innført så raskt som mulig, men det er nok mest realistisk at dette først vil komme for fullt i forbindelse med studiereformen som er i omløp. Jeg har også ambisjoner om at flere studenter skal få litt mer innsikt i hva JSU jobber med.

Til slutt vil jeg og nevne at vi har planer om å arrangere en debatt sammen med Juristforbundet i forbindelse med debatten som har pågått i Studvest om normalfordeling av karakterer.

Hva tror du vil bli den største endringen på fakultetet dette semesteret?

Det må nok være innføringen av digitale hjelpemidler. Det er riktignok litt usikkert akkurat når denne endringen kommer, men JSUs viktigste rolle da blir å sikre at implementeringen er i studentens favør og at vi får en god overgang, og ikke minst sikre at digitale hjelpemidler også blir en del av undervisningsopplegget. Dette er viktig fordi bruken av digitale hjelpemidler ikke skal komme brått på studentene på eksamensdagen, som allerede er en stressende dag.

Hvorfor mener du man bør søke jussen i Bergen i februar 2019?

Jeg mener at man bør søke på jussen i Bergen fordi vi for det første har en veldig god studieordning med mange muligheter for oppfølging, eksempelvis gjennom tilbakemelding på skriftlige oppgaver. For det andre bør man søke på jussen i Bergen fordi studentene blir hørt i saker som angår dem, og det er en god dialog mellom fakultetsledelse og JSU. I tillegg er Bergen en fantastisk studentby med mange muligheter til å engasjere seg, både i jussens egne foreninger og undergrupper, og tilsvarende utenfor. Det er dessuten mange spennende arrangementer i Bergen som gjør at det sjelden er mangel på ting å gjøre.

To kjappe:

To ting du ville tatt med deg på en øde øy:

Insektsspray og en bok

To kjendiser du ville hatt på middag: #inviterenekstra

Amal Clooney og Jens Stoltenberg

Nikolai Bjerke, leder for JF

Nikolai Bjerke er leder for Juristforeningen ved Det juridiske fakultet i Bergen. Juristforeningen er den største studentorganisasjonen ved fakultet, med omkring 2000 medlemmer. Foreningen står for en stor andel av de sosiale og faglige arrangementene jusstudenter i Bergen kan ta del på.

Hva er ambisjonene og planene dine for det nye semesteret?

Foreningen har mye i gjære nå. Vi er hele tiden i utvikling. Noe av det jeg synes kommer til å bli mest spennende blir å få konkretisert oppussingsplanene for Straffbar. I tillegg skal vi slippe ny JF-genser, som vi er stolte av. Vi håper den vil bli en hit hos studentene. Et annet prosjekt er Vervreformen. Den ble vedtatt på høstens Generalforsamling og trer i kraft nå på vårens Generalforsamling. Det blir nok den største endringen for foreningen.

Ellers er ambisjonen å hele tiden gjøre store og små knepp slik at blir foreningen bedre. En bedre forening gir et bedre tilbud til studentene, noe som igjen er med på å skape et hyggeligere og mer inkluderende studiemiljø på Dragefjellet.

Hva tror du vil bli den største endringen på fakultetet dette semesteret?

Mye av livet på dragefjellet går sin vante gang. Den viktigste endringen blir om det blir vedtatt ny studiereform. Det vil endre hele studiet. Selv om det ikke får virkning på våren vil det være den største endringen i mine øyne. Den koseligste endringen derimot er at det går mot varmere og lysere tider. Jeg gleder meg veldig til våren. Det gjør noe med stemningen på fakultetet og i Bergen.

Hvorfor mener du man bør søke jussen i Bergen i februar 2019?

I tillegg til å ha den beste studiemodellen og en flott by, så må det engasjerende studentmiljøet trekkes frem. Etter min mening er Jussen i Bergen det jusstudiet i Norge hvor studentmiljøet er best og lettest å engasjere seg i. Man skal selvfølgelig interessere seg for det man studerer, men godt studiemiljø er viktig for trivselen. Jeg mener sterkt at god trivsel og godt studentmiljø smitter over på hvordan man opplever selve studiet og at man dermed også studerer bedre. Vitenskapen er sosial, og det må studiet også være.

To kjappe:

To ting du ville tatt med deg på en øde øy:

Et sjakkbrett og noen å spille med.

To kjendiser du ville hatt på middag: #inviterenekstra

Dag Otto Lauritzen og Kristian Ødegård.