Injuria.no » Filmanmeldelser
Jussfilm
To mistenkelige personer
Det var en gang en nordmann, og en svenske og en.....dansken mangler visst her, men de to alene klarte å lage nok rabalder på egenhånd.
Skrevet av:
Marielle Kvalheim Gunnarsen
Publisert: 05.05.2008 19:15
To mistenkelige personer
År: 1950
Medvirkende: Ivar Svendsen, Peter Lindgren, Britta Lech-Hanssen, Kari Diesen, Henki Kolstad, Joachim Holst-Jensen m.fl.
Regissør: Tancred Ibsen.
Denne utgavens jussfilm er en film som virkelig hører hjemme i spalten. Mitt første møte med ”To mistenkelige personer” var ikke på videokiosken, eller matinè på nrk, men som et mindre enn mer tent lys på Ex.Fac-seminar. Filmen er ”based on a true story” (og for en gangs skyld stemmer dette), nemlig ”Lensmannsmordene i Ådal”. (mer om visningsforbudet og høyesterettsdommen i egen artikkel).
Filmen handler om unggutten Gustav (Svendsen) som foretar et skjebnesvangert valg da han trosser sin mors advarsel om å holde seg unna den svenske omstreiferen Ekstrøm (Lindgren). Gustav overhører mangfoldige historier om den modige og slagkraftige svensken på den lokale puben, og ser for seg et eventyr. Han oppsøker Ekstrøm, og etter endel mas lar Ekstrøm Gustav ta følge. Dette skulle vise seg å være en ekstremt dårlig ide, og aldri før har det virket mer passende å si at mor som oftest har rett.
Problemene starter med et ran med etterfølgende politijakt. Det er i denne jakten de to lensmennene blir skutt og drept, og Ekstrøm med Gustav på slep starter sin flukt gjennom de norske skoger.
Gustav blir gjennomgående skildret som en ung og naiv gutt som blir lurt og manipulert av den mer kriminelle Ekstrøm. Dette kommer spesielt godt frem ved at Ekstrøm gjennom hele flukten prøver å overbevise Gustav om at det var han som avfyrte skuddene som drepte de to lensmennene. Men Gustav er ikke så dum som han ser ut, og undersøker våpenet i ren CSI-stil og finner ut at han kun hadde avfyrt to skudd, og de avfyrte han i løse luften. Han legger to og to sammen, og konkluderer med at det må ha vært Ekstrøm som avfyrte de dødelige skuddene. Men siden Ekstrøm er av den manipulerende psykopattypen, har han et godt grep om unge Gustav noe som gjør at Gustav ikke våger å flykte ved de anledningene han får. Dette medfører at de to tilbringer lang tid på flukt i de norske skoger, kun med opphold i hytter de bryter seg inn i og et overraskelsesbesøk hos Ekstrøms gamle flamme, Anna (Lech-Hanssen).
Nettet begynner å snøre seg rimelig tett om rømlingene da Anna, som ikke er en liten tosk angir Ekstrøm til politiet. Etter mye om og men klarer politiet å fange Gustav, som ser mer eller mindre lettet ut der han står håndjernene på, men Ekstrøm klarer å flykte. Imidlertid klarer politiet å skyte han i hånden, men dette er ingen hindring for Ekstrøm. (Har forresten alltid trodd det beste var å skyte folk i knærne hvis man skulle hindre flukt, men men).
Etter ti minutters løping i skogen og Ekstrøm still going strong, måtte jeg ty til spole-knappen. Slik langdryg løping uten spesielt mye dialog, med unntak av et par ”stans i lovens navn” og ”purkjâvlar”, kan man like godt se i fast motion. Filmen slutter med at politiet innhenter Ekstrøm etter ytterligere et par minutter med løping (altså spoling), noe som gjør at han innser at spillet er tapt og tar sitt eget liv.
Bortsett fra mye unødvendig løping i skogen hvor politi og røvere løper forbi hverandre, er filmen overraskende god. Filmatisk har de gjort en fin vri ved å ikke vise hendelsesforløpet i en rett tidslinje, men heller forklare og vise noe av det som tidligere har skjedd ved å vise hovedpersonenes tanker.
En viktig ting å påpeke er at man må ha filmens alder i tankene når man ser den, da vi er vant til en smule mer action og spenning enn det som denne filmen gir. Men for de som skulle være interessert i å se bakgrunnen for en av Norges mest omdiskuterte dommer, kan den anbefales. Slå deg ned i sofaen med utskrift av dommen om du vil, og nyt en film som representerer god gammel norsk film, film a la tiden før Aksel og Pia invaderte enhver antydning til norske filmprosjekt.
PS: jeg anbefaler ikke å ta en spansk en ved å se filmen istedenfor å lese dommen.