Tekst: Ingrid Helene Nesse

22. juli: I 2011 deltok Lars Henrik på AUF sin sommerleir på Utøya. Han er fremdeles preget av det han opplevde 22. juli.  

En spirende lokalpolitiker
Lars Henrik er ikke den første politikeren i sin familie. Hans far er selv aktiv innen politikk, noe som også medførte en viss politisk interesse for Lars Henrik. Det var likevel med lovnad om gratis pizza i januar 2010 at Lars Henrik begynte å engasjere seg i AUF.
– Jeg mente mye om det ene og andre. Det var en venninne som var aktiv i AUF i Eidsvoll som inviterte meg med på møte hvor de serverte pizza. Man kan vel si at pizzaen fikk meg inn i AUF, men det sosiale miljøet og den politiske viljen fikk meg til å bli, forteller han.
I 2010 fikk Lars Henrik brev i posten med invitasjon til å delta på Utøya for første gang. Han hadde ikke planer den sommeren og bestemte seg for å dra.
– Å være der var ganske magisk. Jeg fikk mange nye venner og syntes det var spennende å se hvordan politikk funket og hvordan man kunne være med og påvirke ting, sier han.

Sommeren 2011
Sommerleiren i 2010 ga Lars Henrik mersmak, og det var ingenting han gledet seg mer til enn Utøya 2011. Han hadde høye forventninger til å returnere til Utøya i 2011, og trodde derfor at han skulle bli skuffet dersom magien hadde avtatt. Til tross for det man tradisjonelt ville kalt bergensk vær, ble tvert imot forventningene overgått.
– I AUF kaller man det Utøya-følelsen. I det øyeblikket man tar de første stegene på øyen fylles man av en følelse av tilhørighet og det å være med på noe større. Man vet med en gang at her er man med i et unikt fellesskap. Etter en del år med å føle seg utenfor og ensom, og etter enda flere år med mobbing, var det en helt fantastisk følelse, mimrer han.

Så kom 22. juli, datoen som har gravert seg inn i de fleste sitt minne. Lars Henrik forteller at det er mange historier fra den dagen som han vil anbefale at man leser og tar innover seg. Historiene beskriver overgangen fra en idyllisk sommerleir, til å bli jaktet på av en massemorder. Lars Henrik forteller om sin historie at det brutale og vonde som skjedde den dagen best kan beskrives av et bilde av en liten del av låvebrua på øyen.
– 20. juli satt jeg med en jente jeg hadde vært avstandsforelsket i en god stund på denne låvebrua. Jeg tror hun var forelsket i meg også. Hun risset i hvert fall inn navnet mitt i en av plankene der.
Det gikk noen dager etter angrepet før Lars Henrik innså at han aldri kom til å få svar på de mange tekstmeldingene han hadde sendt denne jenten.  
– Jeg fikk høre senere at hun hadde blitt skutt i hodet og drept momentant, deler han.

Foto: privat. Risset inn navnet: Bare noen dager før angrepet 22.juli hadde jenten Lars Henrik var forelsket i risset inn navnet hans på plankene på låvebrua. Senere lærte han at hun hadde blitt drept på Utøya. 

Ga seg ikke
Tidligere det året ble Lars Henrik satt opp på liste til kommunevalget, riktignok med en noe beskjeden plassering. Etter Utøya 2011 hoppet Lars Henrik 18 plasser opp på listen og ble valgt som fast representant i kommunestyret. Der satt han frem til mai i år. I tillegg har han vært aktiv internt i AUF og sittet i et par fylkesstyrer, samt i AUFs landsstyre i halvannet år.
– Det handler om den politiske viljen jeg fremdeles hadde. Jeg hadde lyst til å være med og påvirke ting, i mine øyne, på en god måte. For eksempel fikk jeg være med på å vedta at kommunen skulle kjøpe barnehagen jeg selv gikk i som liten. Lokalpolitikken var en fin måte å være med på og bidra til å bedre lokalsamfunnet man har vokst opp i og som man er glad i, meddeler han.
Noe av viljen skyldtes også det å kunne gi et stikk til mannen bak terrorhandlingene.
 – Mye av grunnen til at jeg ble i politikken skyldtes at jeg hadde mange av vennene mine i AUF, og litt for å kunne si «fuck deg» til gjerningsmannen. At jeg fortsatt kunne gjøre mine prioriteringer, leve livet på min måte, og drive med politikk.

Vitnet i retten
Lars Henrik vitnet i 22. juli-rettssaken våren 2012. I denne perioden jobbet han også med å fremme integrering. 
– Jeg husker veldig godt at jeg gikk rett fra rettssaken til en skrivegruppe hvor vi skrev et manifest på AUF-kontoret om inkludering og integrering, noe som var akkurat det motsatte av hva gjerningsmannen står for. Det kjenner jeg har betydd ekstra mye, å kunne bidra til dette. Det er litt stort for en enkel sjel fra Eidsvoll, forteller han.

Manglende oppfølgning
Selv om Lars Henriks politiske gnist ikke var slukket, opplevde han manglende oppfølgning i tiden etter angrepet. Dette har preget han de senere årene. 
– Det vanskeligste for meg som kommunestyrerepresentant og overlevende var opplevelsen jeg hadde av oppfølgningen jeg fikk av min egen kommune. Oppfølgningen var ikke spesielt god i mine øyne. Det var også mangel på fleksibilitet. Jeg hadde ett mål der og da, å fullføre skoleåret, men jeg opplevde liten fleksibilitet for å finne muligheter og for å kunne møtes og ta den praten, forteller han.
Etter en tid mottok Lars Henrik et brev fra kommunen som fortalte at fordi han hadde helsepersonell i nær familie, avsluttet de i større grad oppfølgningen.
– Jeg tror de siktet til min far, som er psykiater. Men selv om han psykiater var han veldig berørt av det som hadde skjedd, han var jo pårørende. På et tidspunkt slet han nok mer enn det jeg gjorde, også. Jeg synes det hele var veldig provoserende.

Noen kommuner, deriblant Lars Henriks hjemkommune, mottok midler etter 22. juli til oppfølgning av overlevende og pårørende. Lars Henrik opplevde at midlene ikke ble prioritert riktig.
–  I min egen kommune gikk midlene til oppfølgning med til å dekke ordførerens og rådmannens tilstedeværelse i begravelse, sier han.
«22. juli-kortet»

Det ble ikke lettere med tiden ta til orde rundt 22. juli. Lars Henrik forteller at han etter hvert ble redd for at han ved å ytre sin mening skulle bli beskyldt for å bruke det såkalte «22. juli-kortet». 
– Blant annet Jan Tore Sanner har beskyldt Arbeiderpartiet for å bruke 22. juli-kortet.[1] Det har blitt et begrep som har gjort at man kanskje ikke sier så mye høyt lenger, av frykt for å bli stemplet som en som bruker dette kortet for å finne politisk poeng, sier han.

Behov for en tydeligere debatt  
I 2021 var det 10 år siden terrorangrepet. I forbindelse med markeringen ble det holdt politisk debatt om 22. juli. Lars Henrik opplever det som positivt at man endelig er i gang med å snakke ordentlig om hva som skjedde den dagen, hvordan det påvirket de som var der og ytringsrommet for de overlevende i tiden etterpå. Dette har han savnet tidligere.
– Det har aldri vært en stor, vanlig debatt. Vi fikk ikke snakket ordentlig om 22.juli da det var ferskt, og det ble derfor heller ikke normalisert å snakke om. Etter rosetorget ble det nesten ikke snakket mer om i det offentlige. Det var et rettsoppgjør hvor man gjennomgikk det som skjedde, og så tror jeg folk flest ble litt «ferdig» med det. Vi markerer 22. juli hvert år og kanskje kommer det en kronikk eller to som sår litt debatt, men ellers er debatten fraværende.
Lars Henrik opplever det også som sårt at minnestedet for 22. juli ennå ikke er på plass.
– Minnestedet stod ikke ferdig i år, og det blir heller ikke ferdig til neste år. Først til 12-års markeringen vil minnestedet være klart. Det er en stor verkebyll i seg selv, forteller han.

Lars Henrik understreker videre at han bare kan snakke av egen oppfatning og at det er viktig å ikke dra alle under samme kam.
– Hvis man leser kommentarfelt i saker som omhandler 22. juli, er det noen som tar på seg rollen med å forsvare de som var der. Det er veldig hyggelig med sympati og jeg setter pris på at vi er et sympatisk samfunn, men jeg reagerer på dem som bruker sympati som et skalkeskjul for å fremme egne argumenter på vegne av «alle», men så er det gjerne generaliserte utsagn, forteller han.
 

Fremdeles preget
Selv om det nå er 10 år siden angrepet, opplever Lars Henrik fremdeles at fortiden kan innhente han. Våren 2019 var det flere episoder som påvirket helsen hans. Her kan nevnes Facebook-statusen til Sylvi Listhaug med teksten «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del».[2] Innlegget resulterte i at hun gikk av som justisminister.
– Facebook-statusen til Sylvi Listhaug utløste en del helseproblemer. Jeg ble sengeliggende en uke etterpå. Det var vonde beskyldninger å fremme for oss som har hatt det ganske forferdelig. I tillegg var det allerede en tung uke, da innlegget ble postet samme dag som Erik Poppes 22. juli-film hadde premiere. Det gikk litt i svart der. Jeg måtte ringe jobben og fortelle at jeg ikke kunne komme på jobb den uken. Kroppen kom seg ikke opp av sengen, forteller han.
En annen hendelse fant sted da Lars Henrik var på vei til privatisteksamen.  
– Jeg gikk forbi et departement og så masse bevæpnede vakter. Synet trigget noe i meg og jeg ble brått tatt tilbake til 22. juli.
Lars Henrik ble etter angrepet diagnostisert med post traumatisk stresslidelse (PTSD).
– Jeg kjente på PTSD under eksamen. Det var vondt å kjenne på at det som hendte i 2011 fremdeles hadde en effekt på meg og hvordan jeg klarer å prestere og håndtere hverdagen.

Fulgte drømmen
De vonde opplevelsene har likevel ikke satt en stopper for Lars Henriks pågangsmot. I likhet med engasjementet for politikk har Lars Henrik lenge vært fast bestemt på at juss var veien han ønsker å gå. Da han tok rettslære på videregående kjente han umiddelbart på mestringsfølelsen. Så skjedde hendelsen sommeren 2011.
–  Det ble vanskeligere å nå målet mitt etter dette. Karakterene gikk jo ikke så bra, spesielt med tanke på at jeg skulle kombinere de tre siste eksamener med å skulle vitne i rettssaken. Men jeg skulle ikke la han få ødelegge drømmen om jussen. Jeg hadde utover dette et fint år med venner og fotballen. Det betydde veldig mye for meg og ble en redning, forteller Lars Henrik.
Veien til Dragefjellet skulle likevel bli noe kronglete.
–  Etter videregående kom jeg først inn på årsstudium i juss i Molde, noe jeg takket nei til. Jeg endte opp med et år på folkehøyskole i Oslo før jeg begynte på utviklingsstudier, men droppet ut etter et halvt år. Da kom jeg inn på bachelor i juss i Lillehammer og hadde tre veldig fine år der.
Lars Henrik fullførte bacheloren i 2017 og jobbet etter dette innen psykiatrien samtidig som han tok 20 (!) privatisteksamener for å komme inn på master i Bergen.
–  Å bli jurist var hele tiden målet. Jeg hadde min siste privatisteksamen 14. juni i år og fikk en sekser.  Da hadde jeg endelig snittet for å komme inn. Jeg husker jeg satt på en grillfest i sommer da jeg så at jeg hadde kommet inn. Da begynte jeg å gråte. Det betydde veldig mye, forteller han.

Juss og politikk – som hånd i hanske
Å kombinere interessen for juss og politikk har ifølge Lars Henrik falt seg naturlig. I denne forbindelse ønsker Lars Henrik å oppfordre andre til å engasjere seg i politikken.
– Juss er sterkt knyttet opp til politikken. Jeg anbefaler alle å se om man finner et parti eller en interesseorganisasjon som jobber med noe du er spesielt opptatt av. Da får du muligheten til å se jussen utenfra. Ikke bare lese pensum, men være med på å påvirke og dele kompetansen man selv har innenfor det juridiske regelverket.

Nå går Lars Henrik fjerdeåret. Når han er ferdigutdannet er målet å jobbe innenfor et direktorat eller departement.
– Jeg har nok lyst til å bli byråkrat. Men hvem vet, kanskje jeg blir bergtatt av strafferetten, smiler Lars Henrik Rytter Øberg.