Arkiv

I rettsstaten Norge forventer vi at ofre for mishandling får beskyttelse og at de ansvarlige stilles til ansvar. Vi har den siste tiden sett seksuell trakassering bli gjenstand for heftig diskusjon med hashtaggen #Metoo. Vi i utlendingsrettsgruppa på Jussbuss ser at det er en gruppe mennesker i det norske samfunnet som ikke nyter godt av den samme beskyttelsen eller oppmerksomheten.   

Tenk deg at du har kommet til Norge på familiegjenforening, med ektefelle eller samboer for så å oppleve at du blir sosialt isolert, truet, kontrollert og fysisk krenket. Du vet at grunnlaget ditt for opphold i Norge er at forholdet ditt til ektefelle eller samboer består. Dersom du forlater partneren din vil du i utgangspunktet miste oppholdstillatelsen, i alle fall frem til du oppfyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse.

Det er dermed åpenbart at terskelen for å gå fra og anmelde, partneren blir svært høy for en som er i Norge på familiegjenforening med ektefelle eller partner. Heldigvis finnes det en regel i utlendingsloven § 53, som skal bøte på dette. Etter denne bestemmelsen kan man få opphold på selvstendig grunnlag dersom man selv, eller eventuelle barn, blir utsatt for mishandling i forholdet. Dessverre ser Jussbuss at regelen praktiseres strengt, og dermed ikke gir noen reell beskyttelse. Regelen blir kun en formalitet, uten noen reell betydning for dem den er ment å beskytte.

Utfordringen er at selv om unntaket er formulert slik at terskelen for å få opphold på selvstendig grunnlag skal være lav nok til å gi reell beskyttelse, erfarer Jussbuss at dette i realiteten ikke er tilfellet. Selv om ordlyden i loven og forarbeidene taler for en forholdsvis mild tolkning av terskelen, viser praksis fra UDI og UNE at terskelen settes uforholdsmessig høyt. I en sak som ligger i UNEs praksisdatabase fremkommer det av faktum at krisesenteret klienten var innlagt hos, anførte at klienten var «psykisk ødelagt»[1] av all mishandlingen. Likevel mente UNE at det ikke kunne være tilstrekkelig for å regne noe som mishandling etter utlendingslovens bestemmelse om opphold på selvstendig grunnlag. Det er uholdbart at man ikke skal kunne være sikker på sin rettsstilling som mishandlingsutsatt utlending.

For mange har det vært en trygghet at man etter tre år kan søke permanent oppholdstillatelse, og ikke lenger være avhengig av UDIs skjønn for å få opphold på selvstendig grunnlag. Men nå er loven endret. Et av de nye kravene for permanent oppholdstillatelse i Norge er at man skal kunne være selvforsørget. Vi i Jussbuss ser at dette vil være spesielt utfordrende for utlendinger som lever i forhold hvor det forekommer mishandling og sosial kontroll. Noen av våre klienter blir forhindret fra å jobbe og gå på skole av sine partnere. Da blir det umulig å oppfylle kravet til selvforsørgelse, og den trygge havnen permanent oppholdstillatelse har utgjort forsvinner.   

Jussbuss reagerer på at det ikke finnes gode nok ordninger for å ivareta dem som blir utsatt for mishandling og sosial kontroll av personen de har kommet til Norge for familiegjenforening med. Det er et paradoks at i en tid med så stort fokus på sosial kontroll, blir ikke denne gruppa tatt på alvor.