Injuria.no » Festlig
Nr.4/2009
Fadderuken
Injuria inviterte i høst studentene til en tekstkonkurranse hvor temaet var ”Fadderuken”. Vinneren er førsteårsstudent Jon-Erik Graven Larsen. Injuria gratulerer tekstforfatteren som på grunn av sitt bidrag har vunnet et gavekort på Studia på 500 kroner.
Publisert: 26.10.2009 19:51
Da jeg ga meg i kast med Det juridiske fakultets fadderuke, ante jeg vel knapt hva jeg hadde takket ja til.
Et hvert studium har sikkert sine stereotypier som man til en viss grad oppfyller eller bekjemper med stolthet eller skam. Juss er i denne sammenheng intet unntak. Her finner man Gant-kledte gutter og piger hvis Pappa stemmer Høire og Mamma stemmer i.
Etter å ha hilst på 12 stk Fredrik, 14 stk Henrik, 8 Camillaer og 9 ved navn Charlotte bestemte jeg meg for å legge alle de helt ubegrunnede fordommene jeg hadde til side. Dernest burde jeg gi meg i kast med alle de krumspring vår kjære faddergruppe hadde lagt opp til. Øl-pong og shots-spill. Flasketuten peker på og mørkgjemsel med tresprit og den, for meg, litt nye ”Loff eller Rødsprit”-leken. Kort sagt: drikkeleker. Listen over all alkoholen som skulle fordøyes i løpet av den første uken var like lang som professor Strandbakkens gjennomsnittlige litteraturhenvisning. I tillegg hadde vår kvinnelige tsunami av en foreleser sannsynligvis bestemt seg for at lite skulle vi få gratis her i livet. It’s my way or the highway. Jeg hadde til alt overmål pløyd gjennom de seks-syv første kapitlene før studiestart og var etter hvert sjeleglad for det. Ble det tid til å lese den første uken? Nope. Fikk jeg se samtlige av mine medstudenter og faddere i deres minst attraktive tilstand? Jeg håper da det.
På forhånd hadde jeg bestemt meg for å ikke skulke unna så mye som ett minutt av det faglige opplegget og da jeg på dag tre satt som et talglys (eller strengt tatt mer som en parafinlampe etter odøren å bedømme) fremst i Auditorium en, gikk det med ett opp for meg: Dette var mer enn en fadderuke fylt med tant og fjas. Dette var Utsilingsprosessen med stor ”U”. Denne uken ville i stor grad kunne predikere hvem av oss som ikke bare hadde analytiske egenskaper, men også lever, nyrer, balansenerver og tannbørster gode nok til å hale i land den neste storkunden til Thommesen om fem-seks år. Samtidig kunne man med rimelig treffsikkerhet si noe om hvem som kom til å spisse blyanter og sortere selvangivelser på trygdeetatens hovedkontor i Sogn og Fjordane. Noe frister mer enn annet. Slitsomt? Ja. Preventivt? Uten tvil. Jeg kommer etter alle solemerker aldri til å drikke meg så hinsides folkeskikk og sivilisasjon som det jeg gjorde denne uken samtidig som jeg på dagtid skulle forsøke å tilegne meg noe av intellektuell kvalitet over innholdsfortegnelsesnivå a-la dopapir.
Midt i denne sosiale og faglige grøten skulle man også finne seg et sted å bo, orientere seg i en ny by, samt lokalisere satan på jord, bedre kjent som lånekassen. Bergen er heldigvis en by bygd for gamle og svaksynte. Har man i tillegg orienteringsevnen inntakt kan man nærmest gå i hvilken som helst tilstand til og fra byen uten å risikere all verden. Trikset er å unngå Nygårdsparken og Strandgaten noe flere av mine medkullinger fikk føle intenst på kroppen den første uken. Spørsmålet ”Hello Mister, are you lonely?” er aldri noe man svarer ja på, med mindre man lengter etter å kvitte seg med kopiøse mengder skillemynt samt risikere å få en venerisk lidelse oppkalt etter seg.
Fisketorget og Den blå stenen (merk: uten ”i”) ble anerkjente rettesnorer. Faddergruppen min tok godt vare på oss og geleidet oss godt gjennom ikke bare den, men de første ukene gjennom en elv av 12 år gammel whisky, boksøl, det polet kunne oppdrive av Bitter og Peach Canei. Her skulle være noe for enhver smak og i tråd med Arbeiderpartiets slagord ”Alle skal med” fikk vi rimelig enkle valg: Bli kjent eller bli hjemme. Selv valgte jeg det første, overlevde, og gleder meg stort til neste gang. Da på andre siden av bordet, forhåpentligvis en erfaring rikere.
Jon-Erik Graven Larsen